Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

23 Fradømmelse av arverett mv.

23.1 Gjeldende rett

En person som har begått en straffbar handling, kan i noen tilfeller fradømmes arveretten. Dette er det regler om i arveloven § 73. For at en arving skal kunne fradømmes arveretten, må arvingen for det første ha begått en straffbar handling mot arvelateren eller mot en person hvis død øker arvingens arvelodd. For det andre må den straffbare handlingen ha forårsaket arvelaterens eller personens død. For det tredje må arvingen være dømt til ubetinget fengsel for handlingen. Etter rettspraksis likestilles forvaring med ubetinget fengsel.

Bortfall av arveretten etter § 73 skjer med andre ord ikke automatisk. Dette må vurderes konkret ut fra forholdene i den enkelte saken.

Avgjørelse om tap av arveretten kan treffes både i straffesaken og i en etterfølgende sivil sak. Det er imidlertid få eksempler på at avgjørelse blir truffet i en etterfølgende sivil sak.

I dommen inntatt i Rt. 1982 side 1256 la Høyesterett til grunn at også retten til uskifte kan tapes med hjemmel i arveloven § 73. Dette er fulgt opp i senere rettspraksis og regnes nå som sikker rett, se blant annet Rt. 2005 side 1634.

Etter forsikringsavtaleloven § 15-9 gjelder reglene i arveloven § 73 tilsvarende for personforsikringer, slik at man også kan bli fradømt retten til å få utbetalt en forsikringssum. Bestemmelsen i forsikringsavtaleloven § 15-9 favner videre enn arveloven § 73, ettersom den også gjelder for forsikringsytelser som utløses av invaliditet. I dommen inntatt i Rt. 2005 side 1634 åpnet Høyesterett for at vurderingene etter arveloven § 73 og forsikringsavtaleloven § 15-9 kan få forskjellig utfall, slik at personen bare fradømmes retten til forsikringsutbetaling. Dette ble fulgt opp i RG 2011 side 1110 (Agder) hvor lagmannsretten kom til at gjerningspersonen, som hadde bistått sin ektefelle med å ta sitt eget liv, ble fradømt retten til forsikringsutbetalinger, men beholdt retten til arv og uskifte.

23.2 Nordisk rett

I dansk rett er det en skjønnsmessig adgang til å idømme tap av arverett eller retten til forsikringsytelser, pensjoner eller liknende ved forsettlig overtredelse av straffeloven som har medført en annens død, jf. den danske arveloven § 48. Dansk rett skiller seg fra norsk rett ved at det i visse tilfeller åpnes for fradømmelse av arveretten mv. selv om handlingen ikke førte til at arvelateren døde («[d]en, der har forsøgt at dræbe en slægtsarving, øvet vold mod eller groft krænket den pågældende eller truet vedkommende på strafbar måde»). Etter dansk rett kan fradømmelse av arveretten skje både i straffesaken og i en etterfølgende sivil sak.

Etter svensk rett skal den som forsettlig dreper arvelateren eller en person hvis død fører til en større arvelodd, automatisk miste arveretten etter ärvdabalken 15 kap. 1 §. Det samme utgangspunktet gjelder etter finsk rett og følger av den tilsvarende bestemmelsen i den finske ärvdabalken.

23.3 Skiftelovutvalgets forslag

Skiftelovutvalget fikk ved et tilleggsmandat 12. januar 2007 i oppgave å vurdere regelen i arveloven § 73 og foreslå mulige endringer. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå endringer i bestemmelsens grunnleggende prinsipper. Utvalget går heller ikke inn for en regel om at arveretten skal bortfalle automatisk. Om dette uttaler utvalget i NOU 2007: 16 på side 196:

«For utvalget er det av vesentlig betydning at tap av arveretten kan være en stor belastning for gjerningspersonen, og det er ikke hensiktsmessig å innføre en lite fleksibel regel som gjør at reaksjonen kommer til anvendelse også i tilfeller hvor dette etter en helhetsvurdering er lite rimelig. Det kan tenkes handlinger som rammes av gjerningsbeskrivelsen i straffelovens bestemmelser om drap eller andre handlinger med dødsfølge uten at handlingen vil anses særlig straffverdig og uten at den med rimelighet bør gi et slikt utfall som arveloven § 73 gir anvisning på. Ett mulig eksempel her kan være aktiv dødshjelp, hvor en eldre person hjelper sin dødssyke ektefelle med å dø. Et annet eksempel kan være de unge tenåringene som dreper sin far etter at lang tids alvorlig mishandling fra farens side. Det bemerkes også at en automatisk regel ville gitt opphav til vanskelige spørsmål om grensedragningen, herunder om uaktsomme handlinger skal rammes. Med en skjønnsmessig regel unngår man disse vanskene.»

Utvalget vurderer om det kan være grunn til å snu hovedregelen, slik at gjerningspersonens arverett bortfaller hvis ikke retten bestemmer noe annet. Et av argumentene for dette er at søksmålsbyrden da snus, slik at det blir opp til gjerningspersonen å reise søksmål eller skiftetvist for å beholde arveretten. Utvalget går imidlertid ikke inn for dette og legger blant annet vekt på at arveloven § 73 i sin nåværende utforming ikke ser ut til å ha skapt særlige uheldige utslag i praksis.

Utvalget foreslår imidlertid et nytt ledd i paragrafen som gjør det klart at også tap av retten til å sitte i uskiftet bo kan besluttes i medhold av bestemmelsen. Begrunnelsen for å ta inn en slik regel er at selv om dette allerede følger av gjeldende rett, er det på bakgrunn av legalitetsprinsippet prinsipielt betenkelig at lovteksten ikke selv uttrykkelig angir sin rekkevidde.

Skiftelovutvalget vurderer også å utvide personkretsen når det gjelder hvem man kan tape arverett etter, men går ikke inn for noen endring på dette punktet. Utvalget uttaler på side 198 i NOU 2007: 16:

«Som tidligere nevnt gjelder § 73 der hvor arvingen dreper arvelateren eller noen som er bedre berettiget i arverekkefølgen. Det vil si at hvis N.N. dreper noen som er svakere berettiget enn ham i arverekkefølgen, men som N.N. selv har arverett etter, er man utenfor virkeområdet for bestemmelsen. Dette er ikke upraktisk: A dreper sin far eller mor, og arven går til As besteforeldre. A arver senere besteforeldrene. I et slikt tilfelle må arvelateren (her: besteforeldrene) vurdere å bruke arveloven § 34, som åpner for å frata noen arveretten ved testament når arvingen har begått forbrytelse mot arvelateren selv eller mot en slektning i opp- eller nedstigende linje.
Utvalget har vurdert om personkretsen bør utvides, slik at det direkte i straffedommen kan besluttes at gjerningspersonen skal fratas arveretten i tilfeller som nevnt. Utvalget har likevel kommet til at dette ikke bør gjøres. For det første kan det være vanskelig å overskue konsekvensene av en slik utvidelse, og å gi bestemmelsen virkning også for fremtidige arvefall kan ha større betenkeligheter enn å frata gjerningspersonen arveretten etter den personen vedkommende har begått forbrytelse mot. For det annet kan man oppnå samme resultat gjennom anvendelse av § 34, slik at eventuelt uheldige konsekvenser av ikke å frata gjerningspersonen slik arverett reduseres. Mothensynet er at dersom den senere arvelateren ikke benytter seg av arveloven § 34, vil tapet av arverett etter § 73 kunne ha liten realitet. Utvalget finner likevel ikke at dette er avgjørende, og foreslår ikke endringer i § 73 annet ledd.»

Skiftelovutvalget vurderer også spørsmålet om saksomkostninger for en sak om fradømmelse av arverett, men foreslår ingen endringer sammenliknet med gjeldende rett. Utvalget viser blant annet til at problemstillingen neppe bør overdrives, da tap av arverett som en del av straffesaken ikke medfører spørsmål om saksomkostninger, og at det i tilfeller hvor avgjørelsen treffes i en sivil sak, ofte vil være en utvilsom sak, slik at spørsmålet om saksomkostninger ikke kommer på spissen.

Utvalget foreslår heller ingen endringer i kravet om at arvingen skal måtte være idømt ubetinget fengselsstraff for at retten skal kunne pålegge tap av arveretten. Utvalget uttaler på side 199:

«Kravet om ubetinget fengselsstraff er naturlig i denne sammenheng. Det skal foretas en helhetsvurdering av om arvingen skal tape arveretten, og hvis handlingen er av en slik art at det ikke reageres med ubetinget fengselsstraff, er det vanskelig å begrunne at den skal være av en slik alvorlighetsgrad at den likevel må medføre bortfall av arveretten.»

Skiftelovutvalget foreslår endringer i ekteskapslovens regler om deling av felleseie for tilfeller der en person er dømt til ubetinget fengsel for et lovbrudd mot sin ektefelle, og lovbruddet har forårsaket ektefellens død. Delingsreglene innebærer at ektefellenes nettoformuer skal deles likt. Delingen av felleseiet kan innebære at den gjenlevende ektefellen (gjerningspersonen) får rett til å overta betydelige verdier etter den avdøde ektefellen. Utvalget viser til at «[h]vis man aksepterer det premiss som ligger bak arveloven § 73, nemlig at det i visse tilfeller er urimelig at en gjerningsperson får overført økonomiske verdier fra den avdøde, er det vanskelig å begrunne at retten til å overta halvparten av avdødes del av felleseiet ikke skal berøres». Skiftelovutvalget foreslår en ny regel om at retten skal kunne beslutte at deling av felleseiemidlene ikke skal skje i et tilfelle der den gjenlevende ektefellen er dømt til ubetinget fengsel for et lovbrudd mot sin ektefelle, og lovbruddet har forårsaket ektefellens død. Utvalget drøfter om regelen bør gjelde bare der den avdødes felleseiemidler var størst, men kommer til at regelen i prinsippet skal kunne gjelde begge veier. Utvalget viser blant annet til at et ensidig tap av retten til deling av felleseiet vil øke sanksjonens karakter av straff.

Skiftelovutvalget foreslår ikke endringer i forsikringsavtaleloven § 15-9, men viser til at gjennom henvisningen til arveloven § 73 vil endringer i arveloven også få betydning for bestemmelsen i forsikringsavtaleloven.

23.4 Arvelovutvalgets forslag

Arvelovutvalget er enig med Skiftelovutvalget i at bortfall av arverett ikke bør skje automatisk, men etter en skjønnsmessig vurdering, slik det er etter gjeldende lov. Arveloven § 73 er videreført i § 59 i Arvelovutvalgets lovforslag.

Arvelovutvalget slutter seg til Skiftelovutvalgets vurdering om at man ikke bør snu hovedregelen slik at utgangspunktet blir at arveretten tapes hvis ikke domstolene bestemmer noe annet. Om dette skriver utvalget i NOU 2014: 1 på side 171:

«Arvelovutvalget er under noe tvil også kommet til at dagens hovedregel bør videreføres. Som Skiftelovutvalget er inne på, kan det anføres gode grunner til at søksmålsbyrden legges på gjerningspersonen hvis gjerningspersonen mener at han eller hun fortsatt skal være berettiget til arv. Dagens ordning har imidlertid ikke gitt uheldige utslag i praksis. Vanligvis vil det være lagt ned påstand om fradømmelse av arveretten i straffesaken. Da vil påtalemyndigheten og domstolen gjøre en grundig vurdering av arvespørsmålet i lys av straffesaken. Hvis det skal være opp til gjerningspersonen å ta opp spørsmålet om arverett, vil gjerningspersonen være prisgitt både sin egen samvittighet overfor gjenlevende slektninger og sin forsvarer. Hvis det skal være opp til gjerningspersonen å bringe arvespørsmålet på banen, vil det kunne skape et høyere konfliktnivå i de sakene hvor det kreves arverett, enn det ville være hvor spørsmålet om tap av arveretten bare er en del av den alminnelige straffesaken. En snudd hovedregel kan også føre til at gjerningspersoner som i dag ikke fradømmes arveretten, fordi påtalemyndigheten og/eller retten ikke finner det rimelig å fradømme arveretten, mister arveretten fordi de ikke har aktivt krevd å beholde den.»

Arvelovutvalget er videre enig med Skiftelovutvalget i at det bør tas inn en presisering i loven om at også retten til uskifte kan fradømmes. Videre er Arvelovutvalget enig med Skiftelovutvalget i at det ikke er hensiktsmessig å utvide personkretsen når det gjelder hvem man kan tape arverett etter.

Derimot foreslår Arvelovutvalget en utvidelse av hvilke straffbare handlinger mot arvelateren som omfattes, slik at det at arvelateren mister testasjonsevnen, blir likestilt med det at arvelateren dør på grunn av den straffbare handlingen. Utvalget uttaler på side 171:

«Hvis arvelateren på grunn av den straffbare handlingen pådrar seg hjerneskader eller andre skader som gjør at han eller hun ikke lenger er testamentsfør, kan ikke arvelateren selv frata arvingen arveretten ved testament. Det bør da være en mulighet for at påtalemyndigheten eller noen av de øvrige arvingene eller de som ellers ville være arvinger, får prøvd spørsmålet for retten.»

Heller ikke Arvelovutvalget foreslår endringer i kravet om at arvingen må være idømt ubetinget fengselsstraff for at retten skal kunne idømme tap av arverett.

Arvelovutvalget foreslår i likhet med Skiftelovutvalget at ekteskapsloven endres slik at retten kan bestemme at felleseiet ikke skal deles for å unngå at den lengstlevende blir beriket på skiftet når vedkommende har begått straffbare handlinger som har forårsaket ektefellens død. Den nye bestemmelsen foreslås inntatt som ny § 78 a i ekteskapsloven.

Arvelovutvalget tar opp spørsmålet om det bør innføres en særlig lovhjemmel for fradømmelse av odelsrett, men kommer til at det ikke er behov for noen egen hjemmel for fradømmelse av odelsretten ved siden av odelsloven § 21.

23.5 Høringsinstansenes syn

Oslo byfogdembete er enig i Skiftelovutvalgets og Arvelovutvalgets vurderinger når det gjelder forslaget til bestemmelse om fradømmelse av arverett:

«Oslo byfogdembete mener den beste ordningen vil være den man har etter gjeldende rett. Vi viser særlig til at fradømmelsesspørsmålet normalt tas med i straffesaken, og at vurderingen av hvorvidt arveretten skal fradømmes blir undergitt en grundig behandling i den forbindelse.
Vi er enige i at det bør presiseres at også retten til uskifte kan fradømmes.
Skiftelovutvalget og Arvelovutvalget har vurdert om personkretsen bør utvides, slik at dersom gjerningspersonen dreper en som er svakere arveberettiget enn gjerningspersonen, men som vedkommende har arverett til, vil også denne arveretten kunne fradømmes. Ingen av utvalgene går for en slik utvidelse, og vi slutter oss til dette. Eventuelle uheldige utfall kan reduseres ved at arvelater benytter seg av muligheten til fratakelse av arverett etter arveloven § 34, nå utkastets § 53.
Arvelovutvalget går inn for å utvide regelen til også å gjelde de tilfeller hvor arvelater mister sin testasjonsevne på grunnlag av den straffbare handling. Vi synes dette er en hensiktsmessig utvidelse.
For øvrig går utvalget inn for å videreføre § 73, noe vi gir vår tilslutning til.
[…]
Skiftelovutvalget og Arvelovutvalget går inn for at retten får en skjønnsmessig adgang til å fradømme gjerningspersonen retten til å kreve deling av felleseiet. Vi er enig i at det gis en slik adgang, idet det klart kan fremstå urimelig dersom gjerningspersonen skal berike seg på den alvorlige forbrytelsen. Vi mener videre at regelen i prinsippet bør virke i begge retninger. Ved innføring av en skjønnsregel vil retten i tilfeller hvor gjerningspersonens rådighetsdel er størst, kunne beslutte at fradømmelse av deling av felleseiet ikke skal skje.»

Den Norske Advokatforening er enig i at avgjørelsen om tap av arverett skal skje ved dom.

Finansnæringens Hovedorganisasjon mener at regelen om tap av arverett bør snus, slik at utgangspunktet blir at arveretten bortfaller hvis ikke retten bestemmer noe annet. I høringsuttalelsen heter det blant annet:

«Etter FNHs vurdering vil en omvendt hovedregel være mer i samsvar med de hensyn som begrunner bestemmelsene i § 73 og FAL § 15-9 ved at aktivitetsplikten og søksmålsbyrden (herunder omkostningsansvaret) overføres til gjerningspersonen og ikke pålegges de øvrige etterlatte som bestemmelsene er ment å beskytte. En slik utforming av lovteksten vil i tillegg sikre at tvilstilfellene faktisk underlegges en rettslig prøving. Slik regelen er utformet i dag – og foreslått videreført – vil det nok kunne variere i hvilken grad øvrige etterlatte tar initiativ til å reise sak for fradømmelse av arverett. Det er forståelig at enkelte etterlatte kan kvie seg for å kjøre en slik sak i rettssystemet, herunder med tanke på saksøkers omkostningsansvar.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler videre at det gjør seg gjeldende noen andre hensyn i relasjon til forsikringsavtaleloven § 15-9 enn i relasjon til arveloven § 73, og viser til at en forsikringsutbetaling i stor grad er finansiert gjennom premieutbetalinger fra de øvrige forsikringstakerne. Finansnæringens Hovedorganisasjon viser videre til at det har vært en økning i antall familiedrap der gjerningspersonen på grunn av utilregnelighet ikke blir idømt ubetinget fengselsstraff, men i stedet blir overført til tvungent psykisk helsevern. Det tas på denne bakgrunn til orde for at retten til forsikringsutbetaling skal kunne fradømmes også i tilfeller der gjerningspersonen ikke kan straffes på grunn av utilregnelighet.

Statens sivilrettsforvaltning støtter forslaget om en videreføring av § 73 femte ledd om at arveretten kan gis tilbake ved testament som er stadfestet av Kongen (delegert til Statens sivilrettsforvaltning).

23.6 Departementets vurdering

Departementet følger i § 72 opp Skiftelovutvalgets og Arvelovutvalgets forslag om adgang til fradømmelse av arverett ved straffbare handlinger mot arvelateren eller arving etter arvelateren. Regelen bygger i stor grad på gjeldende rett.

Departementet er enig med Skiftelovutvalget og Arvelovutvalget i at retten til arv ikke bør tapes automatisk, men skal kunne idømmes etter en nærmere vurdering. Av vesentlig betydning for departementet er at det kan tenkes tilfeller hvor en handling møtes med straff, men der det etter en helhetsvurdering vil være lite rimelig å fradømme gjerningspersonen retten til arv. Et nærliggende eksempel kan være såkalt barmhjertighetsdrap overfor en samtykkende ektefelle eller samboer.

Departementet er også enig i at man ikke bør endre regelen slik at utgangspunktet blir at arveretten tapes. Departementet ser at det kan være hensyn som taler for å skyve søksmålsbyrden over på gjerningspersonen, men departementet viser på den annen side til at spørsmålet om fradømmelse av arverett i de fleste tilfeller behandles som en del av straffesaken, og derfor ikke krever mye fra de andre arvingene. Departementet viser til Skiftelovutvalgets og Arvelovutvalgets begrunnelse for å beholde dagens regel.

Departementet har vurdert om man bør opprettholde adgangen til å fradømme arveretten i en senere sivil sak dersom spørsmålet ikke blir tatt opp i straffesaken. I Skiftelovutvalgets utredning NOU 2007: 16 blir det i en fotnote på side 194 pekt på at det kan reises spørsmål om adgangen til å fradømme gjerningspersonen arveretten i en etterfølgende sivil sak kan innebære brudd på forbudet mot dobbel straffeforfølgning etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) syvende tilleggsprotokoll artikkel 4. Utvalget går imidlertid ikke nærmere inn på dette spørsmålet. Departementet har vurdert problemstillingen og mener at fradømmelse av arverett ikke reiser spørsmål om forbudet mot dobbeltstraff, da fradømmelse av arverett etter departementets syn ikke kan anses som «straff» i EMKs forstand. Departementet viser særlig til at det ved vurderingen av hva som skal anses som straff i EMKs forstand, skal legges vekt på sanksjonens formål og karakter. Etter departementets syn er formålet med å fradømme gjerningspersonen arverett først og fremst knyttet opp mot det man må anse at ville ha vært arvelaterens vilje, og at det av hensyn til arvelateren ville være støtende om gjerningspersonen skulle arve ham eller henne. Det å straffe gjerningspersonen er ikke et formål i seg selv. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med § 34 i gjeldende arvelov (§ 55 i lovforslaget), som gir arvelateren mulighet til å frata arvingen pliktdelsarven dersom vedkommende har gjort seg skyldig i en straffbar handling mot arvelateren eller nærmere angitte familiemedlemmer. Fradømmelse av arverett etter lovforslaget § 72 innebærer derfor ikke noe annet enn det arvelateren selv kunne ha bestemt. Departementet kan etter dette ikke se at fradømmelse av arverett i en etterfølgende sivil sak innebærer noen krenkelse av forbudet mot dobbeltstraff, og går inn for å opprettholde denne adgangen.

Departementet slutter seg til Arvelovutvalgets forslag om å utvide bestemmelsens virkeområde til å gjelde også der arvingen har utført en straffbar handling mot arvelateren som medfører at arvelateren mister testasjonsevnen. Departementet viser her til Arvelovutvalgets begrunnelse om at dersom arvelateren mister testasjonsevnen, mister han eller hun også muligheten til å frata arvingen arveretten ved testament, og at det derfor er rimelig at det finnes en adgang til å frata arveretten ved dom.

Det er etter gjeldende lov et vilkår at arvingen er dømt til ubetinget fengselsstraff for handlingen. Skiftelovutvalget og Arvelovutvalget foreslår at også en dom om forvaring skal kunne medføre at arveretten tapes. Departementet foreslår at lovteksten i stedet utformes slik at det ikke stilles krav til hvilken straffereaksjon som idømmes. Det vil antakelig sjelden være aktuelt å fradømme arverett i et tilfelle der straffen for eksempel går ut på betinget fengsel, men det kan ikke utelukkes at det i en konkret sak kan være rimelig å fradømme arveretten selv om det foreligger hensyn som tilsier at straffen gjøres betinget. En slik utvidelse av virkeområdet gir retten et større handlingsrom. Departementet viser også til at det er et videre spekter av mulige straffereaksjoner i dag enn det var ved forberedelsen av gjeldende arvelov. Siden tap av arveretten ikke er en automatisk følge av straffedommen, men idømmes av retten etter en konkret vurdering, mener departementet at det er lite betenkelig å utvide bestemmelsens virkeområde på denne måten. Ut fra samme begrunnelse foreslår departementet at det også skal være adgang til å fradømme arveretten i et tilfelle der vilkåret om tilregnelighet ikke er oppfylt, for eksempel der dommen går ut på overføring til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 30 bokstav c. Selv om det skal mye til for å fradømme arveretten i et slikt tilfelle, mener departementet at domstolen bør ha en adgang til dette hvis det foreligger spesielle omstendigheter. Den nevnte bestemmelsen bør imidlertid brukes med varsomhet.

Departementet er ellers enig med Arvelovutvalget og Skiftelovutvalget i at lovteksten bør presisere at også retten til uskifte kan fradømmes.

Når det gjelder muligheten for fradømmelse av tap av odelsretten, er departementet enig med Arvelovutvalget i at dette ivaretas av odelsloven § 21.

Både Skiftelovutvalget og Arvelovutvalget foreslår at det innføres en regel som gir mulighet til å fradømme retten til berikelse ved deling av felleseiet. Departementet er enig i forslaget og mener at man ved en slik regel kan unngå urimelige situasjoner der arvingen fradømmes retten til arv etter sin ektefelle, men oppnår en økonomisk berikelse ved delingen av felleseiet. Departementet er enig med utvalgene i at det ikke er grunn til å presisere i bestemmelsen at den bare gjelder i de tilfellene der den avdødes andel av felleseiet er størst. Departementet vil likevel bemerke at det på bakgrunn av det som er sagt om EMK foran, er vanskelig å se at bestemmelsen skulle ha karakter av straff. Departementet vil også bemerke at selv om regelen etter ordlyden gir mulighet til å fradømme retten til deling av felleseiet også der det er gjerningspersonens andel av felleseiet som er størst, vil det kun være aktuelt for retten å bruke bestemmelsen i de tilfellene der det er den avdødes andel av felleseiet som er størst. Det er neppe behov for at gjerningspersonen skal bli beskyttet mot at dødsboet blir beriket ved deling, all den tid deling av felleseiet er lovens utgangspunkt. Departementet foreslår i likhet med utvalgene at bestemmelsen tas inn som ny § 78 a i ekteskapsloven.

Departementet har også vurdert forholdet til forsikringsavtaleloven § 15-9 og spørsmålet om hvorvidt man bør opprettholde adgangen for retten til å komme til forskjellig resultat med hensyn til fradømmelse av retten til forsikringsytelser og fradømmelse av retten til arv og uskifte. Departementet viser til at det er ulike hensyn som gjør seg gjeldende for arv og forsikringsytelser, og foreslår derfor ingen innholdsmessige endringer i forsikringsavtaleloven § 15-9. De endringene som foreslås om fradømmelse av arverett i arveloven, vil imidlertid få betydning også for forsikringsavtaleloven § 15-9 siden denne bestemmelsen viser til arvelovens bestemmelse.

Til dokumentets forside