Prop. 107 L (2017–2018)

Lov om arv og dødsboskifte (arveloven)

Til innholdsfortegnelse

40 Merknader til de enkelte paragrafene

40.1 Første del. Innledende bestemmelser

Til § 1

§ 1 angir lovens saklige virkeområde. Bestemmelsen er ny i forhold til Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 og også i forhold til gjeldende arvelov og skiftelov. Den har først og fremst et pedagogisk formål. Lovens bestemmelser står på egne ben, og det er strengt tatt ikke behov for en slik saklig avgrensning av hvilke saker eller tilfeller loven gjelder for. Departementet antar imidlertid at det kan være hensiktsmessig med en paragraf innledningsvis som angir hva loven handler om, og som gir en oversikt over de to hoveddelene i loven (andre del om arv og tredje del om dødsboskifte). Behovet for en slik innledende bestemmelse har særlig bakgrunn i forslaget om at den nye arveloven også omfatter reglene om dødsboskifte, se punkt 4.1.

Første ledd gir en oppsummering av hva lovens andre del om arv handler om, mens annet ledd gjelder skiftereglene, jf. lovens tredje del. Annet ledd svarer langt på vei til § 1-2 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Det vises til merknaden til denne bestemmelsen på side 216–217 i utredningen.

Til § 2

I § 2 er det gitt legaldefinisjoner av tre sentrale begreper i loven. I Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 er det ikke foreslått noen egen paragraf med legaldefinisjoner.

I første ledd defineres begrepet «arving». Definisjonen svarer til begrepet «arving» slik det brukes i nåværende arvelov. Departementet går ikke inn for å videreføre skiftelovens terminologi, jf. definisjonene av «loddeier», «arving» og «legatar» i skifteloven § 124. Dette er nærmere omtalt i punkt 4.3. Som det fremgår der, foreslår Skiftelovutvalget definisjoner som svarer til definisjonene i skifteloven, jf. § 1-6 i lovforslaget i NOU 2007: 16. Skiftelovutvalgets forslag er med andre ord ikke fulgt opp i departementets lovforslag.

I annet ledd foreslås en definisjon av «livsarving». Etter departementets syn kan det være hensiktsmessig at et så sentralt begrep legaldefineres innledningsvis i loven. I gjeldende lov er begrepet definert mer indirekte ved en parentes i bestemmelsen om arv i første arvegangsklasse, se § 1. Dette er videreført i § 2 i Arvelovutvalgets lovforslag.

Tredje ledd definerer «samboer». Definisjonen svarer innholdsmessig fullt ut til definisjonen i nåværende arvelov § 28 a, jf. Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) side 16–22 og 45–46. Alternativet om registrert partnerskap er sløyfet i fjerde punktum i departementets lovforslag, da det samme følger av ekteskapsloven § 95.

§ 12 om samboeres rett til arv etter loven og § 32 om samboeres rett til uskifte gjelder bare samboere med felles barn. Annet ledds definisjon av samboere gjelder også her, men i tillegg stilles det ytterligere krav som må være oppfylt for at disse reglene skal få anvendelse. I Arvelovutvalgets lovforslag er definisjonen av samboere integrert i bestemmelsen om samboeres arverett, se § 9 i NOU 2014: 1. Med unntak for kravet om felles barn eller samboerskap i fem år svarer departementets lovforslag fullt ut til Arvelovutvalgets definisjon.

Til § 3

Bestemmelsen svarer til § 1 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1, men er noe utbygget i forhold til utvalgets forslag. Bestemmelsen er ny i forhold til nåværende arvelov og skiftelov, men arveloven 1854 hadde en liknende bestemmelse i § 1.

Bestemmelsen har et pedagogisk formål. I første ledd gis det en oversikt over hovedprinsippene for fordeling av arv. Departementet antar at det for personer uten forhåndskjennskap til arverett kan være lettere å forstå loven hvis man innledningsvis introduseres for prinsippet om at arven fordeles til legalarvingene med mindre det er opprettet testament som fastsetter en annen fordeling. Det kan også være nyttig med en påminnelse om hva som skjer hvis man etterlater seg verken legalarvinger eller testamentsarvinger. Videre kan det være hensiktsmessig med en oversikt over hvor i loven man finner de mest sentrale regelsettene.

Annet ledd slår fast at boet etter en død person skal skiftes etter reglene i lovens tredje del. Siden lovforslaget avviker fra nåværende skifte- og arvelovgivning ved at reglene om dødsboskifte er plassert i arveloven og ikke i en egen skiftelov, er det et pedagogisk poeng i seg selv at dette kommer frem tidlig i loven.

40.2 Andre del. Retten til arv

Til § 4

Bestemmelsen gir reglene for arv etter loven i første arvegangsklasse. Bestemmelsen svarer til § 2 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 med noen mindre språklige endringer, og den er innholdsmessig fullt ut i samsvar med § 1 i gjeldende arvelov. Reglene om slektens arverett etter loven er nærmere behandlet i punkt 5.

Det følger av første ledd at det er arvelaterens livsarvinger som er de nærmeste slektsarvingene. Som etter gjeldende rett videreføres begrepet «livsarving» som et fellesbegrep for barna og deres etterkommere. Departementet foreslår en legaldefinisjon av «livsarving» i § 2 annet ledd.

Det følger videre av annet ledd første punktum at arven etter loven fordeles likt mellom arvelaterens barn. Dette likebehandlingsprinsippet er et grunnleggende trekk ved arveloven. Det kan imidlertid følge enkelte modifikasjoner av loven selv. Departementet har derfor foreslått å videreføre forbeholdet etter gjeldende lov om at arven skal fordeles likt med mindre noe annet følger av særskilte lovregler, jf. for eksempel reglene i § 75 om avkorting av arv.

Annet ledd annet punktum gir uttrykk for at arven fordeles etter linjer. Hvis et barn er død, går den arven dette barnet skulle ha hatt, videre til dette barnets barn (arvelaterens barnebarn). Det følger videre av annet punktum at arven skal fordeles likt mellom barnebarna i denne linjen, jf. at arven skal fordeles «med lik andel» på hver gren. Det skjer derimot ingen likebehandling mellom barnebarn i de ulike linjene. Det enkelte barnebarnet i en linje med få barnebarn, vil dermed arve mer enn et barnebarn i en linje med mange barnebarn.

Bestemmelsene i annet ledd tredje og fjerde punktum er nye i forhold til gjeldende lov, men innebærer ikke realitetsendringer.

I tredje ledd klargjøres det at reglene om slektsarv suppleres av reglene om rett til arv og uskifte for lengstlevende ektefelle eller samboer. Livsledsagerens rett til arv og uskifte vil ofte ha vel så stor betydning som slektens arverett, jf. kapittel 3 til 6 i lovforslaget.

Fjerde ledd er først og fremst pedagogisk motivert og peker på sammenhengen med reglene om pliktdelsarv i §§ 50 til 56.

Til § 5

Bestemmelsen gir regler for arvegangen i andre arvegangsklasse. Bestemmelsen følger opp gjeldende arvelov § 2 og Arvelovutvalgets lovforslag § 3 i NOU 2014: 1 med enkelte endringer. Reglene om slektens arverett etter loven er nærmere behandlet i punkt 5.

Første ledd gir hovedregelen for fordelingen av arven i andre arvegangsklasse. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett uten realitetsendringer, jf. arveloven § 2 første ledd. Også annet ledd viderefører gjeldende lov uten realitetsendringer. Dette innebærer at arven fordeles etter linjer og med lik andel på hver gren.

Av forslaget til tredje ledd følger det en særregel for det tilfellet at den ene av foreldrene har dødd før barnet (arvelateren) uten å etterlate seg andre livsarvinger. Hovedregelen etter første punktum er at den andre forelderen da blir enearving, eventuelt at arven går til hans eller hennes livsarvinger. Et unntak følger imidlertid for unge arvelatere, jf. annet punktum. Dette unntaket svarer til § 2 tredje ledd annet punktum i gjeldende lov, men med den endringen at aldersgrensen på 18 år er endret til 25 år, og at samboerskap mellom foreldrene er likestilt med ekteskap. Arvelovutvalget og Skiftelovutvalget har foreslått at unntaksbestemmelsen oppheves. Se nærmere om dette spørsmålet punkt 5.6.

Fjerde ledd er en påminnelse om reglene om rett til arv og uskifte for ektefeller og samboere.

Til § 6

Bestemmelsen gir regler om arvegangen i tredje arvegangsklasse. Bestemmelsen viderefører § 3 i gjeldende arvelov og § 4 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 med noen tekniske og språklige endringer.

Første og annet ledd svarer innholdsmessig fullt ut til reglene som følger av gjeldende lov. Besteforeldrene eller eventuelt deres livsarvinger (arvelaterens tanter, onkler og søskenbarn) arver bare hvis det ikke er slektninger i første eller andre arvegangsklasse. Bestemmelsen gir videre uttrykk for slektsarverettens grense ved at fjernere slektsarvinger enn besteforeldrenes barnebarn, det vil si arvelaterens søskenbarn, ikke tar arv.

Tredje ledd er en påminnelse om reglene om rett til arv og uskifte for ektefeller og samboere. Slike regler er tatt inn også i §§ 4 og 5.

Reglene om slektens arverett etter loven er nærmere behandlet i punkt 5.

Til § 7

Bestemmelsen regulerer betydningen av foreldreskap for retten til arv. Bestemmelsen viderefører med enkelte endringer § 4 i arveloven. Den svarer også med enkelte endringer til § 5 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1.

Reglene om rett til arv på grunnlag av slektskap hviler på bestemmelsene om juridisk foreldreskap. Det er det juridiske foreldreskapet som i arverettslig sammenheng utgjør bindeleddet fra generasjon til generasjon. Departementet følger derfor opp utvalgets forslag om å tydeliggjøre det juridiske foreldreskapets betydning for retten til arv, jf. første ledd i bestemmelsen.

Nåværende arvelov § 4 første ledd slår fast at foreldreskapet må følge av reglene i barneloven. Arvelovutvalget foreslår at det presiseres i bestemmelsen at foreldreskap også kan følge av adopsjonsloven. I høringen har Oslo byfogdembete sluttet seg til dette. Professor dr. juris Thomas Eeg ved Universitetet i Bergen reiser spørsmål om man ikke bør ta inn en henvisning også til midlertidig lov 8. mars 2013 nr. 9 om overføring av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet mv. Departementet slutter seg til forslaget om å henvise til adopsjonsloven i tillegg til henvisningen til barneloven. Departementet foreslår dessuten en henvisning til at foreldreskapet kan følge av «annen lov». Midlertidig lov 8. mars 2013 nr. 9 om overføring av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet mv. er opphevet. Det følger av § 2 femte ledd i loven at «[a]dopsjonsloven gjelder om ikke annet følger av loven her». Dette har blant annet betydning for retten til arv, jf. adopsjonsloven § 13. Gjennom henvisningen til annen lov i lovforslaget tydeliggjøres det at arverett kan følge også av den midlertidige loven med videre henvisning til adopsjonsloven. Det kan dessuten uansett være behov for en formulering som tar høyde for at foreldreskap vil kunne følge av annen lovgivning i fremtiden.

Henvisningen i lovforslaget til adopsjonsloven må forstås som en henvisning til den adopsjonsloven som gjelder for det enkelte adopsjonsvedtaket, og med de presiseringer om arveretten som følger eller fulgte av den aktuelle adopsjonsloven. Etter den nåværende adopsjonsloven har adopterte barn samme rett til arv som egenfødte barn, jf. adopsjonsloven § 13. Dette prinsippet er videreført i § 24 i lov 16. juni 2017 nr. 48 om adopsjon, som trer i kraft 1. juli 2018. Det er imidlertid fortsatt personer i Norge som er adoptert ved såkalte svake adopsjoner etter tidligere lovgivning. Dette var en mulighet som sto åpen for adopsjoner gjennomført frem til 1. juli 1957. En svak adopsjon innebærer at retten til arv etter den biologiske familien opprettholdes samtidig med at retten til arv etter adoptivfamilien er begrenset. Lovforslaget skal forstås i samsvar med det som gjelder om arveretten for slike adopsjoner.

Det følger av annet ledd at faren eller farens slekt ikke tar arv etter barnet dersom barnet er unnfanget ved et seksuallovbrudd som faren er dømt for. Arvelovutvalget foreslår at bestemmelsen gjøres kjønnsnøytral, se side 28 i utredningen, der det blant annet vises til at det å opprettholde en regel som retter seg bare mot mannlige overgripere, «kan bidra til å sementere en oppfatning om at seksuelle overgrep som er utført av kvinner, er mindre alvorlige enn tilsvarende overgrep som er utført av menn». Oslo byfogdembete er under høringen skeptisk til dette forslaget. Oslo byfogdembete uttaler:

«Tilknytningsforholdet mellom mor og barn både gjennom svangerskapet og senere, stiller seg annerledes enn hvor mannen er overgriperen. Et sentralt punkt er hensynet til barnet selv. Å bryte arvebåndet mellom barn og mor, vil kunne bidra til å skape avstand mellom de to, noe som normalt ikke vil være til barnets beste.»

Departementet slutter seg til dette synspunktet. Poenget med bestemmelsen er ikke først og fremst å markere alvorlighetsgraden av den straffbare handlingen, men å unngå at loven tildeler noen arv på grunnlag av slektskap i tilfeller hvor dette vil kunne oppfattes som støtende eller i strid med det man må anta at ville være arvelaterens ønske. Det må kunne legges til grunn at i et tilfelle der barnet er unnfanget som følge av at far har voldtatt mor, og faren er dømt for dette, vil det som oftest være slik at faren ikke har hatt noen rolle i barnets liv som gjør det naturlig at han tar arv etter barnet. Man kan også se for seg at far ikke engang er klar over, eller har noe forhold til, at den straffbare handlingen har resultert i et barn. Er det derimot mor som er gjerningsperson, er barnet født fordi gjerningspersonen (moren) selv har ønsket å bære det frem, og det har i større grad formodningen for seg at det er en tilknytning mellom moren og barnet. Man kan for begge situasjonene tenke seg enkelttilfeller der disse formodningene ikke slår til (gjerningspersonen er for eksempel mors ektemann som moren og barnet lever sammen med). I så fall kan barnet fravike lovens løsning ved å opprette testament. Loven bør imidlertid utformes slik at den tar utgangspunkt i det som må antas å gi det rimeligste resultatet i normaltilfellene, slik at det er i unntakstilfellene, og ikke i normaltilfellene, det blir nødvendig å skrive testament. Det er etter departementets vurdering rimelig å legge til grunn som en formodning at det er en annen tilknytning mellom gjerningspersonen og barnet der det er far som har begått den straffbare handlingen som har resultert i et barn, enn der det er mor som har gjort dette, og dette tilsier også en ulik løsning for i hvilke tilfeller arveretten skal følge av loven, og i hvilke tilfeller arveretten eventuelt må følge av testament.

Departementet foreslår også en endring i forhold til gjeldende lov som innebærer at kravet om at faren må være dømt til ubetinget fengsel, sløyfes. Formodningen om et manglende tilknytningsforhold mellom far og barn slår til uavhengig av hvilken straffereaksjon faren idømmes. Handlingen kan bli møtt med en mildere strafferettslig reaksjon enn ubetinget fengsel ut fra andre hensyn enn det som vil være relevant ved vurderingen av om faren bør ha arverett. Og angivelsen i lovteksten av hvilke straffebud som omfattes, innebærer i seg selv at det vil dreie seg om alvorlige straffbare forhold. Ut fra samme begrunnelse foreslås det at faren skal tape arveretten også hvis dommen går ut på at han ikke kan straffes fordi han ikke var tilregnelig, jf. straffeloven § 20.

Opplistingen av hvilke straffebud som omfattes, er gjort noe enklere enn etter gjeldende lov. I forarbeidene til straffeloven 2005 er det lagt til grunn at det ved henvisninger i annen lovgivning vil være tilstrekkelig å vise til grunndeliktet ut fra tankegangen om at dersom allerede en overtredelse av grunndeliktet utløser enkelte virkninger, vil det ligge som en klar forutsetning at også grovere overtredelser rammes, se Prop. 64 L (2014–2015) side 10. På den måten kan bestemmelser som viser til straffebud i straffeloven, gis en enklere utforming. Dette er fulgt opp i lovforslaget, og innebærer at når det i lovteksten for eksempel er vist til § 291 om voldtekt, omfattes også § 293 om grov voldtekt.

Bestemmelsen i nåværende § 4 annet ledd annet punktum om at faren eller farens slekt likevel tar arv tilsvarende verdien av det som er tilført barnet som arv eller gave, er ikke videreført i lovforslaget. Dette er i samsvar med Arvelovutvalgets lovforslag. Utvalget uttaler på side 28 i utredningen at det er vanskelig å se tilstrekkelige grunner for å opprettholde unntaket. Utvalget mener at det vil være lite rimelig om faren skal sitte igjen med tilsvarende verdier som for eksempel farfaren har gitt barnet som plaster på såret for farens ugjerninger. Utvalget kan heller ikke se noe urimelig i at moren får arven etter sitt barn ubeskåret i disse tilfellene. Utvalget uttaler at det virker fremmed for utvalget «at det skulle være noen relevant bristende forutsetning for gaven at moren skulle overta arven ved barnets død, eller at man skulle se gaven som en ugrunnet berikelse for moren, slik dagens lovbestemmelse kan tyde på». Departementet er enig med utvalget i disse synspunktene.

Til § 8

Bestemmelsen regulerer ektefellens rett til arv når arvelateren etterlater seg livsarvinger. §§ 8 og 9 i lovforslaget svarer til § 6 i gjeldende arvelov og til § 6 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Departementet følger ikke opp Arvelovutvalgets forslag om en økning av ektefellearven. Lovforslaget innebærer på dette punktet en videreføring av gjeldende lov.

En forutsetning for at bestemmelsen skal få anvendelse, er at arvelateren etterlater seg livsarvinger (barn, barnebarn eller etterkommere av disse), jf. § 2 annet ledd. Har arvelateren ektefelle, men ikke livsarvinger, fordeles arven etter reglene i § 9.

Første ledd angir ektefellens arverett etter loven. Spørsmålet om hvor stor arveandel ektefellen skal ha rett til i konkurranse med arvelaterens livsarvinger, er nærmere behandlet i punkt 6.3. Det foreslås i samsvar med gjeldende lov at ektefellen skal arve en firedel. Resten av arven fordeles til livsarvingene etter reglene i § 4. Som etter gjeldende lov har imidlertid ektefellen rett til en beløpsmessig minstearv. Det foreslås å videreføre en minstearv på 4 G, se nærmere punkt 6.5. Bestemmelsen innebærer at ektefellen alltid har krav på en minstearv på 4 G (forutsatt at boet er stort nok), selv om dette beløpet overstiger en firedel av arven. Minstearven går foran livsarvingenes legalarverett og pliktdelsarven.

Etter ordlyden i gjeldende § 6 første ledd annet punktum er det grunnbeløpets størrelse ved dødsfallstidspunktet som er avgjørende for beregningen av minstearven. Dette er foreslått videreført av utvalget. Departementet foreslår at man i stedet tar utgangspunkt i grunnbeløpets størrelse ved arvefallet, jf. lovforslaget § 66. Arvefallet er i utgangspunktet det samme som dødsfallstidspunktet, men i tilfeller der ektefellen har sittet i uskifte og senere skifter boet i levende live, vil det etter departementets lovforslag være skiftetidspunktet som er avgjørende. Forslaget bygger etter dette på rettsoppfatningen i dommen inntatt i RG 2007 side 318.

I små bo vil ektefellens rett til minstearv ha som konsekvens at ektefellen blir enearving. Dette innebærer at livsarvingene ikke er å regne som arvinger under skiftet. I annet ledd foreslås en ny bestemmelse for disse situasjonene. Bestemmelsen innebærer at livsarvingene har enkelte av de samme rettighetene som ellers tilkommer den som har status som arving, til tross for at livsarvingene ikke er arvinger i boet. Blant annet gis livsarvingene rett til naturalutlegg mot å innbetale et beløp tilsvarende verdien av eiendelen til boet. I punkt 6.5.4 er det gitt en nærmere redegjørelse for hva disse rettighetene går ut på.

Til § 9

I § 9 foreslås regler om fordelingen av arven når arvelateren etterlater seg ektefelle, men ikke livsarvinger. Har arvelateren livsarvinger, fordeles arven etter reglene i § 8. Sammen med § 8 svarer § 9 til § 6 i gjeldende arvelov og til § 6 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Departementet følger ikke opp Arvelovutvalgets forslag om at ektefellen skal arve alt når de nærmeste slektsarvingene er arvinger i andre arvegangsklasse, se punkt 6.4. Bestemmelsen innebærer i stedet en videreføring av brøkdelsarven og minstearven i gjeldende lov.

Første ledd gjelder tilfeller der arvelateren etterlater seg slektsarvinger i andre arvegangsklasse, det vil si foreldre eller søsken eller deres etterkommere. I samsvar med gjeldende lov foreslås det at ektefellen i disse tilfellene arver en halvpart. Slektsarvingene arver den andre halvparten etter reglene i § 5.

I likhet med gjeldende § 6 foreslås det videre at ektefellen har rett til en minstearv på 6 G, se punkt 6.5. Minstearven går foran slektsarvingenes arverett og kan innebære at ektefellen arver alt eller en større andel enn halvparten. Det er grunnbeløpets størrelse på tidspunktet for arvefallet som er avgjørende, se merknaden til § 8.

Annet ledd gjelder tilfeller der arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger og heller ikke slektsarvinger i andre arvegangsklasse. I disse tilfellene arver ektefellen alt. Annet ledd får anvendelse der arvelaterens nærmeste slektninger er slektninger i tredje arvegangsklasse eller enda fjernere slektninger.

Til § 10

Bestemmelsen viderefører § 7 i gjeldende arvelov og svarer til § 7 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Det foreslås ikke innholdsmessige endringer sammenliknet med gjeldende lov.

I motsetning til gjeldende lov og Arvelovutvalgets lovforslag gjelder bestemmelsen ikke testament som begrenser retten til uskifte. Dette er tatt inn i en egen bestemmelse i uskiftekapitlet, se § 12 annet ledd.

Bestemmelsen i første ledd går ut på at et testament som begrenser ektefellens legalarverett, må ha kommet til ektefellens kunnskap før arvelaterens død for at testamentet skal kunne gjøres gjeldende mot den gjenlevende ektefellen. På side 38–39 i NOU 2014: 1 vurderer Arvelovutvalget om det bør innføres en formell varslingsplikt, og ikke bare et krav om kunnskap som i dag. Utvalget vurderer også om det bør stilles krav om at ektefellen varsles i forbindelse med opprettelsen av testamentet. Utvalget uttaler:

«Det har vært anført at det kan være urimelig at testator venter til sitt dødsleie med å varsle ektefellen. Det gir små muligheter til å områ seg eller til å sette i verk mottiltak. Til en viss grad kunne dette mulige problemet avbøtes ved at man innfører en varslingsplikt i forbindelse med opprettelsen av testamentet. Utvalget har imidlertid ikke funnet det formålstjenlig å innføre en slik varslingsregel. Denne regelen ville for det første være upraktisk for testamenter som er opprettet før ekteskapet. For det andre ville den ikke være til hinder for at testator ventet til han eller hun lå på dødsleiet med å opprette testamentet. For det tredje vil det kunne være vanskelig å etterprøve om varslingen har skjedd ved opprettelsen – særlig hvor testamentet ikke er datert. Utvalget vil etter dette ikke foreslå noen formell varslingsplikt ved testamenter som innskrenker ektefellens rettigheter.»

Under høringen tar Jussformidlingen til orde for å innføre en varslingsregel for å ivareta hensynet til den gjenlevende ektefellen.

Foreningen 2 Foreldre uttaler at forslaget om at et testament som begrenser den gjenlevende ektefellens arverettigheter, skal kjennes ugyldig hvis den gjenlevende ikke kjenner til det, «skaper naturligvis problemer og store konflikter i samlivet. En langt bedre løsning ville da vært å sikre like arverettigheter for livsarvingene som utgangspunkt, og legge «testamentbyrden» på den som ønsker å endre på dette».

Departementet slutter seg til Arvelovutvalgets forslag og begrunnelse for hvorfor det ikke bør innføres en varslingsplikt.

Arvelovutvalget vurderer også om det bør foreslås en endring av ordlyden når det gjelder unntaket for tilfeller der det ville være umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen. Utvalget uttaler (side 39):

«I rettspraksis er det lagt til grunn at unntaket omfatter situasjoner hvor ektefellen er mentalt ute av stand til å tilegne seg informasjonen om testamentet og dessuten mangler testamentsevne til å gjøre mottiltak. Utvalget har ikke foreslått noen endring i lovteksten her. Det er vanskelig å finne en dekkende ordlyd som ikke samtidig blir lang og komplisert. Utvalget mener for øvrig også at de mentale tilstander som har vært berørt i rettspraksis, fanges opp av kriteriet «umulig». Utvalget foreslår derfor at dagens lovtekst og rettstilstand videreføres.»

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger også på dette punktet.

Annet ledd viderefører regelen i nåværende § 7 tredje punktum, som innebærer at minstearven på fire eller seks ganger grunnbeløpet ikke bare er en fordelingsregel, men også en beskyttelsesregel mot ektefellens testamentariske disposisjoner, se nærmere punkt 6.5. I likhet med lovforslaget §§ 8 og 9 foreslås det at det er arvefallet som er det avgjørende tidspunktet for grunnbeløpets størrelse, se merknaden til § 8.

Til § 11

Bestemmelsen regulerer betydningen av separasjon og skilsmisse for ektefellens rettigheter til arv. Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 8 og Arvelovutvalgets lovforslag § 8 med noen mindre endringer. Endringene sammenliknet med gjeldende lov og Arvelovutvalgets lovforslag fremgår av punkt 6.6. Når det gjelder betydningen av separasjon og skilsmisse for retten til uskifte, er det tatt inn en egen regel om dette i § 14 femte ledd.

Til § 12

I denne bestemmelsen foreslås regler om legalarverett for gjenlevende samboere som har, har hatt eller venter barn med arvelateren. Bestemmelsen viderefører § 28 b første ledd første punktum og annet ledd i gjeldende lov.

Det foreslås to innholdsmessige endringer i første ledd. Det er presisert at det er arvefallet som er det avgjørende tidspunktet for grunnbeløpets størrelse, se merknaden til den tilsvarende endringen av § 8. Videre er det inntatt en henvisning til § 8 annet ledd om rettigheter for livsarvingene på skiftet hvis minstearven gjør at ektefellen blir enearving. De hensynene som begrunner denne bestemmelsen når det gjelder ektefellers arverett (se punkt 6.5.4), gjør seg gjeldende også i relasjon til samboere.

Arvelovutvalget foreslår i § 9 i lovforslaget i NOU 2014: 1 en arverettslig likestilling mellom samboere og ektefeller. Dette er ikke fulgt opp i departementets lovforslag, se punkt 7.5.

I § 2 tredje ledd i lovforslaget er det gitt en legaldefinisjon av samboerskap.

Til § 13

Bestemmelsen viderefører § 28 b første ledd annet punktum i gjeldende arvelov. Betydningen av bestemmelsen er at hvis samboerne ved dødsfallet har bodd sammen de siste fem årene, kan arvelateren begunstige sin samboer i testament på en slik måte at samboerens arverett går foran eventuelle livsarvingers pliktdelsarv med et beløp på opp til fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Den eneste innholdsmessige endringen er at det er presisert at det er arvefallet som er det avgjørende tidspunktet for grunnbeløpets størrelse, se merknaden til den tilsvarende endringen av § 8.

Bestemmelsen har betydning bare hvis arvelateren etterlater seg særskilte livsarvinger. Hvis arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, vil han eller hun uansett ha full testasjonsfrihet. Har arvelateren og samboeren felles livsarvinger, har samboeren legalarverett etter § 12 i lovforslaget.

For øvrig vises til merknaden til § 12.

Til § 14

Bestemmelsen svarer i hovedsak til § 9 i gjeldende arvelov og til § 12 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Reglene om ektefellers rett til å sitte i uskifte er nærmere behandlet i punkt 8.1 i proposisjonen.

Bestemmelsen har fått en noe annen utforming enn Arvelovutvalgets lovforslag blant annet på bakgrunn av at departementet ikke foreslår at samboere skal ha rett til uskifte etter samme regler som for ektefeller, se punkt 9. En annen forskjell er at etter utvalgets lovforslag er uskifte aktuelt bare når arvelateren etterlater seg livsarvinger siden ektefellen er enearving hvis det er fjernere arvegangsklasser som har arverett, se punkt 6.4.3 i proposisjonen og side 189 i Arvelovutvalgets utredning. Siden departementet foreslår at ektefellen skal arve halvparten i konkurranse med andre arvegangsklasse, se punkt 6.4.5, vil det i likhet med gjeldende lov være aktuelt med uskifte også der de nærmeste arvingene tilhører andre arvegangsklasse.

Det følger etter dette av første ledd at uskifteretten gjelder for «førstavdødes andre arvinger etter loven», mens den etter utvalgets forslag gjelder overfor livsarvinger. Adgangen til å sitte i uskifte hvis den førstavdøde etterlater seg særskilte livsarvinger, er regulert i § 15 i lovforslaget.

Annet ledd regulerer adgangen til å sitte i uskifte med særeie. Bestemmelsen innebærer en videreføring av gjeldende lov. Et alternativ for å kunne sitte i uskifte med særeie er at arvingene samtykker. For arvinger som er mindreårige eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, kreves det som etter gjeldende lov samtykke fra vergen og fylkesmannen, se nærmere Prop. 46 L (2012–2013) side 11 og 29. Arvelovutvalget foreslår at vergen og fylkesmannen skal samtykke også i tilfeller der arvingen har fått oppnevnt verge på det økonomiske området, men uten å være fratatt rettslig handleevne. Etter departementets syn bør man være forsiktig med å innføre regler som begrenser disposisjonsevnen for personer under vergemål som har sin rettslige handleevne i behold. Et utgangspunkt om at disse har samme disposisjonsevne som alle andre, er best i tråd med formålet bak reglene i FNs konvensjon 13. desember 2006 om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.

Selv om det ikke stilles krav etter loven om at vergen og fylkesmannen må samtykke til uskifte i tilfeller der en arving er under vergemål, men uten å være fratatt rettslig handleevne, vil vergen kunne ha kompetanse til å gi samtykke dersom dette omfattes av vergens mandat. Det må likevel kreves særlige holdepunkter i mandatet for at det skal kunne legges til grunn at vergen kan samtykke til uskifte på arvingens vegne, se Lovavdelingens tolkningsuttalelse 26. februar 2015 (snr. 15/182 EP) som gjelder en tilsvarende problemstilling. Vergen vil videre ha plikt til å forsikre seg om at et samtykke er i tråd med arvingens ønsker etter reglene i vergemålsloven § 33, og det kan være grunn til å rådføre seg med fylkesmannen, jf. vergemålsloven § 47 annet ledd.

Regelen i gjeldende § 9 annet ledd fjerde punktum om at det ved samtykke til at den gjenlevende kan sitte i uskifte med særeiemidler, også kreves samtykke fra tingretten hvis arvingens bo er under konkursbehandling, er ikke videreført i lovforslaget. Arvelovutvalget vurderer denne bestemmelsen på side 79–80 i utredningen. Arvelovutvalget gir uttrykk for at regelen i nåværende § 9 annet ledd fjerde punktum og § 10 fjerde punktum henger dårlig sammen med dekningslovens regler om arv og gave som tilfaller skyldneren under konkurs, og foreslår at de nevnte reglene i arveloven oppheves. Departementet slutter seg til dette. Under høringen slutter også Oslo byfogdembete seg til utvalgets forslag.

I tredje ledd slås det fast at det kan settes vilkår for samtykke etter annet ledd. Adgangen til å sette vilkår gjelder i relasjon til samtlige samtykkekrav i annet ledd, både arvingenes samtykke etter første og annet punktum og vergens og fylkesmannens samtykke etter tredje og fjerde punktum.

Bestemmelsen i fjerde ledd tar for det første sikte på å forhindre at flere uskiftebo blir blandet sammen. Videre skal bestemmelsen forhindre at den lengstlevende blir sittende i uskifte med flere bo samtidig. Bestemmelsen innebærer for det første at hvis den førstavdøde ektefellen satt i uskifte etter et tidligere samboerforhold eller ekteskap, må dette uskifteboet skiftes før den lengstlevende kan overta boet etter den førstavdøde i uskifte. Videre innebærer bestemmelsen at hvis den lengstlevende satt i uskifte etter et tidligere samboerforhold eller ekteskap, kan ikke den lengstlevende overta boet også etter den nye ektefellen i uskifte før uskifteboet etter den forrige ektefellen eller samboeren er skiftet. Nåværende arvelov har en tilsvarende bestemmelse for uskifte på grunnlag av samboerskap i § 28 c annet ledd annet og tredje punktum.

Femte ledd erstatter nåværende § 8 i arveloven for så vidt gjelder retten til uskifte. Betydningen av separasjon og skilsmisse for retten til arv er regulert i § 11 i lovforslaget, se merknaden til denne bestemmelsen.

Nåværende § 13 annet ledd i arveloven bestemmer at en ektefelle som er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, som hovedregel ikke har rett til å sitte i uskifte. Dette forbudet foreslås opphevet, se merknaden til § 18. Som følge av dette er det behov for en regel som avklarer vergens kompetanse i tilfeller der ektefellen selv mangler kompetanse til å begjære uskifte. Arvelovutvalget foreslår som et nytt tredje ledd i vergemålsloven § 41 en regel om at vergen med fylkesmannens samtykke kan begjære uskifte. Departementet forstår forslaget slik at bestemmelsen er ment å gi vergen kompetanse i kraft av loven, slik at vergen kan begjære uskifte uavhengig av hva vergemålet går ut på, og uavhengig av vergens mandat. Departementet er som nevnt enig med utvalget i at det er behov for en regel som avklarer kompetanseforholdet når ektefellen er under vergemål, men etter departementets syn gis vergen etter Arvelovutvalgets lovforslag en mer omfattende kompetanse enn det det er grunnlag for. Man bør holde fast ved at et vergemål ikke skal være mer omfattende enn nødvendig, jf. i den forbindelse prinsippet som kommer til uttrykk i vergemålsloven § 21 tredje ledd annet punktum. Departementet foreslår på denne bakgrunn en mer begrenset regel tilsvarende den som gjelder for krav om skifte av uskiftet bo etter nåværende § 24 fjerde ledd (som er videreført i lovforslagets § 28 fjerde ledd). I sjette ledd foreslås det etter dette en regel om at vergen i kraft av loven har kompetanse til å begjære uskifte på vegne av ektefellen i tilfeller der denne er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, men likevel slik at fylkesmannen må samtykke til begjæringen. Kravet om samtykke fra fylkesmannen må ses på bakgrunn av gjeldsansvaret som følger av uskifteretten etter § 20 i lovforslaget.

Ved andre former for vergemål vil ektefellen selv ha kompetanse til å begjære uskifte (med mindre det er truffet et vedtak om fratakelse av rettslig handleevne som spesielt har fratatt ektefellen kompetansen til å foreta denne typen disposisjoner). Har ektefellen selv kompetanse, vil vergen kunne ha kompetanse ved siden av ektefellen hvis det å begjære uskifte omfattes av vergens mandat, jf. vergemålsloven § 32 og Lovavdelingens tolkningsuttalelse 5. mars 2015 (snr. 15/182/EP) om en liknende problemstilling. Det følger videre av vergemålsloven § 40 første ledd første punktum at vergen må ha samtykke fra fylkesmannen for å stifte gjeld på vegne av den som er under vergemål. På grunn av den nevnte bestemmelsen om gjeldsansvaret i lovforslaget § 20 er det dermed nærliggende å tolke vergemålsloven slik at også i tilfeller der vergens kompetanse til å begjære uskifte følger av mandatet, og ikke av den foreslåtte lovbestemmelsen i sjette ledd, kreves det samtykke fra fylkesmannen hvis vergen skal begjære uskifte på ektefellens vegne. Som det fremgår av merknaden til § 28 fjerde ledd, foreslår departementet i tråd med utvalgets forslag et nytt tredje ledd i vergemålsloven § 41 som slår fast at fylkesmannen må samtykke til et krav fra vergen om skifte av uskifteformuen. Departementet foreslår for oversiktlighetens skyld at det i denne bestemmelsen tas inn et krav om samtykke fra fylkesmannen også for begjæring om uskifte, selv om dette som nevnt må antas å følge allerede av bestemmelsen i vergemålsloven § 40.

Til § 15

I § 15 er det gitt regler om adgangen til å sitte i uskifte med arvelaterens særskilte livsarvinger. Som etter gjeldende lov krever dette at livsarvingen samtykker. Bestemmelsen svarer til § 10 i gjeldende lov og til § 13 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Spørsmålet om det fortsatt bør kreves samtykke for å kunne sitte i uskifte når den avdøde etterlater seg særskilt livsarving, er nærmere behandlet i punkt 8.1.

Kravet om at den særskilte livsarvingen må samtykke, fremgår av første ledd første punktum. Mindretallet i Arvelovutvalget (Kløvstad) tar til orde for at det ikke bør kunne gis forhåndssamtykke til uskifte, se side 75 i utredningen. Spørsmålet er ikke kommentert av flertallet, og departementet legger til grunn at flertallet på dette punktet går inn for en videreføring av gjeldende rett, jf. dommen inntatt i Rt. 2012 side 401. Departementet slutter seg til dette. Departementet antar som utvalgets mindretall at slike forhåndssamtykker kan være konfliktskapende, og at de særskilte livsarvingene vil kunne være i en presset situasjon. Departementet er likevel skeptisk til å innføre en lovbestemmelse som begrenser avtalefriheten. En slik begrensning vil gjøre lovgivningen mindre fleksibel, og det kan bli vanskeligere å komme frem til gode løsninger i det enkelte tilfellet. Selv om særkullsbarna nok kan oppleve et press om å samtykke, kan det samtidig være et behov for å sikre den lengstlevendes stilling gjennom avtaler.

Når det gjelder regelen i første ledd annet punktum om samtykke fra arvinger under vergemål, vises til merknaden til § 14. Departementet foreslår også i § 15 en videreføring av gjeldende lov. Det vil si at det kreves samtykke fra vergen og fylkesmannen bare når den særskilte arvingen er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området.

Regelen i gjeldende § 10 tredje punktum om at fylkesmannen «som regel berre bør samtykkje» når fylkesmannen mener det vil være til gagn også for den særskilte livsarvingen at den gjenlevende får sitte i uskifte, er ikke videreført i Arvelovutvalgets lovforslag. Arvelovutvalget gir ikke noen begrunnelse for dette forslaget. Under høringen tar Statens sivilrettsforvaltning til orde for at bestemmelsen tas inn også i den nye arveloven, og gir uttrykk for at det kan være hensiktsmessig at fylkesmannen gis noen føringer for når det bør gis samtykke. Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Det er flere bestemmelser som krever samtykke fra fylkesmannen, se blant annet §§ 14 og 24 i lovforslaget, uten at de gir tilsvarende føringer for hvordan fylkesmannen bør bruke sin samtykkekompetanse. Etter departementets syn ligger det i sakens natur at når loven stiller krav om samtykke fra fylkesmannen fordi arvingen er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne, må fylkesmannen påse at det tas tilstrekkelig hensyn til arvingens interesser.

Heller ikke regelen i gjeldende § 10 fjerde punktum om krav om samtykke fra tingretten hvis arvingens bo er under konkursbehandling, er videreført i lovforslaget. Det vises til merknaden til § 14.

Regelen i annet ledd er ny sammenliknet med gjeldende lov, men innebærer ingen realitetsendring, se dommene inntatt i Rt. 1992 side 374 og Rt. 2004 side 777. Bestemmelsen gjelder i relasjon til samtykkekravene både i første og annet punktum i første ledd.

Til § 16

Bestemmelsen viderefører § 12 i gjeldende arvelov og svarer til § 14 i lovforslaget i NOU 2014: 1. Reglene om ektefellers rett til å sitte i uskifte er nærmere behandlet i punkt 8.1 i proposisjonen.

Til § 17

Bestemmelsen viderefører § 7 i gjeldende arvelov for så vidt gjelder testament som begrenser retten til uskifte. Det vises til merknaden til § 10 i lovforslaget.

Til § 18

Bestemmelsen svarer med enkelte endringer til § 13 første ledd i arveloven og til § 15 første ledd i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Det er gjort bare språklige endringer sammenliknet med gjeldende lov.

§ 13 annet ledd i nåværende arvelov er ikke videreført. Bestemmelsen går ut på at en ektefelle som er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, ikke har rett til uskifte. Retten kan likevel med fylkesmannens samtykke under visse omstendigheter treffe vedtak om at ektefellen skal overta boet uskiftet helt eller delvis. Arvelovutvalget foreslår å oppheve denne bestemmelsen og viser blant annet til at hvis den gjenlevende ektefellen er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, vil det uansett være vergen, eventuelt i samråd med fylkesmannen, som forestår de økonomiske disposisjonene over uskifteboet. Se den nærmere begrunnelsen for forslaget på side 190–191 i NOU 2014: 1. Departementet slutter seg til utvalgets forslag.

Det følger av tredje ledd i nåværende § 13 at en mindreårig kan sitte i uskifte hvis fylkesmannen samtykker. Arvelovutvalget foreslår en endring ved at det slås fast at mindreårige ikke skal kunne sitte i uskifte. Arvelovutvalget viser til at det antakelig forekommer svært sjelden at en person rekker å både gifte seg og bli enke eller enkemann før vedkommende fyller 18 år. Ved endringslov 15. juni 2018 nr. 31 er adgangen for mindreårige til å inngå ekteskap med tillatelse fra fylkesmannen opphevet. Uskifte for personer under 18 år vil etter dette ikke lenger være aktuelt, og departementet ser dermed ikke behov for regler om mindreåriges uskifterett.

Reglene om ektefellers rett til å sitte i uskifte er mer generelt behandlet i punkt 8.1 i proposisjonen.

Til § 19

Bestemmelsen gir kun en påminnelse om fristen på 60 dager til å sende melding til tingretten om at man ønsker å sitte i uskifte. Det er gitt nærmere regler om denne meldingen i § 96. Det vises til merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 20

Reglene om den lengstlevendes ansvar for arvelaterens forpliktelser innebærer en ren videreføring av § 20 i gjeldende arvelov. Reglene er nærmere behandlet i punkt 8.4. Som det fremgår der, foreslår departementet en annen regulering enn det som følger av § 18 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1.

Til § 21

Denne bestemmelsen svarer til § 17 i gjeldende lov og § 19 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Reglene om uskifte er nærmere behandlet i punkt 8 i proposisjonen.

Første ledd første punktum slår fast utgangspunktet om at alt den lengstlevende blir eier av, inngår i uskifteboet. Bestemmelsen gjelder eiendeler den lengstlevende blir eier av etter at han eller hun har overtatt boet i uskifte. Hva som inngår i uskifteboet på etableringstidspunktet, er regulert i § 14 første og annet ledd. I likhet med gjeldende lov er det gjort unntak for eiendeler som er særeie for den lengstlevende fordi det er fastsatt i ektepakt mellom ektefellene, eller fordi det er fastsatt av en giver eller arvelater, jf. annet punktum. Denne bestemmelsen er noe annerledes utformet enn utvalgets lovforslag på bakgrunn av at departementet ikke foreslår felles regler om uskifte for ektefeller og samboere.

I likhet med nåværende § 17 tredje ledd følger det av annet ledd at den lengstlevende ektefellen kan holde arv eller gave som er mottatt under uskiftet, utenfor uskifteboet dersom han eller hun krever skifte innen tre måneder etter at arven eller gaven ble mottatt. Etter gjeldende rett er det uklart om bestemmelsen får anvendelse på livsforsikringsbeløp som den gjenlevende mottar under uskiftet, se nærmere side 81 i NOU 2014: 1. Arvelovutvalget går inn for å beholde dagens ordning, men foreslår at det presiseres i loven at utbetaling av livsforsikring skal likestilles med arv og gave. Oslo byfogdembete støtter dette forslaget i høringen. Også departementet slutter seg til Arvelovutvalgets forslag. Departementet er enig med utvalget i at det bør være en adgang for den lengstlevende til å kreve skifte for å hindre at arv, gave eller forsikringsutbetalinger går inn i uskifteboet. Den foreslåtte fristen på tre måneder virker også rimelig. Dette bør i de fleste tilfeller være lang nok tid til at den lengstlevende får områdd seg, men samtidig ikke så lang tid at det oppstår sammenblandingsutfordringer av betydning.

Nåværende § 17 annet ledd er delvis og i en omformulert form videreført i lovforslaget § 29 annet ledd annet punktum.

Til § 22

Bestemmelsen svarer til § 18 i nåværende arvelov og til § 20 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Reglene om den lengstlevendes råderett over uskifteboet er behandlet i punkt 8.3 i proposisjonen.

I første ledd slås det fast at den lengstlevende «rår i levende live som en eier» over uskifteformuen, med de unntakene som følger av lov, testament eller avtale. Arvelovutvalget foreslår at det presiseres som lovens utgangspunkt at den lengstlevende «eier» uskifteboet. Departementet foretrekker ordlyden i gjeldende lov. Den lengstlevende har den råderetten som følger av arveloven og med de begrensninger som eventuelt følger av testament eller avtale. Om man ut fra dette vil si at lovens utgangspunkt er at den lengstlevende «eier» eller rår «som en eier» er kun et terminologisk spørsmål. Etter departementets syn er det videre en pedagogisk fordel med ordlyden i gjeldende lov at det kommer frem at første ledd gjelder råderett i levende live, i motsetning til annet ledd som gjelder testasjonskompetansen.

Bestemmelsen i gjeldende § 18 annet ledd annet punktum er ikke videreført. Dette er i samsvar med Arvelovutvalgets lovforslag, som begrunner forslaget om ikke å videreføre bestemmelsen på side 192 i utredningen. Departementet er enig med Arvelovutvalget i at dersom den førstavdøde har hatt bestemte ønsker om hvem som skal arve eiendeler som han eller hun særskilt brakte inn i boet, må dette gjøres ved testament.

Til § 23

I § 23 er det gitt regler om adgangen til å gi gaver av uskifteformuen. Reglene om dette er nærmere behandlet i punkt 8.3. § 23 erstatter § 19 i gjeldende arvelov og svarer med enkelte endringer til § 21 i Arvelovutvalgets lovforslag.

Som det fremgår av punkt 8.3, foreslås det i første ledd at det særskilte forbudet mot å gi bort fast eiendom, utgår. Konsekvensen av dette vil være at det også for fast eiendom blir et spørsmål om gaven står i misforhold til formuen i uskifteboet. Arvelovutvalgets forslag om at vilkåret for å gi gaver skal knyttes til «skikk og bruk», er ikke fulgt opp i departementets lovforslag.

I annet ledd om omstøtelsessøksmål foreslås det en endring sammenliknet med gjeldende lov ved at det er gavens verdi som skal tilbakeføres. Det vises til Arvelovutvalgets merknad til bestemmelsen på side 193 i utredningen.

Tredje ledd viderefører nåværende § 19 tredje ledd uten innholdsmessige endringer.

Til § 24

§ 24 om arveoppgjør av uskifteformuen viderefører i det vesentlige § 21 i gjeldende lov. Bestemmelsen svarer med noen endringer til § 22 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Reglene om den lengstlevendes råderett over uskifteboet er behandlet i punkt 8.3 i proposisjonen.

Etter første ledd kan den lengstlevende gi en arving arveoppgjør bare hvis alle arvingene får et tilsvarende arveoppgjør. I gjeldende § 21 fremgår det at det også kan være et alternativ at de andre arvingene samtykker til at én eller noen av arvingene får arveoppgjør. Dette er ikke tatt med i Arvelovutvalgets lovforslag, men utvalget uttaler på side 194 i utredningen at man likevel har sett for seg at det kan være aktuelt at de andre arvingene samtykker. Departementet foreslår at alternativet om samtykke tas med i lovteksten, blant annet på bakgrunn av sammenhengen med annet ledd (som gjelder arveoppgjør «i strid med første ledd») og bestemmelsen i første ledd annet punktum som er en videreføring av gjeldende lov, men ikke med i utvalgets lovforslag.

Bestemmelsen gjelder arveoppgjør bare til den førstavdødes arvinger. Arvelovutvalget vurderer på side 86–87 i utredningen om arveoppgjør til den lengstlevendes arvinger bør gi også de andre arvingene rett til tilsvarende oppgjør. Utvalget går ikke inn for en slik regel, men påpeker at hvis den lengstlevende gir arveforskudd til sine egne arvinger, «er det naturlig at dette forrykker forholdet mellom andelene i uskifteboet ved et senere skifte». Utvalget viser til at det er tatt inn en uttrykkelig presisering av dette i § 27 fjerde ledd i sitt lovforslag. Bestemmelsen det vises til, gjelder imidlertid bare «arveoppgjør etter førstavdøde». Departementet antar at det har vært meningen at utvalgets § 27 fjerde ledd også skal omfatte tilfeller der den lengstlevende har gitt arveforskudd til sine egne arvinger, og i departementets lovforslag er bestemmelsen endret i tråd med dette, se § 29 fjerde ledd. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det ikke er grunn til å gi de andre arvingene rett til tilsvarende oppgjør hvis den lengstlevende har gitt forskudd på arv til egne arvinger, men at det er god grunn til å likestille et slikt arveoppgjør med arveoppgjør til den førstavdødes arvinger når det gjelder betydningen for den endelige fordelingen av boet. En regel som går ut på at arveoppgjør til den førstavdødes arvinger skal få betydning for andelsforholdet ved et skifte, uten at det samme skal gjelde for arveforskudd til den lengstlevendes arvinger, virker lite rimelig.

Videre er det etter annet ledd bare den førstavdødes arvinger som kan kreve tilsvarende arveoppgjør. Den lengstlevendes arvinger har ikke rett til å kreve arveoppgjør hvis det gis arveoppgjør til den førstavdødes arvinger. Departementet slutter seg til utvalgets uttalelse på side 87 i utredningen der det vises til at det virker fremmed med en regel som gir rett til å kreve utbetaling av arv fra noen som fortsatt lever. Som utvalget peker på, er det den førstavdødes arvinger som har rettigheter i et uskiftet bo, ikke arvinger som kun er arvinger etter den lengstlevende.

På tilsvarende måte er det den førstavdødes arvinger det siktes til når det i første ledd stilles krav om at «alle arvingene» må få like stor andel av arveloddene sine.

I Arvelovutvalgets lovforslag er det tatt inn en presisering av hva som er å regne som «arveoppgjør», se første ledd annet punktum. Utvalget foreslår at terskelen for å gi gaver etter § 21 (§ 23 i departementets lovforslag) skal knyttes til «skikk og bruk», og foreslår på tilsvarende måte at gaver ut over det som følger av «skikk og bruk», skal regnes som arveoppgjør. Departementet har ikke fulgt opp den foreslåtte endringen når det gjelder gaver, se punkt 8.3.5, og foreslår dermed heller ikke en slik utforming av terskelen etter § 24 om arveoppgjør. Departementet legger til grunn at gjeldende lov videreføres når det gjelder hva som skal regnes som arveoppgjør. I juridisk teori er det gitt uttrykk for at overføringer til en arving ut over sedvanlige gaver må regnes som arveoppgjør etter nåværende § 21, og at det ikke er noe krav for at § 21 skal få anvendelse, at den lengstlevende har hatt til hensikt å utdele arv, jf. blant annet Lødrup og Asland: Arverett (2017) side 400. Departementet slutter seg til denne rettsoppfatningen. Dette innebærer at det er en lavere terskel for at en overføring til en arving skal regnes som arveoppgjør etter § 24 i lovforslaget enn som omstøtelig gave etter § 23.

Hvis en gave til en arving er så betydelig at den anses å stå «i misforhold til formuen i uskifteboet», jf. § 23 første ledd, kan de andre arvingene velge om de vil kreve omstøtelse etter § 23 annet ledd eller arveoppgjør etter § 24 annet ledd. I motsetning til etter gjeldende lov fremgår denne valgretten av lovteksten, se § 24 annet ledd første punktum.

Til § 25

Arvingene har etter de alminnelige reglene i tvisteloven kapittel 28 adgang til å begjære bevissikring utenfor rettssak. Formålet med § 25 er å sette en supplerende terskel for når arvingene kan begjære bevissikring utenfor rettssak, som kommer i tillegg til det som følger av tvisteloven § 28-2. Er vilkårene i § 25 oppfylt, kan arvingene med andre ord kreve bevissikring etter tvistelovens regler selv om vilkårene i § 28-2 ikke er oppfylt. Bestemmelsen erstatter § 23 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1, men med et annet innhold, se nærmere punkt 8.3 i proposisjonen. Gjeldende arvelov har ingen tilsvarende bestemmelse.

Etter § 25 kan en arving kreve bevissikring utenfor rettssak «i tilfeller der det er grunn til å tro» at den lengstlevende har disponert over uskifteformuen i strid med §§ 23 eller 24. Arvelovutvalget gir på side 194 følgende beskrivelse av terskelen for å kunne kreve innsyn i opplysninger etter utvalgets lovforslag:

«For å få opplysninger fra lengstlevende med rettens hjelp, må arvingen fremsette en begrunnet mistanke om at det foreligger misbruk av uskifteboet. Det kan ikke kreves at det er sannsynlighetsovervekt for at det foreligger misbruk, og det kan heller ikke kreves mye av konkretiseringen av hva misbruket har gått ut på.»

Tilsvarende betraktninger må kunne legges til grunn også med den utformingen bestemmelsen har fått i departementets lovforslag.

For en arving under vergemål vil de alminnelige reglene om vergens kompetanse være avgjørende for om vergen kan kreve bevissikring.

Til § 26

Bestemmelsen erstatter § 22 i arveloven og svarer til § 24 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. I og med at uskifte etter departementets forslag kan være aktuelt også der arvelateren etterlater seg arvinger i andre arvegangsklasse, jf. punkt 6.4, mens det etter Arvelovutvalgets lovforslag er aktuelt med uskifte bare i relasjon til livsarvingene, er forslaget endret på noen punkter sammenliknet med Arvelovutvalgets lovforslag.

Reglene om uskifte for ektefeller er generelt behandlet i punkt 8 i proposisjonen.

Bestemmelsen bygger på et prinsipp om at ved uskifte utskytes arvefallet til skiftetidspunktet for uskifteboet, jf. første ledd.

At arvefallet utskytes til skiftetidspunktet, gjelder også for samtykkende uskiftearvinger (jf. særlig § 14 annet ledd og § 15), men for disse arvingene har annet ledd første punktum en særregel om fordelingen av arven. Bygger uskiftet på samtykke, tar arvingen arv selv om han eller hun ikke lever på skiftetidspunktet. Bestemmelsen er i samsvar med nåværende § 22 første ledd annet punktum og Arvelovutvalgets lovforslag, men sammenliknet med Arvelovutvalgets forslag er bestemmelsen ikke begrenset til livsarvinger.

Annet ledd annet punktum bygger på Arvelovutvalgets forslag om hva som skal være det avgjørende tidspunktet for fordelingen av arveandelen mellom den avdøde arvingens arvinger. Utvalget foreslår at det er tidspunktet da arvingen døde, som er avgjørende. Departementet slutter seg til dette. Bestemmelsen gjelder der en samtykkende arving er død før skiftetidspunktet. Arvingen tar likevel arv, jf. første punktum, og slik sett er det tilstrekkelig for retten til arv at arvingen har overlevd arvelateren. Når det gjelder den videre fordelingen av denne arvingens andel av arven, er det arveforholdene på det tidspunktet arvingen døde, som avgjør hvem denne arveandelen skal fordeles til. Et alternativ kunne være den avdøde arvingens arvinger på det tidspunktet arvelateren (den førstavdøde ektefellen) døde. Mye kan imidlertid være skjedd i arvingens familieforhold i tiden mellom arvelaterens død og arvingens død (arvingen kan for eksempel ha blitt skilt i mellomtiden). Departementet legger derfor til grunn at det siste tidspunktet (arvingens egen død) gir en riktigere fordeling av arvingens andel av arven.

I tredje ledd videreføres nåværende § 22 annet ledd. Denne bestemmelsen er ikke foreslått videreført av Arvelovutvalget siden det etter utvalgets forslag ikke er aktuelt med uskifte i relasjon til andre arvegangsklasse. Etter departementets forslag vil bestemmelsen kunne ha betydning hvis arvelaterens livsarvinger dør ut. Bestemmelsen innebærer at arven da ikke går videre til andre arvegangsklasse.

Departementet viser for øvrig til Arvelovutvalgets merknad til bestemmelsen på side 194–195 i utredningen. Se også begrunnelsen der for hvorfor reglene i nåværende § 22 tredje og fjerde ledd ikke er foreslått videreført.

Til § 27

I § 27 videreføres § 23 første ledd og § 24 annet ledd annet punktum i gjeldende arvelov.

Arvelovutvalget behandler spørsmålet om uskifteretten bør falle bort hvis den lengstlevende inngår nytt ekteskap eller samboerskap, på side 87–88 i NOU 2014: 1. Utvalget går inn for en videreføring av reglene i gjeldende lov, se § 25 i utvalgets lovforslag. Det samme gjør departementet. Første ledd innebærer etter dette og i samsvar med gjeldende lov at uskifteretten faller bort ved inngåelse av nytt ekteskap, jf. arveloven § 23 og ekteskapsloven § 8. Videre videreføres i annet ledd regelen om at arvingene kan kreve skifte hvis den lengstlevende etablerer samboerskap, og samboerskapet har vart i minst to år, eller den lengstlevende og samboeren har, har hatt eller venter barn sammen. Under høringen har Seniorsaken tatt til orde for at retten til uskifte bør falle bort automatisk også ved samboerskap, slik at det ikke skal være nødvendig for arvingen å kreve skifte. Seniorsaken viser til at det kan sette arvingen i en vanskelig situasjon å måtte kreve skifte, i og med at et slikt krav kan bli oppfattet som mistillit. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre løsningen etter gjeldende § 24 annet ledd annet punktum. Departementet viser til begrunnelsen for bestemmelsen på side 42–43, jf. side 33–34, i Ot.prp. nr. 73 (2007–2008).

Etter nåværende § 23 annet ledd faller retten til uskifte som hovedregel bort hvis den lengstlevende ektefellen blir fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området. Bestemmelsen er ikke videreført i Arvelovutvalgets lovforslag. Utvalget begrunner dette med at det i disse tilfellene vil være vergen, eventuelt vergen i samråd med fylkesmannen, som forestår de økonomiske disposisjonene i uskifteboet. Utvalget viser videre til at det fortsatt kan være behov for den lengstlevende til å sitte i uskifte. Under høringen slutter Statens sivilrettsforvaltning seg til at bestemmelsen ikke bør videreføres. Statens sivilrettsforvaltning viser til at dette vil være mer forenlig med de overordnede prinsippene for vergemålsreformen, og at behovet for uskifte stadig vil kunne være til stede. Også departementet er enig i at det ikke er grunn til å videreføre bestemmelsen.

Til § 28

Bestemmelsen svarer til § 26 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Den avløser langt på vei § 24 i nåværende arvelov. § 24 annet ledd annet punktum er inntatt i § 27 i lovforslaget. § 24 tredje ledd annet punktum er ikke videreført i lovforslaget. Det vises til begrunnelsen for dette på side 196 i Arvelovutvalgets utredning. Heller ikke § 24 tredje ledd tredje punktum foreslås videreført. Denne regelen synes unødvendig da det samme følger av § 16.

I utvalgets lovforslag er regelen i tredje ledd begrenset til å gjelde tilfeller der fylkesmannen har samtykket til uskifte på vegne av en mindreårig livsarving. Bestemmelsen omfatter ikke tilfeller der fylkesmannen samtykker på vegne av en voksen under vergemål, jf. § 13 første ledd annet punktum i utvalgets lovforslag og § 15 første ledd annet punktum i departementets lovforslag. Departementet kan ikke se noen grunn til at regelen ikke også bør omfatte tilfeller der det har vært nødvendig med samtykke fra vergen og fylkesmannen fordi den særskilte livsarvingen har vært fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, og har utformet bestemmelsen i tråd med dette.

Fjerde ledd svarer til § 24 fjerde ledd i gjeldende lov. Arvelovutvalget har ikke med en slik bestemmelse i sitt lovforslag, men foreslår som et nytt tredje ledd i vergemålsloven § 41 en regel om at vergen med fylkesmannens samtykke kan kreve skifte av uskifteformuen. Departementet forstår utvalgets forslag slik at det er ment å gi vergen kompetanse i kraft av loven uavhengig av hva vergens mandat går ut på. Departementet viser i den forbindelse til merknaden til § 14 sjette ledd om den tilsvarende problemstillingen når det gjelder begjæring om uskifte, og foreslår i stedet en videreføring av regelen i nåværende lov som er begrenset til å gjelde tilfeller der ektefellen er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området. I disse tilfellene vil vergen etter lovforslaget dermed ha kompetanse i kraft av arvelovens bestemmelse til å kreve skifte, men likevel bare med fylkesmannens samtykke.

Når det gjelder andre former for vergemål, vil det bero på vergens mandat om vergen har kompetanse til å kreve skifte av uskifteformuen, se også om dette merknaden til § 14 sjette ledd. Verken vergemålsloven eller arveloven har i dag regler som spesielt stiller krav om samtykke fra fylkesmannen for disse tilfellene. Departementet slutter seg til Arvelovutvalgets vurdering av at skifte av uskifteformuen mens ektefellen lever, kan ha så betydelige konsekvenser at vergen ikke bør kunne treffe beslutning om dette uten medvirkning fra fylkesmannen. Departementet foreslår derfor, i tråd med Arvelovutvalgets forslag, en ny bestemmelse i vergemålsloven § 41 som stiller krav om at fylkesmannen må samtykke til vergens beslutning om å kreve skifte av uskifteformuen. Til forskjell fra Arvelovutvalgets lovforslag (slik departementet forstår forslaget) forutsetter departementets bestemmelse som nevnt at vergen har kompetanse etter mandatet til å kreve skifte.

Reguleringen av vergens kompetanse vil etter dette dels følge av vergemålsloven, dels av arveloven. Dette er i samsvar med systemet ellers, som innebærer at regler som gir vergen kompetanse i kraft av loven på bestemte livsområder, reguleres i spesiallovgivningen (arveloven i dette tilfellet), mens regler om vergens alminnelige kompetanse og regler som begrenser eller presiserer vergens kompetanse når han eller hun foretar disposisjoner på grunnlag av sitt mandat, hører hjemme i vergemålsloven.

Til § 29

I § 29 er det gitt regler om skifte av uskifteformuen. Bestemmelsen avløser § 26 i gjeldende arvelov. Den svarer innholdsmessig fullt ut til Arvelovutvalgets lovforslag § 27 i NOU 2014: 1 med unntak av en endring i fjerde og femte ledd og av at utvalgets annet ledd om samboere fremgår av § 39 i departementets lovforslag. Departementet foreslår også en annen leddinndeling enn Arvelovutvalget for å få klarere frem at bestemmelsen om særeie (tredje ledd i departementets lovforslag) gjelder både når det skiftes etter den lengstlevendes død, og når det skiftes mens den lengstlevende lever. Plasseringen som første ledd annet punktum i utvalgets lovforslag kan på grunn av virkeområdet for første ledd første punktum gi inntrykk av at også utvalgets annet punktum bare gjelder når det skiftes etter at den lengstlevende er død.

Første ledd er fullt ut i samsvar med det som følger av reglene i gjeldende § 26 første ledd første punktum. Bestemmelsen gjelder skifte av uskifteformuen når den lengstlevende er død, og tar som gjeldende lov utgangspunkt i et prinsipp om likedeling mellom arvingene etter den førstavdøde på den ene siden og arvingene etter den lengstlevende på den andre siden.

Annet ledd regulerer den lengstlevendes rettigheter ved skifte av uskifteformuen mens den lengstlevende lever. Det følger av henvisningen til §§ 8 og 9 i første punktum at den lengstlevende har krav på både legalarv og minstearv. Arvelovutvalget uttaler på side 196–197 i utredningen at ved et delvis skifte av uskifteformuen skal det beregnes minstearv bare hvis den lengstlevende ville ha hatt krav på minstearv om hele uskifteformuen var blitt skiftet. Utvalget uttaler at man «må følgelig tenke seg et fiktivt skifte av hele formuen, og det er bare hvis lengstlevende ved et slikt skifte ville ha fått minstearv, at det skal beregnes minstearv ved det delvise skifteoppgjøret». Departementet slutter seg til dette.

Annet ledd annet punktum erstatter § 17 annet ledd i gjeldende lov i en noe omformulert form.

Tredje ledd gjelder delingen i tilfeller der det inngår særeiemidler i uskifteboet. Bestemmelsen gjelder som nevnt både når det skiftes mens den lengstlevende lever, og når det skiftes etter at den lengstlevende er død. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 26 annet ledd uten innholdsmessige endringer.

Når det gjelder fjerde ledd, vises til merknaden til § 24. Som det fremgår der, foreslår departementet at også delvis arveoppgjør til den lengstlevendes arvinger skal tas hensyn til ved beregningen av andelene til de to gruppene av arvinger. Departementet antar ut fra utvalgets uttalelse på side 86–87 i utredningen at dette har vært også utvalgets mening. Når det gjelder hva som ligger i arveoppgjør, vises til merknaden til § 24. Man kan etter dette ha å gjøre med arveoppgjør etter § 29 fjerde ledd uten at reglene om avkorting av arv etter § 75 får anvendelse. Hvis den lengstlevende har gitt et særkullsbarn en pengeoverføring som omfattes av § 29 fjerde ledd, men som ikke gir grunnlag for avkorting etter § 75, innebærer dette at det skal tas hensyn til beløpet ved beregningen av hva de to gruppene av arvinger skal ha som andel av uskifteformuen etter § 29 første ledd. I arveoppgjøret mellom den lengstlevendes arvinger skal det derimot ikke foretas avkorting når vilkårene for dette ikke er oppfylt.

Femte ledd gjelder tilfeller der den lengstlevende etterlater seg verken legalarving eller testamentsarving. Etter gjeldende lov går i disse tilfellene hele arven etter den lengstlevende til arvingene etter den førstavdøde. Dette gjelder også om den førstavdøde har etterlatt seg arvinger bare i andre eller tredje arvegangsklasse. Bestemmelsen har som konsekvens at arven etter den lengstlevende går til den førstavdødes arvinger i stedet for til frivillig virksomhet etter reglene i § 76 (tidligere til staten, jf. endringslov 12. mai 2015 nr. 28). Arvelovutvalget foreslår at det bare er livsarvinger etter den førstavdøde (særkullsbarn) som skal ta hele arven i disse tilfellene. Utvalget uttaler:

«Utvalget mener at førstavdødes arvinger i andre og tredje arvegangsklasse, som ville vært utelukket som arvinger ved et skifte etter førstavdødes død, ikke skal kunne komme inn som arvinger etter lengstlevende ektefelle mange år senere. Utvalget mener at man i tilfeller hvor det ikke er verken slektsarvinger eller testamentsarvinger etter lengstlevende, bør den delen av uskifteformuen som skal gå til lengstlevendes arvinger, gå til staten. Hvis enkelte av førstavdødes slektninger i andre eller tredje arvegangsklasse sto lengstlevende nær, vil disse arvingene kunne søke om at staten gir avkall på arven til fordel for dem.»

Departementet foreslår en videreføring av gjeldende lov. Etter departementets vurdering vil det nok for mange kunne fremstå som lite rimelig om arven etter den lengstlevende skal gå til en organisasjon (jf. lovforslaget § 76) i stedet for til den førstavdødes slekt. Departementet antar at den lengstlevende ofte kan ha hatt et nært forhold til for eksempel en svoger eller en svigerinne eller sin ektefelles nevø eller niese, og at det i hvert fall gjerne vil være en så sterk familiefølelse at det ikke virker fremmed at den førstavdødes slekt tar arv etter den lengstlevende når denne ikke selv etterlater seg arvinger.

Til § 30

Lovforslaget § 30 erstatter § 27 i gjeldende arvelov og svarer til § 28 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Det vises til merknaden til utvalgets bestemmelse på side 197 i utredningen og vurderingen av reglene om vederlagskrav på side 88.

Departementets lovforslag er langt på vei i samsvar med utvalgets forslag. Departementet foreslår likevel en tilføyelse i første ledd for å klargjøre at vederlagskravet bare kan dekkes av den lengstlevendes formue utenfor uskifteformuen hvis uskifteformuen ikke er tilstrekkelig. Dette er også regelen etter gjeldende lov. Videre følger departementet ikke opp utvalgets forslag til utforming av vilkårene for vederlagskrav. Arvelovutvalget foreslår at man bare viderefører alternativet «misbrukt sin rett til å råde over» uskifteformuen i gjeldende lov da dette alternativet etter utvalgets syn konsumerer de to andre alternativene. Departementet mener at den nåværende ordlyden gir en bedre veiledning for rettens vurdering enn det som følger av utvalgets utforming av bestemmelsen, og foreslår derfor at man viderefører ordlyden i gjeldende lov på dette punktet.

Til § 31

Bevisbyrderegelen i § 31 svarer fullt ut til § 28 i nåværende arvelov og til § 29 i lovforslaget i NOU 2014: 1.

Til § 32

I § 32 er det gitt regler om samboeres rett til å sitte i uskifte. Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til arveloven § 28 c første og annet ledd og delvis til henvisningene i § 28 f.

Arvelovutvalgets lovforslag har ikke noen tilsvarende bestemmelse. Arvelovutvalget foreslår i NOU 2014: 1 felles regler for samboeres og ektefellers rett til uskifte, se punkt 9.3 i proposisjonen. Som det fremgår der, foreslår departementet i det vesentlige en videreføring av reglene om samboeres uskifterett i gjeldende lov. Departementet foreslår likevel av pedagogiske grunner en noe annen lovteknisk utforming av reglene slik at de mest sentrale reglene kommer direkte frem av kapitlet om uskifte for samboere, og at det i noe mindre grad vises til reglene om uskifte for ektefeller.

Til § 33

Bestemmelsen svarer fullt ut til § 28 c tredje ledd i gjeldende lov. For øvrig vises til merknaden til § 32.

Til § 34

Bestemmelsen svarer sammen med §§ 96 og 97 i lovforslaget til § 28 g første ledd i gjeldende lov. For øvrig vises til merknaden til § 32.

Til § 35

Bestemmelsen er i samsvar med § 28 d i arveloven. For øvrig vises til merknaden til § 32.

Til § 36

Bestemmelsen svarer fullt ut til § 28 c fjerde ledd, jf. § 28 f, i gjeldende lov. For øvrig vises til merknaden til § 32.

Til § 37

I § 37 er det gitt regler om den lengstlevendes råderett over uskifteformuen.

Bestemmelsens første til tredje ledd avløser til dels henvisningene i arveloven § 28 f til reglene om uskifte for ektefeller. Også i lovforslaget er det lagt opp til at det skal gjelde samme regler som for uskifte for ektefeller. Det vises til merknadene til §§ 22, 23 og 24 når det gjelder endringer i forhold til gjeldende lov.

Bestemmelsen i fjerde ledd er ny. Den gir arvingene adgang til å kreve bevissikring utenfor rettssak etter tilsvarende regler som er foreslått for ektefelleuskifter. Som det fremgår av merknaden til § 25, innebærer bestemmelsen at arvingene kan kreve bevissikring utenfor rettssak etter arvelovens spesialregel selv om vilkårene i tvisteloven § 28-2 ikke er oppfylt.

For øvrig vises til merknaden til § 32.

Til § 38

I § 38 er det gitt regler om bortfall av retten til uskifte hvis den lengstlevende inngår ekteskap eller etablerer et nytt samboerskap. Tilsvarende regler er foreslått for ektefelleuskifter, jf. lovforslaget § 27.

Første ledd svarer til henvisningen til § 23 første ledd i nåværende § 28 f, jf. ekteskapsloven § 8 femte ledd.

Annet ledd svarer til henvisningen til § 24 annet ledd annet punktum i nåværende § 28 f.

For øvrig vises til merknaden til § 32.

Til § 39

§ 39 om skifte av uskifteformuen avløser arveloven § 28 e og delvis § 28 f.

Første ledd erstatter henvisningene i § 28 f til reglene om rett til å kreve skifte av uskiftebo på grunnlag av ekteskap. Det vises til merknaden til § 28 når det gjelder endringer sammenliknet med gjeldende lov.

Annet ledd svarer til nåværende § 28 e.

Tredje ledd avløser delvis henvisningene i nåværende § 28 f.

For øvrig vises til merknaden til § 32.

Til § 40

I § 40 angis hvilke disposisjoner som må fastsettes i testament (grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner). Bestemmelsen er ny i forhold til nåværende arvelov, men den er kun ment å gi uttrykk for det som allerede følger av gjeldende rett. Bestemmelsen svarer til § 30 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner er nærmere behandlet i punkt 12 i proposisjonen.

Første ledd er nytt i forhold til utvalgets lovforslag. Departementet antar det kan være pedagogisk med en bestemmelse som slår fast at man kan bestemme over arven ved testament. I gjeldende lov kommer dette noe mer indirekte til uttrykk i § 48 første ledd, jf. også § 31 første ledd første punktum i Arvelovutvalgets lovforslag.

Annet og tredje ledd er innholdsmessig fullt ut i samsvar med Arvelovutvalgets lovforslag. Når det gjelder den nærmere utformingen av bestemmelsen i annet ledd, vises til punkt 12.5.

Annet ledd tredje punktum gjelder dødsleiegaver. Arvelovutvalget uttaler følgende om bestemmelsen på side 92 i utredningen:

«Rettspraksis knyttet til dødsleiebegrepet vil fortsatt være relevant. Utvalget presiserer imidlertid at man bør være forsiktig med å måle den faktiske realiteten i antall dager eller måneder, slik det lettere gjøres ved anvendelsen av et selvstendig objektivt kriterium. Det må foretas en helhetlig og konkret vurdering både av hvilken realitet disposisjonen rent faktisk fikk for arvelateren, og av hvilken realitet som var ment. Dette gjelder særlig der hvor arvelateren lever lenger eller kortere enn både arvelateren og legene regnet med.
Hvis eksempelvis en arvelater som i september fikk beskjed om at han bare hadde noen få uker igjen å leve, gir bort sin seilbåt som er satt i opplag, men lever helt til april neste år, kan det ikke utelukkes at konklusjonen blir som i Rt. 2008 s. 1589: Overdragelsen var ikke ment å ha noen realitet så lenge arvelateren levde, og rent faktisk fikk den det heller ikke.»

Det vises ellers til spesialmerknaden til § 30 i Arvelovutvalgets lovforslag på side 197–199 i NOU 2014: 1.

Til § 41

I § 41 er det gitt regler om testasjonsevne. Spørsmålet om testasjonsevne er nærmere behandlet i punkt 13.1.

Første ledd viderefører arveloven § 48 første og annet ledd og tilsvarer § 31 første og annet ledd i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. I første punktum beholdes testasjonsalderen på 18 år. Dette svarer til myndighetsalderen, jf. vergemålsloven § 2 første ledd bokstav a. Bestemmelsen er noe omformulert sammenliknet med Arvelovutvalgets lovforslag som følge av den foreslåtte bestemmelsen i § 40 første ledd. Annet punktum viderefører ordningen med stadfestelse av testamenter fra mindreårige.

Det følger av annet ledd at en testamentarisk disposisjon kan være ugyldig hvis testator på testasjonstidspunktet har hatt en sinnslidelse eller annen tilstand som har hatt betydning for vurderingsevnen. Annet ledd viderefører i det vesentlige arveloven § 62, men med en annen utforming av ordlyden. Bestemmelsen svarer til § 36 i Arvelovutvalgets lovforslag.

Det oppstilles to kumulative vilkår for at et testament kan kjennes ugyldig etter § 41 annet ledd. Det første vilkåret knytter seg til testators tilstand. Det vises her til omtalen i punkt 13.1.5.

Videre er det et selvstendig vilkår for ugyldighet at testators tilstand på testasjonstidspunktet har hatt betydning for evnen til å forstå og vurdere den testamentariske disposisjonen. Det må ses hen til om testator i tilstrekkelig grad var i stand til å forstå rekkevidden av den konkrete disposisjonen og til å veie sentrale hensyn. Det kan imidlertid ikke kreves større grad av forståelse om ulike testasjonsalternativer for personer som er omfattet av § 41, enn for andre.

Om en person er i stand til å forstå en disposisjon, er tillagt betydning også andre steder i lovverket, jf. blant annet vergemålsloven §§ 20 og 33. Vurderingen etter lovforslaget § 41 vil ikke nødvendigvis være den samme som vurderingen av om en person er i stand til å forstå betydningen av et samtykke etter vergemålsloven § 20 eller en disposisjon etter vergemålsloven § 33.

Samlet vil de to vilkårene i § 41 annet ledd innebære at det skal mye til for at en testamentarisk disposisjon skal kunne kjennes ugyldig. Bestemmelsen er ment å videreføre en høy terskel for å kjenne et testament ugyldig slik det allerede følger av rettspraksis i tilknytning til arveloven § 62.

Det følger av § 48 tredje ledd i gjeldende arvelov at hvis det er vedtatt vergemål for testator, bør testamentet vedlegges en legeerklæring om testators tilstand. Arvelovutvalget foreslår en videreføring av bestemmelsen. I høringen viser Røde Kors til at dagsformen kan variere for dem med nedsatt funksjonsevne eller verge, og det uttales at det derfor bør være et krav «at det foreligger oppdatert legeattest som omhandler både spørsmålet om de er klare og skjønner betydningen av handlingen og at de har vurderingsevner til å vurdere pro og kontra for sine handlinger slik loven krever at de skal ha». Røde Kors mener at dette kan forhindre mange tvister.

En legeattest kan være et nyttig og viktig moment i bevisvurderingen når man skal ta stilling til gyldigheten av et testament. Dette kan særlig være aktuelt for en del personer som det er opprettet vergemål for, men ikke for alle. Ved vergemålsloven 2010 er det lagt til rette for individtilpassede vergemål, og vergemålet kan ha et slikt innhold eller begrenset omfang at det ikke gir særskilt grunn til å stille spørsmål ved personens evne til å forstå en testamentarisk disposisjon. Samtidig vil det være personer uten verge som kan være tjent med å få innhentet en legeattest om tilstanden for å begrense risikoen for tvister. Etter departementets syn er det ikke tilstrekkelig grunn til på dette punktet å ha andre regler for dem det er opprettet vergemål for, enn andre. Departementet går etter dette ikke inn for å videreføre bestemmelsen i § 48 tredje ledd.

Til § 42

§ 42 regulerer formkravene for opprettelse av testament.

I første ledd angis de formkravene som må være oppfylt for at testamentet skal være gyldig. Bestemmelsen viderefører langt på vei arveloven § 49 første ledd, og den svarer med noen endringer til § 32 første ledd i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Bestemmelsen er skrevet noe om i forhold til gjeldende lov og utvalgets lovforslag. Departementet har lagt vekt på at formkravene ikke bør gjøres mer omstendelige enn nødvendig. Reglene er nærmere behandlet i punkt 13.2.

Kravet om at testamentet skal være skriftlig og underskrives av testator, er en videreføring av gjeldende lov. Som det er pekt på av utvalget på side 97 i NOU 2014: 1, vil kravet om testators underskrift være til hinder for elektroniske testamenter.

Som det fremgår av punkt 13.2.6, går departementet ikke inn for å videreføre kravet om at vitnene skal være til stede samtidig mens testator underskriver eller vedkjenner seg sin underskrift. Dette følger av at testator ifølge ordlyden skal skrive under dokumentet eller vedkjenne seg underskriften mens vitnene «sammen eller hver for seg» er til stede. Lovforslaget innebærer at ett vitne kan være til stede mens testator underskriver, mens det andre vitnet er til stede senere når testator vedkjenner seg sin underskrift. En annen fremgangsmåte kan være at testator vedkjenner seg sin underskrift overfor hvert av vitnene på forskjellige tidspunkter. Uansett fremgangsmåte er det et krav at det enkelte vitnet er til stede når testator skriver under eller vedkjenner seg underskriften. Departementet finner for øvrig grunn til å bemerke at det i normaltilfellene vil være mest hensiktsmessig at testamentet fullføres som én sammenhengende operasjon: testator innkaller to vitner til et møte der de tre underskriver dokumentet i tur og orden mens alle er til stede.

Annet ledd bestemmer at testamentsvitner ikke kan være mindreårige. Videre må vitnene være habile etter reglene i § 44, og det stilles samme krav til testamentsvitners sinnstilstand som for testator. Bestemmelsen svarer til § 52 i gjeldende lov og til § 33 første ledd i Arvelovutvalgets lovforslag.

Det følger av tredje ledd at manglende overholdelse av formkravene for opprettelse av testamenter innebærer at testamentet er ugyldig. Bestemmelsen svarer til § 41 første punktum i Arvelovutvalgets lovforslag, og den viderefører § 60 første punktum i gjeldende lov. Reglene om ugyldighet er nærmere behandlet i punkt 16.

Fjerde ledd svarer til § 50 tredje punktum i gjeldende arvelov og oppfordrer til at testator daterer testamentet. Bestemmelsen er ikke med i Arvelovutvalgets lovforslag. Dette er en «bør-regel», og at testamentet er datert, er med andre ord ikke noe gyldighetsvilkår. Datering av testamentet kan blant annet forhindre tvil om hva som gjelder hvis testator har opprettet flere testamenter. Departementet mener derfor det kan være hensiktsmessig med en regel som minner om at testamentet bør dateres.

Til § 43

§ 43 viderefører § 49 annet ledd og § 50 i gjeldende lov med noen innholdsmessige og redaksjonelle endringer. Bestemmelsen svarer til § 32 annet ledd i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1, men utvalget har ikke noen bevisbyrderegel slik det er foreslått i tredje punktum.

Det fremgår av § 43 at vitnene i en påtegning bør opplyse om testamentet er opprettet av fri vilje, om testator var ved sans og samling, og om formreglene er fulgt. Påtegningen bør i tillegg dateres og påføres vitnenes fødselsdato. Påtegningen er ikke et vilkår for testamentets gyldighet. Det er ikke nødvendig med noen påtegning, og vitnene kan også velge å gi en påtegning om bare enkelte av de forholdene som er nevnt i første og annet punktum. Når det gjelder bevisbyrderegelen i tredje punktum, se punkt 13.2.6.

Til § 44

Bestemmelsen svarer med én innholdsmessig endring til § 33 annet ledd i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 og er nærmere behandlet i punkt 13.2. Bestemmelsen omhandler testamentsvitnenes habilitet og viderefører med noen endringer § 61 i gjeldende arvelov. Første ledd tredje punktum om adoptivbarn er ikke videreført da denne bestemmelsen synes unødvendig ved siden av regelen i adopsjonsloven § 13. Arvelovutvalgets § 33 første ledd er inntatt som § 42 annet ledd i departementets lovforslag.

Første ledd gjelder testasjoner til fordel for testamentsvitnene selv og deres familie. Når det gjelder endringer sammenliknet med utvalgets lovforslag og arveloven § 61 første ledd, se punkt 13.2.6. I bokstav a er vitnets ektefelle og samboer nevnt, jf. definisjonen av samboere i § 2 tredje ledd. Bokstav b omfatter ektefellens eller samboerens barn (ikke barnebarn), det vil si vitnets stebarn. Etter bokstav c omfattes slektninger i rett opp- eller nedstigende linje. Det vil si barn, barnebarn, foreldre, besteforeldre, mv. Bestemmelsen setter ingen grenser for antall ledd i opp- og nedstigende linje. Videre omfattes søsken. Dette omfatter også halvsøsken. Etter bokstav d omfattes ektefellen eller samboeren til slektning i rett opp- eller nedstigende linje. Det vil blant annet si steforeldre og svigerbarn. Samboerskap likestilles også i denne sammenhengen med ekteskap. Svogere og svigerinner omfattes ikke av bestemmelsen.

I annet ledd videreføres regelen i arveloven § 61 annet ledd med de justeringer som fremgår av utvalgets forslag.

I tredje ledd videreføres regelen i § 61 tredje ledd.

Til § 45

§ 45 gjelder ugyldighet på grunn av utnyttelse av testator og ugyldighet hvis testasjonen går ut på bruk eller ødeleggelse som åpenbart ikke har noe fornuftig formål. Reglene om ugyldighet er nærmere behandlet i punkt 16.

Første ledd avløser § 63 i gjeldende lov. Det er foretatt noen språklige endringer, men dette er ikke ment å innebære realitetsendringer. Det mest praktiske alternativet i bestemmelsen vil være utilbørlig påvirkning ved misbruk av testators manglende dømmekraft, svakhetstilstand eller avhengige stilling. Viktige momenter i denne vurderingen vil blant annet være testators mentale tilstand og alder når testamentet blir opprettet, og testamentets innhold. Som utvalget viser til på side 115 i utredningen, vil testamenter gjerne kunne bli opprettet av eldre, svekkede mennesker etter forslag og påvirkning fra en person som de bare har kjent forholdsvis kort tid. Når slike personer besøker testator jevnlig, er det en sterk presumsjon for utilbørlig påvirkning.

Annet ledd viderefører § 64 i nåværende arvelov uten innholdsmessige endringer.

Til § 46

I § 46 er det gitt regler om nødtestamenter. Bestemmelsen svarer i det vesentlige til § 35 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1, og den viderefører nåværende § 51. Det er foreslått én innholdsmessig endring sammenliknet med nåværende lov. I annet ledd er ordene «for testator» føyet til. Se nærmere om dette punkt 13.3 der reglene om nødtestamenter vurderes mer prinsipielt.

Til § 47

Bestemmelsen viderefører gjeldende arvelov § 55. Den svarer til § 39 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 uten innholdsmessige endringer. Bestemmelsen er omtalt i punkt 14 i proposisjonen.

Til § 48

Bestemmelsen svarer med noen endringer i annet ledd til § 40 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Den erstatter gjeldende arvelov § 57 første ledd og annet ledd første punktum. Arveloven § 57 annet ledd annet punktum er foreslått i en egen bestemmelse om forutsetningssvikt, jf. § 59 i lovforslaget. Nåværende § 57 tredje ledd om begrensninger for tilbakekall ved felles testamenter er foreslått flyttet til § 61 om felles testamenter. Lovforslagets tredje ledd erstatter alternativene om endring og tilbakekall i § 60 første punktum i gjeldende lov.

Reglene om formkravene ved tilbakekall og endring av testament er nærmere behandlet i punkt 14.

Første ledd er en ren videreføring av arveloven § 57 første ledd. Det følger av bestemmelsen at et testament kan tilbakekalles eller endres ved å følge formkravene som gjelder for opprettelse av testament.

Bestemmelsens annet ledd åpner for at et testament kan tilbakekalles også ved ødeleggelse eller overstryking. Annet ledd viderefører § 57 annet ledd første punktum i gjeldende arvelov, men med den endringen at det bare er fullstendig tilbakekall av testamentet som kan gjøres på denne måten. Skal testator tilbakekalle bare deler av testamentet, må han eller hun følge reglene om opprettelse av testament, jf. første ledd.

For at ødeleggelse skal være et gyldig tilbakekall, innebærer dette at det ikke er tilstrekkelig å rive i stykker eller rive ut bare én eller noen sider av et testament som består av flere sider. Ødeleggelsen må være gjort på en slik måte at det er klart at testamentet som sådant ikke skal gjelde lenger. Et tydelig alternativ til å rive i stykker testamentet, vil være å brenne det eller makulere det. Også det å gjøre testamentet uleselig kan anses som en ødeleggelse, men her vil det være en glidende overgang til tilbakekall ved overstryking. For at en overstryking skal være et gyldig tilbakekall, må hele teksten overstrykes på en slik måte at det er klart at testamentet som sådant er tilbakekalt.

Med formuleringen «på en slik måte at det virker sannsynlig at det ikke lenger er ment å gjelde», menes alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dette har sammenheng med at det foreslås et slikt beviskrav i § 64 om bortkommet testament.

Det kan reises spørsmål om et tilbakekall skal anses gyldig dersom det er ødelagt av andre enn testator. I Arvelovutvalgets lovforslag er annet ledd utformet slik: «Testator kan også tilbakekalle et testament ved å ødelegge det slik at […]». En slik utforming av ordlyden kan gi inntrykk av at testamentet må ødelegges (eller overstrykes) av testator selv. Dette synes imidlertid ikke å ha vært utvalgets forutsetning, jf. side 119 i NOU 2014: 1, der det fremheves at det ikke er et vilkår at testator selv har ødelagt testamentet. Departementet er enig i dette synspunktet og foreslår på denne bakgrunn en noe annen utforming av ordlyden for å få frem at overstrykingen eller ødeleggelsen ikke nødvendigvis må være foretatt av testatoren. Som utvalget peker på, må forutsetningen imidlertid være at ødeleggelsen eller overstrykingen i så fall er et uttrykk for testators vilje. Dette må etter departementets syn anses å følge av ordlyden på den måten at det ikke kan dreie seg om et «tilbakekall» av testamentet hvis en annen enn den som har opprettet testamentet, ødelegger eller overstryker det etter eget initiativ og uten at testator gir uttrykk for at dette er hans vilje.

Den samme forutsetningen må legges til grunn for tilfeller der tilfeldige hendelser har ført til at en tilbakekallshandling er gjennomført, men hvor testator vedkjenner seg de omstendigheter som objektivt sett er tilbakekallshandlinger, som uttrykk for sin vilje. Det kan for eksempel tenkes at testator oppbevarer testamentet i en båt, som på et tidspunkt synker, slik at testamentet ødelegges som følge av vannskader. Om testator da godkjenner ødeleggelsen som uttrykk for sin vilje, må testamentet anses gyldig tilbakekalt.

I dommen inntatt i Rt. 1999 side 1353 (dissens 3-2) ble en påstått instruks fra testator til sin advokat om å ødelegge testamentet ikke godtatt som gyldig tilbakekall av flertallet i Høyesterett. Høyesteretts flertall uttalte at «en anmodning fra testator til en annen om å tilintetgjøre et testament neppe [kan] likestilles med faktisk ødeleggelse». (Dissensen gjaldt ikke spørsmålet om en ikke gjennomført anmodning om tilintetgjørelse skal kunne anses som tilbakekall.) Departementet legger til grunn at de siterte uttalelsene fra Høyesteretts flertall vil gi uttrykk for rettstilstanden også etter den nye loven. Om man godtar instruks uten en etterfølgende ødeleggelse som gyldig tilbakekall, er man i realiteten over i et system som bygger på formfrihet, jf. Hambro: Tilbakekall (2009) side 100. Videre har det god forankring i ordlyden at det kreves faktisk ødeleggelse.

Tredje ledd slår fast at dersom formkravene etter bestemmelsen ikke er fulgt, er endringen eller tilbakekallet av testamentet ugyldig. Det samme følger av § 60 i gjeldende lov.

Til § 49

I § 49 videreføres uten innholdsmessige endringer reglene i § 56 i gjeldende arvelov om arvepakter. Bestemmelsen er i samsvar med flertallets forslag til § 42 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Reglene om arvepakter er nærmere behandlet i punkt 15.

Det følger av annet ledd annet punktum i bestemmelsen at hvis noen under vergemål skal opprette arvepakt, kreves samtykke fra fylkesmannen hvis arvepakten gjelder midler som personen ikke rår over selv. Det følger av vergemålsloven § 21 første ledd annet punktum at i den utstrekning en person under vergemål har den rettslige handleevnen i behold, kan han eller hun selv foreta rettslige handlinger og rå over sine midler. Samtykke fra fylkesmannen vil dermed være aktuelt bare hvis personen mangler rettslig handleevne til å disponere over de eiendelene arvepakten gjelder, se vergemålsloven §§ 22 og 23.

Henvisningen i annet ledd til § 42 tredje ledd innebærer at en arvepakt som ikke oppfyller formkravene etter bestemmelsen, er ugyldig.

Til § 50

Bestemmelsen gir hovedregelen om pliktdelsarvens skranker for testasjonsfriheten. Bestemmelsen svarer til § 29 i arveloven og § 49 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Det foreslås endringer både i forhold til gjeldende lov og i forhold til Arvelovutvalgets lovforslag, se punkt 10.

Første ledd første punktum viderefører regelen i gjeldende lov om at pliktdelen utgjør to tredeler av arven. I likhet med gjeldende lov skal pliktdelen beregnes på grunnlag av formuen i boet. Departementet følger med andre ord ikke opp Arvelovutvalgets forslag om at pliktdelen skal beregnes som en brøk av livsarvingens arvelodd.

Det følger av første ledd annet punktum at det gjelder en beløpsmessig grense for pliktdelsarven. Slik er det også etter gjeldende lov, men det foreslås at beløpet økes til 25 ganger folketrygdens grunnbeløp, det vil si ca. 2,4 millioner kroner. En endring i forhold til gjeldende lov er at dette beløpet gjelder for hver enkelt linje, det vil si barnet selv og barnets direkte etterkommere. Etterlater arvelateren seg ett barn i tillegg til to barnebarn som er etterkommere av et barn som ikke lever lenger, innebærer forslaget at barnet som fortsatt lever, skal ha 25 ganger grunnbeløpet, mens de to barnebarna skal fordele 25 ganger grunnbeløpet mellom seg.

Forslaget innebærer at beløpsgrensen blir regulert i takt med endringer i folketrygdens grunnbeløp. Grunnbeløpet fastsettes med virkning fra 1. mai hvert år. Departementet foreslår en presisering om at det er grunnbeløpets størrelse ved tidspunktet for arvefallet som skal legges til grunn, se merknaden til § 8 der det foreslås en tilsvarende presisering.

Annet ledd første punktum viderefører og presiserer gjeldende rett. Om arvelateren skal råde over pliktdelsarven ved testament, krever dette en særskilt hjemmel enten i lov eller i avtale med livsarvingene. Hjemler i loven finnes i §§ 51 flg. Et samtykke fra livsarvingene til et pliktdelskrenkende testament kan gis både før og etter dødsfallet. I annet punktum foreslår departementet, i samsvar med det som gjelder for samtykke til uskifte etter §§ 14 og 15, at vergen og fylkesmannen må samtykke hvis livsarvingen er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området.

Til § 51

I § 51 er det gitt regler om at arvelateren kan fastsette i testament hva slags eiendeler pliktdelen skal utgjøre. Bestemmelsen avløser gjeldende arvelov § 30, men innebærer innholdsmessige endringer i forhold til gjeldende lov, se punkt 10.1. Forslaget følger opp Arvelovutvalgets forslag til § 50 i NOU 2014: 1.

Bestemmelsen medfører en betydelig forenkling av pliktdelsreglene. Forslaget innebærer at pliktdelen kun gir et verdimessig vern, ikke også et gjenstandsmessig vern.

Etter første ledd kan arvelateren bestemme at en livsarving skal få pliktdelen utbetalt i kontanter. En slik bestemmelse i testamentet vil gå foran de alminnelige reglene i § 104 om rett til å få overført bestemte eiendeler til seg. Består boets verdi først og fremst av en bolig, vil arvelateren etter denne bestemmelsen for eksempel kunne testamentere boligen til den gjenlevende ektefellen mot at han eller hun betaler det overskytende til boet.

I høringen har Jussformidlingen reist spørsmål om et pengekrav som følge av et kontantoppgjør av pliktdelsarv er et alminnelig pengekrav som foreldes etter de alminnelige foreldelsesfristene, eller om det er å anse som arv som foreldes etter arvelovens foreldelsesfrist. Til dette vil departementet bemerke at et slikt kontantoppgjør følger de samme reglene som i andre tilfeller der en arving overtar en eiendel som har en større verdi enn den arven arvingen beløpsmessig har rett til. Arvingen må i så fall innbetale det overskytende til dødsboet etter reglene i § 107 i lovforslaget, som er en videreføring av § 65 i gjeldende skiftelov.

Annet ledd første punktum gir adgang til å bestemme at pliktdelsarven skal utdeles i form av konkrete eiendeler, mot at livsarvingen betaler det overskytende til boet. Etter gjeldende lov vil en slik testasjon måtte ligge innenfor det arvingen hadde rett til som legalarv og testamentsarv. Bestemmelsen innebærer at arvelateren for eksempel står fritt til å testamentere fritidseiendommen til et av sine barn, mot at det overskytende betales inn til boet. I annet ledd annet punktum er det presisert at denne testasjonskompetansen ikke kan gripe inn i ektefellens eller samboerens rett til å få felles bolig med innbo overført til seg etter reglene i §§ 113 og 114.

Til § 52

Bestemmelsen viderefører § 31 i gjeldende lov og følger opp Arvelovutvalgets forslag til § 51 uten endringer. Bestemmelsen gir arvelateren adgang til å fastsette bestemmelser om formuesordningen for livsarvingens pliktdelsarv i testament, se nærmere punkt 10.2 i proposisjonen.

Oslo byfogdembete har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det for å øke bevisstheten om hva som kan reguleres, bør vurderes å lovfeste at det kan fastsettes at arven skal være særeie i live og felleseie ved død, eller at livsarvingens ektefelle skal kunne sitte i uskifte med disse midlene. Oslo byfogdembete viser til at slike bestemmelser antas å være aktuelle i en del tilfeller, men er sjelden tatt med i testamentet. Etter departementets syn gir en henvisning til ekteskapslovens regler den mest presise reguleringen. Dette er bestemmelser som det er knyttet rettspraksis til, og det kan skapes usikkerhet om bestemmelsen i arveloven skulle gjengi hovedinnholdet i ekteskapslovens regler.

Bestemmelsen henviser ikke til § 44 i ekteskapsloven, og dette innebærer at det ikke kan fastsettes i testamentet at livsarvingen ikke skal kunne kreve skjevdeling av pliktdelsarven.

Til § 53

Bestemmelsen regulerer en arvelaters adgang til å begrense livsarvingens rådighet over pliktdelsarven frem til arvingen fyller 25 år. Bestemmelsen erstatter med betydelige endringer arveloven § 32, se nærmere punkt 10.2. Arvelovutvalget har i lovforslaget i NOU 2014: 1 ikke foreslått noen regel om båndlegging av pliktdelsarv.

Det følger av første ledd første punktum at arvelateren kan bestemmes at livsarvingens rådighet over pliktdelsarven skal være begrenset. Rådighetsbegrensningen kan være mer eller mindre omfattende. Begrensningen kan for eksempel gjelde bare deler av pliktdelsarven, den kan gjelde alt så nær som et konkret beløp per måned, den kan gjelde for en kortere periode enn frem til fylte 25 år eller bare gjelde visse typer disposisjoner. Slike begrensninger kan fastsettes når dette må anses å være «til det beste» for livsarvingen. I motsetning til etter gjeldende lov kreves det ikke at livsarvingen har særskilte utfordringer når det gjelder evnen til å forvalte formue. Det er tilstrekkelig at arvelateren mener at en begrensning av råderetten gjennom de første årene i voksenlivet er til livsarvingens beste.

Det følger av første ledd annet punktum at avkastningen av arven ikke kan båndlegges. Avkastningen skal derfor utbetales til livsarvingen etter hvert som den opptjenes. Dette er i samsvar med løsningen i gjeldende lov.

Det er opp til arvelateren å fastsette hvordan den båndlagte pliktdelsarven skal forvaltes, jf. annet ledd. Det er naturlig at dette fremgår i testamentet. Dersom arvelateren ikke har fastsatt noe om forvaltningsmåten, skal pliktdelsarven forvaltes som vergemålsmidler etter vergemålsloven kapittel 7. Vergemålsloven og arveloven må på dette punktet ses i sammenheng slik at dersom det innen arvingen fyller 25 år blir vedtatt vergemål for arvingen, kan midlene tas til forvaltning direkte med hjemmel i vergemålsloven kapittel 7 uten at midlene først utbetales til arvingen.

Tredje, fjerde og femte ledd viderefører reglene i gjeldende lov uten innholdsmessige endringer.

Til § 54

Bestemmelsen gir en arvelater adgang til å bestemme over den videre arvegangen for pliktdelsarv for det tilfellet at livsarvingen er mindreårig når arven mottas, og dør før han eller hun fyller 18 år, og for tilfeller der livsarvingen ellers må antas å mangle testasjonsevne. Bestemmelsen er ny sammenliknet med gjeldende lov og følger opp § 52 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 med noen endringer. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 10.2 i proposisjonen.

I første ledd gis arvelateren en adgang til å fastsette en sekundærarverett for pliktdelsarv som kan komme til å bli mottatt av en mindreårig arving. Bestemmelsen antas å få noe begrenset betydning siden den forutsetter at både arvelateren og livsarvingen dør før livsarvingen fyller 18 år. Departementets lovforslag er noe forkortet sammenliknet med utvalgets forslag. Departementet antar at det er tilstrekkelig at forbeholdet om at livsarvingen ikke etterlater seg ektefelle eller livsarving, knyttes til dødsfallet og er en faktor som gjør at testasjonen mister sin virkning. Det synes ikke å være nødvendig å ta dette inn som et forbehold for når man kan opprette slike testamenter.

I første ledd er det i motsetning til annet ledd ikke tatt med noen regel om at testamentet mister sin virkning hvis livsarvingen etterlater seg en samboer, siden mindreårige ikke kan være samboere i lovens forstand, jf. § 2 tredje ledd. Alternativet i utvalgets forslag om at livsarvingen har giftet seg, er også utelatt. Det vises her til at ved endringslov 15. juni 2018 nr. 31 er adgangen for mindreårige til å inngå ekteskap med tillatelse fra fylkesmannen opphevet. Alternativet om at testamentet kan miste sin virkning hvis livsarvingen selv har opprettet testament, er på den annen side nytt sammenliknet med utvalgets forslag. En person under 18 år kan opprette testament med kongelig stadfestelse, jf. lovforslaget § 41 første ledd annet punktum. Har den mindreårige opprettet testament, vil dette testamentet går foran arvelaterens testament uansett hvilket testament som ble opprettet sist.

I annet ledd gis det adgang til å foreta en sekundærdisposisjon over pliktdelsarven dersom det antas at livsarvingen ikke har testasjonsevne. Testasjonsevnen er et særlig personlig forhold og kan ikke overdras til andre, jf. vergemålsloven § 21 fjerde ledd. Bestemmelsen regulerer derfor ikke adgangen til å opprette testament på vegne av livsarvingen. Bestemmelsen gir derimot arvelateren kompetanse til å foreta testamentariske sekundærdisposisjoner over egne midler i de tilfellene der det fremstår som sannsynlig at livsarvingen ikke selv kan disponere over midlene ved testament.

Annet ledd omfatter som nevnt kun tilfeller der det må antas at livsarvingen ikke har testasjonsevne, jf. første punktum. Det er tilstrekkelig at det på testasjonstidspunktet fremstår som sannsynlig at livsarvingen ikke har testasjonsevne. Videre må det antas at den manglende testasjonsevnen ikke er forbigående. Dette vilkåret må ses i sammenheng med tredje punktum der det er et krav om at testasjonsevnen også må mangle på tidspunktet for livsarvingens død.

Det følger videre av annet punktum at sekundærtestasjonen faller bort hvis livsarvingen etterlater seg ektefelle, samboer med arverett eller egne livsarvinger. Dette er en utvidelse sammenliknet med utvalgets forslag som bare omfatter livsarvinger. Etter departementets syn bør legalarveretten gå foran hvis livsarvingen etterlater seg nære legalarvinger.

Arvelaterens sekundærtestasjon viker etter tredje punktum for livsarvingens eget testament. Det er presisert at et slikt testament må være gyldig. I relasjon til dette kravet er det tilstrekkelig at testamentet legges til grunn for oppgjøret som gyldig. Det kan for eksempel tenkes at det kan være delte meninger om testasjonskompetansen samtidig som at testasjonen i seg selv fremstår som veloverveid og i samsvar med personens ønsker og vilje. Om testamentet ikke bestrides, og spørsmålet om gyldighet ikke kommer på spissen, vil vilkåret om at det er opprettet et gyldig testament, være oppfylt. Formålet med en slik regel er å verne om personens egne testamentariske beslutninger så langt som mulig.

Annet ledd i departementets lovforslag er utformet noe enklere enn tredje og fjerde ledd i Arvelovutvalgets lovforslag. Departementet ser det ikke som nødvendig å ha med en slik presiserende bestemmelse som i utvalgets fjerde ledd. At vilkårene må være oppfylt ved livsarvingens død, følger av passusen «ved dødsfallet etterlater seg» i annet punktum og av passusen «ved sin død» i tredje punktum.

Til § 55

I § 55 angis vilkårene for når en arvelater kan gjøre livsarvingen arveløs. Bestemmelsen viderefører arveloven § 34 med enkelte endringer og følger opp Arvelovutvalgets forslag til § 53 i NOU 2014: 1 med mindre endringer. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 10.2 i proposisjonen. Som det fremgår der, foreslås det ikke å videreføre alternativet etter gjeldende lov om tilfeller der arvingen har latt være å hjelpe arvelateren.

Første ledd begrenser pliktdelsvernet der livsarvingen har gjort seg skyldig til straff for et lovbrudd med en strafferamme på fengsel i ett år eller mer.

Formuleringen «skyldig til straff» omfatter de situasjonene der arvingen er ilagt en strafferettslig reaksjon, jf. straffeloven §§ 29 og 30. Formuleringen kan imidlertid også dekke andre tilfeller der det blir godtgjort at vilkårene for straff er oppfylt, men uten at det er ilagt en strafferettslig reaksjon. Det kan reises spørsmål om det bør stilles et krav om at det er ilagt en strafferettslig reaksjon, men etter departementets syn bør adgangen til å gjøre livsarvingen arveløs ikke gjøres betinget av at man må anmelde en av sine nærmeste. Dersom en person mener at han eller hun uberettiget er gjort arveløs, kan vedkommende bestride testamentet på vanlig måte. I et offentlig skifte vil dette normalt skje ved en skiftetvist, mens det i et privat skifte kan skje ved et alminnelig søksmål dersom partene ikke kommer til enighet på annen måte.

Etter arveloven § 34 er det et vilkår at livsarvingen har gjort seg skyldig i «brotsverk». Straffeloven 2005 skiller ikke mellom forbrytelser og forseelser slik straffeloven 1902 gjorde. I samsvar med løsningen i nåværende lov bør ikke bestemmelsen gi adgang til å gjøre arvingen arveløs på grunn av mindre alvorlige lovbrudd. Siden man ikke lenger kan bygge på et skille mellom forbrytelser og forseelser, foreslår departementet et krav om at lovbruddet har en strafferamme på ett år eller mer.

Sammenliknet med gjeldende rett, videreføres ikke vilkåret om at testamentet ikke skal kunne opprettes før arvingen har fylt 18 år. Videre foreslås det at ektefelle og samboer tas med i kretsen av de personer den straffbare handlingen kan være rettet mot. Se nærmere punkt 10.2 om disse forslagene.

Det følger av annet ledd at konsekvensen av at en livsarving blir gjort arveløs, er at arven går som om livsarvingen er død før arven er falt. Arven fordeles da etter de alminnelige reglene for arv etter loven og arv etter testament.

Til § 56

Bestemmelsen gir hjemmel for å tildele midler til barn som arvelateren fortsatt forsørget da han eller hun døde. Bestemmelsen svarer til § 36 første ledd og § 37 i gjeldende arvelov, mens nåværende § 36 annet ledd ikke er foreslått videreført. Se nærmere punkt 11 om begrunnelsen for forslaget. Arvelovutvalget har i NOU 2014: 1 foreslått at §§ 36 og 37 oppheves fullt ut.

Det følger av første ledd at barnet kan få utbetalt et beløp til livsopphold. Livsoppholdet vil i de fleste tilfellene være sikret gjennom offentlige trygdeordninger eller forsikringsutbetalinger. Det er imidlertid mange foreldre som bidrar med en høyere grad av forsørgelse enn det som kan følge av slike ordninger. Også hensynet til likebehandling mellom søsken kan tilsi at loven gir mulighet til ytterligere utbetalinger til livsoppholdet.

For de fleste vil utdanning i denne aldersfasen være gratis, jf. alternativet om utbetalinger til utdanning. Noen barn vil imidlertid ha startet et utdanningsløp som krever egenbetaling. Det er heller ikke upraktisk at foreldre betaler mer supplerende utdanninger som for eksempel førerkort, utdanning i utlandet, et år på folkehøyskole eller liknende. Bestemmelsen er ikke begrenset til utbetalinger som gjelder utdanning i snever forstand, jf. tilføyelsen «mv.». Dette kan omfatte for eksempel en noe kostnadskrevende fritidssyssel som grenser mot utdanning, som for eksempel opplæring i musikk eller idrett.

Utbetalinger etter første ledd skal imidlertid skje bare dersom og i den grad dette er «rimelig etter forholdene». Lovforslaget åpner her for en bred skjønnsmessig vurdering. Den økonomiske situasjonen vil ofte påvirkes av dødsfallet, og det kan være at man må nøye seg med en mer nøktern livsstil etter dødsfallet enn mens begge foreldrene levde. Det skal ved avgjørelsen tas hensyn til barnets alder, behov og egen formue, om forsørgelse på samme nivå er sikret på annen måte, og hva de andre barna har fått av økonomisk støtte til livsopphold og utdanning. Bidrag fra private forsikringsordninger eller offentlige ordninger skal tas i betraktning.

Annet ledd viderefører nåværende § 37. I tredje punktum slås det fast at retten etter første ledd skal oppfylles i boet før all annen arv. Retten etter første ledd går etter dette foran ektefellens rett til minstearv etter § 8 første ledd. Dette har det vært en viss usikkerhet om etter gjeldende lov. For øvrig svarer bestemmelsen innholdsmessig fullt ut til gjeldende lov.

Til § 57

Bestemmelsen svarer med noen mindre språklige endringer til § 43 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Den viderefører § 65 i gjeldende arvelov med den endringen at reguleringen av uriktige forutsetninger i nåværende § 65 annet ledd er flyttet og plassert i samme paragraf som bristende forutsetninger, se lovforslagets § 59. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 17.

Til § 58

Bestemmelsen svarer langt på vei til § 66 i gjeldende arvelov, og den er, med noen mindre språklige endringer, fullt ut i samsvar med § 44 i lovforslaget i NOU 2014: 1.

§ 58 gir regler for hvordan testamentet skal forstås i noen typetilfeller der det ikke kan klarlegges hva testator har ment. Løsningene som er angitt i bokstav a til e, skal bare gjelde «når det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet». § 58 angir hva man normalt må kunne legge til grunn at en testator ville ha ment hvis han eller hun var blitt forelagt problemstillingen. Foreligger det omstendigheter i den konkrete saken som tilsier at testator ville ha ment noe annet, skal reglene i § 58 ikke legges til grunn.

Sammenliknet med gjeldende lov, foreslås det endringer i bokstav b (som svarer til gjeldende § 66 nr. 2) og bokstav c (som svarer til gjeldende § 66 nr. 3). Bakgrunnen for endringene fremgår av punkt 17.

Til § 59

I § 59 er det gitt regler om forutsetningssvikt. Bestemmelsen gjelder uriktige forutsetninger på testasjonstidspunktet og endrede forhold etter testasjonstidspunktet (bristende forutsetninger), og den svarer til dels til alternativet om «anna mistak» i § 65 annet ledd og § 57 annet ledd annet punktum i gjeldende arvelov.

Arvelovutvalget foreslår i § 45 i sitt lovforslag i NOU 2014: 1 en regel som i første ledd slår fast som et utgangspunkt at uriktige forutsetninger eller bristende forutsetninger fører til at den testamentariske disposisjonen er ugyldig. Videre fremgår det av annet ledd at hvis det kan klarlegges hva testator ville ha ment hvis han eller hun hadde hatt den rette kunnskapen, skal dette legges til grunn. Bestemmelsen fremstår etter dette både som en ugyldighetsregel og som en tolkningsregel. Slik den er utformet i utvalgets lovforslag, kan man få inntrykk av at hovedpoenget er å fastslå ugyldighet. Bestemmelsen er imidlertid plassert i et kapittel om tolkning av testamenter. Etter departementets syn må hovedpoenget med bestemmelsen være å fastslå at dersom det foreligger uriktige eller bristende forutsetninger, skal man forsøke å finne frem til hva testator ville ha ment hvis han eller hun hadde vært kjent med de riktige eller endrede omstendighetene. Denne vurderingen kan føre til at arven skal gå ut på noe annet enn det testamentet gir uttrykk for (korreksjon), eller at man skal se bort fra testasjonen (ugyldighet). Departementet foreslår etter dette en annen utforming av bestemmelsen enn utvalget slik at bestemmelsen får karakter av å være en tolkningsregel. I første punktum slås det etter dette fast at dersom testator var uvitende om eller hadde en uriktig oppfatning av forhold som var avgjørende for en testamentarisk disposisjon, eller dersom forhold som var avgjørende for en testamentarisk disposisjon, har endret seg etter at testamentet ble opprettet, skal testamentet gjelde slik som testator ville ha ment med den rette kunnskapen. Forutsetningen er at det er mulig å klarlegge hva testator ville ha ment hvis han eller hun hadde hatt den riktige kunnskapen.

Første punktum omfatter for det første den situasjonen at testator har vært i villfarelse om forhold som han eller hun la avgjørende vekt på ved opprettelsen av testamentet. Testator har for eksempel begunstiget en arving mer enn de andre arvingene fordi han trodde at denne arvingen satt trangt i det økonomisk, mens faktum er at arvingen hele tiden har hatt en meget god økonomi. Videre omfatter bestemmelsen den situasjonen at forhold som testator la avgjørende vekt på ved opprettelsen av testamentet, senere har endret seg. Et eksempel på dette kan være at en arving som kommer særlig godt ut av det i testamentet på grunn av en vanskelig økonomi, senere vinner et betydelig beløp i et pengespill.

For nåværende § 57 har det vært reist spørsmål om forholdet mellom tolkningsregelen i annet ledd annet punktum og de formkravene som bestemmelsen ellers oppstiller for endring og tilbakekall av testament. Det klare utgangspunktet, også etter de tilsvarende bestemmelsene i departementets lovforslag, må være at dersom det har inntrådt nye forhold som er avgjørende for testasjonen, og testator er kjent med disse nye forholdene, er han eller hun henvist til å endre eller tilbakekalle testamentet etter de formreglene som gjelder for dette. Dersom testator er kjent med de nye forholdene, og likevel ikke endrer testamentet, er dette en sterk indikasjon på at testator har ønsket at testamentet fortsatt skal gjelde. Se om dette blant annet Lødrup og Asland: Arverett (2017) side 231–235. Det samme må gjelde hvis testator, etter at testamentet er opprettet, blir kjent med at han eller hun la feil forutsetninger til grunn ved opprettelsen av testamentet. Adgangen etter bestemmelsen til ved tolkning og utfylling av testamentet å komme frem til en annen løsning enn det testamentet går ut på, bør etter dette forbeholdes de tilfeller der testator var ukjent med de riktige eller endrede forholdene, eller var kjent med disse, men ikke hadde mulighet til å endre eller tilbakekalle testamentet. Departementets lovforslag er utformet i tråd med dette, jf. annet punktum.

Forbeholdet i annet punktum omfatter etter dette det tilfellet at testator senere forstår at han har vært i villfarelse ved opprettelsen av testamentet, og det tilfellet at han blir kjent med at forhold han la avgjørende vekt på ved opprettelsen av testamentet, senere har endret seg. Med en slik kunnskap er testator i utgangspunktet henvist til å endre eller tilbakekalle testamentet etter reglene i § 48. Testator kan ikke ut fra regelen i første punktum slå seg til ro med at man ved tolkning basert på hva han eller hun ville ha ment, uansett vil komme til riktig resultat. Det kan imidlertid være at testator med sin kunnskap om det riktige eller nye forholdet likevel ikke har mulighet til å endre eller tilbakekalle testamentet. Et typisk eksempel vil være at testator ikke lenger har testasjonsevne. I så fall vil første punktum gjelde. Det samme må være tilfellet i et eksempel der testator på vei til sin advokat for å endre testamentet omkommer i en trafikkulykke. Og dette må gjelde selv om testator har ventet lenge med å gå til det skritt å få endret testamentet. Forbeholdet om at testator «kunne ha» endret eller tilbakekalt testamentet, kan ikke tolkes så strengt at endringen eller tilbakekallet må skje umiddelbart etter at testator ble kjent med det riktige eller nye forholdet.

Annet punktum innebærer for øvrig ikke mer enn at tolkningsregelen i første punktum ikke får anvendelse hvis testator var kjent med de riktige eller endrede forholdene og kunne ha endret eller tilbakekalt testamentet. Tolkningsreglene i §§ 57 og 58 vil gjelde på vanlig måte.

Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at rettspraksis som gjelder arveloven § 57 annet ledd annet punktum og § 65 annet ledd og forutsetningslæren generelt, fortsatt vil ha betydning.

Til § 60

Bestemmelsen svarer til § 46 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Den gir en definisjon av begrepene «felles testament» og «gjensidig testament» og angir virkeområdet for reglene i §§ 61 og 62. Definisjonene svarer innholdsmessig fullt ut til definisjonene i § 49 tredje ledd i gjeldende lov. Reglene om felles testamenter og gjensidige testamenter er nærmere behandlet i punkt 18.

Arvelovutvalgets lovforslag går ut på at to personer kan opprette et felles testament eller gjensidig testament. Som Jussformidlingen har påpekt under høringen, åpner nåværende lov for at det kan være flere enn to testatorer. Departementet er enig med denne høringsinstansen i at det kan være behov for å opprette felles testament eller gjensidig testament også med flere enn to testatorer, selv om det åpenbart er mest praktisk at det bare er to. § 60 er utformet i tråd med at det kan være flere testatorer enn to. Av hensyn til leservennlighet er §§ 61 og 62 likevel utformet ut fra en forutsetning om to testatorer, men disse bestemmelsene skal ikke forstås slik at de ikke gjelder hvis det er flere enn to testatorer. Skulle lovteksten ta høyde for de få tilfellene der det er flere testatorer enn to, ville det gå ut over tilgjengeligheten.

Til § 61

De alminnelige reglene om hvordan et testament kan endres eller kalles tilbake i §§ 47 og 48, gjelder også ved tilbakekall eller endring av felles testament og gjensidig testament. I § 61 er det gitt regler som kommer i tillegg til §§ 47 og 48. Bestemmelsen svarer til § 47 i Arvelovutvalgets lovforslag og er nærmere behandlet i punkt 18 i proposisjonen.

Første ledd gjelder adgangen til å endre eller tilbakekalle testamentet mens begge testatorene lever. Bestemmelsen svarer til § 57 tredje ledd i gjeldende arvelov. Departementet foreslår en endring som innebærer at varsel til den andre testatoren ikke er noe gyldighetsvilkår hvis endringen eller tilbakekallet har som følge at den andre testatoren får samme eller bedre rett til arv enn det som fulgte av testamentet. Bestemmelsen vil nok først og fremst kunne ha betydning der loven gir den andre testatoren en tilsvarende eller bedre rett enn det som følger av testamentet. Men man kan også se for seg at tilbakekallet av testamentet gjør at den andre testatoren i stedet får en tilsvarende eller bedre rett til arv etter et tidligere testament som ikke er tilbakekalt.

Annet ledd gjelder tilfeller der testamentet sier noe om fordelingen av arv når begge testatorene er døde (sekundærbestemmelser). Bestemmelsen avløser § 58 i arveloven, og den gir regler om kompetansen for den lengstlevende til å endre testamentet etter at den førstavdøde er død. Regelen som følger av bokstav a, svarer innholdsmessig fullt ut til nåværende § 58, men det er presisert at begrensningen som gjelder for den lengstlevendes adgang til å endre det som er fastsatt om fordelingen av arven når begge testatorene er døde, ikke gjelder hvis det er grunn til å tro at testatorene har ment å gi en videre eller snevrere adgang til å endre testamentet.

Regelen i bokstav b er ny i forhold til gjeldende lov. Den fastsetter en annen regel om den lengstlevendes testasjonskompetanse enn det som følger av bokstav a. Bokstav b gjelder tilfeller der den lengstlevende uten testamentet ville ha hatt full arverett etter den førstavdøde etter reglene i § 9 annet ledd. I disse tilfellene kan den lengstlevende fritt endre testamentet, også bestemmelser om arverett for den førstavdødes arvinger etter loven. Dette gjelder likevel bare hvis ikke noe annet klart fremgår av testamentet. Testatorene kan selv fastsette regler i testamentet om den lengstlevendes kompetanse til å endre sekundærbestemmelser i testamentet, og i så fall gjelder disse reglene i stedet for regelen i bokstav b. Det er likevel et krav at testamentet klart angir hvilke regler som skal gjelde for testasjonskompetansen. I dette ligger at det må fremgå at det er den lengstlevendes testasjonskompetanse etter at han eller hun har overtatt arven, som reguleres, og hvilken kompetanse den lengstlevende da har.

Til § 62

I denne bestemmelsen er det gitt enkelte supplerende tolkningsregler for felles testamenter og gjensidige testamenter. Bestemmelsen svarer med noen mindre språklige endringer til § 48 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. En endring i forhold til utvalgets forslag er likevel at bestemmelsen er begrenset til tilfeller der ingen av testatorene etterlater seg livsarvinger. § 62 avløser § 67 i gjeldende arvelov.

De supplerende tolkningsreglene i § 62 gjelder bare hvis det ikke er grunn til å tro at testatorene mente noe annet da testamentet ble opprettet. Tolkningsreglene er utformet først og fremst med sikte på testamenter mellom barnløse ektefeller og samboere, men de gjelder også for felles testamenter og gjensidige testamenter mellom andre testatorer. Det er mulig at det for testamenter mellom andre enn barnløse ektefeller og samboere kan være mer nærliggende å legge til grunn at «testatorene mente noe annet da testamentet ble opprettet» enn når testatorene er ektefeller og samboere uten barn.

Tolkningsreglene i bokstav a til c svarer fullt ut til tolkningsreglene i arveloven § 67 nr. 1, nr. 2 første punktum og nr. 3. Reglene i nr. 2 annet og tredje punktum og nr. 4 i gjeldende lov er ikke videreført, se nærmere om dette punkt 18 i proposisjonen.

Til § 63

I § 63 videreføres § 68 i gjeldende arvelov om oppbevaring av testament hos tingretten. Bestemmelsen svarer til § 54 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Se også de foreslåtte endringene av arveloven § 68 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Departementet følger med noen endringer opp Arvelovutvalgets og Skiftelovutvalgets lovforslag.

Første ledd første og annet punktum innebærer at testamentet skal innleveres i original, og at testator må opplyse om sitt navn og fødselsnummer. Leveres testamentet i lukket konvolutt, jf. tredje punktum, har retten ingen mulighet til å kontrollere at det er originalen som innleveres. Retten kan heller ikke ellers ha noen vidtgående plikt til å kontrollere at det er originalen som blir innlevert, men skal avvise dokumentet hvis det er på det rene at det dreier seg om en kopi. Oppgir ikke testator navn og fødselsnummer, må testamentet avvises i og med at en manglende mulighet til å registrere og dermed gjenfinne testamentet kan innebære erstatningsansvar for staten etter fjerde ledd.

Fjerde og femte punktum gjelder tilbakelevering av testamentet. Utgangspunktet er at dette må skje ved at testator møter opp personlig hos tingretten. Testamentet kan også tilbakeleveres til en advokat eller fullmektig, men retten må da forvisse seg om at tilbakeleveringen skjer i samsvar med testators vilje. Det kan for eksempel være behov for å ta en telefon til testator for å forsikre seg om at underskriften på fullmakten er ekte.

Bestemmelsen i tredje ledd svarer til nåværende annet ledd, men er noe forkortet sammenliknet med gjeldende lov. Departementet ser ikke behov for å fastslå i lovteksten at det ikke er noen plikt til å melde fra om tilbakekall av testamentet eller til å oppbevare et eventuelt nytt testament på samme måte. Dette fremstår som selvsagt, og når det gjelder tilbakekall, kommer det uansett forutsetningsvis til uttrykk i bør-regelen i annet punktum at det ikke gjelder noen plikt til å melde fra om dette.

Det vises for øvrig til den nærmere behandlingen av bestemmelsen i punkt 19.

Til § 64

Bestemmelsen gjelder bortkomne testamenter og viderefører med visse justeringer arveloven § 69. Den svarer innholdsmessig fullt ut til § 55 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1.

Første punktum er en ren videreføring av gjeldende rett. Når det gjelder kravet om at det må være sannsynliggjort at et testament er opprettet, uttaler Høyesterett i Rt. 1994 side 1256 (på side 1259):

«Når da originaldokumentet ikke kan fremskaffes ved arvelaterens død, betyr det at man står uten det instrument som etter loven nettopp skal tjene som bevis for at det er arvelaterens siste vilje man har å gjøre med. Dette taler etter mitt syn for at det bør stilles strenge krav til beviset for at arvelateren i en slik situasjon likevel har truffet en testamentarisk disposisjon av et bestemt innhold. Det må, om tvist oppstår, ikke være grunnlag for noen forstandig tvil om dette.»

De sikreste holdepunktene for at et testament faktisk er opprettet, vil være om det foreligger en kopi, med mindre det er tvil om kopien er falsk. Vitnebevis kan også føre til at det er sannsynliggjort at testamentet er opprettet.

Formuleringen «hvis innholdet kan bringes på det rene», viderefører det absolutte kravet etter gjeldende rett om at innholdet må kunne rekonstrueres for at testamentet skal legges til grunn. En omtrentlig antydning om testamentets innhold er ikke tilstrekkelig.

For reglene om hva som utgjør et gyldig testament, vises det til §§ 41, 44 og 45.

Annet punktum om muligheten for at testamentet kan være tilbakekalt, er også en videreføring av gjeldende rett, men stiller i tråd med Arvelovutvalgets forslag et noe lempeligere beviskrav. Formuleringen «mest trolig» innebærer et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Hva som er mest sannsynlig, vil bero på forholdene i den konkrete saken. Er testator et ordensmenneske, og har andre personer ikke hatt adgang til oppbevaringsstedet, er det nærliggende å legge til grunn at testamentet er tilbakekalt gjennom ødeleggelse hvis det ikke kan finnes ved testators død. På den annen side vil et motsatt resultat være nærliggende hvis det naturlige oppbevaringsstedet er ødelagt for eksempel ved en brann, og testator dør kort tid etter brannen. Mellom disse yttertilfellene kan det oppstå mer tvilsomme situasjoner.

Det vises ellers til punkt 14 i proposisjonen.

Til § 65

Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til § 70 i nåværende arvelov og til § 56 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Departementet foreslår som Arvelovutvalget at varsel etter første og annet ledd må være skriftlig for å skape notoritet om kravet eller innsigelsen. Fristen etter første ledd må for øvrig ses i sammenheng med den absolutte foreldelsesfristen etter § 71 i lovforslaget.

Til § 66

Paragrafen omhandler tidspunktet for når arven skal anses falt, samt vilkår for å ta arv. Bestemmelsen bygger på Arvelovutvalgets forslag til § 57 i NOU 2014: 1 og er samtidig en delvis videreføring av dagens arvelov § 71. Se nærmere punkt 20 i proposisjonen.

Første ledd er nytt sammenliknet med gjeldende arvelov og er i samsvar med Arvelovutvalgets forslag. Innholdet i bestemmelsen er likevel en videreføring av gjeldende rett. Utgangspunktet etter bestemmelsen er at dødsfallstidspunktet er tidspunktet hvor arven faller. Avvikende tidspunkt for arvefallet kan imidlertid følge av lov eller testament. Et praktisk eksempel på at loven gir avvikende regler om arvefallet, er reglene om rett til uskifte på bakgrunn av ekteskap eller samboerskap, se kapittel 5 og 6 i lovforslaget. En arvelater som fastsetter et avvikende tidspunkt for arvefallet i testament, må for øvrig forholde seg til begrensningene som følger av lovforslagets annet ledd om vilkår for å ta arv.

Annet ledd viderefører arveloven § 71 første ledd med mindre endringer, jf. også forslaget fra Arvelovutvalget § 57 annet ledd. Ordlyden i bestemmelsen er foreslått presisert på to punkter sammenliknet med gjeldende lov. For det første er det presisert at vilkårene for å ta arv gjelder arv både etter loven og etter testament. For det andre er det foreslått å ta inn en presisering om at et barn som bare er unnfanget på tidspunktet for arvelaterens død, må fødes levende for at det skal ta arv. Dette representerer ingen endring i gjeldende rett, men er foreslått tatt inn for å tydeliggjøre at vilkåret gjelder.

Når det gjelder kriteriet «fødes levende», følger det av WHOs definisjoner at et foster som fødes med tegn til liv etter at det er fullstendig atskilt fra moren, regnes som levendefødt uavhengig av lengden på svangerskapet. Denne definisjonen benyttes også i Norge, men dersom fosteret var levendefødt før 22 fullgåtte svangerskapsuker og veide mindre enn 500 gram, skal fødselen meldes som «spontanabort» ifølge «Veileder til utfylling av melding til medisinsk fødselsregister». Departementet mener at avgjørelsen av om barnet skal regnes som levendefødt, må ta utgangspunkt i hvorvidt barnet blir meldt som «levendefødt» til Medisinsk fødselsregister. Departementet antar for øvrig at det vil være meget sjelden at problemstillingen kommer på spissen.

Forslagets annet ledd gir ufravikelige vilkår for å ta arv. Adgangen til utsatt arvefall etter gjeldende § 71 annet ledd er etter dette ikke videreført, se punkt 20 om begrunnelsen for dette.

Til § 67

Paragrafen gjelder tilfeller der det er uklart hvem som døde først av en arving og en arvelater, samt dødsfall som skjer nært i tid som følge av samme hendelse. Bestemmelsen svarer til forslaget til endring av § 72 i den nåværende arveloven i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16 og § 58 i lovforslaget fra Arvelovutvalget i NOU 2014: 1. Forslaget er nærmere behandlet i punkt 21 i proposisjonen. Bestemmelsen erstatter § 72 i gjeldende arvelov.

Første ledd første punktum viderefører uten innholdsmessige endringer § 72 første ledd. Bestemmelsen innebærer at i tilfeller der dødsrekkefølgen er uklar, skal arvingen regnes for ikke å ha overlevd arvelateren. Dette gjelder både der to har gjensidig arverett etter hverandre, og der den ene arves av den andre som igjen arves av en tredjeperson. Bestemmelsen kommer til anvendelse i tilfeller der dødsrekkefølgen er ukjent, og den gir en presumsjon om at arvingen anses for å ha dødd først, hvis ikke annet bevises.

Endringen i ordlyden sammenliknet med gjeldende lov innebærer ingen realitetsendring i beviskravet for dødsrekkefølgen. Det kreves en svært høy grad av sikkerhet for å kunne legge til grunn at arvingen overlevde arvelateren. Hvis det foreligger mer enn helt ubetydelig tvil om dødsrekkefølgen, legger man til grunn at arvingen ikke overlevde arvelateren.

Første ledd annet punktum svarer til gjeldende arvelov § 72 annet ledd. Forslaget om å plassere bestemmelsen i første ledd henger sammen med regelen som er foreslått i annet ledd. En slik plassering gjør det klarere at reglene om tilbakeføring av arv gjelder for de tilfellene der det har vært lagt til grunn at dødsrekkefølgen er usikker, men ikke i de tilfellene der arvelateren og arvingen omkommer straks etter hverandre ved samme hendelse. Videre er henvisningen til tilbakesøkningsreglene endret sammenliknet med gjeldende lov og forslaget fra Arvelovutvalget, se lovforslaget § 70 og merknaden til denne bestemmelsen.

Bestemmelsen i annet ledd er ny sammenliknet med gjeldende lov. Bestemmelsen gjelder der arvingen og arvelateren dør straks etter hverandre som følge av samme hendelse. I et slikt tilfelle skal arvingen anses å ha dødd før arvelateren selv om det er mulig å fastslå dødsrekkefølgen.

Det ene vilkåret for at bestemmelsen skal komme til anvendelse, er at arvingen og arvelateren dør «som følge av samme hendelse». Dette innebærer at dødsfallene må være en følge av samme ulykke eller liknende. For å avgjøre hva som er samme hendelse, må man ta utgangspunkt i hendelsesforløpet frem mot dødsfallet. Det vil i de fleste tilfellene være enkelt å avgjøre hva som er samme hendelse, men noen tilfeller kan by på tvil.

En ulykke kan føre til flere dødsfall med forskjellige dødsårsaker. Man kan for eksempel tenke seg en eksplosjon om bord på en båt, hvor en person omkommer direkte som en følge av eksplosjonen, en annen som følge av brannen som utvikler seg, og en tredje som følge av drukning. I dette tilfellet vil alle dødsfallene være en følge av samme hendelse. På samme måte vil det være én hendelse dersom to biler kolliderer, og en person omkommer i selve kollisjonen, mens en annen dør i en brann som oppstår i en påfølgende kjedekollisjon.

I Orderud-saken ble tre personer drept ved flere enkeltstående handlinger, det vil si ved flere skudd. Slike handlinger skal likevel anses som «samme hendelse», da handlingene ble utført av samme gjerningspersoner, på samme sted og i løpet av kort tid.

Dersom hendelsesforløpene frem mot dødsfallene er helt ulike, skal det ikke regnes som samme hendelse selv om dødsfallene finner sted på samme sted og til tilnærmet samme tid. Skiftelovutvalget bruker på side 193 i NOU 2007: 16 som eksempel at en person blir drept ved påkjørsel, og en annen løper for å hente hjelp og deretter blir påkjørt av et nytt kjøretøy.

Det andre vilkåret i bestemmelsen er at arvingen og arvelateren dør «straks etter hverandre». Ordlyden tar sikte på å ramme de tilfellene der personene dør med alt fra noen sekunders til noen timers mellomrom. Går det flere dager mellom dødsfallene, skal dødsfallene ikke regnes for å ha skjedd straks etter hverandre.

Til § 68

Bestemmelsen gir regler om fraværende arving og svarer til §§ 62 og 63 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1.

Bestemmelsen avløser delvis §§ 75 a til 75 c i skifteloven. Disse reglene var tidligere plassert i lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer m.v., men de ble flyttet til arveloven i forbindelse med vedtakelsen av lov 12. mai 2015 nr. 27 om forsvunne personar.

Regler om tilbakeføring av arv til den rettmessige arvingen og regler om hvor lenge et krav om arv kan gjøres gjeldende, har vært spredt mellom flere lover og i flere bestemmelser. Reglene om ukjent dødsrekkefølge finner man i arveloven § 72. Reglene om fraværende arving var som nevnt tidligere plassert i lov om forsvunne personer, men er nå overført til arveloven §§ 75 a til 75 c. I tillegg har skifteloven §§ 42 og 43 regler om forbigått arving. Alle disse bestemmelsene går ut på at den som ikke har fått tildelt sin rettmessige andel av arven, skal kunne kreve tilbakeføring av arv fra de andre arvingene. Når det gjelder oppgjøret i forbindelse med tilbakeføringskravet, viser arveloven § 72 til lov om forsvunne personer. Det samme gjør arveloven § 75 a og de nevnte reglene i skifteloven. Når det gjelder foreldelse, har arveloven § 75 a egne regler om dette. For tilbakeføring etter § 72 følger det en foreldelsesfrist av henvisningen til lov om forsvunne personer. I tillegg har arveloven en generell regel om foreldelse av arvekrav i § 75. Foreldelsesregelen i § 75 er i stor grad sammenfallende med den som følger av § 75 a, og også den som følger av både den tidligere og den nåværende loven om forsvunne personer.

Etter departementets syn er det behov for en opprydding og en mer samordnet regulering. Dagens regler bærer preg av å ha kommet til på forskjellige tidspunkter og uten en mer overordnet vurdering av plassering og teknisk utforming. Departementet foreslår for det første at reglene om forskjellige omstendigheter som kan føre til et krav om tilbakeføring av arv til den rettmessige arvingen, plasseres sammen i kapittel 8, se §§ 67 til 69. Dette vil gi en bedre oversikt og mulighet til å se sammenhengen i reglene. Departementet foreslår også, i stedet for henvisningene til lov om forsvunne personer, en egen regel i arveloven om oppgjøret mellom arvingene ved krav om tilbakeføring av arv, se lovforslaget § 70. Dessuten foreslås det at reglene om foreldelse fullt ut skal følge av den generelle regelen om foreldelse av arvekrav i § 71. Dette erstatter reglene om foreldelse i nåværende § 75 a og henvisningene til lov om forsvunne personer.

Det kan i noen tilfeller være uklart om det er § 67, § 68 eller § 69 som får anvendelse. Utgangspunktet er at § 67 tar sikte på tilfeller der arvingen klart nok er død, men det har vært usikkerhet om tidspunktet for arvingens, arvelaterens eller begges død, mens § 68 første ledd tar sikte på tilfeller der det er usikkert om arvingen lever. § 69 gjelder andre former for forbigåelser. Man har for eksempel ikke kjent til at en person var i slekt med arvelateren og dermed hadde rett til slektsarv, eller det dukker etter skiftet opp et testament som peker ut en ny arving. I og med at foreldelsesreglene og reglene om oppgjøret mellom arvingene er de samme, har det imidlertid ikke særlig betydning hvilken av disse reglene som får anvendelse. § 68 annet ledd gjelder tilfeller der arvingen levde ved arvelaterens død, og klart nok har krav på arv, men er i forbindelse med skiftet ikke mulig å få tak i. Denne bestemmelsen er av en annen karakter enn de øvrige og er tatt med i kapittel 8 først og fremst for oversiktens skyld. § 68 annet ledd er egentlig en skifterettslig regel, og den nøyer seg med å henvise til §§ 125 og 146 i lovens tredje del om dødsboskifte der det er gitt nærmere regler om avsetning av arv til den fraværende arvingen.

Første ledd i § 68 svarer etter dette sammen med §§ 70 og 71 til nåværende § 75 a. Det foreslås ikke realitetsendringer, men se likevel merknaden til § 70. Beviskravet etter første punktum («ikke sikkert at han eller hun har overlevd arvelateren») er det samme som etter gjeldende lov. Passusen «[h]vis det er uvisst om en arving lever» er tatt med for å gjøre forholdet til § 67 klarere.

Annet ledd svarer til nåværende §§ 75 b og 75 c, men den nærmere reguleringen følger av §§ 125 og 146. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene.

Til § 69

I § 69 er det gitt regler om forbigått arving. Skiftelovutvalget foreslår regler om dette i § 3-7 i sitt forslag til en ny lov om dødsboskifte og i forslaget til ny § 74 a i arveloven. Skiftelovutvalgets forslag er nærmere omtalt på side 110–111 i NOU 2007: 16. Bestemmelsen svarer også til § 61 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1.

Sammen med § 70 avløser bestemmelsen §§ 42 og 43 i gjeldende skiftelov. §§ 42 og 43 gjelder etter sin plassering bare ved offentlig skifte, men kan muligens anvendes også ved privat skifte. For privat skifte, se også skifteloven § 68. Lovforslaget gjelder forbigåelser ved både offentlig og privat skifte.

Bestemmelsen gjelder hvis en arving «med urette» er forbigått på skiftet. I dette ligger det samme som kravet om «urettelig» forbigåelse etter skifteloven § 42, og det innebærer et krav om at det objektivt sett var rettslig feil å ikke ta hensyn til ham eller henne ved arveoppgjøret. Som etter gjeldende lov må det blant annet tas forbehold for tilfeller der arvingens krav er rettskraftig avgjort i forbindelse med skiftebehandlingen.

Det vises for øvrig til merknaden til § 68.

Til § 70

I § 70 foreslås en ny regel om tilbakeføring av arv. Bestemmelsen regulerer oppgjøret mellom arvingene hvis en arving har rett til tilbakeføring av arv etter §§ 67, 68 eller 69. Se merknaden til § 68 om bakgrunnen for at det foreslås en slik bestemmelse.

§ 70 avløser henvisningene til reglene om tilbakeføring etter lov om forsvunne personer i nåværende § 72 annet ledd og § 75 a annet ledd i arveloven og §§ 42 og 43 i skifteloven. Lov 12. mai 2015 nr. 27 om forsvunne personar har regler om oppgjøret i forbindelse med tilbakeføring av arv i § 19. Arveloven § 72 viser fortsatt til reglene i den tidligere loven om forsvunne personer fra 1961 (§ 18, jf. § 14, i lov 23. mars 1961 nr. 1). Skifteloven §§ 42 og 43 viser også til reglene i 1961-loven. Reglene i 2015-loven er langt på vei identiske med reglene i 1961-loven.

Etter departementets syn er det behov for en klarere regulering av oppgjøret mellom arvingene enn det man har i gjeldende lov. Lov om forsvunne personar § 19 første ledd første punktum slår fast at ingen av arvingene plikter å gi tilbake mer enn det han eller hun har mottatt i arv, men det nærmere ansvaret fremgår ikke av lovteksten. Det virker uklart etter nåværende lov om arvingenes ansvar er solidarisk eller proratarisk. Departementet foreslår i § 70 første ledd første punktum at ansvaret i utgangspunktet er proratarisk. For arvinger som kjente eller burde kjent til at en av arvingene ble forbigått eller fikk for liten del av arven, er ansvaret likevel solidarisk, jf. annet punktum. Videre følger det av tredje punktum at en forbigått arving som etter testament skal motta en bestemt ting, kan kreve tingen tilbake fra den arvingen som har overtatt tingen, jf. nåværende § 43 første ledd annet punktum i skifteloven. Tapet denne arvingen påføres, kan han eller hun i så fall kreve at fordeles på de andre arvingene, og da etter de samme ansvarsreglene som følger av første og annet punktum.

Departementet foreslår at det tas inn en henvisning til arveloven § 70 i § 19 i lov om forsvunne personar, slik at også denne loven får en mer fullstendig regulering av ansvaret og oppgjøret arvingene imellom.

Annet og tredje ledd svarer fullt ut til bestemmelsen i lov om forsvunne personar § 19, med unntak av første ledd første punktum i § 19, som i lovforslaget avløses av reglene i første ledd.

Til § 71

Nåværende arvelov har regler om foreldelse av arverett i § 75. § 71 i lovforslaget viderefører innholdsmessig fullt ut denne bestemmelsen, likevel med en tilføyelse om samboere i annet ledd som følge av de foreslåtte reglene om samboeres uskifterett i kapittel 6 i lovforslaget. § 71 avløser også § 75 a annet ledd første til tredje punktum i nåværende lov.

§ 71 må ses i sammenheng med § 65 som oppstiller egne frister for å kreve arv etter testament eller for å motsette seg et testament.

Lovforslaget svarer med noen mindre språklige endringer fullt ut til § 60 i Arvelovutvalgets lovforslag. Arvelovutvalget gir en vurdering av reglene på side 173–174 i NOU 2014: 1. Arvelovutvalget foreslår å beholde fristen på ti år etter gjeldende lov. Også Oslo byfogdembete slutter seg under høringen til en videreføring av tiårsfristen. Det samme gjør departementet.

Det vises ellers til merknaden til § 68.

Til § 72

Paragrafen omhandler fradømmelse av rett til arv og uskifte. Bestemmelsen svarer til § 59 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 med noen endringer. Reglene om fradømmelse av arverett mv. er nærmere behandlet i punkt 23.

Første ledd viderefører langt på vei gjeldende rett, men bestemmelsen er utvidet til å omfatte også straffbare handlinger som fører til at arvelateren taper testasjonsevnen. Videre er kravet om at arvingen må være dømt til ubetinget fengsel, sløyfet. Retten til uskifte kan også fradømmes. Dette er i samsvar med gjeldende rett, men fremgår ikke av ordlyden i gjeldene lov.

Annet ledd viderefører gjeldende lov og Arvelovutvalgets forslag, men også her er kravet om ubetinget fengsel sløyfet. Første punktum omhandler straffbare handlinger begått mot medarvinger som kan bidra til å øke gjerningspersonens egen arvelodd. Annet punktum omhandler straffbar handling som medfører at et barn som ville ha hatt minst like god arverett som gjerningspersonen, ikke blir født levende. Også i annet ledd er det tatt inn en presisering om at man kan fradømmes retten til uskifte.

Bestemmelsen i tredje ledd er ny og innebærer at det er adgang til å fradømme arveretten selv om arvingen ikke var tilregnelig på handlingstidspunktet, jf. straffeloven § 20 og § 30 bokstav c og d. Som det fremgår av punkt 23.6, skal bestemmelsen brukes med varsomhet.

Fjerde ledd viderefører gjeldende rett. Det samme gjør femte og sjette ledd.

Til § 73

Paragrafen gir regler om en arvings rett til å rå over fremtidig og falt arv. Bestemmelsen svarer til § 65 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 og viderefører i det vesentlige gjeldende rett, men med enkelte presiseringer. Bestemmelsen avløser nåværende § 44 i arveloven. Generelle spørsmål knyttet til bestemmelsen er drøftet i punkt 22.2.

Første ledd viderefører utgangspunktet om at det ikke kan disponeres over fremtidig arv. Departementet legger til grunn, i likhet med det som synes å ha vært utvalgsflertallets forutsetning, at bestemmelsen omfatter disposisjoner ikke bare over arvelodd, men i utgangspunktet også gjenstander som arvingen regner med å arve i et fremtidig arveoppgjør, se punkt 22.2.5. Etter at arven er falt, kan arvingen imidlertid disponere over arven, jf. tredje ledd første punktum. Videre er det inntatt en presisering i første ledd om at en rett til å disponere over fremtidig arv kan følge av lov. Et viktig eksempel på et slikt unntak fra utgangspunktet er reglene om avkall på fremtidig arv, se § 74 i lovforslaget. Se også annet ledd om avtaler om fordeling av gjenstander i et fremtidig skifteoppgjør. For øvrig er det foreslått presisert at forbudet mot å disponere over fremtidig arv også omfatter en uskiftearvings rett til arv fra den førstavdøde. Dette omfatter også uskiftebo med førstavdødes særkullsbarn som bygger på samtykke.

Annet ledd åpner for at arvingene kan inngå avtaler på forhånd om fordelingen av gjenstander på et fremtidig skifte. Gjeldende lov har ingen tilsvarende bestemmelse.

Tredje ledd første punktum slår fast at arvingen som utgangspunkt fritt kan rå over arven når arven har falt. Dette innebærer blant annet at arvingen etter arvefallet, men før skiftet er gjennomført, kan inngå en avtale med en tredjeperson om overdragelse av de gjenstandene arvingen regner med å motta under skifteoppgjøret. Posisjonen som arving i boet kan imidlertid ikke overdras, jf. annet punktum. Denne posisjonen kan bare oppgis ved avkall på arv.

Fjerde ledd presiserer at arvingens kreditorer kan ta utleggspant i falt arv, men ikke i fremtidig arv. Begrensningen i adgangen til å ta utleggspant gjelder også fremtidig arv i et uskiftebo, jf. presiseringen i første ledd annet punktum. At arvingens kreditorer kan ta utlegg i falt arvelodd før arvingen har mottatt arven, har vært regnet som sikker rett selv om dette ikke har kommet direkte til uttrykk i arveloven.

Til § 74

Paragrafen inneholder felles regler om avkall på fremtidig arv og falt arv og avløser §§ 45 og 74 i arveloven. Bestemmelsen viderefører delvis gjeldende rett, men det foreslås endringer i virkningen av avkallet. Bestemmelsen svarer til § 66 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 og er nærmere omtalt i punkt 22.3.

Første ledd første punktum slår fast hovedregelen om at en arving kan gi avkall på både fremtidig arv og falt arv. Etter ordlyden åpnes det også for delvis avkall på arv. I annet punktum bestemmes det at virkningen av avkallet, når det gjelder både falt arv og fremtidig arv, er at arven fordeles som om arvingen var død før arvelateren.

Annet ledd presiserer at en ektefelle eller samboer kan gi avkall på retten til å sitte i uskifte, uten å oppgi øvrige arverettigheter.

Tredje ledd presiserer hvem avkallet må gis overfor, henholdsvis før og etter arvefallet. Bestemmelsen oppstiller ikke noe formkrav til en erklæring om avkall, og så vel muntlige som skriftlige erklæringer skal regnes som gyldige.

Fjerde ledd presiserer at en arving etter den førstavdøde i et uskiftebo kan gi avkall overfor den lengstlevende i uskifteboet.

Når det gjelder arvinger som er mindreårige eller under vergemål, reguleres dette av vergemålsloven § 42, og det er derfor ikke tatt inn en særskilt bestemmelse om dette i arveloven.

Til § 75

Paragrafen omhandler vilkårene for og virkningen av avkorting i arv overfor en livsarving som har mottatt en økonomisk ytelse fra arvelateren. Paragrafen er noe endret sammenliknet med gjeldende lov, og den avløser nåværende § 38 og §§ 40 til 43 i arveloven. Bestemmelsen bygger i hovedsak på § 67 i Arvelovutvalgets forslag i NOU 2014: 1 med enkelte språklige endringer. En forskjell mellom departementets lovforslag og utvalgets lovforslag er at etter departementets forslag skal det foretas avkorting dersom arvelateren hadde satt dette som en betingelse for gaven, mens det etter Arvelovutvalgets lovforslag er satt som vilkår for avkorting at dette skal være avtalt. Også første ledd annet punktum er nytt sammenliknet med utvalgets lovforslag.

De nærmere vurderingene og drøftelsene følger av punkt 22.4.6 i proposisjonen.

Første ledd første punktum omhandler vilkårene for avkorting. Et grunnvilkår for avkorting er at en livsarving har mottatt en ytelse av økonomisk verdi fra arvelateren. Begrepet «ytelse av økonomisk verdi» skal tolkes vidt, slik at også ytelser i form av for eksempel gratis eller redusert leie av bolig omfattes. Gjeldende lov bruker begrepet «gave», og den terminologiske endringen innebærer at det ikke er behov for å sannsynliggjøre arvelaterens gavehensikt. Begrepet i lovforslaget er ellers ment å dekke det samme som § 38 annet og tredje punktum i nåværende lov.

Videre kreves det som nevnt at arvelateren har satt avkorting som en betingelse for ytelsen. I dette ligger at betingelsen må være gjort kjent for arvingen i forbindelse med at arvingen mottar ytelsen, slik at han eller hun kan velge mellom å motta ytelsen på den betingelsen arvelateren setter, eller å avslå den.

Det stilles ikke krav om at arvelaterens betingelse skal være skriftlig. I annet punktum er det imidlertid gitt en påminnelse om at betingelsen bør være skriftlig og gjort kjent for de andre livsarvingene. Hvis betingelsen er fremsatt bare muntlig overfor arvingen som mottar ytelsen, og de andre arvingene ikke er kjent med at dette var satt som en betingelse, kan det være en risiko for at avkortingen ikke blir gjennomført som forutsatt.

Annet ledd gir visse utfyllende, fravikelige regler om avkorting, som kommer til anvendelse bare dersom ikke noe annet var satt som betingelse for ytelsen. Disse reglene svarer til §§ 40 til 43 i gjeldende arvelov.

Til § 76

I § 76 gis det regler om fordelingen av formuen når den avdøde ikke etterlater seg arvinger etter loven og heller ikke har opprettet gyldig testament. Nettoformuen skal da fordeles til frivillig virksomhet til fordel for barn og unge. Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til nåværende § 46 i arveloven. Reglene om at formuen skal fordeles til frivillig virksomhet, kom inn i arveloven ved endringslov 12. mai 2015 nr. 28 og trådte i kraft 1. september 2015. Før denne lovendringen gikk arveloven § 46 ut på at arven skulle gå til staten dersom den avdøde ikke etterlot seg arvinger.

Arvelovutvalget foreslo i NOU 2014: 1 en videreføring av ordningen om arverett for staten, jf. § 10 i Arvelovutvalgets lovforslag. Ved høringen av NOU 2014: 1 ble det sammen med utredningen sendt på høring et høringsnotat med forslag om å erstatte reglene om arverett for staten med en ordning der formuen etter den avdøde i stedet skulle fordeles til frivillige organisasjoner, jf. høringsbrev 31. mars 2014 og omtalen av dette i punkt 2.2.2 i proposisjonen. Forslaget i høringsnotatet om å avvikle statens arverett ble fulgt opp i Prop. 18 L (2014–2015) side 29 flg., jf. Innst. 183 L (2014–2015), og resulterte i den nevnte lovendringen. Reglene i nåværende § 46 er etter dette nylig revidert, og departementet har ikke foretatt noen ny vurdering av reglene i denne omgang.

Til § 77

Denne bestemmelsen legger de administrative oppgavene i forbindelse med skiftet til departementet i tilfeller der formuen etter den avdøde skal fordeles til frivillig virksomhet etter reglene i § 76. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til arveloven § 47. For øvrig vises til merknaden til § 76.

Til § 78

Bestemmelsen svarer med enkelte endringer til § 68 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Bestemmelsen angir hovedregelen om lovvalg i arveretten og er ny sammenliknet med gjeldende lov. Blant de spørsmålene som omfattes av regelen, er spørsmål om fordeling av legalarv, testamentsarv, pliktdel, uskifte og avkorting.

Sett i sammenheng med kompetansebestemmelsen i § 85 første ledd innebærer § 78 som utgangspunkt at dersom det skal skiftes i Norge, skal norske skiftemyndigheter også benytte norsk materiell arverett. Dersom et skifte skal foretas i Norge i medhold av unntaksbestemmelsen i § 85 annet ledd, følger det av bestemmelsen her at norske skiftemyndigheter likevel skal legge den materielle arveretten i den staten der arvelateren hadde sitt vanlige bosted på dødsfallstidspunktet, til grunn. Norsk arverett vil imidlertid kunne benyttes dersom arvelateren i medhold av bostedslandets rett har foretatt et gyldig lovvalg som utpeker norsk rett. Regelen om lovvalg er nærmere behandlet i punkt 35.4.

Begrepet «sitt vanlige bosted» svarer til det internasjonale begrepet «habitual residence» og skal forstås på samme måte. Om forståelsen av begrepet vises det til merknaden til § 85.

Bestemmelsen får anvendelse så langt ikke noe annet følger av overenskomst med fremmed stat som er kunngjort som gjeldende med lovs kraft etter § 82. Med et slikt forbehold gis det en påminnelse om at i internordiske forhold reguleres lovvalget mellom statene av den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte.

Til § 79

Bestemmelsen svarer, med visse tilføyelser, i det vesentlige til § 69 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Med unntak av fjerde ledd er bestemmelsen ny sammenliknet med gjeldende lov. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 35.4.

Det følger av første ledd at en arvelater kan bestemme at retten til arv skal avgjøres etter arveretten i den staten der han eller hun er eller har vært statsborger. At valgadgangen omfatter arveretten også i en stat arvelateren tidligere har hatt statsborgerskap i, sikrer at et allerede foretatt lovvalg ikke senere kan bli ugyldig ved at vedkommende mister statsborgerskapet i den aktuelle staten.

Lovvalget blir likevel ugyldig hvis arvelateren har norsk statsborgerskap ved dødsfallet. Det er en forutsetning etter § 78 at arvelateren må ha sitt vanlige bosted i Norge ved dødsfallet for at reglene skal få anvendelse. Har arvelateren både sitt vanlige bosted i Norge og norsk statsborgerskap ved dødsfallet, vil tilknytningen til Norge være så sterk at arven bør fordeles etter norsk arverett.

En stats lov skal legges til grunn for hele arven samlet. En arvelater kan altså ikke bestemme at ulike lands lover skal gjelde for ulike deler av arven.

Bestemmelsen om lovvalg må gis i testaments form, jf. annet ledd. Det må også fremgå uttrykkelig av testamentet at det er foretatt et lovvalg. Det kan ikke underforstås at arvelateren har ment å velge et bestemt lands arverett, for eksempel ut fra hvilket språk testamentet er skrevet på.

Lovvalg foretatt med hjemmel i første ledd, er etter den foreslåtte bestemmelsen i tredje ledd gyldig overfor ektefellen eller samboeren bare dersom denne har fått kunnskap om fastsettelsen av lovvalget før arvelateren dør. Bestemmelsen er utformet i samsvar med de tilsvarende reglene om ektefellers og samboeres arverett i § 10 og § 12 annet ledd. Hvis den gjenlevende ektefellen eller samboeren ikke har fått kunnskap om lovvalget, blir følgen at den gjenlevende kan kreve at det skal anvendes norsk arverett. For de øvrige arvingene vil bestemmelsen om lovvalg bli lagt til grunn for den resterende delen av arven.

Regelen i fjerde ledd gir kunnskapskravet i tredje ledd tilsvarende anvendelse i de tilfellene der lovvalget er foretatt i medhold av den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte artikkel 3, jf. artikkel 3 b. Bestemmelsen svarer til § 76 annet ledd i gjeldende arvelov.

Til § 80

Bestemmelsen svarer til § 70 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1, se punkt 35.4 i proposisjonen. Det er foretatt kun mindre språklige endringer. Bestemmelsen er en videreføring av §§ 54 og 59 i gjeldende arvelov med noen mindre endringer. § 54 bokstav c og d i gjeldende lov er slått sammen i forslaget til nytt første ledd bokstav c. Begrepet «bustad» er endret til «sitt vanlige bosted». Forslaget antas å være i bedre overensstemmelse med artikkel 1 bokstav c og d i Haagkonvensjonen 5. oktober 1961 om testamentsformer enn gjeldende § 54, se side 180 i NOU 2014: 1.

Til § 81

Bestemmelsen svarer, med visse språklige endringer, til § 71 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1. Bestemmelsen er ny sammenliknet med gjeldende lov, men er ment som en lovfesting av det gjeldende, ulovfestede «ordre public»-forbeholdet i norsk rett.

Regelen om ordre public er en sikkerhetsventil som forutsettes brukt med tilbakeholdenhet. Det er ikke meningen å åpne for en overprøving av den utenlandske bestemmelsens holdbarhet. Fremmede arveregler som strider mot våre grunnleggende rettsprinsipper, herunder grunnleggende menneskerettigheter, vil imidlertid ikke kunne anvendes av en norsk domstol. Dette vil for eksempel gjelde arveregler som diskriminerer på grunnlag av kjønn, rase eller religion. Det avgjørende vil være om resultatet av å anvende fremmed rett i den konkrete saken er i strid med grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett.

Det er opp til norske domstoler å fastlegge og utvikle bestemmelsens nærmere innhold. For øvrig vises det til merknaden til Arvelovutvalgets bestemmelse på side 215–216 i NOU 2014: 1.

Til § 82

Denne paragrafen viderefører arveloven § 76 første ledd og skifteloven § 128, men med en ny ordlyd. Skifteloven § 128 er foreslått videreført også i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16 som § 1-4 tredje ledd.

I bestemmelsen gis det et generelt forhåndssamtykke til å gi en overenskomst med fremmed stat om internasjonal-privatrettslige regler på arve- og skifterettens område lovs kraft, for så vidt det ikke er å anse som en sak av særlig stor viktighet etter Grunnloven § 26 annet ledd. Dette innebærer at når Norge har inngått en slik overenskomst med en annen stat, kan den kunngjøres av Kongen, og den vil med det gjelde som norsk lov. Så langt har dette først og fremst vært aktuelt for den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte, men bestemmelsen gir kompetanse til å inngå slike avtaler også med andre stater.

40.3 Tredje del. Skifte av dødsbo

Til § 83

I § 83 slås det fast at tingretten er skiftemyndighet. Bestemmelsen viderefører § 1 i skifteloven og følger opp § 1-3 i Skiftelovutvalgets lovforslag. Departementet viser til utvalgets merknad til bestemmelsen på side 217 i NOU 2007: 16.

Til § 84

I § 84 er det gitt regler om norske domstolers stedlige kompetanse når et skifte skal skje i Norge. Bestemmelsen erstatter, og viderefører delvis, gjeldende skiftelov § 8. Skifteloven § 8 første ledd erstattes gjennom forslaget til § 97 annet ledd i ekteskapsloven. § 84 svarer delvis til § 1-5 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16, men annet, fjerde og femte ledd er ikke med i Skiftelovutvalgets lovforslag.

Hovedregelen i første ledd første punktum er at det er tingretten i den rettskretsen der arvelateren hadde sitt alminnelige verneting etter tvisteloven § 4-4, som er kompetent skiftemyndighet, se merknaden til bestemmelsen på side 219 i Skiftelovutvalgets utredning om dette. Det fremgår av første ledd annet punktum at der det ikke kan påvises noe alminnelig verneting etter tvisteloven § 4-4, skal arvelaterens siste oppholdssted legges til grunn. I første ledd tredje punktum gis det en særregel for de sammensatte skiftene og skifte av uskiftebo. Disse skiftene skal foregå i rettskretsen der den gjenlevende ektefellen eller samboeren har sitt alminnelige verneting. Kan det ikke påvises noe alminnelig verneting etter tvisteloven § 4-4, er det ektefellens eller samboerens oppholdssted som er avgjørende.

Annet ledd viderefører skifteloven § 8 fjerde ledd.

Tredje ledd svarer til tredje ledd i Skiftelovutvalgets lovforslag og gir en særregel for de tilfellene der boet skal skiftes i Norge etter § 85 uten at arvelateren hadde sitt vanlige bosted her. I slike tilfeller foreslås det at skiftet skal foretas ved «tingretten for Oslo». Kompetansefordelingen mellom Oslo tingrett og Oslo byfogdembete følger av forskrift 4. mars 2016 nr. 213 om domssogns- og lagdømmeinndeling § 20. Departementet legger til grunn at oppgaven etter tredje ledd legges til Oslo byfogdembete.

Fjerde ledd er en videreføring av skifteloven § 8 sjette ledd.

Femte ledd er en videreføring av skifteloven § 8 syvende ledd. Bestemmelsen kom inn i skifteloven ved endringslov 19. juni 1970 nr. 51 på bakgrunn av at det i praksis hadde hersket noe tvil om domstolloven § 38 kunne brukes til å overføre bobehandling uten rettstvister til en annen domstol, se Ot.prp. nr. 49 (1969–70) side 15. Etter departementets syn kan det fortsatt være behov for en slik bestemmelse ved siden av domstolloven § 38. Departementet foreslår imidlertid at arvelovens bestemmelse i større grad viser til domstollovens bestemmelse siden reglene i stor grad er parallelle. Når det gjelder overføring av rettstvister, se § 168 tredje ledd og merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 85

§ 85 svarer med noen endringer til § 1-4 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Bestemmelsen angir når skiftebehandling kan finne sted i Norge, og fastslår at norske skifteprosessuelle regler i så fall skal anvendes på skiftet. Bestemmelsen er ny sammenliknet med gjeldende skiftelov. Etter gjeldende rett er norske domstolers internasjonale skiftekompetanse innfortolket i § 8 om verneting. Lovvalget er ikke regulert i gjeldende skiftelov eller i utvalgets forslag. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 35.2 og punkt 35.3.

Bestemmelsen får anvendelse så langt ikke noe annet er fastsatt ved overenskomst med annen stat som gjelder som norsk lov. I internordiske forhold reguleres kompetanseforholdet mellom statene av den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte.

Hovedregelen om internasjonal skiftekompetanse følger av første ledd. Norske skiftemyndigheter har kompetanse til å gjennomføre skiftet dersom arvelateren på dødsfallstidspunktet hadde sitt vanlige bosted i Norge.

Begrepet «sitt vanlige bosted» svarer til det internasjonalt kjente begrepet «habitual residence», og skal forstås på samme måte. Hvor en person har sitt vanlige bosted, vil bero på en konkret og samlet vurdering av ulike faktorer. Begrepet må defineres med utgangspunkt i en naturlig begrepsforståelse. Det vil også være relevant å se hen til hvordan begrepet tolkes i annen norsk lovgivning og i relevante internasjonale kilder. Det avgjørende er hvor arvelateren etter en konkret vurdering faktisk har bodd «til vanlig». I tillegg må man stille et visst krav til lengden på oppholdet. Ikke ethvert midlertidig opphold i et land vil føre til at personen har fått sitt vanlige bosted der. Et studieopphold eller et opphold på grunn av arbeid på inntil et år vil for eksempel neppe være nok til å si at personen har sitt vanlige bosted i det aktuelle landet. Et midlertidig opphold i et annet land fører heller ikke til at en ikke lenger kan regnes for å ha sitt vanlige bosted der man først bodde. Som et utgangspunkt vil personens vanlige bosted være der han eller hun har sentrum for sine livsinteresser. For at en person skal oppfattes å ha sitt vanlige bosted i Norge, må det foreligge en stabil tilknytning til landet.

Bestemmelsens annet ledd tar sikte på de tilfellene hvor det er naturlig eller hensiktsmessig at skiftet finner sted i Norge selv om arvelateren ikke hadde sitt vanlige bosted her. Det kan for eksempel være aktuelt dersom en utvandret nordmann dør i sitt nye bopelsland, og bopelslandet bygger på statsborgerskapsprinsippet og tilbakeviser saken helt eller delvis til norsk jurisdiksjon (renvoi). Bestemmelsen har preg av å gi en nødkompetanse. Det er likevel ikke et grunnvilkår at det ikke kan skiftes i den staten der arvelateren hadde sitt siste vanlige bosted. Det er tilstrekkelig at det ikke kreves skifte der. Forslaget innebærer på dette punktet en endring sammenliknet med Skiftelovutvalgets forslag, som setter som vilkår at det ikke kan kreves skifte i vedkommende stat.

Tredje ledd inneholder en regel om lovvalg for så vidt gjelder de skifteprosessuelle reglene. Bestemmelsen slår fast at dersom et skifte hører inn under norsk avgjørelsesmyndighet, skal skiftebehandlingen gjennomføres etter norsk rett. Dette gjelder ikke bare der arvelateren hadde sitt vanlige bosted i Norge, men også der skiftet skal foretas i Norge i medhold av annet ledd. Lovvalgsregelen for så vidt gjelder de materielle arvereglene, følger av § 78.

Til § 86

§ 86 om inhabilitet avløser skifteloven §§ 4 og 6, jf. også § 91 b femte punktum. Skiftelovutvalgets lovforslag har ikke noen tilsvarende bestemmelse om inhabilitet.

Til § 87

I § 87 er det gitt regler om i hvilken utstrekning tingretten har plikt til å gi innsyn i testamenter. Skifteloven har ikke noen slik bestemmelse. Bestemmelsen er ny også i forhold til Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Bakgrunnen fremgår av punkt 19.5.

Bestemmelsen gjelder rett til innsyn i testamentet hos tingretten etter dødsfallet. Innsynsrett i et testament som er til oppbevaring hos tingretten før testator er død, er regulert i § 63 annet ledd.

Første ledd første punktum slår fast at slektsarvinger som etter loven ville ha hatt rett til arv, eller mer arv, hvis det ikke hadde vært noe testament, har rett til å se testamentet. Første punktum gir i motsetning til annet punktum rett til å se hele testamentet, jf. likevel forbeholdet i fjerde punktum. Bakgrunnen for at slektsarvingene gis en slik innsynsrett, er at de kan ha behov for å se testamentet for å vurdere om de skal bestride det.

Etter annet punktum har også en testamentsarving rett til innsyn, men innsynsretten er begrenset til de delene av testamentet som gjelder testamentsarvingens rettigheter i boet. Testamentsarvingen kan være en utenforstående som ikke har hatt noe nært forhold til testator, for eksempel en ideell organisasjon. Dette taler i seg selv for en begrenset innsynsrett. Men vanligvis vil testamentsarvingen heller ikke ha noen grunn til å gjøre seg kjent med de delene av testamentet som gjelder andres rett til arv. Dette kan likevel stille seg annerledes hvis det er tvil om tolkningen av testamentet og hvor langt testamentsarvingens arverett går. I noen tilfeller kan testamentsarvingen ha behov for å se bestemmelsene i testamentet i sammenheng, for eksempel for å kunne vurdere om det er grunnlag for å reise skiftetvist. Tredje punktum gir på denne bakgrunn retten adgang til å gi innsyn også i øvrige deler av testamentet. Bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde testamentsarvingene. Det avgjørende er om den som ber om innsyn, «har behov for dette for å kunne vurdere sine rettigheter i boet». Dette vil kunne omfatte også arvinger etter et tidligere testament hvis det er tvil om det siste testamentet er gyldig, eller der det er tvil om i hvilken grad det siste testamentet setter bestemmelser i det tidligere testamentet til side. Utgangspunktet er at retten skal gi innsyn bare til dem som har rett til dette etter første og annet punktum, og adgangen til å gi innsyn etter tredje punktum bør benyttes med en viss varsomhet. Om det skal gis innsyn etter tredje punktum, må vurderes konkret og ut fra en vurdering av hvor mye hold det er i påstanden om at testamentet er ugyldig, tolket feil eller liknende.

I fjerde punktum er det gitt en presiserende regel om sekundærarvingenes rett til innsyn i et gjensidig, felles testament. Bestemmelsen innebærer i relasjon til annet punktum at det bare er den eller de som er innsatt som primærarvinger, som har rett til innsyn i testamentet når den førstavdøde dør, og at innsynsretten da er begrenset til primærdisposisjonen. I relasjon til første punktum innebærer bestemmelsen at slektsarvingene etter førstavdøde har rett til innsyn bare i den delen av testamentet som gjelder fordelingen av arven etter den førstavdøde. Bestemmelser om hvordan arven skal fordeles når den lengstlevende dør, kan det gis innsyn i først når den lengstlevende er død.

Første ledd tar sikte på rettens plikt eller adgang til å gi innsyn i et testament som har vært oppbevart i tingretten etter § 63, eller som er innlevert til tingretten etter arvelaterens død. Innsynsrett etter bestemmelsen forutsetter at tingretten faktisk er i besittelse av testamentet. Overtas boet til privat skifte, vil testamentet bli overlatt til arvingene, og det vil være opp til dem å bestemme hvem som skal se testamentet. Hvis noen har behov for innsyn, og arvingene nekter å vise vedkommende testamentet, bør vedkommende kunne henvende seg til retten og få innsyn der hvis vilkårene etter første ledd er oppfylt. Retten bør derfor ha en kopi av testamentet som det i disse tilfellene kan gis innsyn i. Regelen i annet ledd legger til rette for dette.

Tvisteloven § 14-1 gir «partene» og «den som har et begrunnet behov i egen rettsstilling» rett til innsyn i «dokumenter i saken». Denne bestemmelsen vil også kunne gi rett til innsyn i et testament. Lovforslaget § 87 må ses som en spesialregel som går foran tvistelovens bestemmelse. Reises det skiftetvist, vil imidlertid tvistelovens regel gjelde på bakgrunn av henvisningen i § 169 annet ledd. Tvistelovens regel vil da være anvendelig hvis den gir innsynsrett ut over den innsynsretten som følger av § 87.

Til § 88

I § 88 er det gitt regler om adgangen til å delegere oppgaver til saksbehandlere ved domstolene. Bestemmelsen innebærer en presisering og utvidelse av gjeldende § 18 a i skifteloven.

Bestemmelsen følger i det vesentlige opp Skiftelovutvalgets forslag til § 9-9 i NOU 2007: 16. Bestemmelsen har ifølge utvalget til formål «å legge til rette for en mest mulig ressurseffektiv skiftebehandling, ved å skape fleksible rammer i den enkelte domstol for å la skifteoppgavene utføres av en saksbehandler der dette fremstår som hensiktsmessig», se side 256 i utredningen. Utvalget uttaler på side 257 at forholdene bør legges til rette for økt delegasjon. Departementet slutter seg til dette. Det er bygd opp et betydelig og kompetent saksbehandlerkorps i domstolene, og dette er ressurser domstolene bør kunne dra nytte av i skiftebehandlingen. Det er likevel ikke alle typer oppgaver som kan delegeres fra dommere til saksbehandlere. Dette gjelder særlig de sentrale delene av den dømmende og tvisteløsende virksomheten. For å trekke den nærmere grensen mellom hvilke oppgaver som kan delegeres, og hvilke oppgaver som ikke kan delegeres, er det etter departementets syn behov for å gi en mer utfyllende regulering enn gjeldende lov. Formålet med slike regler er å sikre en god oppgavefordeling mellom dommere og saksbehandlere.

Departementet deler utvalgets vurdering av at domstollederen, der det er hensiktsmessig, bør kunne delegere til saksbehandlere å utstede skifteattester, utstede formuesfullmakter og bankboksfullmakter og fastsette sikkerheten for skifteomkostningene, jf. første ledd i lovforslaget. Dette er ikke nødvendigvis enkle oppgaver, men det er oppgaver som det må antas at en dyktig saksbehandler med god opplæring kan ha minst like gode forutsetninger for å løse som en dommer. I departementets lovforslag er også utstedelse av uskifteattester og oppnevnelse av bostyrer tatt med ut fra samme begrunnelse.

I annet ledd foreslår departementet i tråd med utvalgets forslag at det kan delegeres til en saksbehandler å styre skiftesamlinger og å avgjøre enkelte andre administrative spørsmål. Det er imidlertid et krav at domstollederen finner dette «ubetenkelig». Dette kriteriet skal tolkes strengt. Domstolenes viktigste rolle er å forebygge og å løse tvister, og det kan ikke overlates oppgaver til saksbehandlere som gjør at domstolen i mindre grad kan løse denne oppgaven på en god måte. Dette kan særlig være et mothensyn når det gjelder delegasjon av oppgaven med å styre eller administrere skiftesamlinger. Har for eksempel bostyreren eller arvingene bedt om en skiftesamling for å løse tvister gjennom rettsmekling eller et rettsforlik, kan det ikke delegeres til en saksbehandler å styre skiftesamlingen.

Utvalget foreslår at det også bør være adgang til å delegere oppgaven med å administrere forberedende rettsmøter. Å holde et forberedende rettsmøte kan være hensiktsmessig fordi det kan gi muligheter for rettsmekling og rettsforlik. Dette vil utvilsomt kreve medvirkning fra en dommer. Departementet antar at dersom domstolene i mindre grad velger å bruke erfarne dommere i de forberedende rettsmøtene, vil denne ordningen i mindre grad virke etter sin hensikt. Departementet har på denne bakgrunn ikke fulgt opp denne delen av utvalgets forslag.

I tredje ledd foreslås det en hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift om delegasjon av oppgaver til saksbehandlere.

Til § 89

Bestemmelsen regulerer meldinger om dødsfall og opplysningsplikt om den avdøde og bygger på Skiftelovutvalgets lovforslag § 2-1 i NOU 2007: 16. Bestemmelsen avløser skifteloven § 12 a med noen endringer. Bestemmelsen er nærmere behandlet i proposisjonen punkt 25.1.

Etter første ledd første punktum skal dødsfall straks meldes til tingretten, namsmannen eller lensmannen der dødsfallet fant sted. Presiseringen om at et dødsfall skal meldes der dødsfallet «fant sted», er nytt sammenliknet med gjeldende § 12 a første ledd og Skiftelovutvalgets forslag. Opplysningen om at en person er død, skal for eksempel meldes til tingretten i den tingrettskretsen der dødsfallet fant sted. Departementet viser ellers til at forskriftshjemmelen i tredje ledd gir hjemmel til å gi regler om tilfeller der dødsfallet finner sted utenfor den avdødes bopelsdistrikt, og der utenlandske statsborgere dør i Norge.

I annet punktum gis det en oppregning av de meldepliktige. Forslaget er tilpasset en digitalisert løsning der melding om dødsfall kan sendes elektronisk fra legen som utsteder dødsattesten. Melding om dødsfallet kan også gis av den avdødes ektefelle eller samboer eller nærmeste slektning. For en definisjon av hva som menes med samboer, se § 2 tredje ledd. Meldingen kan dessuten gis av en person som var til stede ved dødsfallet. Videre følger det av tredje punktum at en meldepliktig kan gi en annen person i oppdrag å melde fra om dødsfallet. En slik fullmakt vil kunne gis til både fysiske og juridiske personer, herunder til et begravelsesbyrå.

Det følger av første ledd første punktum at dødsfall «straks» skal meldes. Fristen gjelder først fra det tidspunktet da de meldepliktige etter annet punktum blir orientert om dødsfallet.

Fjerde punktum avløser skifteloven § 12 a første ledd annet punktum, som ble flyttet fra barneloven § 38 tredje ledd første punktum ved endringslov 20. april 2018 nr. 6. I forslaget her er dette fulgt opp slik at plasseringen videreføres i den nye loven.

Annet ledd har regler om opplysningsplikt for ektefelle, samboer, slektninger og eventuelle testamentsarvinger. At også gjenlevende samboere og testamentsarvinger har opplysningsplikt, er nytt sammenliknet med gjeldende lov. Plikten omfatter opplysninger om den avdødes formuesforhold og slektskapsforhold og andre spørsmål som har betydning for den videre behandlingen av dødsboet. Dette er en videreføring av gjeldende rett, men med enkelte språklige endringer. Departementet foreslår i likhet med utvalget at gjeldende lovs angivelse av at opplysningene skal gis på forlangende, tas ut, jf. side 221 i NOU 2007: 16. I tillegg foreslås det å nevne uttrykkelig at det skal gis opplysninger om testament som man kjenner til. Denne presiseringen har først og fremst opplysningsverdi for private parter og innebærer ingen realitetsendring sammenliknet med gjeldende rett.

Annet ledd vil blant annet gi den ansvarlige for dødsfallsbehandlingen anledning til å innhente opplysninger om hvorvidt det inngår en landbrukseiendom i boet, jf. punkt 36 i proposisjonen og lovforslaget § 90 femte ledd om meldeplikt overfor landbruksmyndighetene.

Etter tredje ledd kan departementet i forskrift gi nærmere regler om meldingen etter første ledd. I forbindelse med en ny lov vil det være behov for å gi nærmere regler om registrering av dødsfall. Innholdet i disse reglene vil avhenge av om det er en digital eller manuell løsning som skal reguleres.

Til § 90

Bestemmelsen svarer med enkelte endringer til Skiftelovutvalgets lovforslag § 2-2 i NOU 2007: 16. Femte ledd svarer til utvalgets forslag til § 3-13.

Første ledd første punktum er nytt sammenliknet med gjeldende skiftelov. Tingretten er etter denne bestemmelsen pålagt å kontrollere om den avdøde har levert inn testament til en domstol slik det er adgang til etter § 63 i lovforslaget. Etter § 63 fjerde ledd har tingretten en plikt til å sørge for at et innlevert testament legges frem ved testators død, se punkt 19.

Etter første ledd annet punktum bør retten av eget tiltak søke å finne frem til mulige slektsarvinger som kan ha krav på arv etter den avdøde. Bestemmelsen må ses i sammenheng med de nærståendes plikt til å gi opplysninger om slektskap, jf. § 89 annet ledd. Når det gjelder det nærmere innholdet i bestemmelsen, vises til merknaden til utvalgets lovforslag på side 222 i NOU 2007: 16.

Annet ledd avløser skifteloven § 77 med enkelte endringer. Etter første punktum skal tingretten så snart som mulig varsle dem som etter loven kan ha krav på arv (legalarvingene). Varsel etter første punktum er likevel ikke nødvendig dersom vedkommende må antas å ha kunnskap om dødsfallet. Det er opp til tingretten å vurdere om legalarvingen må antas å ha slik kunnskap, men departementet er enig med utvalget i at det er bedre at det gis unødvendige varsler, enn at varsler som burde vært sendt, ikke sendes, jf. side 222 i utredningen. Tingretten bør derfor ha en lav terskel for å kontakte legalarvinger som ikke på annen måte har vært i kontakt med tingretten.

Etter annet ledd annet punktum skal den eller de som er tilgodesett i testament, uten opphold varsles om sine rettighetene i boet. Testamenter vil ofte være innlevert til retten, og der testamentet ikke er innlevert, skal det varsles så snart retten er blitt gjort kjent med testamentet. Mens en arving normalt vet om han eller hun er legalarving etter den avdøde, er det langt vanligere å være uvitende om at man er tilgodesett i et testament. En testamentsarving bør dermed varsles om sine rettigheter i boet selv om han eller hun må antas å ha kunnskap om at arvelateren er død. Departementet er enig med utvalget i at et formelt varsel kan unnlates hvis tingretten selv har hatt direkte kontakt med testamentsarvingen og dermed vet at vedkommende er kjent med testamentets innhold, jf. utredningen side 222.

Dreier det seg om et gjensidig testament, er det ved det første dødsfallet bare den eller de som har rett til arv etter primærdisposisjonen, som skal varsles, se punkt 19.5. Dette følger av at det bare er den eller de som etter testamentet «har rettigheter i boet», som skal varsles. Se i den forbindelse også § 87 første ledd fjerde punktum.

Tredje punktum avløser nåværende § 79 første ledd tredje punktum, som gjelder varsel til fylkesmannen hvis noen av arvingene er mindreårige eller fratatt rettslig handleevne. Bestemmelsen i gjeldende lov går ut på at retten skal varsle fylkesmannen dersom boet skal skiftes privat. Departementet foreslår i stedet at retten i den innledende fasen av bobehandlingen uansett skal varsle fylkesmannen dersom noen av arvingene er mindreårige eller fratatt rettslig handleevne. Dette gir fylkesmannen mulighet til på et tidlig tidspunkt å kreve offentlig skifte etter § 127 dersom forholdene tilsier det.

Bestemmelsen i annet ledd fjerde punktum er ny sammenliknet med gjeldende lov og utvalgets lovforslag. Bestemmelsen pålegger en varslingsplikt i tilfeller der et testament går ut på at det skal opprettes en stiftelse, og er nærmere omtalt i punkt 37.

Bestemmelsen i tredje ledd er ny sammenliknet med Skiftelovutvalgets forslag, men avløser den tilsvarende bestemmelsen i nåværende § 77 tredje punktum.

Bestemmelsen i fjerde ledd er også ny sammenliknet med gjeldende skiftelov. Bestemmelsen pålegger tingretten en veiledningsplikt overfor dem som kan ha rettigheter i et dødsbo, se nærmere punkt 25.2. Veiledningsplikten vil gjelde overfor de potensielle arvingene og kreditorene. Fjerde ledd er formulert noe annerledes enn § 2-2 tredje ledd i Skiftelovutvalgets forslag uten at dette er ment å innebære materielle forskjeller.

I praksis utfører tingrettene rundt om i landet allerede veiledning. Bestemmelsen om veiledningsplikt i fjerde ledd er ikke ment som noen utvidelse av tingrettens funksjoner. Departementet er enig med Skiftelovutvalget i at veiledningen skal være objektiv og nøytral, og at det dermed ikke skal gis veiledning om hvordan en part kan bedre sin stilling i boet på bekostning av en annen, se side 223 i NOU 2007: 16. Etter bestemmelsen bør tingretten for eksempel gi arvingene generell veiledning om fremgangsmåtene ved den innledende behandlingen som følge av dødsfallet, alternativene når det gjelder skifteform, behovet for utstedelse av preklusivt proklama og hvilke konsekvenser valg av skifteform eller uskifte generelt vil ha.

I femte ledd foreslås en ny bestemmelse som pålegger tingretten å gi melding til landbruksmyndighetene i kommunen der eiendommen ligger, om hvem som er arvinger i bo der det inngår en landbrukseiendom, se nærmere punkt 36. Ved vurderingen av hvilke eiendommer meldeplikten gjelder for, finner departementet det naturlig at det tas utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås definisjon av landbrukseiendom. For tingretten vil dette gi behov for å foreta søk i tilgjengelige registre i saker der det er grunn til å tro at boet inneholder en landbrukseiendom, og melde dette til landbruksmyndighetene i den aktuelle kommunen.

Til § 91

Bestemmelsen gir regler om registrering og sikring av boets eiendeler. Bestemmelsen svarer langt på vei til Skiftelovutvalgets lovforslag § 2-3 i NOU 2007: 16, og den avløser § 2 og §§ 13 til 15 i gjeldende skiftelov. Lovforslaget er nærmere behandlet i punkt 25.3.

Første ledd første punktum slår fast at enhver som har rettigheter i boet, kan kreve at det foretas en foreløpig registrering av boets eiendeler. Departementet foreslår at den som har rettigheter i boet, også kan kreve nødvendig sikring av eiendelene. I kravet om at sikringen må være nødvendig, ligger at retten ikke trenger å etterkomme et krav om sikring hvis det ikke er noen fare for at eiendelene kan komme til skade eller komme bort.

Både arvinger og kreditorer omfattes av bestemmelsen. Bestemmelsen kan bli aktuell på et så tidlig stadium av bobehandlingen at det ikke nødvendigvis er klart hvem som «har» rettigheter i boet. Bestemmelsen kan derfor ikke tas helt på ordet på dette punktet. Det bør likevel kreves at det er en viss sannsynlighet for at vedkommende har rettigheter i boet for at kravet om registrering eller sikring skal tas til følge. En registrering eller sikring kan være forbundet med arbeid og kostnader og bør ikke kunne kreves av en som pretenderer å ha rettigheter i boet uten å kunne gi noen plausibel begrunnelse for dette. En livsarving som ikke har arverett på grunn av ektefellens minstearv, men som har rett til naturalutlegg etter § 8 annet ledd første punktum, jf. § 104, vil kunne anses å ha «rettigheter i boet».

Det fremgår av første ledd annet punktum at det er retten som bestemmer omfanget av registreringen eller sikringen og om det skal skje en veiledende verdsettelse. Det er presisert at det ved avgjørelsen skal tas hensyn til behovet for å verne rekvirentens interesser. Her som ellers vil retten ha ansvar for å søke å finne en kostnadseffektiv løsning, jf. prinsippet i lovforslaget § 98 tredje ledd.

Annet ledd gir retten adgang til av eget tiltak å ta de skritt som er nødvendige for å sikre boets eiendeler. Retten kan for eksempel av eget tiltak foreta registrering av eiendelene i boet dersom dette anses nødvendig, eller iverksette sikringstiltak for å forhindre skader på en eiendel. Denne kompetansen gjelder med andre ord uavhengig av om en arving eller kreditor har krevd registrering eller sikring av eiendelene i boet.

Tredje ledd slår fast at det er opp til retten å bestemme måten registreringen eller sikringen skal skje på. Det er i samsvar med utvalgets lovforslag også gitt regler om at arvingene og rekvirenten har rett til å være til stede. Departementet har imidlertid tatt inn et forbehold om at det ikke er nødvendig å varsle arvingene og rekvirenten eller gi dem rett til å være til stede dersom dette vil vanskeliggjøre gjennomføringen av tiltaket. Dette tar særlig sikte på tilfeller der det ikke er tid til å vente med tiltaket, men det kan også tenkes tilfeller der den praktiske gjennomføringen av tiltaket vil være vanskelig å gjennomføre hvis arvingene skal være til stede. Det må være en viss terskel for at retten gjennomfører registreringen eller sikringen uten varsel og uten at arvingene eller rekvirenten er gitt rett til å være til stede. Det er ikke tilstrekkelig at det vil medføre en viss ulempe å varsle dem eller la dem være til stede.

Det følger av fjerde ledd første punktum at retten kan engasjere hjelp til å utføre oppgavene som følger av bestemmelsen. Domstolene er ikke lenger bemannet med tanke på å utføre oppgaver som registrering, sikring og forsegling selv. Det er opp til retten å bestemme hvem som skal engasjeres til oppdraget. Det vil ofte være naturlig å gi oppdraget til en av arvingene eller en privat tjenesteyter med kompetanse på feltet. Det følger videre av annet punktum at retten om nødvendig kan be politiet om bistand, jf. politiloven § 2 nr. 1, 4, 5, 6 og 7. Departementet foreslår at politiets bistand skal kunne rekvireres bare der det er «nødvendig», det vil si der behovet ikke kan løses tilfredsstillende på en annen måte, eller der situasjonen tilsier at politiets særlige kompetanse bør benyttes. For enkelhets skyld henviser bestemmelsen til «politiet». Dette skal forstås slik at registrering og sikring vil kunne utføres av lensmenn og av namsmenn. I de fleste sakene vil imidlertid retten kunne finne private oppdragstakere som kan utføre oppdraget, og denne løsningen bør normalt velges. Siden retten gis hjemmel til å engasjere hjelp til oppgavene med registrering og sikring, vil rettens rolle ved slike tiltak i mange tilfeller først og fremst være å beslutte tiltaket og arkivere eventuell dokumentasjon om tiltaket.

Femte ledd gjelder kostnadene ved registrering og sikringstiltak, og bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende skiftelov. I utgangspunktet er det rekvirenten som skal legge ut for kostnadene. Det er imidlertid boet som til slutt skal dekke kostnadene. Er det noen som har rekvirert registrering eller sikring etter første ledd, kan retten likevel bestemme at det ikke er boet, men rekvirenten, som skal belastes kostnadene, jf. femte punktum. Retten kan beslutte dette «hvis tiltaket først og fremst tilgodeser rekvirentens særlige interesser». Retten må i denne forbindelse vurdere om tiltaket i hovedsak er til nytte for rekvirenten selv, eller om det også kommer fellesskapet til gode.

Etter sjette ledd kan det i forskrift gis nærmere regler om registrering og sikring av boets eiendeler, herunder regler om godtgjørelse for arbeidet. Forskriftshjemmelen avløser nåværende § 2 annet ledd i skifteloven, men er mer omfattende da det gis hjemmel også til å gi regler om andre spørsmål enn godtgjørelse for registrering og forsegling.

Til § 92

Bestemmelsen er ny i forhold til nåværende skiftelov. Bestemmelsen er behandlet i punkt 25.4 i proposisjonen. Den bygger på § 2-4 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16, med enkelte justeringer og tilføyelser.

Det følger av første ledd første punktum at retten kan gi arvingene fullmakt til innsyn i arvelaterens formues- og gjeldsforhold. Bestemmelsen gjelder i tiden før det er utstedt skifteattest eller åpnet offentlig skifte. Når det er utstedt skifteattest eller boet er under offentlig skifte, følger innsynsretten av andre regler i lovforslaget, jf. blant annet §§ 118 og 135.

Formuleringen «kan» innebærer at retten må vurdere sannsynligheten for at den som ønsker en formuesfullmakt, er en arving etter den avdøde. Bestemmelsen innebærer også at tingretten må vurdere hvilke arvinger som bør få fullmakt. Tingretten har ingen plikt til å utstede fullmakt til samtlige av arvingene, men kan utstede en slik fullmakt til én eller flere arvinger slik at arvingene settes i stand til å vurdere boets formuesforhold. Det følger for øvrig av § 8 annet ledd første punktum i lovforslaget at en livsarving i et bo der ektefellen er enearving på grunn av minstearven, skal regnes som arving i relasjon til § 92, se punkt 6.5.4 om dette. Tilsvarende gjelder i relasjon til samboere etter § 12 første ledd tredje punktum. Retten må også i disse tilfellene vurdere om det er grunn til å gi livsarvingen fullmakt, og er det noe usikkerhet om boets verdier, og dermed om livsarvingen har rett til arv eller ikke, tilsier det at livsarvingen gis fullmakt.

Det er presisert at retten kan gi fullmakt til innsyn i arvelaterens skatteopplysninger. Bestemmelsen viser til skatteforvaltningsloven § 3-3 bokstav k, som gjør et unntak fra skattemyndighetens taushetsplikt.

Fullmakten kan som nevnt gis til en eller flere av arvingene. Hvem som er å anse som arving, følger av definisjonen i § 2 første ledd. I annet punktum er det likevel gjort unntak for arvinger som etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, jf. punkt 4.3 i proposisjonen. Denne unntaksbestemmelsen omfatter både tilfeller der testamentsarven går ut på én eller flere eiendeler, og tilfeller der den gjelder et pengebeløp. Kriteriet «bestemt, avgrenset gode» har som formål å avgrense mot tilfeller der arven etter testamentet går ut på en brøk, «resten av boet» eller liknende. Om godet skal anses å være av «liten verdi», kan variere ut fra hvordan verdiforholdene er i det enkelte boet. Begrepet har et skjønnselement. Departementet legger likevel til grunn at en testamentsarv som utgjør mindre enn 1 G, normalt bør anses for å være av liten verdi.

Bestemmelsene i tredje til femte punktum er nye sammenliknet med utvalgets forslag. Formålet er å presisere hvilke opplysninger det kan gis innsyn i på grunnlag av fullmakten når det gjelder arvelaterens bankkonti. Innsynsretten gjelder etter tredje punktum for det første innestående på bankkonti på dødsfallstidspunktet. Det siktes her først og fremst til bankkonti der arvelateren er kontohaver. Bestemmelsen er likevel ikke til hinder for innsyn også i andre konti der arvelateren kan ha plassert sine midler. Det er for eksempel ikke upraktisk at ektefeller lar begges lønnsinntekt gå inn på samme konto, men der kun den ene står som kontohaver og den andre har rett til å disponere over kontoen. For at det skal gis innsynsrett i en slik konto, må det imidlertid være holdepunkter for at arvelaterens midler er plassert der, for eksempel på grunn av faste innbetalinger av lønn eller andre trekk eller overføringer som ikke fremstår som gaver eller lån til kontohaveren. Tredje punktum innebærer videre at en arving med formuesfullmakt har rett til innsyn i transaksjonsdataene for bankkontiene de tre siste månedene før dødsfallet. Med transaksjonsdataene menes de dataene som i dag fremkommer på en spesifisert kontoutskrift.

Etter fjerde punktum skal banken, når «særlige grunner» tilsier det, gi en arving med formuesfullmakt innsyn også i transaksjonsdataene for de siste tolv månedene før dødsfallet. Det vil være opp til banken å vurdere i hvilken grad det skal gis innsyn ut fra de særlige grunnene som foreligger. I noen tilfeller vil innsyn kunne gis ved oversendelse av kontoutskrifter for perioden, mens innsynsbehovet i andre tilfeller kan oppfylles ved å gi innsyn i enkeltopplysninger. Behovet for innsyn kan for eksempel ha bakgrunn i et krav fra en enkelt kreditor, eller arvingen vil kunne ha behov for å forsikre seg om at alle faste utgifter (strøm, forsikring, osv.) er betalt. Fjerde punktum gir med andre ord ingen ubetinget rett til innsyn i kontoutskrifter for perioden, men gir rett til innsyn i enkeltopplysninger i den grad det foreligger særlige grunner. I bankens vurdering av om en arving med formuesfullmakt skal gis innsyn i transaksjonsdata etter fjerde punktum, må det også tas i betraktning om kontoen eies eller disponeres av andre enn arvelateren. Adgangen til innsyn vil være videre hvis arvelateren eide og disponerte kontoen alene, enn hvis kontoen eies eller disponeres også av andre.

Det følger av femte punktum at det skal foreligge «ekstraordinære omstendigheter» for at det skal gis innsyn i transaksjonsdata som er eldre enn ett år. Femte punktum er ment som en snever sikkerhetsventil.

Annet ledd er nytt sammenliknet med Skiftelovutvalgets lovforslag og foreslås etter innspill fra HSH i høringen, se punkt 25.4.3. Bestemmelsen åpner for at det kan utstedes en begrenset formuesfullmakt til et begravelsesbyrå i de tilfeller der begravelsesbyrået er gitt i oppdrag å søke om gravferdsstønad og som ledd i dette trenger skatteopplysninger om den avdøde. Fullmakten kan bare gjelde innsyn i siste års skattemelding eller fastsettingen av formues- og inntektsskatt for siste år.

Etter tredje ledd kan retten gi fullmakt til å gjennomgå arvelaterens bankboks. Etter forslaget kan en slik gjennomgåelse bare skje med en av bankens ansatte til stede. Tredje ledd svarer til utvalgets lovforslag § 2-4 annet ledd, og det vises til utvalgets redegjørelse for praktisering av bestemmelsen på side 225 i NOU 2007: 16.

Til § 93

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 70 annet ledd, og den svarer til § 4-1 tredje ledd i NOU 2007: 16. Nærmere regler om proklama er gitt i §§ 100 til 103 i lovforslaget. Se også punkt 28 i proposisjonen.

Det følger for øvrig av § 8 annet ledd første punktum i lovforslaget at en livsarving i et bo der ektefellen er enearving på grunn av minstearven, skal regnes som arving i relasjon til § 93, se punkt 6.5 om dette. Livsarvingen vil dermed kunne kreve at kreditorene innkalles ved proklama selv om vedkommende ikke har rett til arv. Se også § 12 første ledd tredje punktum om samboere.

Til § 94

Bestemmelsen gir enkelte særlige saksbehandlingsregler for tilfeller der arvelateren i et testament har bestemt at hele eller deler av arven skal brukes til å opprette en stiftelse. Stiftelsen er å betrakte som en testamentsarving og har samme rettigheter i forbindelse med skiftet som andre testamentsarvinger. Før stiftelsen har fått på plass et styre har den imidlertid ikke noen til å ivareta sine interesser. Dette er bakgrunnen for reglene i § 94. Se også § 90 annet ledd fjerde punktum, § 118 sjette ledd tredje punktum, § 161 fjerde ledd og § 174, som gjelder samme problemstilling. De særlige spørsmålene som reiser seg for stiftelser som opprettes ved testament, er nærmere behandlet i punkt 37. Se også merknaden til § 174. Bestemmelsen er ny både i forhold til nåværende skiftelov og i forhold til Skiftelovutvalgets lovforslag.

Det følger av første ledd første punktum at dersom det foreligger et testament som går ut på at det skal opprettes en stiftelse, skal arvingene innkalles til et forberedende rettsmøte. Et viktig formål med dette rettsmøtet vil være å få avdekket om noen av arvingene vil bestride stiftelsens arverett. Det kan for eksempel være at det bestrides at det i det hele tatt skal opprettes en stiftelse, fordi testamentet må anses å være ugyldig, eller noen av arvingene kan bestride omfanget av stiftelsens arverett. Dersom det ligger an til at det kan bli en slik tvist, skal tingretten av eget tiltak åpne offentlig skifte forutsatt at det er tilstrekkelige midler i boet til å dekke skifteomkostningene, jf. første ledd fjerde punktum. Tvisten kan da behandles etter reglene i § 174, som gir egne regler blant annet om hvem som skal reise skiftetvist, og om hvem som er å anse som part, for tilfeller der det er tvist om stiftelsens arverett.

Er det holdt et forberedende rettsmøte etter § 94, vil det gjerne være mindre grunn til å holde et forberedende rettsmøte også etter § 131. Reglene i § 131 gjelder langt på vei tilsvarende for rettsmøter som holdes etter § 94, men for rettsmøter som holdes etter § 94, er det ikke krav om at det skal betales rettsgebyr, jf. første ledd annet og tredje punktum.

Dersom det forberedende rettsmøtet ikke avdekker noen mulig tvist om stiftelsens arverett, gjelder lovens regler om valg mellom privat og offentlig skifte på vanlig måte. Boet kan skiftes privat etter reglene i kapittel 16, eller det kan åpnes offentlig skifte på bakgrunn av reglene i §§ 127 flg. Dersom boet skiftes privat, og det senere viser seg at en av medarvingene bestrider stiftelsens arverett, følger det av første ledd femte punktum at arvingen må begjære offentlig skifte. Tvisten vil da bli behandlet etter reglene i § 174. Bestemmelsen innebærer at den som bestrider stiftelsens arverett, ikke kan få behandlet tvisten etter de alminnelige reglene i tvisteloven.

Er en stiftelse uten kompetent styre, gir stiftelsesloven § 29 første ledd Stiftelsestilsynet kompetanse til å oppnevne styremedlemmer for stiftelsen. Men etter lovforslaget § 94 annet ledd første punktum har Stiftelsestilsynet også adgang til selv å representere stiftelsen under skiftebehandlingen dersom stiftelsen er uten styre. Dette kan for eksempel være aktuelt i tilfeller der det ikke er noen som er villige til å påta seg styrevervet. Bestemmelsen gjelder ved både privat og offentlig skifte.

Det følger av annet ledd annet punktum at Stiftelsestilsynet kan kreve å bli holdt orientert om avgjørelser som treffes under skiftebehandlingen. Også denne bestemmelsen gjelder ved både privat og offentlig skifte. Stiftelsestilsynet vil være kjent med at det etter testamentet skal opprettes en stiftelse, på bakgrunn av varselet etter § 90 annet ledd fjerde punktum, og ved bestemmelsen i § 94 annet ledd annet punktum kan Stiftelsestilsynet følge med på om arven blir fordelt til stiftelsen i samsvar med arvelaterens forutsetninger.

Til § 95

Bestemmelsen viderefører med noen endringer skifteloven § 80. Bestemmelsen svarer til § 6-4 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Departementet foreslår noen justeringer sammenliknet med Skiftelovutvalgets forslag.

Bestemmelsen representerer et unntak fra de alminnelige reglene om skifteattest ved at ordinær skifteattest ikke skal utstedes hvis den avdødes eiendeler har liten verdi. I stedet kan den avdødes eiendeler overlates til en person som sto den avdøde nær, eller som har påtatt seg å ordne med begravelsen.

Første ledd viderefører § 80 første ledd uten større endringer. Skifteloven § 80 gjelder i tilfeller der boets midler «må antas å gi intet eller bare et minimalt beløp til fordeling», mens bestemmelsen etter utvalgets forslag skal gjelde hvis «boets brutto aktiva etter at begravelsesutgiftene er dekket må antas å være ubetydelig». For § 80 i gjeldende skiftelov har det vært lagt til grunn at bestemmelsen får anvendelse hvis midlene i boet utgjør et beløp på inntil 1 G etter at begravelsesomkostningene er dekket. Grunnbeløpet utgjør 96 883 kroner i 2018. Etter departementets syn er det ikke i samsvar med alminnelig språkbruk å omtale dette som «ubetydelig». Et slikt bo er likevel ikke noe omfattende bo, og departementet foreslår at verdien i stedet skal omtales som «liten». Det legges imidlertid til grunn at praksis etter bestemmelsen skal videreføres. Et formål med endringen av ordlyden er også å oppnå bedre samsvar med reguleringen av arvinger som etter testament bare har rett til et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, se punkt 4.3.

Dette innebærer at denne forenklede fremgangsmåten kan benyttes for bo der formuen antas å utgjøre om lag 1 G (96 883 kroner i 2018) etter at utgiftene til begravelsen er dekket. Den som har fått fullmakt til å disponere over eiendelene, er ansvarlig for å dekke den avdødes forpliktelser etter hvert som de forfaller, og har dermed også oppfordring til å bidra til å avvikle leieavtaler, abonnementer, forsikringsordninger osv. og for eksempel sørge for tilbakelevering av eiendeler som er leid eller leaset.

Når det gjelder formuleringen «fullmakt til å disponere», vises til Skiftelovutvalgets begrunnelse for endringen av ordlyden på side 239 i utredningen.

Annet ledd viderefører skifteloven § 80 annet ledd uten realitetsendringer.

Til § 96

Bestemmelsen gir nærmere regler om fremgangsmåten når en gjenlevende ektefelle eller samboer skal overta boet i uskifte. Departementet foreslår at regler som gjelder meldingen til tingretten og rettens oppgaver i forbindelse med meldingen om uskifte samles i lovens tredje del om skifte, mens de mer materielle reglene om uskifte fremgår av andre del om arv, se kapittel 5 og 6. I dag er disse reglene delvis plassert i arveloven og delvis i skifteloven, og det kan virke noe tilfeldig hvilke regler som er plassert hvor.

Lovforslaget § 96 erstatter etter dette § 14, § 15, § 16 annet ledd og § 28 g første ledd i arveloven og skifteloven § 81. Bestemmelsen svarer til § 16 og § 17 annet ledd i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 og § 5-1 første og annet ledd i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16.

Reglene om uskifte er gitt en generell behandling i punkt 8 og 9 i proposisjonen.

Fristen på 60 dager i første ledd er i samsvar med gjeldende rett, se § 14 første ledd og § 28 g første ledd første punktum i arveloven og § 81 i skifteloven. Fristen er ikke til hinder for at den gjenlevende ektefellen eller samboeren krever boet tilbakelevert fra privat skifte eller offentlig skifte, se femte ledd og side 124 i NOU 2007: 16 om betydningen av denne regelen for fristbestemmelsen i første ledd. Femte ledd svarer til § 5-1 annet ledd i Skiftelovutvalgets lovforslag. Skifteloven har ikke noen tilsvarende lovbestemmelse, men det må likevel legges til grunn at det gjelder en adgang til å kreve tilbakelevering til uskifte også etter gjeldende rett, se side 123–124 i NOU 2007: 16.

Annet og tredje ledd svarer til § 16 annet ledd i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 og § 14 annet ledd og § 28 g første ledd annet til fjerde punktum i gjeldende arvelov.

Fjerde ledd første punktum svarer til § 16 annet ledd i gjeldende arvelov og § 17 annet ledd i NOU 2014: 1.

Arveloven § 15 har en regel om at retten skal oppnevne setteverge hvis en arving er under vergemål og den gjenlevende ektefellen er arvingens verge. Arvelovutvalget foreslår at bestemmelsen ikke videreføres, og viser til at det ikke er behov for denne regelen ved siden av regelen om inhabilitet og oppnevning av setteverge etter vergemålsloven § 34, se side 80 i NOU 2014: 1. Under høringen har Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Oslo byfogdembete og Statens sivilrettsforvaltning tatt til orde for å beholde bestemmelsen blant annet under henvisning til at det kan være behov for en påminnelse om at det ved inhabilitet skal oppnevnes setteverge. Departementet slutter seg til dette og har tatt inn en regel i fjerde ledd annet punktum som avløser arveloven § 15. Bestemmelsen viser til regelen i vergemålsloven § 34 og har ikke noen annen funksjon enn at den pålegger fylkesmannen å vurdere behovet for setteverge etter vergemålslovens regel.

Til § 97

I § 97 er det gitt regler om uskifteattest. Bestemmelsen erstatter arveloven § 16 første ledd og skifteloven § 89 annet punktum. Den svarer til § 17 første ledd i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014: 1 og § 5-1 tredje og fjerde ledd i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Bakgrunnen for utformingen av bestemmelsen fremgår på side 124–125 i NOU 2007: 16. Se også merknaden på side 234 i utredningen.

Når det gjelder plasseringen av reglene om uskifte, se merknaden til § 96.

I første punktum er det etter innspill fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus tatt inn en presisering om at fylkesmannen må være varslet etter § 96 fjerde ledd før det utstedes uskifteattest. Fylkesmannen i Oslo og Akershus viser til at det kan være vanskelig å få oppnevnt setteverge hvis det allerede er utstedt uskifteattest. Det vil være tilstrekkelig at fylkesmannen er varslet om meldingen etter § 96 første ledd, for at retten kan utstede uskifteattest. Det er ikke nødvendig å vente på oversendelsen til fylkesmannen av en eventuell registrering og verdsettelse av eiendelene etter § 96 annet ledd.

Til § 98

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende skiftelov. Den erstatter §§ 1-1, 3-1 og 3-2 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16.

Første ledd erstatter § 1-1 første ledd og § 3-2 i Skiftelovutvalgets lovforslag. § 1-1 er i Skiftelovutvalgets forslag utformet som en formålsbestemmelse. Blant annet på bakgrunn av at departementet ikke foreslår en egen lov om dødsboskifte, gir bestemmelsen i stedet en oversikt over reglene om dødsboskifte og en beskrivelse av hva dødsboskifte går ut på. Bestemmelsen gir også uttrykk for prinsippet om at det skal gjennomføres et fullstendig skifte etter arvelateren, og at alle eiendeler og all gjeld skal omfattes, jf. Skiftelovutvalgets § 3-2. Ut over dette legger departementet grunn at bestemmelsen ikke vil ha selvstendig rettslig betydning, men den kan gi en viss veiledning for brukerne av loven.

Bestemmelsens annet ledd første punktum har først og fremst et informasjonssiktemål og klargjør at et dødsbo etter norsk rett kan skiftes enten privat eller offentlig.

Det følger videre av annet ledd annet punktum at retten til privat skifte som hovedregel forutsetter at ansvaret for arvelaterens forpliktelser overtas, og at det ikke er krevd offentlig skifte etter § 127 i lovforslaget, eller at det skal åpnes offentlig skifte etter §§ 128 eller 129. Retten til offentlig skifte går etter dette foran retten til privat skifte.

Tredje ledd i § 3-1 i Skiftelovutvalgets lovforslag, som svarer til § 60 tredje ledd i nåværende lov, er ikke fulgt opp. I og med at § 98 annet ledd bare er en regel som gir oversikt over hvilke skifteformer man har til rådighet, og ikke er utformet som en rett til å kreve skifte slik nåværende § 60 er, er det etter departementets syn ikke behov for å slå fast at paragrafen ikke begrenser retten til å sitte i uskiftet bo.

Tredje ledd svarer innholdsmessig fullt ut til annet ledd i § 1-1 i Skiftelovutvalgets lovforslag. Det følger av bestemmelsen at det skal være et siktemål å sørge for at omkostningene ved skiftebehandlingen står i forhold til verdiene i boet. Under høringen uttaler Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad) at det er uklart hva realiteten i bestemmelsen er ment å være. Det uttales at «det benyttes forutsetningsvis kun bobestyrere som er egnet og som kun utfører nødvendig arbeid». Videre uttales det at nødvendig arbeid skal honoreres på korrekt nivå, og at det ikke kan være slik at det skal unnlates å oppnevne bostyrer i de små boene. Etter departementets syn kan det være hensiktsmessig at loven gir uttrykk for siktemålet om å innrette skiftebehandlingen slik at omkostningene står i forhold til de verdiene det gjelder. En slik regel kan gi en nyttig påminnelse uansett skifteform, og ved privat skifte spesielt kan den også ha en pedagogisk betydning. Når det gjelder bruk av bostyrere ved offentlig skifte, følger det av § 134 annet ledd at hovedregelen er at det skal oppnevnes bostyrer. Dette gjelder også i små bo. En henvisning til § 98 tredje ledd kan ikke i seg selv være et argument for å unnlate å oppnevne bostyrer.

Til § 99

I § 99 er det gitt regler for tilfeller der det følger av et testament at en testamentsfullbyrder skal stå for skiftebehandlingen. Bestemmelsen avløser § 87 a i skifteloven med noen mindre endringer.

§ 99 svarer i det vesentlige til §§ 6-5 og 6-6 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Departementet foreslår en noe annen utforming enn det som var foreslått av utvalget. Departementet foreslår også en annen plassering av reglene om testamentsfullbyrdere. I utvalgets lovforslag er reglene plassert i kapitlet om privat skifte. I og med at de også gjelder for offentlig skifte, mener departementet at kapitlet om fellesbestemmelser er en mer naturlig plassering. Utvalgets forslag er nærmere beskrevet på side 102–103 og side 239–241 i utredningen.

Første ledd første punktum er fullt ut i samsvar med § 87 a første ledd første punktum i gjeldende lov. Annet punktum svarer til første ledd tredje punktum med den forskjell at samboer med arverett etter loven, jf. § 12, er tatt inn ved siden av livsarving og ektefelle. Bestemmelsen går ut på at en testamentsbestemmelse om testamentsfullbyrder ikke er bindende for livsarvinger, ektefellen eller samboeren. Dette gjelder ikke bare før boet er overtatt til privat eller offentlig skifte. De nevnte arvingene kan også avslutte testamentsfullbyrderens oppdrag underveis i skiftet.

Bestemmelsen i tredje punktum er ny i forhold til gjeldende lov og svarer til § 6-5 tredje ledd første punktum i utvalgets lovforslag.

Annet ledd svarer til § 87 a første ledd annet punktum i gjeldende lov. Utvalget foreslår en tilføyelse som går ut på at retten kan oppnevne en annen bostyrer enn testamentsfullbyrderen hvis det foreligger «særlige grunner». Dette forslaget er ikke tatt med i departementets lovforslag da det samme følger av tredje ledd i bestemmelsen.

Tredje ledd svarer til § 87 a annet ledd i gjeldende lov og § 6-5 fjerde ledd annet punktum i utvalgets lovforslag.

Skiftelovutvalget har i § 6-5 fjerde ledd i sitt lovforslag foreslått en bestemmelse om at retten kan oppnevne en annen testamentsfullbyrder enn den som er angitt i testamentet, hvis dette fremstår som nødvendig for en forsvarlig gjennomføring av skiftet. Oslo byfogdembete gir i høringen uttrykk for at det ikke skulle være behov for en slik regel. Oslo byfogdembete mener at dersom den som er innsatt, ikke evner eller ønsker å påta seg oppdraget, bør skiftet gå uten testamentsfullbyrder, og viser til at arvingene har mulighet til selv å skaffe seg bistand fra en advokat dersom de har behov for det. Videre heter det i høringsuttalelsen at man «sterkt [vil] fraråde at det gjeninnføres særordninger for testamentsfullbyrderne, noe man gikk bort fra ved lovendringen i 1994». Departementet er enig i disse vurderingene. Forslaget om at retten skal ha adgang til å oppnevne en annen testamentsfullbyrder enn den som følger av testamentet, er derfor ikke fulgt opp i departementets lovforslag. Arvingene vil etter departementets syn være bedre tjent med å ta hånd om skiftet selv, begjære offentlig skifte eller be en advokat eller annen person de har tillit til, om å bistå dem med skiftet.

Departementet har heller ikke fulgt opp § 6-6 i utvalgets lovforslag, som går ut på at testamentsfullbyrderen har den kompetansen under skiftebehandlingen som under offentlig skifte tilkommer en bostyrer, med mindre det i testamentet er bestemt noe annet. Ut fra plasseringen av bestemmelsen antar departementet at det er meningen at den skal gjelde ved privat skifte. Det følger av lovforslaget § 150 om offentlig skifte at bostyreren langt på vei har den samme kompetansen som tingretten. En henvisning til reglene om bostyrere ved offentlig skifte virker etter departementets vurdering da ikke klargjørende. En slik regulering synes heller ikke å være godt i samsvar med den forenklingen av reglene om testamentsfullbyrdere som ble gjennomført i 1994, der det ble lagt vekt på at ordningen med testamentsfullbyrdere ikke burde være noen spesialordning «utover det at arvelater får bestemme hvem som skal forestå skiftet», se Ot.prp. nr. 81 (1993–94) side 8 og endringslov 2. desember 1994 nr. 63.

Under høringen av Arvelovutvalgets utredning i NOU 2014: 1 viser Frelsesarmeen, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og Røde Kors til at man har erfaring for at den utpekte testamentsfullbyrderen ofte ikke har tilstrekkelig kompetanse. Disse organisasjonene mener at arvingene i mindre grad bør være bundet av at arvelateren har utpekt en testamentsfullbyrder i sitt testament. De nevnte organisasjonene tar til orde for at enearvinger eller ideelle organisasjoner ikke skal være bundet av en bestemmelse i testamentet om testamentsfullbyrder, eventuelt at arvingene ikke er bundet hvis de er enige om å gjennomføre skiftet uten testamentsfullbyrderen. Kreftforeningen uttaler seg i samme retning og mener at retten til å innsette en testamentsfullbyrder bør opphøre. Etter departementets syn taler hensynet til testators vilje for at reglene om testamentsfullbyrdere videreføres. Departementet har ut fra Skiftelovutvalgets utredning og høringen ikke grunnlag for å slå fast at ordningen med testamentsfullbyrdere fungerer så dårlig at man av den grunn bør oppheve reglene. Slik departementet ser det, vil det også innebære en dårlig ivaretakelse av testators vilje om man innfører så omfattende unntak som de som er foreslått av de nevnte høringsinstansene. Hvis testamentsfullbyrderen ikke viser seg tilstrekkelig kompetent eller skikket, er det etter tredje ledd i lovforslaget adgang for retten til å bestemme at skiftet skal gjennomføres uten bistand fra testamentsfullbyrderen.

Til § 100

I §§ 100 til 103 gis det en samlet regulering av proklama. Reglene er nærmere behandlet i punkt 28 i proposisjonen. Departementet foreslår en noe annen lovteknisk utforming enn utvalgets lovforslag blant annet ved at reglene om i hvilke tilfeller det skal utstedes proklama, er plassert i de respektive kapitlene, se §§ 20 og 35 i kapitlene om uskifte for ektefeller og samboere, § 93 i kapitlet om oppgaver fra dødsfallet og frem til skifteform er valgt, § 121 i kapitlet om privat skifte og § 142 i kapitlet om offentlig skifte. I §§ 100 til 103 er det gitt en felles regulering av blant annet innhold og virkning.

Lovforslaget § 100 gir etter dette blant annet en oversikt over i hvilke tilfeller det skal utstedes proklama, se §§ 20, 35, 93, 121 og 142 med merknader. Bestemmelsen svarer delvis til Skiftelovutvalgets lovforslag § 4-1 i NOU 2007: 16 og til dels § 69 i gjeldende skiftelov.

I annet ledd presiseres det for ordens skyld at det ikke skal utstedes mer enn ett proklama for hvert bo. Man unngår da uklarheter for eksempel om proklamaets frist og hvem krav skal meldes til. Skulle det ved en feil bli utstedt flere proklama, vil bare det første få virkning.

Regelen i tredje ledd om at kjente kreditorer med utenlandsk adresse skal gis en særlig melding om dødsfallet, og om at det er utstedt proklama, er ny sammenliknet med nåværende lov. Regelen svarer med visse endringer til § 4-1 femte ledd i NOU 2007: 16. Regelen er ment å være en ordensbestemmelse og vil kunne gi både arvingene og de utenlandske kreditorene en mulighet til å bli ferdige med arvelaterens eventuelle gjeldsforhold og bidra til en ryddig avvikling av disse. Regelen vil også gjelde der kreditorer med utenlandsk adresse har krav som reguleres av norsk rett, da det kan være hensiktsmessig at også disse får et slikt varsel. Denne særlige meldingen skal gis av dem som skal utstede proklamaet etter reglene i §§ 20, 35, 93, 121 og 142.

Til § 101

Bestemmelsen gir regler om hva som skal inngå i et preklusivt proklama etter loven, og om kunngjøring av proklamaet. Bestemmelsen svarer med enkelte endringer til §§ 4-2 og 4-3 i NOU 2007: 16. Paragrafen avløser gjeldende skiftelov §§ 71 og 72. Reglene om proklama er nærmere behandlet i proposisjonen punkt 28.

Det følger av første ledd bokstav a at proklamaet skal inneholde de opplysningene som er nødvendige for på en entydig måte å identifisere arvelateren, nemlig navn og fødselsnummer. I tillegg er departementet enig med Skiftelovutvalget i at det fortsatt kan være nyttig at arvelaterens bopel inntas i proklamaet. Der det er uklart hvor arvelateren hadde sin siste bopel, bør kravet etter bestemmelsen ikke forstås strengt. I et slikt tilfelle kan det for eksempel også opplyses om alternative bosteder. Her bør man kunne bruke et fornuftig skjønn med tanke på hva som kan gi kreditorene tilstrekkelig veiledning.

Det følger videre av første ledd bokstav b og c at proklamaet skal gi kreditorene en oppfordring til å melde sine krav innen en angitt frist og opplysning om at kravene ellers vil gå tapt. Det skal etter bokstav d også gis opplysninger om hvem krav eventuelt skal meldes til, jf. i den forbindelse annet ledd. Det legges til grunn at der det er bostyreren som er oppgitt som den kravet skal rettes til, må også melding til tingretten anses for gyldig. Det vises her for øvrig til merknaden til utvalgets forslag til § 4-2 bokstav d på side 233 i NOU 2007: 16.

Tredje ledd om hvordan kunngjøring skal foregå, viderefører gjeldende skiftelov § 72, med den endring at det kreves bare én innrykking i Norsk lysingsblad.

Til § 102

Bestemmelsen gir regler om kreditors plikt til å melde krav for å unngå at fordringer overfor arvelateren går tapt. Bestemmelsen svarer med enkelte endringer til Skiftelovutvalgets lovforslag §§ 4-4 og 4-5 i NOU 2007: 16. Bestemmelsen avløser §§ 73 til 75 i skifteloven. Reglene om proklama er behandlet i proposisjonen punkt 28.

Skiftelovutvalget foreslår i § 4-4 første ledd i sitt lovforslag at kreditor må melde kravet skriftlig. Departementet har ikke fulgt opp dette forslaget. Departementet er enig i at det klart vil være mest hensiktsmessig at kravet meldes skriftlig. Å gjøre skriftlighet til et gyldighetsvilkår kan imidlertid virke urimelig overfor kreditor. Reglene om virkningen av preklusive proklamaer er strenge nok overfor kreditor som de er. Departementet foreslår at gjeldende rett videreføres på dette punktet.

Bestemmelsen i annet ledd presiserer at proklamaet bare rammer de forpliktelser som påhvilte arvelateren. Dette innebærer at proklamaet ikke omfatter forpliktelser som har oppstått senere, som for eksempel begravelsesomkostningene og skifteomkostningene.

Til § 103

Bestemmelsen svarer til § 4-6 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Reglene om proklama er behandlet i proposisjonen punkt 28.

Paragrafen viderefører med mindre endringer gjeldende skiftelov § 76. I første ledd bokstav a slås det fast at det har samme virkning som melding av et krav at arvingene erkjenner kravet overfor kreditor, bostyreren eller tingretten. Alternativet om erkjennelse overfor bostyreren er nytt i forhold til gjeldende § 76. Når det gjelder hvem av arvingene som må erkjenne kravet, uttaler Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad) i sin høringsuttalelse:

«Bestemmelsen synes å kreve at alle loddeierne erkjenner kravet, ikke bare de som er legitimert til å forestå det offentlige skiftet. Dette kan være en unødvendig felle, med betydelig konfliktpotensiale, for kreditorer som unnlater anmeldelse av kravet fordi dette er erkjent av de loddeierne som er legitimert til å forestå skiftet og treffer avgjørelser med bindende virkning for dødsboet. Det kan ikke forventes at kreditorene skal ha oversikt over loddeierne, hva enten det er slekten eller testamentsarvinger. Kravet bør heller ikke være prekludert om det senere dukker opp en ukjent arving som ikke har erkjent det.»

Etter departementets syn bør det som utgangspunkt være et vilkår om at samtlige arvinger erkjenner kravet, ikke bare de arvingene som er legitimert til å gjennomføre skiftet. Erkjennelsen av kravet kan redusere arveandelen også for de øvrige arvingene. Også for avgjørelsen om å erkjenne kravet gjelder imidlertid reglene om forholdet mellom arvingene i § 120 og § 138 på vanlig måte, noe som blant annet innebærer at det ikke er nødvendig at en arving som etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, erkjenner kravet.

Til § 104

Bestemmelsen følger opp Skiftelovutvalgets forslag til ny § 76 a i arveloven i NOU 2007: 16. Den viderefører skifteloven § 61 med noen mindre endringer, likevel slik at § 61 tredje ledd er flyttet til § 107 fjerde ledd i lovforslaget. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 29.1 i proposisjonen. I departementets lovforslag brukes begrepet «arving» i stedet for «loddeier», jf. lovforslaget § 2 første ledd og punkt 4.3.

§ 104 er plassert i kapittel 15, som gir felles bestemmelser for både offentlige og private skifter. Noen av bestemmelsene i paragrafen gjelder imidlertid rettens oppgaver og er bare aktuelle ved offentlig skifte.

En arvings rett til å få overta en eiendel krever i utgangspunktet at ingen av de andre arvingene motsetter seg det, jf. første ledd første punktum. Reglene om hvilke arvinger som skal anses å ha stemmerett i § 120 annet ledd (privat skifte) og § 138 første ledd annet punktum (offentlig skifte), vil ha betydning i spørsmålet om det skal sies å foreligge uenighet. De nevnte reglene innebærer blant annet at en arving som etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, ikke skal regnes med. Dette tilsvarer til dels at det bare er «loddeiere» som har stemmerett etter gjeldende lov, jf. foran.

Tilsvarende foreslår departementet i annet ledd annet punktum at arvinger som etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, ikke kan kreve at eiendeler selges etter regelen i annet ledd første punktum.

Det følger av § 8 annet ledd i lovforslaget at en livsarving i et bo der ektefellen er enearving på grunn av minstearven, skal regnes som arving i relasjon til § 104, se punkt 6.5.4 om dette. Tilsvarende gjelder i relasjon til samboere etter § 12 første ledd tredje punktum. Dette innebærer at livsarvingen i et slikt tilfelle har samme rett til å overta eiendeler etter bestemmelsen som dem som er å regne som arvinger. Livsarvingen skal også regnes med når det gjelder spørsmålet om enighet blant arvingene.

Til § 105

Bestemmelsen gir regler om verdsettelse av eiendeler som overtas på skiftet. Nåværende skiftelov har ingen tilsvarende bestemmelse, men den viderefører prinsippet om avtalefrihet i skifteloven § 125 første ledd. § 105 første ledd svarer til § 3-10 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Reglene om verdsettelse av boets eiendeler er behandlet i punkt 29.2.

Det følger av første ledd første punktum at arvingene kan bli enige om verdien av en eiendel. Enighet betyr i denne sammenheng enstemmighet i den forstand at alle arvingene aksepterer at den fastsatte verdien skal legges til grunn. Arvingene står seg imellom fritt med hensyn til verdifastsettelsen. Arvingene kan for eksempel bli enige om at en fast eiendom skal verdsettes lavere enn antatt markedsverdi. Når det gjelder hva som ligger i kravet om enighet, se § 120 annet ledd for privat skifte og § 138 første ledd annet punktum for offentlig skifte.

Etter annet punktum kan arvingene avtale hvordan verdsettelsen skal skje, og om verdsettelsen skal være veiledende eller bindende. Formålet med annet punktum er å klargjøre at arvingene kan avtale alternativer til skiftetakst, eksempelvis ved at arvingene innhenter en ordinær takstvurdering. Dette vil i de fleste tilfeller falle langt rimeligere enn en formell skiftetakst.

Annet ledd er nytt i forhold til gjeldende lov og også sammenliknet med utvalgets lovforslag. Det vises til omtalen av bestemmelsen i punkt 29.2.4. Annet ledd gjelder verdsettelse av eiendeler som overtas etter § 104. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt en eiendel som overtas etter testament, ligger innenfor det arvelateren kan disponere over etter pliktdelsreglene, vises til det som sies i punkt 29.2.1 om at det er dødsfallstidspunktet som er avgjørende.

Til § 106

I § 106 gis det regler om fremgangsmåten for skiftetakst. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 125. Bestemmelsen svarer til § 3-11 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16, med noen mindre endringer. Det vises til punkt 29.2 i proposisjonen.

Det følger av første ledd første punktum at verdsettelsen skjer ved skiftetakst dersom arvingene ikke blir enige om verdsettelsen etter § 105 og det begjæres skiftetakst. Reglene om skiftetakst gjelder derfor bare der det ikke oppnås enighet om andre verdsettelsesmåter.

Det presiseres i første ledd annet punktum at taksten skal tilsvare eiendommens omsetningsverdi når ikke noe annet er bestemt. Dette innebærer i prinsippet at det verdimessig skal gå ut på ett om en av arvingene får naturalutlegg, eller om eiendelen blir solgt. Unntaket «hvis ikke annet er bestemt» er særlig aktuelt ved taksering av eiendom som skal overtas til odels- eller åsetestakst, jf. § 108 annet ledd i lovforslaget.

I samsvar med gjeldende lov følger det av annet ledd femte punktum at omkostningene ved skiftetaksten bæres av boet. Dette gjelder ved både privat og offentlig skifte. I annet ledd sjette punktum foreslår departementet en ny bestemmelse som slår fast at ved privat skifte må den som begjærer skiftetakst, forskuttere beløpet.

På side 230 i utredningen legger Skiftelovutvalget til grunn at den som krever skiftetakst, må ha et reelt behov for dette. Utvalget foreslår ikke å innta et vilkår om reelt behov i lovteksten, men uttaler at dette må ligge underforstått i bestemmelsen. Departementet deler utvalgets syn og antar at tingretten allerede etter gjeldende rett kan nekte å etterkomme en arvings anmodning om skiftetakst dersom vedkommende ikke har noen interesse i verdifastsettelsen. Tilsvarende skal gjelde for departementets lovforslag. Dette innebærer ikke at tingretten i ethvert tilfelle må prøve om arvingene har et reelt behov for skiftetakst, men at tingretten kan nekte skiftetakst dersom retten finner at et slikt behov ikke er til stede.

Til § 107

Bestemmelsen gir regler om oppgjøret mellom arvingene, herunder plikten til å foreta innbetalinger til boet der verdien av eiendelen som overtas på skiftet, overstiger verdien av den arven arvingen har krav på. Bestemmelsen svarer til Skiftelovutvalgets forslag i NOU 2007: 16 og til § 76 d i arveloven 1972.

Første ledd viderefører skifteloven § 65 første ledd med enkelte språklige endringer.

Annet ledd gjelder skifteutlegg, jf. § 65 annet ledd i gjeldende skiftelov. Annet ledd annet punktum i gjeldende lov er ikke videreført. Departementet har vanskelig for å se behovet for å videreføre denne bestemmelsen. Det er også vanskelig å se noen god begrunnelse for at medarvinger som er mindreårige eller fratatt rettslig handleevne, skal stilles dårligere enn andre medarvinger. Etter det departementet er kjent med, er bestemmelsen i nåværende § 65 annet ledd annet punktum lite brukt, og departementet foreslår at den oppheves.

I annet ledd annet punktum er det tatt inn en reservasjon om at adgangen til skifteutlegg etter første punktum ikke gjelder i den grad innbetaling er nødvendig for å dekke arvelaterens og boets forpliktelser etter §§ 123 eller 143. Henvisningen til § 123 og § 143 sjette ledd skal leses slik at unntaket bare gjelder når en arving har krevd dekning eller sikkerhetsstillelse etter de nevnte bestemmelsene. Annet ledd annet punktum svarer til den tilsvarende regelen i skifteloven § 62 første ledd, men likevel slik at lovforslagets bestemmelse gjelder generelt og ikke bare overtakelse av eiendom på grunnlag av odels- eller åsetesrett.

I tredje ledd foreslår departementet å vise til regelen for rentesats for mellomrente i § 144 i stedet for at det gis en egen forskriftshjemmel.

Fjerde ledd svarer til skifteloven § 61 tredje ledd.

Til § 108

Bestemmelsen gir enkelte særregler for tilfeller der en arving skal overta en eiendom på grunnlag av odels- eller åsetesrett. Bestemmelsen følger med noen endringer opp Skiftelovutvalgets forslag i NOU 2007: 16 til ny § 76 b i arveloven 1972. Den viderefører skifteloven § 62 og § 109 annet ledd. Bestemmelsen er omtalt i punkt 29.2.

Bestemmelsen i første ledd første punktum har ikke betydning for odels- eller åsetesrettens innhold, men innebærer at den med odels- eller åsetesrett kan kreve å overta eiendommen under skiftet. Arvingen slipper følgelig å gå veien om løsningssak, jf. odelsloven kapittel XIV. Bestemmelsen går foran § 104 første og annet ledd, slik at de øvrige arvingenes rett til å overta eller kreve salg av eiendommen etter denne regelen må vike for den med odelsrett eller åsetesrett etter § 108.

I første ledd annet punktum foreslås en utvidelse av fristen som tingretten eller bostyreren kan sette for arvinger med odels- eller åsetesrett til å melde fra om det gjøres krav gjeldende etter første punktum.

Annet ledd må ses i sammenheng med den foreslåtte endringen av odelsloven § 56 første ledd nytt fjerde punktum. Sammen avløser disse reglene den nåværende verdsettelsesregelen i skifteloven § 62 første ledd.

Tredje ledd svarer til skifteloven § 109 annet ledd.

Til § 109

I § 109 gis de overordnede reglene om deling av felleseiet ved et sammensatt skifte. Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til Skiftelovutvalgets lovforslag § 5-2 i NOU 2007: 16, med unntak av første ledd annet punktum. Den viderefører skifteloven § 90 og § 107 første ledd annet punktum med mindre endringer. Bestemmelsen er behandlet i punkt 31.

§ 109 gjelder når det skal foretas et skifte av dødsboet, og kommer ikke til anvendelse når en gjenlevende ektefelle velger å sitte i uskifte. Om boet skal skiftes, klargjør første ledd første punktum at delingen av felleseiet skal skje etter reglene i ekteskapsloven kapittel 15. Bestemmelsen er ny i forhold til skifteloven, men sier ikke noe annet enn det som allerede følger av ekteskapsloven kapittel 15. I departementets lovforslag brukes begrepet «deling» av felleseie i stedet for «skifte», siden det er denne terminologien som benyttes i ekteskapsloven. Departementet foreslår også at det gis klarere uttrykk for at det er fordelingen av verdier i felleseiet som reguleres av ekteskapsloven kapittel 15. Fordelingen av eiendeler ved et sammensatt skifte reguleres av §§ 104, 108 og 113 i arveloven.

I første ledd annet punktum foreslår departementet en bestemmelse som slår fast at delingen av felleseiet skal foretas før dødsboet skiftes. Dette er i praksis en nødvendighet siden man ikke vil kjenne dødsboets størrelse før delingen av felleseiet er gjennomført. Departementet antar at reglene vil være lettere å forstå hvis dette fremgår direkte av lovteksten. Siden regelen skal gjelde for både privat skifte og offentlig skifte, gis det ikke nærmere regler om hva det innebærer at delingen av felleseiet må være gjennomført først, men delingsprosessen må i det minste ha kommet så langt at det er klarlagt hva som inngår i dødsboet.

Tredje punktum svarer til gjeldende § 90 i skifteloven. Nytt sammenliknet med gjeldende rett er at bestemmelsen skal gjelde ved både offentlig og privat skifte.

I annet ledd videreføres skifteloven § 107 første ledd annet punktum, se punkt 31.

Til § 110

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende lov. Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for en effektiv skiftebehandling og å sørge for tilstrekkelig åpenhet slik at verdier ikke blir holdt utenfor skiftet.

Første ledd svarer til Skiftelovutvalgets forslag til § 5-3 i NOU 2007: 16. Annet ledd er nytt i forhold til Skiftelovutvalgets lovforslag. Se nærmere punkt 31 i proposisjonen.

Til § 111

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett. Den gjennomfører Skiftelovutvalgets forslag til § 5-4 i NOU 2007: 16 med enkelte presiseringer. Bestemmelsen er omtalt i proposisjonen punkt 31. Den gjelder etter departementets lovforslag for ektefeller og samboere, jf. definisjonen av samboere i lovforslaget § 2 tredje ledd.

Bestemmelsen gjelder ved både offentlig og privat skifte. I første ledd første punktum presiseres det nærmest selvsagte, nemlig at en gjenlevende ektefelle eller samboer beholder råderetten over egne eiendeler, og at bruken er vederlagsfri. Dette følger direkte av eiendomsretten, og presiseringen foreslås først og fremst av pedagogiske grunner. Det følger av første ledd annet punktum at dersom det ikke er avtalt noe annet, kan dødsboet kreve vederlag for bruk av eiendeler som fullt ut var eid av arvelateren. Av hensyn til den gjenlevendes behov for å områ seg etter dødsfallet og det faktum at de fleste skifter tar noe tid, foreslår departementet at adgangen til å kreve vederlag inntrer først når det har gått ett år etter dødsfallet, ikke seks måneder slik utvalget har foreslått. Det antas at en slik frist også fører til at det bare er i et fåtall av skiftene at det blir nødvendig å fastsette vederlag. Ved fastsettelsen av vederlaget skal det ses hen til den økonomiske verdien bruken innebærer. Om bruken har vært beskjeden eller den gjenlevendes økonomiske situasjon tilsier det, kan vederlaget settes betydelige lavere enn markedspris. Det skal ses hen til hva som i den konkrete situasjonen fremstår som rimelig. Den gjenlevende kan uansett unngå et krav om vederlag ved å medvirke til fortgang i skiftebehandlingen eller ved å overlate disposisjonsadgangen til dødsboet.

Det følger av første ledd tredje punktum at adgangen til å kreve vederlag også gjelder for bruk av eiendeler som var i sameie mellom ektefellene eller samboerne. Sammenliknet med utvalgets forslag er det i departementets lovforslag presisert at det kan kreves vederlag bare for bruk av arvelaterens andel av eiendelen. Om arvelateren og den gjenlevende eide en fritidseiendom med 50 prosent hver, skal vederlaget settes til halvparten av fullt vederlag.

I annet ledd første punktum foreslås det en unntaksregel for felles bolig og løsøre. Felles løsøre tar i hovedsak sikte på innbo i felles bolig og kjøretøy som var i felles bruk, se NOU 2007: 16 side 235. For disse eiendelene kan det ikke kreves vederlag selv etter at det har gått ett år fra dødsfallet. Retten til vederlagsfri bruk av disse eiendelene varer i utgangspunktet frem til det er avklart hvem som skal overta eiendelen. Avklaringen kan skje i form av en avtale mellom arvingene eller ved en dom som avgjør spørsmålet. I annet ledd annet punktum gis retten likevel kompetanse til å fastsette vederlag på nærmere vilkår i tilfeller der skiftet tar mer enn ett år. Trekker skiftebehandlingen i langdrag på grunn av forhold som ikke har noe med den gjenlevende ektefellen å gjøre, skal det en del til for å fastsette rett til vederlag for boet.

I tredje ledd følger departementet opp utvalgets forslag til § 5-4 annet ledd med noen mindre endringer. Etter departementets forslag kreves det ikke at det må være en «nærliggende» fare for at den gjenlevende på en utilbørlig måte forsinker skiftet eller forringer boets krav. Det er tilstrekkelig at det er en fare. Det vises ellers til utvalgets merknader til denne bestemmelsen.

Til § 112

Bestemmelsen svarer fullt ut til § 5-5 i lovforslaget i NOU 2007: 16. Den erstatter skifteloven § 108 første ledd.

Det følger av første punktum at den gjenlevende ektefellens kreditorer frem til skiftet er avsluttet kan kreve dekning i denne ektefellens eiendeler. Gjeld som den gjenlevende ektefellen er ansvarlig for før dødsfallet, skal etter ekteskapsloven § 58 første ledd gå til fradrag under delingen av felleseiet, og kreditorene kan da også kreve dekning i disse eiendelene for slik gjeld uten at det medfører tap for boet. Annet punktum gjelder gjeld som den gjenlevende ektefellen pådrar seg etter arvelaterens død. Det følger av bestemmelsen at kreditorene for slik gjeld er avskåret fra å ta utlegg i eiendeler som ved delingen skal overføres til dødsboet. Formålet med bestemmelsen er å sikre at den gjenlevende ektefellen ikke reduserer dødsboets andel ved å pådra seg gjeld etter at ektefellen gikk bort, men før delingen av felleseiet er gjennomført.

Til § 113

Bestemmelsen gjelder en gjenlevende ektefelles rett til å overta eiendeler på skiftet av dødsboet. Paragrafen viderefører i hovedsak skifteloven § 63 og bygger i stor grad på Skiftelovutvalgets forslag til ny § 76 c i arveloven i NOU 2007: 16. Bestemmelsen er omtalt i proposisjonen punkt 31. I motsetning til gjeldende § 63 og utvalgets lovforslag gjelder § 113 bare eiendeler som er i felleseie. Når det gjelder eiendeler som var arvelaterens særeie, og samboeres rett til å overta eiendeler, se § 114.

Begrepet «overta» brukes i bestemmelsen i stedet for «utlagt», se punkt 29.1.4 om denne terminologiske endringen.

Første ledd gjelder den gjenlevende ektefellens rett til å få overta eiendeler som han eller hun selv fullt ut eller for det vesentlige har brakt inn i felleseiet. For å lette forståelsen av bestemmelsen er det foreslått at ordet «boet» i gjeldende lov erstattes av «felleseiet».

Også i annet til femte ledd er endringene først og fremst av språklig og redaksjonell art.

Til 114

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 63 for så vidt gjelder særeie. Forslaget følger sammen med § 113 også opp Skiftelovutvalgets forslag i NOU 2007: 16 til ny § 76 c i arveloven. Bestemmelsen er behandlet i punkt 31.

Departementet foreslår i motsetning til Skiftelovutvalget en egen paragraf om den gjenlevende ektefellens rett til å overta bolig og innbo som var i arvelaterens særeie, og om samboeres rett til å overta slike eiendeler.

Første ledd innebærer en utvidelse av gjenlevende ektefellers rett til å overta bolig og innbo som hørte til arvelaterens særeie, se begrunnelsen for dette i punkt 31. Retten etter første ledd omfatter de eiendelene som er omfattet av § 113 annet ledd bokstav a til d, jf. bestemmelsens annet punktum. Om det foreligger «særlige grunner», må vurderes konkret. I et tilfelle hvor arvelateren har etablert seg i ekteskap nummer to, avtaler særeie og dør like etter ekteskapsinngåelsen, kan det for eksempel være mindre naturlig at den nye ektefellen overtar en boligeiendom som har vært barndomshjemmet til barna fra første ekteskap.

Annet ledd har kun et pedagogisk formål ved at bestemmelsen minner om at samboeres rett til å overta bolig og innbo er regulert i husstandsfellesskapsloven.

Til 115

Bestemmelsen regulerer tidspunktet for verdsettelsen av eiendeler som en gjenlevende ektefelle beholder eller overtar på skiftet. Bestemmelsen svarer til forslaget til ny § 76 e i arveloven i lovforslaget i NOU 2007: 16 og § 66 i gjeldende skiftelov.

Skifteloven § 66 skiller mellom overtakelse av egne eiendeler og overtakelse av eiendeler som helt eller delvis har vært eid av den andre ektefellen. Ved overtakelse av egne eiendeler knyttes verdsettelsen til dødsfallstidspunktet. Ved overtakelse av eiendeler som helt eller delvis tilhørte den andre ektefellen, skiller bestemmelsen mellom privat og offentlig skifte. Mens det er utlodningstidspunktet som gjelder ved offentlig skifte, er det verdien da det ble bestemt hvem som skal overta eiendelen, som er avgjørende ved privat skifte. Skiftelovutvalget foreslår at det skal være de samme verdsettelsestidspunktene uansett om det skiftes offentlig eller privat. Etter utvalgets lovforslag skal verdsettelsen der en gjenlevende ektefelle overtar andre eiendeler enn sine egne, knyttes til tidspunktet det blir bestemt hvem som skal overta eiendelen. Utvalget viser blant annet til at særregelen for offentlige skifter er lite hensiktsmessig og vanskelig å praktisere. Utvalget uttaler at man bør gi regler som bidrar til å fremme en rask bobehandling, og ikke gjøre trenering lønnsom. Ved å knytte verdifastsettelsen til dødsfallstidspunktet for egne eiendeler og for tidspunktet for enighet ved andre eiendeler vil ingen av partene ha noe å tjene (eller tape) på en trenering av bobehandlingen. En nærmere redegjørelse for den nåværende regelen og begrunnelsen for utvalgets forslag er gitt på side 114–116 i NOU 2007: 16.

Under høringen støtter Oslo byfogdembete og Den Norske Advokatforening utvalgets syn om at det bør være like regler for privat og offentlig skifte.

Departementet er enig med utvalget i at regelen i § 66 annet punktum ikke bør videreføres. Lovforslaget § 115 første punktum går etter dette ut på at verdien skal knyttes til dødsfallstidspunktet når ektefellen overtar egne eiendeler. Skal ektefellen overta andre eiendeler, skal verdien knyttes til tidspunktet det blir bestemt hvem som skal overta vedkommende eiendel, jf. annet punktum.

Ekteskapsloven § 69 annet ledd har en tilsvarende regel som skifteloven § 66. I § 181 nr. 1 i lovforslaget er det foreslått en tilsvarende endring av ekteskapslovens bestemmelse.

Til § 116

Bestemmelsen regulerer arvingenes ansvar for arvelaterens forpliktelser ved privat skifte. Bestemmelsen svarer med enkelte endringer til skifteloven § 78. Skiftelovutvalget foreslår i NOU 2007: 16 en annen regel om arvingenes gjeldsansvar enn det departementets forslag går ut på, se nærmere punkt 26.2 i proposisjonen.

Første ledd første punktum slår fast at om boet skal skiftes privat, må minst én av de myndige arvingene påta seg ansvaret for de forpliktelsene som påhvilte arvelateren. Dette er i samsvar med det som gjelder etter nåværende skiftelov.

Mange av de forpliktelsene som påhvilte arvelateren, faller bort som følge av dødsfallet. Dette vil for eksempel gjelde plikter som vanligvis ikke regnes som formuerettslige, blant annet ulike offentligrettslige plikter, personrettslige plikter eller familierettslige plikter (som plikt til bidrag og underhold). En tredjepersons pengekrav mot arvelateren vil imidlertid normalt bestå uavhengig av dødsfallet. Kravets forfall vil heller ikke påvirkes eller fremskyndes av dødsfallet med mindre noe slikt har grunnlag i avtale. Også andre forpliktelser av kontraktsrettslig eller erstatningsrettslig art vil kunne bestå etter dødsfallet.

Det er bare myndige arvinger som kan påta seg ansvar for arvelaterens forpliktelser. Hvem som er å anse som myndig, følger av definisjonen i vergemålsloven § 2 tredje ledd.

Påtar flere av arvingene seg ansvar for arvelaterens forpliktelser, har de et solidarisk ansvar overfor kreditorene, jf. annet punktum. At ansvaret er solidarisk, innebærer at kreditorene kan velge hvem av arvingene de vil kreve oppfyllelse fra. Arvingene kan redusere risikoen ved ansvaret for arvelaterens forpliktelser ved å kreve at forpliktelsene dekkes før arven fordeles mellom dem, jf. § 123 i lovforslaget. Videre kan arvingene få oversikt over forpliktelsene ved å utstede preklusivt proklama, jf. §§ 100 flg.

De øvrige arvingene er ansvarlige for forpliktelsene bare inntil verdien av sin arv, jf. tredje punktum. Dette innebærer at dersom det skulle vise seg at arvelateren hadde større gjeld enn først lagt til grunn, må arvingen betale tilbake mottatt arv, men arvingen vil ikke være ansvarlig for mer enn dette.

For små bo følger det av annet ledd at ansvaret etter første ledd er begrenset til boets midler etter at begravelsesomkostningene er dekket. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 78 annet ledd. Bestemmelsen gjelder der boets aktiva antas å være mindre enn 3 G, det vil si ca. 291 000 kroner.

Bestemmelsen i tredje ledd er ny i forhold til gjeldende lov og utvalgets lovforslag. Som nevnt er det etter første ledd et vilkår for privat skifte at én eller flere av de myndige arvingene har påtatt seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser. Første ledd innebærer at dersom ingen av arvingene er myndige, kan boet ikke skiftes privat. Dette kan for eksempel være situasjonen hvis arvelaterens eneste arvinger er hans eller hennes mindreårige barn. Skifteloven har i § 79 annet ledd en bestemmelse som likevel åpner for privat skifte i slike tilfeller, men vilkåret er da at vergen overtar ansvaret for arvelaterens forpliktelser. Etter departementets syn bør denne regelen ikke videreføres. Regelen kan for det første virke som en felle for vergen (som for eksempel kan være barnas mor, som er skilt fra barnas far og dermed ikke selv har arverett). Det virker lite rimelig at vergen, som ikke selv har arverett, må påta seg ansvaret for forpliktelsene for å unngå offentlig skifte. Det er heller ikke heldig at loven legger opp til offentlig skifte i disse boene ved at adgangen til å kunne skifte privat er gjort så snever. Departementet foreslår at det i disse tilfellene skal være adgang til å skifte privat uten at noen påtar seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser. Arvingenes ansvar er da begrenset til det de mottar i arv. Bestemmelsen er på dette punktet i samsvar med det utvalget har foreslått som en generell regel om gjeldsansvar, jf. punkt 26.2.3 i proposisjonen. Bestemmelsen innebærer at dersom det ønskes privat skifte, blir samtlige av arvingene ansvarlige for arvelaterens forpliktelser i kraft av loven innenfor rammen av det de mottar i arv. Det er med andre ord ikke nødvendig at arvingene uttrykkelig erklærer at de påtar seg det begrensede gjeldsansvaret.

Til § 117

Bestemmelsen gir nærmere regler om frister for å kreve privat skifte. Bestemmelsen er omtalt i proposisjonen punkt 26.3.

Bestemmelsen følger i det vesentlige opp Skiftelovutvalgets forslag til § 6-2 i NOU 2007: 16.

Første ledd viderefører fristen i skifteloven § 81, ved at én eller flere av arvingene innen 60 dager etter dødsfallet, eller innen en annen frist som retten setter, må ha påtatt seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser, jf. § 116 første ledd. Betydningen av fristen er særlig at tingrettens adgang og plikt etter § 129 første ledd til å åpne offentlig skifte av eget tiltak inntrer når fristen utløper. Bestemmelsen åpner for at retten ut fra en skjønnsmessig vurdering kan sette en lengre frist. Et praktisk viktig tilfelle hvor forlengelse av fristen kan være rimelig, er hvis det er utstedt proklama og proklamafristen ikke er utløpt. I så fall bør tingretten ikke åpne offentlig skifte av eget tiltak. Retten kan også sette en kortere frist. Det er imidlertid viktig at arvingene får tilstrekkelig tid til å vurdere valg av skifteform.

Annet ledd erstatter skifteloven § 32 første ledd annet punktum. Det slås her fast at tilbakelevering fra offentlig til privat skifte kan skje uten hinder av fristen i første ledd. Reglene om tilbakelevering følger av § 158 i lovforslaget. Adgangen til å skifte boet privat er dermed ikke stengt selv om fristen utløper.

Til § 118

Bestemmelsen regulerer når skifteattest skal utstedes, hvem den skal utstedes til, og attestens innhold og rettsvirkninger mv. Bestemmelsen svarer med noen endringer til § 6-3 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. § 118 er langt på vei i samsvar med gjeldende rett og praksis, men gjeldende lov har i liten grad regler om skifteattest. Se likevel § 82 i gjeldende lov.

Første ledd gir regler om når retten skal utstede skifteattest. Skifteattest skal utstedes når fristen på 60 dager etter § 117 første ledd er utløpt. Attesten kan imidlertid også utstedes tidligere dersom alle arvingene er enige om det. Attesten er nødvendig for at arvingene skal kunne forplikte boet. Det kan derfor være lenge å vente i 60 dager på skifteattest. Retten må imidlertid forsikre seg om at arvingene har fått tilstrekkelig tid til å vurdere valg av skifteform.

Annet ledd gir reglene om hvem skifteattesten skal utstedes til. I bo der én eller flere arvinger har påtatt seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser, skal skifteattesten utstedes til disse, jf. første punktum. Bestemmelsen innebærer at det er en sammenheng mellom legitimasjon til å forplikte boet og ansvaret for arvelaterens forpliktelser. Annet ledd annet punktum gjelder bo etter § 116 tredje ledd. I disse boene er ingen av arvingene myndige, og det foreslås at skifteattesten utstedes til arvingenes verger.

Det følger av tredje punktum at ved enighet mellom arvingene (jf. første punktum) eller vergene (jf. annet punktum) kan skifteattesten utstedes til én eller enkelte av dem, eller de kan utpeke en fullmektig for seg. En slik adgang antas å være praktisk særlig i tilfeller der det etter reglene i første og annet punktum ellers ville ha vært mange arvinger eller verger som skulle ha hatt skifteattest. Det kan også være praktisk at arvingene ønsker å oppnevne en utenforstående til å gjennomføre skiftet på sine vegne, for eksempel en advokat.

Annet ledd fjerde punktum bestemmer at der det etter testament er en testamentsfullbyrder som skal stå for skiftet, skal skifteattesten utstedes til ham eller henne. Reglene om gjeldsansvar i § 116 gjelder imidlertid på vanlig måte, noe som gjerne vil innebære at minst én av arvingene må ha påtatt seg ansvaret for gjelden. Bestemmelsen må for øvrig ses i sammenheng med § 99.

Kravene i første og annet ledd om at arvingene skal være enige, må ses i sammenheng med § 120 annet ledd, som innebærer at man kan se bort fra arvinger som ikke besvarer henvendelser, arvinger med ukjent adresse og arvinger som etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi.

Tredje ledd regulerer hva det skal gis opplysninger om i skifteattesten. Skifteattesten skal blant annet opplyse om hvem som er arvinger i boet. Opplistingen skal så langt som mulig være komplett, jf. i den forbindelse meldeplikten om slektskapsforhold etter lovforslaget § 89 annet ledd og rettens ansvar for å bistå med å finne frem til slektsarvinger etter lovforslaget § 90 første ledd. Dersom en arving representeres av verge, og arvingen er mindreårig eller representasjon under skiftet omfattes av vergens mandat, skal også vergen oppgis i skifteattesten. Det vil si at både arvingen og arvingens verge skal oppgis.

Det følger av fjerde ledd første punktum at boet skal anses overtatt til privat skifte når skifteattesten er utstedt. Annet punktum slår fast at skifteattesten gir legitimasjon til å rå over arvelaterens eiendeler og til å forplikte boet. Det må her skilles mellom hva man er legitimert til utad, og hva man har rett til i relasjon til de øvrige arvingene. Skifteattesten gir legitimasjon, men må ses i sammenheng med § 120, som går ut på at beslutninger under skiftet normalt krever enstemmighet mellom arvingene. § 6-3 annet ledd annet punktum i utvalgets lovforslag er ikke fulgt opp da bestemmelsen kan virke uklar når det gjelder forholdet mellom rett og legitimasjon.

Bestemmelsen i femte ledd er ny både i forhold til gjeldende lov og utvalgets lovforslag. Det foreslås i første punktum en plikt til retting der det er vesentlige feil i skifteattesten. Er attesten utstedt til feil personer, er dette åpenbart en vesentlig feil. Man kan også tenke seg at en arving som har overtatt ansvaret for gjelden, er uteglemt, eller at skifteattesten er utstedt til en testamentsfullbyrder som ikke lenger har oppdraget. Det kan også være en vesentlig feil om det viser seg at listen over arvinger ikke er komplett eller korrekt. Retten kan da rette attesten for å sikre at den kan fungere etter sin hensikt. Femte ledd annet punktum gir rett til å anke et avslag på skifteattest. En slik anke kan være aktuell der det er uenighet om en person er arving. Dette vil det kunne være hensiktsmessig å ta stilling til tidlig i prosessen.

Sjette ledd første punktum svarer til nåværende § 82 tredje ledd første punktum. Annet punktum avløser nåværende § 79 første ledd tredje punktum, som gjelder varsel til fylkesmannen om privat skifte hvis noen av arvingene er mindreårige eller fratatt rettslig handleevne. Nåværende lov har ingen bestemmelse som svarer til sjette ledd tredje punktum. Bakgrunnen for denne bestemmelsen fremgår av punkt 37.

I syvende ledd foreslås det en hjemmel til å gi nærmere regler om skifteattester i forskrift.

Til § 119

Bestemmelsen gir regler om den praktiske gjennomføringen av et privat skifte av dødsbo. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende skiftelov, og den er heller ikke med i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Bestemmelsen er omtalt i proposisjonen punkt 26.3.

Det følger av første punktum at det er den eller de av arvingene som er legitimert etter skifteattesten, som har ansvar for å gjennomføre det private skiftet. Hvem skifteattesten skal utstedes til, følger av § 118. Det fremgår av annet punktum at det er adgang til å overlate noen eller alle oppgavene til andre, for eksempel til en av arvingene eller en advokat.

§ 119 lister opp de oppgaver som i utgangspunktet hører med til det å skifte privat, jf. bokstav a til l. Noen av disse bestemmelsene er utformet som «skal-regler», andre er utformet som «bør-regler». Det må dessuten tas forbehold om at ikke alle oppgavene som er nevnt i bokstav a til l, vil være like relevante ved ethvert dødsboskifte. I små og oversiktlige bo der nær familie er de eneste arvingene, er det for eksempel flere av oppgavene som vil kunne sløyfes eller ikke vil kreve nevneverdig innsats.

Det følger av bokstav a at det skal skaffes oversikt over hvem som er arvinger i boet, og man må også kartlegge omfanget av den enkeltes arverett. Bestemmelsen innebærer at man skal forsøke å skaffe oversikt over hvilke slektsarvinger som har rett til arv etter den avdøde. Dette er som regel uproblematisk, men nå og da kan det vise seg at det finnes livsarvinger eller andre slektninger som ikke var kjent for de øvrige arvingene. Videre må eventuelt testament gjennomgås slik at man har oversikt over testamentsarvingene og deres arverett.

Bokstav b går ut på at det skal skaffes oversikt over arvelaterens eiendeler og forpliktelser. Dette vil ofte være kjent for arvingene fra før, men for å være sikker på at man har en fullstendig oversikt, bør det ofte bes om innsyn i skatteopplysninger for siste år og i saldo på arvelaterens bankkonti. I tillegg kan det være aktuelt å undersøke ulike eiendomsregistre.

Bestemmelsen i bokstav c er en påminnelse om regelen i § 124 om at arvingene har ansvar for oppfyllelse av testamentariske bestemmelser. Videre pålegger den dem som er ansvarlige for gjennomføringen av skiftet, å varsle dem som ikke deltar i skiftebehandlingen, om deres rettigheter. Dette gjelder særlig retten til arv, men se også § 120 om at beslutninger som hovedregel krever enstemmighet mellom arvingene.

Det følger av bokstav d at man har en plikt til å ta vare på boets eiendeler. Jo lenger tid skiftet pågår, desto større blir behovet for å sørge for eiendelene. Men også i bo som avvikles relativt raskt, kan det være forvaltningsoppgaver. En fast eiendom eller et kjøretøy må holdes forsikret, og verdifulle gjenstander må oppbevares på en trygg måte. Hvilke oppgaver som må utføres i det enkelte boet, må vurderes av arvingene.

Det følger av bokstav e at man bør vurdere å utstede preklusivt proklama om dette ikke allerede er gjort. Arvingene må vurdere om de er tilstrekkelig sikre på at de har oversikt over arvelaterens gjeldsforpliktelser. Etter annet punktum i bokstav e skal det utstedes proklama hvis en av arvingene krever det, jf. § 121.

Bokstav f går ut på at man bør sørge for å avslutte arvelaterens løpende kontraktsrettslige forpliktelser. Abonnementer på aviser, magasiner, telefon osv. eller avtaler om for eksempel snømåking, levering av mat eller ulike elektroniske tjenester mv. pådrar boet kostnader om de ikke sies opp. Noen tjenester bør imidlertid beholdes, som for eksempel enkelte forsikringer og nettleie og strøm for å holde eiendom frostfri. Det er opp til arvingene å vurdere hvilke avtaler som kan avsluttes.

Man skal etter bokstav g levere skattemelding for inneværende år og eventuelt også for foregående år dersom denne ikke allerede er levert, jf. forskrift til skatteforvaltningsloven 23. november 2016 nr. 1360 § 8-2-4 annet og tredje ledd.

Bokstav h gjelder plikten til å betale arvelaterens og boets forpliktelser. Dette gjelder både kortsiktig og langsiktig gjeld og løpende utgifter. Dødsfallet påvirker ikke gjeldens forfallstidspunkt, slik at det ikke alltid er praktisk å betale all gjeld direkte. Det må da settes av et tilstrekkelig beløp til å dekke gjeld som ikke er forfalt. Større gjeldsposter kan også komme til underveis i skifteoppgjøret, for eksempel siste avregning for opphold på syke- og aldershjem eller liknende. I § 122 er det gitt nærmere regler om i hvilken rekkefølge forpliktelser bør dekkes. Om det er uklart om det er tilstrekkelige midler i boet til å dekke gjelden, må forpliktelsene dekkes i denne rekkefølgen. I tillegg er det viktig å få oversikt over og inndrive arvelaterens eller boets fordringer mot andre om fordringene fortsatt består.

Det følger av bokstav i at man må få avklart om noen av arvingene ønsker å overta arvelaterens eiendeler på skiftet, eller om eiendelene skal selges slik at verdien i stedet kan fordeles. Det er gitt nærmere regler om arvingenes rett til å overta eiendeler på skiftet i kapittel 15 avsnitt III. De eiendelene som ikke skal overtas av noen av arvingene, skal selges. Nærmere regler om retten til å kreve salg av en eiendel følger av § 104 annet ledd.

Det følger av bokstav j at det bør settes opp et forslag til fordeling av eiendelene i boet. Dette omfatter også kontanter, bankinnskudd og verdipapirer. Man skal først sørge for å oppfylle de krav som følger av et eventuelt testament, jf. bokstav c. Når arvingene er enige om fordelingen av resten av eiendelene, bør det settes opp et dokument som viser fordelingen, og som undertegnes av samtlige arvinger som dokumentasjon på at arvingene har vært enige.

Bokstav k går ut på at man skal overføre eiendelene og utbetale de beløpene til de arvingene som skal ha dette, i samsvar med det arvingene er enige om.

Det følger av bokstav l at man bør sørge for at dokumentasjon som viser at kreditorene har fått dekning, blir oppbevart på en betryggende måte. Dette kan være hensiktsmessig for å unngå tvist i etterkant. Man bør også føre en oversikt over de ut- og innbetalingene som er foretatt som ledd i det private skiftet. Dette tilsier at det kan være hensiktsmessig å sette opp et enkelt regnskap slik at man enkelt kan dokumentere overfor arvingene og kreditorene at oppgjøret har foregått på riktig måte.

Til § 120

Bestemmelsen regulerer hvordan arvingene treffer beslutninger under et privat skifte og er omtalt i proposisjonen punkt 26.3.

§ 120 er i hovedsak i samsvar med gjeldende rett, men det foreslås presiseringer på praktisk viktige områder. Bestemmelsen følger opp Skiftelovutvalgets lovforslag § 7-1 annet og tredje ledd i NOU 2007: 16 med enkelte endringer.

Første ledd første punktum oppstiller hovedregelen om forholdet mellom arvingene under skiftet. Etter gjeldende rett kan det være usikkert i hvilken utstrekning en enkelt arving eller et flertall av arvingene kan treffe avgjørelser som øvrige arvinger ikke er enig i. Første ledd første punktum slår fast at det i utgangspunktet kreves enstemmighet blant arvingene for å treffe avgjørelser under skiftet. I praksis kan imidlertid en regel om enstemmighet gjøre gjennomføringen av skiftet tungvint, særlig hvor det er mange arvinger. I annet punktum åpnes det derfor for at én eller noen av arvingene kan gis myndighet til å treffe beslutninger på vegne av alle. Departementet slutter seg for øvrig til Skiftelovutvalgets uttalelse på side 241 i NOU 2007: 16 om at bestemmelsen ikke er til hinder for at en av arvingene foretar vanlige disposisjoner om forvaltningen av boet uten uttrykkelig fullmakt hvis de andre arvingene ikke protesterer mot dette.

Skiftelovutvalgets lovforslag krever enstemmighet mellom «loddeierne». Departementet foreslår at begrepet «loddeier» ikke videreføres i den nye arveloven, se punkt 4.3 om dette. Departementet foreslår i stedet at det i utgangspunktet er arvingene (jf. definisjonen i § 2 første ledd) som må være enige, men med et unntak i annet ledd første punktum for arvinger som etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi. Se for øvrig merknaden til § 92 om hva som ligger i dette uttrykket.

Annet ledd annet punktum tar sikte på å avhjelpe praktiske problemer som oppstår i enkelte skifter ved at man ikke kommer i kontakt med enkelte arvinger, eller ved at de ikke svarer på henvendelser eller for øvrig medvirker til at skiftet kan gjennomføres. Bestemmelsen tar sikte på å løse disse utfordringene ved å fastsette at enighet blant de øvrige arvingene er tilstrekkelig hvis noen av arvingene har ukjent adresse eller ikke besvarer henvendelser. For de passive arvingene kan det oppstå et spørsmål om hva som skal til for at bestemmelsen kan komme til anvendelse. Departementet slutter seg til utvalgets uttalelser om dette på side 241–242 i NOU 2007: 16, der det blant annet uttales at det må kreves at de øvrige arvingene foretar seg det som er rimelig å forvente for å komme i kontakt med vedkommende arving.

Tredje ledd gir et praktisk viktig unntak fra første ledd første punktum. Det bestemmes her at en enkelt arving med bindende virkning for de øvrige arvingene kan foreta nødvendige tiltak for å verne verdier som tilhører boet. Når det gjelder eksempler på mulige tiltak, se side 242 i NOU 2007: 16. Sammenliknet med utvalgets lovforslag, foreslår departementet at det fremgår av ordlyden at tiltaket må være forholdsmessig.

§ 120 får anvendelse også der det følger av andre bestemmelser i loven at det skal foreligge enighet mellom arvingene, se for eksempel §§ 104, 105 og 118.

Til § 121

Bestemmelsen gir regler om når det skal utstedes proklama ved privat skifte. Bestemmelsen avløser delvis § 69 i skifteloven og svarer til § 4-1 annet ledd i lovforslaget i NOU 2007: 16. Bestemmelsen oppstiller ingen plikt til å utstede proklama ved privat skifte, kun en adgang til det. Men det skal etter bestemmelsen utstedes proklama dersom en av arvingene krever det. De nærmere reglene om proklama er inntatt i §§ 100 til 103 i lovforslaget, og reglene er behandlet i punkt 28 i proposisjonen.

Til § 122

Bestemmelsen gjelder plikten til å sørge for dekning av arvelaterens forpliktelser. Bestemmelsen er ny og følger opp Skiftelovutvalgets forslag til § 3-3 i NOU 2007: 16 med noen endringer.

Departementet foreslår en annen plassering av reglene om dekning av arvelaterens forpliktelser enn Skiftelovutvalget. I Skiftelovutvalgets lovforslag er bestemmelsene som svarer til §§ 122, 123 og 124 i departementets lovforslag, plassert i et kapittel om felles bestemmelser for privat og offentlig skifte. Etter departementets syn vil det gi en bedre oversikt å plassere reglene i kapitlene om henholdsvis privat og offentlig skifte. Det er heller ikke alle av disse reglene som passer like godt som fellesregler. Departementet viser blant annet til at ved offentlig skifte av insolvente bo følger prioritetsreglene av dekningsloven kapittel 9.

Første ledd slår fast at arvingene skal sørge for å dekke boets og arvelaterens forpliktelser. Annet ledd angir hvordan ulike typer forpliktelser bør prioriteres i forhold til hverandre. Reglene har først og fremst betydning der forpliktelsene overstiger eiendelene i boet. I så fall skal forpliktelsene dekkes etter den nevnte prioritetsrekkefølgen, jf. tredje ledd. Reglene må for øvrig ses i sammenheng med lovforslaget § 116 om arvingenes personlige ansvar for arvelaterens forpliktelser. Selv om departementet foreslår å videreføre regelen om at minst en av arvingene må overta ansvaret for arvelaterens forpliktelser, kan det etter departementets syn være rimelig med en regel om prioritetsrekkefølge som innebærer at kreditorene ved insolvens skal dekkes i samme rekkefølge som ved offentlig skifte. Siden kreditorene ved insolvens må forholde seg til en annen debitor enn den opprinnelige, bør boets midler sikre dekning etter prioritetsrekkefølgen i dekningsloven.

Det følger av annet ledd bokstav a at omkostningene ved arvelaterens begravelse skal dekkes først. Slik er det ved privat skifte antakelig også etter gjeldende rett, jf. Lovavdelingens tolkningsuttalelse 5. oktober 2006 (snr. 2006/5174 EP). HSH uttaler i høringen at organisasjonen er enig i at det lovfestes at begravelsesomkostningene skal dekkes først. Begravelsesomkostninger består av utgifter til begravelsesbyrået, kiste eller urne, gravstein med inskripsjon og gravlegat mv. Som utvalget viser til på side 227 i utredningen, må det innfortolkes en viss begrensning for hva som kan dekkes som begravelsesomkostninger etter bestemmelsen, selv om det samtidig må legges vekt på at de pårørende skal kunne ta en verdig avskjed med den avdøde. Utgifter til en minnestund omfattes i utgangspunktet ikke. Hva som skal regnes som begravelsesomkostninger, får imidlertid først og fremst betydning hvis boet er insolvent. Er boet solvent, vil begravelsesomkostningene og utgiftene til en minnestund uansett kunne dekkes av boet hvis arvingene er enige om dette.

Skifteomkostninger, jf. bokstav b, vil særlig være aktuelle hvis det først har vært åpnet offentlig skifte. Med «massekrav» menes forpliktelser som oppstår på boets vegne under skiftet, for eksempel husleie, kostnader ved salg av fast eiendom og betaling til ulike medhjelpere, se også dekningsloven § 9-2.

Det følger av bokstav c og bokstav d at den typen krav som er fortrinnsberettigede etter dekningsloven §§ 9-3 og 9-4, skal dekkes før andre krav. Departementet viser for øvrig til utvalgets merknad til § 3-3 på side 227 i utredningen.

Fjerde ledd gir reglene om forsinkelsesrente og mellomrente i § 144 tilsvarende anvendelse. Det vises til merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 123

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 67 første ledd og følger opp § 3-4 i lovforslaget i NOU 2007: 16. I departementets lovforslag er fellesbegrepet «arving» gjennomgående brukt i stedet for «loddeier» og «legatar», se punkt 4.3. Når det gjelder plasseringen av bestemmelsen, vises til merknaden til § 122.

Til § 124

§ 124 gjelder plikten til å sørge for oppfyllelse av testamentariske bestemmelser. Bestemmelsen svarer til §§ 3-6 og 3-7 i lovforslaget i NOU 2007: 16. Den avløser § 68 (som først og fremst gjelder ved privat skifte) og svarer til §§ 97 og 110 (som gjelder ved offentlig skifte) i gjeldende skiftelov.

Departementet foreslår en noe annen utforming enn utvalgets forslag til § 3-7. Dette har bakgrunn blant annet i at departementet, i motsetning til utvalget, foreslår å gå bort fra begrepene «loddeier» og «legatar» (se punkt 4.3), og at arvingene i departementets lovforslag langt på vei er gitt de samme rettighetene under skiftet uavhengig av om de er «loddeiere» eller ikke. Med dette utgangspunktet virker det mindre naturlig å følge opp utvalgets forslag om en regel som pålegger visse arvinger (loddeierne) et ansvar for å sørge for at andre arvinger (de med krav som følger av testament) får sin del av arven.

§ 68 i skifteloven går ut på at arvinger som har overtatt ansvaret for arvelaterens gjeld, «svarer for fordringer som oppstår ved arvefallet som følge av testamentarisk bestemmelse». Bestemmelsen har etter dette først og fremst betydning ved privat skifte. Skiftelovens ordning var opprinnelig at alle loddeierne måtte påta seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser for at boet skulle kunne skiftes privat. § 68 ble ikke endret i forbindelse med lovendringene som førte til at det nå er tilstrekkelig at bare én eller noen av loddeierne påtar seg gjeldsansvaret. Nåværende § 68 innebærer, i hvert fall hvis man skal holde seg til ordlyden, at det bare er de av loddeierne som har påtatt seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser, som er ansvarlige for oppfyllelsen av testamentariske forpliktelser. Etter departementets syn gir dette en ikke helt heldig løsning i og med at bestemmelsen også gir regler om ansvarsfordelingen etter at arven er fordelt, se § 68 annet ledd.

Departementet går etter dette heller ikke inn for en regel om at det ved privat skifte er de av arvingene som har påtatt seg ansvaret for arvelaterens gjeld, som er ansvarlige for oppfyllelsen av forpliktelser som følger av testament. Departementet foreslår en regel tilsvarende skifteloven § 110 om offentlig skifte, som i stedet for å pålegge noen av arvingene et personlig ansvar for oppfyllelse av testamentariske forpliktelser, gir regler om at skiftebehandlingen skal gjennomføres slik at oppfyllelsen av testamentariske bestemmelser gis prioritet etter dekning av kreditorene, men før utdeling av annen arv. Videre innebærer § 69, jf. § 70, at de øvrige arvingene kommer i ansvar hvis en testamentsarving blir forbigått.

Første ledd slår etter dette fast at kreditorene skal dekkes først, eventuelt skal det stilles sikkerhet for deres krav. Dersom det da er midler igjen i boet, skal testamentsarvingene få utdelt sin del av arven, forutsatt at testamentet er gyldig, og ikke går ut over det arvelateren kunne disponere over ved testament (jf. blant annet pliktdelsreglene i §§ 50 flg.). I utgangspunktet er det først når alle krav som følger av testament, er oppfylt, at resten av arven kan fordeles mellom legalarvingene. Det er likevel tatt et forbehold for tilfeller der kravet som følger av testamentet, forfaller først på et senere tidspunkt. Arven kan da uansett fordeles til de øvrige arvingene hvis det settes av midler til oppfyllelse av kravet.

Annet ledd regulerer situasjonen der det ikke er tilstrekkelige midler i boet til å dekke kreditorene og samtlige testamentsarvinger. Bestemmelsen viderefører prinsippet i skifteloven § 110 annet punktum. Departementet har tatt inn en reservasjon om at prinsippet om at den som etter testamentet skal arve en ting, skal gå foran den som skal arve en pengesum, bare gjelder hvis det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet. Dette er i samsvar med utformingen av presumsjonsregelen i § 58 bokstav a.

Departementet har, som Skiftelovutvalget, vurdert om renteplikt for sumlegater og avkastning av gjenstandslegater (og eventuelt sumlegater) bør lovreguleres. Departementet er imidlertid enig med Skiftelovutvalget i at det synes mer hensiktsmessig at disse spørsmålene finner sin løsning gjennom rettspraksis. Det vises for øvrig til Skiftelovutvalgets redegjørelse i NOU 2007: 16 side 228–229.

Til § 125

Det vises til merknaden til § 146.

Til § 126

Bestemmelsen gir nærmere regler om tvister under privat skifte. Bestemmelsen følger opp Skiftelovutvalgets forslag til § 7-3 med noen endringer.

Første ledd er i samsvar med første ledd i utvalgets lovforslag, se punkt 26.3 i proposisjonen.

I annet ledd foreslås det at tvister under privat skifte skal behandles etter tvistelovens vanlige regler. Det vises til punkt 32.2 i proposisjonen om dette spørsmålet.

Bestemmelsens tredje og fjerde ledd er i samsvar med utvalgets lovforslag. Reglene om rettskraft og tvangskraft går noe videre enn tvistelovens alminnelige regler. Departementet viser til utvalgets omtale av disse bestemmelsene på side 243 i NOU 2007: 16.

Til § 127

Bestemmelsen gir regler om hvem som kan kreve offentlig skifte. Reglene om åpning av offentlig skifte er omtalt i punkt 27.2 i proposisjonen. § 127 erstatter med visse endringer skifteloven § 84, og den svarer til § 8-1 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16.

Noen av endringene i forhold til gjeldende lov og utvalgets lovforslag har bakgrunn i at begrepene «loddeier» og «legatar» ikke er videreført i departementets lovforslag. Departementet foreslår at man bruker fellesbegrepet «arving», og at det i loven i stedet tas inn enkelte uttrykkelige unntak for arvinger som bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, se punkt 4.3.

Alternativet i bokstav b i Skiftelovutvalgets forslag, jf. § 84 første ledd og henvisningen til § 60 annet ledd første alternativ i gjeldende skiftelov, er ikke fulgt opp. Dette har bakgrunn i lovforslaget § 73 tredje ledd annet punktum, se punkt 22.2.

Alternativet i bokstav d i utvalgets lovforslag er heller ikke fulgt opp. Departementet foreslår andre regler for arvingenes ansvar for arvelaterens forpliktelser enn det som var foreslått av utvalget, se punkt 26.2. Kreditorene er etter departementets vurdering da tilstrekkelig ivaretatt av bokstav e og f i departementets lovforslag.

Det følger av første ledd bokstav a at en arving kan kreve offentlig skifte, jf. § 2 første ledd, som gir en definisjon av dette begrepet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med annet og tredje ledd. Annet ledd begrenser retten til å kreve offentlig skifte når arvingen bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi etter arvelateren. Se om denne unntaksbestemmelsen punkt 4.3 og også merknaden til § 92, som har et tilsvarende unntak. Første ledd bokstav a og annet ledd sett i sammenheng erstatter alternativene i bokstav g og h i utvalgets lovforslag og § 84 tredje og fjerde ledd i skifteloven. Tredje ledd innebærer at en mindreårig arving, en arving som er fratatt rettslig handleevne, eller en arving som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å ivareta sine interesser, ikke selv kan kreve offentlig skifte. I disse tilfellene er det vergen som må kreve offentlig skifte på vegne av arvingen. Se i den forbindelse lovforslaget § 139, som bygger på samme prinsipp.

Første ledd bokstav b viderefører langt på vei skifteloven § 84 første ledd, jf. § 60 annet ledd tredje alternativ. Også denne bestemmelsen må ses i sammenheng med annet ledd.

Bokstav c gir en arvings konkursbo rett til å kreve åpning av offentlig skifte og viderefører skifteloven § 84 første ledd, jf. § 60 annet ledd annet alternativ. Når det gjelder hvem som kan regnes som arving, se annet ledd.

Etter bokstav d kan fylkesmannen og, under visse forutsetninger, vergen kreve offentlig skifte på vegne av en arving under vergemål, jf. vergemålsloven § 2 første ledd. Forslaget støttes under høringen av Barne- og likestillingsdepartementet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bokstav a og tredje ledd. Tredje ledd gir vergen kompetanse til å opptre på arvingens vegne i tilfeller der arvingen ikke selv har tilstrekkelig rettslig handleevne, blant annet når arvingen er mindreårig. Vergen har da kompetanse direkte i kraft av loven. Vergens kompetanse etter første ledd bokstav d har dermed betydning bare ved de former for vergemål som ikke omfattes av tredje ledd, det vil si vergemål der arvingen ikke er fratatt rettslig handleevne, eller der fratakelsen bare gjelder personlige forhold. I disse tilfellene har vergen kompetanse i tillegg til arvingen selv. Vergens kompetanse etter bokstav d beror likevel på om det å begjære offentlig skifte omfattes av vergeoppdraget. Bokstav d gir dessuten fylkesmannen som lokal vergemålsmyndighet kompetanse til å kreve offentlig skifte ved alle former for vergemål. Kompetansen gjelder ved siden av arvingens egen kompetanse etter bokstav a og vergens kompetanse etter bokstav d og tredje ledd.

Bokstav e viderefører skifteloven § 84 sjette ledd. Bestemmelsen gir den som har krav mot arvelateren, rett til å kreve offentlig skifte dersom skifteattest ikke blir utstedt innen fristen etter § 117. Settes det en annen frist enn 60 dager, får det også følger for retten til å kreve offentlig skifte etter bokstav e.

Bokstav f svarer til skifteloven § 84 femte ledd.

Til § 128

Bestemmelsen slår fast at arvelateren ved testament kan bestemme at boet skal skiftes offentlig. Reglene om åpning av offentlig skifte er omtalt generelt i proposisjonen punkt 27.2.

Bestemmelsen erstatter med visse endringer skifteloven § 87. Den følger opp Skiftelovutvalgets forslag til § 8-2. Departementet viser til utvalgets merknad til bestemmelsen på side 245 i NOU 2007: 16. En endring i forhold til utvalgets lovforslag er en omformulering av annet punktum i tillegg til at samboer er lagt til ved siden av livsarvinger og ektefelle. Dette har sammenheng med at samboer er lagt til også i lovforslaget § 99 første ledd, jf. i den forbindelse utvalgets begrunnelse for regelen i annet punktum.

Til § 129

§ 129 bestemmer at tingretten i noen tilfeller kan eller skal beslutte offentlig skifte av eget tiltak. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 27.2.

Første ledd første punktum erstatter med visse endringer skifteloven § 83, mens annet og tredje punktum er nye. Første ledd svarer innholdsmessig fullt ut til Skiftelovutvalgets lovforslag § 8-3 i NOU 2007: 16. Det vises til merknaden til bestemmelsen på side 245–246 i utredningen. Departementet viser særlig til utvalgets beskrivelse av bestemmelsen i annet punktum som en «sikkerhetsventil» som skal brukes med varsomhet.

I annet ledd foreslår departementet en henvisning til andre regler i loven som går ut på at tingretten skal åpne offentlig skifte av eget tiltak. Med en slik regel gir § 129 en fullstendig regulering av når det skal åpnes offentlig skifte av eget tiltak.

Til § 130

Bestemmelsen erstatter skifteloven § 84 første ledd og annet ledd annet punktum og § 85. Bestemmelsen følger opp Skiftelovutvalgets forslag til § 8-6 i NOU 2007: 16 uten realitetsendringer av betydning. Åpning av offentlig skifte er omtalt generelt i proposisjonen punkt 27.2.

Første ledd annet punktum gir fylkesmannen adgang til å kreve offentlig skifte selv om det private skiftet er avsluttet, hvis fylkesmannen blir klar over at en person under vergemål har mottatt en arv som ikke er tilfredsstillende ut fra den arven arvingen har rett til etter loven eller et testament. I nåværende lov og utvalgets lovforslag er vilkåret at arven «ikke er tilfredsstillende». Departementet foreslår en endring av ordlyden for å tydeliggjøre at det skal gjøres en sammenlikning mellom den arven som faktisk er mottatt, og det arvingen hadde rett til av arv etter loven eller et testament. Fylkesmannen har kompetanse til å kreve offentlig skifte etter denne bestemmelsen uavhengig av hvilken kompetanse vergen har. Med «arving under vergemål» menes mindreårige og voksne som har fått oppnevnt verge, jf. vergemålsloven § 2 første ledd.

Annet ledd første punktum bestemmer at retten til å kreve offentlig skifte faller bort når det er gått tre år etter dødsfallet. Dette innebærer at fristen for å kreve offentlig skifte kan utløpe selv om det private skiftet ikke er avsluttet. I annet ledd annet punktum har departementet føyd til samboere som alternativ siden samboere nå kan ha rett til å sitte i uskifte.

Når det gjelder tredje ledd, vises til utvalgets merknad til § 8-6 tredje ledd på side 250 i utredningen.

Til § 131

Bestemmelsen gir regler om forberedende rettsmøte før åpning av offentlig skifte. Gjeldende skiftelov har ikke noen tilsvarende bestemmelse. Bestemmelsen følger opp Skiftelovutvalgets forslag til § 8-5 med noen endringer. Forslaget er nærmere begrunnet i punkt 27.2.

Det følger av første ledd første og annet punktum at partene skal innkalles til et forberedende rettsmøte når det er begjært offentlig skifte, men før det er bestemt om offentlig skifte skal åpnes. Det er ikke nødvendig å innkalle til et slikt møte dersom retten mener at et slikt møte har liten hensikt. Retten kan for eksempel være kjent med at det foreligger omstendigheter som tilsier at det uansett vil bli åpnet offentlig skifte i boet.

Det er arvingene og den som har begjært offentlig skifte, som skal innkalles til rettsmøtet. Det er likevel tatt et forbehold for arving som etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, se punkt 4.3 og også merknaden til § 92, som har et tilsvarende unntak. Bestemmelsen i første punktum må ellers ses i sammenheng med § 127, som innebærer at det kan være en som ikke er arving i boet, som har begjært offentlig skifte. Nettverk for overformynderiene i Norge uttaler i høringen at det bør tas inn i lovteksten at vergen skal innkalles til rettsmøtet i tilfeller der en arving har verge. Departementet viser til at dette er regulert i den generelle regelen om representasjon ved verge i § 139.

Det følger av annet ledd at det kan inngås rettsforlik hvis dommeren finner at dette er «ubetenkelig». På den ene siden er det klare fordeler ved at en tvist kan løses raskt og tidlig i prosessen. På den annen side er det viktig at dommeren mener at saken er tilstrekkelig opplyst slik at det er grunnlag for å komme frem til et rettslig sett riktig resultat.

I tredje ledd gis det nærmere regler om plikt til å dekke omkostningen ved et forberedende rettsmøte. Den som har krevd offentlig skifte, er ansvarlig for å betale to ganger rettsgebyret for møtet, jf. rettsgebyrloven § 16 nr. 3. Om det åpnes offentlig skifte, er det likevel boet som skal belastes for omkostningen.

I bestemmelsens fjerde ledd foreslås det som hovedregel at det forberedende rettsmøtet ikke skal være offentlig, jf. domstolloven § 124, og at allmennhetens innsynsrett etter tvisteloven kapittel 14 ikke skal gjelde. Det vises til merknaden til § 140 tredje ledd som har en tilsvarende bestemmelse om skiftesamlinger.

Til § 132

Bestemmelsen gir regler om plikten til å stille sikkerhet for skifteomkostningene. Reglene om åpning av offentlig skifte er omtalt generelt i proposisjonen punkt 27.2.

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 86. Bestemmelsen følger opp Skiftelovutvalgets forslag til § 8-7 i NOU 2007: 16.

Første ledd tredje punktum svarer til annet punktum i gjeldende lov. Når retten skal fastsette størrelsen på den sikkerheten som kreves i det enkelte boet, skal det legges vekt på boets størrelse, kompleksiteten i oppgjøret, konfliktnivået mellom partene osv. slik at sikkerheten kan dekke de forventede kostnadene i den enkelte saken.

I annet ledd gjøres det unntak fra kravet om sikkerhetsstillelse når det er staten som krever offentlig skifte. Utvalgets forslag om unntak for tilfeller der det er overformynderiet som krever offentlig skifte, er ikke lenger aktuelt som følge av at overformynderiene ble avviklet ved vedtakelsen av vergemålsloven 2010, jf. i den forbindelse lovforslaget § 127 første ledd bokstav d. Det er nå fylkesmannen som er lokal vergemålsmyndighet, og siden fylkesmannen er et statlig organ, er det ikke behov for et eget alternativ i lovteksten for å dekke vergemålstilfellene.

Til § 133

Bestemmelsen gir regler om åpning av offentlig skifte og tvist om vilkårene for åpning av offentlig skifte er til stede. Åpning av offentlig skifte er generelt omtalt i proposisjonen punkt 27.2.

Annet og tredje ledd følger opp Skiftelovutvalgets forslag til § 8-4 i NOU 2007: 16, kun med enkelte språklige endringer. Bestemmelsen erstatter med visse endringer skifteloven § 88.

Departementet foreslår i første ledd en bestemmelse som slår fast at retten skal åpne offentlig skifte når vilkårene for dette er til stede. En slik bestemmelse er med på å gi oversikt over saksgangen i et offentlig skifte og har først og fremst et pedagogisk formål.

For lovforslagets annetogtredje ledd viser departementet til utvalgets merknad til § 8-4 på side 246–248 i utredningen. Henvisningen til reglene om midlertidig forføyning i tredje ledd annet punktum i utvalgets lovforslag er endret som følge av at disse reglene er overført fra tvangsfullbyrdelsesloven til tvisteloven.

Til § 134

Bestemmelsen omhandler skiftebehandlingens organer under et offentlig skifte og erstatter skifteloven § 1, § 16 første ledd og § 91. Bestemmelsen følger i det vesentlige opp Skiftelovutvalgets forslag til § 9-1 i NOU 2007: 16. Reglene om gjennomføring av offentlig skifte er omtalt i proposisjonen punkt 27.3.

Det følger av første ledd at det er tingretten som har kompetanse til å gjennomføre de offentlige skiftene og til å treffe de beslutningene som gjennomføringen krever. Dette gjelder også der det oppnevnes en bostyrer til å gjennomføre skiftet, jf. annet ledd. Dette innebærer blant annet at tingretten har kompetanse til å tilbakekalle oppnevningen av en bostyrer, jf. § 157 i lovforslaget, og at retten har kompetanse til å føre tilsyn med at bostyreren utfører sitt arbeid på en tilfredsstillende måte.

Av annet ledd fremgår det at retten i utgangspunktet skal oppnevne en bostyrer til å gjennomføre skiftebehandlingen ved et offentlig skifte. Retten står imidlertid fritt til å bestemme at den skal stå for skiftebehandlingen selv dersom den finner dette hensiktsmessig. Skiftelovutvalget peker på at dette typisk kan være tilfellet i enkle bo der oppnevning av en bostyrer kan føre til unødvendige kostnader for de private partene. Et annet eksempel kan være at retten selv ønsker å ha ansvar for skiftet i noen bo for å bevare og utvikle egen kompetanse på området.

Det følger av tredje ledd at retten kan oppnevne en revisor for boet. Retten kan gjøre dette uavhengig av om det er oppnevnt bostyrer eller ikke.

Det følger videre av fjerde ledd at retten kan engasjere en medhjelper til forvaltningen av boet. Det kan for eksempel være aktuelt å oppnevne medhjelpere til å bistå med registrering, taksering, forvaltning eller omsetning av eiendeler. Retten kan imidlertid ikke oppnevne medhjelper når det oppnevnes bostyrer. Adgangen til å oppnevne medhjelper er begrenset på denne måten av to grunner. For det første vil det sjelden være behov for at retten oppnevner en medhjelper når det er oppnevnt bostyrer. Er det oppnevnt bostyrer, er bostyreren selv nærmest til å vurdere behovet for bruk av medhjelpere, jf. § 150 første ledd annet punktum. For det annet har begrensningen sammenheng med den grunnleggende plikten til ikke å pådra boet unødige kostnader.

Til § 135

Bestemmelsen gir en oversikt over hva bobehandlingen skal gå ut på under et offentlig skifte. Den er delvis ny i forhold til reglene i skifteloven. Annet ledd viderefører skifteloven § 15. Bestemmelsen svarer i det vesentlige til § 9-2 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Gjennomføring av offentlig skifte er omtalt i proposisjonen punkt 27.3.

Skiftebehandlingen består av en rekke ulike arbeidsoppgaver. I bestemmelsen nevnes kun hovedoppgavene. Departementet har valgt å presisere at skiftebehandlingen i tillegg til å klarlegge boets eiendeler og forpliktelser også skal klarlegge hvem som er arvinger.

Til § 136

Bestemmelsen omhandler skiftemyndighetens kompetanse under et offentlig skifte og angir hvilke regler som gjelder for skiftebehandlingen. Bestemmelsen er delvis ny i forhold til reglene i skifteloven. Gjennomføring av offentlig skifte er omtalt i proposisjonen punkt 27.3. Bestemmelsen svarer i hovedsak til § 9-3 første og annet ledd i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16.

Første punktum gir for det første rammene for hvilke spørsmål tingretten skal behandle etter skiftelovgivningens særlige regler. Det følger av bestemmelsen at spørsmål om åpning av skifte, gjennomføring av skifte og avslutning av skifte skal behandles etter reglene i arveloven. Arvelovens tredje del vil langt på vei gi en komplett regulering av behandlingen av boet. Det følger likevel av annet punktum at tvisteloven gjelder så langt den passer der ikke annet følger av arveloven. Tvistelovens regler vil dermed supplere og utfylle reglene om offentlig skifte i arveloven. Videre følger det av tredje punktum at tvister som oppstår under skiftet, behandles etter de særlige saksbehandlingsreglene i §§ 168 til 174. I § 169 er det gitt nærmere regler om forholdet til tvisteloven ved behandlingen av skiftetvister.

Skiftelovutvalgets § 9-3 tredje ledd er ikke videreført i departementets lovforslag. De bestemmelsene det vises til i utvalgets § 9-3 tredje ledd, gjelder forhold som i liten grad er relevante for retten. Det synes derfor ikke å være behov for å slå fast at disse reglene også gjelder for retten så langt de passer.

Departementet viser ellers til utvalgets merknader til § 9-3 på side 252–253 i utredningen.

Til § 137

I § 137 er det gitt regler om rettens og bostyrerens plikt til å høre arvingene før det treffes beslutninger under et offentlig skifte. Bestemmelsen erstatter skifteloven § 17. Den svarer til Skiftelovutvalgets forslag til § 9-4 i NOU 2007: 16, men med en tilføyelse om avgjørelser om fremsatte krav mot boet i samsvar med bestemmelsen i gjeldende § 17.

Arvingene har etter bestemmelsen ingen plikt til å uttale seg, men skal gis anledning «så vidt mulig». Departementet viser til utvalgets merknader til § 9-4 på side 254 i utredningen om dette.

Utvalgets lovforslag og nåværende § 17 pålegger en plikt til å la loddeierne uttale seg. Som det fremgår av punkt 4.3, foreslår departementet å gå bort fra begrepet «loddeier». Departementet bruker i stedet «arving». Det er på denne bakgrunn tatt inn et forbehold i lovforslaget om at det ikke er nødvendig å innhente synspunkter fra arvinger som etter testament kun har rett til å motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi. Se i den forbindelse også merknaden til § 92, som har et tilsvarende unntak. Unntaksbestemmelsen er ikke til hinder for at bostyreren eller retten også lar en slik arving uttale seg, men det vil ikke være noen feil om dette utelates. Denne testamentsarvingen er uansett prioritert ved gjennomføringen av skiftet og vil dermed ikke ha det samme behovet for å bli hørt.

Til § 138

Bestemmelsen gjelder rettens og bostyrerens forhold til arvingene ved enighet mellom arvingene, og den viderefører skifteloven § 19 og Skiftelovutvalgets forslag til §§ 9-5 og 11-3 i NOU 2007: 16 med noen endringer. Reglene om gjennomføring av offentlig skifte er gitt en generell behandling i proposisjonen punkt 27.3.

Det følger av første ledd første punktum at retten og bostyreren er bundet av arvingenes standpunkt når disse er enige. Bestemmelsen gjelder ved alle beslutninger om «forvaltningen av boet» og om «gjennomføringen av skiftet». Det siste alternativet er nytt sammenliknet med gjeldende lov, og formålet er å sikre at arvingenes enighet følges både ved den rene forvaltningen av boets eiendeler og ved de ulike beslutningene som er nødvendige for å gjennomføre skiftet.

I utgangspunktet skal alle arvingene være enige for at retten eller bostyreren skal være bundet. I annet punktum er det likevel gjort unntak for arvinger som det ikke er mulig å få tak i (forsvunnet eller med ukjent adresse), og for arvinger som etter et testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi. Det siste alternativet avløser regelen i § 19 i gjeldende skiftelov om at det bare er loddeiernes stemmer som teller. Se i den forbindelse punkt 4.3 og også merknaden til § 92, som har et tilsvarende unntak. Det foreligger med andre ord enighet blant arvingene etter første ledd første punktum selv om man ikke vet hva en forsvunnet arving måtte mene, og selv om en testamentsarving som bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, stemmer mot eller forholder seg passiv.

Det er ikke upraktisk at arvingene i et offentlig skifte er uenige. I et slikt tilfelle er det opp til retten eller bostyreren å treffe beslutningen. Det vil ofte være naturlig å se hen til hva flertallet av arvingene mener, men man er ikke bundet av dette. Retten eller bostyreren kan for eksempel mene at mindretallets standpunkt eller et tredje alternativ vil tjene boet bedre.

Det stilles i enkelte av bestemmelsene i loven krav om enighet blant arvingene, se blant annet §§ 104, 105, 158 og 171. De hensynene som begrunner unntakene i annet punktum, gjør seg gjeldende også i relasjon til disse bestemmelsene. Departementet foreslår derfor en bestemmelse i tredje punktum som presiserer at også i relasjon til andre bestemmelser i loven som stiller krav om enighet blant arvingene, kan man se bort fra en arving som er forsvunnet, har ukjent adresse eller etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi. Denne bestemmelsen er ny sammenliknet med gjeldende lov og Skiftelovutvalgets lovforslag.

Annet og tredje punktum åpner ikke for at man kan se bort fra arvinger som har kjent adresse, men som velger å forholde seg passive, for eksempel ved å utebli fra møter eller ikke svare på henvendelser. Som det er pekt på av utvalget på side 154 i utredningen, vil det imidlertid etter omstendighetene være mulig å fastsette uttrykkelig at passivitet vil bli ansett som samtykke.

Annet ledd første punktum svarer til Skiftelovutvalgets § 11-3. Skifteloven har ikke en slik bestemmelse. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 33.

Annet ledd annet punktum tar et forbehold for tilfeller der en beslutning som er basert på arvingenes enighet, strider mot en fraværende arvings eller kreditorenes interesse. Med fraværende arving siktes det først og fremst til forsvunnet arving eller arving med ukjent adresse. Men bestemmelsen må også kunne anvendes hvis en av arvingene opptrer på vegne av en ikke tilstedeværende arving, og beslutningen åpenbart strider mot den ikke tilstedeværende arvingens interesser. Videre omfatter forbeholdet i annet ledd annet punktum beslutning som strider mot interessene til en arving som etter et testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi. Her må man falle tilbake på den alminnelige definisjonen av arving som følger av § 2 første ledd.

Videre er det tatt et forbehold for tilfeller der arvingenes beslutning vil være i strid med regler som følger av lov. Dette er ment også å omfatte bestemmelser gitt med hjemmel i lov.

Departementet foreslår en annen oppbygging av bestemmelsen enn Skiftelovutvalgets lovforslag. Med en omredigering av bestemmelsen kommer det klarere frem at forbeholdet om at retten eller bostyreren ikke er bundet av arvingenes enighet dersom beslutningen strider mot en fraværende arvings eller kreditorenes interesser, også gjelder tilfeller med en forsvunnet arving eller arving med ukjent adresse.

Til § 139

I § 139 er det gitt regler om representasjon under skiftet for personer som ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser under saken, og for upersonlige rettssubjekter (juridiske personer). En slik felles bestemmelse om representasjon under skiftet finnes ikke i gjeldende skiftelov. I lovforslaget i NOU 2007: 16 er det inntatt en bestemmelse om representasjon for arving under vergemål i § 3-9, men denne bestemmelsen er utformet på bakgrunn av rettstilstanden før vedtakelsen av vergemålsloven 2010.

Første ledd og annet ledd første punktum gjelder personer under vergemål. Det er etter departementets syn behov for en mer utfyllende regulering av når en arving under vergemål selv kan opptre under skiftet, og når det er vergen som opptrer på arvingens vegne. Departementet foreslår en regulering etter mønster av reglene om prosessdyktighet og stedfortreder i tvisteloven §§ 2-2 til 2-4. Reises det skiftetvist under det offentlige skiftet, vil de nevnte reglene i tvisteloven gjelde direkte gjennom henvisningen til tvistelovens første del i § 169 annet ledd. Etter departementets vurdering vil det være hensiktsmessig at tilsvarende regler gjelder for hele den offentlige skiftebehandlingen. De alminnelige reglene i vergemålsloven gir ikke en tilstrekkelig regulering i og med at det dreier seg om disposisjoner av en særlig (og prosessliknende) art som vergemålsloven ikke tar spesielt sikte på å regulere. Det er blant annet behov for å definere i hvilke tilfeller en person under vergemål kan opptre selv, og i hvilke tilfeller det er vergen som opptrer på arvingens vegne under skiftet. Det vil være upraktisk om begge har myndighet til å foreta rettslige disposisjoner under skiftebehandlingen.

Mindreårige arvinger bør i samsvar med det som følger av tvisteloven og de alminnelige reglene i vergemålsloven, representeres av sin verge. Dette er slått fast i første ledd.

For voksne arvinger under vergemål er det naturlig å legge til grunn at så lenge arvingen har den rettslige handleevnen i behold, er det også arvingen selv som opptrer under skiftet. Vergen eller en annen kan imidlertid gis fullmakt til å opptre på arvingens vegne. For voksne arvinger som er fratatt rettslig handleevne, foreslås det i tråd med reguleringen i tvisteloven § 2-2 tredje ledd annet punktum at arvingens kompetanse til å opptre selv beror på om fratakelsen omfatter den form for disposisjoner som en arving normalt må foreta under et offentlig skifte, jf. annet ledd første punktum. Det må etter dette gjøres en konkret vurdering av hvilken type disposisjoner fratakelsen gjelder. Det må likevel kunne legges til grunn at hvis arvingen generelt er fratatt den rettslige handleevnen på det økonomiske området, kan han eller hun ikke opptre under skiftet, men må representeres av sin verge. Gjelder fratakelsen bare personlige forhold eller helt andre former for økonomiske disposisjoner enn det som har å gjøre med å opptre som arving under et skifte, kan arvingen opptre selv. Også i disse tilfellene kan det imidlertid være aktuelt at vergen eller en annen gis fullmakt til å opptre på arvingens vegne.

En person som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å ivareta sine interesser under skiftet, skal også representeres ved verge, jf. annet ledd annet og tredje punktum. Denne bestemmelsen svarer til § 2-2 fjerde ledd og § 2-3 annet ledd i tvisteloven.

Første og annet ledd gjelder evnen til å foreta rettslige disposisjoner eller for øvrig opptre som arving under skiftet. Denne evnen har arvingen selv, eller så opptrer vergen på vegne av arvingen. For arvinger under vergemål som ikke er omfattet av første og annet ledd (og som ikke har gitt andre fullmakt til å opptre på sine vegne), innebærer dette at det er arvingen selv, ikke hans eller hennes verge, som foretar disposisjoner under skiftet. Dette er likevel ikke til hinder for at vergen i noen tilfeller kan ha rettigheter ved siden av arvingen. Det vises til lovforslaget § 161 annet ledd, som bestemmer at kjennelsen om booppgjøret også skal sendes vergen. Videre vises det til § 127 første ledd bokstav d, som innebærer at ikke bare arvingen selv, men også vergen, kan kreve offentlig skifte hvis dette hører under vergens mandat.

Tredje ledd første og annet punktum regulerer retten til å delta i skiftesamlinger og bomøter for arving som omfattes av første og annet ledd. For mindreårige arvinger er det et vilkår at han eller hun har fylt 15 år. Selv om det er vergen som representerer arvingen, kan arvingen delta i skiftesamlingen eller på bomøtet. Det er vergen som kan disponere på vegne av arvingen, men arvingen har rett til å være til stede. Arvingen skal også holdes orientert om avgjørelser ved å få tilsendt de samme dokumentene som sendes til vergen, jf. tredje punktum. Denne bestemmelsen svarer til § 2-4 annet ledd i tvisteloven, men er ikke begrenset til bare å gjelde mindreårige arvinger. Henvisningen til tvisteloven § 14-1 første ledd i fjerde punktum skal forstås slik at for voksne arvinger følger innsynsretten av henvisningen til tvisteloven § 14-1 første ledd annet punktum.

Fjerde ledd gjelder upersonlige rettssubjekter og lar reglene i tvisteloven kapittel 2 gjelde tilsvarende, se særlig § 2-3 første ledd og § 2-5.

Til § 140

I § 140 er det gitt nærmere regler om skiftesamlingen. Forslaget følger opp Skiftelovutvalgets forslag til § 9-6 i NOU 2007: 16 med mindre endringer og erstatter sammen med § 139 skifteloven § 18. Når det gjelder utvalgets tredje ledd om arvinger under vergemål, er denne bestemmelsen erstattet av § 139 i departementets lovforslag. Gjennomføring av offentlig skifte er omtalt i punkt 27.3 i proposisjonen.

Første ledd setter ikke opp bestemte vilkår for når retten kan innkalle til skiftesamling av eget tiltak. Dette er opp til rettens frie vurdering. Bostyreren eller flertallet av arvingene kan imidlertid kreve skiftesamling etter § 154.

Bestemmelsen har en annen utforming enn utvalgets lovforslag når det gjelder hvilke arvinger som skal innkalles til skiftesamling. Dette har sammenheng med at departementet går inn for å bruke begrepet «arving» i stedet for begrepene «loddeier» og «legatar», se punkt 4.3.

Tredje ledd gjelder allmennhetens rett til å være til stede på skiftesamlinger og allmennhetens innsynsrett. Skiftelovutvalget foreslår en regel om at skiftesamlinger ikke skal være offentlige, og at allmennhetens innsynsrett etter tvisteloven kapittel 14 ikke skal gjelde, se § 9-6 femte ledd i utvalgets lovforslag og side 150–151 i utredningen. Domstoladministrasjonen slutter seg i høringen til forslaget, mens Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening (i en felles høringsuttalelse) er uenig i forslaget. Disse høringsinstansene uttaler blant annet:

«Det er vår oppfatning at gjeldende regler i tvistelov og domstollov gir tilfredsstillende regulering av de hensyn som må tas, også i dødsboskifter. Vi kan ikke se at utvalget har påpekt noen problemer med praksis i de årene vi har hatt offentlighetsreglene i domstolens kapittel 7 […] og skifteloven § 18 annet ledd.»

Det følger av skifteloven § 18 annet ledd at skiftesamlinger er rettsmøter, og at offentligheten alltid kan utelukkes «når det finnes hensiktsmessig». Etter departementets syn er det gode grunner for å videreføre et utgangspunkt om at skiftesamlinger ikke er offentlige. De temaene som behandles i en skiftesamling, vil gjerne ha en privat og fortrolig natur, og departementet kan ikke se at allmennheten har noen egentlig interesse i å overvære disse. Det kan etter departementets vurdering være nærliggende å trekke en parallell til rettsmekling, som ifølge tvisteloven § 8-5 første ledd første punktum foregår utenfor rettsmøter, jf. domstolloven § 124. Departementet vil samtidig peke på at dersom det skulle være uenighet mellom arvingene slik at det reises skiftetvist, vil tvistelovens regler om innsynsrett i kapittel 14 gjelde etter henvisningen til tvistelovens fjerde del i lovforslagets § 169 annet ledd, og blir en tvist om arveoppgjøret behandlet ved allmennprosess, gjelder tvistelovens og domstollovens regler på vanlig måte. Departementet er likevel enig med Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening i at en regel om at skiftesamlinger aldri er offentlige, og at det aldri er innsynsrett, kan virke for absolutt. Departementet foreslår derfor en adgang for retten til å gjøre unntak dersom allmennhetens behov for innsyn, veid opp mot hensynet til privatlivets fred, skulle tilsi det.

Til § 141

Bestemmelsen gir regler om plikt til registrering av boets eiendeler og forpliktelser under offentlig skifte.

Bestemmelsen følger opp Skiftelovutvalgets forslag til § 8-8 i NOU 2007: 16 med noen endringer i annet ledd.

Det følger av bestemmelsens første ledd at boet «skal» registreres. Dette innebærer at eiendelene og forpliktelsene i et bo under offentlig skifte som den klare hovedregel alltid skal være registrert. Det skal likevel ikke foretas ny registrering om retten allerede har foretatt en fullstendig registrering av eiendelene og gjelden etter § 91. I flertallet av boene vil en slik registrering antakelig ikke være gjennomført.

Annet ledd avløser skifteloven § 98 om summarisk skifte. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 31. Annet ledd innebærer at registrering og proklama kan erstattes av en fremlagt oversikt over boets eiendeler og forpliktelser som settes opp av arvelaterens gjenlevende ektefelle eller samboer. Bestemmelsen gjelder bare skifter der ansvaret for arvelaterens forpliktelser er overtatt etter reglene i § 20, § 35 eller § 116. Den vil neppe få anvendelse i bo der det er et høyt konfliktnivå eller mangel på tillit mellom partene. Bestrides oversikten, må skiftet gjennomføres etter de vanlige reglene.

Til § 142

Det følger av bestemmelsen at det ved offentlig skifte alltid skal utstedes proklama, jf. likevel § 141 annet ledd. Dette vil bidra til at det offentlige skiftet gjennomføres på en fullstendig og korrekt måte, og at det er minst mulig risiko etter skiftets avslutning for at det fremkommer nye forhold som medfører endringer i skiftet. Bestemmelsen avløser til dels § 69 i skifteloven. Den svarer til § 4-1 første ledd i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Reglene om proklama er nærmere behandlet i punkt 28 i proposisjonen.

Til § 143

Bestemmelsen regulerer skiftemyndighetens oppgaver under et offentlig skifte når det gjelder arvelaterens og boets forpliktelser. Gjennomføring av offentlig skifte er omtalt i punkt 27.3 i proposisjonen.

Reglene i første til femte ledd har i utgangspunktet direkte anvendelse bare for skifter der ansvaret for arvelaterens forpliktelser ikke er overtatt av noen av arvingene. Dette følger av sjette ledd som har en særregulering for tilfeller der ansvaret for gjelden er overtatt.

Det følger av første ledd første punktum at retten eller bostyreren skal sørge for at boets og arvelaterens forpliktelser oppfylles under skiftet. Bestemmelsen svarer til §§ 21 og 99 i gjeldende skiftelov og Skiftelovutvalgets lovforslag § 9-7 første ledd første punktum.

Første ledd annet til fjerde punktum erstatter § 9-7 første ledd annet punktum og § 3-3 i Skiftelovutvalgets lovforslag, se punkt 33.4 og merknadene til § 122 og endringen av dekningsloven § 9-2. Sammen med tredje ledd er disse bestemmelsene i det vesentlige en videreføring av § 103 i gjeldende skiftelov.

Annet ledd svarer til § 109 første ledd i gjeldende lov. Utvalgets lovforslag har ikke en tilsvarende bestemmelse. I lovforslagets § 108 tredje ledd er det foreslått en unntaksregel for eiendom som overtas på grunnlag av odels- eller åsetesrett tilsvarende § 109 annet ledd i gjeldende lov.

I fjerde ledd foreslås det en regel som pålegger retten eller bostyreren å sørge for at det leveres skattemelding for inneværende år og eventuelt også for foregående år hvis skattemelding ikke allerede er levert, slik at rett fastsetting av skatt kan legges til grunn for booppgjøret. Det vises i den forbindelse til forskrift til skatteforvaltningsloven 23. november 2016 nr. 1360 § 8-2-4 annet og tredje ledd. Er skattekravet uavklart, vil det være vanskelig å ta stilling til om arvelaterens forpliktelser virkelig er oppfylt.

Femte ledd gjelder dekning av gjeld som arvelateren og arvelaterens gjenlevende ektefelle har vært ansvarlige for sammen (solidaransvar). Bestemmelsen avløser skifteloven § 107 annet og tredje ledd og henvisningen i skifteloven § 99 til ekteskapsloven § 77, jf. § 64. Skiftelovutvalget har ikke noen tilsvarende bestemmelse i sitt lovforslag. I annet punktum er det tatt et forbehold om insolvens enten hos den gjenlevende ektefellen eller hos arvelateren. Ved insolvens hos arvelateren gjelder første ledd tredje punktum og avsnitt VI i kapittel 17.

Sjette ledd avløser § 92 i gjeldende lov. Bestemmelsen gir særregler for tilfeller der en eller flere av arvingene har påtatt seg ansvaret for arvelaterens forpliktelser. Bestemmelsen vil være aktuell der arvingene først har tatt sikte på et privat skifte, og en eller flere av dem har påtatt seg gjeldsansvaret i den forbindelse, jf. § 116, eller der et uskiftebo skal skiftes mens den gjenlevende ektefellen eller samboeren lever, jf. §§ 20 og 35. I og med at kreditorene i disse tilfellene kan holde en eller flere av arvingene personlig ansvarlig for gjelden, er det i utgangspunktet ikke behov for et generaloppgjør av gjelden slik regelen etter første ledd legger opp til. I samsvar med gjeldende lov foreslås det imidlertid at de av arvingene som har påtatt seg gjeldsansvaret, kan kreve at forfalte krav dekkes før noe av arven deles ut, og at det avsettes et beløp til dekning av uforfalte krav med mindre kravet allerede er betryggende sikret. I så fall gjelder reglene i første til femte ledd så langt de passer. Det følger for øvrig forutsetningsvis av § 168 første ledd bokstav c annet punktum at arvinger som har påtatt seg gjeldsansvar, kan kreve at bestridte fordringer prøves av retten.

Skiftelovutvalget har ikke noen tilsvarende regel som femte ledd i departementets lovforslag. Bakgrunnen for dette er at Skiftelovutvalget foreslår at overtakelse av gjelden ikke skal være et vilkår for privat skifte, se punkt 26.2.

Til § 144

I lovforslaget § 144 er det gitt regler om forsinkelsesrente og mellomrente. Bestemmelsen erstatter §§ 101 og 102 i nåværende skiftelov og § 3-8 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16.

Første ledd gjelder krav som betales etter forfall. Departementet foreslår i likhet med utvalget at renten skal beregnes etter reglene i forsinkelsesrenteloven. I departementets lovforslag er det presisert at det skal betales forsinkelsesrente bare hvis dette kreves av kreditor, jf. i den forbindelse forsinkelsesrenteloven § 2 første punktum. Lovforslaget innebærer, slik rentenivået er nå, en lavere rente ved betaling etter forfall enn gjeldende § 101, som fastsetter renten til 10 prosent p.a. Etter gjeldende lov begynner renten likevel å løpe først en måned etter at fordringen var anmeldt i boet.

Annet ledd gjelder krav som ikke er rentebærende, og som betales før forfall. Det skal i disse tilfellene trekkes fra et beløp basert på en fastsatt mellomrente. Renten regnes fra betalingsdagen og frem til avtalt eller fastsatt forfall. Skiftelovutvalget foreslår at mellomrenten fastsettes i forskrift. Departementet foreslår at den fastsettes i loven. Departementet foreslår at mellomrenten skal tilsvare den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrenten etter forsinkelsesrenteloven fratrukket seks prosentpoeng. På denne måten sikres en regulering av rentesatsen to ganger i året samtidig med at rentesatsen indirekte knyttes til utviklingen av styringsrenten. Departementet antar at dette i de fleste tilfeller er egnet til å sikre en rimelig utvikling i rentenivået. I dagens rentemarked innebærer forslaget en viss reduksjon sammenliknet med gjeldende lov. Fra 1. januar 2018 er forsinkelsesrenten 8,5 prosent p.a., slik at mellomrenten etter forslaget ville utgjort 2,5 prosent p.a. Mellomrenten som følger av skifteloven § 102, utgjør 5 prosent p.a.

I tredje ledd foreslår departementet at det gis en derogasjonshjemmel slik at det kan fastsettes en annen rentesats, eller det kan gis nærmere regler om beregning av rente. Forskriftshjemmelen gir mulighet til å endre rentesatsen uten å gå veien om lovendring. Bruk av kompetansen kan for eksempel være aktuell der renteutviklingen fører til at den fastsatte renten blir urimelig eller lite hensiktsmessig.

Til § 145

Bestemmelsen svarer innholdsmessig til § 110 i nåværende skiftelov. Det vises til merknaden til § 124.

Til § 146

Bestemmelsen erstatter §§ 75 b og 75 c i arveloven. Disse bestemmelsene var tidligere plassert i lov 23. mars 1961 nr. 1 om forsvunne personer m.v., men ble flyttet til arveloven i forbindelse med vedtakelsen av lov 12. mai 2015 nr. 27 om forsvunne personar. Tilsvarende regler er inntatt som §§ 63 og 64 i Arvelovutvalgets forslag til ny arvelov i NOU 2014: 1. Etter departementets syn er reglene først og fremst av skifterettslig karakter. Departementet foreslår derfor at de plasseres i kapitlene om privat skifte og offentlig skifte, se i den forbindelse også § 125.

Hovedregelen i første og annet punktum er en videreføring av arveloven § 75 b. Henvisningen til lov om forsvunne personar kapittel 2 innebærer blant annet at det skal oppnevnes en verge eller annen person til å ivareta personens interesser, og at arven skal forvaltes etter reglene i vergemålsloven.

I tredje til femte punktum videreføres arveloven § 75 c med mindre endringer. Departementet foreslår å sidestille forsvunne og fraværende arvinger for å unngå at man må ta stilling til om arvingen er i den ene eller den andre kategorien. Departementet foreslår videre at personkretsen som kan få arven fordelt til seg (når det ikke er rådd over hele arven ved testament), begrenses til ektefelle eller samboer med arverett og slektninger i rett opp- og nedstigende linje. Siden bestemmelsen innebærer at den fraværende eller forsvunne arvingen ikke kan kreve tilbakeføring av arven hvis han eller hun kommer til rette, bør kretsen som kan få fordelt arven til seg, etter departementets syn begrenses til personens aller nærmeste familie. Fordelingen til den forsvunne eller fraværende arvingens nærmeste familie skal gjennomføres som om arvingen var død og bare etterlot seg arvinger i den angitte persongruppen, jf. henvisningen til fordelingsreglene i lovens andre del (der det for familiemedlemmer er kapittel 2 til 4 som er relevant). De tildelte midlene er ikke å regne som arv etter den fraværende eller forsvunne personen, og påvirker ikke arvefordelingen ved et senere skifte av personens dødsbo.

Etterlater arvingen seg ikke familie eller testamentsarvinger som nevnt i tredje punktum, skal arven forvaltes slik det gis anvisning på i annet punktum.

Til § 147

Første ledd svarer til Skiftelovutvalgets forslag til § 9-8 i NOU 2007: 16, og den erstatter skifteloven § 96. Det er rettens og bostyrerens ansvar å sørge for at arvelaterens forpliktelser blir dekket på skiftet. Dette tilsier imidlertid ikke at en kreditor bør miste sin rett til å benytte et eksisterende tvangsgrunnlag selv om det åpnes offentlig skifte i dødsboet. Første ledd gir derfor hjemmel for at et tvangsgrunnlag overfor arvelateren også er tvangsgrunnlag overfor arvelaterens dødsbo, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-8 annet ledd.

Annet ledd viderefører skifteloven § 105 annet ledd. Denne bestemmelsen er ikke med i utvalgets lovforslag uten at utvalget gir noen begrunnelse for dette.

Til § 148

Bestemmelsen er ny og følger opp Skiftelovutvalgets forslag til § 10-1 i NOU 2007: 16.

I §§ 148 til 157 er det blant annet gitt regler om bostyreres kompetanse og oppgaver. § 148 angir virkeområdet for disse paragrafene. De nevnte bestemmelsene gjelder når det ved dødsboskifte er oppnevnt bostyrer etter § 134 annet ledd første punktum. Bestemmelsene får anvendelse også når det er oppnevnt bostyrer ved offentlig skiftebehandling i forbindelse med separasjon og skilsmisse og deling ved samboeres samlivsbrudd, jf. henvisninger fra ny § 100 første ledd annet punktum i ekteskapsloven og ny § 3 a i husstandsfellesskapsloven.

Se ellers punkt 27.3 i proposisjonen.

Til § 149

Bestemmelsen svarer i det vesentlige til § 10-2 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Den viderefører skifteloven § 91 a. Bruk av bostyrer ved offentlig skifte er behandlet i punkt 27.3 i proposisjonen.

I utgangspunktet skal bostyreren være en advokat, jf. første ledd. Dette er hovedregelen etter gjeldende rett og normalt den beste garantien for at skiftet kan gå korrekt for seg. Departementet foreslår likevel å videreføre dagens regel om at også personer med annen bakgrunn kan oppnevnes som bostyrer når retten finner dette ubetenkelig. Det kan blant annet være aktuelt å oppnevne rettshjelpere, revisorer eller andre som vil ha særskilte faglige eller personlige forutsetninger for å gjennomføre skiftet. Dette kan være aktuelt også hvis det i testament er utpekt en testamentsfullbyrder som skal stå for skiftet. Det følger av lovforslaget § 99 annet ledd annet punktum at det i slike tilfeller er testamentsfullbyrderen som skal oppnevnes som bostyrer, jf. likevel unntaksregelen i § 99 tredje ledd. Departementet har for oversiktens skyld tatt inn en henvisning til reglene i § 99.

Det følger av annet ledd at bostyreren skal være sikret gjennom en godkjent ansvarsforsikring. Bestemmelsen er utformet etter mønster av konkursloven § 87. Bostyreroppdraget dekkes ikke gjennom den alminnelige ansvarsforsikringen for advokater. Det er imidlertid via Den Norske Advokatforening fremforhandlet en egen bobestyrerforsikring for dødsbo.

Departementet foreslår i annet ledd tredje punktum å tydeliggjøre at bostyreren under skiftet kan omsette boets faste eiendommer mv. uten å stille ekstra sikkerhet etter eiendomsmeglingsloven § 2-7 dersom sikkerhetsstillelsen etter første punktum tilfredsstiller kravene som følger av eiendomsmeglingsloven.

Til § 150

Bestemmelsen fastslår bostyrerens oppgaver og kompetanse. Gjeldende skiftelov har ikke noen tilsvarende bestemmelse. Lovforslaget § 150 svarer til Skiftelovutvalgets lovforslag §§ 10-3 og 10-4 i NOU 2007: 16, med unntak av første ledd tredje punktum. Bruk av bostyrer ved offentlig skifte er behandlet i punkt 27.3 i proposisjonen.

Første ledd første punktum slår fast at bostyrerens oppgave er å gjennomføre skiftet på vegne av tingretten. At bostyreren opptrer på vegne av tingretten, innebærer at tingretten har generell tilsyns- og instruksjonsmyndighet overfor bostyreren. Videre innebærer det at tingretten har et ansvar for at skiftet foregår på en forsvarlig og akseptabel måte. Tingretten har etter dette et ansvar for å følge opp den oppnevnte bostyreren dersom tingretten gjennom klager eller på annen måte får opplysninger som tilsier at skiftebehandlingen ikke er tilfredsstillende. Det vises i den forbindelse til lovforslaget § 156 om klage over bostyrer og § 157 om tilbakekall av bostyrerens oppnevning.

Første ledd første punktum innebærer at bostyreren har ansvaret for å gjennomføre den offentlige skiftebehandlingen fra oppnevningen og til booppgjøret er ferdig. Dette vil ofte være et omfattende arbeid som omfatter det å skaffe oversikt over arvelaterens eiendeler og forpliktelser, sørge for at forpliktelsene dekkes, sørge for å sikre og forvalte arvelaterens verdier under skiftet, ha nødvendig kommunikasjon med offentlige myndigheter og å sørge for å ha en god dialog med arvingene slik at boet kan gjøres opp på en korrekt og smidig måte. Bostyreren skal også bidra til løsning av tvister og sørge for at tingretten til rett tid blir trukket inn som tvisteløser.

Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad) uttaler i høringen at passusen «på tingrettens vegne» i første punktum bør utgå, og viser til at bostyreren er gitt et selvstendig oppdrag som retten «skal være uhyre forsiktig med å blande seg inn i» på annen måte enn ved å tilbakekalle oppnevnelsen. Departementet slutter seg ikke til dette forslaget. Det vises til det som er sagt foran om hva som ligger i at bostyreren opptrer på vegne av tingretten. At tingretten i de fleste tilfeller rent faktisk ikke bør involvere seg i skiftebehandlingen når det er oppnevnt bostyrer, endrer ikke på det forholdet at det er tingretten som formelt er skiftemyndighet, og at bostyreren utleder sin kompetanse fra tingretten.

Det følger av første ledd annet punktum at bostyreren kan engasjere medhjelpere til å bistå ved skiftebehandlingen. Behovet for å engasjere medhjelpere må vurderes ut fra hva slags kompetanse det er behov for i boet og hva slags kompetanse bostyreren selv har. Bestemmelsen tar særlig sikte på medhjelpere som kan bistå med registrering, sikring, verdsettelse og vedlikehold, men er ikke begrenset til dette. Det må likevel forventes at bostyreren selv utfører de oppgavene som man normalt forventer at en bostyrer er kompetent til. Bestemmelsen kan ikke brukes som en hjemmel til å delegere bostyreroppdraget eller vesentlige deler av dette til noen andre.

I tredje punktum foreslår departementet å lovfeste at bostyreren skal medvirke til at skiftet gjennomføres uten unødig opphold og uten unødige kostnader. Sett hen til klageadgangen som foreslås i § 156, mener departementet at denne plikten bør komme klart til uttrykk i lovteksten.

Annet ledd første punktum slår fast utgangspunktet om at bostyreren har samme kompetanse som tingretten under gjennomføringen av skiftebehandlingen. Bostyreren har likevel ikke kompetanse til å innkalle til skiftesamlinger eller til å avgjøre rettstvister, jf. annet punktum. Dersom bostyreren ser at partene ikke kan enes i minnelighet på bakgrunn av ordinær mekling i et bomøte, bør bostyreren be om at tingretten holder skiftesamling slik at tvisten mellom partene kan løses, jf. §§ 154 og 140. Uløste tvister er ofte egnet til å forlenge skiftebehandlingen og øke kostnadene for de private partene, jf. i den forbindelse første ledd tredje punktum.

Skiftelovutvalget uttaler i merknaden til bestemmelsen på side 260 i utredningen at bostyreren kan sette en frist for å reise tvist med preklusiv virkning. Oslo byfogdembete er i høringen skeptisk til dette. Oslo byfogdembete uttaler at «[n]år frist for å reise tvist settes, angis også tema for tvisten. Vår erfaring tilsier at det for retten er hensiktsmessig å ha kontroll med dette. Desto viktigere blir dette når preklusjon inntrer hvor tvist ikke reises». Departementet slutter seg til dette synspunktet. Man kan etter departementets syn ikke utlede av bestemmelsen at bostyreren har kompetanse til å sette frist for å reise tvist med preklusiv virkning.

Etter innspill fra Nord-Troms tingrett (ved sorenskriver Sverre Martens) under høringen har departementet tatt inn en presisering om at bostyreren ikke kan innkalle til skiftesamlinger. Det vises for øvrig til merknaden til utvalgets forslag på side 259–260 i utredningen.

Til § 151

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 91 b første og annet punktum og svarer til Skiftelovutvalgets lovforslag § 10-5 i NOU 2007: 16 uten realitetsendringer. Bruk av bostyrer ved offentlig skifte er behandlet i proposisjonen punkt 27.3.

Til § 152

I § 152 gis det regler om bostyrerens innberetninger til tingretten. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 91 b tredje og fjerde punktum og § 91 d annet til fjerde punktum. Den svarer til § 10-6 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Første ledd fjerde punktum er nytt i forhold til Skiftelovutvalgets lovforslag og gjeldende skiftelov. Regelen gir retten mulighet til å holde seg orientert om fremdriften i skiftebehandlingen.

Til § 153

Bestemmelsen gir nærmere regler om bomøter. Den gjennomfører Skiftelovutvalgets lovforslag § 10-7 i NOU 2007: 16 med noen mindre endringer. Bestemmelsen er ny i forhold til skifteloven. Det vises til utvalgets merknader til bestemmelsen på side 260–261 i utredningen. Departementet foreslår en annen ordlyd enn utvalget når det gjelder forbeholdet i første ledd første punktum om at det ikke alltid er nødvendig å innkalle til innledende bomøte («med mindre bostyreren finner at et slikt møte vil ha liten hensikt»), uten at det er ment å innebære noen realitetsendring.

Begrepene «loddeier» og «legatar» er ikke videreført i departementets lovforslag. Departementet foreslår at man bruker fellesbegrepet «arving», og at det i loven i stedet tas inn enkelte uttrykkelige unntak for arvinger som skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi. Dette er bakgrunnen for bestemmelsen i første ledd annet punktum i departementets lovforslag, se i den forbindelse punkt 4.3 og også merknaden til § 92, som har et tilsvarende unntak.

Til § 154

Bestemmelsen gjelder adgangen til å kreve skiftesamling i boet. Bestemmelsen viderefører i det vesentlige skifteloven § 91 c første punktum og svarer med noen endringer til Skiftelovutvalgets § 10-8 i NOU 2007: 16.

Bestemmelsen klargjør at det kan holdes skiftesamlinger etter § 140 også når skiftet gjennomføres ved en bostyrer. Retten til å kreve skiftesamling kan være et viktig virkemiddel for en bostyrer som erfarer at samarbeidsforholdene eller tvister i boet vanskeliggjør skiftet.

Et flertall av arvingene har også rett til å kreve at det holdes skiftesamling i boet. Etter gjeldende lov og Skiftelovutvalgets forslag kreves flertall blant «loddeierne». Begrepene «loddeier» og «legatar» er ikke videreført i departementets lovforslag. Departementet bruker i stedet fellesbegrepet «arving», se punkt 4.3. Departementet foreslår på denne bakgrunn en regel som henviser til prinsippet om hvilke arvinger som skal regnes med etter § 138 første ledd annet punktum. Bestemmelsen innebærer blant annet at det kan foreligge et flertall uavhengig av hvordan arvinger som bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, stiller seg til spørsmålet om skiftesamling. Slike arvinger bør ikke ha rett til å kreve tiltak som øker kostnadene i boet, samtidig som de bør kunne stole på at bostyreren sikrer deres interesser.

Til § 155

Bestemmelsen gir regler om plikten til å utarbeide utkast til booppgjør og svarer til Skiftelovutvalgets § 10-9 i NOU 2007: 16 med noen endringer. Bestemmelsens første ledd viderefører skifteloven § 91 d første punktum. Annet ledd er nytt, se nærmere punkt 27.3.

Det følger av første ledd at det hører til bostyrerens oppgaver å utarbeide et utkast til booppgjør. Booppgjøret skal inneholde en oppstilling over boets aktiva og passiva. Om boet er solvent, skal booppgjøret også inneholde et forslag til hvordan boets aktiva skal deles ut til de ulike rettighetshaverne. Nærmere regler om innholdet i utkastet til booppgjør følger av lovforslaget § 160.

I annet ledd presiseres det at også forslaget til bostyrerens godtgjørelse skal tas med i utkastet til booppgjør. Godtgjørelsen er en del av boets kostnader og omfanget vil ha betydning for hvor mye som blir igjen til utdeling. Det at forslaget til bostyrerens godtgjørelse tas inn i selve booppgjøret, innebærer at også godtgjørelsen fastsettes ved kjennelse, jf. § 160 tredje ledd.

Til § 156

Bestemmelsen er ny og gir en begrenset adgang til å klage til tingretten over bostyreren. Forslaget er nærmere begrunnet i proposisjonen punkt 27.3. Skiftelovutvalget har ikke med noen regel om klage over bostyreren i sitt lovforslag i NOU 2007: 16.

Det er etter første ledd arvingene som er gitt rett til å fremsette en klage. Hver enkelt arving kan klage. Det arvingene kan klage over, er manglende fremdrift i skiftebehandlingen eller for øvrig manglende tillit til bostyreren. Rettens vurdering av klagen vil måtte bero på et bredt skjønn. Om det klages over manglende fremdrift, vil tidsforbruk åpenbart være et sentralt tema. Men dette må vurderes opp mot hvor komplisert booppgjøret er, om arvingene selv medvirker til at man får tilstrekkelig fremdrift osv. Arvingene kan også klage over manglende tillit til bostyreren der grunnlaget er andre forhold enn sendrektighet. Her kan blant annet kostnader som påføres boet, og bostyrerens opptreden overfor arvingene være sentrale momenter i vurderingen. Retten bør på den ene siden legge vekt på at rollen som bostyrer kan være krevende, samtidig bør det vektlegges at verken arvingene eller retten er tjent med en bostyrer som ikke har tillit, eller som ikke evner å skape fremdrift i saken.

Bestemmelsen gir ikke adgang til å klage dersom det er uenighet om løsningen av tvister i boet. Slike spørsmål må henvises til ordinær behandling av skiftetvister.

Etter å ha forelagt klagen for bostyreren, jf. annet ledd, må retten vurdere om klageren skal gis medhold. Dersom klageren gis medhold, kan retten nøye seg med å henstille til bostyreren for eksempel om å gi saken høyere prioritet, eller retten kan gi en mer detaljert vurdering av endringsbehovet. Retten kan også varsle at den vil vurdere å tilbakekalle bostyrerens oppnevning etter reglene i § 157. Om de klageberettigede mener at forholdene ikke bedrer seg, kan det klages på nytt.

Retten avgjør klagen ved beslutning, jf. tredje ledd. Beslutningen kan gå ut på at klageren gis medhold eller ikke gis medhold. Departementet foreslår at beslutningen ikke skal kunne ankes. Lagmannsretten vil i liten grad kunne ha forutsetninger for å vurdere en slik klage.

Til § 157

Bestemmelsen gir regler om tilbakekall av oppnevningen som bostyrer. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 91 e og svarer innholdsmessig fullt ut til Skiftelovutvalgets forslag til § 10-10 i NOU 2007: 16. Reglene om bostyrere er omtalt i punkt 27.3 i proposisjonen.

Bostyreren utfører sitt oppdrag på tingrettens vegne, jf. § 150 i lovforslaget. Det er dermed tingretten som har ansvaret for å oppnevne bostyreren og tilbakekalle oppdraget. Om bostyreren fullfører oppdraget, foretas det ingen formell avslutning av oppdraget ut over det som følger av de ordinære rutinene knyttet til tilbakelevering, innstilling eller booppgjør. Reglene i § 157 dreier seg om tilbakekall av et oppdrag før det er fullført.

Det følger av bestemmelsens første punktum at oppdraget kan tilbakekalles dersom bostyreren ikke utfører sine oppgaver på en forsvarlig måte. Slike forhold som er omtalt i merknaden til § 156, kan gi grunnlag for tilbakekall.

Etter annet punktum kan oppdraget tilbakekalles også dersom retten finner at fortsatt bistand ikke er nødvendig. Departementet antar at dette alternativet er mindre praktisk ved siden av adgangen til tilbakelevering av boet til privat skifte eller innstilling av den offentlige skiftebehandlingen, men departementet legger til grunn at retten unntaksvis kan ha behov for selv å overta behandlingen av boet.

Til § 158

I § 158 er det gitt regler om tilbakelevering av boet til privat skifte eller uskifte. Bestemmelsen viderefører i det vesentlige reglene i skifteloven §§ 32, 33 og 34. Bestemmelsen svarer med noen endringer til §§ 13-1 og 13-3 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Bestemmelsen er omtalt i punkt 27.4.

Det følger av første ledd første punktum at boet skal leveres tilbake til arvingene til privat skifte om den grunnen som førte til åpningen av det offentlige skiftet, ikke lenger foreligger, jf. lovforslaget § 127. Tilbakelevering kan bare skje om arvingene er enige om dette, jf. i den forbindelse § 138 første ledd tredje punktum. I annet punktum er det i samsvar med gjeldende lov presisert at hvis det er en kreditor som har krevd skifte etter § 127 første ledd bokstav f, kan tilbakelevering bare skje hvis kreditorene gis dekning eller det stilles sikkerhet for kravene. Denne bestemmelsen er ikke med i utvalgets lovforslag.

Tilbakelevering til privat skifte forutsetter at én eller flere av arvingene overtar ansvaret for arvelaterens forpliktelser, jf. lovforslaget § 116. Har en eller flere av arvingene påtatt seg gjeldsansvar etter § 116 før det ble åpnet offentlig skifte, hefter vedkommende arving eller arvinger fortsatt, og det er ikke behov for at noen påtar seg ansvaret på nytt. Under høringen har Drammen tingrett (ved tingrettsdommer Finn Kløvstad) tatt til orde for at det ved tilbakelevering av bo som tidligere har vært under privat skifte, bør kreves ny gjeldsovertakelseserklæring, slik at det blir klargjort i en ny skifteattest hvem som har legitimasjon til å rå over boet. Departementet har ikke fulgt opp dette forslaget. En slik regel forutsetter at ansvaret for arvelaterens forpliktelser som noen av arvingene har påtatt seg etter § 116, faller bort når det åpnes offentlig skifte.

Bestemmelsen i § 158 innebærer ellers et unntak fra tidsfristen for å kreve privat skifte i lovforslaget § 117, jf. § 117 annet ledd. Retten kan i disse tilfellene med hjemmel i § 117 også sette en egen frist for arvingene til å påta seg ansvaret for gjelden og kreve utstedt skifteattest.

Annet ledd gir i samsvar med gjeldende lov en gjenlevende ektefelle rett til å kreve boet tilbakelevert til uskifte om vilkårene for dette er oppfylt. Departementet foreslår at samboere likestilles med ektefeller siden også samboere nå har rett til å sitte i uskifte, jf. punkt 9. Når det gjelder fristen for å kreve uskifte, se § 96 femte ledd.

I tredje ledd har departementet innarbeidet en bestemmelse som svarer til § 13-3 i Skiftelovutvalgets lovforslag. Se også § 159 tredje ledd i departementets lovforslag. Til sammen erstatter disse bestemmelsene utvalgets § 13-3, jf. også nåværende § 34.

I fjerde ledd presiseres det at dersom en tvist allerede er reist, fortsetter behandlingen av denne etter saksbehandlingsreglene i §§ 168 flg.

I femte ledd er det gitt regler om fastsettelse av bostyrerens godtgjørelse. Har arvingene merknader til bostyrerens forslag til godtgjørelse, kan bostyreren velge å etterkomme disse helt eller delvis og sende et revidert forslag til retten, eller velge å holde fast ved forslaget. Om retten fastsetter forslaget, og arvingene fortsatt mener at godtgjørelsen er urimelig, kan rettens kjennelse påankes. Det er ikke noe i veien for at arvingene og bostyreren kommer til enighet om godtgjørelsen på forhånd slik at arvingenes ankefrafall vedlegges forslaget til godtgjørelse som oversendes retten.

Til § 159

I § 159 er det gitt regler om innstilling av et bo som er overtatt til offentlig skifte. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 33 a og til dels § 34. Første og annet ledd svarer fullt ut til Skiftelovutvalgets § 13-2 i lovforslaget i NOU 2007: 16. Tredje ledd svarer til dels til utvalgets § 13-3, mens fjerde og femte ledd er nye sammenliknet med utvalgets lovforslag. Bestemmelsen er omtalt i punkt 27.4.

Første ledd første punktum angir når skiftebehandlingen skal innstilles. Det vil normalt være stilt sikkerhet for boets omkostninger, jf. lovforslaget § 132. I noen tilfeller vil imidlertid den sikkerheten som er stilt, ikke være tilstrekkelig, eller det vil ikke være stilt sikkerhet fordi det ble ansett som utvilsomt at boets midler var tilstrekkelige til å dekke omkostningene. Innstilling av skiftebehandlingen etter § 159 kan bli aktuelt for eksempel fordi skiftebehandlingen har blitt mer langvarig enn det man hadde grunn til å forvente, eller arvelateren kan ha hatt ukjente forpliktelser. Det er i annet punktum gjort unntak fra plikten til å innstille skiftebehandlingen hvis vilkårene i lovforslaget § 129 første ledd annet punktum er oppfylt.

Det følger av annet ledd at boet skal innstilles også dersom det viser seg at boet allerede er skiftet. Regelen kan synes overflødig, men antas likevel å være klargjørende og foreslås derfor videreført.

Tredje ledd erstatter delvis nåværende § 34. Se merknaden til § 158 tredje ledd.

Departementet foreslår i fjerde ledd å videreføre regelen i skifteloven § 33 a tredje ledd, men med en direkte regulering i stedet for en henvisning slik det er etter gjeldende lov.

I femte ledd foreslår departementet en ny bestemmelse som innebærer at reglene i § 158 femte ledd om fastsettelse av bostyrerens godtgjørelse ved tilbakelevering er gitt tilsvarende anvendelse ved innstilling.

Til § 160

Bestemmelsen gir regler om fastsettelse av booppgjøret. Bestemmelsen erstatter skifteloven § 35. Den svarer med en del endringer til §§ 13-4 til 13-6 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16, se nærmere punkt 27.4.

Første ledd første punktum slår fast at skiftet avsluttes ved at det fastsettes et booppgjør. Departementet foreslår å erstatte begrepet «utlodning» i gjeldende lov og Skiftelovutvalgets lovforslag med «booppgjør», se punkt 27.4.4.

Det følger av annet punktum at bostyreren eller retten skal utarbeide et utkast til booppgjør. Tredje punktum gir nærmere regler om hva booppgjøret skal inneholde. Booppgjøret skal gi en fullstendig oppstilling over boets kjente aktiva og passiva. Dekningsloven §§ 9-2 flg. gir nærmere regler om prioritetsordenen for dekning av forpliktelser. Bostyreren skal ha sørget for å levere skattemelding for inneværende skatteleggingsperiode slik at ulike skattekrav er medregnet. Tidligere utbetalte gjeldsposter og bostyrerens egen godtgjørelse skal også tas med, jf. § 155 annet ledd. Det samme vil gjelde en eventuell godtgjørelse til medhjelpere. Utkastet til booppgjør skal vise hvordan kreditorene har fått eller skal få dekning. Dette kan skje ved å vise hvordan krav er dekket, eller ved å vise at tilstrekkelige midler er satt av til å dekke kravene etter hvert som de forfaller.

En korrekt oppstilling av boets aktiva må være basert på reglene om verdsettelse og eventuelt reglene om skiftetakst, jf. lovforslaget §§ 105 og 106. Om eiendeler er omsatt til kontante midler som ledd i skiftebehandlingen, bør også det fremgå av utkastet til booppgjør.

Til sist skal utkastet til booppgjør vise hvordan boets netto eiendeler deles mellom arvingene etter lov og testament.

Annet ledd bestemmer at utkastet til booppgjør skal forelegges arvingene og kreditorer som ikke allerede har fått fullt oppgjør. Disse skal gis en frist på minst to uker til å gjennomgå utkastet og til å påpeke eventuelle feil. Feil skal her forstås som alt fra trykkfeil til misforståelser eller andre ikke tilsiktede forhold. Rettslig uenighet dekkes ikke av dette begrepet. Bostyreren retter opp eventuelle feil før utkastet oversendes retten.

Det følger av tredje ledd at booppgjøret skal fastsettes ved kjennelse.

Hvis det er retten selv som gjennomfører skiftet, jf. § 134 annet ledd annet punktum, er det retten som må sette opp et utkast til booppgjør og sørge for foreleggelse av utkastet etter reglene i annet ledd. Dette følger av tilføyelsen «eventuelt retten» i første ledd annet punktum.

Til § 161

Bestemmelsen gir regler om hvem som skal ha tilsendt kjennelsen om booppgjøret. Bestemmelsen erstatter skifteloven § 39 første og annet ledd. Lovforslagets annet og tredje ledd svarer med noen endringer til § 13-9 i NOU 2007: 16. Fjerde ledd er nytt i forhold til gjeldende skiftelov og utvalgets lovforslag. Reglene om avslutningen av skiftebehandlingen er omtalt i punkt 27.4.

Det følger av første ledd at kjennelsen straks skal meddeles arvingene og de kreditorene som ikke allerede har fått fullt oppgjør. Meddelelsen kan skje i møte eller ved en skriftlig oversendelse. Er en arving representert av verge etter § 139 første og annet ledd, er det vergen som skal meddeles kjennelsen etter regelen i første ledd. Er arvingen over 15 år, har også arvingen rett til å få tilsendt kjennelsen etter regelen i § 139 tredje ledd.

Annet ledd sikrer at vergen og fylkesmannen gjøres oppmerksom på utfallet av booppgjøret også i tilfeller der arvingen er under vergemål, men selv opptrer under skiftet. Det samme gjelder etter tredje ledd hvis en arving er forsvunnet eller fraværende, jf. § 146.

Bestemmelsen i fjerde ledd er nærmere omtalt i punkt 37.

Til § 162

Bestemmelsen gjelder adgangen til å anke over kjennelsen om booppgjøret. Bestemmelsen viderefører i det vesentlige skifteloven § 40 første og annet ledd. Skiftelovutvalget har ikke noen tilsvarende bestemmelse i sitt lovforslag i NOU 2007: 16, se nærmere punkt 27.4.

Det følger av første ledd første punktum at en kjennelse om booppgjøret kan ankes. Det er først og fremst arvinger som er forbigått, eller som mener at de har fått tildelt for lite, som vil ha grunn til å anke. I tillegg vil arvelaterens kreditorer ha mulighet til å anke hvis de mener at de ikke vil få tilstrekkelig dekning.

Ankefristen er en måned og regnes fra den dagen kjennelsen ble avsagt. Om innholdet av kjennelsen kom arvingen eller kreditoren til kunnskap på et senere tidspunkt, har ingen betydning.

Av første ledd annet punktum følger det at reglene i tvisteloven om ankesumsgrense også gjelder for denne sakstypen. Det følger av tvisteloven § 29-13 at denne grensen i dag er 125 000 kroner.

I annet ledd gis retten en adgang til å omgjøre booppgjøret. Det er en forutsetning for slik omgjøring at omgjøringen ikke nødvendiggjør noen tilbakebetaling av midler som en arving eller kreditor allerede har mottatt. Omgjøringsadgangen omfatter ikke det å ta stilling til rettslig uenighet, men kan innebære en adgang til å rette feil som for eksempel er en følge av en misforståelse, forglemmelse eller annet. Retten til omgjøring gjelder uavhengig av om saken blir anket. En omgjøring kan løse saken slik at parten ikke har behov for å anke kjennelsen. En omgjøring kan imidlertid føre til at en annen arving eller kreditor ser grunn til å anke. Om retten velger å omgjøre, løper ankefristen derfor fra tidspunktet for beslutningen om omgjøring.

Til § 163

I denne paragrafen reguleres tidspunktet for når det kan foretas utdelinger av boets midler. Bestemmelsen svarer til §§ 13-7 og 13-11 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Den svarer til § 40 tredje ledd i skifteloven. Reglene om avslutningen av skiftet er omtalt i punkt 27.4.

Det følger av første punktum at rettighetshaverne som utgangspunkt ikke kan kreve betaling eller utdeling av eiendeler før kjennelsen om booppgjøret er rettskraftig, det vil si når ankefristen er utløpt. Partene kan imidlertid samtykke til ankefrafall etter tvisteloven § 29-6 for å skape fortgang i prosessen.

Annet punktum åpner likevel for et delvis oppgjør forut for det ordinære booppgjøret. Hovedregelen i loven er utvilsomt at det skal gjennomføres et samlet booppgjør der alle aktiva og passiva i boet inngår. Det antas imidlertid at det unntaksvis bør være adgang til å foreta en utdeling til én eller flere av arvingene også på et tidligere tidspunkt. Vilkåret for dette er at det er «på det rene» hva arvingen har krav på. Dette er et strengt krav og ligger bevismessig nær et krav om full sikkerhet. Arvingenes rettigheter vil ofte påvirke hverandre. Det skal derfor en del til for at dette vilkåret er oppfylt før det også er klart hva og hvor mye som skal deles ut til de øvrige arvingene. I tillegg må det være «klart» at boets midler er tilstrekkelige til å dekke utdelingene til øvrige arvinger og boets forpliktelser ellers. Også her kreves det tilnærmet full sikkerhet.

Til § 164

Bestemmelsen avløser skifteloven § 37 annet ledd og § 39 tredje ledd, og den svarer til Skiftelovutvalgets forslag til § 13-8 i NOU 2007: 16. De eiendelene som det normalt vil være aktuelt å sette ut av betraktning, er eiendeler som ingen ønsker å få utlagt til seg, og som etter lovens regler dermed skal selges. Ikke alle eiendeler er egnet for omsetning, og kostnaden ved å få eiendelen omsatt kan overstige verdien av eiendelen.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering på side 275 i utredningen om at det ikke synes nødvendig å videreføre skifteloven § 37 første ledd.

Til § 165

Bestemmelsen viderefører skifteloven § 38. Den svarer til § 13-10 i lovforslaget i NOU 2007: 16. Departementet foreslår i tredje punktum en tilføyelse om at retten eller bostyreren skal sørge for rettsvern ved private beslagsforbud etter dekningsloven kapittel 3. I samsvar med gjeldende lov foreslås det i fjerde punktum at gebyr for tinglysing eller registrering i et realregister skal dekkes av boet. Dette innebærer at kostnaden er en prioritert forpliktelse, jf. § 143 første ledd og dekningsloven § 9-2. Andre kostnader i forbindelse med overtakelsen av eiendelen, som for eksempel dokumentavgift ved fast eiendom, bæres på den annen side av mottakeren av eiendelen.

Til § 166

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende skiftelov og lovforslaget i NOU 2007: 16. Den er omtalt i proposisjonen punkt 27.4.4.

I § 166 er det gitt regler for tilfeller der det etter fastsettelsen av booppgjøret dukker opp eiendeler etter arvelateren som det ikke er blitt tatt hensyn til i booppgjøret. Det kan for eksempel dreie seg om tilbakebetalinger fra norske eller utenlandske skattemyndigheter, det viser seg at arvelateren har hatt en konto i en utenlandsk bank som arvingene ikke kjente til, eller arvelateren har vært arving i et bo der midlene kom til utbetaling og først ble kjent etter at booppgjøret er fastsatt.

Etter departementets vurdering er det behov for fleksible saksbehandlingsregler for disse tilfellene. I noen tilfeller vil det dreie seg om eiendeler av ubetydelig verdi som tingretten nokså uformelt bør kunne overlate til arvingene. I andre tilfeller kan det være hensiktsmessig at den offentlige skiftebehandlingen fortsetter, for eksempel fordi det dreier seg om betydelige verdier eller arvingene har et konfliktfylt forhold. Departementet foreslår på denne bakgrunn at etteroppgjøret skal kunne skje som et offentlig skifte eller som et privat skifte, jf. første ledd første punktum. I utgangspunktet fortsetter den offentlige skiftebehandlingen, men boet kan tilbakeleveres til privat skifte etter reglene i § 158. Departementet foreslår også etter mønster av § 95 i lovforslaget at retten skal kunne overlate eiendelene til en av arvingene uten at boet formelt tilbakeleveres til privat skifte, jf. annet punktum. Eiendelene overføres i så fall uten ytterligere formaliteter til en arving som påtar seg å stå for fordelingen. En slik uformell fremgangsmåte kan benyttes hvis retten finner dette «ubetenkelig». I denne vurderingen vil eiendelenes verdi og forholdet mellom arvingene måtte tillegges betydelig vekt, jf. tredje punktum.

Skal etteroppgjøret fortsette som et offentlig skifte, gjelder reglene i kapittel 17 så langt de passer. Skal etteroppgjøret skje ved privat skifte, gjelder reglene i kapittel 16 så langt de passer. Det er også tatt et forbehold i fjerde punktum om at retten kan tilpasse saksbehandlingen til det som fremstår som mest hensiktsmessig i den konkete saken. Regler om mer grunnleggende rettigheter for arvingene, for eksempel §§ 137 og 138, vil imidlertid ikke kunne settes til side etter denne bestemmelsen. Ved privat skifte vil forbeholdet om at reglene i kapittel 16 gjelder «så langt de passer», innebære at det ikke nødvendigvis vil være behov for å gjennomføre alle oppgavene i § 119.

I annet ledd gis hjemmel for at departementet kan fastsette nærmere regler i forskrift.

Til § 167

Bestemmelsen omhandler tilfeller der en kreditor eller arving har blitt forbigått på skiftet.

Bestemmelsens første ledd gjelder der en kreditor er forbigått på skiftet. Forutsetningen er at det dreier seg om et gyldig krav som verken er prekludert eller falt bort på annet vis. Bestemmelsen svarer til skifteloven § 41.

I annet ledd om forbigått arving er det for oversiktens skyld inntatt en henvisning til § 69. Det vises til merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 168

Bestemmelsen setter rammene for skifteprosessens anvendelsesområde. Innholdsmessig svarer bestemmelsen i det vesentlige til Skiftelovutvalgets lovforslag § 12-1 første og annet ledd i NOU 2007: 16, men den gir en mer detaljert regulering enn utvalgets lovforslag, se nærmere punkt 32.2. Bestemmelsen gir ikke føringer på om rettens avgjørelser er fullbyrdelsesdommer eller fastsettelsesdommer. Hva domsslutningen skal gå ut på, må avgjøres ut fra hva det tvistes om.

Reglene om skiftetvister gjelder bare for offentlig skifte. Tvister ved privat skifte er regulert i § 126.

Første ledd bestemmer hvilke sakstyper som skal behandles som skiftetvist. Skifteprosessen er her eksklusiv, med mindre et av unntakene i annet til fjerde ledd kommer til anvendelse. At skifteprosessen er eksklusiv, medfører at en tvist skal gå for den domstolen som forvalter boet. Vernetingsreglene i tvisteloven gjelder dermed ikke. Eksklusiviteten inntrer så snart offentlig skifte er åpnet og opphører når boet avsluttes. Adgangen til å fortsette skiftetvister ved tilbakelevering av boet er regulert i § 158 fjerde ledd.

Første ledd bokstav a bestemmer at tvist om hvorvidt det skal åpnes offentlig skifte, behandles som skiftetvist. Det samme følger av skifteloven § 9.

Første ledd bokstav b bestemmer at tvist om rett til arv og omfang av arvekrav skal behandles som skiftetvist. En tilsvarende regel kommer forutsetningsvis til uttrykk i skifteloven § 11 første ledd og er ment omfattet av utvalgets lovforslag § 12-1 første ledd første punktum. Denne typen tvister utgjør kjernen i hva som avgjøres i skifteprosessuelle former, og omfatter alle tvister mellom arvingene som sådanne.

Første ledd bokstav c bestemmer at tvister om anmeldte krav mot arvelateren skal behandles som skiftetvist. En tilsvarende bestemmelse finnes i skifteloven § 104 første ledd og er ment omfattet av utvalgets lovforslag § 12-1 første ledd første punktum. I bokstav c er det også bestemt at boets motfordringer behandles som skiftetvist så langt de kan bringes til motregning. Dette innebærer en videreføring av skifteloven § 11 annet ledd første punktum. Noen tilsvarende bestemmelse er ikke tatt inn i utvalgets lovforslag.

Departementet vil for øvrig bemerke at tvistelovens regler om rettslig interesse vil regulere hvem som kan reise tvist, jf. tvisteloven § 1-3. Forutsatt at det foreligger rettslig interesse, vil retten dessuten kunne bestemme hvem som skal reise tvist, se lovforslaget § 170. Det synes derfor ikke å være grunn til å lovfeste teoriens lære om hvem som kan reise tvist etter skifteloven § 104.

Første ledd bokstav d bestemmer at tvist om krav på bestemte ting i boets eller en gjenlevende ektefelles besittelse skal behandles som skiftetvist. Bestemmelser om dette finnes i skifteloven § 104 første ledd og § 108 annet ledd. Utvalget synes å forutsette at tvist om bestemte ting i boets besittelse fanges opp av utvalgets lovforslag § 12-1 første ledd første punktum. I motsetning til skifteloven § 108, jf. § 95 annet ledd, er skifteprosessen eksklusiv for de tvister som er nevnt her. Bestemmelsen stenger heller ikke for at det avsies fullbyrdelsesdom for kravet.

Første ledd bokstav e bestemmer at tvister om krav mot boet (massekrav) skal behandles som skiftetvist. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 11 første ledd i.f. og deler av § 104 første ledd annet punktum og er ment fanget opp av utvalgets lovforslag § 12-1 første ledd første punktum. Til forskjell fra skifteloven innebærer bestemmelsen at skifteprosessen er eksklusiv.

Første ledd bokstav f bestemmer at en tvist under offentlig skifte om krav mot en tredjeperson, herunder krav mot en arving som ikke er knyttet til posisjonen som arving, skal behandles som skiftetvist. Det samme er forutsatt i utvalgets lovforslag § 12-6 første ledd. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 173 annet ledd som gir tredjepersonen rett til å kreve saken overført til allmennprosess.

Annet ledd oppstiller flere unntak fra hovedregelen om at tvister som nevnt i første ledd skal behandles i skifteprosessuelle former. Bestemmelsen slår for det første fast at en tvist ikke skal behandles som skiftetvist dersom den overføres til allmennprosess etter § 173. Dette alternativet er i og for seg overflødig ettersom det samme følger av § 173, men er tatt med for å gi en samlet oversikt over unntakene fra skifteprosessens eksklusive karakter.

Alternativet om tvister som etter ufravikelige vernetingsregler hører under en annen domstol, viderefører skifteloven § 10 første alternativ. Regler om tvungent verneting finnes blant annet i patentloven § 63, varemerkeloven § 62 og skjønnsprosessloven §§ 6 og 47. Allerede den uttømmende angivelsen av skifteprosessens eksklusive karakter i første ledd vil kunne stenge for at tvister med tvungent verneting kan behandles som skiftetvist. Annet ledd annet alternativ har imidlertid selvstendig betydning for eksempel der boet vurderer søksmål mot en tredjeperson på grunn av en angivelig patentkrenkelse. Generelt har likevel annet ledd annet alternativ mindre praktisk betydning ettersom det er få bestemmelser om tvungent verneting i lovgivningen.

Annet ledd slår også fast at en tvist som skal behandles etter andre prosessregler, ikke skal behandles som skiftetvist. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 10 annet alternativ. Slike andre prosessregler kan for eksempel være reglene om midlertidig sikring, jf. tvisteloven kapittel 32 og 34. En kan også tenke seg at arvelateren hadde en utestående fordring mot et selskap som er gått konkurs. Fordringstvisten må da avgjøres etter konkursprosessuelle regler, jf. konkursloven § 145.

Tredje ledd første punktum bestemmer at en tvist ikke skal behandles som skiftetvist dersom den er anlagt ved en annen tingrett før boet ble tatt under offentlig skifte. Bestemmelsen samsvarer innholdsmessig med skifteloven § 12. Annet til fjerde punktum gir regler om overføring av tvister fra andre domstoler til skifteprosessuelle former i den domstolen som forvalter boet. Skifteloven har ikke tilsvarende regler.

Adgangen til å få overført saken er videre enn det som ellers følger av domstolloven § 38, både ved at domstolen kan kreve at tvisten overføres til seg, og ved at det ikke stilles vilkår om «særlige grunner» for at tvisten kan overføres. Forutsetningen er at det gjelder en tvist som etter sin art kan behandles i skifteprosessuelle former, jf. henvisningen til første ledd bokstav b til f. Tvister om hvorvidt offentlig skifte skal åpnes, vil ikke kunne versere for andre domstoler, og det er derfor ikke henvist til første ledd bokstav a. Med «partenes» samtykke siktes det til partene i tvisten som verserer for den andre domstolen. Hvorvidt det skal anmodes om overføring, beror på et skjønn. Hensynet til en enhetlig skiftebehandling bør være styrende for hvorvidt det begjæres overføring. Samtidig må dette vurderes opp mot eventuelle praktiske ulemper ved å skifte domstol og prosessuelt spor.

Beslutning om overføring treffes av den tingretten tvisten er brakt inn for. Det er opp til denne tingrettens egen vurdering om anmodningen skal etterkommes, men den vil normalt ikke ha noen interesse i å motsette seg dette. I motsetning til utvalgets forslag er det ikke krav til at beslutningen avsies som kjennelse. Dette samsvarer med domstolloven § 38. Dersom den tingretten som saken er brakt inn for, motsetter seg overføring, avgjøres spørsmålet av den lagmannsretten som er overordnet den tingretten som har ansvaret for skiftebehandlingen. Noen tilsvarende bestemmelse er ikke foreslått av utvalget, men er gitt i domstolloven § 38 tredje punktum.

Fjerde ledd gir regler om overføring til skifteprosess der tvist er reist for den tingretten som forvalter boet, før offentlig skifte ble åpnet. Bestemmelsen har ingen direkte parallell i utvalgets lovforslag, selv om utvalgets lovforslag § 12-1 første ledd klart synes å forutsette at det skal være en slik adgang til overføring. Skifteloven har ikke tilsvarende regler.

Til § 169

Bestemmelsen gir regler om rettens behandling av skiftetvister og bygger på skifteloven § 22 første ledd, jf. Skiftelovutvalgets lovforslag §§ 12-3 og 12-4 i NOU 2007: 16, og skifteloven § 28. Bestemmelsen innebærer enkelte innholdsmessige endringer fra skifteloven og er generelt behandlet i punkt 32.3.

Første ledd klargjør særtrekkene ved skiftetvister, nemlig at retten som utgangspunkt har stor frihet til å legge opp til en hensiktsmessig saksforberedelse frem til avgjørelse er truffet. Første ledd viderefører rettstilstanden etter skifteloven, selv om denne ikke hadde noen tilsvarende bestemmelse. Bestemmelsen svarer hovedsakelig til utvalgets lovforslag § 12-3 første punktum, men gir en ytterligere presisering ved at det kommer klart frem at retten kan beslutte skriftlig eller helt eller delvis muntlig behandling av tvisten.

Annet ledd viderefører i all hovedsak skifteloven § 22 første ledd første punktum. Samtidig er bestemmelsen noe annerledes bygd opp og inneholder enkelte innholdsmessige endringer fra skifteloven.

I likhet med skifteloven § 22 følger det av annet ledd første punktum at tvistelovens tredje del om saksforberedelse og hovedforhandling i allmennprosess og småkravprosess ikke kommer til anvendelse. Tilsvarende som for skifteloven kommer imidlertid tvisteloven § 9-6 om uttalelser, innsigelser og avgjørelser under saksbehandlingen til anvendelse.

Henvisningen til tvistelovens fjerde del innebærer blant annet at tvisteloven § 19-1 om avgjørelsenes form kommer til anvendelse. Henvisningen medfører at skifteloven § 23 er overflødig, og den er ikke videreført i lovforslaget.

Til forskjell fra skifteloven § 22 er bestemmelsen om at «det med hensyn til bevis og bevisførsel gjelder samme regler som under hovedforhandling i sivile tvister» sløyfet. Dette innebærer materielt sett ingen endring fra skifteloven, ettersom de aktuelle reglene om bevis og bevisføring kommer til anvendelse gjennom henvisningen til tvistelovens femte del. Formuleringen «bevis og bevisførsel» i gjeldende § 22 vil også kunne omfatte enkelte regler i tvistelovens tredje del. Det virker imidlertid ikke helt klart hvilke regler i tvistelovens tredje del dette eventuelt gjelder. For eksempel vil det neppe omfatte tvisteloven § 9-15 første ledd om at påstander, påstandsgrunnlag og bebudet bevisføring klarlegges av retten innledningsvis i rettsmøtet. Det kan også synes tvilsomt om § 9-9 tredje og fjerde ledd om delvis skriftlig saksbehandling omfattes. Det samme gjelder § 9-15 om de enkelte ledd i hovedforhandlingen. På denne bakgrunn synes henvisningen til «bevis og bevisførsel» egnet til å forvirre. Departementet kan heller ikke se at det er behov for at reglene i tvistelovens tredje del om bevis og bevisførsel skal gjelde i skiftetvister. Dommerens frihet under saksbehandlingen medfører at dommeren uansett kan legge til grunn de fleste reglene om hovedforhandling i tvistelovens tredje del. De mest sentrale reglene om bevis, slik som reglene om møteplikt, forklaringsplikt, bevisumiddelbarhet mv., gjelder dessuten allerede gjennom henvisningen til tvistelovens femte del.

I henvisningen til tvistelovens femte del ligger det et ikke ubetydelig unntak fra utgangspunktet om at retten står fritt til å beslutte behandlingsmåten. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i Rt. 1997 side 93 lagt til grunn at det ikke kan ses bort fra bevisforbudet i tvistemålsloven § 197 (tilsvarende tvisteloven § 21-12) i tilfeller hvor spørsmål om konkurs behandles skriftlig i lagmannsretten. Departementet er av den oppfatning at det samme må gjelde i skiftesaker. Behandles en skiftetvist i utgangspunktet skriftlig, vil retten likevel måtte ta imot forklaringer muntlig dersom fremleggelse av skriftlige erklæringer ville støte an mot tvisteloven § 21-12. Dette er ikke upraktisk i skiftetvister, hvor prosesskrivene kan bære preg av å være rene partsinnlegg. Samtidig skal det nevnes at tvisteloven § 21-12 er vesentlig utvidet sammenliknet med tvistemålsloven § 197, slik at retten i betydelig utstrekning likevel kan unnlate muntlig avhør. At retten ikke kan unnlate å motta muntlige forklaringer uten å ha vurdert forholdet til reglene om bevisumiddelbarhet i tvistelovens femte del, følger av henvisningen til tvistelovens femte del sammenholdt med første ledd om at retten har frihet «med de begrensninger som følger av annet ledd».

Annet ledd annet punktum innebærer også en videreføring av skifteloven § 22 første ledd første punktum. En endring er likevel at bestemmelsen uttrykkelig unntar tvisteloven § 13-7 om opptak av parts- og vitneforklaringer og § 13-8 om protokollasjon under hovedforhandling fra å komme til anvendelse i skiftetvister. Tidligere fremgikk det uttrykkelig i skifteloven § 22 at reglene om protokollasjon i hovedforhandling gjaldt for skiftetvister. Ved endringslov 26. januar 2007 nr. 3 ble dette sløyfet, og dette ble grunngitt med at skifteprosessen ikke burde skille seg fra småkravprosessen på dette punktet, jf. Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) side 72. På tross av lovendringen gir skifteloven § 22 første ledd tvistelovens fjerde del – hvor §§ 13-7 og 13-8 er plassert – likevel tilsvarende anvendelse, noe som kan så tvil om hva som gjelder. Departementet foreslår at det klargjøres at disse reglene ikke kommer til anvendelse i skiftetvister. Retten vil imidlertid ha adgang til å protokollere etter tvisteloven § 13-9 annet ledd.

Lovforslaget viderefører at tvisteloven kapittel 16 avsnitt III om forsømmelser og fraværsdom i utgangspunktet ikke gjelder i skiftetvister. Lovforslaget innebærer imidlertid en forskjell fra skifteloven ved at dommeren får tilgang til enkelte av de styringsverktøyene som er hjemlet i tvisteloven, jf. tredje punktum. For det første vil retten etter lovforslaget kunne beslutte et tidspunkt for avslutning av saksforberedelsen, jf. tvisteloven § 9-10 første ledd, med den følge at endringer i krav, påstander, påstandsgrunnlag og bevis deretter bare kan fremsettes innenfor rammene av tvisteloven § 9-16. Dommeren vil også kunne pålegge partene å inngi sluttinnlegg, jf. tvisteloven § 9-10 annet ledd. En rekke skiftetvister byr på et uoversiktlig faktum og kryssende krav, og et sluttinnlegg kan være egnet til å oppsummere saken før eventuelle muntlige forhandlinger. Videre foreslås det at tvisteloven § 16-6 tredje ledd om at retten kan nekte en prosesshandling foretatt hvis et rettsmøte må utsettes eller saken vil bli vesentlig forsinket, gis anvendelse, og det foreslås at retten skal ha mulighet til å utstede fristforelegg, jf. tvisteloven § 16-7 annet til fjerde ledd.

Når det særlig gjelder henvisningen til tvisteloven § 16-7 annet til fjerde ledd om fristforelegg, medfører denne at også enkelte andre bestemmelser i kapittel 16 avsnitt III kommer til anvendelse for det tilfellet at det faktisk utstedes fristforelegg. Dette gjelder særlig reglene i tvisteloven §§ 16-9 til 16-14 om fraværsvirkninger og oppfriskning. Det er ikke henvist direkte til disse bestemmelsene siden tvistelovens system medfører at de uansett kommer til anvendelse ved fristforelegg.

Tredje ledd bestemmer at partene innen dom avsies skal gis anledning til å uttale seg skriftlig eller muntlig. Bestemmelsen er innholdsmessig i samsvar med skifteloven § 24 første ledd.

Fjerde og femte ledd viderefører de særlige reglene om ankefrist, oppfriskning og gjenåpning i skifteloven § 28 uten realitetsendringer. Bestemmelsene gjør unntak fra tvisteloven og domstolloven og er begrunnet i hensynet til en effektiv skiftebehandling, se Ot.prp. nr. 5 (1928–1929) side 4–5 og Innst. O. VII (1930) side 4. Tilsvarende regler er gitt i konkursloven § 153 annet og tredje ledd. Skifteloven § 28 er ikke med i utvalgets lovforslag, men det er ikke gitt noen begrunnelse for at bestemmelsen er utelatt.

Fjerde ledd første punktum bestemmer at fristen for anke over en avgjørelse som ikke skal forkynnes eller meddeles, regnes fra den dagen avgjørelsen er truffet. Bestemmelsen har sammenheng med domstolloven § 147 som bestemmer at fristutgangspunktet er forkynnings- eller meddelelsestidspunktet. De avgjørelsene som omfattes av fjerde ledd første punktum, vil stort sett være mindre avgjørelser av administrativ karakter.

Lovforslaget har ikke egne regler om fristutgangspunktet hvor en avgjørelse skal forkynnes eller meddeles. Her kommer derfor domstolloven § 147 til anvendelse. For øvrig nevnes at skifteloven § 24 annet ledd om at en dom kan forkynnes for loddeierne ved opplesing i skiftesamling, er videreført verken i utvalgets lovforslag eller i bestemmelsen her. Grunnen til dette er at det følger av domstolloven § 187 at forkynnelse kan skje ved personlig meddelelse i rettsmøte.

Domstolloven § 147 gjelder i utgangspunktet også for meddelelser, slik at fristen først løper fra selve meddelelsen. Her gir imidlertid annet punktum en særregel om at ankefristen løper fra den dagen meddelelsen er avsendt, dersom den gis i brev. Bestemmelsen kommer til anvendelse på beslutninger som ikke avslutter saken, jf. tvisteloven § 19-5.

Femte ledd bestemmer at oppfriskning mot fristforsømmelser under skiftet ikke kan gis og gjenåpning ikke kan kreves etter at kjennelsen om booppgjøret har blitt rettskraftig. Formålet med bestemmelsen er å hindre at det rippes opp i skifteoppgjør etter endelig utlodning, jf. Rt. 1990 side 375.

Skifteloven § 22 første ledd annet og tredje punktum er ikke foreslått videreført i departementets lovforslag. Henvisningen i skifteloven § 22 første ledd første punktum til tvistelovens første del innebærer at tvisteloven § 3-3 om hvem som kan opptre som prosessfullmektig, kommer til anvendelse i skiftetvister. Samtidig er det i skifteloven § 22 første ledd annet punktum bestemt at tvisteloven § 3-3 første til fjerde ledd gjelder for adgangen til å opptre som prosessfullmektig, mens tredje punktum bestemmer at tvisteloven § 3-3 første til tredje ledd gjelder ved behandling av tvister ved allmennprosess og ved anke. Dette innebærer at bare advokater, advokatfullmektiger eller en av partens nærmeste kan være prosessfullmektig i saker som behandles ved allmennprosess og ved anke, mens skiftetvister – foruten de nevnte persongruppene – kan føres av en annen skikket myndig person som retten har tillatt å opptre som prosessfullmektig. Departementet kan ikke se at det er noen grunn for en slik forskjell, og går inn for at tvistelovens ordning følges fullt ut i skiftesaker. At reglene i tvisteloven vil gjelde, fanges opp av henvisningen til tvistelovens første del i annet ledd første punktum. En slik ordning er i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven § 6-1 første ledd.

Til § 170

Bestemmelsen gir regler om frister for å reise ordinær skiftetvist og er delvis i samsvar med Skiftelovutvalgets lovforslag § 12-2, likevel slik at utvalgets § 12-2 gjelder både frist for å reise skiftetvist og frist for å reise søksmål. Etter departementets lovforslag er § 170 gitt anvendelse for adgangen til å reise søksmål gjennom henvisningen i § 173 tredje ledd tredje punktum. Skifteloven har ikke regler om frist for å reise ordinær skiftetvist. Se nærmere punkt 32.5 om bakgrunnen for bestemmelsen.

Første punktum regulerer den situasjonen at retten, for eksempel i en skiftesamling, har avdekket et tvistepunkt som må løses før boet kan avsluttes, men der en part ikke har reist tvist på eget initiativ, og retten heller ikke finner saken tilstrekkelig opplyst til å avgjøre den på bakgrunn av de muntlige innspillene som eventuelt er gitt i skiftesamlingen. Bestemmelsen gir retten myndighet til å bestemme hvem som skal reise tvist, og å sette frist for saksanlegget. Dette innebærer en kodifisering av gjeldende rett.

Annet punktum bestemmer at rettens beslutning skal opplyse om konsekvensen av fristoversittelse, slik dette er regulert i fjerde punktum, mens tredje punktum bestemmer at beslutningen skal forkynnes for den som skal reise tvist.

Det følger av fjerde punktum at kravet faller bort ved fristoversittelse, forutsatt at rettens beslutning opplyser om den preklusive virkningen etter annet punktum og er forkynt etter tredje punktum. Den preklusive virkningen er i samsvar med domstolloven § 152 og medfører at kravet ikke kan reises senere. Det kan etter forholdene reises tvil om hva som er «kravet», og dette kan få betydning for hva som kan prekluderes. Retten bør derfor i beslutningen etter første punktum opplyse om hva som er kravet. Et eksempel kan være at en arving etter de øvrige arvingenes oppfatning skal ha 300 000 kroner, mens arvingen selv mener å ha krav på 500 000 kroner. Gir retten arvingen en frist for å reise krav, vil kravet være på 200 000 kroner, og det er dette som eventuelt prekluderes ved en fristoversittelse. Arvingen vil med andre ord ikke ha tapt kravet på 300 000 kroner.

Det kan videre tenkes at kravet det skal reises tvist om, er et krav om at et testament kjennes ugyldig. Oversittes fristen, vil det bare være den påberopte ugyldighetsgrunnen som bortfaller. Oversittelsen vil ikke være til hinder for at arvingen senere reiser tvist om en annen ugyldighetsgrunn. Preklusjonen er heller ikke til hinder for at øvrige arvinger reiser tvist om den aktuelle ugyldighetsgrunnen. Rettskraftsreglene i § 173 vil i så fall medføre at rettens avgjørelse også får betydning for den arvingen som først oversittet fristen.

Femte punktum bestemmer at tvistelovens regler om oppfriskning kommer til anvendelse ved fristoversittelse. Dette medfører blant annet at en part ikke må kunne bebreides for fristoversittelsen, og at oppfriskning må begjæres innen en måned, jf. tvisteloven §§ 16-12 og 16-13.

Skiftelovutvalget har i sitt lovforslag § 12-2 tredje punktum en bestemmelse som slår fast at en fristoversittelse ikke berører saksøktes adgang til å reise såkalt «aksessorisk motsøksmål». Departementet har ikke fulgt opp dette forslaget. Etter departementets syn er det ikke nødvendig med en slik bestemmelse i og med at det klart går frem av lovforslaget at det bare er saksøkerens krav som faller bort om fristen oversittes.

Til § 171

Bestemmelsen gir regler om partsevne i tvister i forbindelse med offentlig skifte av dødsbo og gjelder både tvister som går etter skifteprosessuelle regler, og tvister som behandles etter andre prosessregler, for eksempel etter allmennprosessen. Bestemmelsen viderefører dels skifteloven § 22 annet ledd første og annet punktum og dels skifteloven § 20, i den grad den sistnevnte bestemmelsen skal forstås slik at den gir boet partsevne. § 171 gir likevel en mer uttømmende regulering enn skifteloven. Bestemmelsen avviker på flere punkter fra Skiftelovutvalgets lovforslag § 12-5 første og annet ledd i NOU 2007: 16. Hovedforskjellen er at utvalget foreslår at boet skal ha partsevne i alle tredjepersontvister der arvingene står på samme side. I departementets lovforslag er det åpnet for denne muligheten bare i tilfeller der tvisten går for en annen domstol enn den tingretten som forvalter boet.

I første ledd første punktum henvises det til hovedregelen i tvisteloven om boets partsevne ved offentlig skifte. Bestemmelsen er ikke strengt nødvendig, men departementet antar at det er klargjørende for brukerne av loven at det innledningsvis henvises til regelen om boets partsevne. Første ledd annet punktum omhandler tvister om massekrav. Boet er part i slike tvister uansett hva som følger av reglene i annet til fjerde ledd.

Annet ledd første punktum bestemmer at i tvist om krav fra en arving eller krav på å være arving, er de arvingene som bestrider kravet, motparter. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 22 annet ledd første punktum, bortsett fra at skifteloven ikke regulerer situasjonen der noen gjør krav på å være arving. Annet ledd annet punktum presiserer at de øvrige arvingene er parter også der kravet ikke er knyttet til posisjonen som arving – det vil si at vedkommende opptrer som en alminnelig tredjeperson. Krav fra en arving mot en annen arving er dødsboet uvedkommende og faller derfor utenfor bestemmelsen. Boet er aldri part i tvister etter annet ledd.

Tredje ledd første punktum regulerer partsevnen i tredjepersontvister som går for den tingretten som behandler boet, se for eksempel § 168 første ledd bokstav c, d og f. Bestemmelsen medfører at bare de arvingene er parter som bestrider eller gjør gjeldende et krav. Noen tilsvarende bestemmelse finnes ikke i skifteloven. Bestemmelsen avviker også fra utvalgets lovforslag, som går ut på at boet kan være part når det er enstemmighet blant arvingene. Etter tredje ledd annet punktum kan arvingene få dekket sine saksomkostninger som massekrav så langt de ikke er tilkjent saksomkostninger og saksanlegget er kommet boet til gode. Bestemmelsen forutsetter at midler som tilføres boet, går inn i boet. Arvingene kan ikke få dekket sine saksomkostninger som massekrav ut over verdien av boets berikelse.

Det følger av fjerde ledd første punktum at boet er part i tvister som går for andre tingretter enn den som forvalter boet, forutsatt at den tingretten som forvalter boet, og arvingene er enige om å gjøre gjeldende et krav mot en tredjeperson eller bestride et krav fremsatt av tredjepersonen. Når det gjelder kravet om enighet, se § 138 første ledd annet og tredje punktum, som innebærer at enkelte arvingers stemmer ikke skal regnes med. De tvistene som omfattes av bestemmelsen i fjerde ledd, er først og fremst søksmål etter særlige prosessregler eller søksmål med tvungent verneting, se § 168 annet ledd. Også etter skifteloven § 20 kan boet antakelig opptre som part for andre tingretter. Fjerde ledd annet punktum bestemmer at i andre tilfeller er de arvingene parter som gjør gjeldende et krav mot tredjepersonen eller bestrider et krav fremsatt av tredjepersonen. Her reguleres den situasjonen at tingretten eller en eller flere av arvingene ikke er enig i at sak bør reises eller et krav bestrides. Det vil i praksis være bostyreren som tar stilling for tingretten.

Lovforslaget § 171 gjelder partsevnen i tvister som behandles av tingretten. Tvisteloven § 29-8 første ledd innebærer at partsstillingene stort sett bevares i ankeomgangen, og det synes ikke nødvendig med særregler om dette i arveloven. Skifteloven § 29 er etter dette ikke videreført i lovforslaget.

Til § 172

Bestemmelsen regulerer rettskraftsvirkningene av rettslige avgjørelser under skiftet. Bestemmelsen innebærer i hovedsak en videreføring av skifteloven § 22 annet ledd tredje punktum og § 25 og er ikke ment å innebære noen endring av rettstilstanden etter skifteloven, se likevel nedenfor om hvilke domstolers avgjørelser som er omfattet av rettskraftsvirkningene.

Bestemmelsen er i samsvar med utvalgets lovforslag § 12-5 tredje ledd, likevel slik at rettskraftens subjektive grense er noe nærmere presisert enn i utvalgets lovforslag.

Første punktum bestemmer at avgjørelser under skiftet skal gjelde for og mot boet og alle som har interesser i boet. Bestemmelsen utgjør dermed et unntak fra tvisteloven § 19-15 første ledd første punktum om at en rettskraftig avgjørelse er bindende for partene. Med «avgjørelser under skiftet» siktes både til avgjørelser fra den tingretten som forvalter boet, og avgjørelser fra andre domstoler. Etter skifteloven kan det være noe uklart om boet er omfattet av avgjørelser som gjelder arvingene og en tredjeperson. Dette er klargjort i første punktum i lovforslaget.

Bestemmelsen medfører at nytt saksanlegg om tvistegjenstanden må avvises, jf. tvisteloven § 18-1. Begrunnelsen bak bestemmelsen er å sikre en rimelig fremdrift i skiftebehandlingen. Kunne det stadig reises tvist om samme tvistegjenstand, men med andre parter enn de opprinnelige, ville dette skape en praktisk uhåndterbar situasjon og med potensielt motstridende avgjørelser. Uttrykket «alle som har interesser i boet» er ment å fange opp både arvingene og tredjepersoner.

Annet punktum gir tingretten myndighet til å beslutte at en avgjørelse den eller andre domstoler har truffet under behandlingen av boet, skal legges til grunn for den videre behandlingen før den er blitt rettskraftig. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 25, og den er dessuten i det vesentlige i samsvar med konkursloven § 151. Bestemmelsen er ment å bidra til en effektivisering av skiftebehandlingen i tilfeller der det er rimelig grad av sikkerhet for at en avgjørelse ikke blir endret. Bestemmelsen omhandler ikke regulær tvangsfullbyrdelse. Den er dermed ikke overflødig ved siden av bestemmelsene om foregrepet tvangskraft i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-12 og 4-13.

Etter skifteloven § 25 kan det synes noe uklart om avgjørelser som er truffet av andre domstoler, kan gis slik foregrepet rettskraft som bestemmelsen gir anvisning på. I lovforslagets annet punktum er det presisert at den tingretten som forvalter boet, har kompetanse til å beslutte dette.

Til § 173

Bestemmelsen angir vilkårene for å overføre tvister til behandling ved allmennprosess og om saksbehandlingen i den forbindelse. Bestemmelsen viderefører langt på vei skifteloven §§ 30 og 31 og Skiftelovutvalgets lovforslag § 12-6 annet til fjerde ledd, likevel slik at prosessen er forenklet sammenliknet med skifteloven og utvalgets forslag. Om bakgrunnen for bestemmelsen, se punkt 32.4.

Første ledd første punktum bestemmer at retten på begjæring eller av eget tiltak kan beslutte at omtvistede krav skal behandles etter allmennprosess, forutsatt at tvistesummen minst tilsvarer beløpet i tvisteloven § 10-1 annet ledd bokstav a (125 000 kroner). Uttrykket «omtvistet krav» innebærer ikke at det må være reist skiftetvist. Det er tilstrekkelig for overføring at det er avdekket uenighet mellom arvingene eller mellom arvingene og en tredjeperson som må finne sin løsning før boet kan avsluttes. Retten kan for eksempel ha fått kjennskap til dette på en skiftesamling eller gjennom kontakt med partene før det offentlige skiftet ble åpnet. Dette innebærer en endring fra skifteloven, i det denne – i alle fall etter ordlyden i § 30 første ledd – synes å forutsette at det må være reist skiftetvist for at tvisten skal kunne overføres til søksmåls former.

Til forskjell fra gjeldende rett innebærer første punktum at det ikke er adgang til å overføre omtvistede krav til behandling i småkravprosess.

Første ledd annet punktum om hva det skal legges særlig vekt på i vurderingen av om et omtvistet krav skal behandles ved allmennprosess, er i det vesentlige ment å videreføre ordningen etter skifteloven § 30 første ledd. En endring ligger det likevel i at det slås fast at det skal legges vekt også på skiftebehandlingens fremdrift, selv om det har vært adgang til å vektlegge dette også etter gjeldende rett.

Etter første ledd tredje punktum skal partene gis anledning til å uttale seg før retten beslutter behandling ved allmennprosess. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til skifteloven § 30 tredje ledd første punktum. Det følger av kontradiksjonsprinsippet at partene må gis anledning til å uttale seg om overføringsspørsmålet. Lovfesting er for så vidt overflødig. Departementet er imidlertid enig med utvalget i at skifteloven § 30 tredje ledd første punktum bør videreføres ettersom det ellers vil kunne oppstå tvil om lovgiver har ment å fjerne uttaleretten.

Annet ledd bestemmer at en tvist etter § 168 første ledd bokstav f skal behandles ved allmennprosess dersom en tredjeperson krever det og kravet til tvistesum i første ledd første punktum er oppfylt. I motsetning til første ledd gir annet ledd tredjepersonen krav på å få tvisten behandlet ved allmennprosess. Regelen har ingen parallell i skifteloven i og med at skifteloven har som utgangspunkt at tvister om krav mot en tredjeperson ikke kan behandles i skifteprosessuelle former.

En tredjeperson har ikke krav på å få tvisten overført til søksmåls former i tilfeller der boets krav bare gjøres gjeldende som motregningsinnsigelse innenfor rammene av tredjepersonens krav, se § 168 første ledd bokstav c med merknader. Nedlegger boet påstand om dom for et krav mot en tredjeperson ut over rammene av tredjepersonens krav, har imidlertid tredjepersonen krav på å få tvisten overført til allmennprosess forutsatt at boets krav overstiger tvistesummen i første ledd første punktum.

Dersom en tvist skal behandles ved allmennprosess etter første eller annet ledd, bestemmer tredje ledd første punktum at saksøkeren skal gis en frist for å ta ut stevning, med mindre saksøkeren allerede har inngitt prosesskriv som tilfredsstiller kravene til stevning. Bestemmelsen skiller seg fra skifteloven § 31 første ledd og utvalgets lovforslag § 12-6 annet ledd. Skifteloven forutsetter at overføring til søksmåls former alltid krever at saken blir tatt ut på nytt ved stevning. I praksis forekommer det imidlertid at en allerede pågående skiftetvist fortsetter i søksmåls former uten at saken startes på nytt. De prosesskrivene som allerede er inngitt i skiftetvisten, inngår da som dokumenter i søksmålet. Departementet foreslår at det lovfestes at saken ikke trenger å startes på nytt. En slik forenkling synes ubetenkelig, og prosessøkonomiske hensyn taler med styrke for å formalisere en slik ordning i loven. Det er også i tråd med tvisteloven at sakene i størst mulig grad konsentreres i tid og omfang.

I praksis vil det normalt ikke være behov for å starte saken på nytt ved stevning siden de fleste prosesskriv som innleder ordinære skiftetvister, tilfredsstiller kravene til stevning. Det er liten forskjell mellom et prosesskriv som innleder en skiftetvist, og en stevning. Tvisteloven § 9-2 annet ledd om hva stevningen skal inneholde, gjelder riktignok ikke direkte i skiftetvister. Men også i skiftetvister bør det – for at retten skal få et tilstrekkelig avgjørelsesgrunnlag – angis hvilke krav som gjøres gjeldende, nedlegges påstand og redegjøres for den faktiske og rettslige begrunnelsen for kravet og bevisene i saken. Dessuten går departementet inn for at tvisteloven § 12-2 tredje ledd om at et prosesskriv skal tjene til å klarlegge tvistespørsmålene og redegjøre for partenes syn på behandlingen av saken, fortsatt skal gjelde i skiftetvister, jf. lovforslaget § 169 annet ledd første punktum.

Det er etter dette kun i tilfeller der det ikke allerede er inngitt et innledende prosesskriv som tilfredsstiller kravet til stevning, at retten må gi saksøkeren en frist for å ta ut stevning. Partene beholder i så fall de posisjoner de hadde under skiftetvisten. At det er saksøkeren som må reise tvist, innebærer en endring fra skifteloven § 31 første ledd som stiller retten fritt i så henseende.

Der hvor saken ikke trenger å startes på nytt ved stevning, setter retten heller ingen preklusiv frist, se punkt 32.5. Retten treffer i stedet en beslutning om overføring, som så meddeles partene. Må rettsgebyr betales forskuddsvis, pålegges dette samtidig. Betales ikke rettsgebyret, vil saken likevel ikke bli overført, jf. rettsgebyrloven § 3 sjette ledd annet punktum, og tvisten fortsetter som en ordinær skiftetvist. Dette vil gjelde et mindre antall saker og er ikke aktuelt hvor parten er representert ved advokat som har rett til etterskuddsvis betaling av rettsgebyret.

Det følger av tredje ledd annet punktum at dersom det ikke er reist skiftetvist, skal retten fastsette hvem som skal reise søksmålet, og innen hvilken frist det må anlegges. Departementet ser som nevnt ikke grunn til å stenge for at dommeren kan pålegge en part å ta ut stevning selv om det ikke er reist skiftetvist. En annen sak er at dommeren generelt vil ha et bedre grunnlag for å gjøre seg opp en kvalifisert mening om prosessformen når begge parter har inngitt prosesskriv i en skiftetvist.

En part bør heller ikke være forhindret fra å ta ut stevning samtidig som at saken begjæres behandlet i søksmåls former. Saksøkeren vil i så fall være avhengig av rettens samtykke for at saken skal behandles etter allmennprosess. Gir ikke retten samtykke, vil følgen av det «gale sporvalget» bare være at stevningen anses som et prosesskriv i en ordinær skiftetvist, og at et eventuelt innbetalt rettsgebyr må refunderes.

Henvisningen i tredje ledd tredje punktum innebærer at en frist for å ta ut stevning har preklusiv virkning. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 31 første ledd, jf. Rt. 1990 side 346, med den forskjell at den preklusive virkningen først inntrer dersom fristen for å ta ut stevning er forkynt og retten har opplyst om konsekvensene av fristoversittelse. Det er noe uklart etter skifteloven hva som er virkningen av preklusjon, jf. punkt 32.5, mens lovforslaget klargjør at kravet faller bort ved fristoversittelse.

Fjerde ledd bestemmer at en tvist som overføres til behandling i allmennprosess, ikke behandles i forliksrådet. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 31 annet ledd første punktum, men skiller seg fra skifteloven og Skiftelovutvalgets lovforslag ved at det ikke er bestemt at hovedforhandling kan berammes uten saksforberedelse. Departementet viser i den forbindelse til at den tilsvarende regelen i konkursloven § 154 ble endret med virkning fra 1. januar 2008, slik at det nå ikke er åpnet for at hovedforhandling kan berammes uten saksforberedelse. I Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) side 102 begrunnet departementet dette slik:

«Saksbehandlingen forut for overføring av en tvist til behandling ved allmennprosess kan vesentlig ha redusert det normale behovet for saksforberedelse etter tvisteloven. Det vil imidlertid være i dårlig samsvar med tvistelovens økte vektlegging på saksforberedelse å beholde nåværende regel. Det antas å ville høre med til de klare unntak at det ikke er behov for å drøfte noen spørsmål før hovedforhandling berammes.»

Tilsvarende endring ble ikke gjort i skifteloven. På det tidspunktet var Skiftelovutvalget nedsatt, og det ble foreslått bare helt nødvendige tilpasninger til tvisteloven, jf. Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) side 72. Departementet foreslår at regelen om at hovedforhandling kan berammes uten saksforberedelse, sløyfes også i den nye arveloven. Det kan i den forbindelse ikke ses grunner til at for eksempel reglene om sluttinnlegg, preklusjon og forberedelse av hovedforhandlingen ikke skal gjelde når en sak er overført til allmennprosess, jf. tvisteloven §§ 9-10, 9-11 og 9-16.

For øvrig fremstår skifteloven § 31 annet ledd annet punktum om at tvistelovens regler kommer til anvendelse med mindre noe annet er bestemt i skifteloven, som overflødig. Departementet foreslår at denne bestemmelsen ikke videreføres.

Femte ledd bestemmer at beslutninger etter § 173 ikke kan ankes. Det vil si beslutninger om at saken skal eller ikke skal behandles ved allmennprosess, og beslutninger om hvem som skal reise søksmål, og innen hvilken frist. Bestemmelsen viderefører skifteloven § 30 tredje ledd annet punktum og til dels § 31 fjerde ledd. Til forskjell fra ordlyden i skifteloven § 30 tredje ledd annet punktum og utvalgets lovforslag går bestemmelsen ut på at heller ikke beslutninger om ikke å overføre til allmennprosess kan ankes. Etter departementets vurdering er det ikke påkrevet med en ankeadgang over denne beslutningen. Det må i alminnelighet legges til grunn at dommeren tilpasser skifteprosessen til den aktuelle saken, slik at den blir tilstrekkelig opplyst innen de rammer skifteprosessen setter. Mener en part at rettens beslutning om ikke å overføre saken er feil, bør det være tilstrekkelig at dommen som avgjør tvisten, kan ankes.

Til § 174

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende lov og i forhold til Skiftelovutvalgets lovforslag. Det er gitt en nærmere redegjørelse for bestemmelsen i punkt 37.

Bestemmelsen gjelder tilfeller der arvelateren i et testament har bestemt at hele eller deler av arven skal brukes til å opprette en stiftelse, og stiftelsens arverett bestrides. En slik påstand kan gå ut på at testamentet er ugyldig, slik at det ikke skal opprettes en stiftelse, eller tvisten kan gjelde omfanget av stiftelsens arverett.

Også i §§ 90, 94, 118 og 161 er det gitt særlige saksbehandlingsregler for tilfeller der et testament bestemmer at det skal opprettes en stiftelse.

Utgangspunktet etter § 170 i lovforslaget er at retten kan bestemme hvem av partene som skal reise skiftetvist, men for stiftelsestilfellene innebærer § 174 første ledd første punktum at det alltid er den som bestrider stiftelsens arverett, som skal pålegges å reise skiftetvist. Reises ikke skiftetvist innen den fristen retten har satt, skal testamentets bestemmelse om stiftelsen legges til grunn, jf. tredje punktum. Det betyr at dersom medarvingen ikke reiser skiftetvist, er det å anse som endelig avgjort at stiftelsen skal opprettes med det beløpet som følger av testamentet. Det følger av første ledd fjerde punktum at testamentet skal legges til grunn uten hensyn til reglene om avgjørelsers rettskraftsvirkninger etter § 172. Som eksempel kan neves at testamentets gyldighet blir tema i en annen skiftetvist mellom to av de andre arvingene. Konkluderes det i den sammenhengen med at testamentet er ugyldig, får ikke det betydning for testamentets bestemmelse om stiftelsen dersom fristen for å reise tvist om stiftelsen er oversittet etter reglene i første ledd.

Når det gjelder regelen i første ledd tredje punktum, må det likevel tas et forbehold for tilfeller der testamentets bestemmelse ikke er forenlig med pliktdelsreglene. Arvelateren kan ikke omgå lovens pliktdelsregler på den måten at testamentets bestemmelse om stiftelsen blir lagt til grunn uavhengig av pliktdelen hvis medarvingene ikke reiser skiftetvist. I et slikt tilfelle går pliktdelsreglene foran slik at stiftelsen kan opprettes bare med det beløpet som er igjen når livsarvingene har fått sin pliktdelsarv. Det vises i den sammenheng til § 145, jf. § 124, som slår fast at retten skal sørge for oppfyllelsen av krav etter et gyldig testament så lenge kravet ikke går ut over hva arvelateren kunne disponere over. Videre gjelder også i disse tilfellene § 143 om at boets og arvelaterens forpliktelser skal dekkes først.

Det må også tas et forbehold for tilfeller der stiftelsen er en nullitet, for eksempel fordi det overhodet ikke er satt av midler til stiftelsen eller det på annen måte dreier seg om et rettslig arrangement som er omtalt som en stiftelse, men som i realiteten er noe helt annet. I et slikt tilfelle får § 174 ikke anvendelse. Det samme gjelder reglene i § 94.

De nevnte reglene gjelder på den annen side hvis det er satt av for lite midler til stiftelsen. Det følger av stiftelsesloven § 14 første ledd første punktum at en stiftelse skal ha en grunnkapital på minst 100 000 kroner. Er grunnkapitalen som er satt av til stiftelsen, for liten, følger det av § 14 annet ledd at dersom den som hadde til hensikt å opprette stiftelsen, er død, skal Stiftelsestilsynet treffe vedtak om hvem som skal overta de formuesverdiene som skulle inngå som grunnkapital i stiftelsen. Dette innebærer at selv om det ikke er satt av tilstrekkelige midler til å opprette en stiftelse, skal en tvist om testamentsbestemmelsen behandles etter reglene i § 174. Blir resultatet av reglene i § 174 første ledd at testamentet skal legges til grunn, blir det likevel ikke opprettet noen stiftelse, men Stiftelsestilsynet skal da bestemme hvem som skal overta midlene. Det følger av stiftelsesloven § 14 annet ledd fjerde punktum at Stiftelsestilsynets vedtak «skal ta hensyn til hva som best er i samsvar med det formålet stiftelsen var ment å skulle ha, og forhold som det ellers må antas at oppretteren la vesentlig vekt på».

For øvrig vises til omtalen av bestemmelsen i punkt 37.

Til § 175

I § 175 angis virkeområdet for reglene i §§ 175 til 178. Bestemmelsen svarer til angivelsen i enkelte av bestemmelsene i kapittel 15 i gjeldende skiftelov av at de bare gjelder «insolvente» bo. § 175 erstatter Skiftelovutvalgets forslag til § 11-1 i NOU 2007: 16. Som det fremgår av punkt 33.4, går departementet inn for en noe annen regulering av insolvente dødsbo enn utvalget, blant annet ved at det i departementets forslag ikke stilles krav om at retten skal treffe en beslutning om insolvensbehandling. Departementet ser på bakgrunn av dette ikke behov for en slik presisering som er inntatt i § 11-1 annet ledd i utvalgets lovforslag, selv om departementet er enig i realiteten i bestemmelsen.

§ 175 gjelder etter ordlyden tilfeller der det ikke er tilstrekkelige midler til å dekke alle forpliktelsene etter arvelateren. Som det pekes på av utvalget på side 263 i utredningen, vil dette også omfatte tilfeller der det ikke er tilstrekkelige midler til å dekke alle boets forpliktelser.

Reglene i §§ 175 til 178 gir ikke i seg selv en uttømmende regulering av skiftebehandlingen av insolvente dødsbo. Reglene er bare et supplement til de øvrige reglene om offentlig skifte. Videre får også nærmere angitte regler i dekningsloven anvendelse.

Til § 176

Første ledd i bestemmelsen viderefører skifteloven § 104 annet ledd. Bestemmelsen svarer til Skiftelovutvalgets lovforslag § 11-4, men med den endringen at departementet ikke foreslår at regelen skal gjelde uten adgang til å gjøre unntak, se punkt 33.4 i proposisjonen. Det vises for øvrig til merknaden til utvalgets lovforslag på side 266 i utredningen.

Bestemmelsen i annet ledd er ny i forhold til gjeldende skiftelov og Skiftelovutvalgets lovforslag. Det kan etter departementets syn være behov for å slå fast at tingretten har kompetanse til å avgjøre spørsmål om omstøtelse etter dekningsloven.

Til § 177

Første ledd viderefører skifteloven § 106, kun med språklige endringer. Bestemmelsen svarer til Skiftelovutvalgets lovforslag § 11-6.

Annet ledd viderefører skifteloven § 105 første ledd og svarer til § 11-7 i Skiftelovutvalgets lovforslag. Heller ikke i denne bestemmelsen er det foreslått realitetsendringer. Nåværende § 105 annet ledd er inntatt som § 147 annet ledd i lovforslaget.

Til § 178

I § 178 gis det regler om tvangsakkord. Den viderefører med noen språklige endringer skifteloven §§ 110 a til 110 c. Departementet har også tatt inn en tilføyelse i annet og tredje ledd om samboere siden samboere nå på visse vilkår har rett til å sitte i uskifte. Bestemmelsen svarer til §§ 11-8 til § 11-10 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16.

40.4 Fjerde del. Avsluttende bestemmelser

Til § 179

Det foreslås i første ledd at loven settes i kraft fra den tid Kongen bestemmer, se punkt 38 om dette. Fra samme tid oppheves skifteloven 1930 og arveloven 1972, jf. annet ledd første punktum. Som det fremgår i punkt 4.1, foreslås det en felles lov om arv og dødsboskifte som sammen med endringene i ekteskapsloven (se § 181 nr. 1) erstatter de to lovene.

Det foreslås at forskrifter som er fastsatt med hjemmel i arveloven 1972, skal gjelde også etter at den nye loven er satt i kraft. Med hjemmel i arveloven §§ 46 og 47 er det fastsatt en forskrift om disponering av formuen når arvelateren ikke etterlater seg arvinger, jf. forskrift 21. august 2015 nr. 981 om behandling av dødsbo hvor avdøde ikke har arvinger og departementets adgang til å fordele formue til nærstående mv. De nevnte bestemmelsene i arveloven er videreført uten realitetsendringer i §§ 76 og 77 i lovforslaget. § 179 annet ledd annet punktum klargjør at forskrifter etter arveloven vil bli videreført selv om det vedtas en ny lov. Når det gjelder skifteloven, er det ikke fastsatt forskrifter som det er behov for å videreføre når den nye loven trer i kraft.

Til § 180

I § 180 er det gitt overgangsregler, se nærmere om dette punkt 38 i proposisjonen.

Utgangspunktet etter første ledd er at den nye loven gjelder når arvelateren dør etter ikrafttredelsen av loven. For dødsfall som finner sted før ikrafttredelsen av loven, gjelder skifteloven 1930 og arveloven 1972. Regelen i første ledd har først og fremst betydning for reglene om legalarv, jf. kapittel 2 til 4 i lovforslaget, og reglene om skifte av dødsbo i lovens tredje del.

Annet og tredje ledd gir visse særregler for uskifte. Det følger som nevnt av første ledd at hvis arvelateren døde før ikrafttredelsen av loven, er utgangspunktet at det er arveloven 1972 som gjelder. Dette innebærer at vilkårene for uskifte, etableringen av uskifteboet osv. da reguleres av 1972-loven. I annet ledd er det imidlertid presisert at når det gjelder råderetten over uskifteformuen, skal disposisjonen vurderes etter den loven som gjelder når disposisjonen blir foretatt. Er disposisjonen foretatt etter ikrafttredelsen, skal den, uavhengig av når arvelateren døde, vurderes etter reglene i den nye arveloven, ikke etter 1972-loven. Videre vil arvingene kunne kreve bevissikring utenfor rettssak etter § 25 i lovforslaget etter at den nye loven har trådt i kraft, selv om arvelateren døde før ikrafttredelsen. Tredje ledd gjør også unntak fra første ledd ved at det ikke er tidspunktet for når den førstavdøde gikk bort, men skiftetidspunktet, som er avgjørende for hvilket regelsett som gjelder for skiftet av uskifteboet og fordelingen av arven. Mer presist innebærer tredje ledd at dersom boet skal skiftes som følge av at den lengstlevende har gått bort, og den lengstlevende går bort etter den nye arvelovens ikrafttredelse, skal skiftet gjennomføres og arven fordeles etter den nye loven. Tilsvarende gjelder den nye lovens regler om skifte og fordeling av arv hvis boet skal skiftes fordi den lengstlevende eller en arving krever det mens den lengstlevende lever, og kravet settes frem etter den nye lovens ikrafttredelse.

Når det gjelder omtale av de øvrige overgangsreglene i § 180, vises til punkt 38.

Utgangspunktet etter første ledd om at den nye loven bare gjelder når dødsfallet fant sted etter lovens ikrafttredelse, har som nevnt først og fremst betydning for bestemmelsene i kapittel 2 til 4 og lovens tredje del. For en del andre bestemmelser i loven er det gitt særlige overgangsregler i annet til syvende ledd. For øvrige bestemmelser vil det bero på en tolkning om det i forbindelse med overgangen til ny lov er arveloven 1972 og skifteloven 1930 eller den nye arveloven som gjelder. Utgangspunktet etter første ledd vil i noen tilfeller ikke gi noen veiledning. Når det for eksempel gjelder reglene i § 63 i lovforslaget om oppbevaring og registrering av testament, er det naturlig å legge til grunn at det er loven som gjelder på det tidspunktet testamentet innleveres, som regulerer vilkårene for innlevering, og den loven som gjelder på det tidspunktet et testament eventuelt kreves tilbakelevert, som regulerer vilkårene for tilbakelevering. Tilsvarende gjelder for rettens adgang til å gi opplysninger etter bestemmelsens annet ledd.

Til § 181

§ 181 inneholder forslag til enkelte endringer i andre lover som følge av forslaget om en ny lov om arv og dødsboskifte. Bestemmelsen har ikke et fullstendig forslag til endringer i andre lover. Forslaget til en ny lov om arv og dødsboskifte vil innebære at det må foretas en rekke endringer i annen lovgivning. Regjeringen vil fremme en proposisjon med et fullstendig forslag til endringer i annen lovgivning på et senere tidspunkt. Først og fremst vil det være behov for tekniske tilpasninger til den nye loven (blant annet endringer av lov- og paragrafhenvisninger). Endringer i annen lovgivning som innebærer realitetsendringer av betydning, er i stor grad inntatt i lovforslaget i denne proposisjonen.

Til nr. 1 (endringer i ekteskapsloven)

Det foreslås en rekke endringer i ekteskapsloven, først og fremst som følge av forslaget om at skiftelovens regler om saksbehandlingsreglene for skifte av felleseie flyttes til ekteskapsloven, se nærmere punkt 4.1. Det foreslås at de nevnte reglene flyttes til et nytt kapittel 18 i ekteskapsloven (§§ 94 flg.). De øvrige endringsforslagene gjelder andre spørsmål.

§ 69 gjelder verdsettelse av eiendelene som skal deles. I første ledd første punktum foreslås en presisering som tydeliggjør at skiftetakst må være begjært av en av partene, jf. den tilsvarende presiseringen som er foreslått i arveloven § 106.

Etter gjeldende lov er tidspunktet for verdsettelsen ulikt ved offentlig og privat skifte. Annet ledd annet punktum i § 69 foreslås endret slik at verdsettelsestidspunktet skal være det samme uansett skifteform. Det er det tidspunktet som til nå har vært benyttet ved privat skifte, som foreslås videreført for begge skifteformene. Verdsettelsen skal dermed knyttes til det tidspunktet da «det blir bestemt» hvem som skal overta eiendelen. Dette er i samsvar med det som er foreslått for verdsettelse ved sammensatt skifte, se forslaget til § 115 i arveloven og spesialmerknaden til denne bestemmelsen.

I § 77 tredje ledd foreslås av pedagogiske hensyn en tilføyelse som tydeliggjør forholdet mellom delingsreglene i arveloven og ekteskapsloven ved sammensatt skifte. Det kan etter departementets syn være behov for å få klarere frem at selv om delingen av felleseiet i utgangspunktet reguleres av ekteskapsloven, jf. § 77 første og annet ledd, er det arveloven som regulerer ektefellens rett i forhold til de andre arvingene når det gjelder fordeling av eiendeler, se §§ 104, 108 og 113 i forslaget til ny arvelov. Bestemmelsen er omtalt i punkt 31.4.

Ny § 78 a åpner for at retten kan bestemme at felleseiet ikke skal deles hvis det er den gjenlevende ektefellen som ved en straffbar handling har forårsaket at den andre ektefellen døde, og den gjenlevende er dømt for dette. Bestemmelsen bygger på samme formål som forslaget til § 72 i arveloven om fradømmelse av arverett. Det er foreslått en tilsvarende regel i NOU 2007: 16 og i NOU 2014: 1. Det vises til punkt 23 i proposisjonen. I likhet med det som foreslås for fradømmelse av arverett, foreslår departementet at det ikke stilles krav om at gjerningspersonen er dømt til ubetinget fengsel for handlingen.

Bestemmelsen innebærer at retten ut fra samme hensyn som er relevante etter § 72 i forslaget til ny arvelov, skal vurdere om gjerningspersonen skal fradømmes retten til deling av felleseiet. Det vil kun være aktuelt å fradømme ektefellen retten til deling av felleseiet dersom den avdødes formue var størst. I motsatt fall ville gjerningspersonen oppnå berikelse ved å slippe å dele formuen sin med dødsboet, noe som ikke vil være i tråd med regelens formål.

Hvis den straffbare handlingen skjer etter at ektefellene er separert eller skilt, men før skifteoppgjøret er avsluttet, er ikke dette til hinder for at regelen kan komme til anvendelse.

Det foreslås et nytt kapittel 18 i ekteskapsloven om fremgangsmåten ved deling av formuen ved separasjon og skilsmisse mv. Det foreslås som nevnt at de prosessuelle reglene om skifte av felleseie flyttes fra skifteloven til et nytt kapittel i ekteskapsloven, se punkt 4.1. Det vises også til punkt 34.3 der departementet foreslår at ektefeller med fullstendig særeie skal kunne åpne offentlig skifte. Kapittel 18 gjelder i utgangspunktet dermed både ved felleseie og særeie.

§ 94 er fullt ut i samsvar med Skiftelovutvalgets forslag i NOU 2007: 16 til ny § 94 første ledd og ny § 95 i ekteskapsloven. Skiftelovutvalgets annet ledd i § 94 er ikke fulgt opp i departementets forslag. Bestemmelsen er etter departementets syn unødvendig og hører på bakgrunn av kapitteloverskriften og første ledd ikke hjemme i dette kapitlet.

Første ledd angir kapitlets anvendelsesområde og har først og fremst et pedagogisk siktemål.

Annet ledd slår fast at formuen kan deles ved privat skifte eller offentlig skifte. For skifte av felleseie er dette i samsvar med gjeldende rett. For ektefeller med fullstendig særeie er adgangen til offentlig skifte en nyhet i forhold til gjeldende lov, se punkt 34.3.

§ 95 gir rammene for skiftebehandlingen utenfor et offentlig skifte. Bestemmelsen følger opp deler av Skiftelovutvalgets forslag til ny § 96 i NOU 2007: 16.

Bestemmelsen angir fremgangsmåten ved privat skifte og slår fast at dersom boet ikke skal skiftes offentlig, gjennomfører ektefellene selv oppgjøret. Dette innebærer at ektefellene selv innenfor rammen av § 65 kan bestemme fremgangsmåten ved delingen.

Departementet følger ikke opp første ledd annet punktum og annet ledd i § 96 i Skiftelovutvalgets lovforslag. Om begrunnelsen for dette vises det til proposisjonen punkt 34.3.4.

§ 96 angir vilkårene for å åpne offentlig skifte. Bestemmelsen er ny, men avløser for felleseieskiftene § 53 i skifteloven. Bestemmelsen er med noen mindre endringer i samsvar med Skiftelovutvalgets forslag til § 97 i ekteskapsloven, jf. lovforslaget i NOU 2007: 16. Adgangen til å begjære offentlig skifte for ektefeller med felleseie er behandlet i punkt 34.2, mens forslaget om at også ektefeller med særeie skal kunne kreve offentlig skiftebehandling, er behandlet i punkt 34.3.

Første ledd angir hvem som kan kreve offentlig skifte når ektefellene har felleseie. Det følger av første ledd bokstav c at det skal åpnes offentlig skifte dersom en av ektefellene er fratatt rettslig handleevne. Departementet foreslår i samsvar med gjeldende lov at offentlig skifte skal kunne unnlates hvis ektefellens verge skriftlig samtykker til at boet skiftes privat. Vergens kompetanse til å gi et slikt samtykke vil imidlertid bero på om dette omfattes av hans eller hennes mandat. Alternativet om mindreårige i skifteloven § 53 første ledd nr. 3 er ikke fulgt opp. Bakgrunnen for dette er at ved endringslov 15. juni 2018 nr. 31 er adgangen for mindreårige til å inngå ekteskap med tillatelse fra fylkesmannen opphevet.

Det følger av annet punktum i første ledd at offentlig skifte kan begjæres frem til det private skiftet er avsluttet og partene har kommet frem til en bindende avtale. Dersom en bindende avtale om oppgjøret senere settes til side, er departementet enig i utvalgets uttalelse på side 294 i utredningen om at man i et slikt tilfelle «begynner på nytt», slik at adgangen til å begjære offentlig skifte vil være åpen. Bestemmelsen viser bare til bokstav a og b da den ikke er relevant for alternativene i bokstav c og d.

Annet ledd gir regler om åpning av offentlig skifte der ektefellene har fullstendig særeie. Det er i disse tilfellene et vilkår at begge ektefellene krever offentlig skifte, jf. første punktum. Dette innebærer at dersom den ene ektefellen krever offentlig skifte, må den andre i det minste samtykke til at offentlig skifte åpnes.

I særeietilfellene vil det ofte ikke fremstå som nødvendig å inngå en bindende, privatrettslig avtale om det økonomiske oppgjøret. Fraværet av en slik avtale er derfor ingen begrunnelse for at adgangen til offentlig skifte fortsatt skal kunne stå åpen, jf. det motsatte for felleseie etter første ledd annet punktum. Og selv om det i flertallet av tilfellene antas at kravet om enighet for å begjære offentlig skifte i praksis vil innebære en begrensning i hvor lenge etter et samlivsbrudd det vil være aktuelt å kreve offentlig skifte, antar departementet at det kan fremstå som ryddig å ha en grense for hvor lenge et slikt krav kan fremsettes også i særeietilfellene, jf. forslaget til annet punktum. Departementet foreslår at grensen settes til to år etter at ekteskapet er oppløst, jf. ekteskapsloven § 25.

Tredje ledd viderefører skifteloven § 53 annet ledd. Etter gjeldende lov er det nødvendig å stille sikkerhet for skifteomkostningene bare hvis eiendelene anses utilstrekkelige til å dekke disse. Departementet foreslår at det alltid skal stilles krav om sikkerhet for skifteomkostningene. I et felleseieskifte eller ved deling av særeiemidler har partene, i motsetning til det som gjelder ved et offentlig dødsboskifte, selv råderett over sine eiendeler (jf. § 102), og det kan derfor uansett verdien av ektefellenes netto eiendeler være behov for sikkerhetsstillelse for skifteomkostningene.

§ 97 regulerer domstolenes stedlige og internasjonale skiftekompetanse etter ekteskapsloven kapittel 18, samt lovvalg for så vidt gjelder skiftebehandlingen. Bestemmelsen er delvis i tråd med § 98 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16 og erstatter til en viss grad skifteloven § 8. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 35.2 og 35.3.

Første ledd gjelder domstolenes internasjonale kompetanse. «Skiftebehandling» skal her forstås i vid forstand slik at både behandling av skiftetvister og for eksempel gjennomføring av forberedende rettsmøte og domstolenes behandling av offentlig skifte er omfattet. Skiftebehandlingen kan etter første punktum foretas i Norge når en av ektefellene har sitt vanlige bosted her. Hvis ingen av ektefellene har sitt vanlige bosted her i landet, men minst en av dem har en annen klar tilknytning til Norge, kan det etter annet punktum også skiftes her hvis ektefellene i fellesskap begjærer det, og skiftemyndigheten finner det hensiktsmessig. Dette alternativet er ment som en sikkerhetsventil for de tilfellene der det etter en konkret vurdering anses som mest hensiktsmessig at skiftet foretas i Norge. Forhold som statsborgerskap, hvilket lands rett som regulerer formuesforholdet mellom partene, og hvor de største verdiene befinner seg, vil være momenter som kan inngå i vurderingen av om det er tilstrekkelig tilknytning til Norge.

Det følger av første ledd tredje punktum at når skiftebehandlingen foretas i Norge, gjennomføres den etter norsk lov. Bestemmelsen er ny, men antas å videreføre gjeldende rett.

Annet ledd gir regler om internrettslig verneting og er i det vesentlige en videreføring av skifteloven § 8 første ledd. Bokstav d er ny sammenliknet med skifteloven § 8, men har en delvis parallell i tvisteloven § 4-5 første ledd. Det følger av bokstav d at dersom ektefellene ikke har hatt felles bosted i riket, kan sak reises i den rettskretsen der det ligger en fast eiendom som vil omfattes av det forestående skiftet. Ektefellene kan for eksempel ha kjøpt en leilighet her i landet og umiddelbart etter ekteskapsinngåelsen bosatt seg i utlandet. Dersom ekteskapet ender i skilsmisse før de rekker å bosette seg eller ta opphold i Norge, antas det som praktisk at de skal kunne reise sak i den rettskretsen der den faste eiendommen ligger. Det legges til grunn at den faste eiendommen alltid vil være omfattet av skifteoppgjøret i tilfeller der eiendommen er i felleseie. Men også der eiendommen hører til den ene ektefellens særeie, vil den kunne bli omfattet av skiftesaken, for eksempel fordi det hevdes at den ene ektefellen har medvirket til å øke den annens særeie slik at det kan kreves vederlag på bakgrunn av dette, jf. ekteskapsloven § 73. Bokstav e er også ny. Den har en parallell i tvisteloven § 4-6, men den begrenses i annet punktum til avtaler inngått etter at tvisten har oppstått.

Tredje ledd viderefører skifteloven § 8 første ledd fjerde punktum.

§ 98 følger opp Skiftelovutvalgets forslag til ny § 99 i ekteskapsloven. Den svarer til § 9 i skifteloven. Tingretten vil ha full kompetanse til å behandle alle spørsmål under skiftet. Bestemmelsen regulerer når domstolene skal anvende saksbehandlingsreglene i kapittel 18.

§ 99 gir regler om forberedende rettsmøte før åpning av offentlig skifte. Bestemmelsens første og annet ledd er i hovedsak i samsvar med Skiftelovutvalgets forslag til ny § 100 i NOU 2007: 16. Bestemmelsen er nærmere behandlet i punkt 34.2 og 34.3 i proposisjonen.

Det følger av første ledd at partene, før offentlig skifte åpnes, som den klare hovedregel skal innkalles til forberedende rettsmøte. «Partene» vil her normalt si ektefellene. Offentlig skifte kan imidlertid i enkelte tilfeller også begjæres av en arving eller en kreditor som har rett til å kreve deling, jf. forslaget til § 96 første ledd bokstav b. Rekvirenten vil i et slikt tilfelle anses som part. Innkalling til forberedende rettsmøte kan unnlates dersom retten kommer til at et slikt møte vil ha liten hensikt. Departementet er enig med Skiftelovutvalget i at dette først og fremst kan være tilfellet der offentlig skifte skal åpnes fordi det følger av loven, jf. side 295–296 i utredningen, men det kan etter en konkret vurdering unnlates også i andre tilfeller.

Bestemmelsen har en parallell i § 131 i arveloven, som gjelder forberedende rettsmøte i forbindelse med begjæring om åpning av offentlig skifte i dødsbo. Tredje ledd er i overensstemmelse med fjerde ledd i arveloven § 131.

§ 100 gir regler om gjennomføringen av skiftebehandlingen. Bestemmelsen svarer med noen språklige endringer til Skiftelovutvalgets forslag til ny § 101 i ekteskapsloven i NOU 2007: 16.

Etter første ledd skal tingretten bestemme om den selv skal gjennomføre skiftebehandlingen, eller om det skal oppnevnes en bostyrer. I likhet med utvalget er departementet av den oppfatning at utgangspunktet bør være at det ikke oppnevnes bostyrer, jf. punkt 34.2. I motsetning til ved et dødsboskifte er den formuesmassen som berøres av et skifte ved separasjon eller skilsmisse mellom ektefeller, ikke av en slik art at det er naturlig å tale om et «bo». Ektefellene beholder selv råderetten over sine eiendeler under skiftebehandlingen, og det vil dermed som hovedregel ikke være nødvendig med noen forvaltning av eiendelene fra bostyrerens eller tingrettens side. Hvis det oppnevnes bostyrer, gjelder arvelovens regler om bostyrere tilsvarende så langt de passer. Bestemmelsen svarer til § 16 annet ledd i skifteloven.

I annet ledd gis tingretten en vid adgang til å engasjere en eller flere medhjelpere ved skiftebehandlingen hvis det ikke oppnevnes bostyrer. Bestemmelsen gir blant annet hjemmel for å oppnevne en revisor som medhjelper.

§ 101 angir hva skiftebehandlingen omfatter. Bestemmelsen erstatter skifteloven § 54 første ledd, se også § 11 tredje ledd, og den svarer til ny § 102 i ekteskapsloven i lovforslaget i NOU 2007: 16. Det vises til Skiftelovutvalgets merknader til bestemmelsen på side 296–298 i utredningen.

§ 102 er en videreføring av skifteloven § 54 annet ledd og er med enkelte språklige endringer i tråd med Skiftelovutvalgets forslag til ny § 103 i ekteskapsloven.

§ 103 er en videreføring av skifteloven § 55 annet ledd om gjeld som ektefellene er solidarisk ansvarlige for. Bestemmelsen er i tråd med forslaget i NOU 2007: 16 til ny § 104 i ekteskapsloven. Som Skiftelovutvalget viser til på side 298 i utredningen, fremstår nåværende § 55 første ledd i skifteloven som unødvendig, og er derfor utelatt.

§ 104 er i tråd med § 105 i lovforslaget i NOU 2007: 16, og den viderefører skifteloven § 57 uten innholdsmessige endringer.

§ 105 er i tråd med § 106 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16, men henviser i større grad til reglene i arveloven kapittel 17 avsnitt V enn det som følger av utvalgets lovforslag. Etter departementets syn gir det en mer ryddig fremstilling å fullt ut vise til reglene i arveloven enn å gjenta noen regler, mens man for å finne frem til regler som har sammenheng med disse reglene, må gå til arveloven.

§ 106 gjelder tilbakelevering til privat skifte og svarer til skifteloven §§ 32, 33 og 34 med visse endringer. Bestemmelsen er i tråd med Skiftelovutvalgets forslag til §§ 107 og 109 i ekteskapsloven i NOU 2007: 16, kun med noen språklige og strukturelle endringer. I forslaget til ny arvelov er det gitt en tilsvarende bestemmelse i § 158.

§ 107 svarer til §§ 108 og 109 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Den svarer til §§ 33 a og 34 i skifteloven. Endringen i første ledd sammenliknet med gjeldende § 33 a og Skiftelovutvalgets lovforslag må ses i sammenheng med § 96 tredje ledd, se merknaden til denne bestemmelsen.

§ 108 erstatter forslaget til §§ 110 til 112 og § 114 i Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Bestemmelsen er utformet i samsvar med §§ 160 til 162 i arveloven. Det vises til merknaden til disse paragrafene som langt på vei har relevans også for bestemmelsen i ekteskapsloven. Se også punkt 27.4.

Det følger av § 108 annet ledd at utkastet til booppgjør skal sendes ektefellene slik at de kan uttale seg om utkastet. Er det retten selv som står for skiftebehandlingen, er det også retten som sørger for slik utsendelse. Er det oppnevnt bostyrer, er det bostyreren som sørger for utsendelsen. Når fristen er ute, oversender bostyreren utkastet til retten.

§§ 113 og 116 i lovforslaget i NOU 2007: 16 er ikke fulgt opp i departementets lovforslag. Ektefellene har selv råderetten over sine eiendeler under den offentlige skiftebehandlingen, jf. § 102. Det vil derfor ikke være aktuelt med noen utbetaling fra rettens side, slik det er ved et dødsboskifte.

Departementet antar at det ved deling mellom ektefeller er begrenset behov for regler tilsvarende § 166 i forslaget til ny arvelov om eiendeler som dukker opp etter fastsettelsen av booppgjøret. Det bør kunne legges til grunn at ektefellene har kjennskap til egne eiendeler. Departementet foreslår derfor ikke noen uttrykkelig regulering av dette.

§ 109 svarer til Skiftelovutvalgets forslag til ny § 115 i ekteskapsloven i NOU 2007: 16. Departementets lovforslag er utformet i samsvar med § 165 i arveloven.

Det følger av bestemmelsen at det er ektefellene i fellesskap som skal betale tinglysingsgebyr eller gebyr for registrering i et annet realregister. Når det gjelder dokumentavgift, gjelder et fritak for dokumentavgift etter dokumentavgiftsloven § 8 første ledd bokstav a for ektefeller med felleseie. Ved hel eller delvis overføring av fast eiendom fra den ene til den andre vil det da ikke påløpe dokumentavgift.

Til nr. 2 (endringer i odelsloven)

Det foreslås et nytt fjerde punktum i § 56 første ledd. Bestemmelsen foreslås flyttet fra skifteloven § 62 første ledd til odelslovens regler om åsetestakst.

Til nr. 3 (endringer i rettsgebyrloven)

Endringene i rettsgebyrloven § 16 nr. 1 er en følge av forslaget om at offentlig skifte skal være mulig også for ektefeller med særeie og for samboere, se punkt 34.3 og forslaget til ny § 96 annet ledd i ekteskapsloven og ny § 3 a i husstandsfellesskapsloven.

Endringene i rettsgebyrloven § 16 nr. 3 er en følge av forslaget om det også for ektefeller med særeie og for samboere skal holdes forberedende rettsmøte før det åpnes offentlig skifte, se punkt 34.3 og forslaget til ny § 99 i ekteskapsloven og ny § 3 a i husstandsfellesskapsloven.

Endringene i § 18 annet og tredje ledd har samme bakgrunn som endringene i § 16 nr. 1.

Endringene i § 20 første punktum gjelder kun justering av en paragrafhenvisning og at «loddeiere» er erstattet av «arving», se punkt 4.3.

Til nr. 4 (endringer i dekningsloven)

I Lovavdelingens tolkningsuttalelse 5. oktober 2006 (snr. 2006/5174 EP) behandles to tolkningsspørsmål om prioritetsrekkefølgen for begravelsesomkostninger ved skifte av insolvente dødsbo. Departementet foreslår at § 9-2 endres for å avklare disse spørsmålene. Det foreslås for det første å tydeliggjøre at nåværende første ledd nr. 1 om at rimelige begravelsesomkostninger skal dekkes før annen gjeld, ikke bare gjelder ved konkurs, men også ved skifte av insolvente dødsbo. Slik § 9-2 første ledd nr. 1 nå er utformet, kan dette fremstå som usikkert, selv om § 9-1 slår fast at kapittel 9 gjelder ved både konkurs og skifte av insolvent dødsbo.

Det foreslås videre å endre bestemmelsen slik at det gjøres klart at begravelsesomkostningene skal dekkes før andre massekrav. Etter gjeldende lov virker det uklart om begravelsesomkostningene skal dekkes før andre massekrav (jf. § 9-2 første ledd nr. 2 og 3), eller om de har lik prioritet med andre massekrav. Spørsmålet er med andre ord om § 9-2 første ledd gir en innbyrdes rangering, eller om krav som nevnt i nr. 1, 2 og 3 har samme prioritet. De hensyn som begrunner regelen om at begravelsesomkostninger skal ha prioritet etter § 9-2 første ledd, taler etter departementets syn også for at slike omkostninger gis prioritet foran andre massekrav. Som det er pekt på i Lovavdelingens uttalelse, vil det fra både en etisk og en praktisk synsvinkel være i samfunnets interesse at enhver person sikres en begravelse. Departementet legger også vekt på at en slik utforming av regelen er i samsvar med tidligere praksis.

Departementet foreslår etter dette et nytt første ledd, som gjelder både ved konkurs og ved skifte av insolvente dødsbo, og som slår fast at rimelige omkostninger ved skyldnerens begravelse skal dekkes først. Annet ledd gjelder andre massekrav. Disse skal – med samme innbyrdes prioritet – dekkes etter begravelsesomkostninger, men før krav som nevnt i tredje ledd (tidligere annet ledd).

Til nr. 5 (endringer i husstandsfellesskapsloven)

Endringene i §§ 2 og 3 gjelder kun justering av paragrafhenvisninger som følge av forslaget om å oppheve skifteloven. Lovforslaget innebærer at reglene i stedet plasseres i tredje del i den nye arveloven.

§ 3 a er ny og innebærer at samboere gis adgang til å kreve offentlig skifte ved opphør av samboerskapet på annen måte enn ved død. Bestemmelsen følger delvis opp Skiftelovutvalgets forslag i NOU 2007: 16 til ny § 3 a i husstandsfellesskapsloven. Begrunnelsen for bestemmelsen fremgår av punkt 34.3 i proposisjonen.

§ 3 a har et noe snevrere virkeområde enn de øvrige reglene i husstandsfellesskapsloven, jf. § 1. Bestemmelsen gjelder bare dem som er samboere i arvelovens forstand, jf. forslaget til ny arvelov § 2 tredje ledd. Sammen med husstandsfellesskapsloven § 1 innebærer § 3 a at den får anvendelse bare for samboere i ekteskapsliknende forhold som har vært samboere i minst to år eller har, har hatt eller venter barn sammen.

Det slås fast i bestemmelsen at dersom begge partene krever det, skal det foretas offentlig skiftebehandling av samboernes samtlige eiendeler og forpliktelser. Hvis offentlig skifte åpnes, gjelder reglene i ekteskapsloven kapittel 18 tilsvarende så langt de passer. På samme måte som for ektefellene kan det ikke åpnes for offentlig skiftebehandling av bare en del av formuen. Henvisningen til ekteskapsloven kapittel 18 innebærer for øvrig at det som hovedregel skal holdes forberedende rettsmøte etter ekteskapsloven § 99 før det åpnes offentlig skifte.

Til nr. 6 (endringer i tvangsfullbyrdelsesloven)

I tvangsfullbyrdelsesloven § 4-8 første ledd første punktum foreslås det å føye til samboere siden også samboere kan sitte i uskifte både etter gjeldende arvelov §§ 28 c flg. og etter lovforslaget kapittel 6.

Til nr. 7 (endringer i gravferdsloven)

Det følger av gravferdsloven § 9 femte ledd at dersom ingen sørger for gravferd, skal denne besørges av kommunen hvor arvelateren hadde bopel ved dødsfallet, eventuelt av den kommunen hvor dødsfallet fant sted. Kommunen kan kreve utgiftene ved gravferden dekket av dødsboet. I bo som verken er overtatt til privat skifte, offentlig skifte eller uskifte, og der det heller ikke er noen som har fullmakt etter arveloven § 95, er det ingen som har fullmakt til å disponere over boet og dermed sørge for at kommunen får dekket sitt utlegg. Departementet foreslår i et nytt tredje punktum en regel som i disse tilfellene gir tingretten fullmakt til å disponere over den avdødes eiendeler slik at kommunen får dekket sitt krav. Tingrettens fullmakt etter forslaget er begrenset til å disponere over det beløpet som er nødvendig for at kommunen skal få dekket sitt krav som følge av at den har dekket begravelsesutgiftene etter femte ledd. I praksis vil bestemmelsen innebære at tingretten kan be finansinstitusjonen der den avdøde har konto, om at et beløp tilsvarende kommunens utlegg overføres til kommunens konto. Forslaget er nytt sammenliknet med Skiftelovutvalgets lovforslag.

Til nr. 8 (endringer i tvisteloven)

Endringen av § 6-2 er i tråd med Skiftelovutvalgets lovforslag i NOU 2007: 16. Det vises til punkt 34.4 i proposisjonen.

Til nr. 9 (endringer i vergemålsloven)

Det foreslås et nytt tredje ledd i § 41. Bakgrunnen for forslaget fremgår av merknadene til arveloven § 14 sjette ledd og § 28 fjerde ledd.

Arvelovutvalgets forslag til endring av vergemålsloven § 41 annet ledd er ikke fulgt opp. Bestemmelsen gir regler om i hvilke tilfeller vergen med samtykke fra fylkesmannen kan gi en livsarving arveforskudd, og dette vil særlig kunne være aktuelt hvis arvelateren selv er ute av stand til å disponere. Bestemmelsen gir ikke livsarvingen noen rett til arveforskudd, slik Arvelovutvalget synes å legge til grunn. Departementet vil også bemerke at vergen uansett må ta i betraktning arvelaterens synspunkter om arveforskuddet etter reglene i vergemålsloven § 33.

Til nr. 10 (endringer i lov om forsvunne personar)

Det foreslås et nytt fjerde ledd i § 19 som henviser til arveloven § 70 første ledd. I denne bestemmelsen er det gitt nærmere regler om gjennomføringen av et krav om tilbakeføring av arv, blant annet at ansvaret for arvingene er forholdsmessig og proratarisk. Det kan være behov for en slik regulering også ved krav etter § 19 i lov om forsvunne personar.

Til nr. 11 (endringer i skatteforvaltningsloven)

Skatteforvaltningsloven § 3-3 bokstav k foreslås endret på bakgrunn av de foreslåtte reglene om formuesfullmakt mv. i arveloven § 92 første og annet ledd. Med tilføyelsen i tredje punktum slås det fast at taushetsplikten etter skatteforvaltningsloven ikke er til hinder for at det gis opplysninger til den som har fullmakt etter arveloven § 92 første eller annet ledd. Den som har slik fullmakt, trenger ikke å påvise saklig grunn slik kravet er etter annet punktum. Se for øvrig punkt 25.4 i proposisjonen.

Til dokumentets forside