Rundskriv G-100/00

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Forskrift om engangserstatning ved dødsfall og invaliditet

Rundskriv G-100/2000
Jnr.: 2000/14264 B-S AHO/sol
Dato: 7. desember 2000

Siviltjenesteadministrasjonen – Dillingøy
Siviltjenesteadministrasjonen – Hustad
Ombudsmannen for sivile vernepliktige
Hovedtillitsmannen for sivile vernepliktige
Balder magasin

Forskrift om engangserstatning ved dødsfall og innvaliditet

Innledning

Vedlagt følger Justisdepartementets forskrift av 27.10.2000 om engangserstatning ved dødsfall og invaliditet blant personell som avtjener sivil verneplikt. Forskriften erstatter tekst inntatt i Håndbok for sivile vernepliktige kap. G, avsn. X pkt. j Engangserstatning ved invaliditet og dødsfall. Forskriften bes også inntatt som vedlegg til Håndboka.

Forskriften tilsvarer materielt sett Forsvarsdepartementets forskrift av

22.06.2000 om utbetaling av engangserstatning ved dødsfall og invaliditet blant personell som avtjener verneplikt, men er terminologisk og praktisk tilpasset siviltjenestens område.

Forskriften trådte i kraft 27.10.2000

Tekst i Håndboken

I forordet til forskriften bes følgende tekst inntatt under kap. G, avsn. X pkt. J:

Engangserstatning ved dødsfall og invaliditet

Denne ordningen er regulert i Forskrift om engangserstatning ved dødsfall og invaliditet blant personell som avtjener sivil verneplikt, gitt av Justisdepartementet 27.10.2000. Forskriften er gjengitt nedenfor og fremgår også av håndbokens vedlegg.

Retten til erstatning etter disse regler gjelder ved invaliditet etter skader og sykdommer som er oppstått fra innrykk frem til dimittering, uavhengig av skadeårsak og om skaden eller sykdommen oppsto på fritid eller i tjeneste. Erstatningens størrelse vil imidlertid variere avhengig av om skaden/sykdommen oppsto under tjeneste eller i fritid. Dersom skaden/sykdommen er oppstått under tjeneste, kan det ytes estatning også i tilfelle hvor invaliditetsgraden er under 15%.

Størrelsen på erstatningen fastsettes ut fra den medisinske invaliditetsprosenten. 100% medisinsk invaliditet gir full erstatning, dvs henholdsvis 15 og 7,5 ganger grunnbeløpet (G) i folketrygden, avhengig av om skaden/sykdommen er relatert til tjeneste eller fritid. Ved lavere invaliditetsgrader reduseres erstatningen tilsvarende.

Erstatningen utbetales når trygdekontoret har godkjent skaden som en yrkesskade og fastsatt en medisinsk invaliditetsgrad for skaden. Er den medisinske invaliditeten mindre enn 15 %, fastsetter Siviltjenesteadministrasjonens lege invaliditetsgraden.

Skadelidte har ikke krav på erstatning etter både forskriften og yrkesskadeforsikringsloven (lov av 16.06.1989 nr. 65). Har vedkommende krav på høyere ytelser etter yrkesskadeforsikringsloven, betraktes allerede utbetalt engangserstatning som et forskudd på erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven.

For øvrig har forskriften regler om ytelser til etterlatte ved dødsfall blant sivile vernepliktige.

Etter denne tekst inntas forskriften i sin helhet.

Nærmere om de enkelte bestemmelsene

Til §2 Forskriftens virkeområde

Reglene gjelder skade,- sykdomstilfeller og dødsfall som blir påført eller måtte oppstå mellom tiltredelse av tjenesten og dimittering, herunder innkallings- og dimisjonsreisen. Skader mm inntruffet på andre tidspunkter gir således ikke rett til dekning etter forskriften.

Av bestemmelsen siste ledd fremgår det at skadetidspunktet for sykdom regnes fra første besøk hos lege som fører til at sykdommen blir konstatert.

Til §4 Fastsettelse av varig medisinsk invaliditet

Ved fastsettelse av varig medisinsk invaliditetsgrad legges til grunn vedtak fattet av Rikstrygdeverket eller vedkommende lokale trygdekontor. Slikt vedtak vil ordinært bli fattet i forbindelse med sak om menerstatning ved yrkesskade etter §13-17 i lov om folketrygd av 28.02.1997.

En forutsetning for dekning etter trygdelovgivningen vil være en invaliditetsgrad på 15% eller mer, jf. §3 i forskrift om menerstatning ved yrkesskade, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 21.04.1997. Lavere invaliditetsgrad gir ikke rett til menerstatning. Etter reglene om engangserstatning §4 tredje ledd skal derfor invaliditetsgrad under 15% fastsettes av siviltjenesteadministrasjonens lege. Han vil da kunne støtte seg til Sosial- og helsedepartementets invaliditetstabell og/eller spesialisterklæring. (For øvrig vil siviltjenesteadministrasjonens lege kunne fastsette midlertidig invaliditetsgrad i tilfeller der det utbetales forskudd, jf. §9).

Forskriften gir ikke rett til dekning ved forverring av skade eller sykdom. Er det først fastsatt en invaliditetsgrad ihht. ovenenvnte bestemmelser, skal det ikke utbetales erstatning på grunnlag av senere forverring av skade eller sykdom.

Til §5 Beregningsgrunnlaget

Ved beregning av erstatningsbeløpet legges folketrygdens grunnbeløp på oppgjørstidspunktet til grunn. Bindingen til folketrygdens grunnbeløp sikrer en viss inflasjonsjustering, og vil, sammen med reglene om forsinkelsesrenter i forskriften §10, bidra til at tidspunktet for utbetaling ikke får betydning for erstatningens reelle størrelse.

Til §6 Erstatning ved invaliditet

Reglene skiller mellom skader/sykdom relatert til tjeneste, og skader/sykdom uten denne forbindelse. I førstnevnte tilfeller gis det høyere erstatning, samtidig som det ytes erstatning ved lavere invaliditetsgrad.

Av bestemmelsen fremgår det at et mannskap skal anses å være i tjeneste også ved gjennomgåelse av frivillige kurs, opplæring og aktiviteter som arrangeres i regi av, eller betales av siviltjenesteforvaltningen. Dette vil i praksis f.eks innebære at et mannskap anses tjenestegjørende dersom en skade inntreffer under en velferdstur i regi av siviltjenesteadministrasjonen.

Til §8 Krav om erstatning

Vedtak om engangserstatning treffes av vedkommende siviltjenesteadministrasjon, med 3 ukers klagefrist til Justisdepartementet, jf. forskriften §12.

Siviltjenesteadministrasjonen bør konsultere departementet dersom det oppstår tvil om tolkningen av bestemmelsene i forskriften. Dersom andre erstatningsbestemmelser er aktuelle i den enkelte sak, f.eks lov av 16.06.1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring, skal departementet konsulteres før vedtak treffes. Ved utforming av eventuelle foreløpige svar bør det ikke brukes formuleringer som kan legge føringer på det endelige vedtak (mao uttalelser som kan tolkes som erkjennelse av ansvar).

Til §11 Foreldelse

Krav om engangserstatning foreldes tre år etter at skadelidte har mottatt vedtak om varig medisinsk invaliditetsgrad fattet av Rikstrygdeverket eller det lokale trygdekontor. Er det ikke fremmet krav innen denne frist, er kravet å anse som foreldet.

Kravet vil imidlertid kunne være foreldet før denne tid, jf. §11 siste ledd, der det fremgår at skade eller sykdom som ikke har ført til varig medisinsk invaliditet innen fem år etter at skaden inntraff eller sykdommen oppsto, ikke gir rett til utbetaling av engangserstatning.

Maksimalt vil disse bestemmelser kunne innrømme et mannskap åtte års frist for å fremme krav om erstatning. Dette vil gjelde der invaliditetsgrad fastsettes ved utløpet av femårs fristen, og hvor krav fremmes tre år etter dette.

I de tilfeller der siviltjenesteadministrasjonen finner at kravet i henhold til ovenenvnte bestemmelser er foreldet, skal saken oversendes Justisdepartementet, for vurdering av hvorvidt departementet skal unnlate å gjøre gjeldende innsigelse om at krav mot staten er foreldet, jf. forskrift av 29.05.1992. Vurderingen av om foreldelseinnsigelsen skal frafalles i det enkelte tilfelle finner sted ut fra en konkret rimelighetsbetraktning.

Til §13 Forholdet til andre lovbestemte trygdeytelser og erstatningsordninger

Erstatning etter forskriften ytes uavhengig av eventuelle trygdeytelser som skaden/sykdommen måtte utløse.

Et skadetilfelle vil etter forholdene også kunne utløse erstatning etter annen lovgivning. I praksis vil dette ordinært gjelde ytelser etter lov av 16.06.1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven). Er det allerede utbetalt erstatning etter denne loven, går utbetalt erstatning til fradrag i erstatningsbeløpet etter forskriften. Omvendt vil allerede utbetalt erstatning etter forskriften gå til fradrag i ytelser etter yrkesskadeforsikringsloven.

Det er imidlertid grunn til å understreke at forskriften, yrkesskadeforsikringsloven og trygdeloven på vesentlige punkter avviker fra hverandre.

Først og fremst har yrkesskadeforsikringsloven et annet dekningsområde enn forskriften. I følge lovens §10 dekkes skader og sykdommer som arbeidstakere påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Skader skjedd på fritid dekkes således ikke. Loven avviker på dette punkt også fra trygdelovgivningen, i det vernepliktige mannskaper etter dette lovverket anses yrkesskadedekket ved enhver skade og sykdom som er påført eller oppstått i tidsrommet fra de møter til tjeneste til de blir dimittert, jf. folketrygdloven §13-8.

Yrkesskadeforsikringsloven krever at det har skjedd en arbeids ulykke, jf. lovens §11 første ledd bokstav a. Ulykkesbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven skal forstås tilsvarende folketrygdloven §13-3. Som arbeidsulykke regnes etter denne bestemmelse en plutselig eller uventet ytre hending som en person har vært utsatt for i forbindelse med arbeidet. I slike tilfeller må det således foreligge en markert ulykkeshendelse. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.

Forskriften krever ikke at det har unntruffet en slik ulykkeshendelse. Det er tilstrekkelig at skaden/sykdommen har oppstått mellom tiltredelse av tjeneste og dimittering. Dette innebærer f.eks at belastningsskader som har utviklet seg over tid etter forholdene vil kunne gi rett til dekning.

Menerstatning utgjør kun en av flere mulige ytelser etter yrkesskadeforsikringsloven. I tillegg dekkes lidt tap, tap i fremtidig erverv og utgifter som skaden antas å påføre mannskapet i fremtiden, jf. lovens §12.

For øvrig har yrkesskadeforsikringsloven særskilte foreldelsesregler, jf. lovens §15.

Ikrafttreden

Forskriften trådte i kraft 27.10.2000. Forskriften får virkning for skader/sykdom som påføres eller oppstår fra denne dato. Av forskriften § 2 siste ledd fremgår det at skadetidspunktet for sykdom regnes fra første besøk hos lege som fører til at sykdommen blir konstatert.

Øvrige skade-/sykdomstilfeller følger de regler som gjaldt da skaden ble påført eller sykdommen oppsto.

Med hilsen

Andreas Agersborg e.f
avdelingsdirektør

Arild Holmsen
rådgiver

VEDLEGG