6 Om juridiske personar

Det er verken i straffeprosessloven kapittel 31 eller i forarbeida sondra mellom fysiske og juridiske personar sin til erstatning etter strafforfølging. Det er difor lagt til grunn at også juridiske personar har krav på erstatning dersom vilkåra i lova er oppfylte.

I høyringsnotatet 4. juli 2025 punkt 6.2 føreslo departementet at retten til erstatning etter ordninga ikkje lenger skulle gjelde for juridiske personar. Etter forslaget skulle dette regulerast i eit nytt fjerde ledd i straffeprosessloven § 444 og eit nytt femte ledd i straffeprosessloven § 447. Forslaget la samstundes opp til at juridiske personar framleis skulle kunne ha rett til erstatning etter § 448 for skade eller annan ulempe som andre enn sikta var påførd ved gransking, ransaking, beslag, kommunikasjonskontroll etter kapittel 16 a eller anna forføying under saka, der dette var rimeleg. Føremålet var å unngå at juridiske personar ville lide tap som tredjepersonar, når til dømes eit selskap som eigar av ei leilegheit vert påførd tap fordi politiet øydela inngangsdøra i samband med ei strafforfølging retta mot leigetakaren.

Sjølv om enkelte høyringsinstansar, som Statens sivilrettsforvaltning, er for forslaget, er fleirtalet av høyringsinstansane imot, til dømes riksadvokaten, Oslo politidistrikt, Øst politidistrikt, Advokatforeningen, NHO, SMB Norge og Regnskap Norge.

Riksadvokaten viser til deira tidlegare høyringsfråsegn til NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov, og er ikkje overtydde om at ein regel som utelukkar eitkvart krav frå juridiske personar, og dermed òg krav det er formålstenleg og rimeleg at staten utan videre erstattar, er eit betre alternativ verken til Straffeprosesslovutvalet sitt forslag, eller til å behalde dagens generelle ordning.

Øst politidistrikt og Oslo politidistrikt meiner mellom annan at forslaget vil medføre meirarbeid for politidistrikta sidan erstatningskrav då i staden vil fremjast etter skadeserstatningsloven § 2-1, der ein må vurdere om skuldkravet er oppfylt, noko som vil kunne vere tidkrevjande. Sjølv om det er få saker, vil saker som gjeld juridiske personar kunne vere omfattande. Politidirektoratet er i utgangspunktet einige i dette, men peiker samstundes på at dei òg har erfaring med at saker som gjeld juridiske personar kan vere mindre omfattande.

NHO er også imot forslaget om å avgrense ordninga mot juridiske personar. Subsidiært meiner NHO at det i staden bør innførast ei beløpsgrense for erstatning for inntektstap til juridiske personar. Dei framhevar mellom anna at moglegheita for å bevise aktesløyse i ei sivilsak vil vere ressurskrevjande og nærast illusorisk for små og mellomstore verksemder. Avgrensinga mot å føre bevis om intern saksførebuing i politi og påtalemakt i straffesaker svekkjer ytterlegare moglegheita til å fremje erstatningskrav etter alminneleg erstatningsrett.

SMB Norge meiner forslaget i for stor grad flyttar risikoen over på private aktørar, særleg juridiske personar som verksemder, noko som kan gjere små og mellomstore verksemder sårbare. SMB Norge tilrår ei meir nyansert tilnærming, der små verksemder får betre vern mot utilsikta effektar for næringslivet. SMB Norge tilrår at ordninga vert oppretthalde for små og mellomstore verksemder, for eksempel verksemder med under 50 tilsette og omsetjing under 100 millionar kroner, som straffeprosesslovutvalet i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov føreslo med ein skjønnsregel. Dette meiner dei vil vareta rettferdsaspektet utan å komplisere ordninga vesentleg. Alternativt kan ei lågare beløpsgrense kunne innførast for juridiske personar.

Advokatforeningen kan vanskeleg sjå korleis det generelt er rimeleg og i samsvar med dei grunnleggjande føresetnadane for erstatningsordninga at ei verksemd som er utsett for urettmessig strafforfølging, ikkje skal haldast skadeslaus for tap som følgje av ei urettmessig forfølging.

Regnskap Norge peiker på at det ofte viser seg at faktisk tilkjend beløp ligg vesentleg lågare enn det opphavlege kravet. Etter Regnskap Norge si vurdering tilseier omsynet til å verne verksemder, særleg små og mellomstore verksemder, mot kostnadane som følgje av ei strafforfølging, at det framleis må vere mogleg på nærare vilkår å få utbetalt erstatning på objektivt grunnlag òg for juridiske personar.

Departementet har, i motsetnad til i høyringsnotatet, kome til at juridiske personar likevel ikkje bør utelatast frå ordninga med erstatning etter strafforfølging.

Som fleire høyringsinstansar har påpeika vil det å utelate juridiske personar frå ordninga kunne ramme små og mellomstore verksemder særleg hardt, då desse ikkje nødvendigvis har ressursar til å føre saka for domstolane. Som NHO, Rekneskap Noreg og SMB Noreg peiker på, er det dessutan i praksis få av dei største erstatningskrava som gjeld juridiske personar. Departementet føreslår difor at juridiske personar framleis skal omfattast av ordninga, men at den føreslegne beløpsgrensa òg skal gjelde for desse.

Ved å innføre ei beløpsgrense på 160 G for dekning av økonomisk tap òg for juridiske personar, meiner departementet at ein vil sikre at verksemder får erstatning til å dekke det mest nødvendige av påførde tap. Der tapa har vore større enn beløpsgrensa, er det mykje som tilseier at verksemda er av ein slik storleik eller har stor nok kapital til enten å dekke tapet sjølve, eller å fremje krav på erstatning etter skuldansvaret. Vi viser elles her til dei vurderingane som er gjorde i punkt 5.4.