4 Andre lands rett

4.1 Dansk rett

Lov nr. 90 av 11. april 1916 om rettens pleje (retsplejeloven) kapittel 93 a inneheld reglar om erstatning på objektivt ansvarsgrunnlag, jf. §§ 1018 a–1018 d, for fridomskrenking og andre straffeprosessuelle inngrep, under dette reglar om obligatorisk erstatning, jf. § 1018 a, stk. 1, og § 1018 d, og reglar om erstatning på grunnlag av alminnelege erstatningsreglar, jf. § 1018 h. Etter reglane blir erstatning ytt både for økonomisk skade og for liding, tort, ulempe og forstyrringar eller øydelegging av stilling og forhold. Juridiske personar kan krevje erstatning for økonomisk tap, dersom vilkåra for erstatning er oppfylte.

Berekning av økonomisk tap eller tapt arbeidsforteneste blir gjort etter reglane i erstatningsansvarsloven (lov nr. 599 av 8. september 1986 med seinare endringar) §§ 1, 1a og 2. Føresegna i erstatningsansvarsloven § 4 om berekning av varige mein har ei øvre beløpsgrense på 1 073 500 DKK (per 2025) ved ein meingrad på 100 prosent. Ved berekning av nedsett arbeidsevne etter § 7 er det ei øvre beløpsgrense på 11 052 000 DKK (per 2025). Det følgjer altså visse grenser for tapsutmålinga òg etter dansk rett.

Etter retsplejeloven § 1018 e, stk. 1, må krav settast fram innan to månader etter at sikta vart informert om at strafforfølginga var avslutta eller endeleg dom vart avsagt. Kravet om erstatning skal framsettast overfor politidirektøren eller statsadvokaten som har hatt ansvaret for etterforskinga i saka som har gitt opphav til kravet. Avgjerd i saka vert treft av statsadvokaten i første instans.

4.2 Svensk rett

I Sverige er erstatning etter strafforfølging regulert i Lag (1998:714) om ersättning vid frihetsberövanden och andra tvångsåtgärder (frihetsberövandelagen). Lova regulerer retten til erstatning for fridomskrenking og andre tvangstiltak. I motsetnad til det offentlege sitt erstatningsansvar elles, er ansvaret for urettmessig fridomskrenking objektivt (på svensk «strikt»). Ordninga gjeld berre fysiske personar. Juridiske personar er ikkje omfatta.

Erstatning etter straffeforfølging dekker «lidande», tapt arbeidsforteneste, forstyrring av næringsverksemd og utgifter, jf. frihetsberövandelagen § 7. Erstatning for «lidande» tilsvarar oppreisingserstatning etter norsk rett. Ein kan ikkje få erstatning for personskade, det vil sei skade på ein person si fysiske eller psykiske helse, eller tingskade etter frihetsberövandelagen. Krav om erstatning for person- og tingskade må eventuelt fremjast etter reglane i Skadeståndslag (1972:207) (skadesståndslagen).

Erstatning for tapt arbeidsinntekt blir utbetalt i prinsippet berre for dei dagane fridomskrenkinga gjekk føre seg. Det er erstatningssøkjaren som har bevisbyrda for at det føreligg eit tap og for storleiken på tapet, sjå SOU 2025:23 Ersättningsregler med brottsoffret i fokus, side 359.

Søknad om erstatning skal settast fram for Justitiekansleren, utan vidare klagerett. Blir ikkje kravet imøtekome av Justitiekansleren, kan saka prøvast for domstolen, jf. §§ 3 og 15 i förordningen (1995:1301) om handläggning av skadeståndsanspråk mot staten.