Rundskriv G-15/2002

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Endring i straffeloven § 391 a om naskeri - privatpersoners adgang til å pågripe naskere

Rundskriv G-15/2002
Jnr.: 02/7664 ES TMØ/HW/an
Dato: 10.09.2002

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Norges dagligvarehandels Forbund
Norske Vaktselskapers Landsforening
Oslo Handelsstands Forening

Endring i straffeloven § 391 a om naskeri – privatpersoners adgang til å pågripe naskere

Innledning

Straffeloven § 391 a om naskeri ble endret ved lov 28. juni 2002 nr. 55. Lovendringen har blant annet betydning for privates adgang til å pågripe butikknaskere. Denne adgangen er av særlig betydning for butikkansatte og for vektere.

Lovendringen trer i kraft 1. oktober 2002. I rundskrivet her gjør Justisdepartementet kort rede for lovendringen. Forarbeidene til endringen er:

Endringen i straffeloven § 391 a

Strafferammen for naskeri er vedtatt hevet. Straffeloven § 391 a annet ledd lyder etter endringen:

”Straffen for naskeri er bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler.”

Som følge av endringen blir adgangen til å pågripe naskere utvidet fordi kravet til strafferammen i straffeprosessloven § 171 om pågripelse vil være oppfylt. Dermed kan privatpersoner etter at endringen er trådt i kraft pågripe naskere som tas på fersk gjerning eller treffes på ferske spor – forutsatt at også de øvrige vilkårene for pågripelse er oppfylt, jf. straffeprosessloven § 176. I motsetning til tidligere, er det nå adgang til å pågripe selv om den mistenkte avstår fra den straffbare handlingen, normalt ved å gi fra seg det vedkommende har tatt.

Privates adgang til å pågripe naskere

For at en privatperson skal kunne pågripe en nasker må følgende vilkår være oppfylt:

  • Det må være skjellig grunn til mistanke om naskeri.
  • Det må være unndragelsesfare, bevisforspillelsesfare eller gjentakelsesfare.
  • Pågripelsen må ikke være et uforholdsmessig inngrep.
  • Den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor.

Om disse vilkårene heter det i Ot.prp. nr. 66 (2001-2002) (heretter proposisjonen) på sidene 130 til 131:

”Et grunnvilkår for å pågripe er at det foreligger skjellig grunn til mistanke om naskeri. Det forhold at en elektronisk alarm slår ut, kan ikke uten videre være tilstrekkelig til å konstatere slik mistanke. For eksempel er det ikke grunnlag for å pågripe hvis mye tyder på at alarmen har slått ut ved en feil. Uaktsomt naskeri er ikke straffbart og kan dermed heller ikke føre til pågripelse.
Departementet antar at § 171 første ledd nr. 1 om unndragelsesfare ofte vil være oppfylt hvis en nasker blir tatt på fersk gjerning i en butikk og han ikke frivillig legitimerer seg. Også andre av grunnene i § 171 første ledd kan være oppfylt. Men dette er ikke nok til å pågripe. I tillegg kreves det at det er tilstrekkelig grunn til å pågripe og at pågripelsen ikke er et uforholdsmessig inngrep, jf. § 170 a.
Ved forholdmessighetsvurderingen vil verdien av det som er tatt, stå sentralt. Andre viktige momenter er om pågripelsen vil være en særlig belastning for den det gjelder og om hvorvidt vedkommende også tidligere har nasket eller stjålet i den aktuelle butikken eller andre steder.
Personer under 15 år kan ikke pågripes. Ungdom mellom 15 og 18 år bør bare pågripes hvis det er særlig påkrevet, jf. § 174.
Pågripelsen skal foretas så skånsomt som forholdene tillater, jf. § 178. I prinsippet kan man bruke makt ved pågripelser, jf. straffeloven § 48. Men ved naskeri skal det ikke mye til før maktbruken vil være uforholdsmessig.
Privatpersoner som har foretatt en pågripelse, skal straks overlate den pågrepne til politiet (§ 176 annet ledd). Politiet må altså varsles med en gang. Kan ikke politiet komme innen rimelig tid, må den pågrepne få gå.
(…)
Private som foretar en ulovlig pågripelse, kan risikere straff og erstatningsansvar for ulovlig frihetsberøvelse. Og den som under en lovlig pågripelse bruker mer makt enn loven tillater, risikerer å bli stilt til ansvar for legemskrenkelse. Den som tar feil av rekkevidden av reglene om pågripelse, vil vanligvis ikke bli hørt med at det foreligger en unnskyldelig rettsvillfarelse som skal føre til straffrihet.”

Behovet for opplæring av butikkansatte og vektere og for å etablere forsvarlige rutiner

I forbindelse med at adgangen til å pågripe naskere blir utvidet, er det viktig at vektere og ansatte i handelsnæringen gis opplæring. Privates rett til å pågripe beror på en skjønnsmessig avveining av en rekke ulike momenter, jf. punkt 2. Det vil være nødvendig med en grundig innføring i regelverket for at butikkpersonale og vektere skal kunne foreta en forsvarlig vurdering av hvorvidt det er adgang til å holde naskere tilbake og hva slags maktbruk som er rettmessig i den enkelte situasjon.

I proposisjonen på side 127 understreker departementet at handelsnæringen og vektenæringen har et ansvar for å gi sine ansatte slik opplæring:

”Blir adgangen til å pågripe butikknaskere utvidet, har også handelsnæringen og vekternæringen selv et ansvar for å gi sine ansatte opplæring og for å legge opp forsvarlige rutiner for pågripelser. I butikker med flere ansatte kan det for eksempel være aktuelt å peke ut bestemte ansatte som – når det er praktisk mulig – skal ta seg av situasjoner hvor det kan bli aktuelt å pågripe naskere. Særlig bør man søke å unngå at nyansatte må takle slike situasjoner.
Videre bør det etter departementets syn innføres rutiner som innebærer at den butikkansatte eller vekteren primært ber naskeren om å legitimere seg. Naskeren vil riktignok ikke ha noen plikt til å vise legitimasjon. Men mange vil nok gjøre det frivillig hvis de får vite at alternativet er å bli holdt tilbake til politiet kommer. Viser naskeren tilfredsstillende legitimasjon, vil butikken ha tilstrekkelig grunnlag til å anmelde naskeriet. Dermed vil det vanligvis ikke være grunnlag for å holde naskeren lenger, jf. straffeprosessloven § 170 a.”

Med hilsen

Inge Lorange Backer e.f.
ekspedisjonssjef

Toril M. Øie
avdelingsdirektør