5 Innføre ei beløpsgrense for dekning av økonomisk tap

5.1 Gjeldande rett

Etter straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav a til c har sikta i utgangspunktet rett til erstatning av staten for økonomisk tap som forfølginga har påførd han, dersom han enten blir frifunnen, forfølginga blir innstilt, eller han har blitt pågripen eller fengsla i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 5 eller FNs konvensjon om sivile og politiske rettar artikkel 9. Straffeprosessloven § 444 andre ledd opnar òg for å dekke økonomisk tap som skuldast fullbyrda straff som overstig den straffa som er idømd etter gjenopning av ei sak.

Ansvaret etter straffeprosessloven § 444 er objektivt, det vil seie at det ikkje er krav om at det kan påvisast feil eller skuld hos offentlege styresmakter. Den som oppfyller vilkåra har rettskrav på erstatning og får i dag dekt det fulle økonomiske tapet sitt, også framtidig økonomisk tap, føresett at kravet til adekvat årsaksamanheng er oppfylt, jf. Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (erstatning etter strafforfølgning) punkt 11.1 side 65. Døme på relevante økonomiske tap er tapt arbeidsforteneste, tap av klientar eller kundar, tap som følgje av psykiske problem etter fengslinga, og ekstrautgifter grunna beslag eller inndraging av førarkort, jf. Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) punkt 11.2, side 65.

Særlege spørsmål oppstår når tapet rammar eit selskap der sikta har rett til del av overskot i selskapet. I utgangspunktet vil slikt tap sjåast på som eit selskapstap som sikta ikkje kan krevje erstatta, jf. Rt. 2004 side 1816 (Skiltmakar-dommen). I dommen vart ein aksjeeigar ikkje tilkjend erstatning for tapt eigarinntekt (aksjeutbyte) som følgje av at trafikkulykka aksjeeigaren hadde vore utsett for hadde redusert nettoinntekta i aksjeselskapet. Dette prinsippet gjeld òg i saker om erstatning etter strafforfølging, jf. til dømes LB-2017-30924.

Medan straffeprosessloven § 444 gir eit rettskrav på erstatning for økonomisk tap, gir straffeprosessloven § 445 ei opning for å tilkjenne erstatning for økonomisk tap etter skjønn.

Vidare gjeld føresegna i straffeprosessloven § 448 erstatning og oppreising til andre enn sikta, og opnar for å tilkjenne erstatning ut frå ei rimelegheitsvurdering når skade eller annan ulempe er påførd ved gransking, ransaking, beslag, kommunikasjonskontroll, eller anna forføying under saka. Erstatning etter § 448 føreset at etterforskingsskritta rammar personen direkte, til dømes når ein eigar av ei leilegheit er påførd tap fordi politiet øydela døra i samband med ei strafforfølging mot leigetakaren.

Reglane i straffeprosessloven kapittel 31 er uttømmande når det gjeld staten sitt objektive ansvar, jf. Rt. 1998 side 40. Sikta kan eventuelt i staden reise sivilt søksmål mot staten etter alminnelege erstatningsrettslege reglar. I så fall vil staten kunne bli ansvarleg etter arbeidsgivaransvaret i skadeserstatningslova § 2-1, jf. Rt. 1998 side 35 på side 38.

5.2 Forslaget i høyringsnotatet

I høyringsnotatet 4. juli 2025 punkt 6.1 føreslo departementet å sette ei øvre beløpsgrense for dekning av inntektstap etter ordninga med erstatning etter strafforfølging. Etter forslaget skulle beløpsgrensa settast til 160 gongar grunnbeløpet i folketrygda, som tilsvarar kroner 20 825 600 per mai 2025. Beløpsgrensa for inntektstap skulle etter forslaget gå fram av nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 444.

I departementet si grunngiving for forslaget viste ein til at det dei siste åra er fremja stadig større krav til dekning av høge inntektstap, og at dreiinga tilseier at hovudtyngda av dei totale utbetalingane i framtida vil knyte seg til dekning av enkelte høge inntektstap, framfor oppreising for å kompensere for fridomskrenking. Departementet meinte også at grunngivinga for ordninga, der staten på objektivt grunnlag dekker alt tap uavhengig av om staten har gjort seg skuldig i feil eller forsømmingar, ikkje treff like godt for dei som når beløpsgrensa. I tillegg blei det mellom anna framheva at den forenkla forvaltningsbehandlinga i ordninga, i mindre grad er tilpassa krevjande utmålingsspørsmål.

5.3 Høyringsinstansane sitt syn

Statens sivilrettsforvaltning, Økokrim, Troms politidistrikt, Trøndelag politidistrikt, Den norske aktuarforeining, professor dr. juris Bjarte Askeland v/Handelshøyskolen BI, og ein annan privatperson støttar forslaget om å innføre ei beløpsgrense for inntektstap.

Statens sivilrettsforvaltning meiner det i staden for ei total øvre beløpsgrense bør vurderast ei årleg beløpsgrense. Etter deira vurdering vil ei total beløpsgrense kunne slå uheldig og urettferdig ut i dei sakene der det er tale om ei svært høg inntekt, og der heile inntektstapet vil bli dekka der tapsperioden har vore kort, men ikkje dersom vedkomande har vore straffeforfølgd over ein lengre periode. Dette harmonerer dårleg med oppfatninga om at jo lengre ei straffeforfølging varar, jo større inngrep er det ovanfor vedkomande. Ved å ha ei årleg beløpsgrense vil ein ifølgje Statens sivilrettsforvaltning unngå heilt at grensa rammar dei den ikkje er meint å ramme, nemleg personar med ordinær til høg inntekt, men som har vore straffeforfølgde over ein lang periode. Statens sivilrettsforvaltning føreslår at ei mogleg beløpsgrense kan ligge mellom 6,4 og 10 G årleg.

Professor dr. juris Bjarte Askeland v/Handelshøgskulen BI støttar forslaget om å innføre ei øvre beløpsgrense, og meiner ein bør sjå forslaget i samanheng med lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2, når det gjeld bakgrunn og prinsipiell forankring. Askeland viser til at når staten er objektivt ansvarleg for konsekvensane av ein samfunnsmessig nyttig og heilt nødvendig aktivitet for å oppretthalde lov og orden, kan det vere rimeleg at skadevaldar sitt ansvar vert lempa. Askeland føreslår eventuelt å kombinere ei noko lågare beløpsgrense med ei retningslinje i den eksisterande lempingsregelen i skadeserstatningsloven § 5-2.

Riksadvokaten, Advokatforeningen og fleire privatpersonar er ueinige i forslaget om å innføre ei beløpsgrense.

Riksadvokaten meiner at dagens erstatningsordning bør vidareførast slik den er i dag, og at det ikkje utan vidare er klart kva den alminnelege rettsoppfatninga tilseier om dekningsgrad. Etter riksadvokaten sitt syn er det ikkje gitt at risikoen for at ein i framtida vil måtte utbetale svært høge beløp i strid med den alminnelege rettsoppfatninga, vil vege tyngre enn fordelane ved å halde på dagens generelle ordning.

Når det gjeld konsekvensane av at krav over beløpsgrensa må bli fremja i sivile søksmål, meiner riksadvokaten at det både vil vere svært arbeidskrevjande for påtalemakta å sette regjeringsadvokaten i stand til å føre saka for retten, og krevjande for domstolen å ta stilling til den. Oslo politidistrikt er òg av dei som peiker på at desse sakene vil vere arbeidskrevjande å handtere. Riksadvokaten stiller òg spørsmålet om det vil skape fare for overforsiktigheit i politi og påtalemakt dersom desse sakene regelmessig vil få etterspel i sivile søksmål der tenestepersonar må forsvare seg mot påstandar om at dei har opptredd i strid med profesjonsnorma.

Riksadvokaten viser vidare til at regelen i tvisteloven § 22-6 a avgrensar moglegheita til å føre bevis om politiet og påtalemakta si interne saksførebuing i straffesaker. Riksadvokaten peiker på at terskelen for å tillate slikt bevis ført bør vere «meget høy», og at domstolen berre skulle kunne tillate bevisføring i «ekstraordinære tilfeller». Noko anna ville medføre fare for innverknad på politiet og påtalemakta si kommunikasjon og arbeidsform, jf. Prop. 34 L (2022–2023) Endringer i tvisteloven mv. (rettsmekling, ankenektelse mv.) punkt 9.5.2, side 83. Dersom forslaget inneber fleire tilfelle der bevis om politiet og påtalemakta si interne straffesaksførebuing må leggjast fram, så meiner riksadvokaten at det vil vere uheldig.

Advokatforeningen meiner høyringsnotatet i liten grad tek utgangspunkt i dei berande omsyna bak reglane, slik desse går fram i Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (erstatning etter strafforfølgning). Etter deira vurdering er det nærliggjande å trekke ein parallell til det domstolsskapte objektive erstatningsansvaret for skade valda ved farleg verksemd. Advokatforeningen peiker på at strafforfølging har ei ibuande stor skadeevne. Dersom det viser seg at vedkomande ikkje har gjort noko gale, har det offentlege objektivt sett gjort urett, uavhengig av om nokon kan klandrast for feilvurderinga.

I likheit med riksadvokaten peiker også Advokatforeningen på utfordringa med at regelen i tvisteloven § 22-6 a avgrensar moglegheita til å føre bevis om politiet og påtalemakta si interne saksførebuing i straffesaker. Etter Advokatforeningen si oppfatning vil ei slik ordning vere i strid med føremålet for lovreforma i 2003, nemleg å gjere det enklare og raskare å få erstatning.

Etter Advokatforeningen si vurdering vil det framstå støytande om staten, gjennom objektivt ugrunna bruk av sitt valdsmonopol, ansvarsfritt skal kunne påføre enkeltindivid omfattande tap. Dei meiner seinare års erfaringar viser at det er behov for ei høgare grad av kvalitetssikring og bevisstheit om skadeevna ved tvangsmiddelbruk i økonomiske straffesaker. Ved høgare økonomiske tap vil ein strafforfølgd, trass i frifinning, regelmessig ikkje ha noko realistisk moglegheit til å byggje seg opp att. Det er då vanskeleg å sjå noko «rimelegheit» i at ikkje staten skal reparere uretten.

Fleire privatpersonar har kome med høyringsinnspel. Innspela er tilnærma likelydande. Dei gir uttrykk for at forslaget bør trekkjast og at ei eventuell gjennomføring vil kunne redusere tilliten til staten og påtalemakta, og særleg gå ut over rettstryggleika til enkeltmenneske som vert utsett for justismord. Dei meiner ei endring i tråd med forslaget vil vere urimeleg og stride med likebehandlingsprinsippet, samt føre til vilkårlege resultat. Dei meiner forslaget vitnar om manglane ansvarskjensle frå staten.

5.4 Departementet si vurdering

Departementet opprettheld forslaget i høyringsnotatet om å innføre ei beløpsgrense på 160 G for ordninga med erstatning etter strafforfølging.

Strafforfølging er utan tvil eit av dei mest alvorlege inngrepa styresmaktene kan sette i verk overfor enkeltindivid og føretak, og det blir difor stilt strenge krav til prosessen. Det er openbert at strafforfølging både kan opplevast svært inngripande og gi store skadeverknader for den enkelte. Samstundes er etterforsking av straffbare forhold ei oppgåve samfunnet ikkje kan velgje vekk. Dei høge erstatningskrava er ofte knytte til strafforfølging av økonomisk kriminalitet, og etterforsking av økonomisk kriminalitet er viktig både for den enkelte, næringslivet og for at ein skal kunne ha ein velfungerande rettsstat.

Etter departementet si vurdering er det no grunn til å sette ei grense for kor store tap staten bør ta på seg utan å vurdere om det kan påvisast feil eller skuld frå offentlege styresmakter.

Spørsmålet om standardisering og med dèt innføring av ei beløpsgrense for dekning av økonomisk tap er vurdert tidlegare, mellom anna i NOU 1996: 18 Erstatning i anledning strafforfølgning punkt 5.3.2 side 53 og i Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (erstatning etter strafforfølgning) punkt 3 side 15. Ein fall då ned på at tapa dei varetektsfengsla har lidd er så forskjellige at det ikkje er rimeleg å standardisere erstatninga – verken av omsyn til den skadelidne eller staten.

Det blei heller ikkje føreslått å innføre ei beløpsgrense i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov. I utgreiinga punkt 27.2.1 side 511 vart det mellom anna framheva at tap etter strafforfølging lettast kan pulveriserast av staten som ein rein driftskostnad via skatteseddelen. I tillegg blei det i same punkt side 512 vist til at erstatninga også tener fleire andre funksjonar, som å rette opp omdømet til den skadelidne òg å motverke dei uheldige sosiale verknadane, særleg sett i lys av at straff oftast rammar personar frå svakare og meir utsette grupper i samfunnet.

Straffeprosesslovutvalet understreka også at krav om erstatning kunne knyte seg til ulike sakstypar, og uttala i punkt 27.1.2 side 511:

Utvalget […] ønsker å påpeke at det er svært forskjellige sakstyper som gir opphav til erstatning og at kravets størrelse kan skyldes forhold av ulik karakter. For eksempel kan mange års frihetsberøvelse etter dom hvor vedkommende senere er frifunnet etter gjenåpning, så vel som tap av svært høy inntekt hos den erstatningssøkende, medføre store krav. Det er ikke sikkert at det for så ulike tilfeller bør gjelde en felles øvre grense for rett til erstatning på objektivt grunnlag etter ordningen.

Departementet er einig med straffeprosesslovutvalet i at dei ulike sakstypane kan tilseie at det ikkje bør gjelde ei felles øvre grense. Som det går fram nedanfor er det difor behov for ei nærare vurdering av kva sakstypar beløpsgrensa bør gjelde for. Etter departementet si vurdering vil behovet for å kunne pulverisere tapet også variere mellom dei ulike sakstypane. Erstatninga vil framleis ha ein gjenopprettande funksjon i form av å rette opp omdøme til den skadelidne, sjølv om det vert sett ei beløpsgrense.

Vurderingane til straffeprosesslovutvalet må sjåast opp mot at det i same utgreiing punkt 27.2.2 side 512 blei vist til at dei årlege utgiftene til ordninga i åra 2010 til 2015 hadde ligge på om lag 20 millionar kroner. Som utvalet peika på var utgiftene såleis relativt små gitt det ibuande skadepotensialet som følgjer med offentleg strafforfølging.

I departementet sitt høyringsnotat 4. juli 2025 punkt 2.1 går det fram at dei relativt låge utgiftene har helde seg heilt fram til 2024. Det er utviklinga dei siste to åra som tilseier at det no er behov for å justere ordninga. For å gi eit bilete på dette er det årleg behandla om lag tusen krav og dei totale utbetalingane for desse krava har over fleire år ligge på mellom 30 til 40 millionar kroner, medan to enkeltståande krav som no er til behandling i domstolane utgjer heile 223 millionar kroner. Det er også tidlegare fremja store krav, utan at desse har ført fram. Det største enkeltståande kravet som Statens sivilrettsforvaltning så langt har motteke er på 900 millionar kroner i 2019. Dei største utbetalingane i enkeltsaker var fram til 2025 på høvesvis 35,6 millionar kroner og 25,2 millionar kroner. I lys av tala i Statens sivilrettsforvaltning sin årsrapport for 2024, punkt 2.1, er sannsynet stort for at det allereie i 2026 vil kunne kome større enkeltutbetalingar etter ordninga.

Departementet er einig med dei høyringsinstansane som har framheva at reglane om erstatning etter strafforfølging skal vareta grunnleggande krav til rettferd. Isolert sett kan prinsippet om rettferd trekkje i retning av full erstatning etter ei strafforfølging som ikkje har ført fram, uansett beløp. Omsynet til likskap for lova kan òg tale for at alle skal ha rett til å få dekt heile tapet sitt uansett økonomisk utgangspunkt.

I vurderinga av behovet for å innføre ei beløpsgrense finn likevel departementet grunn til å leggje større vekt på forskjellen i storleiken på de innkomne krava. Etter departementet sitt syn vil det endre ordninga sin karakter dersom størstedelen av utbetalingane går til å erstatte svært høge inntekter for nokre få enkeltpersonar, framfor å sikre grunnleggjande rettstryggleik og dekning av tapspostar for svakare og meir utsette grupper i samfunnet. Lovgivar synest hovudsakleg å ha hatt den sistnemnde gruppa i tankane ved utforminga av ordninga.

Den forenkla sakshandsaminga under ordninga er heller ikkje nødvendigvis godt eigna for å handtere kompleksiteten ved utmåling av høge økonomiske tap, og sakene er etter departementet si vurdering òg av den grunn betre eigna for domstolsbehandling. Ofte vil dei som har nådd beløpsgrensa dessutan ha moglegheit til å gå til domstolen med kravet sitt etter skuldansvaret.

Departementet har merka seg riksadvokaten og enkelte politidistrikt si bekymring for konsekvensane av at fleire krav vil bli fremja i sivile søksmål, med påstand om skuldansvar hos politi og påtalemakt. Riksadvokaten viser til at det kan bli svært arbeidskrevjande å sette regjeringsadvokaten i stand til å føre sakene i retten. Departementet understrekar at beløpsgrensa vil gjelde ytst få saker. Å løfte enkelte av desse sakene opp for ei vurdering av om offentlege styresmakter har gjort feil eller har skuld i strafforfølginga, vil òg gi grunnlag for å avdekke mogleg systemsvikt som kan gi læring for handtering av framtidige saker. I motsetnad til riksadvokaten er ikkje departementet bekymra for at forslaget vil skape fare for overforsiktigheit i politi og påtalemakt, og viser til at Økokrim, som har dei fleste av desse sakene, ikkje har innvendingar til det same. Departementet presiserer at dersom politiet og påtalemakta kjem fram til at dei er å klandre for det aktuelle inntektstapet, er det heller ikkje noko i vegen for å avgjere saka utan domstolsbehandling, ved å vedkjenne erstatningsansvar eller gjennom forlik, sjå tilsvarande vurdering i rundskriv G 01/2017, punkt 3.3.

Advokatforeningen har peika på at tvistelova § 22-6 a vil vere til hinder for at erstatningssøkjaren får tilgang til det bevismaterialet som er relevant for å underbyggje påstandar om skuldansvar. Riksadvokaten viser òg til denne føresegna, og peiker på at terskelen for å tillate slikt bevis er høg.

Regelen i tvistelova § 22-6 a gjeld bevisforbod for interne straffesaksopplysningar, jf. første ledd. Bevisforbodet svekkjer i utgangspunktet moglegheita til å fremje erstatningskrav etter alminnelege erstatningsrettslege reglar. Bevisforbodet er meint å skulle praktiserast restriktivt, men er likevel ikkje absolutt. Som det går fram av andre og tredje ledd kan det innhentast samtykke til bevisføring frå høvesvis riksadvokaten og tingretten. Departementet legg til grunn at det i dei enkelte tilfella vil bli gjort ei forsvarleg vurdering i tråd med føringane i forarbeida, der omsynet til den enkelte sitt behov for å vareta eigne interesser blir vekta opp mot behovet for hemmeleghald, jf. Prop. 34 L (2022–2023) Endringer i tvisteloven mv. (rettsmekling, ankenektelse mv.) punkt 9.5.2 side 84.

Ei beløpsgrense vil ramme to svært ulike grupper. Den eine gruppa utgjer personar som urettmessig har sona lange fengselsstraffar og som såleis har blitt påførd store økonomiske tap. Den andre gruppa utgjer personar som har uvanlege høge inntekter, som dermed vil kunne nå beløpsgrensa sjølv etter ei relativt kort strafforfølging.

Departementet deler innvendingane til høyringsinstansane når dei peiker på at innføring av ei beløpsgrense for den første persongruppa vil kunne framstå støytande og urettferdig. Det er i desse sakene rettsstaten har svikta mest. Departementet meiner at omsynet til rettferd og viktigheita av at staten tek ansvar for sine feil, veg tyngst overfor desse. Departementet føreslår difor, i motsetnad til i høyringsnotatet, at beløpsgrensa for dekning av økonomisk tap ikkje bør gjelde der den domfelte blir frifunnen etter gjenopning eller får erstatning etter straffeprosessloven § 444 andre ledd, det vil seie der den domfelte vert tilkjend erstatning for økonomisk tap som skuldast fullbyrda straff som overstig den straffa vedkomande vart dømd til etter gjenopning.

Departementet meiner derimot at innvendingane frå høyringsinstansane har mindre gjennomslagskraft overfor persongruppa som vil kunne nå beløpsgrensa grunna høge inntekter. Departementet har vanskeleg for å sjå rimelegheita i at staten skal bruke fellesskapet sine ressursar til dekning av svært høge økonomiske tap utan at det er påvist feil eller skuld. Dette kjem no særleg på spissen når storleiken på enkeltkrav under behandling er høgare enn dei samla utbetalingane etter ordninga. Departementet peiker på at på andre samfunnsområde trer statens erstatningsansvar som hovudregel berre inn der det er utvist skuld. Ordninga med erstatning etter strafforfølging er eit unntak frå dette.

Departementet har vurdert om beløpsgrensa ikkje burde gjelde der ein domfelt person er pågripen eller fengsla i strid med EMK artikkel 5 eller SP artikkel 9, jf. straffeprosessloven 444 første ledd bokstav c, men har falle ned på at beløpsgrensa også skal gjelde i desse sakene. Bakgrunnen for dette er at straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav c gir sikta rettskrav på erstatning, uavhengig av om saka endar med domfelling, og vil også gjelde ved mindre alvorlege brot på reglene om fridomskrenking, sjå ESTR-2012-2638. At beløpsgrensa vil gjelde der vedkommande blir frifunnen etter straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav a, men ikkje i desse tilfella, vil kunne framstå svært urimeleg. Etter det departementet er kjend med, er det dessutan få saker som er fremma om erstatning etter straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav c. Dersom det i framtida vil kome saker der det føreligg omfattande brot på EMK, med tilhøyrande store økonomiske tap, er det ikkje noko i vegen for å avgjere saka etter alminneleg erstatningsrett utan domstolsbehandling, ved å vedkjenne erstatningsansvar eller inngå forlik. Ein vil då ikkje vere bunden av beløpsgrensa.

Straffeprosessloven § 445 gir rett til erstatning for økonomisk tap sjølv om vilkåra i § 444 ikkje er oppfylte, føresett at det framstår rimeleg. Som det går fram av Ot.prp. nr. 77 (2001–2002) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (erstatning etter strafforfølgning) punkt 21.1, side 113 kan erstatning etter § 445 til dømes vere aktuelt der det viser seg ved domfellinga at fridomskrenkinga står i eit klart misforhold til den straffa som vert idømd. Av same punkt går det fram at brot på EMK artikkel 6 kan gi grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven § 445, med mindre det blir gitt eit forholdsmessig frådrag i straffa på grunn av behandlingstida. Etter departementet si vurdering er det ikkje grunn til å gjere forskjell på §§ 444 og 445 når det gjeld forslaget om å innføre ei beløpsgrense. Beløpsgrensa vil difor også gjelde i desse tilfella. På same måte som ved brot på straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav c, så er det ved omfattande brot på EMK artikkel 6 med tilhøyrande store økonomiske tap, ikkje noko i vegen for å vedkjenne seg erstatningsansvar eller inngå forlik.

Etter departementet si vurdering bør beløpsgrensa òg gjelde for økonomisk tap andre enn den sikta blir påførd etter ei strafforfølging, jf. straffeprosessloven § 448.

Når det gjeld spørsmålet om kor høgt beløpsgrensa skal settast, har enkelte høyringsinstansar meint at den må settast lågare enn 160 G og i staden knytast til eit årleg beløp. Bakgrunnen for at beløpsgrensa i høyringsnotatet vart sett til 160 G, var i hovudsak knytt til at den ikkje skulle ramme dei som fekk straffesaka gjenopna etter langvarige fengselsstraffar. Departementet føreslår no at beløpsgrensa uansett ikkje skal gjelde for denne gruppa, men opprettheld likevel forslaget om ei beløpsgrense på 160 G. Føremålet med forslaget er ikkje å standardisere erstatninga ved at ein legg seg nær eit normalinntektsnivå. Staten skal framleis ta på seg ansvaret for dei konsekvensane strafforfølging kan få for den enkelte som blir ramma, også når det økonomiske tapet er langt over det folk flest vil kunne ha. Føremålet er å avgrense mot dei ytst få tilfella der det ikkje er rimeleg at staten bruker fellesskapet sine midlar til å dekke svært høge økonomiske tap utan å vurdere om det kan påvisast feil eller skuld. Tal frå Statens sivilrettsforvaltning sin årsrapport for 2024 tilseier at med ei beløpsgrense på 160 G vil framleis 99 prosent av erstatningssøkjarane få dekka sitt fulle økonomiske tap.

I vurderinga av om ein bør innføre ei øvre beløpsgrense for økonomisk tap, finn departementet å kunne leggje vekt på at erstatning etter straffeprosessloven kapittel 31 synest å gå lengre enn krava som følgjer av både Grunnlova § 94, EMK og SP, sjå punkt 3.1. EMK stiller ikkje krav om eit spesifikt erstatningsbeløp, men beløpet må etter praksis frå EMD ikkje vere uvesentleg eller svært uforholdsmessig sett i forhold til alvoret av krenkinga. EMK overlet i stor grad til konvensjonsstatane å fastsette utmålinga av erstatninga i nasjonal lov. Departementet legg difor til grunn at ei beløpsgrense ikkje er i konflikt med Grunnlova eller Noreg sine menneskerettslege plikter.

Departementet føreslår at beløpsgrensa skal plasserast i straffeprosessloven §§ 444 nytt tredje ledd, 445 nytt andre ledd og 448 nytt andre ledd.