Rundskriv G-13/02

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Lang saksbehandlingstid i straffesaker - kravet til effektivt, nasjonalt rettsmiddel i EMK artikkel 13

Rundskriv G-13/02
Jnr.: 01/599 EO
Dato: 20.09.2002

Adressater ifølge liste

Lang saksbehandlingstid i straffesaker – kravet til effektivt, nasjonalt rettsmiddel i EMK artikkel 13

Innledning

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 13 gir den som med grunn kan hevde at vedkommendes konvensjonsrettigheter er krenket, rett til et effektivt, nasjonalt rettsmiddel. En liknende bestemmelse finnes også i den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 2(3). Dersom den nasjonale prøvingsretten er effektiv, vil vedkommende ikke lenger være offer for et menneskerettighetsbrudd, jf. EMK artikkel 34 om individklager.

Det har tidligere vært antatt at EMK artikkel 13 ikke kommer til anvendelse på saker etter EMK artikkel 6(1) om lang saksbehandlingstid. I avgjørelsen Kudla mot Polen 26. oktober 2000 (application no. 30210/96), la imidlertid Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD – storkammeret) til grunn at artikkel 13 også skal gjelde saker om artikkel 6(1) og kravet om rettergang innen rimelig tid.

 

Hva innebærer den nye praksisen fra EMD?

Foranledningen til EMDs nye praksis var særlig det store antallet klagesaker i den senere tid om kravet til avgjørelse innen rimelig tid i EMK artikkel 6(1), og et derav følgende behov for en innskjerping overfor konvensjonsstatene mht. å overholde dette kravet. Formålet med den nye praksisen og anvendelsen av EMK artikkel 13 er å sikre håndhevelsen av konvensjonens materielle bestemmelser.

Ved påstand om brudd på EMK artikkel 6(1) oppstiller artikkel 13 etter dette et krav om at det i de nasjonale rettssystemer eksisterer mekanismer for å få fastslått om behandlingstiden for en sak har vært for lang og at det ytes en form for kompensasjon for eventuelle brudd. For norske domstoler innebærer dette at tidsaspektet i den enkelte sak må undergis en vurdering samt at retten, der den kommer til at saksbehandlingen har pågått urimelig lenge, må gi kompensasjon i form av fradrag i straffen eller erstatning etter strafforfølgning.

Påbudet om et effektivt, nasjonalt rettsmiddel i EMK artikkel 13 kan ikke oppfattes som et påbud om avvisning, selv om kravet i EMK artikkel 6(1) ikke skulle være oppfylt. At det har gått lang tid fra tidspunktet for den straffbare handling til handlingen blir pådømt, er etter norsk tradisjon et straffutmålingsmoment. Det vil bare være et frifinnelsesgrunnlag dersom forholdet er foreldet.

 

EMK artikkel 13 – prinsipielle saker mot Norge

Lie og Berntsen v. Norge (avgjørelse 16. desember 1999, application no. 25130/94)

I denne saken kom EMD enstemmig til at klagernes påstander om brudd på EMK artikkel 6(1) og artikkel 13 måtte avvises som åpenbart grunnløse, jf. EMK artikkel 35(3) og (4). Domstolen fant at nasjonale myndigheter hadde gitt klagerne medhold i at saksbehandlingen hadde pågått urimelig lenge, og at tidsforbruket hadde hatt avgjørende betydning for den straff som ble utmålt. Dette var tilstrekkelig til å oppfylle kravet om effektiv prøvingsrett etter EMK artikkel 13.

Det ble ikke lagt avgjørende vekt på at Høyesterett hadde latt det stå åpent hvorvidt saksbehandlingstiden var av en slik art at den innebar et brudd på EMK artikkel 6(1), og derved kun hadde lagt norsk rett til grunn ved straffutmålingen (Rt. 1997 side 1312 med henvisning til Rt. 1996 side 173). I denne saken var det mulig å påvise nøyaktig hvor stort fradrag i straffen som skyldtes saksbehandlingstidens lengde. Dette var imidlertid ikke avgjørende for resultatet.

 

Beck mot Norge (dom 21. juni 2001, application no. 26390/95)

I denne saken fant domstolen at det ikke forelå brudd på EMK artikkel 6(1), fordi nasjonale myndigheter hadde sørget for en tilstrekkelig adekvat oppreisning. Klageren var idømt en straff som lå i det nedre sjiktet for rammene i det aktuelle straffebudet. Dessuten var straffen betydelig lavere enn i saker det var naturlig å sammenligne med. EMD la vekt på at nasjonale domstoler langt på vei hadde gitt klageren medhold i at det forelå brudd på artikkel 6. Selv om argumentasjonen på dette punkt kunne vært klarere, var EMD på bakgrunn av opplysninger om straffutmålingspraksis i tilsvarende saker, overbevist om at den lange saksbehandlingstiden hadde hatt avgjørende betydning for straffens lengde.

 

Oppfyllelsen av kravet i EMK artikkel 13 i norsk rett

Redusert straff

I saker hvor tiltalte dømmes, vil det være tilstrekkelig oppreisning for lang saksbehandlingstid at vedkommende får fradrag i straffen. Etter praksis fra EMD er det imidlertid i tillegg et krav at norske myndigheter på en tilstrekkelig klar måte anerkjenner at saksbehandlingstiden har vært for lang, samtidig som straffenedsettelsen er påviselig og ikke av uvesentlig omfang, jf. Eckle mot Tyskland (dom 15. juli 1982, application no. 8130/78), Beck mot Norge (dom 26. juni 2001, application no. 26390/95) og Jensen mot Danmark (avgjørelse 20. september 2001, application no. 48470/99). I sin praksis kan det synes som EMD foretar en relativ helhetsvurdering av om vilkårene er oppfylt i den enkelte sak, se særlig Jensen mot Danmark.

Vi antar at det ikke er et krav om at nasjonale myndigheter uttrykkelig må anerkjenne at det foreligger brudd på EMK artikkel 6(1), jf. Lie og Berntsen mot Norge (se over punkt 3.1). Etter norsk rett er dette svært praktisk, siden lang saksbehandlingstid vil være et straffutmålingsmoment også der det ikke foreligger brudd på EMK. Høyesterett har uttalt at det derfor vil være uhensiktsmessig og overflødig å begi seg inn på en slik grensegang, jf. Rt. 1996 side 173. I de tilfeller der retten finner det klart at det foreligger brudd på EMK artikkel 6(1) vil det likevel være en fordel om dette sies uttrykkelig. Se under punkt 5 for en nærmere redegjørelse for hva som er vurderingstemaet etter EMK artikkel 6(1).

Dersom norske domstoler ikke har tatt stilling til om det foreligger brudd på EMK artikkel 6(1), vil det gjelde et desto strengere krav til den faktiske anerkjennelsen av at behandlingen har pågått urimelig lenge, jf. Jensen mot Danmark. Det bør derfor fremgå av domspremissene at saksbehandlingstiden er vurdert og funnet for lang, og videre at saksbehandlingstiden alene har medført en viss nedsettelse av straffen. I dette ligger det et krav om at nasjonale domstoler, for å oppfylle de forpliktelser som følger av EMK artikkel 13, må foreta en grundigere drøftelse av tidsaspektet i den konkrete saken, enn det tidligere har vært vanlig i norske domstoler.

Dersom det foreligger andre formildende omstendigheter som er tillagt betydning for straffutmålingen, må vurderingen av disse holdes adskilt fra vurderingen av hvilken betydning saksbehandlingstiden har hatt for straffen, jf. Jensen mot Danmark. Det vil trolig ikke være påkrevd at straffenedsettelsens omfang uttrykkelig angis, så lenge det fremgår klart av sammenhengen at saksbehandlingstiden har hatt avgjørende betydning for utmålingen. Også her vil det imidlertid være en fordel dersom det er mulig å angi fradraget i straffen mer presist.

 

Erstatning etter strafforfølgning

Også reglene om erstatning etter strafforfølgning, jf. straffeprosessloven kapittel 31, vil kunne anvendes som kompensasjon for lang saksbehandlingstid, slik at kravet i EMK artikkel 13 tilfredsstilles. Det er særlig straffeprosessloven § 445 som vil være aktuell i disse tilfellene. Bestemmelsen kan anvendes både der den siktede blir dømt, der vedkommende blir frikjent og i saker der strafforfølgningen innstilles. Erstatning tilkjennes siktede ut fra en ren rimelighetsvurdering. For ordens skyld nevnes at det i Ot.prp.nr. 77 (2001-2002) er foreslått en vesentlig omlegging av reglene om erstatning etter strafforfølgning, bl.a. for å sikre mot krenkelser av EMK.

Dersom det foreligger brudd på EMK artikkel 6 om retten til å få en straffesiktelse mot seg avgjort innen rimelig tid, vil utgangspunktet være at et økonomisk tap som er oppstått som en følge av den urettmessige forsinkelsen, skal erstattes i medhold av rimelighetsregelen i § 445. Dette gjelder likevel ikke dersom siktede domfelles og får fradrag i straffen på grunn av behandlingstiden (se over punkt 4.1). EMK artikkel 13 må i disse tilfellene anses for å være oppfylt i og med selve straffenedsettelsen. Vi vil imidlertid ikke utelukke at det i særlige tilfeller vil kunne være aktuelt å gi erstatning i tillegg til fradrag i straffen. Dersom det ikke foreligger økonomisk tap, men vilkårene etter straffeprosessloven §§ 444 eller 445 ellers er oppfylt, kan retten når særlige grunner taler for det, tilkjenne siktede et passende beløp i oppreisning etter straffeprosessloven § 446. Sterkest står siktedes krav på oppreisning der vedkommende har vært utsatt for frihetsberøvelse. Men også ellers kan forfølgningen ha ført til en så alvorlig personlig påkjenning at oppreisning gis. Lang saksbehandlingstid er et forhold som kan begrunne et oppreisningskrav, jf. Rt. 1992 side 736 og Rt. 1999 side 264.

Også i saker der domstolen kommer til at det ikke foreligger brudd EMK artikkel 6 eller hvor retten er usikker på forholdet til EMK, vil det etter en konkret vurdering være mulig å tilkjenne erstatning etter rimelighetsregelen i strpl. § 445.

 

Vurderingstemaet etter artikkel 6 nr. 1 – Hva anses som ”rimelig tid”?

Vurderingen av om det foreligger brudd på EMK artikkel 6(1), må skje ut fra de konkrete omstendigheter i den enkelte sak. Det relevante vurderingstemaet er hvor lang tid som er gått fra siktelsen til det foreligger endelig avgjørelse. Hvor lang tid som er akseptabel etter artikkel 6, vil etter praksis fra EMD særlig bero på sakens kompleksitet, den siktedes egen atferd og myndighetenes håndtering av saken. Dersom det har vært perioder uten aktivitet fra myndighetenes side, enten under etterforskningen, eller etter at saken er oversendt til domstolene, vil dette relativt lett anses som brudd på artikkel 6. Ressursknapphet og lignende vil i liten grad bli akseptert som unnskyldning for lang saksbehandlingstid. Også utsettelse av vitneavhør er blitt ansett som myndighetenes ansvar, dersom ikke utsettelsen skyldes tiltaltes eget forhold og myndighetene heller ikke kan angi andre grunner som gjør utsettelsen rimelig, se Indrocalce mot Italia (dom 27. februar 1992, application nr. 12088/86). EMD har derimot godtatt at en straffesak ble utsatt fordi det var ønskelig at det politiske og opinionsmessige engasjement hadde kjølnet før rettssaken ble gjennomført, jf. Fati mot Italia series A vol. 56.

Forsinkelser som skyldes tiltalte eller tiltaltes advokats forhold, vil sjelden lastes myndighetene. Dersom saken har flere tiltalte, og den enes forhold ventes å føre til en ikke ubetydelig forsinkelse, vil imidlertid myndighetene ha plikt til å skille sakene, jf. Hentrich mot Frankrike (dom 22. september 1994, application no. 13616/88).

Hvor lang tid saken faktisk har tatt, er selvfølgelig et viktig moment, men må som sagt vurderes etter kriteriene nevnt ovenfor.

I saken Bunkate mot Nederland (dom 26. mai 1993, application no. 13645/88) var den samlede tidsbruken to år og ti måneder. Tidsbruken skyldtes her blant annet total inaktivitet fra myndighetene i femten måneder. Dette var i seg selv tilstrekkelig til at det ble konstatert brudd på artikkel 6. I Boddaert mot Belgia (dom 12. oktober 1992, application no. 12919/87) tok det derimot mer enn seks år å avgjøre en straffesiktelse, uten at dette ble ansett for å være i strid med artikkel 6.

 

Oppsummeringen

Det må antas at det etter gjeldende norsk rett eksisterer effektive, nasjonale rettsmidler i form av regler om straffutmåling og erstatning etter strafforfølgning, som tilfredsstiller de krav som følger av EMK artikkel 13. EMDs nye praksis stiller imidlertid krav om at norske myndigheter på en tilstrekkelig klar måte erkjenner at saksbehandlingstiden har vært for lang, samtidig som straffenedsettelsen er påviselig og ikke av uvesentlig omfang. Der tiltalte dømmes, må det derfor fremgå av domspremissene at tidsaspektet er vurdert samt at saksbehandlingstiden alene har hatt avgjørende betydning for straffens lengde. I saker der tiltalte frifinnes eller strafforfølgningen innstilles, vil det være tilfredsstillende oppreisning etter EMK artikkel 13 at retten tilkjenner erstatning eller oppreisning etter reglene i straffeprosessloven kapittel 31.

Med hilsen

Inge Lorange Backer e.f.
ekspedisjonssjef

Tonje Meinich
lovrådgiver

Adresseliste

Utenriksdepartementet
Høyesterett
Lagmannsrettene
Tingrettene

Riksadvokaten
Statsadvokatene
Politidistriktene

Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Forsvarergruppen av 1977
Institutt for menneskerettigheter