Retningslinjer for kvalitetssikring av tverrnasjonal høyere utdanning
Retningslinjer | Dato: 11.04.2011 | Kunnskapsdepartementet
Retningslinjene har som formål å støtte og oppmuntre internasjonalt samarbeid og å øke forståelsen for betydningen av kvalitetssikring av tverrnasjonal høyere utdanning. Hensikten med retningslinjene er å beskytte studenter og andre mot dårlige utdanningstilbud og falske tilbydere, og å oppmuntre utviklingen av god tverrnasjonal høyere utdanning som imøtekommer menneskelige, sosiale, økonomiske og kulturelle behov.
Siden 1980-tallet har tverrnasjonal høyere utdanning økt betraktelig på grunn av den stadig mer utbredte mobiliteten blant studenter, vitenskapelig ansatte, studier/institusjoner og fagpersoner.
Samtidig har nye tilbud og tverrnasjonale tilbydere dukket opp, som for eksempel at utdanningsinstitusjonene etablerer campus i utlandet, elektroniske utdanningstilbud og kommersielle tilbydere.
Disse nye formene for tverrnasjonal høyere utdanning gir økte muligheter for å bedre den enkelte studentens ferdigheter og kompetanse og å styrke kvaliteten på de nasjonale høyere utdanningssystemene, forutsatt at de har som mål å bidra til den menneskelige, sosiale, økonomiske og kulturelle utviklingen i mottakerlandet.
Mens enkelte lands nasjonale systemer for kvalitetssikring og godkjenning av kvalifikasjoner også tar for seg tverrnasjonal høyere utdanning, er det fortsatt mange land som ikke er i stand til å håndtere utfordringene som ligger i tverrnasjonale tilbud. Dessuten fører mangelen på helhetlige koordineringssystemer på internasjonalt nivå, samt mangfoldet og ujevnheten i de nasjonale kvalitetssikringssystemene, til at det blir hull i kvalitetssikringen av tverrnasjonal høyere utdanning.
Det kan medføre at det finnes internasjonale tilbud som ikke omfattes av noe rammeverk for kvalitetssikring. Dette gjør studenter og andre interessenter mer utsatt for dårlige tilbud og falske tilbydere av tverrnasjonal høyere utdanning.
Utfordringen som kvalitetssikringssystemene nå står ovenfor, er hvordan de kan utvikle hensiktsmessige rutiner og systemer som dekker både utenlandske og nasjonale tilbydere og studier for å maksimere fordelene og begrense de potensielle ulempene ved internasjonaliseringen av høyere utdanning.
Samtidig har økningen i tverrnasjonal mobilitet for studenter, vitenskapelig ansatte, forskere og yrkesutøvere satt godkjenning av akademiske og faglige kvalifikasjoner høyt på agendaen for internasjonalt samarbeid.
Det er derfor behov for ytterligere nasjonale initiativ, forsterket internasjonalt samarbeid og nettverksbygging, og mer transparent informasjon om rutiner og systemer for kvalitetssikring og godkjenning av kvalifikasjoner.