Rundskriv F-037-01

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet

Endringer i kirkeloven, gravferdsloven og lov om Opplysningsvesenets fond (29.06.2001)

Rundskriv
F-037-01

Saksnr. 01/599 KiA

29.06.2001

Menighetsrådene
Kirkelige fellesråd
Kommunene
Opplysningsvesenets fond
Bispedømmerådene
Biskopene
Presteskapet
Fylkesmennene
Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon
Kirkerådet
Begravelsesbyråenes forening

Endringer i kirkeloven, gravferdsloven og lov om Opplysningsvesenets fond

Ved lov av 15. juni 2001 nr. 68 er det gjort endringer i kirkeloven, gravferdsloven og lov om Opplysningsvesenets fond. Endringene trådte i kraft fra 1. juli 2001. I dette rundskrivet vil departementet kommentere det materielle innholdet i lovendringene. For øvrig viser vi til Ot. prp. nr. 90 (2000-2001).

Hovedpunkter

1. Kirkeloven

I kirkeloven § 5 fjerde ledd innføres det en regel som åpner for ulike forsøksordninger i menighetene.

2. Gravferdsloven

a) Myndigheten i § 7 til å gi tillatelse til flytting av avdødes legeme eller aske etter gravlegging legges til kirkelig fellesråd i den enkelte kommune, med bispedømmerådet som klageinstans. Myndigheten har tidligere ligget til bispedømmerådet, med departementet som klageinstans. Vilkårene for å gi tillatelse til flytting er ikke endret.

b) Når det gjelder retten til å sørge for en persons gravferd, likestilles samboere og ektefeller i større grad enn tidligere. Videre er det presisert at formelt separerte ikke skal anses som ektefeller når det gjelder retten til å sørge for avdødes gravferd.

c) Kommunens myndighet i § 9 tredje ledd til å avgjøre hvem som skal sørge for avdødes gravferd utvides. Kommunen vil heretter ikke bare treffe avgjørelse der det er uenighet mellom like nære etterlatte, men i alle tilfeller der det er uenighet om hvem som skal sørge for gravferden.

d) Det er gitt regler i § 9 fjerde ledd om hvem som skal gis anledning til å være ansvarlig for en grav etter gravleggingen.

e) Det er gjort endringer i § 20 annet ledd om formkravene for tillatelse til spredning av aske slik at det ikke lenger må foreligge en underskrevet og datert erklæring fra avdøde for å kunne gi tillatelse til å spre asken for vinden. Tillatelse til askespredning vil videre kunne gis mens en person fortsatt lever. Det er videre åpnet for at foreldre kan gis tillatelse til spredning av aske etter avdøde barn.

3. Lov om Opplysningsvesenets fond

Lov om Opplysningsvesenets fond § 5 annet ledd er endret slik at gevinster ved salg av fondets verdipapirer heretter er å regne som avkastning og dermed skal kunne nyttes til kirkelige formål. Bakgrunnen for lovendringen er omtalt i St.meld. nr. 14 (2000-2001) Børs og katedral, jf. Innst. S. nr. 187 (2000-2001), der det bl.a. er framholdt at det ved slik lovendring vil kunne være grunnlag for å gi tilskudd fra fondet til sikring av eldre kirker og kirkeinventar. Utformingen av en slik tilskuddsordning er nå under arbeid. Det vil senere bli gitt nærmere orientering om ordningen.

Kommentarer til de enkelte bestemmelsene

Kirkeloven

Til § 5 nytt fjerde ledd

Bestemmelsen om forsøk er begrenset til å omfatte forsøk som gjelder organiseringen av soknets organer (menighetsrådet og kirkelig fellesråd), oppgavefordelingen mellom disse, og sammensetningen av soknets organer. For om nødvendig å kunne styre og begrense omfanget av forsøk er det gitt en bestemmelse om at departementet kan gi nærmere retningslinjer for forsøk. Slike retningslinjer vil i tilfelle bli utarbeidet i samarbeid med bl.a. Kirkerådet. Myndigheten til å godkjenne forsøk er lagt til departementet. Gjennomføring av konkrete forsøk vil skje i forståelse med Kirkerådet og andre kirkelige instanser som berøres.

Gravferdsloven

Til § 7

Bestemmelsen innebærer at tillatelse til flytting av begravet legeme eller askeurne blir gitt av kirkelig fellesråd på det sted hvor vedkommende er gravlagt. Bestemmelsen medfører ingen endring i vilkårene for at tillatelse skal kunne gis, og departementet forutsetter således at bestemmelsen fortsatt vil praktiseres restriktivt. Gravferdsloven § 7 setter som vilkår for at tillatelse til flytting av en avdøds legeme eller aske kan gis at "sterke grunner" taler for flytting og det er "fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted". I samsvar med reglene om feste av grav må det før tillatelse kan gis foreligge samtykke både fra den som er ansvarlig for eller fester av graven det skal flyttes fra og graven det skal flyttes til.

Som eksempel på sterke grunner nevner lovforarbeidene at avdøde er lagt i feil grav eller at kirkegården skal omreguleres. At gravens plassering innebærer en urimelig belastning for de etterlatte vil også kunne begrunne flytting. Departementets praksis i klagesaker har stilt strenge krav der det sistnevnte har vært anført som begrunnelse. Det har i slike saker sjelden vært gitt tillatelse til flytting uten at det har foreligget erklæring fra lege som av helsemessige grunner tilrår flytting. Bestemmelsen skiller i utgangspunktet ikke mellom flytting av askeurne og flytting av person som er gravlagt i kiste. Flytting av kiste er imidlertid lite aktuelt i praksis, blant annet fordi man også må ta hensyn til kirkegårdsarbeidernes arbeidsforhold. Tidsaspektet vil her være av stor betydning. Tillatelse til flytting av kiste har bare vært gitt helt unntaksvis og i helt særegne tilfeller.

Søknader om flytting av avdødes legeme eller aske som er kommet inn til bispedømmerådene før 1. juli 2001 skal behandles av bispedømmerådet, med departementet som klageinstans.

Det hører med i denne sammenhengen å nevne bestemmelsen i forskrifter til gravferdsloven § 21 om at det skal være samsvar mellom navnet på et gravminne og den person som er gravlagt i graven. I den senere tid har departementet i en rekke saker der man ikke har gitt samtykke til flytting fraveket forskriften på dette punkt. Det har da blitt gitt adgang til å overføre navnet fra et gravminne til et annet uten at urnen eller kisten fysisk har blitt flyttet, såkalt "symbolsk flytting". En betingelse har vært at den andre graven ble slettet. Dette har vært oppfattet som en relativt tilfredsstillende erstatningsordning i de fleste tilfeller hvor det ble gitt avslag på en flyttesøknad. Det viktigste for svært mange synes å være at man har en grav å gå til for å minnes, og mindre vesentlig hvorvidt avdøde fysisk er gravlagt der. Departementet tar sikte på å endre forskriftene på dette punkt, slik at det enkelte kirkelige fellesråd gis myndighet til å treffe avgjørelse om dette.

Til § 9 annet ledd

Bestemmelsen innebærer en presisering av det som har vært utbredt praksis, nemlig at personer som er separert ved dom eller bevilling ikke skal likestilles med ektefeller når det gjelder rett til å sørge for gravferden. Faktisk - men ikke formelt - separerte anses fortsatt som ektefeller.

Personer som lever sammen uten å være gift eller ha inngått partnerskap, har fra gravferdsloven trådte i kraft bare vært likestilt med ektefeller dersom samboerforholdet er formalisert gjennom samlivskontrakt. Praksis når det gjelder samboere som ikke har formalisert sitt forhold på denne måten har vært ulik. Endringen medfører en presisering av at også disse har samme rett til å sørge for gravferden dersom samboerforholdet på tidspunktet for dødsfallet var ekteskapslignende eller partnerskapslignende. Det har de siste årene vært arbeidet med å finne fram til ensartede regler for samboere i en rekke offentligrettslige lover. Disse forslagene har så langt ikke gitt seg utslag i konkrete lovbestemmelser. Dersom det på et senere tidspunkt blir etablert en gjennomgående definisjon av samboerbegrepet i offentligrettslige lover, forutsetter departementet at denne blir lagt til grunn også ved praktiseringen av gravferdsloven. Fram til dette skjer vil det være naturlig å se hen til andre steder i lovgivningen for eksempel trygdelovgivningen og arvelovgivningen, som gir mer konkrete holdepunkter for når samboende skal likestilles med ektefeller. Utgangspunktet er at samboerforholdet etter en helhetsvurdering må framstå som så varig og stabilt at det kan betegnes som "ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap". Momenter som kan være relevante ved avgjørelsen kan for eksempel være om samboerne har felles barn, er registrert på samme adresse i folkeregisteret, tidsrommet samboerforholdet har vart, evt. avbrudd av samlivet, om samboerne har opprettet testament som tilgodeser den andre etc.

Departementet vil også gjøre oppmerksom på at man ved praktiseringen av bestemmelsen i § 9 annet ledd skal legge til grunn at ingen kan opptre på vegne av mindreårige. Retten til å sørge for gravferden går i slike tilfeller videre til neste gruppe etterlatte i henhold til § 9 annet ledd.

Til § 9 nytt tredje ledd

Bestemmelsen innebærer at kommunen avgjør alle saker hvor de etterlatte er uenige om hvem som har rett til å sørge for gravferden. Det vil være opp til den enkelte kommune selv å bestemme hvilket organ denne myndigheten bør legges til.

Til § 9 nytt fjerde ledd

Dersom en avdød person gravlegges i en eksisterende grav vil det allerede være en person som er ansvarlig for eller fester av graven. Dette vil ikke endres ved ny gravlegging. Dersom vedkommende derimot gravlegges i en ny grav, må det utpekes en person som skal være ansvarlig for graven. I de fleste tilfeller vil de etterlatte bli enige seg imellom om hvem dette bør være. Den som er ansvarlig for graven får samme rådighet over graven som det en fester har. I en del tilfeller oppstår det etter gravleggingen uenighet mellom de etterlatte om valget av ansvarlig for graven. Det hevdes da gjerne at valget var tilfeldig og ikke var gjenstand for diskusjon på tidspunktet for gravlegging. Man får gjerne en situasjon hvor påstander står mot hverandre og der det ikke finnes konkrete holdepunkter for å ta noen avgjørelse.

Det er derfor etter departementets vurdering viktig at det etableres faste prosedyrer for hvordan avgjørelsen om hvem som skal være ansvarlig for graven tas. Vi ber derfor fellesrådet om å ta initiativ til å etablere slike prosedyrer, eventuelt i samarbeid med begravelsesbyråene på stedet. Erfaringer har vist at det er viktig at alle involverte er kjent med hva det innebærer at en person er ansvarlig for graven. Slik kan man bedre sikre at de etterlatte sammen vurderer også de rettslige og praktiske konsekvensene av dette valget. Det bør legges opp til en ordning der de etterlatte sammen og etter reelle vurderinger tar standpunkt til hvem dette skal være. Lovendringen innfører en normalløsning som enkelt kan fravikes. Etter bestemmelsen er det den som faktisk besørger gravferden som skal gis anledning til å stå som ansvarlig for graven, også hvor dette er en annen enn den som etter første eller annet ledd hadde rett til det. Samtidig er det etter departementets vurdering naturlig at loven gir uttrykk for at dersom de etterlatte (eller avdøde selv) har utpekt en person til å besørge gravferden, så har det formodningen for seg at vedkommende også bør følge opp ansvaret for graven. Men her må det legges til rette for at man enkelt kan bestemme noe annet. Dersom man ikke blir enige treffer kommunen avgjørelse på grunnlag av en vurdering av de retningslinjer som § 9 oppstiller sammenholdt med de momenter saken ellers gir.

Det er ikke fastsatt en absolutt frist for når spørsmålet om valg av ansvarlig for en grav skal kunne avgjøres. De omstendighetene en slik sak skal avgjøres på grunnlag av, vil kunne variere adskillig fra tilfelle til tilfelle. Dersom man finner at en sak er for gammel til at det har noen interesse å gjøre om på den avgjørelsen som er truffet, vil det ofte være naturlig at kommunen stadfester denne. Kommunens avgjørelse kan påklages til fylkesmannen.

Til § 20 annet ledd

Bestemmelsen innebærer at en person som ønsker sin aske spredt for vinden, selv kan søke om dette slik at fylkesmannen kan treffe avgjørelse i saken mens søkeren lever. I tillegg opprettholdes ordningen med at den som sørger for gravferden kan søke om å få spre avdødes aske når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. Det absolutte kravet om at det må foreligge en underskrevet og datert erklæring er altså sløyfet. Det vil være opp til fylkesmannens skjønn hva som skal kreves for at et slikt ønske er tilstrekkelig godtgjort, men det bør stilles strenge krav for å sikre at det faktisk er tale om avdødes reelle ønske. At avdøde muntlig overfor kun én person har gitt uttrykk for et slikt ønske bør for eksempel normalt ikke være tilstrekkelig.

Videre innebærer bestemmelsen at det kan gis tillatelse til å spre asken etter barn under 18 år, men ønske om dette må komme fra barnets nærmeste etterlatte. Som et moment i sin vurdering, vil fylkesmannen blant annet kunne legge vekt på om barnets etterlatte er uenige i synet på askespredning.

Endringene vil kunne medføre at det går lang tid fra en person har fått tillatelse til at asken kan spres til spredningen skal skje. Stedet hvor spredningen ønskes foretatt kan i løpet av denne tiden ha endret karakter slik at det ikke lenger framstår som et naturlig sted for askespredning. Fylkesmannen vil derfor kunne sette som vilkår for en tillatelse at stedet for askespredning skal godkjennes på nytt før spredningen blir gjennomført.

Den som sørger for gravferden vil ikke være rettslig forpliktet til å gjennomføre askespredningen selv om tillatelse er gitt, dersom det strider mot vedkommendes ønske eller overbevisning, på samme måte som den som sørger for gravferden ikke er forpliktet til å søke om askespredning selv om avdøde har ønsket det. Når en persons aske er spredt for vinden, vil det ikke være anledning til å påføre avdødes navn på et gravminne.

Lov om Opplysningsvesenets fond

Til § 5

Det er ikke gjort endringer i § 5 første ledd, som slår fast at eiendommene til fondet og kapitalen ikke skal kunne gis bort eller brukes opp. Imidlertid er annet ledd endret slik at første punktum begrenses til å omhandle det forhold at vederlag ved salg av fondets eiendommer skal legges til kapitalen. Ved salg av fast eiendom som tilhører fondet, bl.a. forpaktingsbruk, skog- eller tomteareal, skal derfor vederlaget – som i dag – regnes som en del av fondets kapital og legges til kapitalen. I § 5 annet ledd annet punktum er det imidlertid nå fastsatt at gevinster ved salg av verdipapir som fondet eier, skal regnes som avkastning. Disse gevinstene har tidligere vært regnet som en del av fondets kapital. Bakgrunnen for lovendringen er omtalt i St.meld. nr. 14 (2000-2001) Børs og katedral, jf. Innst. S. nr. 187 (2000-2001), jf. ellers hovedpunkt A nr. 3 foran.

Lovendringene

(Endringene er markert ved kursiv.)

Kirkeloven § 5 nytt fjerde ledd:

For å fremme hensiktsmessige organisasjonsformer og en hensiktsmessig oppgavefordeling i og mellom soknene, kan departementet godkjenne forsøk som avviker fra denne lovs bestemmelser om organiseringen av soknets organer, oppgavefordelingen mellom disse og deres sammensetning. Departementet kan gi nærmere retningslinjer for forsøk etter denne bestemmelse.

Gravferdsloven § 7 annet ledd:

Avdødes legeme eller aske kan etter gravlegging ikke flyttes uten tillatelse fra kirkelig fellesråd. Tillatelse kan bare gis dersom sterke grunner taler for flytting og det er fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted. Kirkelig fellesråd kan sette vilkår for slik flytting.

Gravferdsloven § 9 annet, tredje og fjerde ledd:

Dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i første ledd, har avdødes nærmeste etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Ektefelles rett etter første punktum gjelder likevel ikke dersom ektefellene på tidspunktet for dødsfallet var separert ved dom eller bevilling. Ektefelles rett etter denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for person som levde i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted.

Ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, treffes nødvendig avgjørelse av kommunen på grunnlag av bestemmelsene i første og annet ledd. Avgjørelsen kan ikke påklages.

Den som besørger gravferden skal gis anledning til å være ansvarlig for graven, med mindre noen etterlatte skriftlig krever spørsmålet avgjort av kommunen.

(Gravferdsloven § 9 tidligere tredje og fjerde ledd blir nytt femte og sjette ledd.)

Gravferdsloven § 20 annet ledd:

Fylkesmannen kan etter søknad fra person som har fylt 15 år gi tillatelse til at den som skal sørge for vedkommendes gravferd sprer asken for vinden. Tillatelse kan også gis etter vedkommendes død når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. Slik tillatelse kan også gis for aske etter barn når nærmeste etterlatte ønsker det. Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen. Ved slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning.

Lov om Opplysningsvesenets fond § 5 annet ledd:

Ved avhending av eigedommar som fondet eig, skal vederlaget leggjast til kapitalen. Vinster ved sal av verdipapir som fondet eig, er å rekne som avkasting.

Med hilsen

Ole H. Fisknes e.f.
ekspedisjonssjef

Anne-Lise Brodtkorb
avdelingsdirektør