St.prp. nr. 1 (2000-2001): Folketrygden

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Sosial- og helsedepartementet

For budsjetterminen 2001: Utgifter og inntekter under programområdene 29 Sosiale formål og 30 Helsevern

St.prp. nr. 1

(2000-2001)

FOR BUDSJETTERMINEN 2001

Utgifter og inntekter under programområdene 29 Sosiale formål og 30 Helsevern

Tilråding fra Sosial- og helsedepartementet av 22. september 2000, godkjent i statsråd samme dag.


Innhold

Særskilt vedlegg: Kap. 2600-2790 og kap. 5701


Elektronisk utgave:
HTML-versjon: Sosial- og helsedepartementet


Del 1:
Innledende del


1 Folketrygdens samlede utgifter og inntekter og noen sentrale -utviklingstrekk

Regjeringen legger med dette fram forslag til budsjett for folketrygden for 2001. Folketrygdens budsjett omfatter utgifter under programområdene 28 Fødselpenger, 29 Sosiale formål, 30 Helsevern og 33 Arbeidsliv, og inntekter under kap. 5700 Folketrygdens inntekter, kap. 5701 Diverse inntekter og kap. 5704 Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs. Ansvaret for de ulike delene av folketrygden er fordelt mellom fem departementer. Barne- og familiedepartementet (BFD) har ansvaret for programområde 28 Fødselspenger, mens Sosial- og helsedepartementet (SHD) har ansvaret for programområdene 29 Sosiale formål og 30 Helsevern. Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) har ansvaret for størstedelen av programområde 33 Arbeidsliv. I tillegg har Fiskeridepartementet (FID) og Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) ansvaret for henholdsvis ett og to kapitler på programområde 33 Arbeidsliv.

Regjeringens samlede forslag til utgifter på alle folketrygdens programområder for 2001 er på 184 935 mill. kroner. Dette er en økning på 15 259 mill. kroner, eller 9,0 pst. i forhold til 2000.

Folketrygdens utgifter utgjør ca. 36,7 pst. av de samlede utgiftene på statsbudsjettet inkludert folketrygden, og ca 13,1 pst. av forventet bruttonasjonalprodukt for 2001. Størstedelen av folketrygdens inntekter føres under kap. 5700 Folketrygdens inntekter, som Finansdepartementet (FIN) har ansvaret for. Folketrygden har også inntekter på kap. 5701 og 5702 (SHD), kap. 5704 (KRD) og kap. 5705 (AAD). Folketrygdens samlede inntekter anslås til 130 268 mill. kroner for 2001, mot 120 388 mill. kroner i 2000.

Folketrygdens utgifter finansieres i det alt vesentligste av arbeidsgiver- og arbeidstakeravgifter og direkte statstilskudd (jf. tabell 1.1). I de senere årene har en økende andel av folketrygdens utgifter blitt dekket gjennom direkte tilskudd fra staten (vanlig skattefinansiering).

Tabell 1.1. Utviklingen i folketrygdens inntekter etter hovedtype. Mill. kr.

Kap.

Post

Betegnelse(ansv. dep. )

Regnskap 1999

Saldert budsjett
2000

Forslag
2001

Økning
2000-01 Mill. kr

Økning
2000-01 Pst.

5700

71

Trygdeavgift (FIN)

48 585

49 827

53 200

3 373

6,8

5700

72

Arbeidsgiveravgift (FIN

67 019

67 700

73 900

6 200

9,2

5701

Alle

Diverse inntekter (SHD)

2 718

2 861

3 100

289

10,3

5704

02

Statsgaranti for lønnskrav ved
konkurs mv., dividende (KRD)

66

50

50

0

0

570501Refusjon dagpenger (AAD)--1818-

Sum inntekter

118 387

120 388

130 268

9 880

8,2

Statstilskudd

43 902

49 287

54 666

5 379

10,9

Sum inntekter og statstilskudd

162 289

169 675

184 934

15 259

9,0

Tabell 1.2. Utgiftsutviklingen fordelt på hovedformål (programområde) Mill. kr

Programområde

(ansvarlig
departement)

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Økning
2000-01 Mill. kr.

Økning
2000-01 Pst.

28 Fødselspenger (BFD)

7 450

7 354

8 078

724

9,8

29 Sosiale formål (SHD

129 947

135 499

146 955

11 456

8,5

herav: sykepenger

18 795

19 977

25 362

5 385

27,0

Medisinsk rehabilitering

6 911

7 686

8 692

1 006

13,1

Uførepensjon

30 636

33 106

35 297

2 191

6,6

Alderspensjon

62 307

63 400

66 606

3 206

5,1

30 Helsevern (SHD)

14 504

15 227

17 080

1 853

12,2

33 Arbeidsliv (AAD)

10 081

11 267

12 496

1 229

10,9

33 Arbeidsliv (FID)

40

48

45

-3

-6,3

33 Arbeidsliv (KRD)

267

280

280

0

0

Sum utgifter

162 289

169 675

184 934

15 259

9,0

Noen sentrale utviklingstrekk

Ved utgangen av 1999 var det vel 1,4 millioner mottakere av stønad fra folketrygden. Av disse mottok nær 1,3 millioner stønad over Sosial- og helsedepartementets del av folketrygdens budsjett.

Tabell 1.3. Mottakere* av stønader fra folketrygden ved utgangen av året 1997-1999.

1997

1998

1999

Prosentvis endring
1997-99

Prosent-andel av befolknin-gen
1999


1.
Varig inntektssikring

Alderspensjon

628 250

630 526

631 220

0,5

14,1

Uførepensjon

246 540

258 103

269 840

9,5

6,0

Pensjon til etterlatte ektefeller og tidligere
familiepleiere

30 280

29 617

28 330

-6,4

0,6

Barnepensjon

13 600

13 594

13 777

1,3

0,3

I alt

918 670

931 840

943 167

2,7

21,1


2
.Midlertidig inntektssikring

Sykepenger 1)

70 850

74 578

82 850

16,9

1,8

Rehabiliteringspenger

23 420

26 523

30 265

29,2

0,6

Attføringspenger 2)

30 550

30 550

33 007

8,0

0,7

Foreløpig uførestønad

4 280

3 552

2 312

-46,0

0,1

Overgangsstønad til enslige forsørgere

44 990

44 660

41 328

-8,1

0,9

Dagpenger til arbeidsledige

70 485

54 353

60 166

-14,6

1,3

Fødsels- og adopsjonspenger
3)

31 400

32 300

34 000

8,3

0,8

I alt

275 975

266 516

283 9282,96,3

3.
Kompensasjon for merutgifter

Grunn- og hjelpestønad

230 095

219 179

219 183

-4,7

4,9

Stønad til barnetilsyn for personer uten
pensjon/overgangsstønad

14 920

12 580

11 319

-24,1

0,3

Engangsstønad ved
fødsel 4)

16 470

15 300

14 769

-10,3

0,3

I alt

261 485

247 059

245 271

-6,2

5,5

*) En personm kan ha flere stønader. Antall mottakere kan derfor være høyere enn antall personer son får

1 Omfatter personer som har mottatt sykepenger fra folketrygden. Statsansatte er ikke medregnet. Det er en del usikkerhet knyttet til dette anslaget

2) Inkludert arbeidsmarkedsetatens ansvarsområder og ventetid i trygdeetaten.

3) Fødsels- og adopsjonspenger til menn er ikke medregnet.

4) Omfatter alle som har mottatt stønad i løpet av året.

Antallet alderspensjonister har økt svakt de siste fem årene. Både i 2000 og 2001 ventes en liten nedgang i antallet.

Antallet nye uførepensjonister har økt etter 1993, med unntak av 1996 da det var en mindre nedgang. Nytilgangen i 1999 var på vel 33 500 personer, som er om lag det samme som i 1998.

Figur 1.1: Mottakere av langtidsytelser fra folketrygden ved utgangen av året 1994-1999. Indeks. 1994 = 100

Første halvår 2000 økte antall uførepensjonister med om lag 5 000 personer netto, dvs nytilgangen fraregnet avgang fra ordningen. Tilsvarende tall for første halvår 1999 var over 6 000 personer. Økningen har bl.a. sammenheng med aldersutviklingen i befolkningen og økt overgang fra andre sykdomsrelaterte ytelser. En regner med at det vil være en (brutto) nytilgang på vel 33 000 uførepensjonister i 2000, og om lag 34 000 i 2001. I disse anslagene har en tatt høyde for effekten av forslagene som ble vedtatt i Revidert budsjett 2000 om innskjerping av attføringskravet og skjerpet kvalitetssikring i uføresaker. På denne bakgrunn anslås antallet uførepensjonister å komme opp i 292 000 i løpet av 2001.

Sykefraværet, inkl. langtidsfraværet, har økt sterkt siden 1994. Økningen i langtidsfraværet har også medvirket til en økning i antall personer på medisinsk rehabilitering siden 1996 og kan i tiden framover også bidra til økning i tilgangen av nye uførepensjonister. Den demografiske utviklingen, med stadig flere personer i 50- og 60-årene, tilsier også her isolert sett en viss økning.

Antall enslige forsørgere har gått ned siden 1995. Dette kan delvis forklares med nedgang i den kvinnelige befolkningen i alderen 15 til 49 år, men den sterke nedgangen fra 1998 til 1999 (7,5 pst.) må også sees i sammenheng med at tidsbegrensningen for overgangsstønad (3 år pluss inntil 2 år ved utdanning) ble satt i verk 1. januar 1998. Bortfallet av retten til overgangsstønad for samboere fra 1. juli 1999 reduserer antallet stønadsmottakere ytterligere. Nedgangen i tallet på enslige forsørgere med stønad til barnetilsyn må sees i sammenheng med at det er blitt innført inntektsbegrensning og krav om dokmentasjon for disse stønadsmottakerne. Andelen enslige forsørgere (med ytelser fra folketrygden) som er delvis selvforsørget (inntekt over 1 grunnbeløp) var i 1999 57,4 pst., som er omtrent samme andel som i 1998. Det har vært en markert nedgang i antall etterlatte ektefeller og familiepleiere på hele nittitallet.

Del 1:
Innledende del


2 Oversikt over Sosial- og helsedepartementets del av trygdebudsjettet

Sosial- og helsedepartementet legger med dette fram forslag til utgifter under programområdene 29 Sosiale formål og 30 Helsevern og til inntekter under kap. 5701 Diverse inntekter for 2001.

Departementets samlede forslag for programområdene 29 og 30 er på 164 035 mill. kroner. Dette er en økning 13 309 mill. kroner, eller 8,8 pst. i forhold til 2000.

Folketrygdens utgifter under Sosial- og helsedepartementet utgjør ca. 32,5 pst. av de samlede utgiftene på statsbudsjettet inkludert folketrygden, og ca 11,6 pst. av forventet bruttonasjonalprodukt for 2001. Sosial- og helsedepartementets forslag til inntekter under kap. 5701 er på 3 100 mill. kroner mot 2 811 mill. kroner i 2000.

Programområder under departementet

(i 1 000 kr)

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr.
00/01

Programområde 29 Sosiale formål

129 946 698

135 499 150

146 954 900

8,5

Programområde 30 Helsevern

14 503 884

15 226 800

17 079 900

12,2

Sum Utgift

144 450 582

150 725 950

164 034 800

8,8

Programområde 29 Sosiale
formål

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Sum Inntekt

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Programområde 29. Sosiale formål

Det er under programområde 29 Sosiale formål ført opp 146 955 mill. kroner for 2001 mot 135 499 mill. kroner for 2000. Dette tilsvarer en vekst på 11 456 mill. kroner, eller 8,5 pst.

Programområde 29 omfatter folketrygdens utgifter til sykepenger, medisinsk rehabilitering m.m., pensjoner og overgangsstønad. I tillegg kommer ulike stønader i forbindelse med uførhet, til enslige forsørgere og ved gravferd. Utgifter til trygdeadministrasjon er også ført opp her.

I budsjettframlegget er det lagt til grunn gjeldende grunnbeløp på 49 090 kroner.

Tabell 2.1 Sosiale formål - Sentrale plantall (i hele 1 000)

Antall

1998

1999

20003)

2001

Sykepengedager

25 000

26 300

28 000

32 400

Medisinsk rehabilitering, antall stønadsdager
1)

9 731

10 900

11 500

13 150

Uførepensjonister pr. 31.12

258

271

280

293

Alderspensjonister pr 31.12

631

630

627

623

Etterlattepensjonister pr.
31.12 4)

43

42

41

41

Antall

1998

1999

20003)

2001

1) Fra og med 1998 inkluderer antallet også rehabiliteringspenger i påvente av attføring.

2) Med overgangsstønad fra folketrygden.

3) Plantallene bygger på siste tilgjengelige anslag, og kan derfor avvike fra de tilsvarende tallene i St. prp. nr. 1 (1999-2000).

4) Etterlattepensjonister omfatter gjenlevende ektefeller, tidligere familiepleiere og barnepensjonister.

1. Regjeringens verdigrunnlag og mål for en helhetlig helse- og sosialpolitikk

Helse- og sosialpolitikken står sentralt i Regjeringens arbeid for å utvikle et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og utjamning av levekår. Regjeringen vil føre en helse- og sosialpolitikk bygd på ideene om solidaritet og likeverdighet. Det innebærer trygghet gjennom rettferdig fordeling av goder og byrder og felles finansiering av velferden.

Velferdsløsningene må fornyes og forbedres der det trengs, slik at vi får mest mulig tjenester og kvalitet for ressursene som settes inn.

2. Økonomisk og sosial trygghet gjennom folketrygden

Ved utgangen av 1999 mottok nesten 1,4 millioner mennesker stønader fra folketrygden. Vel 600 000 av disse var alderspensjonister.

Regjeringen holder fast ved folketrygden som det bærende element i vårt samlede sosiale sikringssystem. Folketrygden skal sikre inntekt og kompensere for utgifter ved alderdom, uførhet, sykdom, fødsel, arbeidsledighet og tap av forsørger. Det gir økonomisk trygghet og bidrar til både sosial omfordeling og omfordeling innenfor den enkeltes livsløp. Folketrygden skal også bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg best mulig til daglig. Folketrygden er vår grunnleggende sosialforsikringsordning for hele befolkningen. Alle innbyggere er sikret rett til ytelser i bestemte behovssituasjoner. En avgjørende forskjell mellom folketrygden og markedsbaserte forsikringsordninger er at folketrygden sikrer ytelser også til medlemmer som aldri har hatt mulighet til betale premie, for eksempel unge uføre, og at den bidrar til omfattende sosial omfordeling.

For at befolkningen skal oppfatte velferdspolitikken som rimelig og fornuftig må folketrygden virke godt som sosialt forsikringssystem. Den må oppleves som et fornuftig og rimelig bidrag til mulige og potensielt vanskelige økonomiske og sosiale situasjoner. Nivået på ytelsene må stå i et rimelig forhold til utgiftsbehov, bortfalt inntekt og innbetalte skatter og trygdepremier. De fleste må oppleve en egennytte av folketrygden, i tillegg til at den virker omfordelene.

Den nordiske trygde- og velferdsmodellens historiske triumf har nettopp vært at den har maktet å forene hensynet til egennytte med omfordeling til fordel for vanskeligstilte grupper.

Pensjonspolitikken

Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 for 1994-95) omhandlet vårt samlede pensjonssystem. Hovedbudskapet var at folketrygden skal videreføres som bærebjelken i det norske pensjonssystemet, og at tjenestepensjonssystemet skal utformes som supplerende ordninger. Stortingsflertallet sluttet seg stort sett til dette, men ønsket ytterligere utredninger av spørsmålet om fondering av folketrygdens pensjonsutgifter og fleksibilitet i folketrygden.

To større utredninger om disse temaene ble avgitt i 1998, NOU 1998: 10 Fondering av folketrygden og NOU 1998: 19 Fleksibel pensjonering. Utredningene er omtalt i Nasjonalbudsjettet 2000. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette i forbindelse med Langtidsprogrammet 2001-2005, som legges fram tidlig i 2001.

Sentralt i dette arbeidet vil også være den demografiske utviklingen med en økende andel eldre, kombinert med høyere gjennomsnittlige pensjonsyteler, som gjør at Norge står overfor en utvikling med økende forsørgingsbyrde for de yrkesaktive. Tendensen til lavere avgangsalder fra arbeidslivet forsterker den problemstillingen ytterligere.

Koblingsflaten mellom arbeidsliv og tilværelsen som fulltids pensjonist bør derfor gjennomgås. Målet må være å oppmuntre arbeidstakerne til å bli lenger i arbeidsstyrken, men uten å presse noen til å fortsette i jobber som de opplever å ikke mestre. Bedre og mer fleksible ordninger for kombinasjon av arbeid og trygd er viktige også for å kunne gjøre mer bruk av den restarbeidsevne som mange uførepensjonister har. Økt bruk av restarbeidsevne vil være til fordel både for samfunnet under ett og for det enkelte menneske.

Våren 2000 vedtok Stortinget lov om foretakspensjon som skal erstatte dagens tjenestepensjonsregler for privat sektor fra 1. januar 2001. Bakgrunnen er at gjeldende regelverk ikke er tilstrekkelig tilpasset dagens situasjon og heller ikke løser sentrale problemstillinger. Dessuten har Regjeringen lagt fram et forslag til ny lov om innskuddspensjon ( Ot.prp. nr. 71 for 1999-2000), som ligger til behandling i Stortinget.

På bakgrunn av et stortingsvedtak (Dok. 8:93 for 1997-98), er spørsmålet om samordning av lave offentlige tjenestepensjoner utredet i en arbeidsgrupperapport som har vært på høring. I rapporten pekes det på at et hvert tiltak vil komplisere samordningsregelverket ytterligere. De offentlig tjenestepensjonsordningene ble utformet i en tid før folketrygden ble etablert. Tilpassingen til folketrygden skjer gjennom et eget samordningsregelverk. Dette regelverket er jevnlig blitt justert, og systemet framstår i dag som både komplisert og lite hensiktsmessig. Det er administrativt vanskelig for så vel pensjonskassene som for trygdeetaten, og det er en viss risiko for at det blir gjort feil. Dette tilsier at det kan være behov for å fornye dette systemet, slik man nå er i ferd med gjøre i privat sektor. Regjeringen vil komme tilbake med en nærmere vurdering av dette i Langtidsprogrammet for 2002-2005.

Fra 1. mai 2000 er grunnbeløpet i folketrygden økt med 2 140 kroner til 49 090 kroner. Dette innebærer en økning i gjennomsnittlig grunnbeløp fra 1999 til 2000 på 4,2 pst., og er noe mer enn årslønnsveksten fra 1999 til 2000 for yrkesaktive som flertallet i sosialkomiteen la til grunn i sin innstilling til trygdeoppgjøret (Innst.S. nr. 218, 1999-2000). Etter økningen i grunnbeløpet utgjør den årlige minstepensjonen nå 88 032 kroner for enslige og 151 524 kroner for ektepar. Siktemålet for reguleringen av grunnbeløpet skal være å gi pensjonister med folketrygdpensjon en inntektsutvikling om lag på linje med utviklingen for yrkesaktive og i tråd med de prinsipper og mål som ligger til grunn for gjennomføringen av det inntektspolitiske opplegget ellers.

Et grunnleggende prinsipp for forvaltningen er å finne riktige løsninger til rett tid for de menneskene som henvender seg til det offentlige om hjelp. En hensiktsmessig organisering, høy kompetanse og god service er viktige forutsetninger for å kunne virkeliggjøre dette. Brukerens behov skal stå i sentrum for de tjenester som ytes. Dette krever nært samarbeid mellom ulike etater.

3. Hovedprioriteringer på programområde 29 Sosiale formål

Utjamningsmeldinga: Handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet

Regjeringen vil følge opp Stortingets behandling av Utjamningsmeldinga (Innst.S. nr. 222 (1999-2000)). Stortinget ba her Regjeringen om å komme med en handlingsplan som følger opp Utjamningsmeldinga og Stortingets behandling av denne, og legge denne fram våren 2001.

Regjeringen har sett det som viktig å arbeide med endringer i skattereglene som gir en bedre fordeling mellom de med høye og de med lave inntekter. Regjeringen foreslår derfor flere innstramminger i næringsbeskatningen (bl.a. økt skatt på utbytte og enkelte innstramminger i delingsmodellen) i skatte og avgiftsopplegget for 2001, jf. St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Dette vil i all hovedsak føre til en skatteskjerpelse for høyinntektsgruppene. Personer med midlere og lave inntekter får samlet sett om lag uendret skatt. Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg for 2001 har derfor en gunstig fordelingsprofil.

Sykefravær og uførepensjonering

Regjeringen ser på veksten i sykefraværet og økningen i antallet nye uførepensjonister som de største utfordringene på det sosiale området.

En varig stønadssituasjon begynner ofte med et langtidssykefravær. I en periode med sterk økning i sykefraværet som vi nå har hatt siden midten av 1990 tallet vil dette kunne innebære økt framtidig rekruttering til uførepensjon.

Det er et stort samfunnsproblem, både på grunn av utgiftsveksten for folketrygden og fordi landet trenger arbeidskraften, at så mange årsverk går tapt på grunn av sykefravær og uførepensjon.

Bildet viser at innsatsen for å forebygge sykefravær må intensiveres og uførepensjonsordningen må gjennomgås.

Regjeringen vil derfor ha et sterkt fokus på disse problemstillingene også i 2001. Det vises i den forbindelse både til nærmere omtale nedenfor og under de ulike fagkapitler.

Sandman-utvalgets innstilling

Den sterke og bekymringsfulle økningen i sykefraværet og den store tilgangen av nye uførepensjonister som ble observert på slutten av 1990-tallet var bakgrunnen til at det ble nedsatt et offentlig utvalg for å utrede årsakene til økningen i sykefraværet og nytilgangen av uførepensjonister og foreslå tiltak for å redusere sykefraværet og begrense uføretilgangen. Sykefraværet og antall uføre har fortsatt å øke.

Utvalget ble nedsatt 9. april 1999 og avga sin innstilling 15. september 2000. Utvalget har vært bredt sammensatt med deltagelse fra arbeidslivets organisasjoner, brukerorganisasjonene, berørte departement, Rikstrygdeverket og uavhengige fagpersoner, og har vært ledet av fylkesrådmann Matz Sandman. Utvalget legger frem en enstemmig innstilling, bortsett fra forslaget om redusert sykelønn i arbeidsgiverperioden.

Utvalget legger til grunn at det høye og stigende sykefraværet, og tilsvarende den høye tilgangen til uførepensjoner, er et problem både for den enkelte, bedriftene og samfunnet. Sterkere tilknytning til arbeidslivet er derfor et hovedelement i utvalgets innstilling.

Hovedprinsipper i innstillingen når det gjelder tiltak for å redusere sykefraværet er sterkere ansvarliggjøring av arbeidsgiver, arbeidstaker og offentlige etater, der hovedfokus i det sykefraværsforebyggende arbeid må rettes mot arbeidsplassen. Utvalgets flertall har fremmet en helhetlig og balansert tiltakspakke for å redusere sykefraværet og få et bedre oppfølgingssystem for sykmeldte. Utvalget foreslår at det legges følgende prinsipper til grunn for en helhetlig tiltakspakke: Det primære fokus i det sykefraværsforebyggende arbeid må være arbeidsplassen. Tiltak må settes i verk i samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Tiltakene skal forsterke arbeidstakernes tilknytning til arbeidslivet. Det åpnes for økonomiske incentiver for å stimulere til nærvær og tilrettelegging av arbeidsplassen. Tiltakene skal være kostnadsnøytrale for partene i arbeidslivet og staten i forhold til dagens fraværsnivå.

Når det gjelder uførepensjon finner utvalget ikke grunnlag for å redusere tilgangen til denne ordningen gjennom lavere ytelser eller innstramminger i de medisinske vilkårene. Derimot skal det stilles strengere krav til at yrkesrettet attføring skal være forsøkt. Utvalget foreslår at det innføres en tidsbegrenset uførestønad i kombinasjon med en varig uførepensjon. Den varige uførepensjonen skal som hovedregel forbeholdes de som er 100 pst. uføre. Utvalget foreslår også en ny ordning for avkorting av tidsbegrenset stønad og pensjon i forhold til arbeidsinntekt.

Sandman-utvalgets innstilling vil bli sendt på høring. Regjeringen tar sikte på å legge saken fram for Stortinget i vårsesjonen 2001.

Tiltak i uføreordningen

En hovedutfordring innenfor uføreområdet framover er å redusere nytilgangen til uførepensjonsordningen. I tillegg er det viktig å fokusere på muligheten for å kombinere arbeid og trygd, også for de som har fått innvilget uførepensjon og der helsetilstanden eller andre forhold kan tilsi at inntektsevnen har økt.

I Revidert budsjett for 2000 ble det iverksatt flere administrative tiltak innenfor gjeldende regelverk for å begrense uføretilgangen. Bedre kvalitetssikring i saksbehandlingen, innskjerping av kravet om at attføring skal være forsøkt, bedre samordning av mål og prioriteringer i Aetat og trygdeetaten og økt innsats for reaktivisering av personer som allerede har fått innvilget uførepensjon er sentrale elementer i disse tiltakene.

Regjeringen vil følge opp dette i 2001 og utvide tiltakene til også å gjelde økt bruk av unntaksbestemmelsene for tidsbegrensning av rehabiliteringspenger, slik at personer som har en utsikt til bedring av sin helsetilstand får bedre tid til å få avklart sin situasjon i forhold til arbeid. Regjeringen vil også foreslå at Trygderetten får adgang til å omgjøre vedtak til ugunst for den ankende part. Det vil videre bil foreslått å fastsette en klar hjemmel for at det kan fastsettes retningslinjer for tiltak for å etterprøve behovet for tilståtte ytelser med sikte på i større grad enn i dag, å forsøke å reaktivisere personer som allerede er tilstått uførepensjon.

Rett ytelse og god ressursutnyttelse i trygdeetaten

Trygdeetaten skal bidra til riktige og gode løsninger for den enkelte trygdemottaker, og den har i løpet av det siste tiåret fått store nye oppgaver med å følge opp sykmeldte, veilede den enkelte og bidra til gode samarbeidsløsninger. Dette innebærer nye arbeidsmetoder og stiller etaten overfor store utfordringer, men rokker ikke ved etatens hovedoppgave om å sørge for rett ytelse til den som har krav på det.

Rett ytelse til rett tid er et hovedmål for trygdeetaten og av avgjørende betydning for befolkningens tillit til trygdesystemet. Trygdeetaten vil fortsette arbeidet med å redusere svartidene, gi bedre service til brukerne, og ikke minst, gi like god service over hele landet. Satsingen på kortere svartider er et sentralt ledd i etatens arbeid med innføring av serviceerklæringer. Fra og med 1998 gjennomføres det landsdekkende brukerundersøkelser en til to ganger i året. Den administrative kvalitetssikringen i etaten er vesentlig styrket. Det er gjennomført organisatoriske endringer og iverksatt styrings- og rapporteringssystemer i forholdet mellom etaten og Sosial- og helsedepartementet. Det er satt i gang et samarbeid om utvikling av oppfølgingskriterier til å vurdere trygdeetatens resultatoppnåelse.

Tverretatlig samarbeid om rehabilitering og -attføring

Stortinget har ved flere anledninger pekt på problemer knyttet til samarbeid mellom trygdeetaten, Aetaten, sosial- og helsetjenesten på rehabilitering- og attføringsområdet, og understreket behovet for å utvikle et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom disse.

Stortingets behandling av Attføringsmeldinga (St.meld. nr. 39 (1991-92)) og Velferdsmeldinga (St.meld. nr. 35 (1994-95)) nedfelte en arbeidsdeling mellom etatene som i hovedtrekk fortsatt gjelder, og det ble slått fast at hjelpebehovet til personer med sammensatte problemer bør løses gjennom utvikling av gode samarbeidsformer mellom etatene. I oppfølgingen av Attføringsmeldinga og Velferdsmeldinga ble det utarbeidet to rundskriv »Felles saksbehandlings- og samarbeidsrutiner for trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten» og »Om samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning». I sistnevnte rundskriv ble kommunene oppfordret til å opprette et samarbeidsforum på ledelsesnivå mellom helse- og sosialtjenesten i kommunen, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og eventuelle andre relevante aktører. En evaluering av rundskrivet viser at samarbeidet i hovedsak fungerer godt, men at det er utfordringer knyttet til å få de mest vanskeligstilte i arbeid eller utdanning.

Evaluering av basisgruppene viser at disse stort sett fungerer bra og etter formålet. Basisgruppene er i dag den eneste lovpålagte samarbeidsformen knyttet til rehabiliteringsprosessen for den enkelte.

Ved behandling av St.pr. nr 63 (1997-98) Opptrappingsplan for psykisk helse, sluttet Stortinget seg til hovedlinjene i planen. En viktig del av planen omfatter sysselsettingstiltak og styrking av Aetat over AADs budsjett, det understrekes at sysselsettingstiltakene for denne gruppen må sees i nær sammenheng med tiltak innen helse- og sosialtjenesten.

I behandlingen av St.meld. nr. 21 (1998-99) Rehabiliteringsmeldinga, ga Stortinget sin tilslutning til strategier og tiltak for å utvikle en helhetlig politikk på rehabiliteringsfeltet slik at brukerne får et bedre samordnet tilbud.

I Rehabiliteringsmeldinga er kommunenes ansvar for koordinering og tilrettelegging av rehabiliteringsarbeidet understreket. Kommunen er tillagt et tydeligere ansvar for å sikre at det blir utviklet motivasjons-, mestrings- og læringstiltak som forberedelse til attføring og arbeid. Mål og styringssignaler i forhold til målgrupper som flere etater samarbeider om skal harmoniseres, og forpliktelser til samarbeid mellom etatene knyttet til samarbeid om individuelle planer skal tydeliggjøres i aktuelle lovverk.

Rikstrygdeverket og Arbeidsdirektoratet har nå utarbeidet samordnede mål og prioriteringer på attførings- og rehabiliteringsområdet, og disse skal legges til grunn ved formulering av etatenes konkrete mål og prioriteringer for 2001. Som følge av Stortingets tilslutning til forslag i Revidert nasjonalbudsjett 2000 er attføringskravet i uførepensjonsordningen skjerpet og det legges opp til felles forsterket attførings- og rehabiliteringsinnsats og et tettere samarbeid mellom de to etatene omkring reaktivisering av uførepensjonister.

På bakgrunn av Stortingets henstilling ved behandlingen av Rehabiliteringsmeldinga arbeider Sosial- og helsedepartementet med en nasjonal plan for rehabilitering.

En ny rehabiliteringsforskrift er under arbeid. Den vil tydeliggjøre hvilket ansvar helsetjenesten skal ha innenfor rehabiliteringsområdet, og ventes å tre i kraft fra 1. april 2001.

Sosial- og helsedepartementet vil i løpet av 2001 fastsette forskrift om individuelle planer med hjemmel i lov om helsetjenesten i kommunene, lov om spesialisthelsetjenesten og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Videre har lov om pasientrettigheter en bestemmelse om rett til individuell plan. Formålet med individuelle planer er at tilbudet til den enkelte er mest mulig helhetlig koordinert og individuelt tilpasset, og å sikre brukermedvirkning. For å utdype bestemmelsene i forskriften vil departementet utarbeide en veileder om individuelle planer.

Ved behandling av Rehabiliteringsmeldinga ga Stortinget støtte til å videreutvikle serviceerklæringer og offentlige servicekontor. På bakgrunn av Rehabiliteringsmeldinga er det også etablert et statlig kompetansesenter for helhetlig rehabilitering (SKUR) i Bodø som skal være i drift fra høsten 2000.

Høgskolen i Oslo har siden 1996 drevet et tverrfaglig etterutdanningskurs i rehabilitering med finansiering fra Sosial- og helsedepartementet.

Utjamningsmeldinga (St.meld. nr 50 1998-1999) skisserer ulike strategier for å bedre levekårene for spesielt vanskeligstilte personer. Målrettet bistand overfor disse personene krever et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom de ulike hjelpeinstansene.

I oppfølgingen av Velferdsmeldinga og Utjamningsmeldinga er det etablert forsøk med brukerkontor som skal bistå personer som har problemer i kontakten med helse- og sosialtjenesten, trygdeetaten og Aetat.

Som en oppfølging av Utjamningsmeldinga er det satt i gang forsøk i kommunal regi i samarbeid med Aetat om aktivisering av langtids sosialhjelpsmottakere.

Også andre tiltak i meldinga stiller krav til utformingen av samarbeidsløsninger mellom berørte etater. Arbeidet videre med å konkretisere samarbeidet overfor særlig vanskeligstilte personer vil bl.a. skje i tilknytning til handlingsplanen for oppfølging av Utjamningsmeldinga.

Sandman-utvalgets innstilling om sykefravær og uførepensjon som ble lagt frem 15. september tar opp flere forhold som også har betydning for etatsamarbeidet. Det gjelder bl. a. forslag om at trygdeetaten skal ha ansvar ved bedriftsintern attføring og at det skal det stilles strenge krav til at yrkesrettet attføring skal være forsøkt før eventuell uførepensjon kan tilstås.

4. Endringsforslag på programområde 29 i 2001

Regjeringen ønsker at folketrygden også i fremtiden skal være det bærende element i vårt samlede sosiale sikkerhetssystem. For å sikre den sosiale tryggheten i en periode hvor vi forventer fortsatt utgiftsvekst bl.a. av demografiske årsaker er det nødvendig med en stram prioritering.

Undervisningstolking for hørselshemmede -studenter

For å sikre hørselshemmede studenter lik rett til utdanning, foreslås trygdeetatens administrasjonsbudsjett styrket med 17,3 mill. kroner til oppretting av flere tolkestillinger ved hjelpemiddelsentralene til undervisningstolking på høyskole- og universitetsnivå. Regjeringen ser dette som et viktig tiltak fordi det er med på å legge til rette for at hørselshemmede ungdommer får tatt utdanning, slik at de får muligheten til å komme ut i lønnet arbeid. Tiltaket vil redusere behovet for frilanstolker, og bevilgningen til frilanstolker foreslås derfor redusert med 7,3 mill. kroner. Netto merutgift er altså 10 mill. kroner.

Ordningen med at trygdeetaten kjøper -helsetjenester til sykmeldte.

I 1997 ble trygdeetaten, som en prøveordning, gitt adgang til å kjøpe helsetjenester til sykmeldte. (Jf. St.prp. nr. 1, 1996-97.) Ordningen ble gjort landsomfattende i 1999. For 2001 foreslås å øke bevilgningen til kjøp av helsetjenester med 28,5 mill. kroner til 74,5 mill. kroner, slik at ordningen kan trappes opp ytterligere.

Ordningen gir innsparing på sykepengekapitlet, først og fremst fordi de berørte sykmeldte får kortere ventetid på behandling og kommer raskere tilbake i arbeid. En evaluering fra Norsk institutt for by- og regionforskning anslår at innsparingen ved trygdeetatens kjøp av helsetjenester ved om lag 5 200 pasientbehandlinger til om lag 125 mill. kroner. Det legges til grunn at om lag 9 000 personer kan behandles i 2001. Innsparingen på grunn av ordningen blir dermed betydelig høyere enn anslått i evalueringen. Innsparingen vil øke ytterligere i 2001 som følge av at ordningen trappes opp. Mindreutgiftene på sykepengekapitlet i 2001 knyttet til utvidelsen av ordningen anslås til 50 mill. kroner. Ordningen fører ikke til nedprioritering av andre søkere/mottakere av helsetjenester. Dette skyldes at alle utredninger og operasjoner finner sted utenfor det ordinære systemet for pasientbehandling, bl.a. som kvelds- og helgearbeid. Dette bekreftes av den evaluering som er gjennomført. Det legges til grunn at opptrappingen som nå foreslås, ikke vil endre dette forholdet.

Engangsavgift ved utlån av standard datautstyr

Det foreslås å innføre en engangsavgift per bruker ved utlån av standard datautstyr på 2 000 kroner. I følge tall fra Statistisk Sentralbyrå for 1998 har 57 pst. av befolkningen tilgang til PC i hjemmet. Datamaskiner er blitt så alminnelige at tiden er inne til å vurdere disse på linje med vanlige »hvite- og brunevarer» (kjøleskap, komfyr, fjernsynsmottaker mv.). Det gis ikke stønad til hjelpemidler i hjemmet som vanligvis også brukes av mennesker uten funksjonshemminger. Tiltaket innebærer at avgiften skal betales ved førstegangs utlån eller ved utskifting av standard datautstyr. Brukere som må låne to PC-er samtidig, for eksempel skoleelever som har behov for maskin både på skolen og hjemme, skal likevel ikke betale mer enn 2 000 kroner i avgift. Tiltaket er beregnet å gi en netto mindreutgift på 16 mill. kroner i 2001.

Gravferdsstønad

For å forbedre gravferdsstønaden foreslås det å lette vilkårene for å få behovsprøvd gravferdsstønad. Det foreslås et fribeløp på 8 000 kroner for avdødes finansformue når avdøde etterlater seg ektefelle eller samboer. Videre foreslås å oppheve behovsprøvingen mot gjenlevendes inntekt, og å oppheve all behovsprøving når avdøde er under 18 år. Til sammen er disse tiltakene beregnet å gi merutgifter på 4,8 mill. kroner.

Utvidet bruk av reisetilskudd som oppfølgings-verktøy for sykmeldte

Det foreslås å tilby reisetilskudd som alternativ til sykepenger til alle sykmeldte, uansett diagnose. (Reisetilskudd gis i dag i hovedsak bare til midlertidig bevegelseshemmede.) Forslaget vil innebære at alle sykmeldte som kan klare selve arbeidsdagen, men har problemer med reisen til og fra på grunn av for eksempel overfylte offentlige kommunikasjonsmidler eller lang gangavstand, kan motta reisetilskudd som alternativ til sykepenger. Dette vil være til fordel både for de sykmeldte som blir berørt og for samfunnet. Forslaget er beregnet å gi netto mindreutgifter på 10 mill. kroner for folketrygden.

Trygd på kontinentalsokkelen

Regjeringen vil i høst fremme forslag om endringer i folketrygdloven og barnetrygdloven med sikte på at personer som bor i utlandet og som arbeider på norsk kontinentalsokkel skal være omfattet av norsk lovgivning. Dette vil særlig gjelde i forhold til folketrygden, men en del vil også få rett til barnetrygd.

Bakgrunnen for forslaget er en klage Norge mottok i juni 1997 fra EFTAs overvåkningsorgan ESA hvor det ble hevdet at Norge bryter EØS-avtalen ved ikke å anvende avtalens koordineringsregler for trygd på norsk kontinentalsokkel. Regjeringen har derfor funnet at det, ut fra rimelighetsbetraktninger, er nødvendig å foreta visse lovendringer for å sikre at den aktuelle gruppen arbeidstakere ikke faller ut av offentlige trygdesystemer mens de er i arbeid på norsk kontinentalsokkel. Forslag til endringer i folketrygdloven og barnetrygdloven vil bli fremmet som egen sak i høst.

Det tas sikte på at lovendringene skal tre i kraft fra 1. januar 2001. For endringene i folketrygdloven foreslås å gi adgang til medlemskap i folketrygden med tilbakevirkende kraft i visse tilfeller. Endringene i barnetrygdloven foreslås gitt med virkning fra 1. januar 1994.

Forslaget innebærer at ca. 3000 personer som i dag arbeider på norsk sokkel uten offentlig trygdedekning vil bli omfattet av norsk lovgivning. I tillegg vil ytterligere ca. 5000 personer (hovedsakelig briter og nederlendere) kunne velge om de vil være dekket i Norge eller i hjemlandet. Hvor mange som totalt sett vil bli omfattet av norske trygderegler etter gjennomføring av lovendringene er i stor grad avhengig av hva disse velger. Endringene vil medføre både ekstra utgifter (stønadsutbetalinger) og merinntekter (trygdeavgifter), og under ett er det for neste år lagt til grunn at både merutgiftene og merinntektene vil utgjøre ca. 180 mill. kr.

Nye beregningsregler for rehabiliteringspenger og attføringspenger

Regjeringen går inn for at innføringen av de nye beregningsreglene for rehabiliteringspenger og attføringspenger blir utsatt.

Programområde 30 Helsevern.

Det er under programområde 30 Helsevern ført opp 17 080 mill. kroner for 2001 mot 15 227 mill. kroner for 2000. Utgiftene er således økt med 1 853 mill. kroner, eller 12,2 pst., i fra 2000 til 2001.

Programområde 30 er inndelt i tre programkategorier:

  • Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.
  • Legehjelp, medisin m.v.
  • Andre helsetiltak

Folketrygdens dekning av utgifter til helsetjenester har som overordnet mål å gi befolkningen i alle deler av landet rimelig tilgang til effektiv medisinsk behandling, og å dekke utgifter til dette. Folketrygdens ansvar omfatter i hovedsak stønad til helsetjenester utenfor institusjon. Også utgifter ved visse typer privateide institusjoner dekkes. Pleietjenester og forebyggende tjenester finansieres i hovedsak ikke av folketrygden.

Kommunene har ansvaret for primærhelsetjenesten og fylkeskommunene for spesialisthelsetjenesten. Foruten det ansvarlige forvaltningsnivåets egenfinansiering av tjenestene, bidrar folketrygden og pasientene til finansieringen av enkelte tjenester gjennom henholdsvis refusjoner og egenandeler. I fylkeshelsetjenesten omfatter trygdens finansieringsansvar bl.a. private laboratorier og røntgeninstitutt, praktiserende legespesialister, spesialister i klinisk psykologi og tannleger. I kommunehelsetjenesten omfatter finansieringsansvaret allmennlegetjenesten og fysioterapitjenesten. Enkelte tjenester finansieres fullt ut av folketrygden og pasientene, uten kommunal eller fylkeskommunal medvirkning. Det gjelder bl.a. viktige legemidler og syketransport.

Folketrygden kan også gi bidrag til dekning av utgifter til en del formål i samband med sykebehandling som det ikke gis pliktmessig refusjon til. Det gjelder bl.a. opphold på opptreningsinstitusjon og legemidler på hvit resept.

1 Endringsforslag på programområde 30 i 2001

Egenbetaling for visse helsetjenester

Egenandelene for legehjelp, psykologhjelp og fysioterapi foreslås økt med gjennomsnittlig 4,5 pst. fra 1. juli 2001. Den maksimale egenandelen for legemidler på blå resept foreslås økt fra 340 til 360 kroner fra 1. januar 2001. Egenandelen for reiser som trygden refunderer foreslås økt fra 80 til 85 kroner en vei (fra 160 til 170 kroner tur/retur) fra samme tidspunkt. Utgiftstaket for egenandeler foreslås økt fra 1 370 kroner for 2000 til 1 450 kroner for 2001. Samlet budsjettvirkning anslås til om lag 150 mill. kroner i 2001.

For å bedre skjermingen mot høye egenandeler for funksjonshemmede og mennesker med kronisk sykdom for tjenester som ikke omfattes av ordningen med egenandelstak, foreslås følgende tiltak:

  • Det innføres en felles egenandel ved opptreningsinstitusjonene for alle brukergrupper på 190 kroner per døgn.
  • Det gjennomføres en utvidelse av »diagnoselista» som gir grunnlag for fri fysikalsk behandling.
  • Losjigodtgjørelsen ved overnatting i forbindelse med undersøkelse og behandling økes med 55 kroner.
  • Det iverksettes et forsøk i to eller tre fylker med utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten til å omfatte grupper av hjemmeboende som mottar kommunale omsorgstilbud.

I alt foreslås de aktuelle bevilgningene styrket med 42 mill. kroner i denne forbindelse. Det vises til samlet omtale under kap. 2752 Refusjon av egenbetaling.

Tiltak på legemiddelfeltet

Fra 1. juli 2000 er det innført en ny praksis for fastsettelse av maksimalpriser på legemidler, basert på prisene på det enkelte legemidlet i et utvalg europeiske land. Det regnes med innsparinger under refusjonsordningen for legemidler (blåreseptordningen) på 155 mill. kroner i 2000 og 310 mill. kroner i 2001 på de legemidlene som omfattes av prisendringer i 2000. Det forventes en ytterligere innsparing på 60 mill. kroner i 2001 knyttet til prisjusteringer for de øvrige legemidlene på markedet.

Referanseprissystemet for legemidler, som ble innført i 1993 og utvidet i 1998 og 1999, foreslås avviklet fra 1. januar 2001. Systemet innebærer at trygdens refusjon for medisinsk likeverdige legemidler ikke overstiger prisen på det billigste av preparatene. Systemet har ikke fungert etter hensikten. En avvikling medfører utgifter på om lag 20 mill. kroner.

Avviklingen av referanseprissystemet innebærer reduserte kostnader for apotekene. På denne bakgrunn vil apotekenes maksimalavanser bli redusert fra 1. januar 2001 med en innsparing for folketrygden på 20 mill. kroner.

Øvrige endringer på programområde 30.

  • Luftambulansetjenesten opprettholdes på dagens nivå og sikkerhet. Nå gjeldende kontrakter med operatørselskapene går ut i 2001. Rikstrygdeverket har gjennomført en ny anbudsrunde, og nye kontrakter vil bli inngått når resultatet av anbudsrunden foreligger. Det er lagt inn 54 mill. kroner i merutgifter i 2001. Merutgiftene skyldes kostnadsøkningen for å opprettholde tjenestenivå og sikkerhet.
  • Det foreslås at barn og ungdom under 16 år med dokumentert middallergi skal kunne få bidrag fra folketrygden til ett sett madrass- og puteovertrekk. Merutgiftene på kap. 2790, post 70 Bidrag lokalt er beregnet til 1,5 mill. kroner. I tillegg til å redusere plagene for denne gruppen vil tiltaket dempe behovet for allergimedisiner. Kap. 2751, post 70 Legemidler foreslås derfor redusert med 1,5 mill. kroner.
  • Syketransport. Det er dokumentert at kjørekontorer i offentlig regi bidrar til å begrense veksten i folketrygdens utgifter til syketransport, og det foreslås å opprette kjørekontorer i de to siste fylkene som ikke allerede har dette. Tiltaket er beregnet å gi en netto innsparing på 6,5 mill. kroner. Videre foreslås en justering av egenbetalingen ved syketransport som er beregnet å gi en brutto innsparing på 50 mill. kroner. Hensyn tatt til refusjonsordningene anslås netto innsparing til om lag 25 mill. kroner.
  • Sykepleieartikler. Det foreslås at utgifter til stomitang dekkes av folketrygden. Netto merutgifter i 2001 er beregnet til 1,5 mill. kroner. Etter 2001 vil innsparingen ved tiltaket overstige merutgiftene. - Videre foreslås iverksetting av tiltak som parallellimport, anbudsordninger og prisjusteringer på en del sykepleieartikler. Til sammen er disse tiltakene beregnet å gi mindreutgifter på 5 mill. kroner i 2001.

3 Oversikt tabeller

Utgifter fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert budsjett 2000

Forslag
2001

Pst. endr.
00/01

Administrasjon

2600

Trygdeetaten

3 647 176

3 666 800

4 034 800

10,0

2603

Trygderetten

35 635

37 350

41 000

9,8

Sum kategori 29.10

3 682 811

3 704 150

4 075 800

10,0

Stønad under sykdom

2650

Sykepenger

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Sum kategori 29.50

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Uførhet og medisinsk -rehabilitering m.m.

2660

Uførhet

30 636 445

33 106 000

35 297 000

6,6

2662

Yrkesskadetrygd, gml. lovgivning

82 809

83 000

76 000

-8,4

2663

Medisinsk rehabilitering m.v.

6 910 952

7 686 000

8 692 300

13,1

Sum kategori 29.60

37 630 206

40 875 000

44 065 300

7,8

Alderdom

2670

Alderdom

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Sum kategori 29.70

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Forsørgertap og eneomsorg for barn
m.v.

2680

Etterlatte

2 160 100

2 193 500

2 156 000

-1,7

2683

Stønad til enslig mor eller far
(jfr. kap. 5701)

5 107 526

5 076 500

4 449 500

-12,4

2686

Gravferdsstønad

223 582

230 000

240 300

4,5

Sum kategori 29.80

7 491 208

7 500 000

6 845 800

-8,7

Diverse utgifter

2691

Diverse overføringer m.v.

40 061

43 000

-100,0

Sum kategori 29.90

40 061

43 000

-100,0

Sum programområde
29

129 946 698

135 499 150

146 954 900

8,5

Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.

2711

Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Sum kategori 30.10

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Legehjelp, medisin m.v.

2750

Syketransport m.v.

1 754 862

1 785 000

1 895 000

6,2

2751

Medisiner m.v.

6 333 873

6 671 000

7 407 000

11,0

2752

Refusjon av egenbetaling

1 253 214

1 400 000

1 795 000

28,2

2755

Helsetjeneste i kommunene

2 590 910

2 617 000

2 979 000

13,8

Sum kategori 30.50

11 932 859

12 473 000

14 076 000

12,9

Andre helsetiltak

2790

Andre helsetiltak

331 053

390 000

431 000

10,5

Sum kategori 30.90

331 053

390 000

431 000

10,5

Sum programområde
30

14 503 884

15 226 800

17 079 900

12,2

Sum utgifter

144 450 582

150 725 950

164 034 800

8,8

Inntekter fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr. 00/01

5702

Trygderetten

45

5701

Diverse inntekter

2 718 054

2 810 500

3 100 000

10,3

Sum inntekter

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Oversikt over årsverk

Tabell 3.1 Årsverk pr. 1. mars 1998, 1999 og 2000 i henhold til Statens sentrale tjenestemannsregister

Årsverk pr
1/3-1998

Årsverk pr
1/3-1999

Årsverk pr
1/3-2000

2600

Trygdeetaten ekskl. hjelpemiddel-sentralene

5 925

6 325

6 386

2600

Hjelpemiddelsentralene m.v.

650

717

711

2603

Trygderetten

62

57

60

Sum område 29 Sosiale formål

6 637

7 099

7 157


4 Grunnbeløp, særtillegg og andre -stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av.

En vesentlig del av utgiftene under programområde 29 og enkelte utgifter under programområde 09 avhenger av satsene for grunnbeløp og særtillegg. For 2001 fordeler utgiftene til de ulike pensjonstyper seg slik (i mill. kroner):

Tabell 4.1 Utgifter avhengig av grunnbeløpet

Programområde 09:

Krigspensjon

1 003

Avtalefestet pensjon med statstilskott

497

Sum programområde
09

1 500

Programområde 29

Uførepensjon

35 297

Yrkesskadetrygd (gammel lovgivning)

76

Rehabilitering m.v. *)

4 711

Alderspensjon

66 606

Etterlattepensjon

2 156

Stønader til enslige
forsørgere

4 471

Sum programområde
29

113 317

Sum totalt programområdene 09 og
29

114 817

Fra 1. mai 1999 økte grunnbeløpet med 1 580 kroner til 46 950 kroner, dvs. med 3,5 pst. Fra 1. mai 2000 ble grunnbeløpet hevet med 2 140 kroner eller 4,6 pst., til 49 090 kroner. Dette innebærer at det gjennomsnittlige grunnbeløpet har økt med 4,2 pst. fra 1999 til 2000.

Særtilleggssatsene økte fra 1. mai 1998 fra 63,2 til 79,33 pst. av grunnbeløpet etter ordinær sats, og fra 57,5 til 74 pst. i minstesats for pensjonist med ektefelle som selv har tilleggspensjon høyere enn særtillegget etter ordinær sats. Samlet særtillegg og tilleggspensjon for ektefellene må ikke være mindre enn to ganger ordinær sats. En minstepensjonist med ektefelletillegg for ektefelle over 60 år får samme tillegg som ektepar med minstepensjon (158,66 pst. av G)

Minstepensjonen økte fra 1. mai 2000 fra kr 84 204 til kr 88 032, dvs. med kr. 3 828 pr. år, for enslig og fra kr 144 924 til kr 151 524, dvs. med kr 7 000 pr. år for ektepar (gifte pensjonister og pensjonist som forsørger ektefelle over 60 år). Fra 1999 til 2000 økte pensjonen med 4,2 pst. både for enslig minstepensjonist og for minstepensjonistektepar. Minstepensjonen utgjør fra 1. mai 2000 88 032 kroner pr. år for enslig og 151 524 kroner pr. år for ektepar.

a. Grunnbeløpet

Tabell 4.2 Følgende pensjonsytelser fastsettes i forhold til grunnbeløpet:

Stønadsform

Utgjør i pst. av grunnbeløpet

1.

Full grunnpensjon til enslig pensjonist, og
til pensjonist med ektefelle som ikke har rett til pensjon 1)

100

2.

Full grunnpensjon til pensjonist med ektefelle
som også er pensjonsberettiget 1)

75

3.

Ektefelletillegg til pensjonist med full
grunnpensjon før inntektsprøving

50

4.

Barnetillegg for hvert barn før
inntektsprøving

30

5.

Barnepensjon

a. for 1. barn
når en av foreldrene er død

b. for
hvert av de øvrige barn når en av foreldrene er
død

c. for 1. barn når begge foreldrene
er døde:
Samme beløp som etterlattepensjon til den av foreldrene
som ville ha fått størst slik pensjon

d. for
2. barn når begge foreldrene er døde

for
hvert av de øvrige barn når begge foreldrene er
døde

40

25

40

25

6.

Full overgangsstønad til etterlatt,
ugift, skilt eller separert forsørger

185

7.

Særtillegg til ytelser i folketrygden

a. for
enslig pensjonist, pensjonist som forsørger ektefelle under
60 år

b. for ektepar der begge har minstepensjon
(79,33 pst. for hver), og for pensjonist som forsørger
ektefelle over 60 år

c. for pensjonist som
har ektefelle som selv har tilleggspensjon som er høyere enn
særtillegget etter ordinær sats, minst

79,33

158,66

74,0

1) Ved lov av 28. februar 1997 nr. 20 er det bestemt at grunnpensjon til pensjonist som har selvforsørgende ektefelle/samboer, settes til 75 pst. av grunnbeløpet (G). Endringen trådte i kraft 1. januar 1998 og gjelder nye tilfeller.

Tabell 4.3 G-regulerte ytelser. Merutgift for 2001 når G øker med kr 100 (i 1 000 kr)

Kap/

post

Programområde 29:

Beløp

2660

Uførhet

70

Grunnpensjon

26 001

71

Tilleggspensjon

37 582

72

Særtillegg

2 599

2662

Yrkesskadetrygd, gammel lovgivning

70

Pensjoner

155

2663

Attføring

70

Rehabiliteringspenger

9 149

71

Attføringspenger i påvente
av attføring

1

72

Foreløpig uførestønad

448

2670

Alderdom

70

Grunnpensjon

54 712

71

Tilleggspensjon

69 719

72

Ventetillegg

363

73

Særtillegg

10 888

2680

Etterlattepensjoner

70

Grunnpensjon

2 271

71

Tilleggspensjon

1 960

72

Særtillegg

128

2683

Enslig mor eller far

70

Overgangsstønad

3 982

Sum alle G-regulerte ytelser
under programområde 29

219 803

660

Krigspensjon

70

Krigspensjon, militære

597

71

Krigspensjon, sivile

1 446

664

Pensjonstrygden for sjømenn

70

Tilskudd

377

666

Avtalefestet pensjon (AFP)

70

Tilskudd

1 012

Sum alle G-regulerte ytelser
over statsbudsjettet (område 09)

3 432

Sum totalt programområde 09 og
29

223 236

Samlede utgifter på Sosial- og helsedepartementets budsjett øker med andre ord med vel 223 mill. kroner når grunnbeløpet øker med 100 kroner.

b. Særtillegget

Etter folketrygdloven §3-3 ytes det særtillegg til personer som får

  • lderspensjon etter kapittel 9,
  • uførepensjon etter kapittel 2,
  • overgangsstønad og pensjon til gjenlevende ektefelle etter kapittel 17,
  • overgangsstønad eller pensjon til tidligere familiepleier etter kapittel 16,
  • pensjon til foreldreløst barn etter kapittel 18 og
  • overgangsstønad til ugift, skilt eller separert mor eller far etter kapittel 15.

Særtillegget er først og fremst beregnet på dem som på grunn av alder eller av andre årsaker ikke har kunnet tjene opp tilleggspensjon. Særtillegget blir redusert eller faller bort i den utstrekning det ytes tilleggspensjon fra folketrygden, jf. folketrygdloven § 3-3.

c. Andre stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av 1):

Tabell 4.4 Stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av

Type stønad

1999

2000

Forslag 2001

1a.

Grunnstønad for ekstrautgifter
ved uførhet etter lovens §6-3 (laveste sats)

6 036

6 156

6 276

1b.

Ved ekstrautgifter utover laveste sats,
kan grunnstønad forhøyes til

9 204

9 384

9 576

1c.

eller til

12 096

12 336

12 588

1d.

eller til

17 808

18 168

18 528

1e.

eller til

24 144

24 624

25 116

1f.

eller til

30 180

30 780

31 392

2a-1.

Hjelpestønad til uføre
som må ha hjelp i huset 2) 3)

10 044

10 248

10 452

2a-2.

Hjelpestønad etter loven § 6-4
til uføre som må ha særskilt tilsyn og
pleie 3)

10 800

11 016

11 232

2b.

Forhøyet hjelpestønad
etter lovens § 6-5 til uføre under 18 år
som må ha særskilt tilsyn og pleie 4)

21 600

22 032

22 476

2c.

eller til

43 200

44 064

44 940

2d.

eller til

64 800

66 096

67 416

3a.

Gravferdsstønad etter lovens §7-2
(ordinær sats) inntil

4 000

4 000

4 000

3b.

Behovsprøvet gravferdstillegg (utover
ordinær sats) inntil

8 000

8 000

8 000

4.

Stønad til barnetilsyn etter loven §§15-11
og 17-9 (ordinære satser) for første barn

for
to barn

for tre eller flere barn

28 284

36 900

41
820

29 076

37 932

42
996

29 952

39072

44
280

1) Henvisningene er til folketrygdloven av 1. mai 1997. Satsene under pkt. 1 , 2 og 4 er årsbeløp for ytelsene.

2) Stønad til hjelp i huset gjelder tilfeller før 1. januar 1992

3) Fra 1. januar 1997 skilles det mellom stønad til hjelp i huset og stønad til særskilt tilsyn og pleie.

4) Gjelder også ved uførhet som skyldes yrkesskade, jfr. lovens § 12-18.

Forslagene til satser i 2001 unntatt gravferdsstønad, er inkludert prisjustering på 2,0 pst., mens stønad til barnetilsyn og godtgjørelse for sykehusopphold i utlandet er justert med 3,0 pst.



Del 1:
Innledende del


1 Folketrygdens samlede utgifter og inntekter og noen sentrale -utviklingstrekk

Regjeringen legger med dette fram forslag til budsjett for folketrygden for 2001. Folketrygdens budsjett omfatter utgifter under programområdene 28 Fødselpenger, 29 Sosiale formål, 30 Helsevern og 33 Arbeidsliv, og inntekter under kap. 5700 Folketrygdens inntekter, kap. 5701 Diverse inntekter og kap. 5704 Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs. Ansvaret for de ulike delene av folketrygden er fordelt mellom fem departementer. Barne- og familiedepartementet (BFD) har ansvaret for programområde 28 Fødselspenger, mens Sosial- og helsedepartementet (SHD) har ansvaret for programområdene 29 Sosiale formål og 30 Helsevern. Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) har ansvaret for størstedelen av programområde 33 Arbeidsliv. I tillegg har Fiskeridepartementet (FID) og Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) ansvaret for henholdsvis ett og to kapitler på programområde 33 Arbeidsliv.

Regjeringens samlede forslag til utgifter på alle folketrygdens programområder for 2001 er på 184 935 mill. kroner. Dette er en økning på 15 259 mill. kroner, eller 9,0 pst. i forhold til 2000.

Folketrygdens utgifter utgjør ca. 36,7 pst. av de samlede utgiftene på statsbudsjettet inkludert folketrygden, og ca 13,1 pst. av forventet bruttonasjonalprodukt for 2001. Størstedelen av folketrygdens inntekter føres under kap. 5700 Folketrygdens inntekter, som Finansdepartementet (FIN) har ansvaret for. Folketrygden har også inntekter på kap. 5701 og 5702 (SHD), kap. 5704 (KRD) og kap. 5705 (AAD). Folketrygdens samlede inntekter anslås til 130 268 mill. kroner for 2001, mot 120 388 mill. kroner i 2000.

Folketrygdens utgifter finansieres i det alt vesentligste av arbeidsgiver- og arbeidstakeravgifter og direkte statstilskudd (jf. tabell 1.1). I de senere årene har en økende andel av folketrygdens utgifter blitt dekket gjennom direkte tilskudd fra staten (vanlig skattefinansiering).

Tabell 1.1. Utviklingen i folketrygdens inntekter etter hovedtype. Mill. kr.

Kap.

Post

Betegnelse(ansv. dep. )

Regnskap 1999

Saldert budsjett
2000

Forslag
2001

Økning
2000-01 Mill. kr

Økning
2000-01 Pst.

5700

71

Trygdeavgift (FIN)

48 585

49 827

53 200

3 373

6,8

5700

72

Arbeidsgiveravgift (FIN

67 019

67 700

73 900

6 200

9,2

5701

Alle

Diverse inntekter (SHD)

2 718

2 861

3 100

289

10,3

5704

02

Statsgaranti for lønnskrav ved
konkurs mv., dividende (KRD)

66

50

50

0

0

570501Refusjon dagpenger (AAD)--1818-

Sum inntekter

118 387

120 388

130 268

9 880

8,2

Statstilskudd

43 902

49 287

54 666

5 379

10,9

Sum inntekter og statstilskudd

162 289

169 675

184 934

15 259

9,0

Tabell 1.2. Utgiftsutviklingen fordelt på hovedformål (programområde) Mill. kr

Programområde

(ansvarlig
departement)

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Økning
2000-01 Mill. kr.

Økning
2000-01 Pst.

28 Fødselspenger (BFD)

7 450

7 354

8 078

724

9,8

29 Sosiale formål (SHD

129 947

135 499

146 955

11 456

8,5

herav: sykepenger

18 795

19 977

25 362

5 385

27,0

Medisinsk rehabilitering

6 911

7 686

8 692

1 006

13,1

Uførepensjon

30 636

33 106

35 297

2 191

6,6

Alderspensjon

62 307

63 400

66 606

3 206

5,1

30 Helsevern (SHD)

14 504

15 227

17 080

1 853

12,2

33 Arbeidsliv (AAD)

10 081

11 267

12 496

1 229

10,9

33 Arbeidsliv (FID)

40

48

45

-3

-6,3

33 Arbeidsliv (KRD)

267

280

280

0

0

Sum utgifter

162 289

169 675

184 934

15 259

9,0

Noen sentrale utviklingstrekk

Ved utgangen av 1999 var det vel 1,4 millioner mottakere av stønad fra folketrygden. Av disse mottok nær 1,3 millioner stønad over Sosial- og helsedepartementets del av folketrygdens budsjett.

Tabell 1.3. Mottakere* av stønader fra folketrygden ved utgangen av året 1997-1999.

1997

1998

1999

Prosentvis endring
1997-99

Prosent-andel av befolknin-gen
1999


1.
Varig inntektssikring

Alderspensjon

628 250

630 526

631 220

0,5

14,1

Uførepensjon

246 540

258 103

269 840

9,5

6,0

Pensjon til etterlatte ektefeller og tidligere
familiepleiere

30 280

29 617

28 330

-6,4

0,6

Barnepensjon

13 600

13 594

13 777

1,3

0,3

I alt

918 670

931 840

943 167

2,7

21,1


2
.Midlertidig inntektssikring

Sykepenger 1)

70 850

74 578

82 850

16,9

1,8

Rehabiliteringspenger

23 420

26 523

30 265

29,2

0,6

Attføringspenger 2)

30 550

30 550

33 007

8,0

0,7

Foreløpig uførestønad

4 280

3 552

2 312

-46,0

0,1

Overgangsstønad til enslige forsørgere

44 990

44 660

41 328

-8,1

0,9

Dagpenger til arbeidsledige

70 485

54 353

60 166

-14,6

1,3

Fødsels- og adopsjonspenger
3)

31 400

32 300

34 000

8,3

0,8

I alt

275 975

266 516

283 9282,96,3

3.
Kompensasjon for merutgifter

Grunn- og hjelpestønad

230 095

219 179

219 183

-4,7

4,9

Stønad til barnetilsyn for personer uten
pensjon/overgangsstønad

14 920

12 580

11 319

-24,1

0,3

Engangsstønad ved
fødsel 4)

16 470

15 300

14 769

-10,3

0,3

I alt

261 485

247 059

245 271

-6,2

5,5

*) En personm kan ha flere stønader. Antall mottakere kan derfor være høyere enn antall personer son får

1 Omfatter personer som har mottatt sykepenger fra folketrygden. Statsansatte er ikke medregnet. Det er en del usikkerhet knyttet til dette anslaget

2) Inkludert arbeidsmarkedsetatens ansvarsområder og ventetid i trygdeetaten.

3) Fødsels- og adopsjonspenger til menn er ikke medregnet.

4) Omfatter alle som har mottatt stønad i løpet av året.

Antallet alderspensjonister har økt svakt de siste fem årene. Både i 2000 og 2001 ventes en liten nedgang i antallet.

Antallet nye uførepensjonister har økt etter 1993, med unntak av 1996 da det var en mindre nedgang. Nytilgangen i 1999 var på vel 33 500 personer, som er om lag det samme som i 1998.

Figur 1.1: Mottakere av langtidsytelser fra folketrygden ved utgangen av året 1994-1999. Indeks. 1994 = 100

Første halvår 2000 økte antall uførepensjonister med om lag 5 000 personer netto, dvs nytilgangen fraregnet avgang fra ordningen. Tilsvarende tall for første halvår 1999 var over 6 000 personer. Økningen har bl.a. sammenheng med aldersutviklingen i befolkningen og økt overgang fra andre sykdomsrelaterte ytelser. En regner med at det vil være en (brutto) nytilgang på vel 33 000 uførepensjonister i 2000, og om lag 34 000 i 2001. I disse anslagene har en tatt høyde for effekten av forslagene som ble vedtatt i Revidert budsjett 2000 om innskjerping av attføringskravet og skjerpet kvalitetssikring i uføresaker. På denne bakgrunn anslås antallet uførepensjonister å komme opp i 292 000 i løpet av 2001.

Sykefraværet, inkl. langtidsfraværet, har økt sterkt siden 1994. Økningen i langtidsfraværet har også medvirket til en økning i antall personer på medisinsk rehabilitering siden 1996 og kan i tiden framover også bidra til økning i tilgangen av nye uførepensjonister. Den demografiske utviklingen, med stadig flere personer i 50- og 60-årene, tilsier også her isolert sett en viss økning.

Antall enslige forsørgere har gått ned siden 1995. Dette kan delvis forklares med nedgang i den kvinnelige befolkningen i alderen 15 til 49 år, men den sterke nedgangen fra 1998 til 1999 (7,5 pst.) må også sees i sammenheng med at tidsbegrensningen for overgangsstønad (3 år pluss inntil 2 år ved utdanning) ble satt i verk 1. januar 1998. Bortfallet av retten til overgangsstønad for samboere fra 1. juli 1999 reduserer antallet stønadsmottakere ytterligere. Nedgangen i tallet på enslige forsørgere med stønad til barnetilsyn må sees i sammenheng med at det er blitt innført inntektsbegrensning og krav om dokmentasjon for disse stønadsmottakerne. Andelen enslige forsørgere (med ytelser fra folketrygden) som er delvis selvforsørget (inntekt over 1 grunnbeløp) var i 1999 57,4 pst., som er omtrent samme andel som i 1998. Det har vært en markert nedgang i antall etterlatte ektefeller og familiepleiere på hele nittitallet.

Del 1:
Innledende del


2 Oversikt over Sosial- og helsedepartementets del av trygdebudsjettet

Sosial- og helsedepartementet legger med dette fram forslag til utgifter under programområdene 29 Sosiale formål og 30 Helsevern og til inntekter under kap. 5701 Diverse inntekter for 2001.

Departementets samlede forslag for programområdene 29 og 30 er på 164 035 mill. kroner. Dette er en økning 13 309 mill. kroner, eller 8,8 pst. i forhold til 2000.

Folketrygdens utgifter under Sosial- og helsedepartementet utgjør ca. 32,5 pst. av de samlede utgiftene på statsbudsjettet inkludert folketrygden, og ca 11,6 pst. av forventet bruttonasjonalprodukt for 2001. Sosial- og helsedepartementets forslag til inntekter under kap. 5701 er på 3 100 mill. kroner mot 2 811 mill. kroner i 2000.

Programområder under departementet

(i 1 000 kr)

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr.
00/01

Programområde 29 Sosiale formål

129 946 698

135 499 150

146 954 900

8,5

Programområde 30 Helsevern

14 503 884

15 226 800

17 079 900

12,2

Sum Utgift

144 450 582

150 725 950

164 034 800

8,8

Programområde 29 Sosiale
formål

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Sum Inntekt

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Programområde 29. Sosiale formål

Det er under programområde 29 Sosiale formål ført opp 146 955 mill. kroner for 2001 mot 135 499 mill. kroner for 2000. Dette tilsvarer en vekst på 11 456 mill. kroner, eller 8,5 pst.

Programområde 29 omfatter folketrygdens utgifter til sykepenger, medisinsk rehabilitering m.m., pensjoner og overgangsstønad. I tillegg kommer ulike stønader i forbindelse med uførhet, til enslige forsørgere og ved gravferd. Utgifter til trygdeadministrasjon er også ført opp her.

I budsjettframlegget er det lagt til grunn gjeldende grunnbeløp på 49 090 kroner.

Tabell 2.1 Sosiale formål - Sentrale plantall (i hele 1 000)

Antall

1998

1999

20003)

2001

Sykepengedager

25 000

26 300

28 000

32 400

Medisinsk rehabilitering, antall stønadsdager
1)

9 731

10 900

11 500

13 150

Uførepensjonister pr. 31.12

258

271

280

293

Alderspensjonister pr 31.12

631

630

627

623

Etterlattepensjonister pr.
31.12 4)

43

42

41

41

Antall

1998

1999

20003)

2001

1) Fra og med 1998 inkluderer antallet også rehabiliteringspenger i påvente av attføring.

2) Med overgangsstønad fra folketrygden.

3) Plantallene bygger på siste tilgjengelige anslag, og kan derfor avvike fra de tilsvarende tallene i St. prp. nr. 1 (1999-2000).

4) Etterlattepensjonister omfatter gjenlevende ektefeller, tidligere familiepleiere og barnepensjonister.

1. Regjeringens verdigrunnlag og mål for en helhetlig helse- og sosialpolitikk

Helse- og sosialpolitikken står sentralt i Regjeringens arbeid for å utvikle et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og utjamning av levekår. Regjeringen vil føre en helse- og sosialpolitikk bygd på ideene om solidaritet og likeverdighet. Det innebærer trygghet gjennom rettferdig fordeling av goder og byrder og felles finansiering av velferden.

Velferdsløsningene må fornyes og forbedres der det trengs, slik at vi får mest mulig tjenester og kvalitet for ressursene som settes inn.

2. Økonomisk og sosial trygghet gjennom folketrygden

Ved utgangen av 1999 mottok nesten 1,4 millioner mennesker stønader fra folketrygden. Vel 600 000 av disse var alderspensjonister.

Regjeringen holder fast ved folketrygden som det bærende element i vårt samlede sosiale sikringssystem. Folketrygden skal sikre inntekt og kompensere for utgifter ved alderdom, uførhet, sykdom, fødsel, arbeidsledighet og tap av forsørger. Det gir økonomisk trygghet og bidrar til både sosial omfordeling og omfordeling innenfor den enkeltes livsløp. Folketrygden skal også bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg best mulig til daglig. Folketrygden er vår grunnleggende sosialforsikringsordning for hele befolkningen. Alle innbyggere er sikret rett til ytelser i bestemte behovssituasjoner. En avgjørende forskjell mellom folketrygden og markedsbaserte forsikringsordninger er at folketrygden sikrer ytelser også til medlemmer som aldri har hatt mulighet til betale premie, for eksempel unge uføre, og at den bidrar til omfattende sosial omfordeling.

For at befolkningen skal oppfatte velferdspolitikken som rimelig og fornuftig må folketrygden virke godt som sosialt forsikringssystem. Den må oppleves som et fornuftig og rimelig bidrag til mulige og potensielt vanskelige økonomiske og sosiale situasjoner. Nivået på ytelsene må stå i et rimelig forhold til utgiftsbehov, bortfalt inntekt og innbetalte skatter og trygdepremier. De fleste må oppleve en egennytte av folketrygden, i tillegg til at den virker omfordelene.

Den nordiske trygde- og velferdsmodellens historiske triumf har nettopp vært at den har maktet å forene hensynet til egennytte med omfordeling til fordel for vanskeligstilte grupper.

Pensjonspolitikken

Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 for 1994-95) omhandlet vårt samlede pensjonssystem. Hovedbudskapet var at folketrygden skal videreføres som bærebjelken i det norske pensjonssystemet, og at tjenestepensjonssystemet skal utformes som supplerende ordninger. Stortingsflertallet sluttet seg stort sett til dette, men ønsket ytterligere utredninger av spørsmålet om fondering av folketrygdens pensjonsutgifter og fleksibilitet i folketrygden.

To større utredninger om disse temaene ble avgitt i 1998, NOU 1998: 10 Fondering av folketrygden og NOU 1998: 19 Fleksibel pensjonering. Utredningene er omtalt i Nasjonalbudsjettet 2000. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette i forbindelse med Langtidsprogrammet 2001-2005, som legges fram tidlig i 2001.

Sentralt i dette arbeidet vil også være den demografiske utviklingen med en økende andel eldre, kombinert med høyere gjennomsnittlige pensjonsyteler, som gjør at Norge står overfor en utvikling med økende forsørgingsbyrde for de yrkesaktive. Tendensen til lavere avgangsalder fra arbeidslivet forsterker den problemstillingen ytterligere.

Koblingsflaten mellom arbeidsliv og tilværelsen som fulltids pensjonist bør derfor gjennomgås. Målet må være å oppmuntre arbeidstakerne til å bli lenger i arbeidsstyrken, men uten å presse noen til å fortsette i jobber som de opplever å ikke mestre. Bedre og mer fleksible ordninger for kombinasjon av arbeid og trygd er viktige også for å kunne gjøre mer bruk av den restarbeidsevne som mange uførepensjonister har. Økt bruk av restarbeidsevne vil være til fordel både for samfunnet under ett og for det enkelte menneske.

Våren 2000 vedtok Stortinget lov om foretakspensjon som skal erstatte dagens tjenestepensjonsregler for privat sektor fra 1. januar 2001. Bakgrunnen er at gjeldende regelverk ikke er tilstrekkelig tilpasset dagens situasjon og heller ikke løser sentrale problemstillinger. Dessuten har Regjeringen lagt fram et forslag til ny lov om innskuddspensjon ( Ot.prp. nr. 71 for 1999-2000), som ligger til behandling i Stortinget.

På bakgrunn av et stortingsvedtak (Dok. 8:93 for 1997-98), er spørsmålet om samordning av lave offentlige tjenestepensjoner utredet i en arbeidsgrupperapport som har vært på høring. I rapporten pekes det på at et hvert tiltak vil komplisere samordningsregelverket ytterligere. De offentlig tjenestepensjonsordningene ble utformet i en tid før folketrygden ble etablert. Tilpassingen til folketrygden skjer gjennom et eget samordningsregelverk. Dette regelverket er jevnlig blitt justert, og systemet framstår i dag som både komplisert og lite hensiktsmessig. Det er administrativt vanskelig for så vel pensjonskassene som for trygdeetaten, og det er en viss risiko for at det blir gjort feil. Dette tilsier at det kan være behov for å fornye dette systemet, slik man nå er i ferd med gjøre i privat sektor. Regjeringen vil komme tilbake med en nærmere vurdering av dette i Langtidsprogrammet for 2002-2005.

Fra 1. mai 2000 er grunnbeløpet i folketrygden økt med 2 140 kroner til 49 090 kroner. Dette innebærer en økning i gjennomsnittlig grunnbeløp fra 1999 til 2000 på 4,2 pst., og er noe mer enn årslønnsveksten fra 1999 til 2000 for yrkesaktive som flertallet i sosialkomiteen la til grunn i sin innstilling til trygdeoppgjøret (Innst.S. nr. 218, 1999-2000). Etter økningen i grunnbeløpet utgjør den årlige minstepensjonen nå 88 032 kroner for enslige og 151 524 kroner for ektepar. Siktemålet for reguleringen av grunnbeløpet skal være å gi pensjonister med folketrygdpensjon en inntektsutvikling om lag på linje med utviklingen for yrkesaktive og i tråd med de prinsipper og mål som ligger til grunn for gjennomføringen av det inntektspolitiske opplegget ellers.

Et grunnleggende prinsipp for forvaltningen er å finne riktige løsninger til rett tid for de menneskene som henvender seg til det offentlige om hjelp. En hensiktsmessig organisering, høy kompetanse og god service er viktige forutsetninger for å kunne virkeliggjøre dette. Brukerens behov skal stå i sentrum for de tjenester som ytes. Dette krever nært samarbeid mellom ulike etater.

3. Hovedprioriteringer på programområde 29 Sosiale formål

Utjamningsmeldinga: Handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet

Regjeringen vil følge opp Stortingets behandling av Utjamningsmeldinga (Innst.S. nr. 222 (1999-2000)). Stortinget ba her Regjeringen om å komme med en handlingsplan som følger opp Utjamningsmeldinga og Stortingets behandling av denne, og legge denne fram våren 2001.

Regjeringen har sett det som viktig å arbeide med endringer i skattereglene som gir en bedre fordeling mellom de med høye og de med lave inntekter. Regjeringen foreslår derfor flere innstramminger i næringsbeskatningen (bl.a. økt skatt på utbytte og enkelte innstramminger i delingsmodellen) i skatte og avgiftsopplegget for 2001, jf. St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Dette vil i all hovedsak føre til en skatteskjerpelse for høyinntektsgruppene. Personer med midlere og lave inntekter får samlet sett om lag uendret skatt. Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg for 2001 har derfor en gunstig fordelingsprofil.

Sykefravær og uførepensjonering

Regjeringen ser på veksten i sykefraværet og økningen i antallet nye uførepensjonister som de største utfordringene på det sosiale området.

En varig stønadssituasjon begynner ofte med et langtidssykefravær. I en periode med sterk økning i sykefraværet som vi nå har hatt siden midten av 1990 tallet vil dette kunne innebære økt framtidig rekruttering til uførepensjon.

Det er et stort samfunnsproblem, både på grunn av utgiftsveksten for folketrygden og fordi landet trenger arbeidskraften, at så mange årsverk går tapt på grunn av sykefravær og uførepensjon.

Bildet viser at innsatsen for å forebygge sykefravær må intensiveres og uførepensjonsordningen må gjennomgås.

Regjeringen vil derfor ha et sterkt fokus på disse problemstillingene også i 2001. Det vises i den forbindelse både til nærmere omtale nedenfor og under de ulike fagkapitler.

Sandman-utvalgets innstilling

Den sterke og bekymringsfulle økningen i sykefraværet og den store tilgangen av nye uførepensjonister som ble observert på slutten av 1990-tallet var bakgrunnen til at det ble nedsatt et offentlig utvalg for å utrede årsakene til økningen i sykefraværet og nytilgangen av uførepensjonister og foreslå tiltak for å redusere sykefraværet og begrense uføretilgangen. Sykefraværet og antall uføre har fortsatt å øke.

Utvalget ble nedsatt 9. april 1999 og avga sin innstilling 15. september 2000. Utvalget har vært bredt sammensatt med deltagelse fra arbeidslivets organisasjoner, brukerorganisasjonene, berørte departement, Rikstrygdeverket og uavhengige fagpersoner, og har vært ledet av fylkesrådmann Matz Sandman. Utvalget legger frem en enstemmig innstilling, bortsett fra forslaget om redusert sykelønn i arbeidsgiverperioden.

Utvalget legger til grunn at det høye og stigende sykefraværet, og tilsvarende den høye tilgangen til uførepensjoner, er et problem både for den enkelte, bedriftene og samfunnet. Sterkere tilknytning til arbeidslivet er derfor et hovedelement i utvalgets innstilling.

Hovedprinsipper i innstillingen når det gjelder tiltak for å redusere sykefraværet er sterkere ansvarliggjøring av arbeidsgiver, arbeidstaker og offentlige etater, der hovedfokus i det sykefraværsforebyggende arbeid må rettes mot arbeidsplassen. Utvalgets flertall har fremmet en helhetlig og balansert tiltakspakke for å redusere sykefraværet og få et bedre oppfølgingssystem for sykmeldte. Utvalget foreslår at det legges følgende prinsipper til grunn for en helhetlig tiltakspakke: Det primære fokus i det sykefraværsforebyggende arbeid må være arbeidsplassen. Tiltak må settes i verk i samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Tiltakene skal forsterke arbeidstakernes tilknytning til arbeidslivet. Det åpnes for økonomiske incentiver for å stimulere til nærvær og tilrettelegging av arbeidsplassen. Tiltakene skal være kostnadsnøytrale for partene i arbeidslivet og staten i forhold til dagens fraværsnivå.

Når det gjelder uførepensjon finner utvalget ikke grunnlag for å redusere tilgangen til denne ordningen gjennom lavere ytelser eller innstramminger i de medisinske vilkårene. Derimot skal det stilles strengere krav til at yrkesrettet attføring skal være forsøkt. Utvalget foreslår at det innføres en tidsbegrenset uførestønad i kombinasjon med en varig uførepensjon. Den varige uførepensjonen skal som hovedregel forbeholdes de som er 100 pst. uføre. Utvalget foreslår også en ny ordning for avkorting av tidsbegrenset stønad og pensjon i forhold til arbeidsinntekt.

Sandman-utvalgets innstilling vil bli sendt på høring. Regjeringen tar sikte på å legge saken fram for Stortinget i vårsesjonen 2001.

Tiltak i uføreordningen

En hovedutfordring innenfor uføreområdet framover er å redusere nytilgangen til uførepensjonsordningen. I tillegg er det viktig å fokusere på muligheten for å kombinere arbeid og trygd, også for de som har fått innvilget uførepensjon og der helsetilstanden eller andre forhold kan tilsi at inntektsevnen har økt.

I Revidert budsjett for 2000 ble det iverksatt flere administrative tiltak innenfor gjeldende regelverk for å begrense uføretilgangen. Bedre kvalitetssikring i saksbehandlingen, innskjerping av kravet om at attføring skal være forsøkt, bedre samordning av mål og prioriteringer i Aetat og trygdeetaten og økt innsats for reaktivisering av personer som allerede har fått innvilget uførepensjon er sentrale elementer i disse tiltakene.

Regjeringen vil følge opp dette i 2001 og utvide tiltakene til også å gjelde økt bruk av unntaksbestemmelsene for tidsbegrensning av rehabiliteringspenger, slik at personer som har en utsikt til bedring av sin helsetilstand får bedre tid til å få avklart sin situasjon i forhold til arbeid. Regjeringen vil også foreslå at Trygderetten får adgang til å omgjøre vedtak til ugunst for den ankende part. Det vil videre bil foreslått å fastsette en klar hjemmel for at det kan fastsettes retningslinjer for tiltak for å etterprøve behovet for tilståtte ytelser med sikte på i større grad enn i dag, å forsøke å reaktivisere personer som allerede er tilstått uførepensjon.

Rett ytelse og god ressursutnyttelse i trygdeetaten

Trygdeetaten skal bidra til riktige og gode løsninger for den enkelte trygdemottaker, og den har i løpet av det siste tiåret fått store nye oppgaver med å følge opp sykmeldte, veilede den enkelte og bidra til gode samarbeidsløsninger. Dette innebærer nye arbeidsmetoder og stiller etaten overfor store utfordringer, men rokker ikke ved etatens hovedoppgave om å sørge for rett ytelse til den som har krav på det.

Rett ytelse til rett tid er et hovedmål for trygdeetaten og av avgjørende betydning for befolkningens tillit til trygdesystemet. Trygdeetaten vil fortsette arbeidet med å redusere svartidene, gi bedre service til brukerne, og ikke minst, gi like god service over hele landet. Satsingen på kortere svartider er et sentralt ledd i etatens arbeid med innføring av serviceerklæringer. Fra og med 1998 gjennomføres det landsdekkende brukerundersøkelser en til to ganger i året. Den administrative kvalitetssikringen i etaten er vesentlig styrket. Det er gjennomført organisatoriske endringer og iverksatt styrings- og rapporteringssystemer i forholdet mellom etaten og Sosial- og helsedepartementet. Det er satt i gang et samarbeid om utvikling av oppfølgingskriterier til å vurdere trygdeetatens resultatoppnåelse.

Tverretatlig samarbeid om rehabilitering og -attføring

Stortinget har ved flere anledninger pekt på problemer knyttet til samarbeid mellom trygdeetaten, Aetaten, sosial- og helsetjenesten på rehabilitering- og attføringsområdet, og understreket behovet for å utvikle et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom disse.

Stortingets behandling av Attføringsmeldinga (St.meld. nr. 39 (1991-92)) og Velferdsmeldinga (St.meld. nr. 35 (1994-95)) nedfelte en arbeidsdeling mellom etatene som i hovedtrekk fortsatt gjelder, og det ble slått fast at hjelpebehovet til personer med sammensatte problemer bør løses gjennom utvikling av gode samarbeidsformer mellom etatene. I oppfølgingen av Attføringsmeldinga og Velferdsmeldinga ble det utarbeidet to rundskriv »Felles saksbehandlings- og samarbeidsrutiner for trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten» og »Om samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning». I sistnevnte rundskriv ble kommunene oppfordret til å opprette et samarbeidsforum på ledelsesnivå mellom helse- og sosialtjenesten i kommunen, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og eventuelle andre relevante aktører. En evaluering av rundskrivet viser at samarbeidet i hovedsak fungerer godt, men at det er utfordringer knyttet til å få de mest vanskeligstilte i arbeid eller utdanning.

Evaluering av basisgruppene viser at disse stort sett fungerer bra og etter formålet. Basisgruppene er i dag den eneste lovpålagte samarbeidsformen knyttet til rehabiliteringsprosessen for den enkelte.

Ved behandling av St.pr. nr 63 (1997-98) Opptrappingsplan for psykisk helse, sluttet Stortinget seg til hovedlinjene i planen. En viktig del av planen omfatter sysselsettingstiltak og styrking av Aetat over AADs budsjett, det understrekes at sysselsettingstiltakene for denne gruppen må sees i nær sammenheng med tiltak innen helse- og sosialtjenesten.

I behandlingen av St.meld. nr. 21 (1998-99) Rehabiliteringsmeldinga, ga Stortinget sin tilslutning til strategier og tiltak for å utvikle en helhetlig politikk på rehabiliteringsfeltet slik at brukerne får et bedre samordnet tilbud.

I Rehabiliteringsmeldinga er kommunenes ansvar for koordinering og tilrettelegging av rehabiliteringsarbeidet understreket. Kommunen er tillagt et tydeligere ansvar for å sikre at det blir utviklet motivasjons-, mestrings- og læringstiltak som forberedelse til attføring og arbeid. Mål og styringssignaler i forhold til målgrupper som flere etater samarbeider om skal harmoniseres, og forpliktelser til samarbeid mellom etatene knyttet til samarbeid om individuelle planer skal tydeliggjøres i aktuelle lovverk.

Rikstrygdeverket og Arbeidsdirektoratet har nå utarbeidet samordnede mål og prioriteringer på attførings- og rehabiliteringsområdet, og disse skal legges til grunn ved formulering av etatenes konkrete mål og prioriteringer for 2001. Som følge av Stortingets tilslutning til forslag i Revidert nasjonalbudsjett 2000 er attføringskravet i uførepensjonsordningen skjerpet og det legges opp til felles forsterket attførings- og rehabiliteringsinnsats og et tettere samarbeid mellom de to etatene omkring reaktivisering av uførepensjonister.

På bakgrunn av Stortingets henstilling ved behandlingen av Rehabiliteringsmeldinga arbeider Sosial- og helsedepartementet med en nasjonal plan for rehabilitering.

En ny rehabiliteringsforskrift er under arbeid. Den vil tydeliggjøre hvilket ansvar helsetjenesten skal ha innenfor rehabiliteringsområdet, og ventes å tre i kraft fra 1. april 2001.

Sosial- og helsedepartementet vil i løpet av 2001 fastsette forskrift om individuelle planer med hjemmel i lov om helsetjenesten i kommunene, lov om spesialisthelsetjenesten og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Videre har lov om pasientrettigheter en bestemmelse om rett til individuell plan. Formålet med individuelle planer er at tilbudet til den enkelte er mest mulig helhetlig koordinert og individuelt tilpasset, og å sikre brukermedvirkning. For å utdype bestemmelsene i forskriften vil departementet utarbeide en veileder om individuelle planer.

Ved behandling av Rehabiliteringsmeldinga ga Stortinget støtte til å videreutvikle serviceerklæringer og offentlige servicekontor. På bakgrunn av Rehabiliteringsmeldinga er det også etablert et statlig kompetansesenter for helhetlig rehabilitering (SKUR) i Bodø som skal være i drift fra høsten 2000.

Høgskolen i Oslo har siden 1996 drevet et tverrfaglig etterutdanningskurs i rehabilitering med finansiering fra Sosial- og helsedepartementet.

Utjamningsmeldinga (St.meld. nr 50 1998-1999) skisserer ulike strategier for å bedre levekårene for spesielt vanskeligstilte personer. Målrettet bistand overfor disse personene krever et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom de ulike hjelpeinstansene.

I oppfølgingen av Velferdsmeldinga og Utjamningsmeldinga er det etablert forsøk med brukerkontor som skal bistå personer som har problemer i kontakten med helse- og sosialtjenesten, trygdeetaten og Aetat.

Som en oppfølging av Utjamningsmeldinga er det satt i gang forsøk i kommunal regi i samarbeid med Aetat om aktivisering av langtids sosialhjelpsmottakere.

Også andre tiltak i meldinga stiller krav til utformingen av samarbeidsløsninger mellom berørte etater. Arbeidet videre med å konkretisere samarbeidet overfor særlig vanskeligstilte personer vil bl.a. skje i tilknytning til handlingsplanen for oppfølging av Utjamningsmeldinga.

Sandman-utvalgets innstilling om sykefravær og uførepensjon som ble lagt frem 15. september tar opp flere forhold som også har betydning for etatsamarbeidet. Det gjelder bl. a. forslag om at trygdeetaten skal ha ansvar ved bedriftsintern attføring og at det skal det stilles strenge krav til at yrkesrettet attføring skal være forsøkt før eventuell uførepensjon kan tilstås.

4. Endringsforslag på programområde 29 i 2001

Regjeringen ønsker at folketrygden også i fremtiden skal være det bærende element i vårt samlede sosiale sikkerhetssystem. For å sikre den sosiale tryggheten i en periode hvor vi forventer fortsatt utgiftsvekst bl.a. av demografiske årsaker er det nødvendig med en stram prioritering.

Undervisningstolking for hørselshemmede -studenter

For å sikre hørselshemmede studenter lik rett til utdanning, foreslås trygdeetatens administrasjonsbudsjett styrket med 17,3 mill. kroner til oppretting av flere tolkestillinger ved hjelpemiddelsentralene til undervisningstolking på høyskole- og universitetsnivå. Regjeringen ser dette som et viktig tiltak fordi det er med på å legge til rette for at hørselshemmede ungdommer får tatt utdanning, slik at de får muligheten til å komme ut i lønnet arbeid. Tiltaket vil redusere behovet for frilanstolker, og bevilgningen til frilanstolker foreslås derfor redusert med 7,3 mill. kroner. Netto merutgift er altså 10 mill. kroner.

Ordningen med at trygdeetaten kjøper -helsetjenester til sykmeldte.

I 1997 ble trygdeetaten, som en prøveordning, gitt adgang til å kjøpe helsetjenester til sykmeldte. (Jf. St.prp. nr. 1, 1996-97.) Ordningen ble gjort landsomfattende i 1999. For 2001 foreslås å øke bevilgningen til kjøp av helsetjenester med 28,5 mill. kroner til 74,5 mill. kroner, slik at ordningen kan trappes opp ytterligere.

Ordningen gir innsparing på sykepengekapitlet, først og fremst fordi de berørte sykmeldte får kortere ventetid på behandling og kommer raskere tilbake i arbeid. En evaluering fra Norsk institutt for by- og regionforskning anslår at innsparingen ved trygdeetatens kjøp av helsetjenester ved om lag 5 200 pasientbehandlinger til om lag 125 mill. kroner. Det legges til grunn at om lag 9 000 personer kan behandles i 2001. Innsparingen på grunn av ordningen blir dermed betydelig høyere enn anslått i evalueringen. Innsparingen vil øke ytterligere i 2001 som følge av at ordningen trappes opp. Mindreutgiftene på sykepengekapitlet i 2001 knyttet til utvidelsen av ordningen anslås til 50 mill. kroner. Ordningen fører ikke til nedprioritering av andre søkere/mottakere av helsetjenester. Dette skyldes at alle utredninger og operasjoner finner sted utenfor det ordinære systemet for pasientbehandling, bl.a. som kvelds- og helgearbeid. Dette bekreftes av den evaluering som er gjennomført. Det legges til grunn at opptrappingen som nå foreslås, ikke vil endre dette forholdet.

Engangsavgift ved utlån av standard datautstyr

Det foreslås å innføre en engangsavgift per bruker ved utlån av standard datautstyr på 2 000 kroner. I følge tall fra Statistisk Sentralbyrå for 1998 har 57 pst. av befolkningen tilgang til PC i hjemmet. Datamaskiner er blitt så alminnelige at tiden er inne til å vurdere disse på linje med vanlige »hvite- og brunevarer» (kjøleskap, komfyr, fjernsynsmottaker mv.). Det gis ikke stønad til hjelpemidler i hjemmet som vanligvis også brukes av mennesker uten funksjonshemminger. Tiltaket innebærer at avgiften skal betales ved førstegangs utlån eller ved utskifting av standard datautstyr. Brukere som må låne to PC-er samtidig, for eksempel skoleelever som har behov for maskin både på skolen og hjemme, skal likevel ikke betale mer enn 2 000 kroner i avgift. Tiltaket er beregnet å gi en netto mindreutgift på 16 mill. kroner i 2001.

Gravferdsstønad

For å forbedre gravferdsstønaden foreslås det å lette vilkårene for å få behovsprøvd gravferdsstønad. Det foreslås et fribeløp på 8 000 kroner for avdødes finansformue når avdøde etterlater seg ektefelle eller samboer. Videre foreslås å oppheve behovsprøvingen mot gjenlevendes inntekt, og å oppheve all behovsprøving når avdøde er under 18 år. Til sammen er disse tiltakene beregnet å gi merutgifter på 4,8 mill. kroner.

Utvidet bruk av reisetilskudd som oppfølgings-verktøy for sykmeldte

Det foreslås å tilby reisetilskudd som alternativ til sykepenger til alle sykmeldte, uansett diagnose. (Reisetilskudd gis i dag i hovedsak bare til midlertidig bevegelseshemmede.) Forslaget vil innebære at alle sykmeldte som kan klare selve arbeidsdagen, men har problemer med reisen til og fra på grunn av for eksempel overfylte offentlige kommunikasjonsmidler eller lang gangavstand, kan motta reisetilskudd som alternativ til sykepenger. Dette vil være til fordel både for de sykmeldte som blir berørt og for samfunnet. Forslaget er beregnet å gi netto mindreutgifter på 10 mill. kroner for folketrygden.

Trygd på kontinentalsokkelen

Regjeringen vil i høst fremme forslag om endringer i folketrygdloven og barnetrygdloven med sikte på at personer som bor i utlandet og som arbeider på norsk kontinentalsokkel skal være omfattet av norsk lovgivning. Dette vil særlig gjelde i forhold til folketrygden, men en del vil også få rett til barnetrygd.

Bakgrunnen for forslaget er en klage Norge mottok i juni 1997 fra EFTAs overvåkningsorgan ESA hvor det ble hevdet at Norge bryter EØS-avtalen ved ikke å anvende avtalens koordineringsregler for trygd på norsk kontinentalsokkel. Regjeringen har derfor funnet at det, ut fra rimelighetsbetraktninger, er nødvendig å foreta visse lovendringer for å sikre at den aktuelle gruppen arbeidstakere ikke faller ut av offentlige trygdesystemer mens de er i arbeid på norsk kontinentalsokkel. Forslag til endringer i folketrygdloven og barnetrygdloven vil bli fremmet som egen sak i høst.

Det tas sikte på at lovendringene skal tre i kraft fra 1. januar 2001. For endringene i folketrygdloven foreslås å gi adgang til medlemskap i folketrygden med tilbakevirkende kraft i visse tilfeller. Endringene i barnetrygdloven foreslås gitt med virkning fra 1. januar 1994.

Forslaget innebærer at ca. 3000 personer som i dag arbeider på norsk sokkel uten offentlig trygdedekning vil bli omfattet av norsk lovgivning. I tillegg vil ytterligere ca. 5000 personer (hovedsakelig briter og nederlendere) kunne velge om de vil være dekket i Norge eller i hjemlandet. Hvor mange som totalt sett vil bli omfattet av norske trygderegler etter gjennomføring av lovendringene er i stor grad avhengig av hva disse velger. Endringene vil medføre både ekstra utgifter (stønadsutbetalinger) og merinntekter (trygdeavgifter), og under ett er det for neste år lagt til grunn at både merutgiftene og merinntektene vil utgjøre ca. 180 mill. kr.

Nye beregningsregler for rehabiliteringspenger og attføringspenger

Regjeringen går inn for at innføringen av de nye beregningsreglene for rehabiliteringspenger og attføringspenger blir utsatt.

Programområde 30 Helsevern.

Det er under programområde 30 Helsevern ført opp 17 080 mill. kroner for 2001 mot 15 227 mill. kroner for 2000. Utgiftene er således økt med 1 853 mill. kroner, eller 12,2 pst., i fra 2000 til 2001.

Programområde 30 er inndelt i tre programkategorier:

  • Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.
  • Legehjelp, medisin m.v.
  • Andre helsetiltak

Folketrygdens dekning av utgifter til helsetjenester har som overordnet mål å gi befolkningen i alle deler av landet rimelig tilgang til effektiv medisinsk behandling, og å dekke utgifter til dette. Folketrygdens ansvar omfatter i hovedsak stønad til helsetjenester utenfor institusjon. Også utgifter ved visse typer privateide institusjoner dekkes. Pleietjenester og forebyggende tjenester finansieres i hovedsak ikke av folketrygden.

Kommunene har ansvaret for primærhelsetjenesten og fylkeskommunene for spesialisthelsetjenesten. Foruten det ansvarlige forvaltningsnivåets egenfinansiering av tjenestene, bidrar folketrygden og pasientene til finansieringen av enkelte tjenester gjennom henholdsvis refusjoner og egenandeler. I fylkeshelsetjenesten omfatter trygdens finansieringsansvar bl.a. private laboratorier og røntgeninstitutt, praktiserende legespesialister, spesialister i klinisk psykologi og tannleger. I kommunehelsetjenesten omfatter finansieringsansvaret allmennlegetjenesten og fysioterapitjenesten. Enkelte tjenester finansieres fullt ut av folketrygden og pasientene, uten kommunal eller fylkeskommunal medvirkning. Det gjelder bl.a. viktige legemidler og syketransport.

Folketrygden kan også gi bidrag til dekning av utgifter til en del formål i samband med sykebehandling som det ikke gis pliktmessig refusjon til. Det gjelder bl.a. opphold på opptreningsinstitusjon og legemidler på hvit resept.

1 Endringsforslag på programområde 30 i 2001

Egenbetaling for visse helsetjenester

Egenandelene for legehjelp, psykologhjelp og fysioterapi foreslås økt med gjennomsnittlig 4,5 pst. fra 1. juli 2001. Den maksimale egenandelen for legemidler på blå resept foreslås økt fra 340 til 360 kroner fra 1. januar 2001. Egenandelen for reiser som trygden refunderer foreslås økt fra 80 til 85 kroner en vei (fra 160 til 170 kroner tur/retur) fra samme tidspunkt. Utgiftstaket for egenandeler foreslås økt fra 1 370 kroner for 2000 til 1 450 kroner for 2001. Samlet budsjettvirkning anslås til om lag 150 mill. kroner i 2001.

For å bedre skjermingen mot høye egenandeler for funksjonshemmede og mennesker med kronisk sykdom for tjenester som ikke omfattes av ordningen med egenandelstak, foreslås følgende tiltak:

  • Det innføres en felles egenandel ved opptreningsinstitusjonene for alle brukergrupper på 190 kroner per døgn.
  • Det gjennomføres en utvidelse av »diagnoselista» som gir grunnlag for fri fysikalsk behandling.
  • Losjigodtgjørelsen ved overnatting i forbindelse med undersøkelse og behandling økes med 55 kroner.
  • Det iverksettes et forsøk i to eller tre fylker med utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten til å omfatte grupper av hjemmeboende som mottar kommunale omsorgstilbud.

I alt foreslås de aktuelle bevilgningene styrket med 42 mill. kroner i denne forbindelse. Det vises til samlet omtale under kap. 2752 Refusjon av egenbetaling.

Tiltak på legemiddelfeltet

Fra 1. juli 2000 er det innført en ny praksis for fastsettelse av maksimalpriser på legemidler, basert på prisene på det enkelte legemidlet i et utvalg europeiske land. Det regnes med innsparinger under refusjonsordningen for legemidler (blåreseptordningen) på 155 mill. kroner i 2000 og 310 mill. kroner i 2001 på de legemidlene som omfattes av prisendringer i 2000. Det forventes en ytterligere innsparing på 60 mill. kroner i 2001 knyttet til prisjusteringer for de øvrige legemidlene på markedet.

Referanseprissystemet for legemidler, som ble innført i 1993 og utvidet i 1998 og 1999, foreslås avviklet fra 1. januar 2001. Systemet innebærer at trygdens refusjon for medisinsk likeverdige legemidler ikke overstiger prisen på det billigste av preparatene. Systemet har ikke fungert etter hensikten. En avvikling medfører utgifter på om lag 20 mill. kroner.

Avviklingen av referanseprissystemet innebærer reduserte kostnader for apotekene. På denne bakgrunn vil apotekenes maksimalavanser bli redusert fra 1. januar 2001 med en innsparing for folketrygden på 20 mill. kroner.

Øvrige endringer på programområde 30.

  • Luftambulansetjenesten opprettholdes på dagens nivå og sikkerhet. Nå gjeldende kontrakter med operatørselskapene går ut i 2001. Rikstrygdeverket har gjennomført en ny anbudsrunde, og nye kontrakter vil bli inngått når resultatet av anbudsrunden foreligger. Det er lagt inn 54 mill. kroner i merutgifter i 2001. Merutgiftene skyldes kostnadsøkningen for å opprettholde tjenestenivå og sikkerhet.
  • Det foreslås at barn og ungdom under 16 år med dokumentert middallergi skal kunne få bidrag fra folketrygden til ett sett madrass- og puteovertrekk. Merutgiftene på kap. 2790, post 70 Bidrag lokalt er beregnet til 1,5 mill. kroner. I tillegg til å redusere plagene for denne gruppen vil tiltaket dempe behovet for allergimedisiner. Kap. 2751, post 70 Legemidler foreslås derfor redusert med 1,5 mill. kroner.
  • Syketransport. Det er dokumentert at kjørekontorer i offentlig regi bidrar til å begrense veksten i folketrygdens utgifter til syketransport, og det foreslås å opprette kjørekontorer i de to siste fylkene som ikke allerede har dette. Tiltaket er beregnet å gi en netto innsparing på 6,5 mill. kroner. Videre foreslås en justering av egenbetalingen ved syketransport som er beregnet å gi en brutto innsparing på 50 mill. kroner. Hensyn tatt til refusjonsordningene anslås netto innsparing til om lag 25 mill. kroner.
  • Sykepleieartikler. Det foreslås at utgifter til stomitang dekkes av folketrygden. Netto merutgifter i 2001 er beregnet til 1,5 mill. kroner. Etter 2001 vil innsparingen ved tiltaket overstige merutgiftene. - Videre foreslås iverksetting av tiltak som parallellimport, anbudsordninger og prisjusteringer på en del sykepleieartikler. Til sammen er disse tiltakene beregnet å gi mindreutgifter på 5 mill. kroner i 2001.

3 Oversikt tabeller

Utgifter fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert budsjett 2000

Forslag
2001

Pst. endr.
00/01

Administrasjon

2600

Trygdeetaten

3 647 176

3 666 800

4 034 800

10,0

2603

Trygderetten

35 635

37 350

41 000

9,8

Sum kategori 29.10

3 682 811

3 704 150

4 075 800

10,0

Stønad under sykdom

2650

Sykepenger

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Sum kategori 29.50

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Uførhet og medisinsk -rehabilitering m.m.

2660

Uførhet

30 636 445

33 106 000

35 297 000

6,6

2662

Yrkesskadetrygd, gml. lovgivning

82 809

83 000

76 000

-8,4

2663

Medisinsk rehabilitering m.v.

6 910 952

7 686 000

8 692 300

13,1

Sum kategori 29.60

37 630 206

40 875 000

44 065 300

7,8

Alderdom

2670

Alderdom

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Sum kategori 29.70

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Forsørgertap og eneomsorg for barn
m.v.

2680

Etterlatte

2 160 100

2 193 500

2 156 000

-1,7

2683

Stønad til enslig mor eller far
(jfr. kap. 5701)

5 107 526

5 076 500

4 449 500

-12,4

2686

Gravferdsstønad

223 582

230 000

240 300

4,5

Sum kategori 29.80

7 491 208

7 500 000

6 845 800

-8,7

Diverse utgifter

2691

Diverse overføringer m.v.

40 061

43 000

-100,0

Sum kategori 29.90

40 061

43 000

-100,0

Sum programområde
29

129 946 698

135 499 150

146 954 900

8,5

Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.

2711

Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Sum kategori 30.10

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Legehjelp, medisin m.v.

2750

Syketransport m.v.

1 754 862

1 785 000

1 895 000

6,2

2751

Medisiner m.v.

6 333 873

6 671 000

7 407 000

11,0

2752

Refusjon av egenbetaling

1 253 214

1 400 000

1 795 000

28,2

2755

Helsetjeneste i kommunene

2 590 910

2 617 000

2 979 000

13,8

Sum kategori 30.50

11 932 859

12 473 000

14 076 000

12,9

Andre helsetiltak

2790

Andre helsetiltak

331 053

390 000

431 000

10,5

Sum kategori 30.90

331 053

390 000

431 000

10,5

Sum programområde
30

14 503 884

15 226 800

17 079 900

12,2

Sum utgifter

144 450 582

150 725 950

164 034 800

8,8

Inntekter fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr. 00/01

5702

Trygderetten

45

5701

Diverse inntekter

2 718 054

2 810 500

3 100 000

10,3

Sum inntekter

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Oversikt over årsverk

Tabell 3.1 Årsverk pr. 1. mars 1998, 1999 og 2000 i henhold til Statens sentrale tjenestemannsregister

Årsverk pr
1/3-1998

Årsverk pr
1/3-1999

Årsverk pr
1/3-2000

2600

Trygdeetaten ekskl. hjelpemiddel-sentralene

5 925

6 325

6 386

2600

Hjelpemiddelsentralene m.v.

650

717

711

2603

Trygderetten

62

57

60

Sum område 29 Sosiale formål

6 637

7 099

7 157


4 Grunnbeløp, særtillegg og andre -stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av.

En vesentlig del av utgiftene under programområde 29 og enkelte utgifter under programområde 09 avhenger av satsene for grunnbeløp og særtillegg. For 2001 fordeler utgiftene til de ulike pensjonstyper seg slik (i mill. kroner):

Tabell 4.1 Utgifter avhengig av grunnbeløpet

Programområde 09:

Krigspensjon

1 003

Avtalefestet pensjon med statstilskott

497

Sum programområde
09

1 500

Programområde 29

Uførepensjon

35 297

Yrkesskadetrygd (gammel lovgivning)

76

Rehabilitering m.v. *)

4 711

Alderspensjon

66 606

Etterlattepensjon

2 156

Stønader til enslige
forsørgere

4 471

Sum programområde
29

113 317

Sum totalt programområdene 09 og
29

114 817

Fra 1. mai 1999 økte grunnbeløpet med 1 580 kroner til 46 950 kroner, dvs. med 3,5 pst. Fra 1. mai 2000 ble grunnbeløpet hevet med 2 140 kroner eller 4,6 pst., til 49 090 kroner. Dette innebærer at det gjennomsnittlige grunnbeløpet har økt med 4,2 pst. fra 1999 til 2000.

Særtilleggssatsene økte fra 1. mai 1998 fra 63,2 til 79,33 pst. av grunnbeløpet etter ordinær sats, og fra 57,5 til 74 pst. i minstesats for pensjonist med ektefelle som selv har tilleggspensjon høyere enn særtillegget etter ordinær sats. Samlet særtillegg og tilleggspensjon for ektefellene må ikke være mindre enn to ganger ordinær sats. En minstepensjonist med ektefelletillegg for ektefelle over 60 år får samme tillegg som ektepar med minstepensjon (158,66 pst. av G)

Minstepensjonen økte fra 1. mai 2000 fra kr 84 204 til kr 88 032, dvs. med kr. 3 828 pr. år, for enslig og fra kr 144 924 til kr 151 524, dvs. med kr 7 000 pr. år for ektepar (gifte pensjonister og pensjonist som forsørger ektefelle over 60 år). Fra 1999 til 2000 økte pensjonen med 4,2 pst. både for enslig minstepensjonist og for minstepensjonistektepar. Minstepensjonen utgjør fra 1. mai 2000 88 032 kroner pr. år for enslig og 151 524 kroner pr. år for ektepar.

a. Grunnbeløpet

Tabell 4.2 Følgende pensjonsytelser fastsettes i forhold til grunnbeløpet:

Stønadsform

Utgjør i pst. av grunnbeløpet

1.

Full grunnpensjon til enslig pensjonist, og
til pensjonist med ektefelle som ikke har rett til pensjon 1)

100

2.

Full grunnpensjon til pensjonist med ektefelle
som også er pensjonsberettiget 1)

75

3.

Ektefelletillegg til pensjonist med full
grunnpensjon før inntektsprøving

50

4.

Barnetillegg for hvert barn før
inntektsprøving

30

5.

Barnepensjon

a. for 1. barn
når en av foreldrene er død

b. for
hvert av de øvrige barn når en av foreldrene er
død

c. for 1. barn når begge foreldrene
er døde:
Samme beløp som etterlattepensjon til den av foreldrene
som ville ha fått størst slik pensjon

d. for
2. barn når begge foreldrene er døde

for
hvert av de øvrige barn når begge foreldrene er
døde

40

25

40

25

6.

Full overgangsstønad til etterlatt,
ugift, skilt eller separert forsørger

185

7.

Særtillegg til ytelser i folketrygden

a. for
enslig pensjonist, pensjonist som forsørger ektefelle under
60 år

b. for ektepar der begge har minstepensjon
(79,33 pst. for hver), og for pensjonist som forsørger
ektefelle over 60 år

c. for pensjonist som
har ektefelle som selv har tilleggspensjon som er høyere enn
særtillegget etter ordinær sats, minst

79,33

158,66

74,0

1) Ved lov av 28. februar 1997 nr. 20 er det bestemt at grunnpensjon til pensjonist som har selvforsørgende ektefelle/samboer, settes til 75 pst. av grunnbeløpet (G). Endringen trådte i kraft 1. januar 1998 og gjelder nye tilfeller.

Tabell 4.3 G-regulerte ytelser. Merutgift for 2001 når G øker med kr 100 (i 1 000 kr)

Kap/

post

Programområde 29:

Beløp

2660

Uførhet

70

Grunnpensjon

26 001

71

Tilleggspensjon

37 582

72

Særtillegg

2 599

2662

Yrkesskadetrygd, gammel lovgivning

70

Pensjoner

155

2663

Attføring

70

Rehabiliteringspenger

9 149

71

Attføringspenger i påvente
av attføring

1

72

Foreløpig uførestønad

448

2670

Alderdom

70

Grunnpensjon

54 712

71

Tilleggspensjon

69 719

72

Ventetillegg

363

73

Særtillegg

10 888

2680

Etterlattepensjoner

70

Grunnpensjon

2 271

71

Tilleggspensjon

1 960

72

Særtillegg

128

2683

Enslig mor eller far

70

Overgangsstønad

3 982

Sum alle G-regulerte ytelser
under programområde 29

219 803

660

Krigspensjon

70

Krigspensjon, militære

597

71

Krigspensjon, sivile

1 446

664

Pensjonstrygden for sjømenn

70

Tilskudd

377

666

Avtalefestet pensjon (AFP)

70

Tilskudd

1 012

Sum alle G-regulerte ytelser
over statsbudsjettet (område 09)

3 432

Sum totalt programområde 09 og
29

223 236

Samlede utgifter på Sosial- og helsedepartementets budsjett øker med andre ord med vel 223 mill. kroner når grunnbeløpet øker med 100 kroner.

b. Særtillegget

Etter folketrygdloven §3-3 ytes det særtillegg til personer som får

  • lderspensjon etter kapittel 9,
  • uførepensjon etter kapittel 2,
  • overgangsstønad og pensjon til gjenlevende ektefelle etter kapittel 17,
  • overgangsstønad eller pensjon til tidligere familiepleier etter kapittel 16,
  • pensjon til foreldreløst barn etter kapittel 18 og
  • overgangsstønad til ugift, skilt eller separert mor eller far etter kapittel 15.

Særtillegget er først og fremst beregnet på dem som på grunn av alder eller av andre årsaker ikke har kunnet tjene opp tilleggspensjon. Særtillegget blir redusert eller faller bort i den utstrekning det ytes tilleggspensjon fra folketrygden, jf. folketrygdloven § 3-3.

c. Andre stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av 1):

Tabell 4.4 Stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av

Type stønad

1999

2000

Forslag 2001

1a.

Grunnstønad for ekstrautgifter
ved uførhet etter lovens §6-3 (laveste sats)

6 036

6 156

6 276

1b.

Ved ekstrautgifter utover laveste sats,
kan grunnstønad forhøyes til

9 204

9 384

9 576

1c.

eller til

12 096

12 336

12 588

1d.

eller til

17 808

18 168

18 528

1e.

eller til

24 144

24 624

25 116

1f.

eller til

30 180

30 780

31 392

2a-1.

Hjelpestønad til uføre
som må ha hjelp i huset 2) 3)

10 044

10 248

10 452

2a-2.

Hjelpestønad etter loven § 6-4
til uføre som må ha særskilt tilsyn og
pleie 3)

10 800

11 016

11 232

2b.

Forhøyet hjelpestønad
etter lovens § 6-5 til uføre under 18 år
som må ha særskilt tilsyn og pleie 4)

21 600

22 032

22 476

2c.

eller til

43 200

44 064

44 940

2d.

eller til

64 800

66 096

67 416

3a.

Gravferdsstønad etter lovens §7-2
(ordinær sats) inntil

4 000

4 000

4 000

3b.

Behovsprøvet gravferdstillegg (utover
ordinær sats) inntil

8 000

8 000

8 000

4.

Stønad til barnetilsyn etter loven §§15-11
og 17-9 (ordinære satser) for første barn

for
to barn

for tre eller flere barn

28 284

36 900

41
820

29 076

37 932

42
996

29 952

39072

44
280

1) Henvisningene er til folketrygdloven av 1. mai 1997. Satsene under pkt. 1 , 2 og 4 er årsbeløp for ytelsene.

2) Stønad til hjelp i huset gjelder tilfeller før 1. januar 1992

3) Fra 1. januar 1997 skilles det mellom stønad til hjelp i huset og stønad til særskilt tilsyn og pleie.

4) Gjelder også ved uførhet som skyldes yrkesskade, jfr. lovens § 12-18.

Forslagene til satser i 2001 unntatt gravferdsstønad, er inkludert prisjustering på 2,0 pst., mens stønad til barnetilsyn og godtgjørelse for sykehusopphold i utlandet er justert med 3,0 pst.



Del 1:
Innledende del


1 Folketrygdens samlede utgifter og inntekter og noen sentrale -utviklingstrekk

Regjeringen legger med dette fram forslag til budsjett for folketrygden for 2001. Folketrygdens budsjett omfatter utgifter under programområdene 28 Fødselpenger, 29 Sosiale formål, 30 Helsevern og 33 Arbeidsliv, og inntekter under kap. 5700 Folketrygdens inntekter, kap. 5701 Diverse inntekter og kap. 5704 Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs. Ansvaret for de ulike delene av folketrygden er fordelt mellom fem departementer. Barne- og familiedepartementet (BFD) har ansvaret for programområde 28 Fødselspenger, mens Sosial- og helsedepartementet (SHD) har ansvaret for programområdene 29 Sosiale formål og 30 Helsevern. Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) har ansvaret for størstedelen av programområde 33 Arbeidsliv. I tillegg har Fiskeridepartementet (FID) og Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) ansvaret for henholdsvis ett og to kapitler på programområde 33 Arbeidsliv.

Regjeringens samlede forslag til utgifter på alle folketrygdens programområder for 2001 er på 184 935 mill. kroner. Dette er en økning på 15 259 mill. kroner, eller 9,0 pst. i forhold til 2000.

Folketrygdens utgifter utgjør ca. 36,7 pst. av de samlede utgiftene på statsbudsjettet inkludert folketrygden, og ca 13,1 pst. av forventet bruttonasjonalprodukt for 2001. Størstedelen av folketrygdens inntekter føres under kap. 5700 Folketrygdens inntekter, som Finansdepartementet (FIN) har ansvaret for. Folketrygden har også inntekter på kap. 5701 og 5702 (SHD), kap. 5704 (KRD) og kap. 5705 (AAD). Folketrygdens samlede inntekter anslås til 130 268 mill. kroner for 2001, mot 120 388 mill. kroner i 2000.

Folketrygdens utgifter finansieres i det alt vesentligste av arbeidsgiver- og arbeidstakeravgifter og direkte statstilskudd (jf. tabell 1.1). I de senere årene har en økende andel av folketrygdens utgifter blitt dekket gjennom direkte tilskudd fra staten (vanlig skattefinansiering).

Tabell 1.1. Utviklingen i folketrygdens inntekter etter hovedtype. Mill. kr.

Kap.

Post

Betegnelse(ansv. dep. )

Regnskap 1999

Saldert budsjett
2000

Forslag
2001

Økning
2000-01 Mill. kr

Økning
2000-01 Pst.

5700

71

Trygdeavgift (FIN)

48 585

49 827

53 200

3 373

6,8

5700

72

Arbeidsgiveravgift (FIN

67 019

67 700

73 900

6 200

9,2

5701

Alle

Diverse inntekter (SHD)

2 718

2 861

3 100

289

10,3

5704

02

Statsgaranti for lønnskrav ved
konkurs mv., dividende (KRD)

66

50

50

0

0

570501Refusjon dagpenger (AAD)--1818-

Sum inntekter

118 387

120 388

130 268

9 880

8,2

Statstilskudd

43 902

49 287

54 666

5 379

10,9

Sum inntekter og statstilskudd

162 289

169 675

184 934

15 259

9,0

Tabell 1.2. Utgiftsutviklingen fordelt på hovedformål (programområde) Mill. kr

Programområde

(ansvarlig
departement)

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Økning
2000-01 Mill. kr.

Økning
2000-01 Pst.

28 Fødselspenger (BFD)

7 450

7 354

8 078

724

9,8

29 Sosiale formål (SHD

129 947

135 499

146 955

11 456

8,5

herav: sykepenger

18 795

19 977

25 362

5 385

27,0

Medisinsk rehabilitering

6 911

7 686

8 692

1 006

13,1

Uførepensjon

30 636

33 106

35 297

2 191

6,6

Alderspensjon

62 307

63 400

66 606

3 206

5,1

30 Helsevern (SHD)

14 504

15 227

17 080

1 853

12,2

33 Arbeidsliv (AAD)

10 081

11 267

12 496

1 229

10,9

33 Arbeidsliv (FID)

40

48

45

-3

-6,3

33 Arbeidsliv (KRD)

267

280

280

0

0

Sum utgifter

162 289

169 675

184 934

15 259

9,0

Noen sentrale utviklingstrekk

Ved utgangen av 1999 var det vel 1,4 millioner mottakere av stønad fra folketrygden. Av disse mottok nær 1,3 millioner stønad over Sosial- og helsedepartementets del av folketrygdens budsjett.

Tabell 1.3. Mottakere* av stønader fra folketrygden ved utgangen av året 1997-1999.

1997

1998

1999

Prosentvis endring
1997-99

Prosent-andel av befolknin-gen
1999


1.
Varig inntektssikring

Alderspensjon

628 250

630 526

631 220

0,5

14,1

Uførepensjon

246 540

258 103

269 840

9,5

6,0

Pensjon til etterlatte ektefeller og tidligere
familiepleiere

30 280

29 617

28 330

-6,4

0,6

Barnepensjon

13 600

13 594

13 777

1,3

0,3

I alt

918 670

931 840

943 167

2,7

21,1


2
.Midlertidig inntektssikring

Sykepenger 1)

70 850

74 578

82 850

16,9

1,8

Rehabiliteringspenger

23 420

26 523

30 265

29,2

0,6

Attføringspenger 2)

30 550

30 550

33 007

8,0

0,7

Foreløpig uførestønad

4 280

3 552

2 312

-46,0

0,1

Overgangsstønad til enslige forsørgere

44 990

44 660

41 328

-8,1

0,9

Dagpenger til arbeidsledige

70 485

54 353

60 166

-14,6

1,3

Fødsels- og adopsjonspenger
3)

31 400

32 300

34 000

8,3

0,8

I alt

275 975

266 516

283 9282,96,3

3.
Kompensasjon for merutgifter

Grunn- og hjelpestønad

230 095

219 179

219 183

-4,7

4,9

Stønad til barnetilsyn for personer uten
pensjon/overgangsstønad

14 920

12 580

11 319

-24,1

0,3

Engangsstønad ved
fødsel 4)

16 470

15 300

14 769

-10,3

0,3

I alt

261 485

247 059

245 271

-6,2

5,5

*) En personm kan ha flere stønader. Antall mottakere kan derfor være høyere enn antall personer son får

1 Omfatter personer som har mottatt sykepenger fra folketrygden. Statsansatte er ikke medregnet. Det er en del usikkerhet knyttet til dette anslaget

2) Inkludert arbeidsmarkedsetatens ansvarsområder og ventetid i trygdeetaten.

3) Fødsels- og adopsjonspenger til menn er ikke medregnet.

4) Omfatter alle som har mottatt stønad i løpet av året.

Antallet alderspensjonister har økt svakt de siste fem årene. Både i 2000 og 2001 ventes en liten nedgang i antallet.

Antallet nye uførepensjonister har økt etter 1993, med unntak av 1996 da det var en mindre nedgang. Nytilgangen i 1999 var på vel 33 500 personer, som er om lag det samme som i 1998.

Figur 1.1: Mottakere av langtidsytelser fra folketrygden ved utgangen av året 1994-1999. Indeks. 1994 = 100

Første halvår 2000 økte antall uførepensjonister med om lag 5 000 personer netto, dvs nytilgangen fraregnet avgang fra ordningen. Tilsvarende tall for første halvår 1999 var over 6 000 personer. Økningen har bl.a. sammenheng med aldersutviklingen i befolkningen og økt overgang fra andre sykdomsrelaterte ytelser. En regner med at det vil være en (brutto) nytilgang på vel 33 000 uførepensjonister i 2000, og om lag 34 000 i 2001. I disse anslagene har en tatt høyde for effekten av forslagene som ble vedtatt i Revidert budsjett 2000 om innskjerping av attføringskravet og skjerpet kvalitetssikring i uføresaker. På denne bakgrunn anslås antallet uførepensjonister å komme opp i 292 000 i løpet av 2001.

Sykefraværet, inkl. langtidsfraværet, har økt sterkt siden 1994. Økningen i langtidsfraværet har også medvirket til en økning i antall personer på medisinsk rehabilitering siden 1996 og kan i tiden framover også bidra til økning i tilgangen av nye uførepensjonister. Den demografiske utviklingen, med stadig flere personer i 50- og 60-årene, tilsier også her isolert sett en viss økning.

Antall enslige forsørgere har gått ned siden 1995. Dette kan delvis forklares med nedgang i den kvinnelige befolkningen i alderen 15 til 49 år, men den sterke nedgangen fra 1998 til 1999 (7,5 pst.) må også sees i sammenheng med at tidsbegrensningen for overgangsstønad (3 år pluss inntil 2 år ved utdanning) ble satt i verk 1. januar 1998. Bortfallet av retten til overgangsstønad for samboere fra 1. juli 1999 reduserer antallet stønadsmottakere ytterligere. Nedgangen i tallet på enslige forsørgere med stønad til barnetilsyn må sees i sammenheng med at det er blitt innført inntektsbegrensning og krav om dokmentasjon for disse stønadsmottakerne. Andelen enslige forsørgere (med ytelser fra folketrygden) som er delvis selvforsørget (inntekt over 1 grunnbeløp) var i 1999 57,4 pst., som er omtrent samme andel som i 1998. Det har vært en markert nedgang i antall etterlatte ektefeller og familiepleiere på hele nittitallet.

Del 1:
Innledende del


2 Oversikt over Sosial- og helsedepartementets del av trygdebudsjettet

Sosial- og helsedepartementet legger med dette fram forslag til utgifter under programområdene 29 Sosiale formål og 30 Helsevern og til inntekter under kap. 5701 Diverse inntekter for 2001.

Departementets samlede forslag for programområdene 29 og 30 er på 164 035 mill. kroner. Dette er en økning 13 309 mill. kroner, eller 8,8 pst. i forhold til 2000.

Folketrygdens utgifter under Sosial- og helsedepartementet utgjør ca. 32,5 pst. av de samlede utgiftene på statsbudsjettet inkludert folketrygden, og ca 11,6 pst. av forventet bruttonasjonalprodukt for 2001. Sosial- og helsedepartementets forslag til inntekter under kap. 5701 er på 3 100 mill. kroner mot 2 811 mill. kroner i 2000.

Programområder under departementet

(i 1 000 kr)

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr.
00/01

Programområde 29 Sosiale formål

129 946 698

135 499 150

146 954 900

8,5

Programområde 30 Helsevern

14 503 884

15 226 800

17 079 900

12,2

Sum Utgift

144 450 582

150 725 950

164 034 800

8,8

Programområde 29 Sosiale
formål

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Sum Inntekt

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Programområde 29. Sosiale formål

Det er under programområde 29 Sosiale formål ført opp 146 955 mill. kroner for 2001 mot 135 499 mill. kroner for 2000. Dette tilsvarer en vekst på 11 456 mill. kroner, eller 8,5 pst.

Programområde 29 omfatter folketrygdens utgifter til sykepenger, medisinsk rehabilitering m.m., pensjoner og overgangsstønad. I tillegg kommer ulike stønader i forbindelse med uførhet, til enslige forsørgere og ved gravferd. Utgifter til trygdeadministrasjon er også ført opp her.

I budsjettframlegget er det lagt til grunn gjeldende grunnbeløp på 49 090 kroner.

Tabell 2.1 Sosiale formål - Sentrale plantall (i hele 1 000)

Antall

1998

1999

20003)

2001

Sykepengedager

25 000

26 300

28 000

32 400

Medisinsk rehabilitering, antall stønadsdager
1)

9 731

10 900

11 500

13 150

Uførepensjonister pr. 31.12

258

271

280

293

Alderspensjonister pr 31.12

631

630

627

623

Etterlattepensjonister pr.
31.12 4)

43

42

41

41

Antall

1998

1999

20003)

2001

1) Fra og med 1998 inkluderer antallet også rehabiliteringspenger i påvente av attføring.

2) Med overgangsstønad fra folketrygden.

3) Plantallene bygger på siste tilgjengelige anslag, og kan derfor avvike fra de tilsvarende tallene i St. prp. nr. 1 (1999-2000).

4) Etterlattepensjonister omfatter gjenlevende ektefeller, tidligere familiepleiere og barnepensjonister.

1. Regjeringens verdigrunnlag og mål for en helhetlig helse- og sosialpolitikk

Helse- og sosialpolitikken står sentralt i Regjeringens arbeid for å utvikle et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og utjamning av levekår. Regjeringen vil føre en helse- og sosialpolitikk bygd på ideene om solidaritet og likeverdighet. Det innebærer trygghet gjennom rettferdig fordeling av goder og byrder og felles finansiering av velferden.

Velferdsløsningene må fornyes og forbedres der det trengs, slik at vi får mest mulig tjenester og kvalitet for ressursene som settes inn.

2. Økonomisk og sosial trygghet gjennom folketrygden

Ved utgangen av 1999 mottok nesten 1,4 millioner mennesker stønader fra folketrygden. Vel 600 000 av disse var alderspensjonister.

Regjeringen holder fast ved folketrygden som det bærende element i vårt samlede sosiale sikringssystem. Folketrygden skal sikre inntekt og kompensere for utgifter ved alderdom, uførhet, sykdom, fødsel, arbeidsledighet og tap av forsørger. Det gir økonomisk trygghet og bidrar til både sosial omfordeling og omfordeling innenfor den enkeltes livsløp. Folketrygden skal også bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg best mulig til daglig. Folketrygden er vår grunnleggende sosialforsikringsordning for hele befolkningen. Alle innbyggere er sikret rett til ytelser i bestemte behovssituasjoner. En avgjørende forskjell mellom folketrygden og markedsbaserte forsikringsordninger er at folketrygden sikrer ytelser også til medlemmer som aldri har hatt mulighet til betale premie, for eksempel unge uføre, og at den bidrar til omfattende sosial omfordeling.

For at befolkningen skal oppfatte velferdspolitikken som rimelig og fornuftig må folketrygden virke godt som sosialt forsikringssystem. Den må oppleves som et fornuftig og rimelig bidrag til mulige og potensielt vanskelige økonomiske og sosiale situasjoner. Nivået på ytelsene må stå i et rimelig forhold til utgiftsbehov, bortfalt inntekt og innbetalte skatter og trygdepremier. De fleste må oppleve en egennytte av folketrygden, i tillegg til at den virker omfordelene.

Den nordiske trygde- og velferdsmodellens historiske triumf har nettopp vært at den har maktet å forene hensynet til egennytte med omfordeling til fordel for vanskeligstilte grupper.

Pensjonspolitikken

Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 for 1994-95) omhandlet vårt samlede pensjonssystem. Hovedbudskapet var at folketrygden skal videreføres som bærebjelken i det norske pensjonssystemet, og at tjenestepensjonssystemet skal utformes som supplerende ordninger. Stortingsflertallet sluttet seg stort sett til dette, men ønsket ytterligere utredninger av spørsmålet om fondering av folketrygdens pensjonsutgifter og fleksibilitet i folketrygden.

To større utredninger om disse temaene ble avgitt i 1998, NOU 1998: 10 Fondering av folketrygden og NOU 1998: 19 Fleksibel pensjonering. Utredningene er omtalt i Nasjonalbudsjettet 2000. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette i forbindelse med Langtidsprogrammet 2001-2005, som legges fram tidlig i 2001.

Sentralt i dette arbeidet vil også være den demografiske utviklingen med en økende andel eldre, kombinert med høyere gjennomsnittlige pensjonsyteler, som gjør at Norge står overfor en utvikling med økende forsørgingsbyrde for de yrkesaktive. Tendensen til lavere avgangsalder fra arbeidslivet forsterker den problemstillingen ytterligere.

Koblingsflaten mellom arbeidsliv og tilværelsen som fulltids pensjonist bør derfor gjennomgås. Målet må være å oppmuntre arbeidstakerne til å bli lenger i arbeidsstyrken, men uten å presse noen til å fortsette i jobber som de opplever å ikke mestre. Bedre og mer fleksible ordninger for kombinasjon av arbeid og trygd er viktige også for å kunne gjøre mer bruk av den restarbeidsevne som mange uførepensjonister har. Økt bruk av restarbeidsevne vil være til fordel både for samfunnet under ett og for det enkelte menneske.

Våren 2000 vedtok Stortinget lov om foretakspensjon som skal erstatte dagens tjenestepensjonsregler for privat sektor fra 1. januar 2001. Bakgrunnen er at gjeldende regelverk ikke er tilstrekkelig tilpasset dagens situasjon og heller ikke løser sentrale problemstillinger. Dessuten har Regjeringen lagt fram et forslag til ny lov om innskuddspensjon ( Ot.prp. nr. 71 for 1999-2000), som ligger til behandling i Stortinget.

På bakgrunn av et stortingsvedtak (Dok. 8:93 for 1997-98), er spørsmålet om samordning av lave offentlige tjenestepensjoner utredet i en arbeidsgrupperapport som har vært på høring. I rapporten pekes det på at et hvert tiltak vil komplisere samordningsregelverket ytterligere. De offentlig tjenestepensjonsordningene ble utformet i en tid før folketrygden ble etablert. Tilpassingen til folketrygden skjer gjennom et eget samordningsregelverk. Dette regelverket er jevnlig blitt justert, og systemet framstår i dag som både komplisert og lite hensiktsmessig. Det er administrativt vanskelig for så vel pensjonskassene som for trygdeetaten, og det er en viss risiko for at det blir gjort feil. Dette tilsier at det kan være behov for å fornye dette systemet, slik man nå er i ferd med gjøre i privat sektor. Regjeringen vil komme tilbake med en nærmere vurdering av dette i Langtidsprogrammet for 2002-2005.

Fra 1. mai 2000 er grunnbeløpet i folketrygden økt med 2 140 kroner til 49 090 kroner. Dette innebærer en økning i gjennomsnittlig grunnbeløp fra 1999 til 2000 på 4,2 pst., og er noe mer enn årslønnsveksten fra 1999 til 2000 for yrkesaktive som flertallet i sosialkomiteen la til grunn i sin innstilling til trygdeoppgjøret (Innst.S. nr. 218, 1999-2000). Etter økningen i grunnbeløpet utgjør den årlige minstepensjonen nå 88 032 kroner for enslige og 151 524 kroner for ektepar. Siktemålet for reguleringen av grunnbeløpet skal være å gi pensjonister med folketrygdpensjon en inntektsutvikling om lag på linje med utviklingen for yrkesaktive og i tråd med de prinsipper og mål som ligger til grunn for gjennomføringen av det inntektspolitiske opplegget ellers.

Et grunnleggende prinsipp for forvaltningen er å finne riktige løsninger til rett tid for de menneskene som henvender seg til det offentlige om hjelp. En hensiktsmessig organisering, høy kompetanse og god service er viktige forutsetninger for å kunne virkeliggjøre dette. Brukerens behov skal stå i sentrum for de tjenester som ytes. Dette krever nært samarbeid mellom ulike etater.

3. Hovedprioriteringer på programområde 29 Sosiale formål

Utjamningsmeldinga: Handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet

Regjeringen vil følge opp Stortingets behandling av Utjamningsmeldinga (Innst.S. nr. 222 (1999-2000)). Stortinget ba her Regjeringen om å komme med en handlingsplan som følger opp Utjamningsmeldinga og Stortingets behandling av denne, og legge denne fram våren 2001.

Regjeringen har sett det som viktig å arbeide med endringer i skattereglene som gir en bedre fordeling mellom de med høye og de med lave inntekter. Regjeringen foreslår derfor flere innstramminger i næringsbeskatningen (bl.a. økt skatt på utbytte og enkelte innstramminger i delingsmodellen) i skatte og avgiftsopplegget for 2001, jf. St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Dette vil i all hovedsak føre til en skatteskjerpelse for høyinntektsgruppene. Personer med midlere og lave inntekter får samlet sett om lag uendret skatt. Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg for 2001 har derfor en gunstig fordelingsprofil.

Sykefravær og uførepensjonering

Regjeringen ser på veksten i sykefraværet og økningen i antallet nye uførepensjonister som de største utfordringene på det sosiale området.

En varig stønadssituasjon begynner ofte med et langtidssykefravær. I en periode med sterk økning i sykefraværet som vi nå har hatt siden midten av 1990 tallet vil dette kunne innebære økt framtidig rekruttering til uførepensjon.

Det er et stort samfunnsproblem, både på grunn av utgiftsveksten for folketrygden og fordi landet trenger arbeidskraften, at så mange årsverk går tapt på grunn av sykefravær og uførepensjon.

Bildet viser at innsatsen for å forebygge sykefravær må intensiveres og uførepensjonsordningen må gjennomgås.

Regjeringen vil derfor ha et sterkt fokus på disse problemstillingene også i 2001. Det vises i den forbindelse både til nærmere omtale nedenfor og under de ulike fagkapitler.

Sandman-utvalgets innstilling

Den sterke og bekymringsfulle økningen i sykefraværet og den store tilgangen av nye uførepensjonister som ble observert på slutten av 1990-tallet var bakgrunnen til at det ble nedsatt et offentlig utvalg for å utrede årsakene til økningen i sykefraværet og nytilgangen av uførepensjonister og foreslå tiltak for å redusere sykefraværet og begrense uføretilgangen. Sykefraværet og antall uføre har fortsatt å øke.

Utvalget ble nedsatt 9. april 1999 og avga sin innstilling 15. september 2000. Utvalget har vært bredt sammensatt med deltagelse fra arbeidslivets organisasjoner, brukerorganisasjonene, berørte departement, Rikstrygdeverket og uavhengige fagpersoner, og har vært ledet av fylkesrådmann Matz Sandman. Utvalget legger frem en enstemmig innstilling, bortsett fra forslaget om redusert sykelønn i arbeidsgiverperioden.

Utvalget legger til grunn at det høye og stigende sykefraværet, og tilsvarende den høye tilgangen til uførepensjoner, er et problem både for den enkelte, bedriftene og samfunnet. Sterkere tilknytning til arbeidslivet er derfor et hovedelement i utvalgets innstilling.

Hovedprinsipper i innstillingen når det gjelder tiltak for å redusere sykefraværet er sterkere ansvarliggjøring av arbeidsgiver, arbeidstaker og offentlige etater, der hovedfokus i det sykefraværsforebyggende arbeid må rettes mot arbeidsplassen. Utvalgets flertall har fremmet en helhetlig og balansert tiltakspakke for å redusere sykefraværet og få et bedre oppfølgingssystem for sykmeldte. Utvalget foreslår at det legges følgende prinsipper til grunn for en helhetlig tiltakspakke: Det primære fokus i det sykefraværsforebyggende arbeid må være arbeidsplassen. Tiltak må settes i verk i samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Tiltakene skal forsterke arbeidstakernes tilknytning til arbeidslivet. Det åpnes for økonomiske incentiver for å stimulere til nærvær og tilrettelegging av arbeidsplassen. Tiltakene skal være kostnadsnøytrale for partene i arbeidslivet og staten i forhold til dagens fraværsnivå.

Når det gjelder uførepensjon finner utvalget ikke grunnlag for å redusere tilgangen til denne ordningen gjennom lavere ytelser eller innstramminger i de medisinske vilkårene. Derimot skal det stilles strengere krav til at yrkesrettet attføring skal være forsøkt. Utvalget foreslår at det innføres en tidsbegrenset uførestønad i kombinasjon med en varig uførepensjon. Den varige uførepensjonen skal som hovedregel forbeholdes de som er 100 pst. uføre. Utvalget foreslår også en ny ordning for avkorting av tidsbegrenset stønad og pensjon i forhold til arbeidsinntekt.

Sandman-utvalgets innstilling vil bli sendt på høring. Regjeringen tar sikte på å legge saken fram for Stortinget i vårsesjonen 2001.

Tiltak i uføreordningen

En hovedutfordring innenfor uføreområdet framover er å redusere nytilgangen til uførepensjonsordningen. I tillegg er det viktig å fokusere på muligheten for å kombinere arbeid og trygd, også for de som har fått innvilget uførepensjon og der helsetilstanden eller andre forhold kan tilsi at inntektsevnen har økt.

I Revidert budsjett for 2000 ble det iverksatt flere administrative tiltak innenfor gjeldende regelverk for å begrense uføretilgangen. Bedre kvalitetssikring i saksbehandlingen, innskjerping av kravet om at attføring skal være forsøkt, bedre samordning av mål og prioriteringer i Aetat og trygdeetaten og økt innsats for reaktivisering av personer som allerede har fått innvilget uførepensjon er sentrale elementer i disse tiltakene.

Regjeringen vil følge opp dette i 2001 og utvide tiltakene til også å gjelde økt bruk av unntaksbestemmelsene for tidsbegrensning av rehabiliteringspenger, slik at personer som har en utsikt til bedring av sin helsetilstand får bedre tid til å få avklart sin situasjon i forhold til arbeid. Regjeringen vil også foreslå at Trygderetten får adgang til å omgjøre vedtak til ugunst for den ankende part. Det vil videre bil foreslått å fastsette en klar hjemmel for at det kan fastsettes retningslinjer for tiltak for å etterprøve behovet for tilståtte ytelser med sikte på i større grad enn i dag, å forsøke å reaktivisere personer som allerede er tilstått uførepensjon.

Rett ytelse og god ressursutnyttelse i trygdeetaten

Trygdeetaten skal bidra til riktige og gode løsninger for den enkelte trygdemottaker, og den har i løpet av det siste tiåret fått store nye oppgaver med å følge opp sykmeldte, veilede den enkelte og bidra til gode samarbeidsløsninger. Dette innebærer nye arbeidsmetoder og stiller etaten overfor store utfordringer, men rokker ikke ved etatens hovedoppgave om å sørge for rett ytelse til den som har krav på det.

Rett ytelse til rett tid er et hovedmål for trygdeetaten og av avgjørende betydning for befolkningens tillit til trygdesystemet. Trygdeetaten vil fortsette arbeidet med å redusere svartidene, gi bedre service til brukerne, og ikke minst, gi like god service over hele landet. Satsingen på kortere svartider er et sentralt ledd i etatens arbeid med innføring av serviceerklæringer. Fra og med 1998 gjennomføres det landsdekkende brukerundersøkelser en til to ganger i året. Den administrative kvalitetssikringen i etaten er vesentlig styrket. Det er gjennomført organisatoriske endringer og iverksatt styrings- og rapporteringssystemer i forholdet mellom etaten og Sosial- og helsedepartementet. Det er satt i gang et samarbeid om utvikling av oppfølgingskriterier til å vurdere trygdeetatens resultatoppnåelse.

Tverretatlig samarbeid om rehabilitering og -attføring

Stortinget har ved flere anledninger pekt på problemer knyttet til samarbeid mellom trygdeetaten, Aetaten, sosial- og helsetjenesten på rehabilitering- og attføringsområdet, og understreket behovet for å utvikle et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom disse.

Stortingets behandling av Attføringsmeldinga (St.meld. nr. 39 (1991-92)) og Velferdsmeldinga (St.meld. nr. 35 (1994-95)) nedfelte en arbeidsdeling mellom etatene som i hovedtrekk fortsatt gjelder, og det ble slått fast at hjelpebehovet til personer med sammensatte problemer bør løses gjennom utvikling av gode samarbeidsformer mellom etatene. I oppfølgingen av Attføringsmeldinga og Velferdsmeldinga ble det utarbeidet to rundskriv »Felles saksbehandlings- og samarbeidsrutiner for trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten» og »Om samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning». I sistnevnte rundskriv ble kommunene oppfordret til å opprette et samarbeidsforum på ledelsesnivå mellom helse- og sosialtjenesten i kommunen, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og eventuelle andre relevante aktører. En evaluering av rundskrivet viser at samarbeidet i hovedsak fungerer godt, men at det er utfordringer knyttet til å få de mest vanskeligstilte i arbeid eller utdanning.

Evaluering av basisgruppene viser at disse stort sett fungerer bra og etter formålet. Basisgruppene er i dag den eneste lovpålagte samarbeidsformen knyttet til rehabiliteringsprosessen for den enkelte.

Ved behandling av St.pr. nr 63 (1997-98) Opptrappingsplan for psykisk helse, sluttet Stortinget seg til hovedlinjene i planen. En viktig del av planen omfatter sysselsettingstiltak og styrking av Aetat over AADs budsjett, det understrekes at sysselsettingstiltakene for denne gruppen må sees i nær sammenheng med tiltak innen helse- og sosialtjenesten.

I behandlingen av St.meld. nr. 21 (1998-99) Rehabiliteringsmeldinga, ga Stortinget sin tilslutning til strategier og tiltak for å utvikle en helhetlig politikk på rehabiliteringsfeltet slik at brukerne får et bedre samordnet tilbud.

I Rehabiliteringsmeldinga er kommunenes ansvar for koordinering og tilrettelegging av rehabiliteringsarbeidet understreket. Kommunen er tillagt et tydeligere ansvar for å sikre at det blir utviklet motivasjons-, mestrings- og læringstiltak som forberedelse til attføring og arbeid. Mål og styringssignaler i forhold til målgrupper som flere etater samarbeider om skal harmoniseres, og forpliktelser til samarbeid mellom etatene knyttet til samarbeid om individuelle planer skal tydeliggjøres i aktuelle lovverk.

Rikstrygdeverket og Arbeidsdirektoratet har nå utarbeidet samordnede mål og prioriteringer på attførings- og rehabiliteringsområdet, og disse skal legges til grunn ved formulering av etatenes konkrete mål og prioriteringer for 2001. Som følge av Stortingets tilslutning til forslag i Revidert nasjonalbudsjett 2000 er attføringskravet i uførepensjonsordningen skjerpet og det legges opp til felles forsterket attførings- og rehabiliteringsinnsats og et tettere samarbeid mellom de to etatene omkring reaktivisering av uførepensjonister.

På bakgrunn av Stortingets henstilling ved behandlingen av Rehabiliteringsmeldinga arbeider Sosial- og helsedepartementet med en nasjonal plan for rehabilitering.

En ny rehabiliteringsforskrift er under arbeid. Den vil tydeliggjøre hvilket ansvar helsetjenesten skal ha innenfor rehabiliteringsområdet, og ventes å tre i kraft fra 1. april 2001.

Sosial- og helsedepartementet vil i løpet av 2001 fastsette forskrift om individuelle planer med hjemmel i lov om helsetjenesten i kommunene, lov om spesialisthelsetjenesten og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Videre har lov om pasientrettigheter en bestemmelse om rett til individuell plan. Formålet med individuelle planer er at tilbudet til den enkelte er mest mulig helhetlig koordinert og individuelt tilpasset, og å sikre brukermedvirkning. For å utdype bestemmelsene i forskriften vil departementet utarbeide en veileder om individuelle planer.

Ved behandling av Rehabiliteringsmeldinga ga Stortinget støtte til å videreutvikle serviceerklæringer og offentlige servicekontor. På bakgrunn av Rehabiliteringsmeldinga er det også etablert et statlig kompetansesenter for helhetlig rehabilitering (SKUR) i Bodø som skal være i drift fra høsten 2000.

Høgskolen i Oslo har siden 1996 drevet et tverrfaglig etterutdanningskurs i rehabilitering med finansiering fra Sosial- og helsedepartementet.

Utjamningsmeldinga (St.meld. nr 50 1998-1999) skisserer ulike strategier for å bedre levekårene for spesielt vanskeligstilte personer. Målrettet bistand overfor disse personene krever et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom de ulike hjelpeinstansene.

I oppfølgingen av Velferdsmeldinga og Utjamningsmeldinga er det etablert forsøk med brukerkontor som skal bistå personer som har problemer i kontakten med helse- og sosialtjenesten, trygdeetaten og Aetat.

Som en oppfølging av Utjamningsmeldinga er det satt i gang forsøk i kommunal regi i samarbeid med Aetat om aktivisering av langtids sosialhjelpsmottakere.

Også andre tiltak i meldinga stiller krav til utformingen av samarbeidsløsninger mellom berørte etater. Arbeidet videre med å konkretisere samarbeidet overfor særlig vanskeligstilte personer vil bl.a. skje i tilknytning til handlingsplanen for oppfølging av Utjamningsmeldinga.

Sandman-utvalgets innstilling om sykefravær og uførepensjon som ble lagt frem 15. september tar opp flere forhold som også har betydning for etatsamarbeidet. Det gjelder bl. a. forslag om at trygdeetaten skal ha ansvar ved bedriftsintern attføring og at det skal det stilles strenge krav til at yrkesrettet attføring skal være forsøkt før eventuell uførepensjon kan tilstås.

4. Endringsforslag på programområde 29 i 2001

Regjeringen ønsker at folketrygden også i fremtiden skal være det bærende element i vårt samlede sosiale sikkerhetssystem. For å sikre den sosiale tryggheten i en periode hvor vi forventer fortsatt utgiftsvekst bl.a. av demografiske årsaker er det nødvendig med en stram prioritering.

Undervisningstolking for hørselshemmede -studenter

For å sikre hørselshemmede studenter lik rett til utdanning, foreslås trygdeetatens administrasjonsbudsjett styrket med 17,3 mill. kroner til oppretting av flere tolkestillinger ved hjelpemiddelsentralene til undervisningstolking på høyskole- og universitetsnivå. Regjeringen ser dette som et viktig tiltak fordi det er med på å legge til rette for at hørselshemmede ungdommer får tatt utdanning, slik at de får muligheten til å komme ut i lønnet arbeid. Tiltaket vil redusere behovet for frilanstolker, og bevilgningen til frilanstolker foreslås derfor redusert med 7,3 mill. kroner. Netto merutgift er altså 10 mill. kroner.

Ordningen med at trygdeetaten kjøper -helsetjenester til sykmeldte.

I 1997 ble trygdeetaten, som en prøveordning, gitt adgang til å kjøpe helsetjenester til sykmeldte. (Jf. St.prp. nr. 1, 1996-97.) Ordningen ble gjort landsomfattende i 1999. For 2001 foreslås å øke bevilgningen til kjøp av helsetjenester med 28,5 mill. kroner til 74,5 mill. kroner, slik at ordningen kan trappes opp ytterligere.

Ordningen gir innsparing på sykepengekapitlet, først og fremst fordi de berørte sykmeldte får kortere ventetid på behandling og kommer raskere tilbake i arbeid. En evaluering fra Norsk institutt for by- og regionforskning anslår at innsparingen ved trygdeetatens kjøp av helsetjenester ved om lag 5 200 pasientbehandlinger til om lag 125 mill. kroner. Det legges til grunn at om lag 9 000 personer kan behandles i 2001. Innsparingen på grunn av ordningen blir dermed betydelig høyere enn anslått i evalueringen. Innsparingen vil øke ytterligere i 2001 som følge av at ordningen trappes opp. Mindreutgiftene på sykepengekapitlet i 2001 knyttet til utvidelsen av ordningen anslås til 50 mill. kroner. Ordningen fører ikke til nedprioritering av andre søkere/mottakere av helsetjenester. Dette skyldes at alle utredninger og operasjoner finner sted utenfor det ordinære systemet for pasientbehandling, bl.a. som kvelds- og helgearbeid. Dette bekreftes av den evaluering som er gjennomført. Det legges til grunn at opptrappingen som nå foreslås, ikke vil endre dette forholdet.

Engangsavgift ved utlån av standard datautstyr

Det foreslås å innføre en engangsavgift per bruker ved utlån av standard datautstyr på 2 000 kroner. I følge tall fra Statistisk Sentralbyrå for 1998 har 57 pst. av befolkningen tilgang til PC i hjemmet. Datamaskiner er blitt så alminnelige at tiden er inne til å vurdere disse på linje med vanlige »hvite- og brunevarer» (kjøleskap, komfyr, fjernsynsmottaker mv.). Det gis ikke stønad til hjelpemidler i hjemmet som vanligvis også brukes av mennesker uten funksjonshemminger. Tiltaket innebærer at avgiften skal betales ved førstegangs utlån eller ved utskifting av standard datautstyr. Brukere som må låne to PC-er samtidig, for eksempel skoleelever som har behov for maskin både på skolen og hjemme, skal likevel ikke betale mer enn 2 000 kroner i avgift. Tiltaket er beregnet å gi en netto mindreutgift på 16 mill. kroner i 2001.

Gravferdsstønad

For å forbedre gravferdsstønaden foreslås det å lette vilkårene for å få behovsprøvd gravferdsstønad. Det foreslås et fribeløp på 8 000 kroner for avdødes finansformue når avdøde etterlater seg ektefelle eller samboer. Videre foreslås å oppheve behovsprøvingen mot gjenlevendes inntekt, og å oppheve all behovsprøving når avdøde er under 18 år. Til sammen er disse tiltakene beregnet å gi merutgifter på 4,8 mill. kroner.

Utvidet bruk av reisetilskudd som oppfølgings-verktøy for sykmeldte

Det foreslås å tilby reisetilskudd som alternativ til sykepenger til alle sykmeldte, uansett diagnose. (Reisetilskudd gis i dag i hovedsak bare til midlertidig bevegelseshemmede.) Forslaget vil innebære at alle sykmeldte som kan klare selve arbeidsdagen, men har problemer med reisen til og fra på grunn av for eksempel overfylte offentlige kommunikasjonsmidler eller lang gangavstand, kan motta reisetilskudd som alternativ til sykepenger. Dette vil være til fordel både for de sykmeldte som blir berørt og for samfunnet. Forslaget er beregnet å gi netto mindreutgifter på 10 mill. kroner for folketrygden.

Trygd på kontinentalsokkelen

Regjeringen vil i høst fremme forslag om endringer i folketrygdloven og barnetrygdloven med sikte på at personer som bor i utlandet og som arbeider på norsk kontinentalsokkel skal være omfattet av norsk lovgivning. Dette vil særlig gjelde i forhold til folketrygden, men en del vil også få rett til barnetrygd.

Bakgrunnen for forslaget er en klage Norge mottok i juni 1997 fra EFTAs overvåkningsorgan ESA hvor det ble hevdet at Norge bryter EØS-avtalen ved ikke å anvende avtalens koordineringsregler for trygd på norsk kontinentalsokkel. Regjeringen har derfor funnet at det, ut fra rimelighetsbetraktninger, er nødvendig å foreta visse lovendringer for å sikre at den aktuelle gruppen arbeidstakere ikke faller ut av offentlige trygdesystemer mens de er i arbeid på norsk kontinentalsokkel. Forslag til endringer i folketrygdloven og barnetrygdloven vil bli fremmet som egen sak i høst.

Det tas sikte på at lovendringene skal tre i kraft fra 1. januar 2001. For endringene i folketrygdloven foreslås å gi adgang til medlemskap i folketrygden med tilbakevirkende kraft i visse tilfeller. Endringene i barnetrygdloven foreslås gitt med virkning fra 1. januar 1994.

Forslaget innebærer at ca. 3000 personer som i dag arbeider på norsk sokkel uten offentlig trygdedekning vil bli omfattet av norsk lovgivning. I tillegg vil ytterligere ca. 5000 personer (hovedsakelig briter og nederlendere) kunne velge om de vil være dekket i Norge eller i hjemlandet. Hvor mange som totalt sett vil bli omfattet av norske trygderegler etter gjennomføring av lovendringene er i stor grad avhengig av hva disse velger. Endringene vil medføre både ekstra utgifter (stønadsutbetalinger) og merinntekter (trygdeavgifter), og under ett er det for neste år lagt til grunn at både merutgiftene og merinntektene vil utgjøre ca. 180 mill. kr.

Nye beregningsregler for rehabiliteringspenger og attføringspenger

Regjeringen går inn for at innføringen av de nye beregningsreglene for rehabiliteringspenger og attføringspenger blir utsatt.

Programområde 30 Helsevern.

Det er under programområde 30 Helsevern ført opp 17 080 mill. kroner for 2001 mot 15 227 mill. kroner for 2000. Utgiftene er således økt med 1 853 mill. kroner, eller 12,2 pst., i fra 2000 til 2001.

Programområde 30 er inndelt i tre programkategorier:

  • Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.
  • Legehjelp, medisin m.v.
  • Andre helsetiltak

Folketrygdens dekning av utgifter til helsetjenester har som overordnet mål å gi befolkningen i alle deler av landet rimelig tilgang til effektiv medisinsk behandling, og å dekke utgifter til dette. Folketrygdens ansvar omfatter i hovedsak stønad til helsetjenester utenfor institusjon. Også utgifter ved visse typer privateide institusjoner dekkes. Pleietjenester og forebyggende tjenester finansieres i hovedsak ikke av folketrygden.

Kommunene har ansvaret for primærhelsetjenesten og fylkeskommunene for spesialisthelsetjenesten. Foruten det ansvarlige forvaltningsnivåets egenfinansiering av tjenestene, bidrar folketrygden og pasientene til finansieringen av enkelte tjenester gjennom henholdsvis refusjoner og egenandeler. I fylkeshelsetjenesten omfatter trygdens finansieringsansvar bl.a. private laboratorier og røntgeninstitutt, praktiserende legespesialister, spesialister i klinisk psykologi og tannleger. I kommunehelsetjenesten omfatter finansieringsansvaret allmennlegetjenesten og fysioterapitjenesten. Enkelte tjenester finansieres fullt ut av folketrygden og pasientene, uten kommunal eller fylkeskommunal medvirkning. Det gjelder bl.a. viktige legemidler og syketransport.

Folketrygden kan også gi bidrag til dekning av utgifter til en del formål i samband med sykebehandling som det ikke gis pliktmessig refusjon til. Det gjelder bl.a. opphold på opptreningsinstitusjon og legemidler på hvit resept.

1 Endringsforslag på programområde 30 i 2001

Egenbetaling for visse helsetjenester

Egenandelene for legehjelp, psykologhjelp og fysioterapi foreslås økt med gjennomsnittlig 4,5 pst. fra 1. juli 2001. Den maksimale egenandelen for legemidler på blå resept foreslås økt fra 340 til 360 kroner fra 1. januar 2001. Egenandelen for reiser som trygden refunderer foreslås økt fra 80 til 85 kroner en vei (fra 160 til 170 kroner tur/retur) fra samme tidspunkt. Utgiftstaket for egenandeler foreslås økt fra 1 370 kroner for 2000 til 1 450 kroner for 2001. Samlet budsjettvirkning anslås til om lag 150 mill. kroner i 2001.

For å bedre skjermingen mot høye egenandeler for funksjonshemmede og mennesker med kronisk sykdom for tjenester som ikke omfattes av ordningen med egenandelstak, foreslås følgende tiltak:

  • Det innføres en felles egenandel ved opptreningsinstitusjonene for alle brukergrupper på 190 kroner per døgn.
  • Det gjennomføres en utvidelse av »diagnoselista» som gir grunnlag for fri fysikalsk behandling.
  • Losjigodtgjørelsen ved overnatting i forbindelse med undersøkelse og behandling økes med 55 kroner.
  • Det iverksettes et forsøk i to eller tre fylker med utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten til å omfatte grupper av hjemmeboende som mottar kommunale omsorgstilbud.

I alt foreslås de aktuelle bevilgningene styrket med 42 mill. kroner i denne forbindelse. Det vises til samlet omtale under kap. 2752 Refusjon av egenbetaling.

Tiltak på legemiddelfeltet

Fra 1. juli 2000 er det innført en ny praksis for fastsettelse av maksimalpriser på legemidler, basert på prisene på det enkelte legemidlet i et utvalg europeiske land. Det regnes med innsparinger under refusjonsordningen for legemidler (blåreseptordningen) på 155 mill. kroner i 2000 og 310 mill. kroner i 2001 på de legemidlene som omfattes av prisendringer i 2000. Det forventes en ytterligere innsparing på 60 mill. kroner i 2001 knyttet til prisjusteringer for de øvrige legemidlene på markedet.

Referanseprissystemet for legemidler, som ble innført i 1993 og utvidet i 1998 og 1999, foreslås avviklet fra 1. januar 2001. Systemet innebærer at trygdens refusjon for medisinsk likeverdige legemidler ikke overstiger prisen på det billigste av preparatene. Systemet har ikke fungert etter hensikten. En avvikling medfører utgifter på om lag 20 mill. kroner.

Avviklingen av referanseprissystemet innebærer reduserte kostnader for apotekene. På denne bakgrunn vil apotekenes maksimalavanser bli redusert fra 1. januar 2001 med en innsparing for folketrygden på 20 mill. kroner.

Øvrige endringer på programområde 30.

  • Luftambulansetjenesten opprettholdes på dagens nivå og sikkerhet. Nå gjeldende kontrakter med operatørselskapene går ut i 2001. Rikstrygdeverket har gjennomført en ny anbudsrunde, og nye kontrakter vil bli inngått når resultatet av anbudsrunden foreligger. Det er lagt inn 54 mill. kroner i merutgifter i 2001. Merutgiftene skyldes kostnadsøkningen for å opprettholde tjenestenivå og sikkerhet.
  • Det foreslås at barn og ungdom under 16 år med dokumentert middallergi skal kunne få bidrag fra folketrygden til ett sett madrass- og puteovertrekk. Merutgiftene på kap. 2790, post 70 Bidrag lokalt er beregnet til 1,5 mill. kroner. I tillegg til å redusere plagene for denne gruppen vil tiltaket dempe behovet for allergimedisiner. Kap. 2751, post 70 Legemidler foreslås derfor redusert med 1,5 mill. kroner.
  • Syketransport. Det er dokumentert at kjørekontorer i offentlig regi bidrar til å begrense veksten i folketrygdens utgifter til syketransport, og det foreslås å opprette kjørekontorer i de to siste fylkene som ikke allerede har dette. Tiltaket er beregnet å gi en netto innsparing på 6,5 mill. kroner. Videre foreslås en justering av egenbetalingen ved syketransport som er beregnet å gi en brutto innsparing på 50 mill. kroner. Hensyn tatt til refusjonsordningene anslås netto innsparing til om lag 25 mill. kroner.
  • Sykepleieartikler. Det foreslås at utgifter til stomitang dekkes av folketrygden. Netto merutgifter i 2001 er beregnet til 1,5 mill. kroner. Etter 2001 vil innsparingen ved tiltaket overstige merutgiftene. - Videre foreslås iverksetting av tiltak som parallellimport, anbudsordninger og prisjusteringer på en del sykepleieartikler. Til sammen er disse tiltakene beregnet å gi mindreutgifter på 5 mill. kroner i 2001.

3 Oversikt tabeller

Utgifter fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert budsjett 2000

Forslag
2001

Pst. endr.
00/01

Administrasjon

2600

Trygdeetaten

3 647 176

3 666 800

4 034 800

10,0

2603

Trygderetten

35 635

37 350

41 000

9,8

Sum kategori 29.10

3 682 811

3 704 150

4 075 800

10,0

Stønad under sykdom

2650

Sykepenger

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Sum kategori 29.50

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Uførhet og medisinsk -rehabilitering m.m.

2660

Uførhet

30 636 445

33 106 000

35 297 000

6,6

2662

Yrkesskadetrygd, gml. lovgivning

82 809

83 000

76 000

-8,4

2663

Medisinsk rehabilitering m.v.

6 910 952

7 686 000

8 692 300

13,1

Sum kategori 29.60

37 630 206

40 875 000

44 065 300

7,8

Alderdom

2670

Alderdom

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Sum kategori 29.70

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Forsørgertap og eneomsorg for barn
m.v.

2680

Etterlatte

2 160 100

2 193 500

2 156 000

-1,7

2683

Stønad til enslig mor eller far
(jfr. kap. 5701)

5 107 526

5 076 500

4 449 500

-12,4

2686

Gravferdsstønad

223 582

230 000

240 300

4,5

Sum kategori 29.80

7 491 208

7 500 000

6 845 800

-8,7

Diverse utgifter

2691

Diverse overføringer m.v.

40 061

43 000

-100,0

Sum kategori 29.90

40 061

43 000

-100,0

Sum programområde
29

129 946 698

135 499 150

146 954 900

8,5

Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.

2711

Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Sum kategori 30.10

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Legehjelp, medisin m.v.

2750

Syketransport m.v.

1 754 862

1 785 000

1 895 000

6,2

2751

Medisiner m.v.

6 333 873

6 671 000

7 407 000

11,0

2752

Refusjon av egenbetaling

1 253 214

1 400 000

1 795 000

28,2

2755

Helsetjeneste i kommunene

2 590 910

2 617 000

2 979 000

13,8

Sum kategori 30.50

11 932 859

12 473 000

14 076 000

12,9

Andre helsetiltak

2790

Andre helsetiltak

331 053

390 000

431 000

10,5

Sum kategori 30.90

331 053

390 000

431 000

10,5

Sum programområde
30

14 503 884

15 226 800

17 079 900

12,2

Sum utgifter

144 450 582

150 725 950

164 034 800

8,8

Inntekter fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr. 00/01

5702

Trygderetten

45

5701

Diverse inntekter

2 718 054

2 810 500

3 100 000

10,3

Sum inntekter

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Oversikt over årsverk

Tabell 3.1 Årsverk pr. 1. mars 1998, 1999 og 2000 i henhold til Statens sentrale tjenestemannsregister

Årsverk pr
1/3-1998

Årsverk pr
1/3-1999

Årsverk pr
1/3-2000

2600

Trygdeetaten ekskl. hjelpemiddel-sentralene

5 925

6 325

6 386

2600

Hjelpemiddelsentralene m.v.

650

717

711

2603

Trygderetten

62

57

60

Sum område 29 Sosiale formål

6 637

7 099

7 157


4 Grunnbeløp, særtillegg og andre -stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av.

En vesentlig del av utgiftene under programområde 29 og enkelte utgifter under programområde 09 avhenger av satsene for grunnbeløp og særtillegg. For 2001 fordeler utgiftene til de ulike pensjonstyper seg slik (i mill. kroner):

Tabell 4.1 Utgifter avhengig av grunnbeløpet

Programområde 09:

Krigspensjon

1 003

Avtalefestet pensjon med statstilskott

497

Sum programområde
09

1 500

Programområde 29

Uførepensjon

35 297

Yrkesskadetrygd (gammel lovgivning)

76

Rehabilitering m.v. *)

4 711

Alderspensjon

66 606

Etterlattepensjon

2 156

Stønader til enslige
forsørgere

4 471

Sum programområde
29

113 317

Sum totalt programområdene 09 og
29

114 817

Fra 1. mai 1999 økte grunnbeløpet med 1 580 kroner til 46 950 kroner, dvs. med 3,5 pst. Fra 1. mai 2000 ble grunnbeløpet hevet med 2 140 kroner eller 4,6 pst., til 49 090 kroner. Dette innebærer at det gjennomsnittlige grunnbeløpet har økt med 4,2 pst. fra 1999 til 2000.

Særtilleggssatsene økte fra 1. mai 1998 fra 63,2 til 79,33 pst. av grunnbeløpet etter ordinær sats, og fra 57,5 til 74 pst. i minstesats for pensjonist med ektefelle som selv har tilleggspensjon høyere enn særtillegget etter ordinær sats. Samlet særtillegg og tilleggspensjon for ektefellene må ikke være mindre enn to ganger ordinær sats. En minstepensjonist med ektefelletillegg for ektefelle over 60 år får samme tillegg som ektepar med minstepensjon (158,66 pst. av G)

Minstepensjonen økte fra 1. mai 2000 fra kr 84 204 til kr 88 032, dvs. med kr. 3 828 pr. år, for enslig og fra kr 144 924 til kr 151 524, dvs. med kr 7 000 pr. år for ektepar (gifte pensjonister og pensjonist som forsørger ektefelle over 60 år). Fra 1999 til 2000 økte pensjonen med 4,2 pst. både for enslig minstepensjonist og for minstepensjonistektepar. Minstepensjonen utgjør fra 1. mai 2000 88 032 kroner pr. år for enslig og 151 524 kroner pr. år for ektepar.

a. Grunnbeløpet

Tabell 4.2 Følgende pensjonsytelser fastsettes i forhold til grunnbeløpet:

Stønadsform

Utgjør i pst. av grunnbeløpet

1.

Full grunnpensjon til enslig pensjonist, og
til pensjonist med ektefelle som ikke har rett til pensjon 1)

100

2.

Full grunnpensjon til pensjonist med ektefelle
som også er pensjonsberettiget 1)

75

3.

Ektefelletillegg til pensjonist med full
grunnpensjon før inntektsprøving

50

4.

Barnetillegg for hvert barn før
inntektsprøving

30

5.

Barnepensjon

a. for 1. barn
når en av foreldrene er død

b. for
hvert av de øvrige barn når en av foreldrene er
død

c. for 1. barn når begge foreldrene
er døde:
Samme beløp som etterlattepensjon til den av foreldrene
som ville ha fått størst slik pensjon

d. for
2. barn når begge foreldrene er døde

for
hvert av de øvrige barn når begge foreldrene er
døde

40

25

40

25

6.

Full overgangsstønad til etterlatt,
ugift, skilt eller separert forsørger

185

7.

Særtillegg til ytelser i folketrygden

a. for
enslig pensjonist, pensjonist som forsørger ektefelle under
60 år

b. for ektepar der begge har minstepensjon
(79,33 pst. for hver), og for pensjonist som forsørger
ektefelle over 60 år

c. for pensjonist som
har ektefelle som selv har tilleggspensjon som er høyere enn
særtillegget etter ordinær sats, minst

79,33

158,66

74,0

1) Ved lov av 28. februar 1997 nr. 20 er det bestemt at grunnpensjon til pensjonist som har selvforsørgende ektefelle/samboer, settes til 75 pst. av grunnbeløpet (G). Endringen trådte i kraft 1. januar 1998 og gjelder nye tilfeller.

Tabell 4.3 G-regulerte ytelser. Merutgift for 2001 når G øker med kr 100 (i 1 000 kr)

Kap/

post

Programområde 29:

Beløp

2660

Uførhet

70

Grunnpensjon

26 001

71

Tilleggspensjon

37 582

72

Særtillegg

2 599

2662

Yrkesskadetrygd, gammel lovgivning

70

Pensjoner

155

2663

Attføring

70

Rehabiliteringspenger

9 149

71

Attføringspenger i påvente
av attføring

1

72

Foreløpig uførestønad

448

2670

Alderdom

70

Grunnpensjon

54 712

71

Tilleggspensjon

69 719

72

Ventetillegg

363

73

Særtillegg

10 888

2680

Etterlattepensjoner

70

Grunnpensjon

2 271

71

Tilleggspensjon

1 960

72

Særtillegg

128

2683

Enslig mor eller far

70

Overgangsstønad

3 982

Sum alle G-regulerte ytelser
under programområde 29

219 803

660

Krigspensjon

70

Krigspensjon, militære

597

71

Krigspensjon, sivile

1 446

664

Pensjonstrygden for sjømenn

70

Tilskudd

377

666

Avtalefestet pensjon (AFP)

70

Tilskudd

1 012

Sum alle G-regulerte ytelser
over statsbudsjettet (område 09)

3 432

Sum totalt programområde 09 og
29

223 236

Samlede utgifter på Sosial- og helsedepartementets budsjett øker med andre ord med vel 223 mill. kroner når grunnbeløpet øker med 100 kroner.

b. Særtillegget

Etter folketrygdloven §3-3 ytes det særtillegg til personer som får

  • lderspensjon etter kapittel 9,
  • uførepensjon etter kapittel 2,
  • overgangsstønad og pensjon til gjenlevende ektefelle etter kapittel 17,
  • overgangsstønad eller pensjon til tidligere familiepleier etter kapittel 16,
  • pensjon til foreldreløst barn etter kapittel 18 og
  • overgangsstønad til ugift, skilt eller separert mor eller far etter kapittel 15.

Særtillegget er først og fremst beregnet på dem som på grunn av alder eller av andre årsaker ikke har kunnet tjene opp tilleggspensjon. Særtillegget blir redusert eller faller bort i den utstrekning det ytes tilleggspensjon fra folketrygden, jf. folketrygdloven § 3-3.

c. Andre stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av 1):

Tabell 4.4 Stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av

Type stønad

1999

2000

Forslag 2001

1a.

Grunnstønad for ekstrautgifter
ved uførhet etter lovens §6-3 (laveste sats)

6 036

6 156

6 276

1b.

Ved ekstrautgifter utover laveste sats,
kan grunnstønad forhøyes til

9 204

9 384

9 576

1c.

eller til

12 096

12 336

12 588

1d.

eller til

17 808

18 168

18 528

1e.

eller til

24 144

24 624

25 116

1f.

eller til

30 180

30 780

31 392

2a-1.

Hjelpestønad til uføre
som må ha hjelp i huset 2) 3)

10 044

10 248

10 452

2a-2.

Hjelpestønad etter loven § 6-4
til uføre som må ha særskilt tilsyn og
pleie 3)

10 800

11 016

11 232

2b.

Forhøyet hjelpestønad
etter lovens § 6-5 til uføre under 18 år
som må ha særskilt tilsyn og pleie 4)

21 600

22 032

22 476

2c.

eller til

43 200

44 064

44 940

2d.

eller til

64 800

66 096

67 416

3a.

Gravferdsstønad etter lovens §7-2
(ordinær sats) inntil

4 000

4 000

4 000

3b.

Behovsprøvet gravferdstillegg (utover
ordinær sats) inntil

8 000

8 000

8 000

4.

Stønad til barnetilsyn etter loven §§15-11
og 17-9 (ordinære satser) for første barn

for
to barn

for tre eller flere barn

28 284

36 900

41
820

29 076

37 932

42
996

29 952

39072

44
280

1) Henvisningene er til folketrygdloven av 1. mai 1997. Satsene under pkt. 1 , 2 og 4 er årsbeløp for ytelsene.

2) Stønad til hjelp i huset gjelder tilfeller før 1. januar 1992

3) Fra 1. januar 1997 skilles det mellom stønad til hjelp i huset og stønad til særskilt tilsyn og pleie.

4) Gjelder også ved uførhet som skyldes yrkesskade, jfr. lovens § 12-18.

Forslagene til satser i 2001 unntatt gravferdsstønad, er inkludert prisjustering på 2,0 pst., mens stønad til barnetilsyn og godtgjørelse for sykehusopphold i utlandet er justert med 3,0 pst.



Del 1:
Innledende del


1 Folketrygdens samlede utgifter og inntekter og noen sentrale -utviklingstrekk

Regjeringen legger med dette fram forslag til budsjett for folketrygden for 2001. Folketrygdens budsjett omfatter utgifter under programområdene 28 Fødselpenger, 29 Sosiale formål, 30 Helsevern og 33 Arbeidsliv, og inntekter under kap. 5700 Folketrygdens inntekter, kap. 5701 Diverse inntekter og kap. 5704 Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs. Ansvaret for de ulike delene av folketrygden er fordelt mellom fem departementer. Barne- og familiedepartementet (BFD) har ansvaret for programområde 28 Fødselspenger, mens Sosial- og helsedepartementet (SHD) har ansvaret for programområdene 29 Sosiale formål og 30 Helsevern. Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) har ansvaret for størstedelen av programområde 33 Arbeidsliv. I tillegg har Fiskeridepartementet (FID) og Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) ansvaret for henholdsvis ett og to kapitler på programområde 33 Arbeidsliv.

Regjeringens samlede forslag til utgifter på alle folketrygdens programområder for 2001 er på 184 935 mill. kroner. Dette er en økning på 15 259 mill. kroner, eller 9,0 pst. i forhold til 2000.

Folketrygdens utgifter utgjør ca. 36,7 pst. av de samlede utgiftene på statsbudsjettet inkludert folketrygden, og ca 13,1 pst. av forventet bruttonasjonalprodukt for 2001. Størstedelen av folketrygdens inntekter føres under kap. 5700 Folketrygdens inntekter, som Finansdepartementet (FIN) har ansvaret for. Folketrygden har også inntekter på kap. 5701 og 5702 (SHD), kap. 5704 (KRD) og kap. 5705 (AAD). Folketrygdens samlede inntekter anslås til 130 268 mill. kroner for 2001, mot 120 388 mill. kroner i 2000.

Folketrygdens utgifter finansieres i det alt vesentligste av arbeidsgiver- og arbeidstakeravgifter og direkte statstilskudd (jf. tabell 1.1). I de senere årene har en økende andel av folketrygdens utgifter blitt dekket gjennom direkte tilskudd fra staten (vanlig skattefinansiering).

Tabell 1.1. Utviklingen i folketrygdens inntekter etter hovedtype. Mill. kr.

Kap.

Post

Betegnelse(ansv. dep. )

Regnskap 1999

Saldert budsjett
2000

Forslag
2001

Økning
2000-01 Mill. kr

Økning
2000-01 Pst.

5700

71

Trygdeavgift (FIN)

48 585

49 827

53 200

3 373

6,8

5700

72

Arbeidsgiveravgift (FIN

67 019

67 700

73 900

6 200

9,2

5701

Alle

Diverse inntekter (SHD)

2 718

2 861

3 100

289

10,3

5704

02

Statsgaranti for lønnskrav ved
konkurs mv., dividende (KRD)

66

50

50

0

0

570501Refusjon dagpenger (AAD)--1818-

Sum inntekter

118 387

120 388

130 268

9 880

8,2

Statstilskudd

43 902

49 287

54 666

5 379

10,9

Sum inntekter og statstilskudd

162 289

169 675

184 934

15 259

9,0

Tabell 1.2. Utgiftsutviklingen fordelt på hovedformål (programområde) Mill. kr

Programområde

(ansvarlig
departement)

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Økning
2000-01 Mill. kr.

Økning
2000-01 Pst.

28 Fødselspenger (BFD)

7 450

7 354

8 078

724

9,8

29 Sosiale formål (SHD

129 947

135 499

146 955

11 456

8,5

herav: sykepenger

18 795

19 977

25 362

5 385

27,0

Medisinsk rehabilitering

6 911

7 686

8 692

1 006

13,1

Uførepensjon

30 636

33 106

35 297

2 191

6,6

Alderspensjon

62 307

63 400

66 606

3 206

5,1

30 Helsevern (SHD)

14 504

15 227

17 080

1 853

12,2

33 Arbeidsliv (AAD)

10 081

11 267

12 496

1 229

10,9

33 Arbeidsliv (FID)

40

48

45

-3

-6,3

33 Arbeidsliv (KRD)

267

280

280

0

0

Sum utgifter

162 289

169 675

184 934

15 259

9,0

Noen sentrale utviklingstrekk

Ved utgangen av 1999 var det vel 1,4 millioner mottakere av stønad fra folketrygden. Av disse mottok nær 1,3 millioner stønad over Sosial- og helsedepartementets del av folketrygdens budsjett.

Tabell 1.3. Mottakere* av stønader fra folketrygden ved utgangen av året 1997-1999.

1997

1998

1999

Prosentvis endring
1997-99

Prosent-andel av befolknin-gen
1999


1.
Varig inntektssikring

Alderspensjon

628 250

630 526

631 220

0,5

14,1

Uførepensjon

246 540

258 103

269 840

9,5

6,0

Pensjon til etterlatte ektefeller og tidligere
familiepleiere

30 280

29 617

28 330

-6,4

0,6

Barnepensjon

13 600

13 594

13 777

1,3

0,3

I alt

918 670

931 840

943 167

2,7

21,1


2
.Midlertidig inntektssikring

Sykepenger 1)

70 850

74 578

82 850

16,9

1,8

Rehabiliteringspenger

23 420

26 523

30 265

29,2

0,6

Attføringspenger 2)

30 550

30 550

33 007

8,0

0,7

Foreløpig uførestønad

4 280

3 552

2 312

-46,0

0,1

Overgangsstønad til enslige forsørgere

44 990

44 660

41 328

-8,1

0,9

Dagpenger til arbeidsledige

70 485

54 353

60 166

-14,6

1,3

Fødsels- og adopsjonspenger
3)

31 400

32 300

34 000

8,3

0,8

I alt

275 975

266 516

283 9282,96,3

3.
Kompensasjon for merutgifter

Grunn- og hjelpestønad

230 095

219 179

219 183

-4,7

4,9

Stønad til barnetilsyn for personer uten
pensjon/overgangsstønad

14 920

12 580

11 319

-24,1

0,3

Engangsstønad ved
fødsel 4)

16 470

15 300

14 769

-10,3

0,3

I alt

261 485

247 059

245 271

-6,2

5,5

*) En personm kan ha flere stønader. Antall mottakere kan derfor være høyere enn antall personer son får

1 Omfatter personer som har mottatt sykepenger fra folketrygden. Statsansatte er ikke medregnet. Det er en del usikkerhet knyttet til dette anslaget

2) Inkludert arbeidsmarkedsetatens ansvarsområder og ventetid i trygdeetaten.

3) Fødsels- og adopsjonspenger til menn er ikke medregnet.

4) Omfatter alle som har mottatt stønad i løpet av året.

Antallet alderspensjonister har økt svakt de siste fem årene. Både i 2000 og 2001 ventes en liten nedgang i antallet.

Antallet nye uførepensjonister har økt etter 1993, med unntak av 1996 da det var en mindre nedgang. Nytilgangen i 1999 var på vel 33 500 personer, som er om lag det samme som i 1998.

Figur 1.1: Mottakere av langtidsytelser fra folketrygden ved utgangen av året 1994-1999. Indeks. 1994 = 100

Første halvår 2000 økte antall uførepensjonister med om lag 5 000 personer netto, dvs nytilgangen fraregnet avgang fra ordningen. Tilsvarende tall for første halvår 1999 var over 6 000 personer. Økningen har bl.a. sammenheng med aldersutviklingen i befolkningen og økt overgang fra andre sykdomsrelaterte ytelser. En regner med at det vil være en (brutto) nytilgang på vel 33 000 uførepensjonister i 2000, og om lag 34 000 i 2001. I disse anslagene har en tatt høyde for effekten av forslagene som ble vedtatt i Revidert budsjett 2000 om innskjerping av attføringskravet og skjerpet kvalitetssikring i uføresaker. På denne bakgrunn anslås antallet uførepensjonister å komme opp i 292 000 i løpet av 2001.

Sykefraværet, inkl. langtidsfraværet, har økt sterkt siden 1994. Økningen i langtidsfraværet har også medvirket til en økning i antall personer på medisinsk rehabilitering siden 1996 og kan i tiden framover også bidra til økning i tilgangen av nye uførepensjonister. Den demografiske utviklingen, med stadig flere personer i 50- og 60-årene, tilsier også her isolert sett en viss økning.

Antall enslige forsørgere har gått ned siden 1995. Dette kan delvis forklares med nedgang i den kvinnelige befolkningen i alderen 15 til 49 år, men den sterke nedgangen fra 1998 til 1999 (7,5 pst.) må også sees i sammenheng med at tidsbegrensningen for overgangsstønad (3 år pluss inntil 2 år ved utdanning) ble satt i verk 1. januar 1998. Bortfallet av retten til overgangsstønad for samboere fra 1. juli 1999 reduserer antallet stønadsmottakere ytterligere. Nedgangen i tallet på enslige forsørgere med stønad til barnetilsyn må sees i sammenheng med at det er blitt innført inntektsbegrensning og krav om dokmentasjon for disse stønadsmottakerne. Andelen enslige forsørgere (med ytelser fra folketrygden) som er delvis selvforsørget (inntekt over 1 grunnbeløp) var i 1999 57,4 pst., som er omtrent samme andel som i 1998. Det har vært en markert nedgang i antall etterlatte ektefeller og familiepleiere på hele nittitallet.

Del 1:
Innledende del


2 Oversikt over Sosial- og helsedepartementets del av trygdebudsjettet

Sosial- og helsedepartementet legger med dette fram forslag til utgifter under programområdene 29 Sosiale formål og 30 Helsevern og til inntekter under kap. 5701 Diverse inntekter for 2001.

Departementets samlede forslag for programområdene 29 og 30 er på 164 035 mill. kroner. Dette er en økning 13 309 mill. kroner, eller 8,8 pst. i forhold til 2000.

Folketrygdens utgifter under Sosial- og helsedepartementet utgjør ca. 32,5 pst. av de samlede utgiftene på statsbudsjettet inkludert folketrygden, og ca 11,6 pst. av forventet bruttonasjonalprodukt for 2001. Sosial- og helsedepartementets forslag til inntekter under kap. 5701 er på 3 100 mill. kroner mot 2 811 mill. kroner i 2000.

Programområder under departementet

(i 1 000 kr)

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr.
00/01

Programområde 29 Sosiale formål

129 946 698

135 499 150

146 954 900

8,5

Programområde 30 Helsevern

14 503 884

15 226 800

17 079 900

12,2

Sum Utgift

144 450 582

150 725 950

164 034 800

8,8

Programområde 29 Sosiale
formål

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Sum Inntekt

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Programområde 29. Sosiale formål

Det er under programområde 29 Sosiale formål ført opp 146 955 mill. kroner for 2001 mot 135 499 mill. kroner for 2000. Dette tilsvarer en vekst på 11 456 mill. kroner, eller 8,5 pst.

Programområde 29 omfatter folketrygdens utgifter til sykepenger, medisinsk rehabilitering m.m., pensjoner og overgangsstønad. I tillegg kommer ulike stønader i forbindelse med uførhet, til enslige forsørgere og ved gravferd. Utgifter til trygdeadministrasjon er også ført opp her.

I budsjettframlegget er det lagt til grunn gjeldende grunnbeløp på 49 090 kroner.

Tabell 2.1 Sosiale formål - Sentrale plantall (i hele 1 000)

Antall

1998

1999

20003)

2001

Sykepengedager

25 000

26 300

28 000

32 400

Medisinsk rehabilitering, antall stønadsdager
1)

9 731

10 900

11 500

13 150

Uførepensjonister pr. 31.12

258

271

280

293

Alderspensjonister pr 31.12

631

630

627

623

Etterlattepensjonister pr.
31.12 4)

43

42

41

41

Antall

1998

1999

20003)

2001

1) Fra og med 1998 inkluderer antallet også rehabiliteringspenger i påvente av attføring.

2) Med overgangsstønad fra folketrygden.

3) Plantallene bygger på siste tilgjengelige anslag, og kan derfor avvike fra de tilsvarende tallene i St. prp. nr. 1 (1999-2000).

4) Etterlattepensjonister omfatter gjenlevende ektefeller, tidligere familiepleiere og barnepensjonister.

1. Regjeringens verdigrunnlag og mål for en helhetlig helse- og sosialpolitikk

Helse- og sosialpolitikken står sentralt i Regjeringens arbeid for å utvikle et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og utjamning av levekår. Regjeringen vil føre en helse- og sosialpolitikk bygd på ideene om solidaritet og likeverdighet. Det innebærer trygghet gjennom rettferdig fordeling av goder og byrder og felles finansiering av velferden.

Velferdsløsningene må fornyes og forbedres der det trengs, slik at vi får mest mulig tjenester og kvalitet for ressursene som settes inn.

2. Økonomisk og sosial trygghet gjennom folketrygden

Ved utgangen av 1999 mottok nesten 1,4 millioner mennesker stønader fra folketrygden. Vel 600 000 av disse var alderspensjonister.

Regjeringen holder fast ved folketrygden som det bærende element i vårt samlede sosiale sikringssystem. Folketrygden skal sikre inntekt og kompensere for utgifter ved alderdom, uførhet, sykdom, fødsel, arbeidsledighet og tap av forsørger. Det gir økonomisk trygghet og bidrar til både sosial omfordeling og omfordeling innenfor den enkeltes livsløp. Folketrygden skal også bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg best mulig til daglig. Folketrygden er vår grunnleggende sosialforsikringsordning for hele befolkningen. Alle innbyggere er sikret rett til ytelser i bestemte behovssituasjoner. En avgjørende forskjell mellom folketrygden og markedsbaserte forsikringsordninger er at folketrygden sikrer ytelser også til medlemmer som aldri har hatt mulighet til betale premie, for eksempel unge uføre, og at den bidrar til omfattende sosial omfordeling.

For at befolkningen skal oppfatte velferdspolitikken som rimelig og fornuftig må folketrygden virke godt som sosialt forsikringssystem. Den må oppleves som et fornuftig og rimelig bidrag til mulige og potensielt vanskelige økonomiske og sosiale situasjoner. Nivået på ytelsene må stå i et rimelig forhold til utgiftsbehov, bortfalt inntekt og innbetalte skatter og trygdepremier. De fleste må oppleve en egennytte av folketrygden, i tillegg til at den virker omfordelene.

Den nordiske trygde- og velferdsmodellens historiske triumf har nettopp vært at den har maktet å forene hensynet til egennytte med omfordeling til fordel for vanskeligstilte grupper.

Pensjonspolitikken

Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 for 1994-95) omhandlet vårt samlede pensjonssystem. Hovedbudskapet var at folketrygden skal videreføres som bærebjelken i det norske pensjonssystemet, og at tjenestepensjonssystemet skal utformes som supplerende ordninger. Stortingsflertallet sluttet seg stort sett til dette, men ønsket ytterligere utredninger av spørsmålet om fondering av folketrygdens pensjonsutgifter og fleksibilitet i folketrygden.

To større utredninger om disse temaene ble avgitt i 1998, NOU 1998: 10 Fondering av folketrygden og NOU 1998: 19 Fleksibel pensjonering. Utredningene er omtalt i Nasjonalbudsjettet 2000. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette i forbindelse med Langtidsprogrammet 2001-2005, som legges fram tidlig i 2001.

Sentralt i dette arbeidet vil også være den demografiske utviklingen med en økende andel eldre, kombinert med høyere gjennomsnittlige pensjonsyteler, som gjør at Norge står overfor en utvikling med økende forsørgingsbyrde for de yrkesaktive. Tendensen til lavere avgangsalder fra arbeidslivet forsterker den problemstillingen ytterligere.

Koblingsflaten mellom arbeidsliv og tilværelsen som fulltids pensjonist bør derfor gjennomgås. Målet må være å oppmuntre arbeidstakerne til å bli lenger i arbeidsstyrken, men uten å presse noen til å fortsette i jobber som de opplever å ikke mestre. Bedre og mer fleksible ordninger for kombinasjon av arbeid og trygd er viktige også for å kunne gjøre mer bruk av den restarbeidsevne som mange uførepensjonister har. Økt bruk av restarbeidsevne vil være til fordel både for samfunnet under ett og for det enkelte menneske.

Våren 2000 vedtok Stortinget lov om foretakspensjon som skal erstatte dagens tjenestepensjonsregler for privat sektor fra 1. januar 2001. Bakgrunnen er at gjeldende regelverk ikke er tilstrekkelig tilpasset dagens situasjon og heller ikke løser sentrale problemstillinger. Dessuten har Regjeringen lagt fram et forslag til ny lov om innskuddspensjon ( Ot.prp. nr. 71 for 1999-2000), som ligger til behandling i Stortinget.

På bakgrunn av et stortingsvedtak (Dok. 8:93 for 1997-98), er spørsmålet om samordning av lave offentlige tjenestepensjoner utredet i en arbeidsgrupperapport som har vært på høring. I rapporten pekes det på at et hvert tiltak vil komplisere samordningsregelverket ytterligere. De offentlig tjenestepensjonsordningene ble utformet i en tid før folketrygden ble etablert. Tilpassingen til folketrygden skjer gjennom et eget samordningsregelverk. Dette regelverket er jevnlig blitt justert, og systemet framstår i dag som både komplisert og lite hensiktsmessig. Det er administrativt vanskelig for så vel pensjonskassene som for trygdeetaten, og det er en viss risiko for at det blir gjort feil. Dette tilsier at det kan være behov for å fornye dette systemet, slik man nå er i ferd med gjøre i privat sektor. Regjeringen vil komme tilbake med en nærmere vurdering av dette i Langtidsprogrammet for 2002-2005.

Fra 1. mai 2000 er grunnbeløpet i folketrygden økt med 2 140 kroner til 49 090 kroner. Dette innebærer en økning i gjennomsnittlig grunnbeløp fra 1999 til 2000 på 4,2 pst., og er noe mer enn årslønnsveksten fra 1999 til 2000 for yrkesaktive som flertallet i sosialkomiteen la til grunn i sin innstilling til trygdeoppgjøret (Innst.S. nr. 218, 1999-2000). Etter økningen i grunnbeløpet utgjør den årlige minstepensjonen nå 88 032 kroner for enslige og 151 524 kroner for ektepar. Siktemålet for reguleringen av grunnbeløpet skal være å gi pensjonister med folketrygdpensjon en inntektsutvikling om lag på linje med utviklingen for yrkesaktive og i tråd med de prinsipper og mål som ligger til grunn for gjennomføringen av det inntektspolitiske opplegget ellers.

Et grunnleggende prinsipp for forvaltningen er å finne riktige løsninger til rett tid for de menneskene som henvender seg til det offentlige om hjelp. En hensiktsmessig organisering, høy kompetanse og god service er viktige forutsetninger for å kunne virkeliggjøre dette. Brukerens behov skal stå i sentrum for de tjenester som ytes. Dette krever nært samarbeid mellom ulike etater.

3. Hovedprioriteringer på programområde 29 Sosiale formål

Utjamningsmeldinga: Handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet

Regjeringen vil følge opp Stortingets behandling av Utjamningsmeldinga (Innst.S. nr. 222 (1999-2000)). Stortinget ba her Regjeringen om å komme med en handlingsplan som følger opp Utjamningsmeldinga og Stortingets behandling av denne, og legge denne fram våren 2001.

Regjeringen har sett det som viktig å arbeide med endringer i skattereglene som gir en bedre fordeling mellom de med høye og de med lave inntekter. Regjeringen foreslår derfor flere innstramminger i næringsbeskatningen (bl.a. økt skatt på utbytte og enkelte innstramminger i delingsmodellen) i skatte og avgiftsopplegget for 2001, jf. St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Dette vil i all hovedsak føre til en skatteskjerpelse for høyinntektsgruppene. Personer med midlere og lave inntekter får samlet sett om lag uendret skatt. Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg for 2001 har derfor en gunstig fordelingsprofil.

Sykefravær og uførepensjonering

Regjeringen ser på veksten i sykefraværet og økningen i antallet nye uførepensjonister som de største utfordringene på det sosiale området.

En varig stønadssituasjon begynner ofte med et langtidssykefravær. I en periode med sterk økning i sykefraværet som vi nå har hatt siden midten av 1990 tallet vil dette kunne innebære økt framtidig rekruttering til uførepensjon.

Det er et stort samfunnsproblem, både på grunn av utgiftsveksten for folketrygden og fordi landet trenger arbeidskraften, at så mange årsverk går tapt på grunn av sykefravær og uførepensjon.

Bildet viser at innsatsen for å forebygge sykefravær må intensiveres og uførepensjonsordningen må gjennomgås.

Regjeringen vil derfor ha et sterkt fokus på disse problemstillingene også i 2001. Det vises i den forbindelse både til nærmere omtale nedenfor og under de ulike fagkapitler.

Sandman-utvalgets innstilling

Den sterke og bekymringsfulle økningen i sykefraværet og den store tilgangen av nye uførepensjonister som ble observert på slutten av 1990-tallet var bakgrunnen til at det ble nedsatt et offentlig utvalg for å utrede årsakene til økningen i sykefraværet og nytilgangen av uførepensjonister og foreslå tiltak for å redusere sykefraværet og begrense uføretilgangen. Sykefraværet og antall uføre har fortsatt å øke.

Utvalget ble nedsatt 9. april 1999 og avga sin innstilling 15. september 2000. Utvalget har vært bredt sammensatt med deltagelse fra arbeidslivets organisasjoner, brukerorganisasjonene, berørte departement, Rikstrygdeverket og uavhengige fagpersoner, og har vært ledet av fylkesrådmann Matz Sandman. Utvalget legger frem en enstemmig innstilling, bortsett fra forslaget om redusert sykelønn i arbeidsgiverperioden.

Utvalget legger til grunn at det høye og stigende sykefraværet, og tilsvarende den høye tilgangen til uførepensjoner, er et problem både for den enkelte, bedriftene og samfunnet. Sterkere tilknytning til arbeidslivet er derfor et hovedelement i utvalgets innstilling.

Hovedprinsipper i innstillingen når det gjelder tiltak for å redusere sykefraværet er sterkere ansvarliggjøring av arbeidsgiver, arbeidstaker og offentlige etater, der hovedfokus i det sykefraværsforebyggende arbeid må rettes mot arbeidsplassen. Utvalgets flertall har fremmet en helhetlig og balansert tiltakspakke for å redusere sykefraværet og få et bedre oppfølgingssystem for sykmeldte. Utvalget foreslår at det legges følgende prinsipper til grunn for en helhetlig tiltakspakke: Det primære fokus i det sykefraværsforebyggende arbeid må være arbeidsplassen. Tiltak må settes i verk i samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Tiltakene skal forsterke arbeidstakernes tilknytning til arbeidslivet. Det åpnes for økonomiske incentiver for å stimulere til nærvær og tilrettelegging av arbeidsplassen. Tiltakene skal være kostnadsnøytrale for partene i arbeidslivet og staten i forhold til dagens fraværsnivå.

Når det gjelder uførepensjon finner utvalget ikke grunnlag for å redusere tilgangen til denne ordningen gjennom lavere ytelser eller innstramminger i de medisinske vilkårene. Derimot skal det stilles strengere krav til at yrkesrettet attføring skal være forsøkt. Utvalget foreslår at det innføres en tidsbegrenset uførestønad i kombinasjon med en varig uførepensjon. Den varige uførepensjonen skal som hovedregel forbeholdes de som er 100 pst. uføre. Utvalget foreslår også en ny ordning for avkorting av tidsbegrenset stønad og pensjon i forhold til arbeidsinntekt.

Sandman-utvalgets innstilling vil bli sendt på høring. Regjeringen tar sikte på å legge saken fram for Stortinget i vårsesjonen 2001.

Tiltak i uføreordningen

En hovedutfordring innenfor uføreområdet framover er å redusere nytilgangen til uførepensjonsordningen. I tillegg er det viktig å fokusere på muligheten for å kombinere arbeid og trygd, også for de som har fått innvilget uførepensjon og der helsetilstanden eller andre forhold kan tilsi at inntektsevnen har økt.

I Revidert budsjett for 2000 ble det iverksatt flere administrative tiltak innenfor gjeldende regelverk for å begrense uføretilgangen. Bedre kvalitetssikring i saksbehandlingen, innskjerping av kravet om at attføring skal være forsøkt, bedre samordning av mål og prioriteringer i Aetat og trygdeetaten og økt innsats for reaktivisering av personer som allerede har fått innvilget uførepensjon er sentrale elementer i disse tiltakene.

Regjeringen vil følge opp dette i 2001 og utvide tiltakene til også å gjelde økt bruk av unntaksbestemmelsene for tidsbegrensning av rehabiliteringspenger, slik at personer som har en utsikt til bedring av sin helsetilstand får bedre tid til å få avklart sin situasjon i forhold til arbeid. Regjeringen vil også foreslå at Trygderetten får adgang til å omgjøre vedtak til ugunst for den ankende part. Det vil videre bil foreslått å fastsette en klar hjemmel for at det kan fastsettes retningslinjer for tiltak for å etterprøve behovet for tilståtte ytelser med sikte på i større grad enn i dag, å forsøke å reaktivisere personer som allerede er tilstått uførepensjon.

Rett ytelse og god ressursutnyttelse i trygdeetaten

Trygdeetaten skal bidra til riktige og gode løsninger for den enkelte trygdemottaker, og den har i løpet av det siste tiåret fått store nye oppgaver med å følge opp sykmeldte, veilede den enkelte og bidra til gode samarbeidsløsninger. Dette innebærer nye arbeidsmetoder og stiller etaten overfor store utfordringer, men rokker ikke ved etatens hovedoppgave om å sørge for rett ytelse til den som har krav på det.

Rett ytelse til rett tid er et hovedmål for trygdeetaten og av avgjørende betydning for befolkningens tillit til trygdesystemet. Trygdeetaten vil fortsette arbeidet med å redusere svartidene, gi bedre service til brukerne, og ikke minst, gi like god service over hele landet. Satsingen på kortere svartider er et sentralt ledd i etatens arbeid med innføring av serviceerklæringer. Fra og med 1998 gjennomføres det landsdekkende brukerundersøkelser en til to ganger i året. Den administrative kvalitetssikringen i etaten er vesentlig styrket. Det er gjennomført organisatoriske endringer og iverksatt styrings- og rapporteringssystemer i forholdet mellom etaten og Sosial- og helsedepartementet. Det er satt i gang et samarbeid om utvikling av oppfølgingskriterier til å vurdere trygdeetatens resultatoppnåelse.

Tverretatlig samarbeid om rehabilitering og -attføring

Stortinget har ved flere anledninger pekt på problemer knyttet til samarbeid mellom trygdeetaten, Aetaten, sosial- og helsetjenesten på rehabilitering- og attføringsområdet, og understreket behovet for å utvikle et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom disse.

Stortingets behandling av Attføringsmeldinga (St.meld. nr. 39 (1991-92)) og Velferdsmeldinga (St.meld. nr. 35 (1994-95)) nedfelte en arbeidsdeling mellom etatene som i hovedtrekk fortsatt gjelder, og det ble slått fast at hjelpebehovet til personer med sammensatte problemer bør løses gjennom utvikling av gode samarbeidsformer mellom etatene. I oppfølgingen av Attføringsmeldinga og Velferdsmeldinga ble det utarbeidet to rundskriv »Felles saksbehandlings- og samarbeidsrutiner for trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten» og »Om samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning». I sistnevnte rundskriv ble kommunene oppfordret til å opprette et samarbeidsforum på ledelsesnivå mellom helse- og sosialtjenesten i kommunen, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og eventuelle andre relevante aktører. En evaluering av rundskrivet viser at samarbeidet i hovedsak fungerer godt, men at det er utfordringer knyttet til å få de mest vanskeligstilte i arbeid eller utdanning.

Evaluering av basisgruppene viser at disse stort sett fungerer bra og etter formålet. Basisgruppene er i dag den eneste lovpålagte samarbeidsformen knyttet til rehabiliteringsprosessen for den enkelte.

Ved behandling av St.pr. nr 63 (1997-98) Opptrappingsplan for psykisk helse, sluttet Stortinget seg til hovedlinjene i planen. En viktig del av planen omfatter sysselsettingstiltak og styrking av Aetat over AADs budsjett, det understrekes at sysselsettingstiltakene for denne gruppen må sees i nær sammenheng med tiltak innen helse- og sosialtjenesten.

I behandlingen av St.meld. nr. 21 (1998-99) Rehabiliteringsmeldinga, ga Stortinget sin tilslutning til strategier og tiltak for å utvikle en helhetlig politikk på rehabiliteringsfeltet slik at brukerne får et bedre samordnet tilbud.

I Rehabiliteringsmeldinga er kommunenes ansvar for koordinering og tilrettelegging av rehabiliteringsarbeidet understreket. Kommunen er tillagt et tydeligere ansvar for å sikre at det blir utviklet motivasjons-, mestrings- og læringstiltak som forberedelse til attføring og arbeid. Mål og styringssignaler i forhold til målgrupper som flere etater samarbeider om skal harmoniseres, og forpliktelser til samarbeid mellom etatene knyttet til samarbeid om individuelle planer skal tydeliggjøres i aktuelle lovverk.

Rikstrygdeverket og Arbeidsdirektoratet har nå utarbeidet samordnede mål og prioriteringer på attførings- og rehabiliteringsområdet, og disse skal legges til grunn ved formulering av etatenes konkrete mål og prioriteringer for 2001. Som følge av Stortingets tilslutning til forslag i Revidert nasjonalbudsjett 2000 er attføringskravet i uførepensjonsordningen skjerpet og det legges opp til felles forsterket attførings- og rehabiliteringsinnsats og et tettere samarbeid mellom de to etatene omkring reaktivisering av uførepensjonister.

På bakgrunn av Stortingets henstilling ved behandlingen av Rehabiliteringsmeldinga arbeider Sosial- og helsedepartementet med en nasjonal plan for rehabilitering.

En ny rehabiliteringsforskrift er under arbeid. Den vil tydeliggjøre hvilket ansvar helsetjenesten skal ha innenfor rehabiliteringsområdet, og ventes å tre i kraft fra 1. april 2001.

Sosial- og helsedepartementet vil i løpet av 2001 fastsette forskrift om individuelle planer med hjemmel i lov om helsetjenesten i kommunene, lov om spesialisthelsetjenesten og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Videre har lov om pasientrettigheter en bestemmelse om rett til individuell plan. Formålet med individuelle planer er at tilbudet til den enkelte er mest mulig helhetlig koordinert og individuelt tilpasset, og å sikre brukermedvirkning. For å utdype bestemmelsene i forskriften vil departementet utarbeide en veileder om individuelle planer.

Ved behandling av Rehabiliteringsmeldinga ga Stortinget støtte til å videreutvikle serviceerklæringer og offentlige servicekontor. På bakgrunn av Rehabiliteringsmeldinga er det også etablert et statlig kompetansesenter for helhetlig rehabilitering (SKUR) i Bodø som skal være i drift fra høsten 2000.

Høgskolen i Oslo har siden 1996 drevet et tverrfaglig etterutdanningskurs i rehabilitering med finansiering fra Sosial- og helsedepartementet.

Utjamningsmeldinga (St.meld. nr 50 1998-1999) skisserer ulike strategier for å bedre levekårene for spesielt vanskeligstilte personer. Målrettet bistand overfor disse personene krever et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom de ulike hjelpeinstansene.

I oppfølgingen av Velferdsmeldinga og Utjamningsmeldinga er det etablert forsøk med brukerkontor som skal bistå personer som har problemer i kontakten med helse- og sosialtjenesten, trygdeetaten og Aetat.

Som en oppfølging av Utjamningsmeldinga er det satt i gang forsøk i kommunal regi i samarbeid med Aetat om aktivisering av langtids sosialhjelpsmottakere.

Også andre tiltak i meldinga stiller krav til utformingen av samarbeidsløsninger mellom berørte etater. Arbeidet videre med å konkretisere samarbeidet overfor særlig vanskeligstilte personer vil bl.a. skje i tilknytning til handlingsplanen for oppfølging av Utjamningsmeldinga.

Sandman-utvalgets innstilling om sykefravær og uførepensjon som ble lagt frem 15. september tar opp flere forhold som også har betydning for etatsamarbeidet. Det gjelder bl. a. forslag om at trygdeetaten skal ha ansvar ved bedriftsintern attføring og at det skal det stilles strenge krav til at yrkesrettet attføring skal være forsøkt før eventuell uførepensjon kan tilstås.

4. Endringsforslag på programområde 29 i 2001

Regjeringen ønsker at folketrygden også i fremtiden skal være det bærende element i vårt samlede sosiale sikkerhetssystem. For å sikre den sosiale tryggheten i en periode hvor vi forventer fortsatt utgiftsvekst bl.a. av demografiske årsaker er det nødvendig med en stram prioritering.

Undervisningstolking for hørselshemmede -studenter

For å sikre hørselshemmede studenter lik rett til utdanning, foreslås trygdeetatens administrasjonsbudsjett styrket med 17,3 mill. kroner til oppretting av flere tolkestillinger ved hjelpemiddelsentralene til undervisningstolking på høyskole- og universitetsnivå. Regjeringen ser dette som et viktig tiltak fordi det er med på å legge til rette for at hørselshemmede ungdommer får tatt utdanning, slik at de får muligheten til å komme ut i lønnet arbeid. Tiltaket vil redusere behovet for frilanstolker, og bevilgningen til frilanstolker foreslås derfor redusert med 7,3 mill. kroner. Netto merutgift er altså 10 mill. kroner.

Ordningen med at trygdeetaten kjøper -helsetjenester til sykmeldte.

I 1997 ble trygdeetaten, som en prøveordning, gitt adgang til å kjøpe helsetjenester til sykmeldte. (Jf. St.prp. nr. 1, 1996-97.) Ordningen ble gjort landsomfattende i 1999. For 2001 foreslås å øke bevilgningen til kjøp av helsetjenester med 28,5 mill. kroner til 74,5 mill. kroner, slik at ordningen kan trappes opp ytterligere.

Ordningen gir innsparing på sykepengekapitlet, først og fremst fordi de berørte sykmeldte får kortere ventetid på behandling og kommer raskere tilbake i arbeid. En evaluering fra Norsk institutt for by- og regionforskning anslår at innsparingen ved trygdeetatens kjøp av helsetjenester ved om lag 5 200 pasientbehandlinger til om lag 125 mill. kroner. Det legges til grunn at om lag 9 000 personer kan behandles i 2001. Innsparingen på grunn av ordningen blir dermed betydelig høyere enn anslått i evalueringen. Innsparingen vil øke ytterligere i 2001 som følge av at ordningen trappes opp. Mindreutgiftene på sykepengekapitlet i 2001 knyttet til utvidelsen av ordningen anslås til 50 mill. kroner. Ordningen fører ikke til nedprioritering av andre søkere/mottakere av helsetjenester. Dette skyldes at alle utredninger og operasjoner finner sted utenfor det ordinære systemet for pasientbehandling, bl.a. som kvelds- og helgearbeid. Dette bekreftes av den evaluering som er gjennomført. Det legges til grunn at opptrappingen som nå foreslås, ikke vil endre dette forholdet.

Engangsavgift ved utlån av standard datautstyr

Det foreslås å innføre en engangsavgift per bruker ved utlån av standard datautstyr på 2 000 kroner. I følge tall fra Statistisk Sentralbyrå for 1998 har 57 pst. av befolkningen tilgang til PC i hjemmet. Datamaskiner er blitt så alminnelige at tiden er inne til å vurdere disse på linje med vanlige »hvite- og brunevarer» (kjøleskap, komfyr, fjernsynsmottaker mv.). Det gis ikke stønad til hjelpemidler i hjemmet som vanligvis også brukes av mennesker uten funksjonshemminger. Tiltaket innebærer at avgiften skal betales ved førstegangs utlån eller ved utskifting av standard datautstyr. Brukere som må låne to PC-er samtidig, for eksempel skoleelever som har behov for maskin både på skolen og hjemme, skal likevel ikke betale mer enn 2 000 kroner i avgift. Tiltaket er beregnet å gi en netto mindreutgift på 16 mill. kroner i 2001.

Gravferdsstønad

For å forbedre gravferdsstønaden foreslås det å lette vilkårene for å få behovsprøvd gravferdsstønad. Det foreslås et fribeløp på 8 000 kroner for avdødes finansformue når avdøde etterlater seg ektefelle eller samboer. Videre foreslås å oppheve behovsprøvingen mot gjenlevendes inntekt, og å oppheve all behovsprøving når avdøde er under 18 år. Til sammen er disse tiltakene beregnet å gi merutgifter på 4,8 mill. kroner.

Utvidet bruk av reisetilskudd som oppfølgings-verktøy for sykmeldte

Det foreslås å tilby reisetilskudd som alternativ til sykepenger til alle sykmeldte, uansett diagnose. (Reisetilskudd gis i dag i hovedsak bare til midlertidig bevegelseshemmede.) Forslaget vil innebære at alle sykmeldte som kan klare selve arbeidsdagen, men har problemer med reisen til og fra på grunn av for eksempel overfylte offentlige kommunikasjonsmidler eller lang gangavstand, kan motta reisetilskudd som alternativ til sykepenger. Dette vil være til fordel både for de sykmeldte som blir berørt og for samfunnet. Forslaget er beregnet å gi netto mindreutgifter på 10 mill. kroner for folketrygden.

Trygd på kontinentalsokkelen

Regjeringen vil i høst fremme forslag om endringer i folketrygdloven og barnetrygdloven med sikte på at personer som bor i utlandet og som arbeider på norsk kontinentalsokkel skal være omfattet av norsk lovgivning. Dette vil særlig gjelde i forhold til folketrygden, men en del vil også få rett til barnetrygd.

Bakgrunnen for forslaget er en klage Norge mottok i juni 1997 fra EFTAs overvåkningsorgan ESA hvor det ble hevdet at Norge bryter EØS-avtalen ved ikke å anvende avtalens koordineringsregler for trygd på norsk kontinentalsokkel. Regjeringen har derfor funnet at det, ut fra rimelighetsbetraktninger, er nødvendig å foreta visse lovendringer for å sikre at den aktuelle gruppen arbeidstakere ikke faller ut av offentlige trygdesystemer mens de er i arbeid på norsk kontinentalsokkel. Forslag til endringer i folketrygdloven og barnetrygdloven vil bli fremmet som egen sak i høst.

Det tas sikte på at lovendringene skal tre i kraft fra 1. januar 2001. For endringene i folketrygdloven foreslås å gi adgang til medlemskap i folketrygden med tilbakevirkende kraft i visse tilfeller. Endringene i barnetrygdloven foreslås gitt med virkning fra 1. januar 1994.

Forslaget innebærer at ca. 3000 personer som i dag arbeider på norsk sokkel uten offentlig trygdedekning vil bli omfattet av norsk lovgivning. I tillegg vil ytterligere ca. 5000 personer (hovedsakelig briter og nederlendere) kunne velge om de vil være dekket i Norge eller i hjemlandet. Hvor mange som totalt sett vil bli omfattet av norske trygderegler etter gjennomføring av lovendringene er i stor grad avhengig av hva disse velger. Endringene vil medføre både ekstra utgifter (stønadsutbetalinger) og merinntekter (trygdeavgifter), og under ett er det for neste år lagt til grunn at både merutgiftene og merinntektene vil utgjøre ca. 180 mill. kr.

Nye beregningsregler for rehabiliteringspenger og attføringspenger

Regjeringen går inn for at innføringen av de nye beregningsreglene for rehabiliteringspenger og attføringspenger blir utsatt.

Programområde 30 Helsevern.

Det er under programområde 30 Helsevern ført opp 17 080 mill. kroner for 2001 mot 15 227 mill. kroner for 2000. Utgiftene er således økt med 1 853 mill. kroner, eller 12,2 pst., i fra 2000 til 2001.

Programområde 30 er inndelt i tre programkategorier:

  • Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.
  • Legehjelp, medisin m.v.
  • Andre helsetiltak

Folketrygdens dekning av utgifter til helsetjenester har som overordnet mål å gi befolkningen i alle deler av landet rimelig tilgang til effektiv medisinsk behandling, og å dekke utgifter til dette. Folketrygdens ansvar omfatter i hovedsak stønad til helsetjenester utenfor institusjon. Også utgifter ved visse typer privateide institusjoner dekkes. Pleietjenester og forebyggende tjenester finansieres i hovedsak ikke av folketrygden.

Kommunene har ansvaret for primærhelsetjenesten og fylkeskommunene for spesialisthelsetjenesten. Foruten det ansvarlige forvaltningsnivåets egenfinansiering av tjenestene, bidrar folketrygden og pasientene til finansieringen av enkelte tjenester gjennom henholdsvis refusjoner og egenandeler. I fylkeshelsetjenesten omfatter trygdens finansieringsansvar bl.a. private laboratorier og røntgeninstitutt, praktiserende legespesialister, spesialister i klinisk psykologi og tannleger. I kommunehelsetjenesten omfatter finansieringsansvaret allmennlegetjenesten og fysioterapitjenesten. Enkelte tjenester finansieres fullt ut av folketrygden og pasientene, uten kommunal eller fylkeskommunal medvirkning. Det gjelder bl.a. viktige legemidler og syketransport.

Folketrygden kan også gi bidrag til dekning av utgifter til en del formål i samband med sykebehandling som det ikke gis pliktmessig refusjon til. Det gjelder bl.a. opphold på opptreningsinstitusjon og legemidler på hvit resept.

1 Endringsforslag på programområde 30 i 2001

Egenbetaling for visse helsetjenester

Egenandelene for legehjelp, psykologhjelp og fysioterapi foreslås økt med gjennomsnittlig 4,5 pst. fra 1. juli 2001. Den maksimale egenandelen for legemidler på blå resept foreslås økt fra 340 til 360 kroner fra 1. januar 2001. Egenandelen for reiser som trygden refunderer foreslås økt fra 80 til 85 kroner en vei (fra 160 til 170 kroner tur/retur) fra samme tidspunkt. Utgiftstaket for egenandeler foreslås økt fra 1 370 kroner for 2000 til 1 450 kroner for 2001. Samlet budsjettvirkning anslås til om lag 150 mill. kroner i 2001.

For å bedre skjermingen mot høye egenandeler for funksjonshemmede og mennesker med kronisk sykdom for tjenester som ikke omfattes av ordningen med egenandelstak, foreslås følgende tiltak:

  • Det innføres en felles egenandel ved opptreningsinstitusjonene for alle brukergrupper på 190 kroner per døgn.
  • Det gjennomføres en utvidelse av »diagnoselista» som gir grunnlag for fri fysikalsk behandling.
  • Losjigodtgjørelsen ved overnatting i forbindelse med undersøkelse og behandling økes med 55 kroner.
  • Det iverksettes et forsøk i to eller tre fylker med utvidelse av den offentlige tannhelsetjenesten til å omfatte grupper av hjemmeboende som mottar kommunale omsorgstilbud.

I alt foreslås de aktuelle bevilgningene styrket med 42 mill. kroner i denne forbindelse. Det vises til samlet omtale under kap. 2752 Refusjon av egenbetaling.

Tiltak på legemiddelfeltet

Fra 1. juli 2000 er det innført en ny praksis for fastsettelse av maksimalpriser på legemidler, basert på prisene på det enkelte legemidlet i et utvalg europeiske land. Det regnes med innsparinger under refusjonsordningen for legemidler (blåreseptordningen) på 155 mill. kroner i 2000 og 310 mill. kroner i 2001 på de legemidlene som omfattes av prisendringer i 2000. Det forventes en ytterligere innsparing på 60 mill. kroner i 2001 knyttet til prisjusteringer for de øvrige legemidlene på markedet.

Referanseprissystemet for legemidler, som ble innført i 1993 og utvidet i 1998 og 1999, foreslås avviklet fra 1. januar 2001. Systemet innebærer at trygdens refusjon for medisinsk likeverdige legemidler ikke overstiger prisen på det billigste av preparatene. Systemet har ikke fungert etter hensikten. En avvikling medfører utgifter på om lag 20 mill. kroner.

Avviklingen av referanseprissystemet innebærer reduserte kostnader for apotekene. På denne bakgrunn vil apotekenes maksimalavanser bli redusert fra 1. januar 2001 med en innsparing for folketrygden på 20 mill. kroner.

Øvrige endringer på programområde 30.

  • Luftambulansetjenesten opprettholdes på dagens nivå og sikkerhet. Nå gjeldende kontrakter med operatørselskapene går ut i 2001. Rikstrygdeverket har gjennomført en ny anbudsrunde, og nye kontrakter vil bli inngått når resultatet av anbudsrunden foreligger. Det er lagt inn 54 mill. kroner i merutgifter i 2001. Merutgiftene skyldes kostnadsøkningen for å opprettholde tjenestenivå og sikkerhet.
  • Det foreslås at barn og ungdom under 16 år med dokumentert middallergi skal kunne få bidrag fra folketrygden til ett sett madrass- og puteovertrekk. Merutgiftene på kap. 2790, post 70 Bidrag lokalt er beregnet til 1,5 mill. kroner. I tillegg til å redusere plagene for denne gruppen vil tiltaket dempe behovet for allergimedisiner. Kap. 2751, post 70 Legemidler foreslås derfor redusert med 1,5 mill. kroner.
  • Syketransport. Det er dokumentert at kjørekontorer i offentlig regi bidrar til å begrense veksten i folketrygdens utgifter til syketransport, og det foreslås å opprette kjørekontorer i de to siste fylkene som ikke allerede har dette. Tiltaket er beregnet å gi en netto innsparing på 6,5 mill. kroner. Videre foreslås en justering av egenbetalingen ved syketransport som er beregnet å gi en brutto innsparing på 50 mill. kroner. Hensyn tatt til refusjonsordningene anslås netto innsparing til om lag 25 mill. kroner.
  • Sykepleieartikler. Det foreslås at utgifter til stomitang dekkes av folketrygden. Netto merutgifter i 2001 er beregnet til 1,5 mill. kroner. Etter 2001 vil innsparingen ved tiltaket overstige merutgiftene. - Videre foreslås iverksetting av tiltak som parallellimport, anbudsordninger og prisjusteringer på en del sykepleieartikler. Til sammen er disse tiltakene beregnet å gi mindreutgifter på 5 mill. kroner i 2001.

3 Oversikt tabeller

Utgifter fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert budsjett 2000

Forslag
2001

Pst. endr.
00/01

Administrasjon

2600

Trygdeetaten

3 647 176

3 666 800

4 034 800

10,0

2603

Trygderetten

35 635

37 350

41 000

9,8

Sum kategori 29.10

3 682 811

3 704 150

4 075 800

10,0

Stønad under sykdom

2650

Sykepenger

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Sum kategori 29.50

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Uførhet og medisinsk -rehabilitering m.m.

2660

Uførhet

30 636 445

33 106 000

35 297 000

6,6

2662

Yrkesskadetrygd, gml. lovgivning

82 809

83 000

76 000

-8,4

2663

Medisinsk rehabilitering m.v.

6 910 952

7 686 000

8 692 300

13,1

Sum kategori 29.60

37 630 206

40 875 000

44 065 300

7,8

Alderdom

2670

Alderdom

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Sum kategori 29.70

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Forsørgertap og eneomsorg for barn
m.v.

2680

Etterlatte

2 160 100

2 193 500

2 156 000

-1,7

2683

Stønad til enslig mor eller far
(jfr. kap. 5701)

5 107 526

5 076 500

4 449 500

-12,4

2686

Gravferdsstønad

223 582

230 000

240 300

4,5

Sum kategori 29.80

7 491 208

7 500 000

6 845 800

-8,7

Diverse utgifter

2691

Diverse overføringer m.v.

40 061

43 000

-100,0

Sum kategori 29.90

40 061

43 000

-100,0

Sum programområde
29

129 946 698

135 499 150

146 954 900

8,5

Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.

2711

Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Sum kategori 30.10

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Legehjelp, medisin m.v.

2750

Syketransport m.v.

1 754 862

1 785 000

1 895 000

6,2

2751

Medisiner m.v.

6 333 873

6 671 000

7 407 000

11,0

2752

Refusjon av egenbetaling

1 253 214

1 400 000

1 795 000

28,2

2755

Helsetjeneste i kommunene

2 590 910

2 617 000

2 979 000

13,8

Sum kategori 30.50

11 932 859

12 473 000

14 076 000

12,9

Andre helsetiltak

2790

Andre helsetiltak

331 053

390 000

431 000

10,5

Sum kategori 30.90

331 053

390 000

431 000

10,5

Sum programområde
30

14 503 884

15 226 800

17 079 900

12,2

Sum utgifter

144 450 582

150 725 950

164 034 800

8,8

Inntekter fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr. 00/01

5702

Trygderetten

45

5701

Diverse inntekter

2 718 054

2 810 500

3 100 000

10,3

Sum inntekter

2 718 099

2 810 500

3 100 000

10,3

Oversikt over årsverk

Tabell 3.1 Årsverk pr. 1. mars 1998, 1999 og 2000 i henhold til Statens sentrale tjenestemannsregister

Årsverk pr
1/3-1998

Årsverk pr
1/3-1999

Årsverk pr
1/3-2000

2600

Trygdeetaten ekskl. hjelpemiddel-sentralene

5 925

6 325

6 386

2600

Hjelpemiddelsentralene m.v.

650

717

711

2603

Trygderetten

62

57

60

Sum område 29 Sosiale formål

6 637

7 099

7 157


4 Grunnbeløp, særtillegg og andre -stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av.

En vesentlig del av utgiftene under programområde 29 og enkelte utgifter under programområde 09 avhenger av satsene for grunnbeløp og særtillegg. For 2001 fordeler utgiftene til de ulike pensjonstyper seg slik (i mill. kroner):

Tabell 4.1 Utgifter avhengig av grunnbeløpet

Programområde 09:

Krigspensjon

1 003

Avtalefestet pensjon med statstilskott

497

Sum programområde
09

1 500

Programområde 29

Uførepensjon

35 297

Yrkesskadetrygd (gammel lovgivning)

76

Rehabilitering m.v. *)

4 711

Alderspensjon

66 606

Etterlattepensjon

2 156

Stønader til enslige
forsørgere

4 471

Sum programområde
29

113 317

Sum totalt programområdene 09 og
29

114 817

Fra 1. mai 1999 økte grunnbeløpet med 1 580 kroner til 46 950 kroner, dvs. med 3,5 pst. Fra 1. mai 2000 ble grunnbeløpet hevet med 2 140 kroner eller 4,6 pst., til 49 090 kroner. Dette innebærer at det gjennomsnittlige grunnbeløpet har økt med 4,2 pst. fra 1999 til 2000.

Særtilleggssatsene økte fra 1. mai 1998 fra 63,2 til 79,33 pst. av grunnbeløpet etter ordinær sats, og fra 57,5 til 74 pst. i minstesats for pensjonist med ektefelle som selv har tilleggspensjon høyere enn særtillegget etter ordinær sats. Samlet særtillegg og tilleggspensjon for ektefellene må ikke være mindre enn to ganger ordinær sats. En minstepensjonist med ektefelletillegg for ektefelle over 60 år får samme tillegg som ektepar med minstepensjon (158,66 pst. av G)

Minstepensjonen økte fra 1. mai 2000 fra kr 84 204 til kr 88 032, dvs. med kr. 3 828 pr. år, for enslig og fra kr 144 924 til kr 151 524, dvs. med kr 7 000 pr. år for ektepar (gifte pensjonister og pensjonist som forsørger ektefelle over 60 år). Fra 1999 til 2000 økte pensjonen med 4,2 pst. både for enslig minstepensjonist og for minstepensjonistektepar. Minstepensjonen utgjør fra 1. mai 2000 88 032 kroner pr. år for enslig og 151 524 kroner pr. år for ektepar.

a. Grunnbeløpet

Tabell 4.2 Følgende pensjonsytelser fastsettes i forhold til grunnbeløpet:

Stønadsform

Utgjør i pst. av grunnbeløpet

1.

Full grunnpensjon til enslig pensjonist, og
til pensjonist med ektefelle som ikke har rett til pensjon 1)

100

2.

Full grunnpensjon til pensjonist med ektefelle
som også er pensjonsberettiget 1)

75

3.

Ektefelletillegg til pensjonist med full
grunnpensjon før inntektsprøving

50

4.

Barnetillegg for hvert barn før
inntektsprøving

30

5.

Barnepensjon

a. for 1. barn
når en av foreldrene er død

b. for
hvert av de øvrige barn når en av foreldrene er
død

c. for 1. barn når begge foreldrene
er døde:
Samme beløp som etterlattepensjon til den av foreldrene
som ville ha fått størst slik pensjon

d. for
2. barn når begge foreldrene er døde

for
hvert av de øvrige barn når begge foreldrene er
døde

40

25

40

25

6.

Full overgangsstønad til etterlatt,
ugift, skilt eller separert forsørger

185

7.

Særtillegg til ytelser i folketrygden

a. for
enslig pensjonist, pensjonist som forsørger ektefelle under
60 år

b. for ektepar der begge har minstepensjon
(79,33 pst. for hver), og for pensjonist som forsørger
ektefelle over 60 år

c. for pensjonist som
har ektefelle som selv har tilleggspensjon som er høyere enn
særtillegget etter ordinær sats, minst

79,33

158,66

74,0

1) Ved lov av 28. februar 1997 nr. 20 er det bestemt at grunnpensjon til pensjonist som har selvforsørgende ektefelle/samboer, settes til 75 pst. av grunnbeløpet (G). Endringen trådte i kraft 1. januar 1998 og gjelder nye tilfeller.

Tabell 4.3 G-regulerte ytelser. Merutgift for 2001 når G øker med kr 100 (i 1 000 kr)

Kap/

post

Programområde 29:

Beløp

2660

Uførhet

70

Grunnpensjon

26 001

71

Tilleggspensjon

37 582

72

Særtillegg

2 599

2662

Yrkesskadetrygd, gammel lovgivning

70

Pensjoner

155

2663

Attføring

70

Rehabiliteringspenger

9 149

71

Attføringspenger i påvente
av attføring

1

72

Foreløpig uførestønad

448

2670

Alderdom

70

Grunnpensjon

54 712

71

Tilleggspensjon

69 719

72

Ventetillegg

363

73

Særtillegg

10 888

2680

Etterlattepensjoner

70

Grunnpensjon

2 271

71

Tilleggspensjon

1 960

72

Særtillegg

128

2683

Enslig mor eller far

70

Overgangsstønad

3 982

Sum alle G-regulerte ytelser
under programområde 29

219 803

660

Krigspensjon

70

Krigspensjon, militære

597

71

Krigspensjon, sivile

1 446

664

Pensjonstrygden for sjømenn

70

Tilskudd

377

666

Avtalefestet pensjon (AFP)

70

Tilskudd

1 012

Sum alle G-regulerte ytelser
over statsbudsjettet (område 09)

3 432

Sum totalt programområde 09 og
29

223 236

Samlede utgifter på Sosial- og helsedepartementets budsjett øker med andre ord med vel 223 mill. kroner når grunnbeløpet øker med 100 kroner.

b. Særtillegget

Etter folketrygdloven §3-3 ytes det særtillegg til personer som får

  • lderspensjon etter kapittel 9,
  • uførepensjon etter kapittel 2,
  • overgangsstønad og pensjon til gjenlevende ektefelle etter kapittel 17,
  • overgangsstønad eller pensjon til tidligere familiepleier etter kapittel 16,
  • pensjon til foreldreløst barn etter kapittel 18 og
  • overgangsstønad til ugift, skilt eller separert mor eller far etter kapittel 15.

Særtillegget er først og fremst beregnet på dem som på grunn av alder eller av andre årsaker ikke har kunnet tjene opp tilleggspensjon. Særtillegget blir redusert eller faller bort i den utstrekning det ytes tilleggspensjon fra folketrygden, jf. folketrygdloven § 3-3.

c. Andre stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av 1):

Tabell 4.4 Stønader som Stortinget fastsetter størrelsen av

Type stønad

1999

2000

Forslag 2001

1a.

Grunnstønad for ekstrautgifter
ved uførhet etter lovens §6-3 (laveste sats)

6 036

6 156

6 276

1b.

Ved ekstrautgifter utover laveste sats,
kan grunnstønad forhøyes til

9 204

9 384

9 576

1c.

eller til

12 096

12 336

12 588

1d.

eller til

17 808

18 168

18 528

1e.

eller til

24 144

24 624

25 116

1f.

eller til

30 180

30 780

31 392

2a-1.

Hjelpestønad til uføre
som må ha hjelp i huset 2) 3)

10 044

10 248

10 452

2a-2.

Hjelpestønad etter loven § 6-4
til uføre som må ha særskilt tilsyn og
pleie 3)

10 800

11 016

11 232

2b.

Forhøyet hjelpestønad
etter lovens § 6-5 til uføre under 18 år
som må ha særskilt tilsyn og pleie 4)

21 600

22 032

22 476

2c.

eller til

43 200

44 064

44 940

2d.

eller til

64 800

66 096

67 416

3a.

Gravferdsstønad etter lovens §7-2
(ordinær sats) inntil

4 000

4 000

4 000

3b.

Behovsprøvet gravferdstillegg (utover
ordinær sats) inntil

8 000

8 000

8 000

4.

Stønad til barnetilsyn etter loven §§15-11
og 17-9 (ordinære satser) for første barn

for
to barn

for tre eller flere barn

28 284

36 900

41
820

29 076

37 932

42
996

29 952

39072

44
280

1) Henvisningene er til folketrygdloven av 1. mai 1997. Satsene under pkt. 1 , 2 og 4 er årsbeløp for ytelsene.

2) Stønad til hjelp i huset gjelder tilfeller før 1. januar 1992

3) Fra 1. januar 1997 skilles det mellom stønad til hjelp i huset og stønad til særskilt tilsyn og pleie.

4) Gjelder også ved uførhet som skyldes yrkesskade, jfr. lovens § 12-18.

Forslagene til satser i 2001 unntatt gravferdsstønad, er inkludert prisjustering på 2,0 pst., mens stønad til barnetilsyn og godtgjørelse for sykehusopphold i utlandet er justert med 3,0 pst.



Del 2:
Budsjettforslaget



Kap. 2600 Trygdeetaten

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

01

Driftsutgifter

3 532 929

3 479 400

3 842 900

21

Spesielle driftsutgifter

48 856

38 400

37 600

45

Større utstyrsanskaffelser
og vedlikehold, kan overføres

57 241

136 300

138 700

50

Norges forskningsråd

4 500

5 600

70

Tilskudd .

8 150

8 200

10 000

Sum kap 2600

3 647 176

3 666 800

4 034 800

Det er overført fra 1999 til 2000:

Post 01: 89 273 000 kroner

Post 21: 2 615 000 kroner

Post 45: 8 540 000 kroner

1. Formål og hovedprioriteringer

Innledning

Formålet med folketrygden er å:

  • gi økonomisk trygghet
  • bidra til utjevning av inntekt og levekår
  • bidra til hjelp til selvhjelp

Trygdeetatens hovedoppgave er å sikre rettighetene til enkeltmennesker gjennom forvaltning av trygdelovene. Som forvalter av folketrygden og andre regelverk og ordninger, har Trygdeetaten viktige oppgaver i å utrede effekter av ordninger og regelverk, og å bidra til å forenkle regelverket.

I tillegg til folketrygden administrerer etaten også andre sosiale trygdeordninger som barnetrygden, kontantstøtten, krigspensjon og barnebidrag.

Regelverket for barnebidrag har som siktemål å regulere det økonomiske oppgjøret mellom to private parter - bidragspliktig og bidragsmottaker.

2. Resultatrapport 1999

Trygdeetaten har for 1999 hatt et særlig fokus på bruker- og serviceorientering, rett ytelse, reduserte saksbehandlingstider og hjelp til selvhjelp.

2.1 Service og samarbeid

Trygdeetatens strategi for brukerorientering medfører et sterkere fokus på enkeltmennesket og satsing på reell brukermedvirkning.

Trygdeetaten etablerte i 1999 faste brukerutvalg i alle landets fylker og i Rikstrygdeverket med deltakelse fra brukerorganisasjonene og Forbrukerrådet. Etaten har rustet opp lokalene over hele landet for å bedre adgangen til trygdekontoret. Videre tilbyr etaten hjemmebesøk og utvidete åpningstider slik at alle som trenger det får kontakt med sin saksbehandler på trygdekontoret.

I 1999 opprettet Trygdeetaten servicetelefon for pensjonsberegning. Informasjon om etaten og stønadsordningene er tilgjengelig via Internett. Det ligger et stort potensiale for bedret tilgjengelighet ved elektronisk samhandling. Slik vil brukerne etterhvert få nye muligheter til selvbetjening av etatens service-, tjeneste- og informasjonstilbud, uten å være avhengig av åpningstider og kontakt med ansatte.

Offentlige servicekontor

Trygdeetaten ønsker å utnytte sin tilstedeværelse i servicekontorsamarbeid med andre offentlige etater. Hovedmålet er å sikre at brukerne får en samordnet og god tilgjengelighet til flere offentlige tjenester med én dør, én skranke og ett telefonnummer. Det tas sikte på å utvikle en førstelinjetjeneste der brukerne får løst et stort antall enklere forvalt-ningsoppgaver fra flere etater direkte uten ventetid. Servicekontorene skal også informere og veilede brukerne om videre saksgang og kontakt med andre forvaltningsorganer.

Serviceerklæringer

Serviceerklæringene gir brukerne generell informasjon om trygderettigheter, svartider, hvordan en går frem for å få sin sak raskt og riktig behandlet, og hva slags service det enkelte trygdekontor kan gi. Trygdeetaten legger til rette for at brukerne skal kunne klage på servicen dersom et medlem ikke er fornøyd, og etaten forplikter seg til å følge opp klager for å bedre tilbudet.

For å kunne utgi serviceerklæring må fylkene sertifiseres i forhold til et sett av minstekrav til god personlig service, informasjon, tilgjengelighet og svartider. Ved utgangen av 1999 hadde 8 fylker utgitt serviceerklæringer: Nord-Trøndelag, Hedmark, Aust-Agder, Buskerud, Vest-Agder, Sogn og Fjordane, Oppland og Rogaland.

2.2 Rett ytelse til rett tid

2.2.1 Rett ytelse

Kvalitet i oppgaveløsningen

Arbeidet med å sikre rett tildeling og utmåling av ytelse til enkeltmennesker er Trygdeetatens grunnleggende oppgave. Trygdeetaten oppfyller dette i de aller fleste tilfeller. Trygdeetaten har likevel satt sterkt fokus på de områder hvor det er særlig fare for feil, forskjellsbehandling eller annen kvalitetssvikt.

Et policydokument om kvalitetsarbeidet i etaten ble sluttført i februar 1999 og distribuert til alle enheter i etaten for gjennomgang og konkret oppfølging. Samtlige fylkestrygdekontorer, Folketrygdkontoret for utenlands-saker og Trygdeetatens innkrevingssentral har i samarbeid med Rikstrygdeverket drøftet utfordringene på området. Fire erfaringskonferanser med lands-dekkende deltakelse fra alle etatsnivåer er gjennomført. Temaet ble også tatt opp i trygdedirektørens styringsdialogmøter med lederne for fylkestrygdekontorene

Uførepensjon

Det er et sentralt mål å sikre likebehandling på trygdeområder med stort innslag av skjønnsmessig vurdering. Dette er særlig aktuelt på de sykdomsrelaterte områdene, deriblant uførepensjon. Hovedmålet for uførepensjonsområdet i 2000 er å sikre god kvalitet i uførepensjonssaker slik at de som fyller vilkårene får rett ytelse i rett tid.

Rikstrygdeverket foretok høsten 1999 i samarbeid med fylkestrygdekontorene en undersøkelse av kvaliteten i 482 førstegangsvedtak på uførepensjon, både innvilgelses- og avslagssaker. En mer omfattende undersøkelse med gjennomgang av 4000 uførepensjonssaker ble gjennomført i 2000. Undersøkelsen vil frembringe systematisk kunnskap om kvaliteten i saksbehandlingen på uføreområdet og skal brukes til å utvikle saksbehandlingskvaliteten.

Rikstrygdeverket har utviklet en nasjonal kvalitetsstandard for behandling av uføresaker. Kvalitetsstandarden omfatter kvalitet i saksbehandlingen, oppfølgingsarbeid og vedtak. I tillegg skal den bidra til en bedre forståelse og ivaretaking av sammenhengen mellom de manuelle og EDB-styrte sidene av saksbehandlingen. Kvalitetsstandarden skal bidra til at:

  • saksbehandlingen skal holde høy kvalitet og gjeldende retningslinjer skal følges
  • vurderinger som er foretatt underveis i saksgangen skal synliggjøres og dokumenteres
  • vedtakene skal være korrekte og i tråd med saksframstillingen
  • pensjon skal være riktig utmålt og gis i rett tid.

I Rikstrygdeverkets prosjekt »Geografiske variasjoner i tilgang til uførepensjon 1980-1997» ble det redegjort for effekten av ulike samfunnsforhold på forbruket av uførepensjon.

Det framgår av prosjektet at ulike samfunnsforhold varierer systematisk med uførepensjoneringen i en kommune eller et fylke: Høy dødelighet og et lavt utdanningsnivå forekommer ofte sammen med høy uførepensjonering både for kvinner og menn. Et vanskelig arbeidsmarked øker uførerisikoen, spesielt for menn. Trygdekontorenes og arbeidskontorenes rammebetingelser for attføringsarbeidet varierer derfor mye. Det er store forskjeller i mulighetene for tilbakeføring til det lokale arbeidsmarkedet.

Formidling av hjelpemidler til funksjonshemmede

I 1999 ble det utviklet nasjonale standarder på flere av sentralenes arbeidsområder, som ble gitt ut i hefteform i 2000. Disse skal sikre at prosedyrene innen et arbeidsområde eller tjeneste er den samme i alle fylkene.

Det ble i 1998 og 1999 gitt høy prioritet til å bygge ned restansene og få ned saksbehandlingstiden ved hjelpemiddelsentralene. De aller fleste hjelpemiddelsentralene oppnådde målet for saksbehandlingstid på søknader om hjelpemidler i 1999. Det er fremdeles behov for å korte ned behandlingstiden for saker som gjelder søknad om hjelpemidler i arbeid og attføring. Dette er saker som avgjøres i trygdekontor og fylkestrygdekontor. Søknader om stønad til bil hadde i 1999 for lang saksbehandlingstid. I 2000 er avgjørelsesmyndighet i søknader om stønad til bil delegert til ett trygdekontor i hvert fylke. Målet med denne regionaliseringen er blant annet at normtidene skal overholdes.

Regnskapsområdet

I 1999 satte Trygdeetaten i drift ny reskontro for utbetalinger. Alle utbetalinger fra Infotrygd går nå via reskontroen, noe som gir bedret kontroll og sikkerhet med betalingsformidlingen, vesentlig bedre sporbarhet mellom Infotrygd og hovedbok, og en bedre oversikt og kontroll av alle utbetalinger til medlemmer og arbeidsgivere på tvers av ytelser/rutiner.

Det er foretatt ca. 17 mill. transaksjoner i 1999 etter at utbetalingsreskontroen ble satt i drift i mai. Dette tilsvarer ca. 26 mill. transaksjoner på årsbasis.

Pensjonsberegning

Arbeidet med å sikre rett pensjonsytelse har i hovedsak vært konsentrert om oppfølging og kontroll av løpende ytelser og iverksetting av forebyggende tiltak for å sikre korrekt beregning av pensjoner.

Kontrollarbeidet i 1999 har vært knyttet til kontroll av inntektsavhengige ytelser på grunnlag av opplysninger i lønns- og trekkoppgaveregisteret og registeret for pensjonsgivende inntekter for 1997.

Rikstrygdeverket har satt i gang en rekke tiltak med sikte på å styrke pensjonsberegningsområdet og vil fremover intensivere virksomheten på området.

Det ble i 1999 lagt til rette for kompetansehevende tiltak på pensjonsberegningsområdet overfor fylkestrygdekontorene. Opplæringen gjelder pensjonsberegning og sammenhengen mellom regelverk og riktig registrering i IT-systemene. Dette arbeidet blir videreført i 2000.

Samtidig er det satt i gang en modernisering av trygdeetatens IT-systemer, som både på kort og lang sikt vil bidra til å effektivisere og høyne kvaliteten på pensjonsberegninger. På kort sikt er det et mål å utvikle en felles pensjonsrutine.

2.2.2 Reduserte saksbehandlingstider

Tabell 5.1 Saksmengde i trygdekontorene 1998-1999

1998

1999

Endring pst.

Trygdekontorene 2 trygdesaker:

Inngang

1 065 000

1 185 500

11,4

Produksjon

1 081 050

1 217 300

12,6

Produksjonsprosent

101,5

102,7

Trygdekontorene 2 barnebidragssaker:

Inngang

125 720

148 650

18,2

Produksjon

127 590

151 357

18,6

Saksmengdetallene for trygdesaker omfatter alderspensjon, uføreytelser, rehabilitering, enslige forsørgere, yrkesskade og hjelpemidler. Sykepenger, barnetrygd og helsetjenester er ikke inkludert i produksjonstallene over. Inkludert er heller ikke gravferdsstønad og kontantstøtte.

Totalt økte den registrerte saksproduksjonen i trygdekontorene fra 1998 til 1999 fra 3 475 000 til 4 165 000 saker, dvs. med ca. 20 pst.

Økt saksinngang og økt produksjon

Trygdeetaten har gitt særlig høy prioritet til arbeidet med å redusere saksbehandlingstidene. Den største reduksjonen ble gjennomført i 1998, men også i 1999 hadde dette arbeidet en meget positiv utvikling. Det er fastsatt »ytre tidsgrenser» for svartider, og »normtider» (tiden det tar å avgjøre 75 pst. av sakene) på de forskjellige saksområdene. På flere saksområder er den normale svartiden tilnærmet halvert i enkelte fylker, og servicetilbudet er nå jevnere over hele landet. Antallet saker over »ytre tidsgrense» er kraftig redusert. Se figur.

Tabell 5.2. Restanser eldre enn ytre tidsgrense. Trygdekontor og fylkestrygdekontor

1999

2000

Januar 1999

4 001

895

Februar 1999

3 545

795

Mars 1999

3 080

747

April 1999

2 586

790

Mai 1999

2 371

762

Juni 1999

1 472

774

Juli 1999

1 509

963

August 1999

1 398

September 1999

1 313

Oktober 1999

1 139

November 1999

1 001

Desember 1999

977

2.3 Hjelp til selvhjelp

2.3.1 Oppfølging av sykmeldte

Hovedmålet for Trygdeetatens oppfølging av sykmeldte er å bidra til at den sykmeldte tidligst mulig får avklart sin situasjon i forhold til arbeid og trygdeytelser, samt bidra til at den sykmeldte kommer tilbake i arbeid eller opprettholder kontakt med arbeidslivet. Etatens konkrete resultatmål for 1999 innebar en dreining mot mer kvalitative aspekter ved oppfølgingsarbeidet, i tillegg til kvantitative resultatkrav.

Når det gjelder de formelle oppfølgingspunktene, nådde etaten 1999-målet om 75 prosent rettidige 12-ukersvedtak, mens måloppnåelsen knyttet til rettidig mottak av sykmelding II ikke lot seg måle grunnet manglende konsesjon fra Datatilsynet for produksjon av statistikk til bl.a. dette formål. 12-ukersvedtakenes kvalitet ble undersøkt gjennom fylkesvise utvalgsundersøkelser. Rapporteringen viste at det kvalitative minimumskravet om individuell plan i minst 50 pst. av sakene ble nådd. Videre ga rapportene informasjon om lokale variasjoner mht kvalitativt innhold i oppfølgingsarbeidet.

Etaten tok i bruk nytt standard informasjonsbrev som sendes alle sykmeldte som vedlegg til 12-ukersvedtaket. I tillegg får alle sykmeldte nå tilbud om individuell samtale ved 40 ukers sykmelding for å forberede avslutningen på sykmeldingsperioden.

Bruken av aktiv sykmelding økte i 1999. Andelen aktivt sykmeldte over 8 uker var i overkant av 12 pst., en økning fra foregående år på vel 2 prosentpoeng.

For å kunne måle effekter av trygdeetatens innsats for oppfølging av sykmeldte og bruk av aktive virkemidler i oppfølgingsarbeidet, vil Rikstrygdeverket bli bedt om å igangsette en bred, forskningsbasert evaluering. Foreløpig vises det i denne sammenheng til Folkehelsas pågående forsøk med tiltaket aktiv sykmelding for ryggpasienter. Forsøket vil kunne gi nyttig erfaring mht effektevaluering av tiltak for sykmeldte. Videre gjennomføres i 2000 en etatsintern utvalgsundersøkelse i tre fylker. Det er i denne sammenheng lagt opp til at data fra undersøkelsen følges videre i 2001 for å undersøke mulige effekter av tidlig oppfølging.

2.3.2 Kjøp av helsetjenester til sykmeldte

Kjøp av helsetjenester til sykmeldte har fungert som en prosjektorganisert forsøksordning i et utvalg fylker siden 1997. Fra høsten 1999 er ordningen utvidet til alle fylker. Tiltaket er integrert og forankret som ett av flere virkemidler i trygdeetatens arbeid med oppfølging sykmeldte. Det ble i 1999 rekruttert ca. 5200 pasienter til ordningen, hvorav 2373 ble behandlet på offentlige sykehus mens 2808 ble behandlet privat. Gjennomsnittlig stykkpris på landsbasis var 6300 kroner. Det vises til omtale i St.prp. nr. 61 (1999-2000).

2.3.3 Forsøksvirksomhet i trygdesektoren -samarbeid mellom trygd og arbeidsliv for å forebygge og redusere sykefravær

Formålet med programmet er å framskaffe kunnskap som skal bidra til å utvikle tiltak for å redusere sykefraværet, skape helhetlig og samordnet rehabiliterings- og attføringstilbud forankret i den enkeltes arbeidssituasjon og bedre livskvaliteten ved å legge arbeidsforholdene til rette for brukeren. Høsten 2000 ferdigstilles en evalueringsrapport som oppsummerer forsøksvirksomheten i perioden 1994-1998. Programmet omfatter en rekke enkeltprosjekter forankret på fylkesnivået. I 1999 ble det igangsatt 6 nye prosjekter. Prosjekter innen sektorer med høyt sykefravær ble prioritert.

Det fokuseres i prosjektene på bruk av aktive virkemidler for oppfølging sykmeldte. Kontakt med arbeidsgiver og økt bruk av aktiv sykmelding har vært hovedsatsingsområder. I tillegg har samtalen som virkemiddel i arbeidet med oppfølging av sykmeldte vært et viktig tiltak i mange av prosjektene. Videre er det et viktig element ved prosjektene at de skal bidra til å styrke saksbehandlernes kompetanse. Erfaringene fra prosjektene viser at dette er temaer det er viktig å videreutvikle.

2.3.4 Yrkesrettet attføring

Samhandlingen med Aetat om yrkesrettet attføring ble kvalitetssikret ved at man i 1999 stilte krav om bruk av egne oversendelsesbrev, der trygdeetaten forutsettes å gi en oppsummering og vurdering av saken ved overføring til Aetat.

2.3.5 Oppfølging av enslige forsørgere og unge etterlatte

Målet for 1999 var å øke andelen enslige forsørgere og unge gjenlevende som er i inntektsgivende arbeid, andelen enslige forsørgere og unge gjenlevende under utdanning og andelen deltakere på aktivitets-/motivasjonskurs.

Tabell 5.3. Andel enslige forsørgere med aktive tiltak 1997-1999

Resultat

1997

1998

19992)

Antall enslige forsørgere

59 936

57 244

52 574

Andel med aktive tiltak i alt

71,9

74,9

74,9

Andel under utdanning

13,6

17,3

16,9

Andel i arbeid inntekt > 1 G

47,1

57,11)

57,4

Andel aktivitets-/motvivasjonskursdeltagere

-

1.6

1) Resultatet for 1998 og 1999 kan ikke sammenlignes med 1997, da inntektsgrensen ble endret i 1998 fra 2 G til 1,5 G.

2) Regelendringen 1. juli 1999 bidrar vesentlig til denne utviklingen. I underkant av 4 000 stønadsmottakere fikk op-phør av stønaden grunnet »stabilt samboerskap» per 1. juli 1999.

Andelen stønadsmottakere med aktive tiltak økte fra 1997 til 1998/99. Totalt er 74,9 prosent aktive. Ytterligere 7,0 prosent er tilmeldt arbeidsformidlingen. Andelen under utdanning er gått litt ned, mens andelen i arbeid har økt tilsvarende i 1999.

Det har vært stor aktivitet i brukermedvirkningsordningen for enslige forsørgere i 1999. Behovet for ordningen har imidlertid endret seg siden etableringen i 1998. Antallet brukerkontakter har gått ned. Det er en tendens til sentralisering av ordningen. Det blir flere brukerkontakter på deltid. Dette har sammenheng med nedgangen i antallet enslige forsørgere på overgangsstønad og at stadig flere mottar aktive tiltak.

2.3.6 Hjelpemidler og hjelpemiddelformidling

Hjelpemiddelsentralenes drift

De aller fleste hjelpemiddelsentralene oppnådde økt gjenbruksgrad i 1999. Målet for gjenbruksgraden var i 1999 satt til 50 prosent. To sentraler har en gjenbruksgrad på over 50 prosent, de fleste har mellom 35 prosent og 50 prosent. I prosjektet »Mer effektiv hjelpemiddelforvaltning i fylkene utprøves en ordning der hjelpemiddelsentralenes driftsbudsjett økes på bekostning av budsjettet for stønad til hjelpemidler. Hensikten er å la hjelpemiddelsentralene reparere og tilpasse hjelpemidler ved økt bemanning i stedet for å kjøpe (kostbare) tjenester eksternt.

Bedre tjenestetilbud til brukerne av hjelpemiddelsentralene

Det var et mål i 1999 at sentralene skulle utvikle sin virksomhet som ressurs- og kompetansesenter på andrelinjenivå, bl.a. gjennom å utvikle et målrettet opplæringsprogram i hvert fylke og øke andelen brukerkonsultasjoner sammen med førstelinjetjenesten.

Andelen brukerkonsultasjoner sammen med førstelinjetjenesten øker, spesielt i saker der brukeren har problemer med bevegelse. Det er vanskeligere å få førstelinjen med i saker til brukere som har problemer med syn, hørsel og kognisjon. Dette fordi kommunene mangler ressurser og kompetanse.

Det er satt i gang et samarbeidsprosjekt med fire hjelpemiddelsentraler og 16 kommuner, der man har som mål å redusere saksbehandlingstid.

Nasjonal kompetanse på hjelpemiddelområdet

I 1998 og 1999 ble det gjennomført et fagutviklingsprogram for ledelsen ved hjelpemiddelsentralene, der hovedmålet var å utvikle sentralene til å bli en enhetlig og nasjonal tjeneste på andrelinjenivå. Representanter fra de landsdekkende tjenestene deltok også i dette fagutviklingsprogrammet.

SUITE 2 Sunnaas informasjonsteknologiske enhet 2 er en tjeneste i hjelpemiddelformidlingen i forhold til IKT-baserte hjelpemidler. De andre landsdekkende tjenestene er Landsdekkende bilsenter og Landsdekkende tjeneste for døvblinde.

DELTA-senteret

DELTA-senteret er et fireårig prosjekt som avsluttes 31. desember 2000. På oppdrag av Sosial- og helsedepartementet har Norges Institutt for by- regionforskning (NIBR) evaluert DELTA-senteret. Rapporten konkluderer med at DELTA-senteret i dag fungerer godt etter en mer turbulent innkjøringsfase. Den administrative forankringen av DELTA-senteret vil bli nærmere vurdert i samarbeid med de berørte parter.

2.4 Økonomisk forvaltning

2.4.1 Saker med for mye eller for lite utbetalt ytelse

I 1999 var målene at »sentralt bestemte kontroller fra Rikstrygdeverket skjer innen fastsatte frister og med god kvalitet», og at »antall saker som er oppført på kontrollistene skal reduseres i forhold til i 1998». I 1999 ble inntektsavhengige ytelser i 1997 kontrollert på bakgrunn av opplysninger i lønns- og trekkoppgaveregisteret og pensjonsgivende inntekter.

På de fleste områdene ble andelen saker med for mye utbetalt ytelse redusert med opp til 4 prosentpoeng fra året før. Antallet saker på kontrollistene ble redusert fra drøyt 17 000 til under 10 000.

2.4.2 Innkreving av barnebidrag

Pr. 31. desember 1999 var det 126 000 bidragspliktige som betalte bidraget gjennom Trygdeetatens Innkrevingssentral. Det er en økning på 4 200 fra året før.

Innkrevd beløp til Trygdeetatens innkrevingssentral øker mye fra år til år, men det gjør også det beløpet som skal kreves inn, da både antall saker og det månedlige bidraget øker. Totalt har Trygdeetatens innkrevingssentral fått innbetalt 2 987 mill. kroner i 1999. Dette er en økning på 251 mill. kroner fra året før.

Stadig flere bidragspliktige er ajour med betalingen eller har liten gjeld. 86 700 av de bidragspliktige (68,8 pst.) hadde ingen eller liten gjelder (under 10 000 kroner) i 1999. Tilsvarende tall for 1998 var 83 300 (68,4 pst.).

Likevel øker gjelden noe. Bidragsgjelden var ved utløpet av 1999 3 063 mill. kroner. Dette er en reell gjeldsøkning på 27 mill. kroner fra året før. Av dette skylder bidragspliktige i utlandet 431 mill. kroner. Bidragspliktige i Norden skylder 160 mill. kroner, hvorav utestående fordringer i Sverige utgjør 99 mill. kroner.

En av grunnene til at gjelden øker, er det store antallet nye saker. De fleste saker starter med gjeld fordi det tar noe tid før bidraget blir fastsatt. Et viktig virkemiddel i arbeidet med å redusere startgjelden er derfor å redusere trygdekontorenes saksbehandlingstid. I 1999 ble 71,7 pst. av vedtakene om fastsettelse/endring av barnebidrag fattet innen to måneder. Dette er en økning på 3,8 prosentpoeng fra 1998. Dette har ført til at gjennomsnittlig startgjeld i nye saker har gått ned fra 7 700 i 1998 til 7 200 i 1999 til tross for at det månedlige bidraget stadig øker.

Bidragsarbeidet har i 1999 gitt resultater som på de fleste områder er i tråd med målene for 1999. Trygdekontorenes saksbehandlingstid går stadig ned. For å påse at det offentlige (folketrygden) får refusjon for utlagt forskudd og utbetalt overgangsstønad, har trygdekontorene i 1999 foretatt en revurdering av nesten 50 000 bidragssaker, og justert opp bidraget i 13 000 av disse sakene. På årsbasis vil dette utgjøre en økning i folketrygdens refusjonskrav på nesten 90 mill. kroner.

Tabell 5.4. Barnebidragsarbeidet i trygdekontorene 1997-1999

Mål

Aktivitetskrav

Resultat

Resultat

Gjennomsnittlig
startgjeld, Kr.

Startgjeld i nye saker skal
reduseres

Minst
70 pst. av vedtakene skal være fattet innen to
måneder

1997:
64,7 pst.

1998: 68,1 pst.

1999: 71,7 pst.

1997: 7 500

1998:
7 700

1999: 7 200

Økt
bruk av vedtak om midlertidig bidrag

1997: 2 028

1998:
2 208

1999: 2 656

2.4.3 Oppgjør for helsetjenester

I 1999 var målet at minst ett månedsoppgjør fra minst 25 pst. av alle behandlere, leverandører og tjenesteytere som har direkte oppgjør med trygdekontor, skulle kontrolleres grundig. Trygdeetaten nådde i det vesentlige målet om kontroll av legene. Øvrige behandlere, leverandører og tjenesteytere er gjennomgående blitt kontrollert hyppigere enn i 1998, men i noe mindre utstrekning enn legene.

I løpet av 1999 ble det opprettet et sentralt oppgjørskontor i alle fylker med unntak av ett. Hensikten er å styrke kompetansen.

2.4.4 Syketransport

I 1999 avsatte Stortinget 5 mill. kroner til utarbeidelse av et felles opplegg for registrering av statistikk, et felles EDB-system for alle kjørekontorene, etablering av flere offentlige kjørekontorer samt til gjennomgang av folketrygdens stønader på syketransport. Sosialkomiteen ba om at en også skulle vurdere virkningen av å knytte det økonomiske ansvaret for transport til det forvaltningsnivået som behandler pasienten (kommunesektoren). Sosial- og helsedepartementet ga trygdeetaten i oppdrag å gjennomføre en slik vurdering. Rapport for områdegjennomgangen ble avgitt pr 1. august 1999. Arbeidet med å vurdere virkningene av evt. å overføre ansvaret for syketransport fra folketrygden til kommunesektoren ble gjennomført høsten 1999, og en rapport om dette ble avlevert i januar 2000. I prosjektrapporten inngikk også en vurdering av å overføre ansvaret for reiseutgifter for behandlere til kommunesektoren. Når det gjelder oppfølgingen av rapporten vises det til omtalen under kap. 2750 post 77 Syketransport.

2.4.5 Distribusjons- og formidlingssystem for diabetesutstyr

Anbud på eneleveranse av diabetesutstyr i to forsøksfylker ble utlyst i september 1999. Det ble forutsatt at leverandørene skulle gi anbud på et totalt sortiment. Leverandøren forplikter seg med priser som omfatter distribusjon direkte til sluttbruker eller gjennom videreforhandler, dvs apotek eller bandasjist. Leverandør ble valgt i desember 1999 og forsøket ble påbegynt i Oslo og Sogn og Fjordane 1. juli 2000. Prisnedgangen er ca 13 pst.

I desember 1999 ble det inngått avtale med Norges Diabetesforbund om utgivelse av »felleskatalog» med nøytral og objektiv informasjon om diabetesutstyr. Katalogen vil bli distribuert gratis til diabetikere, apotek, bandasjister, leger, sykehus, skoler osv. Den vil også bli tilgjengelig på Internett.

2.5 Effektiv og dyktig etat

2.5.1 IT i Trygdeetaten

IT-handlingsplan 1998-2000 omtalte en rekke utviklingstiltak jf St.prp. nr. 1 (1997-1998). Gjennomføringen av disse var en forutsetning for at Trygdeetaten kunne møte de betydelige utfordringene den står overfor når det gjelder utvikling og modernisering av etatens IT-systemer. Tiltakene er i hovedsak gjennomført i henhold til planen.

Nødvendig tilpasning av etatens datasystemer i forbindelse med overgang til år 2000

I 1999 ble tilpasningene i systemporteføljen utført, og nødvendig beredskap for årsovergangen og nærmeste periode etter var ivaretatt. Overgang til år 2000 var vellykket.

Tilpasning og utvikling av etatens økonomi- og saksbehandlingssystemer for å kunne tilfredsstille kravene i et nytt økonomireglement for staten

Økonomiprosjektet startet opp i oktober 1997. Etaten har, ved innføring av Utbetalingsreskontro og Innkrevingsreskontro i løpet av 1999 og nytt driftsregnskap i 2000, imøtekommet betydelige deler av kravene i Økonomireglementet. Rikstrygdeverket har fått forlenget frist for tilpasning av sine systemer til Økonomireglementet. Etaten skal innføre nytt lønnssystem, men dette kan først gjøres når nye rammeavtaler er inngått av Statens Forvaltningstjeneste.

Tilrettelegging for samhandling på elektronisk form

Det er utarbeidet strategi for elektronisk samhandling. Den foreslåtte satsingen er i tråd med Sosial- og helsedepartementets tiltaksplan for IT-området. Etaten har igangsatt arbeidet med tilrettelegging av elektronisk samhandling mellom Trygdeetaten og henholdsvis helsevesenet, arbeidsgivere og andre samarbeidspartnere. Foreløpig er trygdeinformasjon og vel 20 blanketter publisert på Internett. Bruk av E 2 post og Intranett er innført i de deler av etaten hvor utstyret muliggjør dette.

Modernisering av etatens teknologiske infrastruktur

Ny kommunikasjonsløsning ble innført i 1999. Formålet er å øke kapasiteten og tilfredsstille krav til datasikkerhet. Avtale med leverandør av nytt utstyr og programvare til hele etaten er inngått. Anskaffelseskostnadene vil være høyere enn estimert i IT 2 handlingsplan, men vedlikeholdsutgiftene vil utgjøre betydelig mindre enn forutsatt. Kontraktsperioden sett under ett (6 år), vil gi etaten et positivt resultat. Utstyrsoppgraderingen gjennomføres etter planen.

Bedring av IT-sikkerhet

For å ivareta de systemtekniske og organisatoriske krav etaten er pålagt er det innført et kvalitetssystem for informasjonssikkerhet og beredskap. I 2000 gjennomføres egenkontroll for området informasjonssikkerhet. Egenkontrollsystemet inngår i et kvalitetssystem for informasjonssikkerhet og beredskap for trygdeetaten.

Effektivisering og kvalitetsforbedring av -eksisterende saksbehandlingssystemer

Prosjektet »Bedre systemforvaltning» har innført retningslinjer, metoder og verktøy som forenkler arbeidet med utvikling, vedlikehold, endringer og feilretting av etatens IT-systemer. Et metodebibliotek er gjort tilgjengelig på etatens intranett, og et testsenter er under etablering. I 2000 avsluttes arbeidet med utvikling og forbedring av Det sentrale folketrygdsystemet, teksteditor og rapporter i Infotrygd, teknisk løsning for regionalt samarbeid, PETIK (kontroll rapporter) og maskinell overføring av data til og fra Arbeidsdirektoratet.

Annet

Det er arbeidet med funksjonelle endringer i henhold til IT-handlingsplan. Nytt ledelsesinformasjonssystem er tatt i bruk. Det er gjennomført særskilte rapporterings- og oppfølgingsrutiner mellom Rikstrygdeverket og Sosial- og helsedepartementet for å gi departementet den nødvendige kontroll med IT-virksomheten. Rikstrygdeverket har vektlagt arbeidet med prioriteringer, kvalitetssikring og oppfølging.

2.5.2 Personalpolitikk, kompetansetiltak og -organisatoriske tiltak i Trygdeetaten

Trygdeetaten har i 1999 lagt vekt på å bedre tilgjengeligheten, brukerorienteringen og korrekt og rettidig saksbehandling. Serviceerklæringen, utviklingen av den administrative kvalitetssikringsmetodikken, arbeidet med kortere svartider og tilgjengelighet har vært en del av bidragene i utviklingsarbeidet, jf. pkt 2.1

Regionalt samarbeid mellom trygdekontorene

Trygdeetaten har mange små lokalkontorer med vesentlig høyere driftskostnader i forhold til antallet saker de behandler enn hva mellomstore og store trygdekontor har. Trygdeetatens viktigste strategi for å møte disse utfordringene er å utnytte ressursene bedre gjennom regionalt samarbeid. I 1999 og 2000 gjennomfører Trygdeetaten en del grunnleggende endringer i Infotrygd for å utvikle ny autorisasjons- og tilgangskontrollrutine og endre fagrutinene for å understøtte utviklingen i det regionale samarbeidet.

Organisasjonsgjennomgang i Rikstrygdeverket

I 1999 foretok Rikstrygdeverket en bred organisasjonsgjennomgang. Den nye organisasjonsløsningen skal styrke Rikstrygdeverkets premissleverandør- og etatslederrolle gjennom et strategisk sekretariat for trygdedirektøren, fullt fagansvar i stønadsavdelingene, stab for presse- og samfunnskontakt, kompetanseenhet for innkjøp og avtaleforvaltning, systemeierkontor og personalavdeling. I tillegg etablerte Rikstrygdeverket nye prinsipper for samhandling og ansvarsfesting. Enkelte av de mindre endringene ble iverksatt i 1999, men hovedtyngden gjennomføres i løpet av inneværende år.

Trygdeetatens internrevisjon

En stabsenhet for intern revisjon, Trygdedirektørens internrevisjon, er opprettet. Enheten utfører risikodrevet operasjonell revisjon. Dette innebærer evaluering av hvorvidt etatens administrative kvalitetssikring er tilstrekkelig, hensiktsmessig og effektiv i forhold til eksisterende risiko. I tillegg skal internrevisjonen identifisere endringsbehov og foreslå tiltak der dette anses nødvendig.

Personalpolitisk handlingsplan og kompetanse-utvikling

I 1999 var målet å sikre og utvikle kompetansen slik at etatens mål ble nådd. I store deler av etaten er medarbeidernes kompetanse kartlagt, kompetanseutviklingsplaner utarbeidet og opplæringstiltak gjennomført i samsvar med planene. 600 medarbeidere gjennomgikk kombinerte trygdestudier i 1999.

Etatens lederutviklingsprogram fortsetter. I 1999 ble 100 ledere ferdig med programmet. Alle ledere med fullt ansvar vil ha gjennomgått hele programmet i løpet av 2000. I 1999 gjennomførte etaten i tillegg et pilotprosjekt for gruppeledere. Gjennomføringen for gruppeledere vil starte for fullt når alle ledere med fullt ansvar har gjennomgått programmet.

En gjennomgang av etatens totale opplæringstilbud gjennomføres i 2000. På bakgrunn av denne gjennomgangen skal det vurderes om systemet for og innholdet i etatens opplæringstilbud er tilpasset etatens kompetanseutviklingsbehov.

Helse, miljø og sikkerhet

Prosjekt fraværsforebygging i staten 2 Fraværsprosjektet i Akershus

Trygdeetaten er involvert i prosjektet »Fraværsforebygging i staten» via fylkestrygdekontoret i Akershus. Prosjektet er gjennomført etter planen. Hovedmålet med prosjektet har vært å redusere sykefraværet i etaten gjennom organisatoriske tiltak og virkemidler for å fremme mestringsevne og øke trivselen blant de tilsatte. Prosjektets viktigste virkemiddel har vært å gjennomføre dialogkonferanser som metode for utarbeiding av handlingsplaner innen helse, miljø og sikkerhetsområdet.

Viktige utfordringer er knyttet til å sikre et godt og motiverende arbeidsmiljø gjennom bruk av HMS-planer og fokusering på større individuell og kollektiv mestring, samt systematisk integrering av HMS i den daglige virksomheten. For å oppnå dette, skal dialogkonferanse som metode og arbeidsverktøy distribueres til etaten.

2.5.3 Styrking av etatsstyring og virksomhetsstyring

Etatsstyringen er styrket i 1999 gjennom opprettelsen av et eget sekretariat tillagt trygdedirektøren. Sekretariatet har blant annet i oppgave å koordinere arbeidet med Mål- og prioriteringsdokumentet som årlig følger opp resultatkravene fra politiske myndigheter i Trygdeetatens praktiske arbeid.

2.6 Innføringen av fastlegeordningen

St.prp. nr. 1 for 1999 tok utgangspunkt i at fastlegeordningen skulle iverksettes fra 1. januar 2000. Reformen ble utsatt med ett år og er nå utsatt og planlegges iverksatt fra 1. juni 2001, jf. St.prp. nr. 61 (1999-2000). Trygdeetaten har på oppdrag fra departementet arbeidet videre med å forberede den praktiske gjennomføringen av fastlegereformen. Revidert tidsplan og budsjett for 1999 og 2000 er utarbeidet. Edb-rutinene ble ferdigstilt i juni 1999, men vil måtte revideres. For øvrig har etaten arbeidet videre med forberedelser til og planlegging av listeetablering, oppstart og drift av fastlegeordningen i henhold til den fremdriftsplan departementet har fastsatt.

2.7 Forskning og utvikling på trygdesektoren

Forskning og utvikling på trygdesektoren

De overordnede målene for forsknings- og utviklingsarbeidet (FoU) på trygdesektoren er:

  • Bedring av kunnskapsgrunnlaget for evaluering og politikkutforming
  • Langsiktig oppbygging av kompetanse og miljøer som kan bidra med forskningsbasert kunnskap til sektoren
  • Forsøksvirksomhet som skal fremskaffe kunnskap og stimulere til endring og omstilling som kan brukes i politikkutformingen.

Forsøks- og utviklingsvirksomheten i trygdeetaten er i stor grad rettet mot forebygging av sykefravær og pensjoneringsadferd. Levekår og fordeling er også sentrale problemstillinger

Bedring av kunnskapsgrunnlaget for evaluering og politikkutforming

Rikstrygdeverket har utført diverse delutredninger i tilknytning til arbeidet med Utjamningsmeldinga (St.meld. nr. 50 (1998-99)).

Evaluering av omleggingen av stønadsordningene for enslige forsørgere ble satt i gang i 1999. Undersøkelsen er en spørreundersøkelse blant mottakere av overgangsstønad for enslige forsørgere. Evalueringen skal belyse både omleggingen av regelverket, samarbeid mellom etater i oppfølgingen og innføringen av brukermedvirkningsordning for enslige forsørgere. Evalueringen skal være ferdig ved utgangen av 2001.

Delutredning om årsaker til utviklingen i sykefraværet er gjennomført som ledd i Sandman-utvalgets arbeid. Arbeidet i idebanken for sykefraværsarbeid ble videreført fra oppstarten i 1998. Prosjektet har foreløpig en tidsramme på 4 år.

Økt kunnskap om kvalitet i uførepensjonssaker har vært prioritert i 1999, med flere ulike prosjekter som belyser dette temaet. Prosjektene videreføres i 2000.

2.8 Langsiktig oppbygging av kompetanse og miljøer som kan bidra med forskningsbasert kunnskap til sektoren

Departementet har siden 1991 finansiert i alt 12 stillinger for å styrke forskning om virkninger av trygdesystemet og bygge opp stabile forskningsmiljø med høy kompetanse. Stillingene er knyttet til Norsk institutt for forskning, om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Institutt for økonomi (UiB) og Institutt for samfunnsmedisin og allmennmedisinske fag (UiO). I tillegg har det i 2000 vært delfinansiert en stilling ved NOVA som spesielt skal styrke kompetansen innen feltet pensjoneringsadferd.

Sentral sykefraværsstatistikk

Det er utarbeidet et opplegg for en samlet nasjonal sykefraværsstatistikk som vil gi viktige forbedringer i forhold til dagens statistikk. Rikstrygdeverket søkte våren 1997 om konsesjon for oppretting av nytt sykefraværsregister. Det vil bli lagt til rette for produksjonen av sykefraværsstatistikk i forbindelse med nærmere avklaring av konsesjon fra Datatilsynet høsten 2000.

Databasen forløpsdata (fd)-trygd

Sosial- og helsedepartementet gir økonomisk støtte til Statistisk sentralbyrås arbeid med å utvikle en registerbasert forsøksdatabase. Basen inneholder trygdedata, inntektsdata, sosialhjelpsdata m.m. og skal gjøre det mulig å studere hvordan personer kommer inn i trygdesystemet og hvordan de beveger seg mellom ulike trygdeordninger, andre sosiale stønader og arbeidsmarkedet. Databasen fd-trygd ble åpnet i 1999 for utlevering av data, og basen videreføres og videreutvikles i 2000.

2.9 Forsøksvirksomhet som skal framskaffe kunnskap og stimulere til endring og omstilling

Det pågår et sykefraværsforebyggende prosjekt for offentlig ansatte. Prosjektet fokuserer på arbeidsmiljørelaterte tiltak, jf. pkt. 2.5.2. Evalueringsrapporten skal foreligge i løpet av høsten 2000.

Prosjektet »Fra EGA (ensidig gjentakelsesarbeid) til DUA (det utviklende arbeid)» som gjennomføres i regi av LO og NHO, startet i 1997 og ble avsluttet i 1999. Det er satt i gang en evaluering av prosjektet, som skal være ferdig i 2000.

3. Trygdeetatens utfordringer og -hovedprioriteringer

3.1 Fornyelse og utvikling i trygdeetaten

Innledning

Saksinngangen i trygdeetaten har de senere år økt betydelig og dette forventes å fortsette. Etaten skal behandle sakene med god kvalitet og i samhandling med brukerne.

Trygdeetaten forvalter et omfattende og komplisert regelverk. Det er en viktig utfordring for etaten å besitte nødvendig kompetanse slik at den til enhver tid har nødvendig kvalitet i oppgaveløsningen på de ulike fagområdene.

Disse utfordringene vil trygdeetaten møte gjennom tiltak for fornyelse og utvikling som bl.a. har som mål å sikre:

  • Korrekte vedtak i rett tid
  • En stadig mer brukerorientert service og tjenesteyting
  • Utvikling av samhandlingen med etatens brukere
  • Utvikling av medarbeidernes kompetanse
  • Utvikling av etatens organisering og samhandling med andre
  • Forenkling i regelverk og rutiner
  • Modernisering av etatens IT-systemer
  • Økt bruk av elektronisk samhandling

Brukerorientering og serviceutvikling

Alle fylker samt Folketrygdkontoret for utenlandssaker og Trygdeetatens innkrevingssentral vil være serviceerklært innen utgangen av år 2000.

Brukerutvalgene har vært gjennom en oppstartprosess, og for 2001 vil det være et hovedmål å styrke effektiviteten og nytteverdien av denne brukersamhandlingen på systemnivå.

Gjennom brukerundersøkelser får trygdeetaten viktige brukersynspunkter som benyttes i utviklingen av etatens service. I 2001 vil det bli foretatt både landsomfattende og lokale brukerundersøkelser som på en systematisk måte skal tjene som verktøy for brukerorienterte forbedringstiltak.

Brukermedvirkning på individnivå er et nytt, viktig satsingsområde i 2001. Dette betyr :

  • Aktiv samhandling med og ansvarliggjøring av den enkelte bruker
  • En bedre avklaring av roller og forventninger
  • Å gi brukeren mulighet til innsyn, ansvar og oppfølging av egen sak

Trygdeetaten skal gi begrepet "en brukerorientert saksbehandling" et konkret innhold og sikre god brukermedvirkning i saksbehandlingen fra første dag. Brukeren skal bidra med relevante tilgjengelige opplysninger. God informasjon i første fase, muntlig og skriftlig vil, sammen med sterkere tilrettelegging av samtale med brukeren, være sentrale forutsetninger for å utvikle arbeidet med brukermedvirkning. Etaten legger til grunn at brukerekspertisen er en viktig kilde til kvalitet i oppgaveløsningen.

Trygdeetaten vil derfor prioritere kompetansehevende tiltak som resulterer i gode og effektive møter med brukerne. En vil styrke den servicefaglige kompetansen i tillegg til den trygdefaglige. Utfordringen blir også å utvikle allsidigheten i møtepunktene, slik at etaten kan dekke hele spennet fra det elektroniske og automatiserte møtet, til den personlige dialogen. For å nå disse målene må trygdeetaten ha god kvalitet i samhandlingen med brukerne fra den enkle ekspedering til den tette oppfølging.

Tabell 5.5. Trygdeetatens krav til svartider. Antall måneder

Normtid

Tidsgrense
for behandling av 75% av sakene

Ytre grenser

Tidsgrense for
behandling av alle saker

Ytre grenser

Klager

Sykepenger

-

-

12

Ytelser ved fødsel og adopsjon

-

-

12

Stønad ved barns og andre pårørendes
sykdom

-

-

12

Gravferdsstønad

-

1

9

Ytelser til enslig forsørger

1

3

9

Ytelser til etterlatte

1

3

12

Bidragsforskudd

1

3

9

Barnetrygd

-

3

9

Hjelpemidler

1

6

12

Leveringstid lagerførte hjelpemidler*)

-

2 uker

-

Leveringstid ikke lagerførte hjelpemidler*)

-

5 uker

-

Rehabiliteringspenger

3

6

12

Grunnstønad

5

9

12

Hjelpestønad

5

9

12

Bil

8

12

12

Uførepensjon **)

8

12

9

Barnebidrag

2

6

12

Yrkesskademeldinger

2

-

-

Menerstatning yrkesskade***)

-

18

12

Kontantstøtte

1

3

9

Øvrige stønadsområder

-

12

12

*) Tid til utprøving kommer i tillegg

**) Det forutsettes at brukere som mottar løpende ytelser skal få sine saker avklart uten at det blir opphold mellom ytelsene.

***) Det forutsettes at vilkårene i forskrift om menerstatning § 2 nr. 1 og § 4 nr. 1 er oppfylt

For anker til Trygderetten er ytre grense satt til 6 måneder fra 1. januar 2001. Utover dette er ikke kravet til svartider skjerpet i forhold til fjoråret. Hovedstrategien vil være å videreføre de erfaringene som er gjort på metode - og prosessforbedringer i hele etaten de to siste årene med fokus på å redusere ventetiden, ikke produksjonstiden. Trygdeetaten vil derfor fortsatt ha som mål å redusere restansemengden og derved sikre at alle enheter på hvert eneste stønadsområde kan holde sine forpliktelser til brukerne.

Regelverksutvikling

Trygdeetaten har selvstendig ansvar for å vurdere og analysere effekter av regelverket, både i forhold til virkninger for brukerne og i forhold til at regelverket bør være mest mulig forutsigbart og oversiktlig. Dette arbeidet vil intensiveres i tråd med trygdeetatens satsing på en mer brukerorientert tjenesteyting og målet om å flytte oppmerksomhet og ressurser fra intern administra-sjon til tjenesteproduksjon.

Etaten vil regelmessig gå gjennom ulike stønadsområder for å finne ut hvor forholdene ligger til rette for regelverks- og rutineforenklinger. Bilstønad og stønad ved helsetjenester er områder som vil prioriteres i 2001. Arbeidet vil skje i dialog med ansvarlige departementer og brukerorganisasjonene.

Forsøk hvor henvisningskravet fra lege til kiropraktor faller bort m.m.

Det skal gjennomføres en prøveordning over to år i et representativt utvalg av fylker der følgende legges til grunn:

  • henvisningskravet fra lege til kiropraktor faller bort
  • kiropraktor får anledning til å sykmelde sine pasienter for en kortere periode
  • kiropraktor får anledning til å henvise til spesialist på nærmere fastsatte vilkår
  • kiropraktor får anledning til å rekvirere fysikalsk behandling

Det er ønskelig å prøve ut mulige forenklinger for å få en mer effektiv og målrettet bruk av helsepersonell. Leger i primærhelsetjenesten vil ikke behøve å bruke arbeidstid til å skrive henvisning til kiropraktor m.v. Stortinget vedtok å be regjeringen gjennomføre en slik prøveordning til kiropraktorer og fysioterapeuter med spesialitet i manuell terapi.

Det forutsettes at prøveordningen blir evaluert.

Utvikling av medarbeiderne

Økt kompetanse

Rett ytelse til rett tid er trygdeetatens hovedmål. Etaten er i gang med omfattende kvalitetssikrings- og utviklingsarbeid. Utvikling og gjennomføring av ulike opplærings- og kompetanseutviklingstiltak står sentralt i denne sammenhengen. Det vil videre bli foretatt kartlegging av kompetansebehovet i trygdekontorene og gjennomført fagsamlinger og ad hoc-opplæring ut fra de behovene som synliggjøres.

Trygdeetaten vil utvikle bedre samhandling med brukerne med vekt på forebygging, oppfølging og involvering av brukeren i saksbehandlingen. Som et bidrag i dette arbeidet, vil etaten gjennomføre prosjektet »Samtalen som arbeidsform i trygdeetaten». I tillegg vil etaten arbeide for å gjøre opplæringstilbudet enda mer tilgjengelig gjennom nettbaserte løsninger for deler av høgskoletilbudet.

Med utgangspunkt i etatens personalpolitiske handlingsplan, ble det i 2000 utarbeidet et karriere- og belønningssystem for etaten. Systemet representerer en metode for å koble etatens resultatkrav opp mot de jobbkrav som settes til den enkelte medarbeider. Systemet skal beskrive hvilke krav som settes til den enkeltes oppgaveløsning, og hvilke tiltak på individnivå som må gjennomføres for å sikre resultatet. Dette skal bidra til at den enkelte løser sine oppgaver på en tilfredsstillende måte for etaten og samtidig opplever at dette gir grunnlag for belønning og styrket karriereutvikling.

Innenfor samme systemtankegang er det utarbeidet en plitikk for å imøtekomme de ansattes behov i ulike livsfaser. Implementering av dette systemet vil skje i 2001.

Krav til ledere

Etatens ledelsesutviklingsprogram (LUP) videreføres i 2001. Ledelsesutviklings-programmet er utarbeidet med utgangspunkt i »Lederplattform for trygdeetaten» og fokuserer på lederens rolle og ansvar for å sikre etatens mål og resultatkrav, krav til omstilling og endring samt utvikling av medarbeiderne gjennom kompetanseutvikling og andre tiltak.

Utvikling av gode og motiverte medarbeidere forutsetter også et systematisk arbeid innenfor området helse, miljø og sikkerhet. Målet er å sikre et gjennomgående system for bruk av HMS-planer, og fokusering på sammenhengen mellom større individuell og kollektiv kompetanse og et godt og motiverende arbeidsmiljø. Det innføres en metode for utvikling av arbeidsmiljøet i hele etaten. I tillegg vil det bli stilt krav om at alle enheter dokumenterer sitt systematiske arbeid med helse, miljø og sikkerhet.

Utvikling av trygdeetatens organisasjon

For å styrke etatsledelsen med særlig vekt på strategiske funksjoner og hvordan disse bør organiseres, og arbeide for at etatens ytre ledd skal levere best mulige tjenester til etatens brukere er det gjennomført en rekke endringer i Rikstrygdeverkets organisasjon.

Styrking av Rikstrygdeverkets direktoratsrolle vil endre oppgaver og arbeidsmåter for mange av de tilsatte. I videreutviklingen av Rikstrygdeverkets organisasjon vil en vektlegge å bedre samhandlingen med ytre etat. Rikstrygdeverket vil utgi en intern serviceerklæring hvor kvalitetsstandarder for Rikstrygdeverkets samhandling med ytre etat skal fremgå. Også den planlagte flyttingen av Rikstrygdeverkets lokalisering i 2003 vil være viktig i omstillingsarbeidet.

Omorganiseringen av den statlige legemiddel-forvaltning

I forbindelse med omorganiseringen av den statlige legemiddelforvaltning er det besluttet at store deler av de oppgaver som i dag utføres av legemiddelavdelingen i Helsetilsynet og i Rikstrygdeverket, skal overføres til Statens legemiddelkontroll ved etableringen av en ny legemiddeletat.

Trygdeetatens arbeid med offentlige servicekontorer og regionalt samarbeid

Hovedmålet for etatens medvirkning i offentlige servicekontorer er å sikre at etatens brukere får en samordnet og god tilgjengelighet til flere offentlige tjenester. Denne satsingen skal samtidig bidra til mer effektiv ressursbruk og til kontinuitet i trygdeetatens arbeid, ikke minst i de mindre kommunene. På denne måten skal brukerne oppleve at et servicekontorsamarbeid der trygdeetaten deltar medfører et reelt løft i service og tjenestekvalitet.

Trygdeetaten og skatteetaten har innledet et samarbeid med sikte på å prøve ordninger med felles frontservice mellom de to etatene. Etatene ønsker bl.a. å prøve ut løsninger hvor trygdekontoret utfører tjenester for likningsetaten i kommuner hvor likningsetaten ikke har egne lokalkontorer. Det forventes at forsøkene settes i gang i 2001.Trygdeetaten vil også delta i servicekontorsamarbeid med kommuner og andre statlige etater der forholdene ligger til rette for dette.

Arbeidet med å videreutvikle regionale samarbeidsløsninger i trygdeetaten betraktes i sammenheng med servicekontorsamarbeidet.

IT i trygdeetaten

»IT-plan for trygdeetaten 2001 - 2003» er utarbeidet som en videreføring av IT-handlingsplan for 1998-2000, og er forankret i etatens IT-strategi for perioden 1998-2002. Modernisering av saksbehandlingssystemene og satsing på elektronisk samhandling er hovedsatsingsområder i årene fremover.

I siste halvdel av 2000 og i 2001 skal det utplasseres nytt datautstyr til alle enheter i trygdeetaten. Etaten vil etter dette være oppdatert med moderne IT-utstyr og programvare som gjør trygdeetaten i stand til å ta i bruk internettløsninger, intern e-post m.m. Dette vil understøtte saksbehandlingen og gjøre etaten mer effektiv slik at det kan gis bedre service og rett ytelse til rett tid overfor brukerne. Trygdeetaten vil aktivt bruke de mulighetene elektroniske kanaler gir for å effektivisere og øke kvaliteten på etatens arbeid. Etter hvert som nytt datautstyr blir installert, er målet i størst mulig grad å erstatte papirbasert informasjon internt i etaten med informasjon formidlet via intranett og e-post. Dette vil i første omgang gjelde styringsdokumenter og annen administrativ og faglig informasjon. Det vil i 2001 bli satt i verk forsøksvirksomhet i flere fylker. Blant annet vil enkelte typer dokumenter bare bli formidlet via elektroniske kanaler, og ikke på papir. Retningslinjer for bruk av elektroniske kanaler er utarbeidet.

Etatens fagsystemer m.m. skal også moderniseres. Moderniseringen er nødvendig for å redusere vedlikeholdsarbeidet, heve kvaliteten og legge til rette for å kunne innføre lov- og regelendringer raskere, slik at etaten kan yte bedre service og gi rett ytelse til rett tid. Dette arbeidet skal forberedes i 2001.

En betydelig del av etatens IT-ressurser er bundet opp i drift og vedlikehold av eksisterende systemer. Vedlikeholdsutgiftene vil stige som følge av at nye løsninger fases inn. Trygdeetaten vil ha fokus på hvordan systemene kan drives og vedlikeholdes mest mulig effektivt.

Det er nå lagt opp til en rullerende IT-plan. Det betyr at det hvert år vil foretas en detaljplanlegging av virksomheten for det aktuelle året og i tillegg en ajourføring av planene for de påfølgende årene i plan perioden. På denne måten kan planen ta opp i seg regelendringer og andre pålegg som påvirker gjennomføringen.

Datatilsynet har høsten 2000 gitt trygdeetaten hovedkonsesjon, samt en rekke delkonsesjoner til de registre hvor konsesjon er påkrevd. Dette innebærer at trygdeetaten kan videreutvikle og igangsette tiltak som er stilt i bero i påvente av nødvendige konsesjoner.

3.2 Ytelser til livsopphold ved sykdom og uførhet 2 »helseaksen»

I helseaksen inngår ytelsene sykepenger, rehabiliteringspenger, uførepensjon og menerstatning ved yrkesskade. Sett i sammenheng kan disse ytelsene også sies å representerer et trygdeforløp, der tiltak i en tidlig fase kan være med å påvirke utfallet i senere faser.

Et sentralt mål for velferdspolitikken er at flest mulig i yrkesaktiv alder skal kunne delta i arbeidslivet. Trygdeetatens bidrag er å gi hjelp til selvhjelp, slik at den enkelte bruker i størst mulig grad kan forsørge seg selv og oppnå best mulig funksjonsevne. Dette sikres gjennom oppfølging av brukerne gjennom hele sykdomsforløpet.

Etaten skal:

  • bidra til å hjelpe den sykmeldte raskest mulig tilbake til arbeidslivet
  • bidra til å forebygge langtidsfravær
  • ha en veiviser- og oppfølgingsrolle overfor den sykmeldte og samarbeidspartnere.

Dersom en ikke lykkes med rehabilitering og/eller attføring, vil uførepensjon fremstå som riktig alternativ for å kompensere for varig inntektstap på grunn av helsesvikt. Men også for de som får innvilget uførepensjon, er det et siktemål å bidra til hjelp til selvhjelp. Regelverket er lagt til rette for kombinasjoner av arbeid og trygd, og for mer fleksibel adgang for uførepensjonister til å forsøke seg i arbeidslivet.

Kvalitet i oppfølging av sykmeldte

Trygdeetaten vil i 2001 opprettholde sin prioritering av oppfølgingsarbeidet overfor sykmeldte. Det kvalitative innholdet i etatens oppfølgingsarbeide vil bli intensivert med utgangspunkt i de mål som ble fastsatt i 2000. Det fokuseres på god samhandling med brukeren og samarbeidspartnere, økt bruk av aktive tiltak, og god dokumentasjon av oppfølgingsarbeidet. Trygdeetatens utadrettede virksomhet skal styrkes bl.a. ved at behandlende lege, arbeidsgiver og den sykmeldte i sterkere grad trekkes med i oppfølgingsarbeidet.

For å fange opp de sykmeldte som har behov for særskilt oppfølging, og for å få bedre effekt av oppfølgingen, vil det fortsatt bli lagt vekt på mer målrettet og individuelt tilpasset oppfølging og virkemiddelbruk. Kravet om økt bruk av etatens aktive virkemidler opprettholdes, med vektlegging spesielt av aktiv sykmelding, delvis sykmelding, yrkesrettet attføring i sykepenge- og rehabiliteringsperioden, og kjøp av helsetjenester. Samhandling og kommunikasjon med de sykmeldte skal dessuten styrkes.

Videre opprettholdes målet om bedre kontakt med etatens samarbeidspartnere, slik at den samlede innsatsen og ressursbruken overfor sykmeldte utnyttes så effektivt som mulig. Behovet for bedre planlegging og samarbeid mellom de ulike offentlige instanser ble også påpekt i »Rehabiliteringsmeldingen» (St.meld. nr. 21 (1998-99) Ansvar og meistring). Det pågår et bredt arbeid for å møte utfordringer og iverksette tiltak som ble presentert i meldingen

Alle fylkestrygdekontorene la i 2000 planer for kontakt og samarbeid med helsetjenesten og arbeidsgivere lokalt, og skal følge opp disse i 2001. Erfaringen fra forsøksvirksomheten understreker arbeidsgivers rolle som sentral samarbeidspartner. Trygdeetaten vil derfor arbeide videre med å involvere arbeidsgiver på et tidligere tidspunkt og sette i verk ytterligere tiltak for å stimulere kontakten mellom den sykmeldte, arbeidsgiver og trygdekontor. Gjennom de fylkesvise handlingsplanene om kontakt og samarbeid med arbeidsgiverne vil etaten bidra til sterkere fokusering av arbeidsgivers ansvar for oppfølging av egne sykmeldte samt synliggjøre etatens støttefunksjon. Fylkesvise utvalgsundersøkelser vil gi etaten grunnlag for forbedring og videreutvikling av samarbeidsrelasjonene.

Rikstrygdeverket vil igangsette arbeidet med å foreta en effektevaluering av trygdeetatens aktive virkemidler i oppfølgingsarbeidet. Evalueringen må gjennomføres av ett, eventuelt flere forskningsmiljøer.

Når det gjelder samarbeidet med Aetat på attføringsområdet, er det nå for første gang etablert felles mål og prioriteringssignaler for de to etatene. Det er lagt vekt på behovet for å etablere felles informasjon fra trygdeetaten og Aetat overfor sykmeldte og behandlende leger med henblikk bl.a. på forventningsavklaring og økt kunnskap om etatenes ulike virkemidler. Videre er det forutsatt at etatene skal prioritere aktiv deltakelse i tverrfaglige samarbeidsfora med kommunene, jfr. Rehabiliteringsmeldingen. Det er også presisert at i de tilfeller der trygdeetaten mener det er behov for attføring, skal Aetat gi tilbud om vurdering/utprøving av attføringspotensialet. Etatene er pålagt et særlig ansvar for å gi relevante attføringstilbud for å forebygge varig uførhet. Dette gjelder spesielt målgrupper som er under 35 år og under 45 år med muskel/skjelettlidelser eller lettere psykiske lidelser.

I samhandlingen med behandlende leger skal erfaringene med forenklede blankettsett for sykmelding og langvarig sykefravær spesielt vektlegges.

Ordningen med kjøp av helsetjenester ble etablert som et landsomfattende tilbud høsten 1999, og er fra 2001 et landsdekkende og permanent virkemiddel for oppfølging av sykmeldte. For år 2000 fokuserer etaten på hvor raskt pasienter utredes og behandles, antallet behandlede pasienter og forholdet mellom kjøp av helsetjenester og aktiviteter på feltet oppfølging for øvrig.

Kvalitet i uførepensjonssaker

Det er et sentralt mål å sikre likebehandling på trygdeområder med stort innslag av skjønnsmessig vurdering. Dette er særlig aktuelt på de sykdomsrelaterte områdene, deriblant uførepensjonssaker. I 2001 videreføres fokuseringen på kvalitet. Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett for 2000 pekt på behovet for å fortsette arbeidet med økt kvalitet i saksbehandlingen, herunder behovet for ytterligere kvalitetssikring og skjerpet praktisering av kravet til gjennomført attføring før uførepensjon eventuelt blir tilstått. Hovedmålet for uførepensjonsområdet i 2001 er å sikre god kvalitet i uføresaker, slik at de som fyller vilkårene får sin uførepensjon til rett tid og riktig utmålt.

På bakgrunn av denne kvalitetsstandarden og kvalitetsundersøkelsene som er gjennomført i 1999 og 2000 (jf. pkt. 2.2.1) har Rikstrygdeverket i 2000 ferdigstilt en standardisert saksbehandlingsblankett som skal brukes ved behandlingen av alle uførepensjonssaker. Hensikten er å etablere en felles forståelse i trygdeetaten for hva som er god kvalitet ved behandlingen av uførepensjonssaker. Kvalitetsstandarden og saksbehandlingsblanketten skal tas aktivt i bruk i etaten fra og med 2001.

Kvalitetsundersøkelsene har ellers gitt Rikstrygdeverket god innsikt i praksis i ytre etat, og resultatene brukes i styringsdialoger med fylkestrygdekontorene med tanke på målrettet opplæring regionalt og lokalt i emner hvor undersøkelsene har avdekket kvalitetssvikt.

For ytterligere å øke kvaliteten og effektiviteten i behandlingen av uførepensjonssaker, vil det i 2001 bli utprøvet ulike organisatoriske modeller for behandling av uførepensjonssaker. Det vil bli utprøvet modeller for regionalisering, økt spesialisering og økt tverrfaglighet innen helseaksen. Prøveprosjektet som ble igangsatt i 1999 med delegering av avgjørelsesmyndighet i uførepensjonssaker fra fylkestrygdekontor til trygdekontor i fire fylker, blir foreløpig ikke videreført.

Kompensasjon Til Nordsjødykkere

Kompensasjonsordningen for tidligere Nordsjødykkere, som ble vedtatt i Revidert budsjett 2000, videreføres. Det gis en engangsutbetaling på inntil 200 000 kroner til personer med varig helsesvikt. Ordningen administreres av fylkestrygdekontoret i Rogaland, med klageadgang til Rikstrygdeverket.

3.3 Kvalitet i hjelpestønadssaker

Lovbestemmelsene på området er utformet slik at det ved vurdering av retten til ytelsen må foretas en rekke skjønnsmessige avveininger.

Rikstrygdeverket skal iverksette en intern undersøkelse for å få kunnskap om kvaliteten i saksbehandlingen på området hjelpestønad til barn og unge under 18 år. Undersøkelsen skal resultere i en handlingsplan for etatens håndtering av hjelpestønadssaker. Det fokuseres på følgende områder:

  • Korrekt saksbehandling og likebehandling
  • Definere kvalitetssikringssystem på ulike nivå i etaten
  • Etablere hensiktsmessig organisering av saksbehandlingen
  • Vurdere bruken av rådgivende lege i forbindelse med hjelpestønadssaker
  • Vurdere om det skal innføres en sjekkliste på trygdekontornivå som sikrer at alle relevante opplysninger er sjekket ut

Rikstrygdeverket skal utarbeide en handlingsplan for oppfølging innen utgangen av 2000.

Rikstrygdeverket vil videre vurdere regionalisering av saksbehandlingen på dette området og foreslå eventuelle endringer i saksbehandlingsrutinene i løpet av første halvår 2001.

3.4 Pensjonsområdet

Beregning og utbetaling av pensjoner er en kjerneoppgave for trygdeetaten. Ved utgangen av 1999 var det ca. 955 000 personer som mottok alderspensjon, uførepensjon, etterlattepensjon, barnepensjon eller avtalefestet pensjon. Disse fikk utbetalt over 95 milliarder kroner.

Rikstrygdeverket har identifisert pensjonsberegninger som et forbedringsområde og vil intensivere virksomheten på dette området i 2001. Riksrevisjonen har også hatt en gjennomgang av området som forsterker behovet for satsingen. Rikstrygdeverket har utarbeidet en handlingsplan som beskriver tiltak som på kort sikt skal bidra til å kvalitetssikre arbeidet med beregning av pensjoner.

Rikstrygdeverket vil blant annet intensivere virksomheten med maskinelle kontroller på områder der dette er mulig. På andre områder der maskinelle kontroller ikke er mulig, vil Rikstrygdeverket legge til rette for utvalgsundersøkelser. Rammer og retningslinjer for slike undersøkelser beskrives senere.

Kompetanseheving i trygdeetatens IT-systemer når det gjelder pensjonsberegning og samspillet mellom systemene vil fortsette i 2001. Riktig registrering av grunnlagsdata er avgjørende for beregning av korrekt pensjon. For å sikre oppfølging av at det skjer riktig registrering, vil arbeidet med å utvikle styringsdata for fylkene videreføres i 2001.

Trygdeetatens IT-systemer på pensjonsområdet (infotrygd og Det sentrale folketrygd- system) er gamle og har ikke fullt ut den ønskede funksjonalitet. En arbeidsgruppe har utredet tiltak som på kort sikt vil bedre kommunikasjonen mellom de eksisterende IT-systemene. På lengre sikt tar en sikte på å utvikle én pensjonsrutine.

3.5 Hjelpemidler og hjelpemiddelformidling

Etatens visjon for hjelpemiddelområdet er »Mulighet og mestring for alle». Hovedmålet er knyttet til at hjelpemiddelsentralene skal være et ressurssenter på tekniske tiltak og fysisk miljø for funksjonshemmede og bidra til likeverdig og helhetlig problemløsning for funksjonshemmede gjennom tekniske/ergonomiske tiltak og effektiv ressursutnyttelse. Etaten vil i 2001 øke satsingen på kvalitet i formidlingen og intensivere opplæring av samarbeidspartnere. Barn med omfattende hjelpebehov og behov for hjelpemidler skal prioriteres i 2001. Det skal gjennomføres regelmessige brukertilfredshetsundersøkelser i forhold til barn og foreldre ved hjelpemiddelsentralene. Tiltak overfor personer som har et sansetap vil også bli prioritert i 2001. Forsøk med individuelle rehabiliteringsplaner er startet opp og i 2001 vil en følge opp hvordan erfaringene fra forsøkene kan brukes. Prosjektet »mer effektiv forvaltning av hjelpemidler» foreslås innført i 9 nye fylker (jf. omtale i pkt. 4). Videre skal hjelpemiddelsentralenes leveringstider på bil og hjelpemidler følges opp.

Hjelpemiddelsentralenes tjenestetilbud til brukerne skal være enhetlig nasjonalt, og tjenesten skal være helhetlig for den enkelte bruker. For å oppnå dette vil igangsatte tiltak videreføres og det vil bli iverksatt flere tiltak:

  • Brukermedvirkning og kvalitetssikring av alle ledd i formidlingskjeden
  • Utvikle og implementere nasjonale standarder på nye områder av hjelpemiddelformidlingen
  • Utvikle operasjonelle mål og målemetoder for saksbehandlings- og leveringstid for hjelpemidler og tjenester
  • Følge opp ordningen med »Service ved akutt behov»
  • Utarbeide metode for kvalitativ vurdering av kursene som Rikstrygdeverket arrangerer
  • Oppfølging av samarbeidsavtalene mellom hjelpemiddelsentralene og kommunene.
  • Samarbeide med bl.a. Aetat for å øke satsingen på hjelpemidler og tilrettelegging i arbeid og yrkesrettet attføring
  • Arbeide for et mer helhetlig tilbud til hørselshemmede
  • Videreutvikle tolketjenesten

Effektiv forvaltning av hjelpemidler

Kvalitetssikring av hjelpemiddelsentralens drift skal sikre et godt tjenestetilbud, effektiv ressursutnyttelse, og at hjelpemiddelsentralen drives med høy grad av sikkerhet for at lover og retningslinjer for virksomheten følges. Følgende tiltak vil bl.a. bli videreført/iverksatt:

  • Administrativ kvalitetssikring
  • Videreutvikle sentral produktdatabase
  • Mer effektiv forvaltning av hjelpemidler
  • Fortsatt fokus på gjenbruk i fylkene og på tvers av fylkesgrensene

Rikstrygdeverket vil følge opp hjelpemiddelsentralenes gjenbruksgrad av hjelpemidler.

Bilstønadsordning

Departementet har bedt Rikstrygdeverket om å sette ned en arbeidsgruppe som skal gjennomgå dagens bilordning. Dagens bilstønadsordning er krevende å administrere blant annet på grunn av komplisert regelverk og stor saksmengde. Arbeidsgruppen skal komme med forslag til en ny og forenklet bilstønadsordning og skal spesielt se på eiendomsforholdet 2 det vil si hvem som skal eie bilen folketrygden finansierer. Arbeidsgruppen skal legge fram sin rapport i løpet av høsten 2000.

Nasjonal kompetanse på hjelpemiddelområdet

Arbeidet med å styrke og videreutvikle de tre tjenestene SUITE, Landsdekkende bilsenter og Landsdekkende tjeneste for døvblinde fortsetter. En stor utfordring i år 2001 vil bli koordineringen av disse enhetene slik at en kan ta ut ytterligere effekt av tjenestene samt sikre et større faglig fellesskap. I den anledning vil blant annet samlokalisering av enhetene blir vurdert. Det vil også være et mål i år 2001 å styrke disse tjenestenes bistand til hjelpemiddelsentralene.

DELTA-senteret. Deltakelse og tilgjengelighet for alle

DELTA-senteret er et fireårig prosjekt som avsluttes 31. desember 2000. Senteret skal fremme utvikling av kunnskap om tekniske og ergometriske tiltak, og bidra til tilrettelegging av miljø for funksjonshemmede. DELTA står for deltakelse og tilgjengelighet for alle. På oppdrag av Sosial- og helsedepartementet har Norsk Institutt for by- og regionforskning (NIBR) evaluert DELTA-senteret. Rapporten konkluderer med at DELTA-senteret i dag fungerer godt etter en mer turbulent innkjøringsfase. Rikstrygdeverket har hatt et overordnet faglig, økonomisk og administrativt ansvar for prosjektet. DELTA-senterets styringsgruppe har i den siste perioden av prosjektet hatt et selvstendig faglig ansvar. Brukerperspektivet er ivaretatt ved at brukerorganisasjonene har to av fire plasser i styringsgruppen.

Departementet går inn for at DELTA-senteret nå går over i permanent drift. Fokus skal fortsatt være både tilrettelegging av miljø- og hjelpemidler, og senteret skal jobbe sektorovergripende. For å ivareta oppgavene er det viktig at DELTA-senteret har et faglig selvstendig ansvar og at brukerorganisasjonene også i framtiden skal ha en sentral og viktig rolle. Den administrative forankringen av DELTA-senteret vil bli nærmere vurdert i samarbeid med de berørte parter.

Prisforhandlinger

Hovedmål

Resultatindikatorer

Prisforhandlinger

Laver priser for nye produkter

Andel produkter som
er/ikke er prisforhandlet

Gjennomføring
av anbud/forhandlinger og avtaleinngåelser

Priseffekter
på produkter det er inngått avtaler om

Begrense prisveksten for
eksisterende produkter og tjenester

Prissammenlikninger med land
det er relevant å sammenlikne Norge med

Gjennom prisforhandlinger inngår Rikstrygdeverket rammeavtaler med leverandører av utstyr og tjenester til helse og rehabilitering. Dette er utstyr som eies av folketrygden og lånes ut til brukerne (hjelpemidler). Målet er å sikre forsvarlig prisnivå og god kvalitet på produkter og tjenester som folketrygden betaler for. Rikstrygdeverket vil i 2001 inngå rammeavtaler med leverandører på en rekke produkter.

De samlede innsparingene ved rammeavtaler for tekniske hjelpemidler kan anslås til 100 mill. kroner pr. år. Anslaget er basert på at prisnivået reduseres 10 til 15 prosent første gang det lages avtaler og at prisstigningen blir holdt under den generelle prisstigningen i samfunnet.

Det er oppnådd prisreduksjoner på sykepleieartikler ved å begrense antall leverandører. Det forventes ytterligere prisreduksjoner som resultat av testing av alt-i-ett-bleier.

På området ortopediske hjelpemidler er det inngått rammeavtaler med aktuelle firmaer om produksjon og tilvirkning av ortopediske hjelpemidler. Rikstrygdeverket tar sikte på å gjennomføre indeksregulering på de gjeldende rammeavtalene for år 2001.

For produksjonsdelen av spesialsydd ortopedisk skotøy ble anbud utlyst i 2000. Iverksettingsdato er satt til 1. oktober 2000.

3.6 Oppfølging av enslige forsørgere og unge -etterlatte

Et viktig mål for trygdeetatens bistand til enslige forsørgere og unge gjenlevende med trygdestønad er å bidra til at disse blir selvforsørget gjennom inntektsgivende arbeid.

Trygdeetatens mål for 2001 vil være å opprettholde aktivitetsnivået for 2000, men slik at andelen under utdanning øker. Tre av fire enslige forsørgere med stønad fra folketrygden er under utdanning eller i arbeid, og denne andelen har vært stabil de siste årene. Mulighetene for å øke aktivitetsnivået synes å være begrenset. Det vises til nærmere omtale under kap. 2683 - Stønad til enslig mor elle far.

Etaten vil fortsatt satse på en dreining i aktivitetsnivået slik at flere kommer i utdanning heller enn arbeidsforhold av kort varighet. Utdanningsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at enslige forsørgere med overgangsstønad har mindre utdanning enn kvinner generelt i alderen 16-49 år. Utdanning forbedrer mulighetene til selvforsørgelse, og enslige forsørgeres muligheter må på sikt styrkes gjennom videreutdanning.

Brukermedvirkning har siden omleggingen av stønadsreglene 1. januar 1998 vært et av virkemidlene i oppfølgingsarbeidet med enslige forsørgere. Evalueringen av brukermedvirkningsordningen i 1999 viste at denne var et viktig supplement til trygdeetatens eget oppfølgingsarbeid. Behovet for ordningen har imidlertid endret seg siden etableringen i 1998, vesentlig pga. regelendringer. Endringene innebærer kortere stønadstid, vesentlig reduksjon i antall stønadsmottakere med rett til overgangsstønad og et lovbestemt krav om yrkesrettet aktivitet fra barnet fyller tre år. Det vises til nærmere omtale under kap. 2683, pkt. 4 Utfordringer og hovedprioriteringer.

Brukermedvirkningsordningen bør på denne bakgrunn legges om. En tettere oppfølging fra trygdekontorene overfor den enkelte og utvikling av brukersamtalen er virkemidler som kan erstatte deler av ordningen. Det må videre sikres aktiv brukermedvirkning i saksbehandlingen. Et annet virkemiddel i arbeidet er motivasjonskursene. Trygdeetaten vil i 2001 arbeide for at motivasjonskursene på en målrettet og fornuftig måte får en sentral plass i oppfølgingsarbeidet. Disse virkemidlene kan imidlertid ikke fullt ut erstatte nettverksbyggingen som har vært helt sentral i omleggingen av ordningen. Evalueringen i 1999 viste at deltakelse i nettverksgrupper har gitt bedret livskvalitet og større kontaktflate for forsørgere og barna deres, samt at det er lettere å motivere nettverksbrukere til aktivitet enn andre grupper.

Et godt samarbeid mellom trygdeetaten, Aetat, kommuner og fylkeskommuner er helt sentralt for at oppfølgingsarbeidet skal bli vellykket. Det må derfor fortsatt være et mål å styrke samarbeidsforholdene.

3.7 Barnebidragsarbeidet og annet innkrevings-arbeid

Trygdeetatens hovedfokus i bidragsarbeidet er å sikre et godt innkrevingsresultat. Følgende mål vil bli videreført i 2001:

  • Stanse gjeldsveksten
  • Redusere gjeldsoppbygging i nye saker
  • Sikre bedre dekning av statens utgifter til bidragsforskudd og overgangsstønad
  • Sikre rask pengeformidling

Bidragsgjelden er nå oppdelt i forskjellig sakstyper. Utenlandsgjelden holdes adskilt fra innenlandsgjelden. Gjelden for bidragspliktige som er bosatt i Norge er kategorisert i god, usikker og ikke innkrevbar gjeld. Kategoriseringen av gjelden gjenspeiler muligheten for innkreving og prioritering av innkrevingstiltak. Trygdeetaten vil konsentrere innsatsen om de fordringer som har et reelt innkrevingspotensiale.

Det er foretatt analyser av utenlandsgjelden. Trygdeetaten vil i større grad fokusere på innkreving overfor bidragspliktige som bor i land hvor det er potensiale for å få inn utestående fordringer. Det er det enkelte lands myndigheter som foretar innkreving når bidragspliktige bor i utlandet. Trygdeetaten er således avhengig av inngåtte avtaler og det enkelte lands samarbeidsvilje. I 2001 vil særlig innkreving overfor Norden bli prioritert.

En av de vesentligste årsakene til at gjelden øker, er det store antallet nye saker og at det bygger seg opp gjeld før bidraget fastsettes. Målene for 2001 er at minst 75 pst av vedtakene om fastsettelse av bidrag skal fattes innen to måneder, og økt bruk av midlertidige vedtak i saker hvor bidraget ikke blir fastsatt innen to måneder.

Det er et mål å sikre bedre dekning av statens utgifter til bidragsforskudd og overgangsstønad. Det legges opp til at trygdekontorene skal gå gjennom alle aktuelle saker 2 utvalgt etter visse kriterier - en gang i året.

Rikstrygdeverket vil overføre nye innkrevingsoppgaver til Trygdeetatens Innkrevingssentral (TI). Arbeidet med overføring av feilutbetalingssaker til TI har startet og videreføres i 2001.

3.8 Oppgjør for helsetjenester

Det er et hovedmål at alle som yter helsetjenester med rett til refusjon fra folketrygden, skal motta korrekt oppgjør. Fra 1. februar 2000 er det iverksatt elektronisk overføring og kontroll av oppgjør fra poliklinikker (POLK). Det skal etableres liknende systemer for ortopediske hjelpemidler, spesielt medisinsk utstyr, og eventuelt for oppgjør fra private laboratorier og røntgeninstitutter. Disse systemene vil det bli arbeidet med i 2001.

Innføring av tilsvarende systemer for private laboratorier og røntgeninstitutter er under utredning. Tiltak kan eventuelt igangsettes i løpet av 2001.

3.9 Syketransport

Arbeid med kostnadsdempende tiltak er prioritert. Viktigste satsingsområde er kjørekontorer som samordner syketransport med drosje. Samordning innebærer at flere pasienter deler drosje ved reise til/fra behandling. Det er et mål at kjørekontorene skal drives i offentlig regi, og trygdeetaten er i ferd med å opprette offentlige kjørekontorer i gjenstående fylker.

Rikstrygdeverket vil i 2001 videreutvikle og tilpasse et edb-program for effektivisering av kjørekontorenes arbeid med planlegging av transporter.

Konkurransetilsynet har opphevet maksimalprisreguleringen for drosjetransport i en del områder fra 1. mai 2000. Reglene for turvognløyver er også endret slik at turvogner i større grad kan konkurrere med drosjer om kjøreoppdrag. En delvis endret konkurransesituasjon aktualiserer arbeidet med anbud m.v på syketransportområdet. Trygdeetaten vil i 2001 legge vekt på å gjennomføre anbudskonkurranser m.v. for syketransport.

Det skal gjennomføres anbudskonkurranse for reisebyråtjenester på syketransportområdet. Målet er å inngå en landsdekkende avtale som gir etaten god service og lavere kostnader for reisebyråtjenester. Hvis en reisebyrå-avtale kan bidra til økt bruk av rabatterte billetter, vil resultatet bli innsparing på stønadsbudsjettet.

3.10 Innføring av fastlegeordningen

Stortinget har vedtatt at det skal innføres en landsdekkende fastlegeordning i Norge. Ordningen planlegges iverksatt fra 1. juni 2001. Fastlegeordningen medfører en ny organisering av allmennlegetjenesten med forankring i kommunehelsetjenesteloven. Ordningen går ut på at hver enkelt innbygger i en kommune får rett til å være tilknyttet en navngitt fastlege.

Fastlegeordningen innebærer nye arbeidsoppgaver for trygdeetaten. Trygdeetatens arbeid kan inndeles i tre faser:

  • Forberedelse til reformen (planlegging, utvikling, opplæring)
  • Oppstart av ordningen (etablering av pasientlister)
  • Drift av ordningen (vedlikehold av lister)

Hovedtyngden av trygdeetatens aktiviteter i forbindelse med innføringen av fastlegeordningen er knyttet til utvikling og drift av lege-pasientlister. Innen utgangen av februar 2001 vil det gå ut brev til befolkningen med tilbud om å sette seg på liste hos en fastlege. Innbyggere som ønsker det kan velge å stå utenfor fastlegeordningen.

Rikstrygdeverket har utviklet et nytt edb-system for ordningen, herunder ulike typer registre.

Rikstrygdeverket har ansvaret for å organisere listeføring og etablere rutiner for daglig drift av ordningen. Opplæringstiltak er nødvendig. For å sikre en smidig gjennomføring av reformen må listesystemet fungerer tilfredsstillende. Systemene vil bygge på premisser som ble gitt i St.meld. nr. 23 (1996-97), Innst.S. nr. 215 (1996-97), Ot.prp. nr. 99 (1998-99). Innst.O. nr. 49 (1999-2000) og forskrift om fastlegeordningen i kommunene.

3.11 Regnskapsområdet

Riksrevisjonen har hatt merknader til enkelte områder i trygdeetatens regnskap for 1999. Rikstrygdeverket har iverksatt en rekke tiltak både på kort og lang sikt for å forbedre de forhold Riksrevisjonen bemerker.

Trygdeetaten har blant annet som en følge av Riksrevisjonens merknader som mål å heve sin generelle regnskapskompetanse. I 2001 vil det spesielt bli lagt vekt på arbeidet med å få tilfredsstillende nivå på etatens avstemmings- og kontrollrutiner. Et viktig tiltak i den forbindelse er iverksetting av tertialvis rapportering fra fylkestrygdekontorene til Rikstrygdeverket på sentrale regnskapsforhold. Dette gir Rikstrygdeverket styrket grunnlag for oppfølging av fylkestrygdekontorene, og bedre muligheter for bistand med nødvendig råd og veiledning. Rikstrygdeverket vil også legge vekt på tiltak for å styrke den interne opplæringen, og i den forbindelse utarbeides det særskilte opplæringsplaner på regnskapsområdet. Trygdeetaten vil videreutvikle en regnskapshåndbok, samt bedre organiseringen av brukerhjelpen på regnskapsområdet.

3.12 Forskning og utvikling på trygdesektoren

Regjeringen skal følge opp Utjamningsmeldinga og Stortingets behandling av denne med en egen handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet. Planen skal legges fram våren 2001. Prioriteringene for 2001 når det gjelder forskning og utvikling vil derfor dels være knyttet til oppfølging av meldinga. Et annet satsningsområde vil være utredning på sykefraværs- og uførepensjoneringsområdet knyttet til oppfølging av Sandman 2 utvalgets innstilling.

3.13 Langsiktig oppbygging av kompetanse og miljøer som kan bidra med forskningsbasert kunnskap til sektoren

I tillegg til deltakelse i velferdsprogrammet som Norges forskningsråd administrerer (omtales under post 50) viderefører Sosial- og helsedepartementet dialogen med trygdeforskningsmiljøene ved UiO, UiB og NOVA. Dette skjer bl.a. gjennom finansiering av 12 stillinger og en referansegruppe for trygdeforskning.

3.14 Forsøksvirksomhet som skal fremskaffe kunnskap og stimulere til endring og omstilling

Forsøksordninger i regi av trygdeetaten videreføres i 2001:

  • Forsøksvirksomheten vedrørende samarbeid mellom trygdeetat og arbeidslivet om å redusere sykefraværet, videreføres og innrettes i forhold til Norges Byggforskningsinstitutts evaluering.
  • Idebank for sykefravær videreføres som et samarbeidsprosjekt mellom arbeidslivets parter og sentrale myndigheter.

4. Budsjettforslag 2001

Post 01 Driftsbudsjettet

Det foreslås bevilget 3 842,9 mill. kroner inkludert tiltak som er omtalt nedenfor. Antall årsverk var i følge det sentrale tjenestemannsregisteret 7 042 pr. 1. mars 1999 og 7 079 pr. 1. mars 2000.

Overføringer, korrigeringer m.v.

Bevilgningen på kapittel 2691 Diverse overføringer m.v. post 72 Andre utgifter og post 73 Refundert avgift m.v. foreslås overført til driftsbudsjettet. Bevilgningen på post 72 omfatter vesentlig gebyrer til bank og post. I tillegg omfatter den utbetalinger til Statens Pensjonskasse i forbindelse med feilutbetalinger, mellomregning mellom trygdekontorene og hjelpemiddelsentralene, og saksomkostninger som Trygderetten innvilger den ankende part. Post 73 omfatter tilbakebetaling av folketrygdavgift til utenlandske statsborgere og nordmenn som er eller har vært bosatt i utlandet. Disse utgiftene er 2001 beregnet til 37,7 mill. kroner.

I beløpet som er overført er fratrukket mindreutgifter for trygdeetaten på 4 mill. kroner i forbindelse med revisjon av regelverket for meldesystem og tilbakebetaling av feilutbetalte ytelser m.v. i forbindelse med samordning av ytelser fra folketrygden og andre offentlige pensjonsordninger (Statens Pensjonskasse, KLP Forsikring, Pensjonstrygden for sjømenn m.fl.). Revisjonen av regelverket innebærer en innskjerping av trygdeetatens liberale praksis med å erstatte pensjonsordningenes utgifter som en følge av svikt i meldesystemet ved endringer i ytelser fra folkerygden som medfører at den supplerende pensjonen endres. Revisjonen i regelverket ble foretatt ved lov 30.juni 2000 nr. 51, jf. Ot.prp. 30 (1998-99) og Innst.O. nr 94 (1998-99).

Det foreslås i alt overført 37,7 mill. kroner i 2001 fra kapittel 2691 post 72 og post 73.

Det foreslås å redusere bevilgningen på driftsbudsjettet med til sammen 6,5 mill. kroner i forbindelse med nedtrapping eller utfasing av enkelte tiltak i 2001.

Det er trukket ut 1 mill. kroner fra post 01 til styrking av post 70 Tilskudd m.v. Styrkingen benyttes til tilskudd til Senter for seniorplanlegging, jf. omtale under post 70.

Iht St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (1999-2000) ble det vedtatt å gå over til direkte refusjon av sykepenger til statlige arbeidsgivere fra 1. januar 2000. Det foreslås en reduksjon på 63,8 mill. kroner på post 01 i 2001 som en følge av dette.

Tolketjeneste for døve

I budsjettet for 2000 ble det vedtatt å øke antall tolketimer til dagliglivets gjøremål fra 60 til 70 timer pr. år fra 1.juli 2000, jf. St.prp. 1 (1999-2000). Det ble bevilget 4 mill. kroner til dette tiltaket på post 01 i 2000, og bevilgningen foreslås økt til 8 mill. kroner som en følge av helårsvirkning fra 2001. Post 01 foreslås styrket med 4 mill. kroner.

Reparasjon på hjelpemidler til funksjonshemmede ved akutt behov

Fra 1. januar 2000 ble det innført en ordning der en begrenset gruppe funksjonshemmede får tilbud om reparasjon av hjelpemidler utenom ordinær arbeidstid ved behov. Post 01 foreslås styrket med 7 mill. kroner.

Prosjektet »Mer effektiv hjelpemiddelforvaltning»

Prosjektet har pågått i 4 fylker siden 1998 (Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og Troms). Formålet med prosjektet har vært å utvikle en mer rasjonell drift ved hjelpemiddelsentralene, og oppnå et innslag av innsparing på et område som har hatt sterk utgiftsvekst de siste årene. Det har blitt overført midler fra stønads- til driftsbudsjettet slik at trygdeetaten selv kan utføre tjenester i tilknytning til formidling, resirkulering og vedlikehold av hjelpemidler. Trygdeetaten kan selv utføre slike tjenester rimeligere enn å kjøpe dem av andre. Det oppnås også en innsparing ved at en får bedre styring med innkjøp av nye hjelpemidler. Erfaringene fra prosjektet er gode, noe som både går fram av Rikstrygdeverkets egne analyser og Statskonsults evaluering (Rapport 1999:27).

På denne bakgrunn foreslås det å utvide ordningen med 9 nye fylker fra 2001. (Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Sogn- og Fjordane og Sør- Trøndelag). Det anses som viktig at alle disse fylkene kan inkluderes i 2001 selv om det vil påløpe noen kostnader til ominnredning/utstyr og økte husleiekostnader i noen fylker. Det antas at innsparingspotensialet trolig vil være størst i det sentrale østlandsområdet der prisnivået for innleid personell er høyest.

For noen områder som for eksempel frakt og porto der det er inngått sentrale avtaler vil ikke de enkelte sentralene ha innflytelse på kostnadsnivået. For demontering av komplekst utstyr vil det ikke være regningssvarende å ha eget personell. Det foreslås derfor at visse områder tilbakeføres til stønadsbudsjettet.

I alt foreslås det bevilget 251,5 mill. kroner til tiltaket i 2001.

Anvendelse av folketrygdloven på -kontinentalsokkelen

Regjeringen foreslår at personer som er bosatt i utlandet som arbeider på norsk kontinentalsokkel skal være omfattet av norsk trygdelovgivning, jf. omtale under innledningen til Programområde 29 Sosiale formål. De administrative merkostnadene som følge av lovendringen er beregnet til 7 mill. kroner.

Regulering av husleie

Som en følge av opprettelse av Statens Utleiebygg (Entra eiendom AS) fra 1. juli 2000 er det foretatt en justering av husleien i bygg som overføres til Entra eiendom. For trygdeetaten er merutgiftene beregnet til 8,2 mill. kroner

Gjennomgang av alle barnebidragssaker

Det legges til grunn Rikstrygdeverket foretar en gjennomgang av alle barnebidragssaker. Trygdeetetens egne kontrollrutiner har avdekket enkelte svakheter ved saksbehandlingsrutinene på dette området, og det er lagt inn en innsparing på 23,5 mill. kroner på kapittel 2683 Stønad til enslig mor eller far, post 76 Forskuttering til underholdsbidrag i forbindelse med denne gjennomgangen. Merutgifter for trygdeetaten på post 01 vil utgjøre 3,5 mill. kroner, mens innsparingen på kap. 2683, post 76 Forskuttering av underholdsbidrag er anslått til 45 mill. kroner.

Opprettelse av kjørekontor

Det er et mål å samordne syketransport med drosje slik at flere pasienter deler bil ved reise til eller fra behandling, jf. omtale under kapittel 2750 Syketransport m.v. post 77 Syketransport. Trygdeetaten har opprettet kjørekontor i fylkene som samordner drosjetransport, og i 2001 foreslås det å opprette kjørekontor i de to fylkene som ikke har dette. Kapittel 2750 post 77 er foreslått redusert 8 mill. kroner som en følge av dette. Merutgiftene på post 01 vil utgjøre 1,5 mill. kroner. Netto innsparing utgjør 6,5 mill. kroner

Undervisningstolk for hørselshemmede studenter

Det foreslås innført en ordning hvor en del av frilanstolkene som tolker på universitets- og høyskolenivå ansettes permanent ved hjelpemiddelsentralene. Det legges på denne måten bedre til rette for at hørselshemmede kan gjennomføre høyere utdanning. Dette vil øke unge hørselshemmedes muligheter for deltakelse i arbeidslivet. Driftsbudsjettet foreslås styrket med 17,3 mill. kroner. (Samtidig foreslås stønaden til tolkehjelp over kap. 2663, post 73, redusert med 7,3 mill. kroner).

Kjøp av helsetjenester til sykmeldte

Det vises til omtale under punkt 3.2 under avsnittet »Kvalitet i oppfølgingen av sykmeldte» Det er i perioden 1997, 1998 og 1999 bevilget henholdsvis 10, 15 og 34 mill. kroner, og for 2000 er det etter revidert budsjett bevilget 59 mill. kroner. Fra 1999 bevilges årlig 10 mill. kroner til administrativ styrking av arbeidet med kjøp av helsetjenester/oppfølging av sykmeldte. Midlene fordeles mellom fylkestrygdekontorene.

Det foreslås at bevilgningen for 2001 økes med 28,5 mill. kroner i forhold til Saldert budsjett 2000.

Fastlegeordningen

Det vises til omtale under pkt. 2.6 og pkt. 3.10. Fastlegeordningen skal etter planen iverksettes fra 1. juni 2001. Trygdeetaten har oppgaver knyttet til den praktiske gjennomføringen av ordningen, og det er lagt inn en økning på 26,4 mill. kroner i bevilgningen i 2001.

Samlet bevilgning for Fastlegeordningen for 2001 foreslås til 114,4 mill. kroner, herav 98,4 mill. kroner under post 01, og 16 mill. kroner under kap. 701 Forskningsvirksomhet post 21 Spesielle driftsutgifter. Se omtale kap. 701 post 21.

Post 21 Spesielle driftsutgifter

Post 21 benyttes til utgifter i forbindelse med forskning, utvikling og forsøksvirksomhet i trygdesektoren. Bevilgningen foreslås fordelt på følgende tiltak:

  • Fou-virksomhet, 14 mill. kroner
  • Idébank for sykefraværsarbeid, 3 mill. kroner
  • Forsøksvirksomhet i samarbeid med trygdeetaten og arbeidslivet, 10,8 mill. kroner
  • DELTA-senteret, 8,9 mill. kroner

Det vises til omtale av DELTA-senteret, pkt. 3.5. Prosjektet er evaluert og foreslås videreført som et permanent tiltak. Det foreslås bevilget 8,9 mill. kroner.

Prosjektet evaluering av sykefraværsprosjektene i staten fases ut fra og med 2001, og bevilgningen foreslås reduseret med 1 mill. kroner som en følge av dette. Bevilgningen foreslås redusert med ytterligere 1 mill. kroner til styrking av post 50 Norges Forskningsråd. Det foreslås bevilget i alt 37,6 mill. kroner på posten for 2001.

Post 45 Større utstyrsanskaffelser og -vedlikehold

Bevilgningen for 2000 var på 136,3 mill. kroner og foreslås videreført i 2001. Det foreslås bevilget 138,7 mill. kroner for 2001.

Post 50 Norges forskningsråd

Forskning i regi av Norges forskningsråd er et viktig bidrag til kunnskapsgrunnlaget for nasjonale forvaltningsoppgaver, beslutninger i politikkutforming og utvikling av prioriterte fagfelt. Bevilgningen går i sin helhet til Velferdsprogrammet 2 Samfunn, familie, oppvekst. Det er i regi av Norges forskningsråd etablert et eget delprogram for trygde- og sosialhjelpsforskning under Velferdsprogrammet (1999-2004). I programplanen tas opp områder som for eksempel forvaltning av trygdesystemet, endringer i husholds- og familiesammensetning, forholdet mellom arbeidsliv og trygd og allmennhetens innstilling til velferds- og trygdesystemet. Et flerkulturelt perspektiv på trygdesystemet er også et lite utforsket område. Videre påpekes det at det er behov for en sterkere satsning på teoribygging innen trygdeforskningen.

I forhold til statsbudsjettet 2000 er bevilgningen foreslått økt med 1 mill. kroner. Midlene administreres av Norges forskningsråd.

Sosial- og helsedepartementet har representanter i programstyrene. Det mottas årsrapport fra Norges forskningsråd.

Det foreslås bevilget 5,6 mill. kroner på post 50.

Post 70 Tilskudd m.v.

Posten omfatter tilskudd til Nasjonalhjelpens Fond for krigens ofre og tilskudd til Senter for seniorplanlegging. Tilskudd til Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre foreslås redusert fra 8,2 mill. kroner i 2000 til 7,5 mill. kroner i 2001. Fra 2001 foreslås tilskudd til Senter for seniorplanlegging overført fra kapittel 670 post 70, der bevilgningen var på 1,5 mill. kroner i 2000. Denne foreslås økt til 2,5 mill. kroner i 2001.

Nasjonalhjelpens Fond for krigens ofre

Nasjonalhjelpens Fond for Krigens ofre ble opprettet i 1947. Formålet er å yte bistand til krigsrammede etter den annen verdenskrig i pensjons- og trygdesaker og gjennom sosialt arbeid.

I tillegg til sosialt arbeid, er de viktigste oppgavene undersøkelse og saksforberedelse i saker om krigspensjon. Nasjonalhjelpens Fond bistår trygdeetaten i slike saker.

Fondet har i dag ca. 26 ansatte og kuratorkontorer på 9 steder i landet.

Arbeidsoppgavene og klientgrunnlaget for kuratorene i Nasjonalhjelpens Fond går etter hvert ned, og Sosial- og helsedepartementet sluttet seg i 1995 til en avviklingsplan som går ut på at alle distriktskontorene utenfor Oslo legges ned fra 1. januar 2000.

I forbindelse med St.prp. nr. 1 (1998-99) vedtok Regjeringen at avviklingsplanen skulle utsettes i to år, og den ble etter dette stadfestet ved at vedtektene for Nasjonalhjelpens Fond ble endret ved kongelig resolusjon av 26. mars 1999.

Avviklingsplanen går ut på at kuratorvirksomheten opprettholdes stort sett ut 2001. Fra 1. januar 2002 legges distriktskontorene utenfor Oslo ned, mens Oslo-kontoret opprettholdes som et informasjonskontor. De ansatte er varslet om avviklingen, og det er innført stillingsstopp. Det er lagt til grunn for budsjettforslaget at det vil bli en viss naturlig nedbemanning ved Nasjonalhjelpens Fonds kontorer som følge av stillingsstoppen.

Tilskuddet til Norsk Fangeregister som for 2000 var på 180 000 kroner, foreslås økt til 500 000 kroner. Fangeregisteret forventes å få ekstra utgifter i 2001 på grunn av en ny tysk erstatningsordning til tidligere slave- og tvangsarbeidere under den andre verdenskrigen.

Det foreslås bevilget 7 mill. kroner til Nasjonalhjelpens Fond for krigens ofre, og 500 000 kroner til drift av Norsk Fangeregister.

Senter for seniorplanlegging

Formålet med bevilgningen til Senter for seniorplanlegging (SSP) er å stimulere den enkelte arbeidstaker til å forberede tilværelsen som pensjonist. Midlene benyttes til finansiering av SSPs virksomhet med kurs og informasjonsarbeid, samt bidra til forsknings- og utviklingsarbeid på feltet. Departementet følger SSPs virksomhet gjennom årsmelding, budsjett og regnskap.

SSP har søkt om økt tilskudd på grunn av endrede arbeidsoppgaver. I samarbeid med arbeidslivets parter skal senteret fokusere sitt arbeid på å hindre tidligavgang fra arbeidslivet. Målgruppen for arbeidet er arbeidsgivere og arbeidstakere i privat og offentlig sektor.

Bevilgningen på 1,5 mill. kroner til Senteret for seniorplanlegging fra 2000 foreslås økt til 2,5 mill. kroner i 2001.

Samlet foreslås bevilget 10 mill. kroner på post 70 for 2001.

Kap. 2603 Trygderetten

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert budsjett
2000

Forslag 2001

01

Driftsutgifter

34 345

35 600

39 200

21

Klagenemnd for utenlandsbehandling

1 290

1 750

1 800

Sum kap 2603

35 635

37 350

41 000

Det er overført fra 1999til 2000:

Post 01: 1 672 000 kroner.

Post 21: 85 000 kroner

1. Formål og hovedprioriteringer

Trygderetten skal treffe vedtak om enkeltpersoners rettigheter og plikter etter lov om folketrygd m.fl. Trygderetten skal behandle de saker som etter særlig lovbestemmelse hører under Trygderetten, se lov om anke til Trygderetten av 16. desember 1966 nr. 9.

Trygderetten har følgende hovedmål:

  • å behandle og avgjøre sakene som kommer inn på en slik måte at de vilkårene som stilles til behandlingen i lov om anke til Trygderetten tilfredsstilles.
  • å fatte riktige avgjørelser. Det vil si avsi kjennelser som er i overensstemmelse med de lover og regler som gjelder.
  • å avgjøre sakene innen "rimelig" tid. Det vil si at gjennomsnittlig saksbehandlingstid ikke skal overstige seks måneder.
  • å avsi kjennelser som er retningsgivende for trygdeforvaltningen og andre rettsanvendere innenfor trygde- og pensjonsrettens område.

Trygderetten har en formann, en varaformann og 22 andre faste medlemmer, i tillegg har den 8 rettsfullmektiger. Formannen, varaformannen og minst ett annet medlem skal fylle vilkårene for å være høyesterettsdommer, minst ett medlem skal være legekyndig og minst ett medlem skal ha kyndighet i attføring. Den enkelte sak avgjøres av en rett som består av de av Trygderettens medlemmer som skal gjøre tjeneste i vedkommende sak. Den enkelte rett ledes av et juridisk kyndig rettsmedlem. I sjeldne tilfelle settes retten også med legmedlemmer. Trygderetten er formelt ikke en domstol. I den enkelte sak kan Trygderetten likevel ikke instrueres av noe annet organ om avgjørelsen. Heller ikke Trygderettens formann kan gripe inn overfor retten i den enkelte sak. Domstolsbehandling av Trygderettens kjennelser skal, skje ved lagmannsretten som første instans.

Klagenemnd for utenlandsbehandling

Klagenemnda skal avgjøre klager på Rikstrygdeverkets vedtak om medisinsk behandling i utlandet. Virksomheten er regulert i folketrygdloven § 5-22 og forskrift av 14. januar 1999 om bidrag til behandling i utlandet. Nemnda har vært i virksomhet siden 1. januar 1999. Klagenemnda har fem medlemmer, fem varamedlemmer og et sekretariat med to ansatte. Dens vedtak er endelige og kan kun overprøves av domstolene.

Klagenemnda har følgende mål:

  • å fatte vedtak som er forståelige for dem de gjelder
  • å fatte vedtak innen to måneder i gjennomsnitt
  • å behandle saker likt

Statens helsepersonellnemnd

Statens helsepersonell- og apotekklagenemnd er et uavhengig klageorgan for klager mot vedtak fattet av Statens Helsetilsyn og Statens autoriasasjonskontor og for klage mot vedtak fattet etter visse bestemmelser i apotekloven. Sekretariat for nemnda skal være administrativt tilknyttet Trygderetten.

I forbindelse med etablering og drift høsten 2000 ble det bevilget 0,7 mill. kroner i Revidert budsjett 2000 på kap 701 post 21. For nærmere omtale vises det til kap 701 post 21.

2. Resultatrapport

Sakstilgangen til Trygderetten har vist en markant stigende tendens i 1999 i forhold til tidligere år. I 1997 kom det inn 3269 saker, i 1998 3861 saker, i 1999 økte saksinngangen til 5257. Dette er en økning med 36 pst. i forhold til 1998. Antall avgjorte saker økte fra 4048 i 1998 til 5308 i 1999. Det ble realisert en vesentlig produktivitetsøkning i 1999 i forhold til foregående år. Saksbeholdningen per 1. januar 2000 er 1 444 saker. Målsettingen om at saksbeholdningen ikke skal overstige 1 500 saker ble dermed nådd.

Trygderetten har siden 1998 realisert målsettingen om en gjennomsnittlig saksbehandlingstid som ikke overstiger seks måneder. Innføring av nytt saksbehandlersystem gir en mulighet til oversikt og oppfølging som medfører at man til enhver tid vil kunne ha oversikt over gjennomsnittlig saksbehandlingstid for de ulike sakstyper.

I 1999 har hovedfokus i all hovedsak vært rettet mot rask saksbehandling for å holde den økte sakstilgangen under kontroll. I utgangspunktet ble den økte saksinngangen mot slutten av 1998 og gjennom hele 1999 vurdert og håndtert som en ekstraordinær konsekvens av forhold i trygdeetaten, bl.a. trygdeetatens nedarbeiding av restanser

Gjennomsnittsalderen på sakene i Trygderetten er redusert fra 1,55 år ved utgangen av 1995 til 0,24 år ved utgangen av 1999. Det er en nedgang på 85 pst. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid var på 3,6 måneder. Målsettingen om at gjennomsnittlig saksbehandlingstid ikke skal overstige 6 måneder er dermed innfridd.

Alle eldre saker om krigspensjonering var ved utgangen av 1997 avviklet. I 1999 kom det inn 135 saker om krigspensjon mot 119 i 1998. Gjennomsnittlig behandlingstid for disse sakene er nå nede i litt over en måned.

Trygderetten innførte i 1998 et nytt saksbehandlersystem, »Kontor 2000». Systemet har vist seg å fungere godt, og gir en bedret oversikt over saksproduksjonen. Det antas at systemet også har medvirket til økt produksjonstempo. Trygderetten har i 1999, på grunn av økningen i saksinngangen, hatt hovedfokus på produksjon og produktivitet og har i noen grad måttet nedprioritere kvalitets- og utviklingsarbeidet.

Tabell 5.6. Sakstilgang, avgang og restanser 1.1.95 - 31.12.99

1995

1996

1997

1998

1999

Innkomne saker

3 894

3 432

3 269

3 861

5 257

Avgjorte saker

4 285

4 594

4 625

4 048

5 308

Restanser

4 391

3 188

1 722

1 535

1 444

Utgiftene pr. avgjort ankesak var kroner 6.686 i 1999, en nedgang på kroner 1504 eller 22 pst. sett i forhold til 1998.

Resultatrapporten for 1999 viser at klagenemnda for bidrag til behandling i utlandet fikk inn 86 saker og fattet vedtak i 68 av disse, og gjennomsnittlig saksbehandlingstid var åtte uker. Kreft- og muskel- skjelettlidelser er hovedgruppen av lidelser i sakene. Ved utgangen av 1999 hadde klagenemnda ingen restanser. I enkelte saker er det nødvendig med spesialistuttalelser før vedtaket fattes, og dette kan medføre at saksbehandlingstiden økes.

3. Utfordringer og hovedprioriteringer

Trygderettens hovedutfordringer i 2001 er knyttet til håndtering av den økte saksinngangen. Samtidig som sentrale målsettinger om korte saksbehandlingstider og kvalitet i oppgaveløsningen overholdes.

Trygderettens organisasjonsmodell er innrettet med tanke på omdisponering av ressurser tilpasset saksinngangen, og det vil være en utfordring å tilpasse denne modellen til den økte saksinngangen.

En arbeidsgruppe sammensatt av deltagere fra Trygderetten, Rikstrygdeverket og Sosial- og helsedepartementet har i 2000 vurdert forventet saksinngang de nærmeste årene, og konkludert med at Trygderetten må belage seg på en saksinngang i størrelsesorden 5 000-5 500 saker i kommende femårsperiode.

Trygderetten vil møte denne utviklingen med å sørge for å ha et faglig kompetent og motivert personale som gis mulighet til utvikling og oppbygging av egen kompetanse. Økt vekt på kvalitet og satsing på ekstern og intern opplæring sammen med en styrking av saksbehandlingskapasiteten, vil være viktige virkemidler for å oppnå dette målet.

Etter dagens regler kan Trygderetten bare endre saker til gunst for den ankende part. Departementet har vurdert en endring av ankereglene i Trygderetten og foreslår en lovendring slik at Trygderetten også kan endre saker til ugunst for den ankende part. Forslag til lovendring vil bli fremmet i løpet av 2000.

4. Satsingsområder og mål for 2001

Trygderetten har følgende satsningsområder og mål for 2001:

  • En vesentlig del av saker innkommet i 2001 skal være ferdigbehandlet før 31. desember 2001.
  • Gjennomsnittlig saksbehandlingstid skal ikke overstige et halvt år.
  • Den nye organisasjonsstrukturen skal styrkes og videreutvikles, med sikte på bedre saksavvikling og ressursutnyttelse.
  • Det skal iverksettes tiltak for kvalitetssikring og enhetlig praksis.

Klagenemnda for bidrag til behandling i utlandet har følgende satsningsområder og mål for 2001:

  • Bedre begrunnelser i klagesakene
  • Utvikle service/brukerveiledning og internettsider iht. serviceerklæringer utstedt i 2000
  • Arrangere faglig seminar for nemndsmedlemmer/gjester
  • Videreutvikle intern kompetanseutvikling, rutineforbedring og virksomhetsplanlegging

5. Merknader til budsjettforslag for 2001

Post 01 Driftsutgifter

Antall årsverk var 57 pr. 1. mars 1999 og 60 pr. 1. mars 2000 i følge det sentrale tjenestemannsregisteret. Organisasjonsplanen for 2000 legger opp til en stillingsramme på 63 årsverk.

Det er i denne organisasjonsplanen lagt til en grunn en saksinngang på ca. 3 500 saker. Trygderetten har i sin organisasjonsmodell lagt vekt på at etaten gjennom hurtige interne omprioriteringer skal være i stand til å håndtere periodevise økninger i saksmengden. Den forventede økningen i saksinngangen de nærmeste årene, som er omtalt under pkt. 3, 2. avsnitt, vil imidlertid ikke kunne håndteres på en forsvarlig måte uten at Trygderetten styrker saksbehandlingskapasiteten og satsingen på økt kvalitet i sin oppgaveløsning.

Dette gjelder i første rekke i forhold til å opprettholde nødvendig kompetansenivå blant Trygderettens rettsmedlemmer. Som en følge av lønnsoppgjøret høsten 1999 har Trygderettens rettsmedlemmer per i dag vesentlig lavere lønnsnivå enn sammenlignbare yrkesgrupper innen rettsapparatet. For at Trygderetten skal kunne opprettholde kompetansenivået blant rettsmedlemmene, foreslås det en økt bevilgning på 2 mill. kroner. Det foreslås videre en økning av bevilgningen på 0,7 mill. kroner til styrking av saksbehandlingskapasiteten.

Disse tiltakene anses som vesentlige for at Trygderetten skal kunne opprettholde sentrale mål om forsvarlig kvalitet i saksbehandlingen og korte saksbehandlingstider. Det foreslås at post 01 økes med til sammen 2,7 mill. kroner til styrking av virksomheten og lønnsøkningen som en følge av den generelle hevingen av lønnsnivået i rettsapparatet.

Det foreslås bevilget til sammen 39,2 mill. kroner på post 01.

Post 21 Spesielle driftsutgifter

Budsjettet for klagenemnda for bidrag til behandling i utlandet er forutsatt å dekke utgifter til sekretariatet med to årsverk, månedlige nemndmøter samt drifts- og administrasjonsutgifter.

Det foreslås bevilget 1,8 mill. kroner i 2001.

Statens helsepersonellnemnd

Statens helsepersonellnemnd skal være operativ fra 1.januar 2001, og i forbindelse med oppstart og drift i 2001 er kap 701 post 21 foreslått styrket med 3,5 mill. kroner.

Kap. 5702 Trygderetten

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

16

Refusjon fødselspenger

45

Sum kap 5702

45

Post 16 Refusjon av fødselspenger

Lønn og godtgjørelser kan overskrides med tilsvarende beløp som inntektene under post 16 utgjør.

Programkategori 29.50 Stønad under sykdom

Utgifter under programkategori 29.50 fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr.
00/01

2650

Sykepenger

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Sum kategori 29.50

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Utgifter under programkategori 29.50 fordelt på postgrupper:

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr. 00/01

70-89

Andre overføringer

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Sum kategori 29.50

18 794 921

19 977 000

25 362 000

27,0

Kategorien omfatter budsjettkapittel 2650 Sykepenger. I dette kapitlet inngår sykepenger ved egen sykdom, pleiepenger, omsorgspenger og opplæringspenger ved barns sykdom og omsorgspenger ved barnepassers sykdom. Ytelsene gis til arbeidstakere, arbeidsledige, frilansere og selvstendig næringsdrivende, etter reglene i folketrygdlovens kapitler 8 og 9.

Kap 2650 Sykepenger

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap 1999

Vedtatt budsjett 2000

Forslag 2001

70

Sykepenger for arbeidstakere m.v., overslagsbevilgning

16 117 002

17 629 000

20 959 000

71

Sykepenger for selvstendige, overslagsbevilgning

1 270 593

1 368 000

1 489 000

72

Sykepenger for statsansatte, overslagsbevilgning

569 624

75

Feriepenger av sykepenger,
overslagsbevilgning

837 702

980 000

1 123 000

Sum kap 2650

18 794 921

19 977 000

23 571 000

Tabell 5.7. Sykepenger - plantall.

Post

1999

2000 1)

2001 2)

70 3)

Antall sysselsatte lønnstakere
ekskl. personer som hører inn under ordningen med summarisk
oppgjør (gj.snitt i året)

1 949 000

2 089 000

(1 955 000)3)

2 102 000

(1 968 000)

2)

Sykepenger pr. sysselsatt refundert av folketrygden
(5 dagers uke)

11,7

12,5

(13,0)3)

13,8

(14,3)3)

71 3)

Antall selvstendig næringsdrivende
(gjennomsnitt i året)

166 000

166 000

166 000

72 4)

Lønnsgrunnlag, mill. kroner

29 909

Herav etatsvis oppgjør

7 053

Sykepengedager pr. ansatt (5 dagers uke)

4,7

1) Plantallene er de siste oppdpterte tall for 2000, og kan derfor avvike fra plantallene i St.prp. nr. 1 (1999-2000).

2) Tallene for 2000 og 2001 er inkludert statsansatte. Post 72 er innlemmet i post 70 fra 1. januar 2000.

3) Tallene i parentes er ekskl. statsansatte.

4) Jf. fotnote2.

1. Formål

Sikre inntekt ved sykdom

Formålet med folketrygdens sykepengeordning er å sikre inntekt ved egen sykdom. I tillegg gis det omsorgspenger ved barns og barnepassers sykdom m.v.

Begrense sykefraværet

Regjeringen vil fortsette innsatsen for å begrense sykefraværet. Tiltakene har som siktemål å hindre utvikling av langvarige sykefravær, opprettholde de sykmeldtes tilknytning til arbeidslivet og motvirke utstøting fra arbeidslivet med overgang til varige stønadsordninger.

Stimulere til inntektsgivende arbeid

Det er et mål at alle involverte parter arbeider med sikte på aktive tiltak, tilbakeføring og fortsatt tilknytning til arbeidslivet for den sykmeldte.

Trygdeetaten vil fortsatt prioritere oppfølging av sykmeldte med vektlegging av det kvalitative innholdet i oppfølgingsarbeidet. Det vil bli lagt vekt på mer målrettet og individuelt tilpasset oppfølging og virkemiddelbruk. Videre vil målet om økt bruk av etatens aktive virkemidler opprettholdes. Det samme gjelder målet om bedre kontakt med etatens samarbeidspartnere. Trygdeetaten vil arbeide videre med å involvere arbeidsgiver på et tidligere tidspunkt, og sette i verk tiltak for å stimulere kontakten mellom den sykmeldte, arbeidsgiver og trygdekontor. Det vises for øvrig til trygdeetatens mål for 2001 som er nærmere omtalt under kapittel 2600 Trygdeetaten.

2. Hovedtrekkene i regelverket

Sykepenger

Sykepengeordningen er regulert i folketrygdlovens kap. 8 og skal kompensere for bortfall av arbeidsinntekt under sykdom.

Med virkning fra 1. januar 2000 er inntektsgrensen for rett til sykepenger satt ned igjen til 50 pst. av grunnbeløpet, dvs. 24 545 kroner, etter å ha vært 125 pst. av grunnbeløpet fra 1. januar til 31. desember 1999. Det ytes ikke sykepenger fra trygden for den del av inntekten som overstiger 6 grunnbeløp per år dvs. 294 540 kroner.

Retten til sykepenger er betinget av at den trygdede er arbeidsufør og at funksjonsnedsettelsen klart skyldes sykdom. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer gir ikke rett til sykepenger.

Det kreves utvidet legeerklæring (sykmelding II) for rett til sykepenger utover 8 uker. Erklæringen skal inneholde en vurdering av mulighetene for at vedkommende kan bli arbeidsfør igjen.

Trygdekontoret skal etter 12 ukers sykmelding vurdere særskilt om de medisinske vilkårene for sykmelding er oppfylt og treffe skriftlig vedtak. Samtidig skal det vurderes tiltak som gjør at den sykmeldte raskere kan komme i arbeid. Slike tiltak kan også vurderes på et tidligere tidspunkt.

Folketrygden yter sykepenger i opptil 248 dager, d.v.s. tilsammen 1 år medregnet arbeidsgiverperioden. I de tilfeller trygden yter sykepenger fra første dag, dekker trygden sykepenger i opptil 260 dager.

Arbeidstakere

Ved beregning av sykepenger for arbeidstakere legges vanligvis til grunn den gjennomsnittlige arbeidsinntekt de siste fire uker før arbeidsuførheten inntrer. Arbeidstakere får et kompensasjonsnivå på 100 pst. av inntektsgrunnlaget fra første dag.

Arbeidsgiver plikter å dekke sykepenger for arbeidstakere i de første 16 kalenderdager etter at arbeidsuførheten har inntrådt (arbeidsgiverperioden). Det kan gjøres unntak fra arbeidsgiveransvaret for kronisk syke arbeidstakere. Ved delvis arbeidsuførhet kan det ytes graderte sykepenger.

I arbeidsgiverperioden kan arbeidstakere etter folketrygdloven nytte egenmelding i inntil tre kalenderdager. Arbeidsgiver kan begrense retten til fire slike egenmeldingsperioder i løpet av 12 måneder. For fravær utover tre dager kan arbeidsgiveren kreve legeerklæring (sykmelding), men kan også bestemme at arbeidstakeren kan nytte egenmelding i hele arbeidsgiverperioden.

Statsansatte

Med virkning fra 1. januar 2000 er den summariske oppgjørsordningen for statsansatte opphevet. Etter dette tidspunkt følger sykepengerettigheten for statsansatte de samme regler som for arbeidstakere.

Frilansere.

Frilansere får sykepenger med et kompensasjonsnivå på 100 pst. av inntektsgrunnlaget fra 15. dag på grunnlag av den pensjonsgivende årsinntekt. De har adgang til å tegne tilleggstrygd for de første 14 dagene.

Arbeidsledige

Arbeidsledige som blir syke mens de mottar dagpenger, får sykepenger med samme beløp som dagpengene utgjør pr. uke. Arbeidsledige har rett til sykepenger fra første dag fra folketrygden. Under en permiteringsperiode vil et medlem kunne motta dagpenger. Dersom vedkommende blir sykmeldt får han/hun sykepenger med samme beløp som dagpengene. Fra den dag arbeidet etter avtale skulle vært gjenopptatt, kan det ytes sykepenger etter sykepengegrunnlaget før permitteringen ble iverksatt.

Yrkesaktive som midlertidig er ute av arbeid

Yrkesaktive som midlertidig er ute av arbeid (omfatter enkelte vikarer, personer i overgang fra en stilling til en annen m.v.) har rett til sykepenger med et kompensasjonsnivå på 65 pst. fra 15. dag på grunnlag av den pensjonsgivende årsinntekt.

Selvstendig næringsdrivende

Selvstendig næringsdrivende har rett til sykepenger fra 15. dag med et kompensasjonsnivå på 65 pst. av inntektsgrunnlaget på grunnlag av den pensjonsgivende årsinntekt. De har adgang til å tegne tilleggstrygd etter ulike alternativer når det gjelder kompensasjonsnivå og ventetid. Ordningen skal være selvfinansierende.

Jordbrukere og reindriftsutøvere har kollektiv tilleggstrygd for sykepenger svarende til 100 pst. av inntektsgrunnlaget fra 15. dag. Utgiftene til tilleggstrygden dekkes over hhv. Jordbruksavtalen og Reindriftsavtalen.

Fiskere og fangstmenn som er ført på blad B i fiskermanntallet, har kollektiv tilleggstrygd for sykepenger svarende til 100 pst. av inntektsgrunnlaget fra første dag. Utgiftene til tilleggstrygden dekkes gjennom produktavgiften.

Stønad ved barns eller barnepassers sykdom

Stønad ved barns eller barnepassers sykdom ytes etter folketrygdloven kapittel 9. Omsorgs-, pleie- og opplæringspenger beregnes på samme måte som sykepenger.

Omsorgspenger

Arbeidstakere som har omsorg for barn under 12 år har rett til omsorgspenger fra arbeidsgiver i inntil 10 dager per kalenderår, eller 15 dager hvis de har mer enn to barn. Arbeidstakere med kronisk syke eller funksjonshemmede barn under 18 år har rett til omsorgspenger i 20 dager. Enslige forsørgere har rett til hhv. 20, 30 eller 40 dager. Omsorgspenger utover 10 dager til den enkelte arbeidstaker får arbeidsgiver refundert av folketrygden. Bestemmelsene gjelder både ved barns og barnepassers sykdom. Arbeidsgiver får refundert omsorgspenger fra første dag til foreldre som bare har funksjonshemmede eller kroniskt sykt barn over 12 år. Dersom foreldrene har et friskt barn under 12 år og et funksjonshemmet barn over 12 år, skal arbeidsgiveren yte omsorgspenger de 10 første dagene uansett hvilket av barna som er syke.

Pleiepenger og opplæringspenger

Trygden yter pleiepenger fra åttende dag til personer som har omsorgen for barn innlagt i helseinstitusjon på grunn av mindre alvorlig sykdom. Det kan ytes pleiepenger også etter at barnet er utskrevet hvis det trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene. Pleiepenger etter denne bestemmelsen ytes til barnet fyller 12 år, eller til barnet fyller 18 år hvis det er kronisk sykt eller funksjonshemmet.

Til en person som har omsorg for barn under 18 år med en livstruende eller svært alvorlig sykdom eller skade, ytes det pleiepenger hvis vedkommende av hensyn til barnet må oppholde seg i helseinstitusjon mens barnet er innlagt, eller hvis det trenger kontinuerlig tilsyn og pleie fra en av foreldrene i hjemmet. Til en person som har omsorg for en psykisk utviklingshemmet person som har en livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade, ytes det pleiepenger uten hensyn til aldersgrense på 18 år.

Til en person med omsorg for et funksjonshemmet eller langvarig sykt barn, som deltar på opplæring ved en godkjent helseinstitusjon eller foreldrekurs ved et godkjent offentlig kompetansesenter, ytes det opplæringspenger. Det er et vilkår at opplæringen er nødvendig for at medlemmet skal kunne ta seg av og behandle barnet.

Pleie- og opplæringspenger ytes så lenge det er nødvendig av hensyn til barnet. Ytelsene gis med den pst. av sykepengegrunnlaget som gjelder ved egen sykdom.

En person som pleier en nær pårørende i hjemmet i livets sluttfase, har rett til pleiepenger fra trygden i inntil 20 dager.

Feriepenger

Trygden yter feriepenger av sykepenger til arbeidstakere for de første 48 sykepengedagene. Til arbeidstakere yter trygden feriepenger av opplæringspenger og pleiepenger. Av samlet utbetaling av opplæringspenger og pleiepenger i et kalenderår ytes det feriepenger for de 12 første ukene.

3. Resultatrapport

I 1999 var det knyttet følgende hovedmål til innsatsen under kap. 2650 Sykepenger:

  • Sikre inntekt ved sykdom
  • Lavere sykefravær, særlig langtidsfravær
  • Forebygging og rehabilitering
  • Stimulere til inntektsgivende arbeid

Utgiftsutviklingen

Folketrygdens samlede utgifter til sykepenger økte sterkt i 1999. Utgiftene var ca. 17 388 mill. kroner eller vel 14,3 pst. høyere i 1999 enn i 1998. Medregnet det sentrale oppgjøret for statsansatte viser sykepengeutgiftene (eks. feriepenger) en oppgang på 13,5 pst. fra 15 827 mill. kroner til 17 958 mill. kroner. I tillegg kommer feriepenger av sykepenger, som i 1999 utgjorde 838 mill. kroner mot 773 mill. kroner året før.

Arbeidstakere

Tabell 5.8. Sykepengeutgifter på post 70 Arbeidstakere m.v. etter formål (mill. løpende kroner).

1998

1999

Endr.

I pst

Sykepenger ved egen sykdom etter arbeidsgiverperioden

13 356,9

15 359,8

15,0

Sykepenger til frilansere m.m.

102,1

121,1

18,6

Sykepenger til arbeidsledige

344,7

304,0

-11,8

Refusjon for ordningene for

- arbeidsgivere med få ansatte

27,5

32,0

16,4

- langvarig, kronisk syke

118,0

141,8

20,2

- Tilskott ved arbeidsreiser

1,6

1,8

12,5

Stønad ved barn og andre pårørendes
sykdom

- Omsorgspenger ved barn og barnepassers
sykdom

5,3

5,6

5,7

- Pleie og opplæringspenger ved
barns sykdom

113,9

149,3

31,1

Pleiepenger ved pleie av nær pårørende

1,6

1,6

-

Sum

14 071,6

16 117,0

14,5

Utgiftene på post 70 viser samlet en økning på 14,5 pst. fra 1998 til 1999. Korrigert for sysselsettingsvekst 1> og generell lønnsvekst 2> er økningen om lag 8 pst. Noe av økningen i utgiftene til sykepenger skyldes at sykepengegrunnlaget har økt. Beregninger viser at det gjennomsnittlige inntektsgrunnlaget for utbetaling av sykepenger har økt med 7,9 pst. i 1999. Dette er en markant økning sett i forhold til den generelle lønnsveksten som var 5,2 pst.

Økningen i sykepengegrunnlaget kan skyldes både at personer som tradisjonelt har et høyt sykefravær har oppnådd en større lønnsvekst enn gjennomsnittet, og at nye grupper av høytlønte arbeidstakere nå blir sykmeldt i større grad enn tidligere.

Selvstendig næringsdrivende

Utgiftene til sykepenger for selvstendige har vist samme utvikling som for arbeidstakere med en kraftig vekst i utbetalingene fra 1995 og utover. Fra 1998 til 1999 steg utgiftene med 11,3 pst. mot 8,9 pst. de to foregående år. Særordningen med sykepenger for fiskere har igjen hatt en sterk utgiftsvekst etter nær uendrede utgifter fra 1997 til 1998. De øvrige ordningene unntatt den for jordbrukere, viste stort sett sterk utgiftsvekst.

Tabell 5.9. Folketrygdens utgifter i 1998 og 1999 for ulike grupper selvstendig næringsdrivende (mill. -løpende kroner)

1998

1999

Uten tilleggstrygd

205,6

226,4

Jordbrukere med kollektiv tilleggstrygd

264,0

264,5

Fiskere og fangstmenn med kollektiv tilleggstrygd

234,9

287,1

Frivillig tilleggstrygd:

- 65 pst. dekning f.o.m. 1. dag

9,9

11,3

- 100 pst. dekning f.o.m. 15. dag

313,9

368,7

- 100 pst. dekning f.o.m. 1. dag unntatt
jordbrukere

108,4

107,5

- Jordbrukere med 100 pst.
Dekning f.o.m. 1. dag1)

5,1

4,9

Sum

1 141,8

1 270,6

1) Inklusiv reindriftsutøvere

Antall selvstendig næringsdrivende som har tegnet tilleggstrygd, gikk ned fra 37 674 per 30. juni 1998 til 36 075 per 30. juni 1999. Tallet på selvstendige som har tegnet tilleggstrygd med rett til 100 pst. sykepenger fra og med 15. dag, gikk ned fra 28 034 til 27 381. For ordningen med 100 pst. sykepenger fra og med 1. dag var det en nedgang fra 4 190 til 3 663. Antall selvstendige med 65 pst. dekning fra første dag har gått ned fra 4 328 til 4 115 personer. Tallet på selvstendige som har tegnet tilleggstrygd har gått ned hvert år i perioden 1982 til 1999, med unntak for årene 1992 og 1995.

Statsansatte

Oppgjøret for sykepenger til statsansatte ble inntil 31. desember 1999 foretatt på grunnlag av sykefraværsstatistikk for statsansatte. Oppgjøret for 1999 ble foretatt på grunnlag av 4,7 sykepengedager per ansatt i gjennomsnitt. Utgiftene er beregnet til 569,6 mill. kroner.

Hoveddelen av oppgjøret fant sted mellom Finansdepartementet og Rikstrygdeverket, jf. kapittel 3661. I tillegg foretok Rikstrygdeverket direkte oppgjør med enkelte statsetater.

Fra 1. januar 2000 er statsansatte innlemmet i den ordinære sykepengeordningen.

Fraværsutviklingen

Utviklingen i sykefraværet

Figur 5.1: Sykepenger betalt av folketrygden per sysselsatt ekskl. statsansatte. 1980-1999.

Arbeidstakere i arbeidsforhold

Siden 1994 har det vært sterk og kontinuerlig økning i sykefraværet. Tallet på sykepengedager betalt av trygden utgjorde 11,7 dager per sysselsatt i 1999 mot 11,1 i 1998. Dette gir en økning på ca. 5,4 pst., til tross for at arbeidsgiverperioden ble utvidet fra 14 til 16 dager 1. april 1998. Den prosentvise økningen fra 1998 til 1999 var mindre enn fra 1997 til 1998.

I perioden 1998-1999 var det en økning i sykefravær (målt i sykepengedager pr. sysselsatt) for menn i alle aldersgrupper med unntak av gruppen 60 år og eldre. Nedgangen for denne gruppen kan skyldes økt bruk av ordninger for førtidspensjonering. Menn mellom 16 og 39 år har en relativt stor økning i sykefravær. Dette kan skyldes økt sysselsetting i denne aldersgruppen. Blant kvinner er mønsteret noe annerledes. Her øker sykefravær blant den eldste aldersgruppen, mens det er en liten nedgang i sykefravær for de mellom 16 og 29 år.

Sykefraværet øker både i offentlig og privat sektor. Det er store forskjeller i sykefraværet mellom ulike næringer. Høyest sykefravær er det i helse- og omsorgssektoren.

Økningen i antall sykepengedager skyldes både flere tilfeller og lengre varighet. Den gjennomsnittlige varigheten (målt i sykepengedager per avsluttet sykepengetilfelle) for arbeidstakere i arbeid økte fra 50,4 dager i 1998 til 50,7 dager i 1999. For menn steg den gjennomsnittlige varigheten fra 50,8 til 51,6 dager. For kvinner var det en svak tilbakegang fra 51,5 til 51,4 dager.

Antall nye sykepengetilfeller for arbeidstakere i arbeid var i 1999 448 260. Tilsvarende tall for 1998 var 422 587. Dette er en vekst på 3,4 pst.

Langtidsfraværet

Tabell 5.10. Avsluttede sykepengetilfeller etter varighet. Arbeidstakere ekskl. arbeidsledige

1999

Prosentvis
fordeling og endring

1998

1996-1999

Varighet

Antall tilfeller

Prosentvis fordeling

Prosentvis fordeling 1998

Prosentvis endring
1998-99 1)

Prosentvis fordeling 1996

Prosentvis endring
1996-99 1)

3-8 uker

236 680

54,4

56,5

-3,7

61,0

-10,8

9-12 uker

62 498

14,4

13,5

6,7

12,6

14,3

13-26 uker

77 212

17,8

16,8

6,0

13,8

29,0

27-39 uker

23 223

5,3

5,0

6,0

4,3

23,3

40-52 uker

35 316

8,1

8,2

-1,2

8,3

-2,4

I alt

434 929

100,0

100,0

Over 8 uker

98 249

45,6

43,5

4,8

39,0

16,9

52 uker

18 874

4,3

4,5

-4,4

4,8

-10,4

1) Prosentvis endring i varighetsfordeling.

I Rikstrygdeverkets statistikk betegnes langtidsfravær som fravær ut over 8 uker. Dette fraværet representerer mange fraværsdager, men relativt få tilfeller. I 1996 utgjorde langtidsfraværet 39 pst. og i 1999 utgjorde det ca. 46 pst. av totalt antall avsluttede tilfeller.

I perioden 1996-1999 har økningen vært størst for sykefravær med varighet mellom 13 og 26 uker.

Andelen sykepengemottakere som går ut hele sykepengeperioden (52 uker), viser en litt annen utvikling enn andre langtidssykmeldte. Mens det samlede langtidsfraværet økte i perioden 1996-1999, ble sykefravær med varighet på 52 uker redusert fra 4,8 pst. i 1996 til 4,3 pst. i 1999. Det har skjedd en forskyvning fra å bruke opp sykepengeretten gjennom ett tilfelle til å bruke den opp gjennom flere tilfeller. Se tabell nedenfor.

Tabell 5.11. Personer som har brukt opp sin sykepengerett gjennom ett eller flere sykepengetilfeller i -perioden 1997-1999. Arbeidstakere i arbeid.

1997

1998

1999

Personer med oppbrukt sykepengerett

Antall

%

Antall

%

Antall

%

1 sykepengetilfelle

19 784

66

23 563

64

26 120

63

2 sykepengetilfeller

6 458

22

8 324

23

9 270

22

3 eller flere sykepengetilfeller

3 720

12

5 063

14

6 009

15

I alt

29 962

100

36 950

101

41 399

100

Som det fremgår av tabellen, var det en betydelig økning i antall personer som brukte opp sykepengerettighetene fra 1997 til 1998. Antallet for 1999 har fortsatt å øke, men ikke i samme grad som fra 1997 til 1998.

Tabell 5.12. NHOs fraværsstatistikk for fravær f.o.m 1. dag Sykefravær i prosent av mulige fraværsdager

Arbeidere

Funksjonærer

Gjennomsnitt

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

alle grupper

1990

7,8

11,8

2,9

4,7

6,7

1994

6,1

9,5

2,4

3,9

5,3

1995

6,4

10,2

2,6

4,4

5,6

1996

6,6

10,5

2,7

4,7

5,8

1997

7,3

11,1

3,0

5,1

6,4

1998

7,6

11,7

2,8

5,0

6,5

1999

7,9

11,6

2,9

5,3

6,7

Tabell 5.13. Sykefraværsdager pr. ansatt pr. år

Arbeidere

Funksjonærer

Gjennomsnitt
alle

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

grupper

1990

17,9

26,4

6,9

10,9

15,5

1994

14,1

21,5

5,7

9,1

12,1

1995

15,0

22,8

6,2

10,3

13,1

1996

15,4

23,4

6,3

10,9

13,4

1997

17,0

25,0

7,2

12,0

14,8

1998

17,6

26,3

6,7

11,7

15,1

1999

18,6

26,7

7,1

12,5

15,7

NHOs tall for sykefravær i pst. av mulige arbeidsdager i 1990-årene viser nedgang i perioden 1990-94. Fra 1995 til 1999 har imidlertid det samlede fraværet økt hvert eneste år. Økningen gjelder stort sett alle grupper av ansatte, men for funksjonærene var det en mindre nedgang i fraværet fra 1997 til 1998, mens kvinnelige arbeidere hadde en liten nedgang i fraværet (målt i pst. av mulige arbeidsdager) fra 1998 til 1999. NHO og LO har inngått flere avtaler om samarbeid for å redusere sykefraværet. I treårsperioden 1997-1999 har innsatsen særlig vært rettet mot å redusere ensidig gjentakelsesarbeid.

Korttidsfraværet, dvs. fravær av 1 til 3 dagers varighet, viser ikke samme økende tendens som det gjennomsnittlige sykefraværet. NHOs statistikk viser at dette fraværet har vært relativt stabilt i perioden 1994-99 for både arbeidere og funksjonærer og for begge kjønn.

Kommunal sektor

Det gjennomsnittlige sykefraværet i kommunal- og fylkeskommunal sektor utgjorde 7,4 pst. av mulige arbeidsdager i perioden 4. kvartal 1998 til og med 3. kvartal 1999. Økningen fra tilsvarende periode ett år før var på 5,4 pst. Sykefravær av mer enn 40 dagers varighet hadde den største økningen med 6,4 pst. Mens menns sykefravær økte med 4,9 pst., økte kvinners sykefravær med 6,1 pst.

Statlig sektor

Også sykefraværet blant statsansatte økte i 1999. Målt i antall dagsverk økte sykefraværet i statlig sektor med 1,9 pst. fra 1998 til 1999. Det samlede sykefraværet lå i 1999 på 5,8 pst. av mulige dagsverk. Dette er lavere (0,9 prosentpoeng) enn gjennomsnittlig sykefravær for alle grupper i NHO’s fraværsstatistikk.

Diagnose

Rundt halvparten av alle sykepengetilfeller har en diagnose knyttet til muskel-skjelettsystemet. Dette er den klart største diagnosekatogorien. Den nest største diagnosegruppen er kategorien psykiske lidelser.

En undersøkelse gjennomført av Rikstrygdeverket viser at det har vært små endringer i sykefraværets diagnosesammensetning de siste årene. Den diagnose som står for den største relative økningen, er psykiske lidelser. Dette kan henge sammen med økt press på den enkelte både i arbeidslivet og i forhold til den private sfære. Økt åpenhet om psykiske problemer både for pasient og leges side kan også være en medvirkende faktor. Kvinner har en høyere andel sykepengetilfeller med diagnosen psykisk lidelse enn menn.

Konsentrasjonen i sykefraværet

Selv om vi i dag har et høyt nivå på sykefraværet utover arbeidsgiverperioden sammenlignet med tidligere år, viser tall fra 1998 at det kun er en liten del av arbeidstakerne som står for dette fraværet. Rundt 15 pst. av arbeidstakerne står for 100 pst. av alle erstattede sykepengedager, mens ca. 6 pst. står for rundt 80 pst. av sykepengedagene. Målrettede tiltak mot denne gruppen for å få ned sykefraværet antas å kunne gi en betydelig avkasting i form av redusert sykefravær. Det er en utfordring å finne fram til risikotilfellene blant de sykmeldte, og Rikstrygdeverket igangsatte i 1999 et arbeid med sikte på å komme frem til seleksjonskriterier for etatens oppfølging av sykmeldte.

Tiltak for å stimulere til inntektsgivende arbeid.

De siste årene har en ønsket å stimulere til at kontakten mellom den sykmeldte og arbeidsgiver blir opprettholdt i sykmeldingsperioden, og til at behovet for arbeidsplasstilrettelegging vurderes. Hensikten er å legge bedre til rette for å kunne utnytte eventuelle restarbeidsevner i sykmeldingsperioden eller å gjøre tilbakeføringen etter endt sykmelding lettere. Det offentlige har bidratt til dette blant annet ved å øke bruken av trygdeetatens aktive tiltak. Videre har tiltaket kjøp av helsetjenester blitt introdusert, og inngår som et landsdekkende tilbud fra år 2000.

Trygdeetaten stilte i sine mål og prioriteringer for 1999 resultatkrav om økt bruk av gradert sykmelding, aktiv sykmelding og økt overgang til yrkesrettet attføring. Videre ble det stilt krav knyttet til oppbyggingen av kjøp av helsetjenester.

Tabell 5.14. Avsluttede sykepengetilfeller i 1999 fordelt på tiltak 2 arbeidstakere i arbeid

Totalt

Gradert

Yrkesrettet
attføring

Aktiv
sykmelding

Sum

Antall

Antall

%

Antall

%

Antall

%

Antall

%

1995

281 936

59 356

21.1

2 302

0.8

2 178

0.8

63 836

22.6

1996

308 637

60 190

19.5

3 169

1.0

4 598

1.5

67 957

22.0

1997

388 448

75 218

19.4

4 501

1.2

9 555

2.5

89 274

23.0

1998

418 481

82 683

19.8

5 492

1.3

16 976

4.1

105 151

25.1

1999

434 929

86 702

19.9

6 216

1.4

23 604

5.4

116 522

26.8

Som det fremgår av tabellen, var det i 1999 26,8 pst. av alle sykmeldte arbeidstakere som benyttet seg av ordningene med delvis sykmelding, yrkesrettet attføring og aktiv sykmelding. I 1998 var andelen på 25,1 pst.

Den største prosentvise økningen i bruken av de aktive virkemidlene finner vi på aktiv sykmelding. I 1996 benyttet 1,5 pst. av de sykmeldte seg av denne ordningen. I 1999 var det 5,4 pst.

Også bruken av yrkesrettet attføring i sykepengeperioden ser ut til å ha økt noe i 1999. Det er likevel bare 1,4 pst. av sykepengetilfellene som overføres til arbeidsmarkedsetaten for igangsetting av yrkesrettet attføring i sykmeldingsperioden.

Ordningen med kjøp av helsetjenester har gitt mulighet for raskere behandling av sykmeldte med bestemte lidelser. Ordningen startet på prosjektbasis i 1997, og er fra 1. januar 2000 et landsdekkende tilbud for sykmeldte med enklere lidelser. Antall pasienter som har fått dette tilbudet, har vært større enn forutsatt. I 1999 fikk om lag 5 200 sykmeldte tilbud om kjøp av helsetjenester via trygdeetaten, og det tar stadig kortere tid fra pasienten blir inkludert i ordningen til de er ferdigbehandlet.

Forsøk med kjøp av helsetjenester i trygdeetatens regi for sykemeldte med sammensatte lidelser skal videreføres ut år 2000. Videreføringen skyldes at det er behov for å få mer kunnskap om mulige effekter av dette tiltaket på litt lengre sikt. Evalueringen av forsøk med kjøp av helsetjenester knyttet til sykemeldte med sammensatte lidelser viste ingen direkte positive effekter knyttet til friskmelding og retur til arbeid. Pasientene som deltok, ga imidlertid uttrykk for at forsøkene bidrog til en bedre helsetilstand. Videre innsats kan derfor over tid bidra til at antallet gjentatte sykmeldinger til sykepenger kan bli redusert. Tiltakets positive effekt på helsetilstanden kan også på sikt føre til færre på rehabilitering og uføretrygd.

Tabell 5.15. Hvor gjenfinnes personer som brukte opp sin sykepengerett gjennom ett eller flere tilfeller i 1998, 8 måneder etter. Menn og Kvinner. Arbeidstakere i arbeid.

Personer

I
alt

Kvinner

Menn

Antall

%

Antall

%

Antall

%

I alt 1998

36 827

100

21 425

100

15 402

100

Alderspensjon

758

2,1

416

1,9

342

2,2

Uførepensjon 100 %

7 809

21,2

4 055

18,9

3 754

24,4

Uførepensjon 50 %

4 019

10,9

2 939

13,7

1 080

7,0

Foreløpig førepensjon

372

1,0

200

0,9

172

1,1

Rehabiliteringspenger

6 820

18,5

4 299

20,1

2 521

16,4

Yrkesrettet attføring

2 998

8,1

1 485

6,9

1 513

9,8

Ventetid

1 492

4,1

735

3,4

757

4,9

Sykepenger

455

1,2

266

1,2

189

1,2

Uoppgitt

12 104

32,9

7 030

32,8

5 074

32,9

Det fremgår av ovennevnte tabell at 32,1 pst. av de som har brukt opp sine sykepengerettigheter gjennom ett eller flere tilfeller i 1998, har fått uførepensjon 8 måneder etter. 18,5 pst. mottar rehabiliteringspenger og 12,2 pst. er på yrkesrettet attføring eller i ventetid på attføring. Vel 30 pst. var uopgitt.

Tilsvarende tall for 1997 var 30,2 pst. på uførepensjon og 23,7 pst. på rehabiliteringspenger, mens 15,3 pst. var på yrkesrettet attføring eller i ventetid på attføringstiltak.

Sammenhengen mellom sykefravær og sysselsettingsnivå

Sykefraværet varierer med utviklingen i sysselsetting og arbeidsledighet. Dette blir bekreftet blant annet i en undersøkelse av Kolstad fra 1999, der han finner en sterk sammenheng mellom sysselsetting og sykefravær, og der sykefraværet øker med økende sysselsetting. Sykefraværet gikk ned på slutten av 1980 og begynnelsen av 1990-tallet da arbeidsledigheten økte, men har økt siden 1994 samtidig som det har vært en betydelig vekst i sysselsettingen. Ulike drivkrefter antas å bidra til denne samvariasjonen. Forskning tyder bl a på at i oppgangstider kommer nye grupper med svakere helse og større sykefraværstilbøyelighet inn på arbeidsmarkedet (»seleksjonshypotesen»), mens nedgangstider og høyere arbeidsledighet fører til lavere sykefravær som følge av at folk sykmelder seg i mindre grad fordi de er redd for å miste jobben (»disiplineringshypotesen»).

En undersøkelse (Dyrstad og Lysø 1997) som har sett på forholdet mellom sykefravær og arbeidsløshet i NHO-statistikken 1970-96, tyder på at det er sammenheng mellom arbeidsløshet og så vel korttidsfravær (sykefravær med inntil tre dagers varighet og skulk) som langtidsfravær (fra og med fire dager). Det anslås at en dobling av ledigheten gir en nedgang i korttidsfraværet på ca. 15 pst., mens utslaget for langtidsfraværet er 9 pst. for kvinner og 4 pst. for menn. Forfatterne synes å helle i retning av at resultatene primært støtter disiplineringshypotesen, men understreker at de må tolkes med stor varsomhet ettersom analysene ikke gir mulighet for å skille mellom disiplinerings- og seleksjonseffekter. I og med at disiplineringshypotesen synes å ha størst relevans for korttidsfraværet, som har økt mindre enn langtidsfraværet siden 1994, er det lite som tyder på at økt fraværstilbøyelighet som følge av mindre frykt for å miste jobben framstår som en sentral forklaring på økningen i sykefraværet de siste årene.

Den sterke økningen siden 1994 i langtidsfraværet må antas å ha sammenheng med mer reelle helsemessige forhold. Dessuten øker fraværet blant offentlige ansatte tilnærmet like mye som blant ansatte i det private næringslivet. Dette bidrar også til å svekke disiplineringshypotesen fordi ansettelsestryggheten anses å være sterkere i offentlig enn i privat sektor.

En analyse foretatt av Rikstrygdeverket viser at sykefraværet blant mannlige nykommere på arbeidsmarkedet i en konjunkturoppgang er klart høyere enn blant stabile arbeidstakere. En annen analyse om variasjon mellom sykefravær og sysselsetting i kommunene tyder bl.a. på at andelen med flere påfølgende sykefravær øker med stigende sysselsetting i befolkningsgruppen, og at den øker mer for kommuner med opprinnelig høy total sysselsetting enn i kommuner med lav total sysselsetting. Resultatene fra denne undersøkelsen peker i retning av at det ikke bare er endringer i sysselsettingen som har betydning, men også på hvilket nivå sysselsettingen var før endringen fant sted. Dette gjelder såvel i kommunen totalt som i den enkelte befolkningsgruppe. Analysen tyder videre på at fraværet ikke bare øker med økende antall sysselsatte, men at det også kan henge sammen med at de som er i arbeid i de senere år har økt sin arbeidsdeltakelse. Rikstrygdeverket anslår at i underkant av 40 pst av veksten i antall påbegynte sykepengetilfelle fra 1993-95 kan ha sammenheng med endringer i sysselsettingen.

Nyere studier viser at økningen i sykefraværet de siste årene ikke utelukkende skyldes at nye marginaliserte grupper har kommet inn på arbeidsmarkedet, men at sykefraværet har økt betydelig også for etablerte sysselsatte. Vi viser her til en undersøkelse som Askildsen m.fl. har utført basert på KIRUT data.

En tredje forklaring på sammenhengen mellom sysselsettingsnivå og sykefravær fokuserer på krav som rettes mot arbeidstakerne i nedgangs- og oppgangstider. I økonomiske oppgangstider vil arbeidstempoet og arbeidsbelastningen øke, noe som antas å øke risikoen for belastningsskader og andre helseproblemer.

Selv om det i de senere årene har vært gjennomført en god del forskning for å få mer kunnskap om årsakene til den utvikling og de variasjonene en har sett i sykefraværet, mangler vi fortsatt kunnskap for å si noe mer sikkert om arbeidsmarkedets betydning på sykefraværet.

4. Utfordringer og hovedprioriteringer

Hovedmål

Resultatindikatorer

Sikre inntekt ved sykdom

Andel sykmeldte med og uten full inntektsdekning fra
folketrygden

Andel sykmeldte med kollektiv avtale om full
lønn under sykdom av de som ikke har full dekning fra folketrygden

Reduksjon i sykefraværet

Antall sykefraværsdager pr. sysselsatt

Sykmeldte
fordelt etter samlet varighet

Antall sykepengedager pr. sykmeldt

Tilgang
nye sykmeldte fordelt etter kjønn, alder og diagnose

Stimulere til inntektsgivende arbeid

Andel sykmeldte i retur til arbeid uavhengig
av varighet

Andel sykmeldte på aktive tiltak

Andel
sykmeldte som venter på behandling

Andel sykmeldte
med overgang til yrkesrettet attføring som ikke returneres
trygdeetaten

Andel sykmeldte med overgang til rehabiliteringspenger

Det har vært en vedvarende og sterk økning i sykefraværet i andre halvdel av 1990- årene. Sykepengedager betalt av folketrygden har økt fra 8,2 dager per sysselsatt i 1994 til 11,7 dager i 1999. Sykefraværet har fortsatt å øke i 2000. Målt i antall sykepengedager betalt av folketrygden økte sykefraværet i første halvdel av 2000 med 13,7 pst. sammenlignet med tilsvarende periode i 1999. Økningen er den største som er registrert på 1990-tallet og sykefraværet har aldri tidligere vært høyere. Det høye sykefraværet må ses i sammenheng med den høye sysselsettingen som medfører deltakelse i arbeidslivet for alle aldersgrupper.

Sandman-utvalgets innstilling

Den sterke og bekymringsfulle økningen i sykefraværet og den store tilgangen av nye uførepensjonister vi observerte på slutten av 1990-tallet var bakgrunnen til at det ble nedsatt et offentlig utvalg for å utrede årsakene til økningen i sykefraværet og nytilgangen av uførepensjonister og foreslå tiltak for å redusere sykefraværet og begrense uføretilgangen. Sykefraværet og antall uføre har fortsatt å øke.

Utvalget ble nedsatt 9. april 1999 og avga sin innstilling 15. september 2000. Utvalget har vært bredt sammensatt med deltagelse fra arbeidslivets organisasjoner, brukerorganisasjonene, berørte departement, Rikstrygdeverket og uavhengige fagpersoner, og har vært ledet av fylkesrådmann Matz Sandman. Utvalget legger frem en enstemmig innstilling, bortsett fra forslaget om redusert sykelønn i arbeidsgiverperioden.

Utvalget legger til grunn at det høye og stigende sykefraværet, og tilsvarende den høye tilgangen til uførepensjoner, er et problem både for den enkelte, bedriftene og samfunnet. Sterkere tilknytning til arbeidslivet er derfor et hovedelement i utvalgets innstilling.

Utvalgets forslag til tiltak for å forebygge og redusere sykefraværet omtales her, mens forslag til tiltak for å begrense omfanget av uførepensjon omtales under kap.2660.

Hovedprinsipper i innstillingen når det gjelder tiltak for å redusere sykefraværet er sterkere ansvarliggjøring av arbeidsgiver, arbeidstaker og offentlige etater, der hovedfokus i det sykefraværsforebyggende arbeid må rettes mot arbeidsplassen. Utvalgets flertall har fremmet en helhetlig og balansert tiltakspakke for å redusere sykefraværet og få et bedre oppfølgingssystem for sykmeldte. Utvalget foreslår at det legges følgende prinsipper til grunn for en helhetlig tiltakspakke: Det primære fokus i det sykefraværsforebyggende arbeid må være arbeidsplassen. Tiltak må settes i verk i samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Tiltakene skal forsterke arbeidstakernes tilknytning til arbeidslivet.

Det åpnes for økonomiske incentiver for å stimulere til nærvær og tilrettelegging av arbeidsplassen. Tiltakene skal være kostnadsnøytrale for partene i forhold til dagens situasjon (fraværsnivå).

Hovedelementene i den helhetlig tiltakspakken er følgende:

  • Arbeidsgiver får et medfinansieringsansvar på 20 pst. av sykepengeutbetalingene f.o.m. 17. sykedag.
  • Arbeidstakerne bidrar med en egenandel på 20 pst. redusert sykelønn i arbeidsgiverperioden (1. 2 16. dag).
  • Arbeidstakerne kompenseres gjennom lavere trygdeavgift, anslått til om lag 0,5 pst.
  • Gjeldende skjermingsordning for arbeidsgivere som har ansatt arbeidstakere med kronisk sykdom og risiko for stort sykefravær utvides til å omfatte perioden som arbeidsgiveren har et økonomisk delansvar for. Kronisk syke arbeidstakere som går inn under skjermingsordningen og som har hyppige fravær i »egenandelsperioden» skjermes ved at »egenandelen» begrenses oppad til i alt 12 fraværsdager per kalenderår. Forsikringsordningen for små bedrifter utvides.
  • Oppfølgingen av sykmeldte baseres på funksjonsvurdering, dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver og tiltak på arbeidsplassen, med bistand fra trygdeetat. Arbeidsgiver og arbeidstaker skal i samarbeid lage en oppfølgingsplan,Dagens egenmeldingsordning utvides til 8 kalenderdager pr. fraværstilfelle, med et øvre tak på 24 dager pr. år. Arbeidstakeren skal gi en utvidet egenmelding med vurdering av egen funksjon i forhold til arbeid. Det vil kunne frigjøre 70 - 100 legeårsverk til bedre oppfølging av sykmeldte.
  • Behovet for yrkesrettet attføringstiltak utenfor bedriften skal avklares så raskt som mulig, og senest innen 6 måneder. I de tilfelle det er aktuelt skal saken snarest mulig oversendes til Aetat.
  • Trygdeetaten får ansvar og virkemidler for å bistå arbeidsgiverne så lenge det arbeides med tiltak for at sykmeldte arbeidstakere skal kunne gjenoppta arbeidet i bedriften (bedriftsintern attføring). Arbeidslivstjenesten i Aetat overføres til trygdeetaten

Utvalget foreslår en betydelig utvidelse av trygdeetatens ordning med kjøp av helsetjenester for sykmeldte, herunder til kjøp av tverrfaglige utredninger for personer med sammensatte lidelser og rehabiliteringstjenester.

Et mindretall bestående av bl.a. av representantene fra LO, YS, AF, FFO, SAFO går imot forslaget om en »egenandel» på 20 pst. redusert sykelønn i arbeidsgiverperioden.

Sandman-utvalgets innstilling vil bli sendt på høring. Regjeringen tar sikte på å legge saken fram for Stortinget i vårsesjonen 2001.

Stortingets vedtak om å be Regjeringen fremme en stortingsmelding om sykefravær og uførepensjon, jf. Innst.S. nr. 105 (1999-2000) om Riksrevisjonens undersøkelse om trygdeetatens oppfølging av sykmeldte, vil bli vurdert i sammenheng med oppfølgingen av Sandman-utvalgets innstilling (Anmodningsvedtak 228).

Andre tiltak for å begrense veksten i sykefravær og sykepengeutgifter

Det er en utfordring for både offentlige myndigheter og partene i arbeidslivet å satse på forebygging og tilrettelegging for å begrense sykefraværet. Samarbeidstiltak på arbeidsplassen, både innen statlig, kommunal og privat sektor er eksempler på dette. Prosjektet »Fra EGA (ensidig gjentakelsesarbeid) til DUA (det utviklende arbeid)» er et samarbeidsprosjekt mellom LO og NHO som ble avsluttet i 1999 og skal evalueres i 2000. Sykefraværsprosjektene i staten ble også avsluttet i 1999 og vil bli evaluert i 2000. Samarbeidsprosjektene mellom trygdeetaten og arbeidslivet fortsetter, samtidig som trygdeetaten selv arbeider for å forbedre etatens oppfølgingsvirksomhet. Evalueringsrapport av forsøksvirksomheten i trygdeetaten vil foreligge i løpet av høsten 2000. Erfaringer fra prosjektene viser at det er forbedringspunkter knyttet til trygdeetatens oppfølging av sykmeldte. Dette gjelder bl.a. trygdeetatens utadrettede kontakt og samarbeid med arbeidsgiver, lege og den enkelte sykmeldte.

Trygdeetaten vil fortsatt prioritere oppfølging av sykmeldte med vektlegging av det kvalitative innholdet i oppfølgingsarbeidet. Det vil bli lagt vekt på mer målrettet og individuelt tilpasset oppfølging og virkemiddelbruk. Videre vil målet om økt bruk av etatens aktive virkemidler opprettholdes. Det samme gjelder målet om bedre kontakt med etatens samarbeidspartnere. Trygdeetaten vil arbeide videre med å involvere arbeidsgiver på et tidligere tidspunkt, og sette i verk tiltak for å stimulere kontakten mellom den sykmeldte, arbeidsgiver og trygdekontor.

Trygdeetaten vil bidra til sterkere fokusering av arbeidsgivers ansvar og medvirkning til oppfølging av egne sykmeldte, samt synliggjøre etatens støttefunksjon. Fylkesvise utvalgsundersøkelser vil gi etaten grunnlag for forbedring og videreutvikling av samarbeidsrelasjonene.

Når det gjelder samarbeidet med Aetat på attføringsområdet, er det for første gang etablert felles mål og prioriteringssignaler. Det er lagt vekt på behovet for å etablere felles informasjon fra trygdeetaten og Aetat overfor sykmeldte samt behandlende leger med henblikk bl.a. på forventningsavklaring og økt kunnskap om etatenes ulike virkemidler. Videre er det forutsatt at etatene skal prioritere aktiv deltakelse i tverrfaglige samarbeidsfora, jf. Rehabiliteringsmeldingen. Det er også presisert at i de tilfeller der trygdeetaten mener det er behov for attføring, skal Aetat gi tilbud om vurdering/utprøving av attføringspotensialet. Etatene er pålagt et særlig ansvar for å gi relevante attføringstilbud for å forebygge varig uførhet til uføresøkere. Det gjelder spesielt målgrupper som er under 35 år og under 45 år med muskel/skjelettlidelser eller lettere psykiske lidelser. Det vises for øvrig til kap. 2600 Trygdeetaten punkt 3 »Trygdeetatens utfordringer og hovedprioriteringer».

Det er et mål at alle skal ha mulighet til å arbeide. Med utgangspunkt i dette arbeider Sosial- og helsedepartementet med en strategi for arbeidsrettet rehabilitering for grupper yrkeshemmede. Sosial- og helsedepartementet vil samarbeide med andre departement for å bidra til at langt flere som har funksjonshemming, kronisk sykdom eller sammensatte helseproblem og/eller sosiale problem skal få bistand til å utvikle og bevare arbeidsevnen. Det vises også til omtale i pkt. 4 Utfordringer og hovedprioriteringer under kap. 2663 Medisinsk rehabilitering m.v.

På grunn av økende sykefravær ble det i 1998 tatt initiativ til oppretting av en idebank for sykefraværsarbeid. Idebanken er et virkemiddel for partene i arbeidslivet og sentrale myndigheter for å formidle ideer og resultater som kan bidra til bedre arbeidsmiljø og lavere sykefravær. Idebanken skal ikke erstatte deltakernes og andre aktørers ansvar, myndighet og oppgaver som gjelder sykefraværsarbeid og formidling om dette, men være et supplement.

Idebanken startet opp i 1999 og er et fireårig prosjekt. Idebanken innhenter, systematiserer og formidler resultater og erfaringer fra tiltak i arbeidslivet, fra forsøksvirksomhet og forskningsprosjekter m.v. og kan bidra til å initiere nye tiltak, prosjekter og arbeidsmåter.

Vi viser til at Sosialkomiteen ved behandlingen av statsbudsjettet høsten 1999 ba Regjeringen vurdere om arbeidsfravær i forbindelse med svangerskap og fødsel bør registreres og behandles på annen måte enn ordinært sykefravær. Sosial- og helsedepartementet vil i samarbeid med Rikstrygdeverket se nærmere på mulighetene for å skille mellom sykefravær som direkte eller indirekte er knyttet til svangerskap og fødsel, og sykefravær som ikke har slik tilknytning.

5. Budsjettforslag og nye tiltak for 2000

Utvidet bruk av reisetilskudd som oppfølgingsmiddel overfor sykmeldte.

Reisetilskudd som alternativ til sykepenger gis i dag i hovedsak bare til midlertidig bevegelseshemmede. Regjeringen foreslår å utvide ordningen til å omfatte alle sykmeldte uavhengig av diagnose. Alle sykmeldte som kan klare arbeidsdagen, men har problemer med reisen til og fra på grunn av for eksempel overfylte offentlige kommunikasjonsmidler eller lang gangavstand, kan dermed motta reisetilskudd som alternativ til sykepenger. Dette vil være til fordel både for de sykmeldte som blir berørt og for samfunnet. Forslaget er beregnet å gi en netto innsparing på 10 mill. kroner. Kap. 2650, post 70 foreslås derfor redusert med 10 mill. kroner.

Kjøp av helsetjenester til sykmeldte.

I Saldert budsjett 2000 ble det satt av 46 mill. kroner på trygdeetatens driftsbudsjett (kap. 2600, post 01) til ordningen med kjøp av helsetjenester til sykmeldte. I Revidert budsjett 2000 ble det satt av ytterligere 13 mill. kroner. I tillegg bevilges det årlig 10 mill. kroner til administrasjon av denne ordningen. For 2001 foreslår Regjeringen å øke bevilgningen til kjøp av helsetjenester til sykmeldte med 28,5 mill. kroner i forhold til Saldert budsjett 2000 (15,5 mill. kroner i forhold til Revidert budsjett 2000).

Ordningen med kjøp av helsetjenester til sykmeldte gir innsparing i utgiftene til sykepenger fordi sykmeldte kommer raskere tilbake i arbeid på grunn av kortere ventetid på behandling. I en evaluering utført av norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) anslås en netto innsparing på 125 mill. kroner når ordningen har et omfang på 5 200 behandlede pasienter. I 2001 legges det opp til å behandle om lag 9 000 pasienter. Med et slikt omfang kan innsparingen ved ordningen bli betydelig større enn anslaget i NIBRs evaluering. Dette vil imidlertid avhenge blant annet av pasientsammensetningen og tilbudet i helsevesenet for øvrig. Det er lagt til grunn at økningen i bevilgningen til kjøp av helsetjenester til sykmeldte fra Saldert budsjett 2000 til budsjettforslaget for 2001 vil gi mindreutgifter til sykepenger på om lag 50 mill. kroner i 2001.

Ordningen fører ikke til nedprioritering av andre søkere/mottakere av helsetjenester. Dette skyldes at alle utredninger og operasjoner finner sted utenfor det ordinære systemet for pasientbehandling, bl.a. som kvelds- og helgearbeid. Dette bekreftes av den evaluering som er gjennomført. Det legges til grunn at opptrappingen som nå foreslås ikke vil endre dette forholdet.

Post 70 Sykepenger for arbeidstakere m.v.

Utgiftene i 1999 beløp seg til 16 117 mill. kroner. For 2000 er det bevilget 18 826 mill. kroner.

I budsjettforslaget for 2001 er det lagt til grunn en økning i sysselsettingen i 1999 på 0,6 pst. Videre er sykepengegrunnlaget antatt å øke med 4,25 pst. i 2000 og 4,0 pst. i 2001, mens sykefraværstilbøyeligheten antas å øke med 12 pst. i 2000 og 10 pst. i 2001. Det er lagt inn 10 mill. kroner i mindreutgifter som følge av utvidet bruk av reisetilskudd til sykmeldte og 50 mill. kroner i mindreutgifter som følge av utvidelsen av ordningen med trygdeetatens kjøp av helsetjenester til sykmeldte. Videre er det tatt hensyn til at sykepenger til statsansatte ble flyttet fra post 72 til post 70 1. januar 2000.

Regjeringen foreslår at personer bosatt i utlandet, men som arbeider på norsk kontinentalsokkel, skal være omfattet av norsk lovgivning, jf. omtale under innledningen til programområdet 29 Sosiale formål. I budsjettforslaget for 2001 er det derfor lagt inn en beregnet merutgift på kap. 2650, post 70, på 45 mill. kroner.

Utgiftene i år 2001 er etter dette beregnet til 22 685 mill. kroner.

Post 71 Sykepenger for selvstendige

Det er lagt til grunn en økning i antall selvstendig næringsdrivende på 0,2 pst. i 2000 og 0 pst. i 2001, og en økning i sykepengegrunnlaget på 3,8 pst. i 2000 og 3,3 pst. i 2001. Videre er det regnet med en økning i sykefraværet pr. person på 6,0 pst. i 2000 og 5,0 pst. i 2001. Det budsjetteres med 1 536 mill. kroner for 2001.

Post 72 Sykepenger til statsansatte

Sykepenger til statsansatte ble flyttet fra post 72 til post 70 1. januar 2000. Det føres derfor ikke opp noe beløp på denne posten for 2001.

Post 75 Feriepenger av sykepenger

Det budsjetteres med 1 141 mill. kroner i 2001.

Programkategori 29.60 Uførhet og medisinsk rehabilitering m.m.

Utgifter under programkategori 29.60 fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr. 00/01

2660

Uførhet

30 636 445

33 106 000

35 297 000

6,6

2662

Yrkesskadetrygd, gml. lovgivning

82 809

83 000

76 000

-8,4

2663

Medisinsk rehabilitering m.v.

6 910 952

7 686 000

8 692 300

13,1

Sum kategori 29.60

37 630 206

40 875 000

44 065 300

7,8

Utgifter under programkategori 29.60 fordelt på postgrupper:

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr. 00/01

70-89

Andre overføringer

37 630 206

40 875 000

44 065 300

7,8

Sum kategori 29.60

37 630 206

40 875 000

44 065 300

7,8

Under kategorien inngår utgifter til grunnstønad og hjelpestønad, uførepensjoner (medregnet pensjoner og menerstatning ved yrkesskade), yrkesskadetrygd (gml. lovgivning) og medisinsk rehabilitering m.m.

Kap. 2660 Uførhet

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

70

Grunnpensjon, overslagsbevilgning

11 245 364

12 095 000

12 764 000

71

Tilleggspensjon, overslagsbevilgning

15 614 820

17 063 000

18 449 000

72

Særtillegg, overslagsbevilgning

1 234 254

1 290 000

1 276 000

74

Grunnstønad, overslagsbevilgning

1 149 642

1 193 000

1 281 000

75

Hjelpestønad, overslagsbevilgning

1 283 858

1 342 000

1 395 000

76

Menerstatning ved yrkesskade,
overslagsbevilgning

108 507

123 000

132 000

Sum kap 2660

30 636 445

33 106 000

35 297 000

Tabell 5.16. Uførhet - plantall

1999

2000

2001

Antall uførepensjonister med grunnpensjon
pr. 31.12

269 840

280 219

292 628

Antall uførepensjonister med tilleggspensjon
pr. 31.12

257 316

267 889

281 216

Antall uførepensjonister med særtillegg
pr. 31.12

61 853

61 648

61 452

Antall mottakere av grunnstønad
pr. 31.12

130 087

132 285

131 870

Antall mottakere av hjelpestønad
pr. 31.12

89 096

89 900

90 940

Gjennomsnittlig pensjon i alt, inkl. etterbet.
kr.

106 429

111 717

113 432

Gjennomsnittlig grunnpensjon, inkl. etterbet.
kr.

42 601

43 994

44 564

Gjennomsnittlig tilleggspensjon, inkl. etterbet.
kr

62 179

66 277

67 170

Gjennomsnittlig særtillegg, inkl.
etterbet. kr

20 085

20 343

20 711

Gjennomsnittlig grunnstønad (årets
priser)

8 841

9 637

9 709

Gjennomsnittlig hjelpestønad (årets
priser)

14 402

14 998

15 346

1) Tallene er de siste oppdaterte plantall for 2000 og kan derfor avvike fra plantallene i St. prp. nr. 1 (1999-2000)

2. Hovedtrekkene i regelverket

Ytelser ved uførhet fastsettes etter bestemmelsene i folketrygdlovens kapittel 6 Grunnstønad og hjelpestønad og i kapittel 12 Uførepensjon, samt pensjon ved yrkesskade og yrkessykdom etter folketrygdlovens kapittel 13. For personer som p.g.a. yrkesskade ble uføre før 1. januar 1971 og framsatte krav om ytelser før 1. januar 1990, vises det til kap. 2662 Yrkesskadetrygd gml. lovgivning. Stønad under uførhet omfatter også engangsstønad ved yrkesskade.

Uførepensjon

Uførepensjon ytes til en person mellom 18 og 67 år som p.g.a. sykdom, skade eller lyte har fått sin arbeidsevne varig nedsatt med minst 50 pst. I loven stilles det tre vilkår som alle må være oppfylt; ett medisinsk, ett attføringsmessig og ett ervervsmessig vilkår (evnen til inntektsgivende arbeid).

Det medisinske vilkåret presiserer at inntekts- eller arbeidsevnen skal være varig nedsatt med minst halvparten på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, og at sykdommen må være hovedårsaken til den nedsatte inntekts- eller arbeidsevnen. Det skal legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Sosiale og økonomiske problemer gir ikke rett til uførepensjon.

Det attføringsmessige vilkåret innebærer at hensiktsmessig medisinsk behandling er gjennomgått og at hensiktsmessig attføringstiltak må være forsøkt, gjennomført eller vurdert. Omskolering og eventuelt flytting skal vurderes før det tilstås uførepensjon. En person som er under 35 år og som har rusmiddelproblemer eller psykososiale problemer, kan i utgangspunktet bare gis uførepensjon dersom vedkommende har gjennomført eller har forsøkt å gjennomføre et individuelt og hensiktsmessig attføringsopplegg uten at inntektsevnen er bedret.

Ved vurdering av inntekts- eller arbeidsevnen sammenlignes den enkeltes muligheter til å skaffe seg arbeidsinntekt etter at uførheten har inntrådt med tilsvarende muligheter før vedkommende ble ufør. Inntekts- eller arbeidsevnen skal vurderes i forhold til ethvert vanlig arbeid vedkommende kan utføre.

Ved delvis uførhet blir pensjonen redusert forholdsmessig. Ved fastsetting av uføregraden tas det hensyn til all pensjonsgivende inntekt som uførepensjonisten fortsatt har.

Når det har gått ett år siden uførepensjonen ble innvilget eller endret, kan uførepensjonister ha en pensjonsgivende inntekt på inntil 1 G pr. år uten at uføregraden endres (friinntekt). Fra 1. januar 2000 ble uførepensjonister med politiske tillitsverv eller tillitsverv i frivillige organisasjoner fritatt fra bestemmelsen om ett års ventetid før de kan tjene inntil friinntekten. Uførepensjonister med gradert pensjon kan ha denne friinntekten i tillegg til den inntekten som ble forutsatt ut fra restinntektsevnen.

Dersom en uførepensjonist får en arbeidsinntekt som medfører at uføregraden settes ned, beholder han eller hun retten til å få tilbake den tidligere tilståtte pensjonen i 3 år uten at vilkårene for retten til ytelsen må vurderes på nytt (hvilende pensjonsrett). Dette gjelder også dersom arbeidsinntekten medfører at uførepensjonen faller helt bort. Hvis en uførepensjonist er under tidsbegrenset arbeidstrening som er godkjent av arbeidsmarkedsetaten, beholder han eller hun retten til den tidligere tilståtte pensjonen så lenge arbeidstreningen varer.

Det er satt i gang en forsøksordning der personer som er tilstått uførepensjon i ett år, kan få satt ned uføregraden til 20 pst. Det innebærer at pensjonisten kan arbeide i 80 pst. stilling, f.eks. 4 dager i uken. Forsøksordningen varer frem til 1. januar 2003. Retten til å ha friinntekt faller bort når uføregraden er under 50 pst.

Uførepensjon består av grunnpensjon og tilleggspensjon og/eller særtillegg. Til pensjonen kan det gis forsørgingstillegg som er et økonomisk behovsprøvet tillegg til den som forsørger ektefelle eller barn under 18 år.

Pensjonen fastsettes på grunnlag av trygdetid (botid), tidligere pensjonsgivende inntekt og graden av nedsatt inntektsevne/arbeidsevne (uføregrad).

Grunnpensjon

Ved beregning av grunnpensjonen medregnes tiden fra uføretidspunktet til og med det år vedkommende fyller 66 år ved fastsettelsen av trygdetidens lengde.

Grunnpensjon til pensjonistektepar ytes med lav sats (3/4 av grunnbeløpet) for hver ektefelle. Samboere som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har felles barn, er trygderettslig likestilt med ektefeller. Det samme gjelder for registrerte partnere. Dette betyr at de får lav sats i grunnpensjon, men de får samtidig rett til forsørgingstillegg og etterlattefordeler m.m.

Nytt fra 1998 er det at det gis lav grunnpensjon til samboere som har bodd sammen minst 12 av de siste 18 måneder og til pensjonist som har ektefelle med inntekt over to ganger folketrygdens grunnbeløp.

Særtillegg og tilleggspensjon

Særtillegg ytes som for alderspensjon til pensjonister som ikke har opptjent tilleggspensjon eller har tilleggspensjon lavere enn særtillegget. Fra 1. mai 1998 ble minstepensjonen for enslige økt med 1 000 kroner pr måned. Ordinær sats for særtillegg utgjør nå 79,33 pst. av grunnbeløpet, og minstesats utgjør 74,0 pst. av grunnbeløpet. Minstesatsen gis til pensjonist med ektefelle som selv har tilleggspensjon høyere enn særtillegget etter ordinær sats. Samlet særtillegg og tilleggspensjon for ektefellene skal ikke være mindre enn 2 ganger ordinær sats. En minstepensjonist med ektefelletillegg for ektefelle over 60 år får samme særtillegg som ektepar med minstepensjon (158,66 pst. av grunnbeløpet).

Minstepensjonen utgjør nå hhv. 88 032 kroner pr. år for enslige minstepensjonister og 151 512 kroner pr. år for ektepar som begge er minstepensjonister.

Tilleggspensjonen beregnes på grunnlag av opptjente pensjonspoeng og antatte framtidige pensjonspoeng for den gjenstående tid fra uførhet til og med det år vedkommende fyller 66 år.

Personer som er født uføre eller har blitt uføre før fylte 26 år, har rett til en garantert minste tilleggspensjon. De får medregnet framtidige pensjonspoeng med 3,3 for hvert år, dette tilsvarer en pensjonsgivende inntekt på 211 000 kroner. For å ha rett til garantipensjonen kreves at uførheten skyldes en alvorlig og varig sykdom som er klart dokumentert. På den annen side kan den fødte eller unge uføre beholde retten til en garantert minstepensjon i inntil 10 år (til fylte 36 år) i forbindelse med arbeidsforsøk dersom det er klart dokumentert at vilkårene er oppfylt før fylte 26 år.

Forsørgingstillegg

Til pensjonist som forsørger ektefelle eller barn under 18 år kan det ytes forsørgingstillegg. Som forsørget anses den som ikke har egen inntekt over grunnbeløpet. Som inntekt regnes også egen pensjon og kapital- og renteinntekter.

Fra 1. mai 1998 er fullt forsørgingstillegg for ektefelle 50 pst. av pensjonistens ugraderte grunnpensjon og fullt forsørgingstillegg for hvert barn er 30 pst. av grunnbeløpet. Forsørgingstillegget er inntektsprøvet. Dette innebærer at pensjons- eller arbeidsinntekt (inkludert eventuelle. utenlandske pensjoner) over et fastsatt fribeløp, vil redusere forsørgingstillegget. Fribeløpet for ektefelletillegget utgjør minstepensjonen for ektefeller pluss 25 pst. av grunnbeløpet.

Forsørgingstillegget for barn reduseres eller faller bort hvis pensjonistens egen inntekt og eventuelt inntekten til den andre av foreldrene overstiger et fastsatt fribeløp.

Yrkesskade

Ved uførhet som skyldes yrkesskade, ytes stønader etter de vanlige bestemmelsene om uførepensjon, men med visse særfordeler. Uførepensjon beregnes uten hensyn til lengden av trygdetid og opptjeningstid, og det er ikke noe vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende oppholder seg i riket. Dersom den årlige arbeidsinntekten på skadetidspunktet svarer til en høyere pensjonsgivende inntekt enn det pensjonsgrunnlag (sluttpoengtall) som allerede er godskrevet i folketrygden, skal denne høyere inntekt legges til grunn ved pensjonsberegningen.

For vanlig uførepensjon kreves at inntektsevnen er nedsatt med minst 50 pst. Ved yrkesskade ytes gradert uførepensjon ned til 30 pst. uførhet

Engangsstønad ved yrkesskade

Post 76 gjelder kontantutløsning av menerstatning ved yrkesskade og kontantutløsning av små uførepensjoner etter yrkesskadetrygdloven (jf.§13-17 i ny folketrygdlov og §§15 og 53 nr. 5 i lov om yrkesskadetrygd.)

Når en yrkesskade fører til en varig medisinsk invaliditet på minst 15 pst. ytes en menerstatning, som skal erstatte ikke-økonomisk tap som følge av skade. Høyeste årlige menerstatning svarer til av folketrygdens grunnbeløp og løper så lenge den yrkesskadde lever.

Mènerstatningen er skattefri. Dersom den skadde ønsker det, skal kapitalverdien av erstatningen utbetales som et engangsbeløp.

Grunnstønad

Formålet med grunnstønaden er å gi økonomisk kompensasjon til medlemmer for visse ekstrautgifter på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Etter folketrygdloven kap. 6 kan grunnstønad bare gis til ekstrautgifter til følgende formål:

  • til drift av tekniske hjelpemidler
  • til transport, herunder drift av medlemmets bil
  • til hold av førerhund
  • til nødvendig mobiltelefon og teksttelefon og i særlige tilfeller til telefon.
  • ved bruk av proteser og støttebandasjer o.l.
  • på grunn av fordyret kosthold ved diett
  • som følge av slitasje på klær og sengetøy.

Stortinget fastsetter satsene for grunnstønad.

Fra 1. januar 2000 er de årlige satsene for grunnstønad: Sats 1, kroner 6 156, sats 2, kroner 9 384, sats 3, kroner 12 336, sats 4, kroner 18 168, sats 5, kroner 24 624 og sats 6, kroner 30 780.

For å få rett til grunnstønad må størrelsen på ekstrautgiftene minst være like store som den satsen som blir gitt.

Fra 1. januar 2000 kan det ikke lenger ytes grunnstønad til telefon bortsett fra i særlige tilfelle.

Det gjelder ingen generell aldersgrense for grunnstønad, unntatt for grunnstønad til transport. Det gis ikke grunnstønad til dette formål hvis det ekstra transportbehovet først oppstår etter fylte 70 år.

Fra 1. januar 2000 er det foretatt endringer i reglene for grunnstønad til ekstrautgifter til kosthold for medlemmer med cystisk fibrose, fenylketotonury, cøliaki og dermatitis herpetiformis. Endringen er beregnet å gi en merutgift på 76 mill. kroner i år 2000, iberegnet etterbetaling, og 49 mill. kroner i 2001 (årets satser).

Hjelpestønad

Formålet med hjelpestønad er å gi økonomisk kompensasjon for særskilt tilsyn eller pleie på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Rett til hjelpestønad til tilsyn og pleie forutsetter at det foreligger et privat pleieforhold. Pleie som utføres av de kommunale hjemmetjenestene gir ikke rett til hjelpestønad, selv om det betales egenandel for tjenesten. Det er et vilkår for hjelpestønad at hjelpebehovet må være så stort at det svarer til et økonomisk vederlag på størrelse med den fastsatte hjelpestønadssatsen. Det er ikke noe krav om at det må foreligge utgifter til leid hjelp, fordi det som oftest er familiemedlemmer som utfører pleien i hjemmet. Det forutsettes imidlertid at familiemedlemmer i samme husstand yter noe hjelp uten økonomisk kompensasjon.

For blinde og sterkt svaksynte, gis det hjelpestønad uten noen nærmere individuell prøving av om vilkårene er oppfylt.

Det er ingen aldersgrense for hjelpestønad til særskilt tilsyn og pleie. Hjelpestønad til barn gis dersom de har et pleie- og omsorgsbehov utover det friske barn på samme alder har.

Stortinget fastsetter satsene for hjelpestønad.

Ordinær hjelpestønad sats 1 er fra 1. januar 2000 kroner 11 016 pr. år.

Hjelpestønad til hjelp i huset opphørte for nye søkere fra 1. januar 1992. De som oppebærer denne ytelsen med sats "0" får fra 1. januar 2000 kroner 10 248 pr. år.

Forhøyet hjelpestønad til barn og unge

Forhøyet hjelpestønad kan gis til barn og unge under 18 år som har vesentlig større behov for tilsyn, pleie og annen hjelp enn det som dekkes av ordinær hjelpestønad, sats 1.

Hjelpebehovet må være så stort at det svarer til et økonomisk vederlag på størrelse med den fastsatte hjelpestønadssatsen. Det er et vilkår at stønaden gir barnet eller ungdommen bedre muligheter til å bli boende hjemme. Dette innebærer ikke at medlemmet må bo hjemme hele tiden. Dersom barnet eller ungdommen f.eks. bor delvis hjemme og delvis i offentlig omsorgsbolig, kan den forhøyede hjelpestønaden gis med lavere sats i den utstrekning det foreligger et privat pleieforhold.

Fra 1. januar 2000 er de årlige satsene for forhøyet hjelpestønad: Sats 2: kroner 22 032, sats 3: kroner 44 064 og sats 4: kroner 66 096.

3. Resultatrapport

For 1999 ble det rapportert etter følgende hovedmål:

  • Sikre inntekt ved varig nedsatt inntektsevne/arbeidsevne på grunn av sykdom, skade eller lyte.
  • Kompensere for merutgifter ved sykdom og funksjonshemming.
  • Bedre livskvaliteten for yrkeshemmede.
  • Støtte opp under arbeidet med å opprettholde og/eller tilbakeføre til og tilrettelegge for inntektsgivende arbeid.
  • Øke gjennomsnittlig avgangsalder.
  • Ved yrkesskade eller likestilt yrkessykdom skal rettigheter sikres etter folketrygdens særregler om yrkesskade.

Utgiftsutviklingen

Utgiftene til uførepensjon utgjorde 28 095 mill kroner i 1999, det er en økning på 7,0 pst. i faste 1999-kroner fra året før. I forhold til vedtatt budsjett innebærer dette en merutgift på om lag 200 mill kroner. Tas det hensyn til merutgiften som følge av reguleringen av grunnbeløpet 1. mai 1998 er det en mindreutgift på 482 mill kroner i forhold til vedtatt budsjett. Årsaken til dette er at gjennomsnittlig utbetaling er noe lavere enn ventet.

Hovedårsakene til utgiftsvekten fra 1998 til 1999 er at det er blitt flere uførepensjonister, at folketrygdens grunnbeløp har økt og helårsvirkningen av at minstepensjonistene fikk tusen kroner mer pr. måned fra 1. mai 1998. Det fant sted en nettoøkning i samlet antall uførepensjonister på 11 737 personer i 1999, og samlet antall uførepensjonister var 269 840 pr. 31.desember 1999. Dette tallet refererer både til de med hel uførepensjon og de med lavere uføregrad.

Utvikling i antall uførepensjonister

Tabell 5.17. Antall uførepensjonister ved utgangen av året og prosentvis endring fra året før. 1995-99.

Antall uførepensjonister

Prosentvis
endring fra året før

År

I alt

Menn

Kvinner

I alt

Menn

Kvinner

1995

236 301

103 401

132 900

1,1

0,5

1,6

1996

239 429

104 293

135 136

1,3

0,9

1,7

1997

246 541

106 919

139 622

3,0

2,5

3,3

1998

258 103

111 164

146 939

4,7

4,0

5,2

1999

269 840

115 347

154 493

4,5

3,8

5,1

Fra 1995 til 1999 økte antall uførepensjonister med 33 539 personer, hvorav største delen av økningen skjedde fra 1997 til 1999. Kvinneandelen blant uførepensjonistene var 56,0 pst. pr. 31. desember 1999 mot 56,9 pst. pr. 31. desember 1998, en nedgang på 0,9 pst. Om lag halvparten av økningen i antallet uførepensjonister fra 1993 til 1999 har sammenheng med endret alderssammensetning i befolkningen. Sannsynligheten for å bli ufør øker med økende alder. De store etterkrigskullene er nå kommet i en alder hvor sannsynligheten for å bli ufør øker betraktelig. Samtidig er det en del små mellomkrigskull som nå går av med alderspensjon.

Tabell 5.18. Antall nye uførepensjonister i løpet av året og prosentvis endring fra året før. 1995-99.

Antall nye
uførepensjonister

Prosentvis
endring fra året før

År

I alt

Menn

Kvinner

I alt

Menn

Kvinner

1995

25 305

12 006

13 299

7,8

3,7

11,7

1996

24 932

11 746

13 186

-1,5

-2,2

-0,8

1997

28 364

13 194

15 170

13,8

12,3

15,0

1998

33 290

14 881

18 409

17,4

12,8

21,4

1999

33 551

14 822

18 729

0,8

-0,4

1,7

Tabellen ovenfor viser også at tilgangen av nye uførepensjonister har økt fra 1995 til 1999. Det gjelder både menn og kvinner, men økningen er sterkere for kvinner enn menn.

Antall nye uførepensjonister i løpet av året har økt sammenhengende fra 1995 til 1998, med unntak av en liten nedgang i 1996. Fra 1998 til 1999 har tilgangen av nye uførepensjonister stabilisert seg noe. Alderssammensetningen i befolkningen trekker i retning av økt tilgang til uførepensjon. I 1997 og 1998 har det vært fokusert sterkt på redusert saksbehandlingstid i trygdeetaten, noe som har medført at det har blitt behandlet svært mange uførepensjonssaker. Rikstrygdeverket har beregnet at ca 2 000 flere uførepensjonssøknader ble innvilget i 1998 enn det ville ha vært dersom saksbehandlingstiden var som i 1997. Endret restansesituasjon kan trolig forklare om lag 30-40 pst. av økningen i tilgangen fra 1997 til 1998 og den svake veksten i antall nye tilfeller fra 1998 til 1999. Restansenedbyggingen var om lag dobbelt så høy i 1998 som i 1999.

Nye uførepensjonistene etter alder og kjønn

Tabell 5.19. Tilgang pr 1000 ikke uføre i ulike aldersgrupper 1995-99.

Menn

16-24

25-34

35-44

45-54

55-59

60-64

65-67.

1995

1,8

2,6

5,3

11,1

25,4

47,5

44,7

1996

1,7

2,5

5,2

10,2

26,3

46,3

41,7

1997

1,9

2,9

5,8

11,4

28,8

50,1

44,4

1998

1,7

3,2

6,5

13,3

30,2

57,3

47,1

1999

1,7

3,3

6,5

13,8

29,4

52,8

42,0

Kvinner

16-24

25-34

35-44

45-54

55-59

60-64

65-67.

1995

1,5

3,4

8,4

15,8

28,6

39,4

38,0

1996

1,4

3,1

7,5

15,4

30,2

42,4

36,1

1997

1,7

3,4

8,6

17,7

33,8

49,3

39,0

1998

1,6

4,0

9,9

22,2

40,3

58,7

46,0

1999

1,5

4,4

10,4

22,4

40,5

58,3

40,0

Tilgangsratene stiger med økende alder. Veksten i tilgangsrater har jevnt over vært høy i nær alle aldersgrupper i perioden 1995-1999. Tilgangsratene har vokst sterkest i de yngre aldersgruppene.

Samlet for aldersgruppen 65-67 år var tilgangsraten om lag den samme i 1999 og i 1995, 41,0 promille. Nedgangen i tilgangsraten som fant sted de foregående år må ses i sammenheng med sterk vekst i antall AFP-pensjonister i samme periode.

For kvinner i aldersgruppen 45-54, 55-59 og 60-64 ser tilgangen på nye uførepensjonister ut til å flate ut. For menn er tendensen en liten nedgang i tilgangen på uførepensjonister i aldersgruppene 55-59 og 60-64 år. I aldersgruppen 45-54 år har tilgangen økt også i 1998 og 1999. Tilgangen på nye uførepensjonister i aldersgruppen 25-34 år øker for begge kjønn. Det var en kraftig økning for både kvinner og menn i årene 1996 til 1998. Noe av dette skyldes restansenedbyggingen i uførepensjonssaker i disse årene.

Krav om uførepensjon

I 1999 mottok trygdekontorene 41 400 krav om uførepensjon, mot ca 41 100 i 1998. Antall krav har steget betydelig fra 1995 til 1998. Avslagsfrekvensen for uførepensjonssøknader var i 1999 på 16,9 pst., en økning på 0,8 prosentenheter fra året før. I årene 1994-1997 har avslagsfrekvensen variert mellom vel 16 pst. og 15 pst.

Uførepensjonistene etter diagnose

Diagnosegruppene sykdommer i skjelett-/muskelsystemet og bindevevet og psykiske lidelser er klart størst både blant menn og kvinner. Dette gjelder for samlet antall pensjonister og blant nye uførepensjonister. Blant nye uførepensjonister i 1999 var prosentandelen med psykiske lidelser henholdsvis 23,7 pst. for menn og 22,6 pst. for kvinner. Andelen med sykdommer i skjelett/muskelsystemet var henholdsvis 29,3 pst. blant menn og 42,6 pst. blant kvinner. I 1998 var andelen med psykiske lidelser henholdsvis 27,3 pst. for menn og 22,0 pst. for kvinner. Andelen med sykdommer i skjelett/muskelsystemet var henholdsvis 28,2 pst. for menn og 41,6 pst. for kvinner. De siste årene har tendensen vært en økning i andelene med psykiske lidelser og sykdommer i skjelett/muskelsystemet blant nye uførepensjonister.

Økningen i uførepensjonering av personer 16-34 år har vært betydelig større enn blant personer 35 år og eldre i årene 1992 og frem til og med 1999. Rikstrygdeverkets undersøkelse »Uførepensjonering av unge mennesker i Norge» har sammenlignet innvilgede uførepensjonssaker fra 1992 og 1997. Det ble ikke funnet store forskjeller i demografiske forhold i 1992 og 1997, men de medisinske årsaker til innvilgede pensjoner var oftere psykiatriske lidelser i 1997 enn i 1992. Resultatene styrker en antagelse om at det har skjedd en økning i diagnostisering av psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser blant ungdom. Hvorvidt en slik økning skyldes en reelt øket sykdomsforekomst i yngre årsklasser, eller om problemene avdekkes i større omfang i forbindelse med et stadig mer krevende arbeidsmarked, kan ikke undersøkelsen gi noe entydig svar på.

Tabell 5.20. Andelen som har vært på yrkesrettet attføring tre år før uførepensjon. Etter alder 1996-99.

1996

1997

1998

1999

20-24

69,4

68,9

66,4

59,4

25-29

55,9

53,6

53,4

51,0

30-39

37,3

36,6

35,6

35,5

40-49

27,8

26,1

25,2

23,5

50-59

13,2

12,4

11,7

10,4

60-66

1,5

1,8

1,4

1,4

i alt

17,8

17,0

16,2

15,4

Det har vært en nedgang i andelen uførepensjonister fra 1998 til 1999 for alle aldersgrupper som har deltatt på yrkesrettet attføring tre år før uførepensjon, spesielt har det vært en sterk prosentvis nedgang blant de yngste (20-24 år). De yngre har i større grad vært på yrkesrettet attføring enn de eldre. Yrkesrettet attføring forsøkes i liten grad for de over 50 år. Det er også flere menn enn kvinner som deltar på yrkesrettet attføring.

Andel uførepensjonister med annen inntekt

Andelen av uførepensjonistene som har full uførepensjon og inntekt ved siden av har økt noe etter 1997, spesielt gjelder dette for kvinner. Dette kan skyldes lovendringen fra 1.mai 1997 der inntektsgrensen før uføregraden skal vurderes ble hevet fra til 1 G.

Tabell 5.21. Andel av de som har hatt full uførepensjon hele året som har hatt arbeidsinntekt i samme år i prosent,1994-1998.

Kvinner og
menn

Kvinner

Menn

Inntekt >0

Inntekt > G

Inntekt >0

Inntekt > G

Inntekt >0

Inntekt > G

1994

20,3

0,7

17,7

0,5

23,1

0,9

1995

20,5

0,6

18,1

0,5

23,3

0,9

1996

19,8

0,7

17,3

0,5

22,5

0,9

1997

21,3

0,9

18,7

0,7

24,2

1,2

1998

22,9

1,6

20,4

1,3

25,8

2,0

Tabell 5.22. Andel av de som har hatt gradert uførepensjon hele året som har hatt arbeidsinntekt i samme år i prosent. 1994-1998.

Kvinner og
menn

Kvinner

Menn

Inntekt >0

Inntekt> G

Inntekt >0

Inntekt> G

Inntekt >0

Inntekt> G

1994

60,0

45,2

52,3

39,1

85,3

65,4

1995

61,9

47,5

54,3

41,7

85,8

65,9

1996

63,3

49,3

55,8

43,5

85,7

66,6

1997

65,7

51,4

58,8

46,0

85,6

66,7

1998

67,6

53,8

61,2

48,5

85,9

68,8

Det er langt flere menn enn kvinner som har inntekt ved siden av gradert uførepensjon. Det er samtidig en klar økning i andelen kvinner som har inntekt ved siden av gradert uførepensjon. I perioden 1994-1998 økte denne andelen fra 52,3 pst. til 61,2 pst. Dette skyldes sannsynligvis økt yrkesdeltakelse blant kvinner. For menn er endringene små og det er ingen tydelig trend. Det finnes en del som ikke har arbeidsinntekt ved siden av gradert uførepensjon. Dette er bl.a. personer med attførings- eller rehabiliteringspenger, de er under utdanning eller de har i liten grad vært yrkesaktive før de gikk over til uførepensjon. Det siste gjelder særlig kvinner.

Det finnes også noen som ikke har arbeidsinntekt selv om en ut fra uføregrad og tidligere inntekt skulle forvente dette. Det kan skyldes at enkelte har problemer med å få utnyttet sin restarbeidsevne i form av inntektsgivende arbeid.

Andel nye uførepensjonister med gradert pensjon

Tabell 5.23. Nye uførepensjonister etter uføregrad i 1995-1999. Fordelt på gjennomsnittlig uføregrad.

Uføregrad

1995

1996

1997

1998

1999

Gj.sn. grad i alt

86,5

86,3

86,4

86,0

85,5

Uoppgitt

0

0

0

0

0

15-49

0,1

0,2

0,2

0,2

0,2

50-69

22,9

23,9

23,7

24,6

25,3

70-99

9,6

8,3

7,9

7,7

7,4

100

67,3

67,7

68,2

67,5

67,2

Sum

100,0

100,0

100,0

100,0

100,0

I utgangspunktet blir uføregraden fastsatt etter hvor mye arbeidsevnen er nedsatt. De fleste får sin uføregrad fastsatt ut fra en vurdering av evnen til å utføre inntektsgivende arbeid, mens de som har vært hjemmearbeidende vil få uføregraden fastsatt ut fra evnen til å utføre arbeid i hjemmet. De som er både yrkesaktive og hjemmearbeidende får uføregraden dels fastsatt ut fra inntektsevnen og dels ut fra arbeidsevnen i hjemmet (kombinert vurdering). For de som helt eller delvis skal vurderes mot arbeid i hjemmet er det mer vanlig å få en gradert pensjon, siden det skal mer til for at evnen til å utføre arbeid i hjemmet kan sies å være nedsatt.

Tabellen over viser at det er små endringer i andelen nye uførepensjonister med gradert pensjon. For kvinner er det en nedgang i andelen med uføregrad mellom 70 og 99 pst. Dette skyldes sannsynligvis at andelen som får uførepensjon med kombinert vurdering går ned. Menn har gjennomgående høyere uføregrad enn kvinner.

Før 1997 gjelder tallene under 50 pst. uføregrad kun personer med yrkesskade.

Antall uførepensjonister med lavere uføregrad enn 50 pst.

Forsøksordningen med lavere uføregrad enn 50 pst. ser ut til å bli lite brukt. Pr. 31. desember 1999 var det i alt 151 personer med lavere enn 50 pst. uføregrad (eksklusive yrkesskade). Det er grunn til å anta at en av grunnene til at så få benytter seg av forsøksordningen, er at det i en god del tilfeller ikke lønner seg rent økonomisk. Personer med minst 50 pst. uførepensjon har rett til en friinntekt på inntil folketrygdens grunnbeløp pr. år, i tillegg til den arbeidsinntekten de kan ha ut fra sin restarbeidsevne. De som har uførepensjon med uføregrader under 50 pst. etter forsøksordningen har ikke rett til denne friinntekten. Dette fører til at mange uførepensjonister vil få en nedgang i sin samlede inntekt dersom de forsøker en noe mindre økning av arbeidsinnsatsen. (Problemstillingen er vurdert av Sandman-utvalget, jf. nærmere omtale under pkt. 4 Utfordringer og hovedprioriteringer).

Andel personer som øker eller reduserer sin uføregrad

Det har vært en økning i antall uførepensjonister som går opp i uføregrad fra 3 512 i 1997 til 5 541 i 1999. Antallsmessig er det flest kvinner som går opp i uføregrad, men i prosent er det flest menn. I 1999 var prosentandelen henholdsvis 9,9 pst. for kvinner og 13 pst. for menn. Den samlede prosentandelen for menn og kvinner som går opp i uføregrad i løpet av året har ligget stabilt rundt 10 pst. de siste tre årene.

Svært liten andel av uførepensjonistene øker sin arbeidsinnsats i så stor grad at uføregraden reduseres etter at de har blitt uførepensjonister. Det er også svært få personer som går helt tilbake til arbeid. I 1997 var det 0,2 pst.

Det er flere kvinner enn menn som har avgang fra uførepensjon til fullt arbeid, hhv. 325 kvinner og 295 menn.

Av kvinnene som går tilbake til fullt arbeid er det flest i aldersgruppen 45-49 år. For menn er det flest i alderen 50-64 år.

Uførepensjonister etter fylke

Tabell 5.24. Antall uførepensjonister i pst. av befolkningen etter fylke og antall nye uførepensjonister i promille etter fylke. Korrigert for ulik alderssammensetning i fylkene

Antall uførepensjonister
i prosent av antall -personer i befolkningen

Antall nye
uførepensjonister i løpet av året i -promille
av antall ikke-uføre ved årets -begynnelse

Fylke

1995

1997

1999

1995

1997

1999

I alt

8,3

8,6

9,6

9,6

10,7

12,8

Østfold

10,3

10,4

11,3

13,1

12,3

14,3

Akershus

5,9

6,1

7,1

7,8

7,8

11,0

Oslo

7,5

8,0

9,0

9,1

10,9

12,2

Hedmark

9,3

9,5

10,7

10,0

11,5

12,6

Oppland

8,4

9,0

10,1

9,8

10,8

13,2

Buskerud

7,7

7,6

8,6

7,6

8,2

11,5

Vestfold

9,6

9,9

11,1

10,7

12,1

15,1

Telemark

10,0

10,3

11,5

9,4

11,9

15,3

Aust-Agder

40,4

11,1

12,5

14,5

15,5

16,9

Vest- Agder

9,9

10,4

11,9

12,4

13,3

16,5

Rogaland

6,9

7,0

7,8

8,5

8,4

10,5

Hordaland

6,9

7,1

7,7

7,9

8,3

9,9

Sogn og Fjordane

6,0

6,5

7,7

8,0

9,3

11,6

Møre og Romsdal

7,7

7,8

8,9

8,4

8,3

12,4

Sør-Trøndelag

8,5

8,4

9,5

8,5

9,5

13,2

Nord-Trøndelag

8,5

8,7

9,6

9,5

11,1

12,2

Nordland

10,4

10,4

11,4

12,3

13,0

14,6

Troms

10,3

10,5

11,6

13,2

14,7

15,8

Finmark

11,4

11,3

12,3

12,8

14,

15,39

De fylkene som har flest uførepensjonister i forhold til befolkningen i 1999 er Finnmark, Agder-fylkene, Nordland, Troms, Telemark og Østfold. Færrest uførepensjonister i forhold til befolkningen har Akershus, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Alle fylkene har hatt en økning i andelen uføre fra 1995 til 1999. Sterkest vekst i andelen uførepensjonister i perioden hadde Oppland, Vest-Agder, Aust- Agder, Sogn og Fjordane. For hele landet sett under ett har det vært en økning i andelen nye uførepensjonister i forhold til den ikke-uføre del av befolkningen fra 1995 til 1999.

Det er store variasjoner mellom fylkene i antall uførepensjonister og i tilgangen av nye uførepensjonister. Rikstrygdeverkets prosjekt »Geografiske variasjoner i tilgang til uførepensjon 1980-1997» la fram sin rapport (Del 1) i mai 2000. Resultatene viser at fylker med høy uføretilgang har ofte lavt utdanningsnivå og høy dødelighet. Flyttemønsteret mellom fylkene påvirker utdanningsnivået. I fylker med høy nettofraflytting er utdanningsnivået lavt. For menn betyr et høyt gjennomsnittlig ledighetsnivå i kommunen også høy uføretilgang. For kvinner er det ingen slik sammenheng.

Tabell 5.25. Utviklingen i enkelte indikatorer som kan belyse mulige årsaker til utviklingen av antall uførepensjonister. 1997-1999.

1997

1998

1999

Sysselsatte

2 192 000

2 248 000

2 258 000

Yrkesfrekvenser

72,5

73,3

73,3

Antall som har brukt opp sine sykepengerettigheter

29 955

36 817

41 399

Antall personer med attøfringspenger
(kap. 2543)

20 540

22 018

25 266

Rehabiliteringspenger antall avsluttede
tilfeller

24 983

28 594

30 614

Antall mottakere av foreløpig uførestønad

4 280

3 552

2 312

Nye søkere

38 800

41 100

41 400

Restanser i trygde- og fylkestrygdekontor
pr. 31.12

17 653

14 674

13 090

Antall sykepengedager per sysselsatt og antall sysselsatte som har brukt opp sine sykepengerettigheter har økt sterkt de senere år. Mange av dem som går på rehabiliteringspenger/sykepenger vil etter relativt kort tid være uførepensjonister. En analyse fra Rikstrygdeverket viser at 32 pst. av de som hadde brukt opp sin sykepengerett i 1998 var blitt uførepensjonister 8 måneder senere. Ut i fra dette må vi forvente en fortsatt økning i antall uførepensjonister.

Antall krav om uførepensjon har økt med ca. 0,7 pst. fra 1998 til 1999, mens økningen fra 1997 til 1998 var på ca. 6 pst.

Yrkesskade/yrkessykdom

Totale utgifter til menerstatning som følge av yrkessykdom i 1999 utgjorde 46,8 mill. kroner.

Antall godkjente tilfeller av yrkessykdom i 1999 der det var fremmet krav om menerstatning utgjorde 834 mens det tilsvarende antall i 1998 var 817.

Kreftregisteret uten hinder av taushetsplikt har hatt adgang til å rapportere mulige yrkesbetingede krefttilfeller til Rikstrygdeverket. Som følge av denne melderutinen sendte Rikstrygdeverket i 1999 ut 959 informasjonspakker til medlemmer med diagnosen lungekreft, brysthinnekreft, nesekreft og blærekreft.

Samlet behandlet Rikstrygdeverket i 1999 i alt 159 yrkessykdomssaker med påberopt yrkesbetinget kreft mens man i 1998 behandlet 116 saker.

Antall grunnstønadsmottakere

Tabell 5.26. Grunnstønadsmottakere etter alder og kjønn. pr. 31.12. 1994, 1997 og 1999.

Antall kvinner

Pst. endr.

Antall menn

Pst endr.

Alder

1994

1997

1999

1997-1999

1994

1997

1999

1997-1999

0-15

6 598

6 838

6 395

-6,5

8 920

9 582

8 878

-7,3

16-29

7 564

7 271

6 185

-14,9

7 454

7 308

6 455

-11,7

30-49

17 682

18 673

18 231

-2,4

13 869

14 356

13 693

-4,6

50-66

19 483

21 214

21 010

-1,0

13 784

14 435

13 893

-3,8

67-79

19 728

19 347

16 923

-12,5

12 060

11 676

10 101

-13,5

80- o.e

6 965

7 131

6 165

-13,5

2 426

2 471

2 158

-12,7

Totalt

78 020

80 474

74 909

-6,9

58 513

59 828

55 178

-7,8

sats 1 og 2

64 278

65 279

58 504

-10,4

43 395

44 120

38 926

-11,8

sats 3,4,5,6

13 742

15 195

16 405

8,0

15 118

15 708

16 252

3,5

Ved utgangen av 1999 mottok til sammen ca 130 000 personer grunnstønad, ca 75 000 kvinner og ca 55 000 menn. Det er 10 215 færre enn i 1997, en nedgang på 7,3 pst. Nedgangen fordeler seg på 5 565 kvinner og 4 650 menn og skyldes en ekstraordinær avgang i annet kvartal 1998, da 9 200 personer med diabetes mistet grunnstønaden.

Ved utgangen av 1999 mottok til sammen ca 97 400 personer grunnstønad med sats 1 eller sats 2. Ca 58 500 kvinner og ca 38 900 menn. Det er 10,9 pst. færre enn ved utgangen av 1997.

Om lag 32 700 personer mottok sats 3 eller en høyere sats ved utgangen av 1999. Det er 5,7 pst. flere enn ved utgangen av 1997. Av de som mottar de høyeste satsene er det om lag like mange kvinner som menn.

Tabell 5.27. Grunnstønad - tilgang av nye stønadsmottakere 1994, 1997 og 1999.

Antall kvinner

Pst. endr.

Antall menn

Pst. endr.

Alder

1994

1997

1999

1997-99

1994

1997

1999

1997-99

0-15

1 166

826

670

-18,9

1 553

1 217

969

-20,4

16-29

732

397

399

0,5

578

306

308

0,7

30-49

1 627

1 136

1 131

-0,4

1 223

759

761

0,3

50-66

1 670

1 125

1 094

-2,8

1 311

791

853

7,8

67-79

1 224

446

367

-17,7

911

373

344

-7,8

80- o.e

428

79

53

-32,9

222

49

34

-30,6

Totalt

6 847

4 009

3 714

-7,4

5 798

3 495

3 269

-6,5

Sats 1 og 2

6 354

3 536

3 138

-11,3

5 239

3 027

2 638

-12,9

sats 3,4,5,6

493

473

576

21,8

559

468

631

34,8

Det er flere kvinner enn menn blant nye stønadsmottakere som får grunnstønad. Antall personer som fikk sats 3 eller høyere økte med 28,3 pst. fra 1997 til 1999, fra 941 til 1 207. Som følge av strengere inngangsvilkår, fra 1. januar 1996 og fra 1. mai 1997, gikk tilgang av personer med sats 1 eller sats 2 samlet ned med 12 pst fra 1997 til 1999, fra 6 563 til 5 776.

Antall hjelpestønadsmottakere

Tabell 5.28. Hjelpestønadsmottakere etter alder og kjønn. Pr.31.12 1994, 1997 og 1999.

Antall kvinner

Pst. endr.

Antall menn

Pst. endr.

Alder

1994

1997

1999

1997-1999

1994

1997

1999

1997-1999

0-15

6 816

8 057

9 029

12,1

10 520

12 757

14 425

13,1

16-29

3 001

3 008

3 045

1,2

3 939

4 200

4 474

6,5

30-49

9 394

7 860

7 079

-9,9

4 947

4 809

4 834

0,5

50-66

13 464

12 062

11 414

-5,4

4 630

4 330

4 299

-0,7

67-79

21 130

18 196

16 243

-10,7

5 395

4 735

4 384

-7,4

80- o.e

7 828

7 891

8 118

2,9

2 047

1 888

1 752

-7,2

Totalt

61 633

57 074

54 928

-3,8

31 478

32 719

34 168

4,4

ikke for- høyet sats

57 788

52 568

49 824

-5,2

25 330

25 420

25 792

1,5

forhøyet

hjelpe-stønad

3 845

4 506

5 104

13,3

6 148

7 299

8 376

14,8

Ved utgangen av 1999 mottok til sammen ca 89 000 personer hjelpestønad, ca 55 000 kvinner og ca 34 000 menn. Det er 697 færre enn i 1997, en nedgang på 0,7 pst.

Endringen fordeler seg med en nedgang på 2 146 kvinner og en økning på 1 449 menn. Nedgangen i antall mottakere av hjelpestønad må ses i sammenheng med at hjelpestønad til hjelp i huset ble avviklet for nye tilfeller fra januar 1992. Ved utgangen av 1999 mottok 29 278 kvinner og 4 035 menn hjelpestønad med sats `0` til hjelp i huset. 20 546 kvinner og 21 757 menn mottok ordinær hjelpestønad til tilsyn og pleie. Det er 3,7 pst færre enn ved utgangen av 1997.

Av personer som mottar forhøyet hjelpestønad ved utgangen av 1999 er det 5 104 kvinner og 8 376 menn. Det er 1 675 flere enn i 1997, en økning på 14,2 pst. Økningen er størst for hjelpestønadsmottakere i aldersgruppen 0-15 år, hvor det har vært en samlet økning på 12,6 pst.

Tabell 5.29. Tilgang av nye hjelpestønadsmottakere 1994, 1997 og 1999.

Antall kvinner

Pst. endr.

Antall menn

Pst. endr.

Alder

1994

1997

1999

1997-99

1994

1997

1999

1997-99

0-15

1 084

1 260

1 405

11,5

1 779

2 121

2 280

7,5

16-29

80

104

131

26,0

135

144

149

3,5

30-49

156

162

159

-1,9

138

125

151

20,8

50-66

217

233

283

21,5

258

269

316

17,5

67-79

353

393

404

2,8

519

552

487

-11,8

80- o.e

474

487

453

-7,0

300

351

296

-15,7

Totalt

2 364

2 639

2 835

7,4

3 129

3 562

3 679

3,3

ikke for- høyet sats

1 988

2 182

2 299

5,4

2 487

2 766

2 764

-0,1

forhøyet

hjelpestønad

376

457

536

17,3

642

796

915

14,9

Det er flere menn enn kvinner blant nye stønadsmottakere som får hjelpestønad. Antall nye stønadsmottakere av hjelpestønad var til sammen 6 514 i 1999, 313 flere enn i 1997. Dette tilsvarer en økning på 5 pst.

Antall personer som fikk forhøyet hjelpestønad har økt med 198 personer. Dette tilsvarer en økning på 15,8 pst fra 1997 til 1999. Økningen er størst blant kvinner.

Det er størst nedgang 8 pst. i antall nye stønadsmottakere i aldersgruppen fra 69 år og oppover.

4. Utfordringer og hovedprioriteringer

Hovedmål

Resultatindikator

Uførepensjon

Sikre inntekt ved uførhet

Kompensasjonsnivå.

Samlet
inntekt pr. husholdsenhet med minst en uførepensjonist
i forhold til tilsvarende inntekt pr. husholdsenhet uten uførepensjonister

Andel
uførepensjonister i laveste inntektsdecil

Tilgang
nye uførepensjonister etter alder, diagnose og kjønn

Stimulere til inntektsgivende arbeid

Andel med gradert uførepensjon

Andel
med retur til fullt arbeid

Andel som bruker »frysordningen»

Andel
uførepensjonister med lønnsinntekt.

Grunnstønad

Kompensere for visse ekstrautgifter

Utvikling i antall mottakere
av grunnstønad fordelt mellom barn, voksne og diagnose

Forholdet
mellom faktiske utgifter og kompensasjonsnivå

Hjelpestønad

Kompensere for utgifter til særskilt
tilsyn/pleie ved varig sykdom skade eller lyte

Utvikling i antall mottakere av hjelpestønad
fordelt mellom barn, voksne og diagnose

Utvikling i fordeling
mellom stønadssatsene.

Forholdet mellom faktiske
utgifter og kompensasjonsnivå

Forhøyet hjelpestønad

Bidra til at funksjonshemmede barn og unge
kan forbli boende hjemme

Utvikling i antall barn og unge med forhøyet
hjelpestønad

Utvikling i fordeling mellom stønadssatsene

Yrkesskade

Sikre rettigheter etter folketrygdens særregler
om yrkesskade og yrkessykdom

Utvikling i antallet godkjente tilfeller
hvor krav om menerstatning er fremsatt.

Utvikling i antall
behandlede krav hvor kreftsykdom påberopes som yrkessykdom

Hovedutfordringen i uførepensjonsordningen er å redusere nytilgangen slik at veksten i antall uførepensjonister avtar. I tillegg er det viktig å fokusere på muligheten for å gå tilbake til arbeidslivet etter at uførepensjon er innvilget. Bedring i helsetilstanden eller andre forhold kan tilsi at inntektsevnen er økt og at vilkårene for uførepensjon ikke lenger er oppfylt. Videre er det viktig å sikre god kvalitet i saksbehandlingen.

Som følge av forslag i revidert budsjett for 2000 (St.prp. nr. 61 (1999-2000) er det iverksatt flere tiltak av administrativ karakter innenfor gjeldende regelverk for å begrense uføretilgangen.

Kvalitetssikringen av saksbehandlingen er skjerpet. For å øke kvaliteten og skjerpe skjønnet skal det utvikles og prøves ut ulike organisatoriske modeller for behandling av uføresaker. Det skal utprøves modeller for regionalisering, økt spesialisering og økt tverrfaglighet. For å sikre kvaliteten på saksbehandlingen skal det utarbeides en nasjonal kvalitetsstandard høsten 2000, det skal settes i gang opplæringstiltak for trygdeetatens ansatte i emner hvor kvalitetsundersøkelsen har avdekket svake punkter og det skal foregå en kvalitetskontroll av førstegangsvedtaket i 4 000 uføresaker.

Bruken av basisgrupper og andre tverrfaglige team skal økes.

Attføringskravet i uførepensjonsordningen er skjerpet og det skal stilles krav om at attføring skal være forsøkt, med mindre åpenbare grunner tilsier at attføring ikke er hensiktsmessig når uføresøkeren er under 35 år eller under 45 år med muskel- og skjelettlidelser eller lettere psykiske lidelser.

Det legges også opp til at en i større grad skal forsøke å reaktivisere personer som allerede er tilstått uførepensjon med sikte på tilbakeføring til arbeid. Trygdeetaten og A-etat skal samarbeide om utvelgelse av personer, iverksetting av tiltak og oppfølging.

Rikstrygdeverket og Arbeidsdirektoratet har utarbeidet samordnede målformuleringer på attførings- og rehabiliteringsområdet som skal legges til grunn ved formulering av etatenes konkrete mål og prioriteringer for 2001. Direktoratene skal foreta en harmonisering av informasjonsmateriell og styrke informasjonsrutinene for forhåndskontakt m.v., harmonisere innsatsen knyttet til individuell motivasjon og tilnæming, og bl.a. kvalitetssikre og samkjøre saksbehandlingen ved at det ved oversendelse av enkeltsaker skal redegjøres for vurderinger og tiltak som er gjort, samt at oversendelse av saken skal begrunnes.

Det er store fylkesvise variasjoner både i tildeling og utmåling av hjelpestønad til barn og unge under 18 år, både samlet og for de ulike diagnosegruppene. Rikstrygdeverket vil nå sette i verk en undersøkelse for å få mer eksakt kunnskap om hvor svikten i saksbehandlingen er. På bakgrunn av denne undersøkelsen skal Rikstrygdeverket utarbeide en handlingsplan med konkrete tiltak for oppfølging av saksbehandlingen på hjelpestønadsområdet. Rikstrygdeverket skal videre vurdere regionalisering av saksbehandlingen på området, dette vil gi sterk fagkompetanse og fagmiljø der hvor sakene behandles og sikre nødvendig likebehandling av likeartede tilfeller.

Det forventes ikke restansenedbygging av betydning i trygdeetaten i 2000 og 2001 slik vi har hatt de foregående år da fylkene arbeidet med målsettingen om å bli serviceerklært.

Resultatene fra Rikstrygdeverkets prosjekter »Geografiske variasjoner i tilgang på uføre» og »Uførepensjonering av unge mennesker i Norge» vil bli fulgt opp videre ved ulike tiltak som fokuserer på innsyn i trygdeetatens praksis og på kvalitet i saksbehandlingen.

Sandman-utvalgets innstilling

Den sterke og bekymringsfulle økningen i sykefraværet og den store tilgangen av nye uførepensjonister som ble observert på slutten av 1990-tallet var bakgrunnen til at det ble nedsatt et offentlig utvalg for å utrede årsakene til økningen i sykefraværet og nytilgangen av uførepensjonister og foreslå tiltak for å redusere sykefraværet og begrense uføretilgangen.

Utvalget ble nedsatt 9. april 1999 og avga sin innstilling 15. september 2000. Utvalget har vært bredt sammensatt med deltagelse fra arbeidslivets organisasjoner, brukerorganisasjonene, berørte departement, Rikstrygdeverket og uavhengige fagpersoner, og har vært ledet av fylkesrådmann Matz Sandman. Utvalget legger frem en enstemmig innstilling, bortsett fra forslaget om redusert sykelønn i arbeidsgiverperioden.

Utvalget legger til grunn at det høye og stigende sykefraværet, og tilsvarende den høye tilgangen til uførepensjoner, er et problem både for den enkelte, bedriftene og samfunnet. Sterkere tilknytning til arbeidslivet er derfor et hovedelement i utvalgets innstilling.

Når det gjelder uførepensjon finner utvalget ikke grunnlag for å redusere tilgangen til uførepensjon gjennom lavere ytelser eller innstramminger i de medisinske vilkår. Derimot skal det stilles strenge krav til at yrkesrettet attføring skal være forsøkt. Utvalget foreslår ikke noen generell endring i inngangsvilkåret om 50 prosent nedsatt inntektsevne. Videre foreslås:

  • Det skal rettes større fokus på funksjon og den enkeltes mulighet til å utnytte sin arbeidsevne. Uførepensjon bør ikke uten videre ses som en varig inntektskilde, men som en fleksibel ytelse.
  • Utvalget foreslår at det innføres en tidsbegrenset uførestønad kombinert med en varig uførepensjonsordning.
  • Varig uførepensjon skal som hovedregel forbeholdes personer som er 100 prosent arbeidsufør og ikke har utsikt til økt arbeidsevne.
  • Personer der fremtidig arbeidsevne er usikker skal innvilges en tidsbegrenset uførestønad dersom ytterligere behandling eller attføring ikke forventes å gi resultater på kort sikt. Ytelsen skal ikke tilstås for mer enn fire år om gangen. Vedtaket om tidsbegrenset uførestønad skal følges opp ved en oppfølgingsplan.
  • Ved innføring av en tidsbegrenset uførestønad foreslår utvalget en revurdering av pensjonen til personer som har mottatt uførepensjon i mindre enn fem år. I første omgang begrenset til uførepensjonister under 50 år med en uføregrad lavere enn 100 pst. Etter at det er høstet erfaringer, bør revurderingen også vurderes til å gjelde personer under 40 år med 100 pst. uførepensjon.
  • For å stimulere til å kombinere arbeid og trygd foreslår utvalget å innføre en ordning for gradvis avkortning av tidsbegrenset uførestønad eller uførepensjon ved endret arbeidsinntekt, siden dagens ordning med friinntekt på 1 G har vist seg å ha uheldige terskelvirkninger som ikke stimulerer til økt arbeidsinnsats.

Sandman-utvalgets innstilling vil bli sendt på høring. Regjeringen tar sikte på å legge saken fram for Stortinget i vårsesjonen 2001.

5. Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Budsjettanslaget bygger bl.a. på Statistisk sentralbyrås framskriving av folkemengden og en har lagt til grunn middelalternativet mht. framtidig befolkningsvekst. Framskrivingen tar utgangspunkt i registrert folkemengde pr. 31. desember 1998.

Befolkningsutviklingen tilsier en sterk vekst i aldersgrupper som har større sannsynlighet for å bli ufør, samtidig som årsklassene som går av med alderspensjon er små. I 2001 kan endret alderssammensetning isolert sett føre til en økning i antall uførepensjonister på ca 6 000.

Med bakgrunn i befolkningsutviklingen og utviklingen i tilgang av nye søkere anslås antall uførepensjonister ved utgangen av år 2001 å utgjøre om lag 293 000 personer.

I tillegg til tiltakene på uføreområdet som ble vedtatt i forbindelse med RNB 2000, vil Regjeringen øke bruken av unntaksbestemmelsene for tidsbegrensning av rehabiliteringspenger slik at personer som har en utsikt til bedring får lengre tid til avklaring av sin helsetilstand. Regjeringen foreslår også at Trygderettens praksis med at saker bare kan omgjøres til saksøkers gunst blir opphevet. Videre legges det opp til at en i større grad skal forsøke å reaktivisere personer som allerede er tilstått uførepensjon med sikte på tilbakeføring til arbeid. Det vil bli foreslått å fastsette en klar hjemmel for at det kan fastsettes retningslinjer for tiltak for å etterprøve behovet for tilståtte ytelser.

Post 70 Grunnpensjon, overslagsbevilgning

Posten omfatter grunnpensjon, ektefelletillegg og barnetillegg etter folketrygdlovens kap. 12 og løpende yrkesskadeerstatning etter folketrygdlovens kap. 13 (jf. § 13-17).

Budsjettforslaget for 2001 er basert på plantall for antall pensjonister og gjennomsnittlig grunnpensjon inkludert etterbetalinger. Gjennomsnittlig grunnpensjon anslås til 44 564 kroner (inklusive etterbetalinger) og antall uførepensjonister pr. 31. desember til 292 628 personer.

Det budsjetteres med 12 764 mill. kroner i 2001.

Post 71 Tilleggspensjon, overslagsbevilgning

Budsjettforslaget for 2001 er basert på plantall for antall pensjonister med tilleggspensjon og gjennomsnittlig tilleggspensjon. Det antas at 96 pst. av uførepensjonistene har tilleggspensjon ved utgangen av år 2001. Gjennomsnittlig tilleggspensjon anslås til 67 170 kroner inkl. etterbetalinger, og antall personer med tilleggspensjon pr. 31. desember til 281 216. For 2001 er det ført opp 18 449 mill. kroner.

Post 72 Særtillegg, overslagsbevilgning

Det antas at 22,3 pst. av uførepensjonistene vil motta særtillegg ved utgangen av 2000, og 21 pst. ved utgangen av år 2001. Gjennomsnittlig særtillegg inkl. etterbetalinger anslås til 20 343 kroner i 2000 og 20 711 kroner i 2001. Antall personer med særtillegg pr. 31. desember 2001 anslås til 61 452.

For år 2001 er det ført opp 1 276 mill. kroner.

Post 74 Grunnstønad, overslagsbevilgning

Ved utgangen av 1999 mottok 130 087 personer grunnstønad. Basert på utviklingen de senere år, og beregnet effekt av de endringer som tidligere er iverksatt, er det ventet at 132 285 personer vil motta grunnstønad ved utgangen av år 2000 og 131 870 ved utgangen av 2001.

Satsene foreslås hevet med 2 pst. fra 1. januar 2001. De nye satsene 1 til 6 blir hhv. 6 276 kroner, 9 576 kroner, 12 588 kroner, 18 528 kroner, 25 116 kroner og 31 392 kroner.

Det kan etter gjeldende regler gis mobiltelefon som spesialutstyr ved siden av stønad til kjøp av bil. Sosial- og helsedepartementet foreslår at grunnstønad til mobiltelefon avvikles. Det forutsettes at tiltaket bare skal gjennomføres for nye tilfeller. Mindreutgiften ved tiltaket vil utgjøre om lag 1 mill. kroner.

For år 2001 føres det opp 1 281 mill. kroner.

Post 75 Hjelpestønad, overslagsbevilgning

Ved utgangen av 1999 mottok 89 096 personer hjelpestønad. Basert på utviklingen de senere år er antall stønadsmottakere forventet å bli 89 900 ved utgangen av år 2000 og 90 940 ved utgangen av 2001.

Satsene foreslås hevet med 2 pst. fra 1. januar 2001. Det innebærer at hjelpestønad til hjelp i huset heves til 10 452 kroner, at ordinær hjelpestønad sats 1 til tilsyn og pleie økes til 11 232 kroner og at forhøyet hjelpestønad til barn og unge, sats 2 til 4 heves til hhv. 22 476 kroner, 44 940 kroner og 67 916 kroner.

For år 2001 føres det opp 1 395 mill. kroner.

Post 76 Menerstatning ved yrkesskade, overslagsbevilgning

De totale utgiftene til ménerstatning ved yrkesskade er anslått til 132 mill. kroner i 2001, men dette er utgifter som kan påløpe noe tilfeldig.

Det er innført en forsikringsbasert, arbeidsgiverfinansiert refusjonsordning for folketrygdens utgifter ved yrkesskade. En vesentlig del av folketrygdens utgifter ved yrkesskade - for tilfeller konstatert etter 1. januar 1991 - vil etter hvert bli tilbakeført trygden gjennom refusjonsordningen. Det vises til kap. 5701, post 71.

Kap. 2662 Yrkesskadetrygd, gml. lovgivning

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert budsjett
2000

Forslag 2001

70

Pensjoner, overslagsbevilgning

82 809

83 000

76 000

Sum kap 2662

82 809

83 000

76 000

Post 70 Pensjoner, overslagsbevilgning

Tabell 5.30. Yrkesskadetrygd, gml. lovgivning - plantall

1999

20001)

2001

Antall uførepensjonister pr. 31.12

2 225

2 100

1 900

Antall enkepensjonister pr. 31.12

1 035

1 000

900

Gjennomsnittlig pensjon 2 uførepensjonister

24 500

25 500

27 000

Gjennomsnittlig pensjon 2 enkepensjonister

25 200

26 300

27 800

1) Tallene er de siste oppdaterte plantall for 2000 og kan derfor avvike fra plantallene i St.prp. nr. 1 (1999-2000).

1. Hovedtrekk ved regelverket

Ytelser etter lov av 12.desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd gis til skadetilfeller som er inntruffet før 1. januar 1971. Utgiftene dekkes av folketrygden - jf. lov om yrkesskadetrygd § 26. Pensjoner etter lov om yrkesskadetrygd blir samordnet med andre pensjons- og trygdeytelser som pensjonisten mottar.

Posten gjelder utbetaling av uførepensjoner, barnetillegg, enkepensjoner, barnepensjoner og ascendentpensjoner.

Uførepensjoner, enkepensjoner og barnepensjoner endres prosentvis i takt med grunnbeløpet i folketrygden.

2. Resultatrapport

Pr. 31. desember 1999 var det 2 225 uførepensjonister og 1 035 enkepensjonister. De aller fleste uførepensjonistene hadde en uføregrad på 100 pst. (anslagsvis 97 pst.).

Pr. 31. desember 1999 var gjennomsnittsalderen 70 år for de uføre og 76 år for de etterlatte. Naturlig nok er det en stadig økende andel av pensjonistene som også har rett til alderspensjon fra folketrygden.

Yrkesskadetrygden har minkende betydning fordi den bare omfatter skader som er inntruffet før 1971. Avgang av stønadsmottakere skjer ved død eller ved hel utløsning av pensjonene. I perioden 1990-99 har avgangen vært omlag 200 personer pr. år.

Utgiftene i yrkesskadetrygden for 1999 fordelte seg slik: Uførepensjon 56,0 mill. kroner og enkepensjon 26,8 mill. kroner.

3. Budsjettforslag 2001

Det er anslått at utgiftene vil synke med ca. 9,3 pst. årlig, regnet i fast grunnbeløp. Det føres opp 76 mill. kroner under posten for 2001.

Kap. 2663 Medisinsk rehabilitering m.v.

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

70

Rehabiliteringspenger, overslagsbevilgning

3 326 987

3 690 000

4 491 000

71

Rehabiliteringspenger i påvente
av attføring, overslagsbevilgning

1 114

1 000

300

72

Foreløpig uførestønad,
overslagsbevilgning

288 393

357 000

220 000

73

Attføringshjelp

45 075

59 000

55 000

74

Tilskudd til biler

767 302

632 500

900 000

75

Bedring av funksjonsevnen, hjelpemidler

2 204 933

2 634 000

2 666 000

76

Bedring av funksjonsevnen, andre formål

32 131

36 000

35 000

79

Høreapparater

245 017

276 500

325 000

Sum kap 2663

6 910 952

7 686 000

8 692 300

Tabell 5.31. Medisinsk rehabilitering - plantall

Post

1999

20001)

20012)

70

Antall stønadsdager ( i 1 000)

10 300

11 500

13 150

Antall avsluttede tilfeller

46 812

47 800

59 770

71

Antall stønadsdager i påvente
av attføring3)

4

3

1

1) Tallene er de sist oppdaterte plantall for 2000 og kan derfor avvike fra plantallene i St.prp. nr. 1 (1999-2000).

2) Fra og med 1998 omfatter tallene også rehabiliteringspenger i påvente av attføring som tidligere ble ført under post 71.

3) Post 71 slås sammen med post 70 fra og med 1998. Tallene omfatter derfor bare utgifter til gml. krav. Utgiftene til formål under posten er således under avvikling.

1. Innledning

Rehabiliteringspenger skal på samme måte som sykepenger gi økonomisk trygghet ved svikt i arbeids- og inntektsevnen, og de andre stønadsordningene under rehabilitering skal gi kompensasjon for ekstrautgifter og bidra til hjelp til selvhjelp.

Langtidsfravær øker risikoen for overgang til varige ytelser. Regjeringen vil fortsette innsatsen for å begrense sykefraværet. Tiltak ovenfor sykmeldte har som siktemål å hindre utviklingen av langvarige sykefravær, opprettholde tilknytningen til arbeidslivet og motvirke utstøtning fra arbeidslivet med overgang til varige stønadsordninger. Dette forutsetter innsats og samarbeid fra mange instanser. Det er et mål at alle involverte parter arbeider med sikte på aktive tiltak, tilbakeføring og fortsatt tilknytning til arbeidslivet for den sykmeldte. Hjelpemidler til funksjonshemmede skal bidra til å opprettholde tilknytningen til arbeid eller tilbakeføring til arbeid og til å bedre funksjonsevnen i dagliglivet. Det vises til trygdeetatens målsettinger for 2001 som er nærmere omtalt i kapittel 2600 Trygdeetaten under avsnittet 4 Satsingsområder og resultatmål for 2001.

2. Hovedtrekkene ved regelverket

Rehabiliteringspenger under aktiv behandling

Rehabiliteringspenger tilstås når en person fortsatt er arbeidsufør ved utløpet av sykepengeperioden. Personer som ikke har vært yrkesaktive med rett til sykepenger, kan få rehabiliteringspenger dersom det kan dokumenteres at de har vært sammenhengende minst 50 pst. arbeidsuføre i 52 uker.

Det er et vilkår for å få rett til rehabiliteringspenger at arbeidsevnen skal være nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte, og at stønadsmottakeren er under aktiv behandling med utsikt til bedring av arbeidsevnen.

Aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver kan for en begrenset periode likestilles med behandling. Fra januar 2000 ble bestemmelsen utvidet til også å gjelde aktivisering og arbeidstrening hos annen arbeidsgiver.

Rehabiliteringspenger ytes som hovedregel i inntil ett år, men kan forlenges i særskilte tilfeller. I forbindelse med tilbakeføring til arbeid kan rehabiliteringspenger graderes ned til 20 pst.

Med virkning fra januar 1999 ble det i § 10-7 gitt hjemmel for å yte reisetilskott som alternativ til rehabiliteringspenger og det ble gitt hjemmel for å dekke reiseutgifter for de som fyller vilkåret for rehabiliteringspenger under aktivisering og arbeidstrening.

Fra 2000 ble virkemiddelet »Kjøp av helsetjenester» utvidet til også å gjelde personer som oppebærer rehabiliterings- og attføringspenger. Aldersgrensen for rehabiliteringspenger er 18 år. Rehabiliteringspenger kan ytes fram til mottakeren er 66 år.

Rehabiliteringspenger i påvente av attføring

Dersom det er behov for yrkesrettede tiltak for at den enkelte skal komme i inntektsgivende arbeid, skal trygdeetaten vurdere om søkeren fyller de generelle vilkårene for yrkesrettet attføring før vedkommende henvises til arbeidskontoret for planlegging og gjennomføring av attføringstiltak.

Trygdekontoret skal vurdere om de generelle vilkårene for rett til yrkesrettet attføring er oppfylt, og tilstå rehabiliteringspenger i inntil 8 uker før arbeidsmarkedsetaten overtar attføringssaken.

Nedre aldersgrensen for rehabiliteringspenger i påvente av attføring er 19 år.

Beregning av rehabiliteringspenger

Rehabiliteringspenger beregnes i dag på samme måte som uførepensjon med en grunnpensjon og tilleggspensjon. Det ytes imidlertid ikke særtillegg. Ytelsen utbetales som en dagytelse.

I Ot.prp. nr. 48 (1998-99) ble det foreslått nye beregningsregler for rehabiliteringspenger og attføringspenger. Lovforslaget ble vedtatt av Stortinget våren 2000. Regjeringen går inn for at iverksettelsen utsettes med ett år til 1. januar 2002.

Foreløpig uførestønad

Foreløpig uførestønad kan ytes når et medlem har satt fram krav om uførepensjon og det er sannsynlig at vedkommende vil få dette innvilget.

Attføringshjelp

Ved nedsatt arbeidsevne og/eller vesentlig innskrenkede muligheter ved valg av yrke eller arbeidsplass kan trygdeetaten gi attføringshjelp i form av hjelpemidler, stønad til bil og tolkehjelp.

Hjelpen omfatter økonomisk bistand til følgende:

  • hjelpemidler og teknisk utstyr mv. under attføring
  • hjelpemidler, ombygging av maskiner og annet teknisk utstyr til yrkeshemmede i arbeid eller under utdanning
  • lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte i arbeid og under utdanning
  • utgifter til tolkehjelp for hørselshemmede og døvblinde under utdanning og i arbeid

Det ytes også attføringsstønad til dekning av bestemte utgifter knyttet til et godkjent attføringstiltak. Attføringsstønad utgiftsføres på kap. 2543 Ytelser til yrkesrettet attføring som hører inn under Aetatens-forvaltningsområde.

Tilskudd til biler

Hovedregelen etter kap. 10 i folketrygdloven er at stønad til nytt kjøretøy bare kan ytes dersom det ikke finnes et hensiktsmessig brukt kjøretøy. Valget av kjøretøy er begrenset til kjøretøy som er prisforhandlet av Rikstrygdeverket.

Rente- og avdragsfritt lån kan gis til anskaffelse og gjenanskaffelse av motorkjøretøy og utstyr som har avgjørende betydning for vedkommendes arbeidsmuligheter, jf. folketrygdloven § 10-5. Likeledes kan rente- og avdragsfritt lån gis til anskaffelse av motorkjøretøy m.m. til personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte har vesentlig innskrenket alminnelig funksjonsevne, jf. folketrygdloven § 10-6. Den funksjonshemmede må ta den rimeligste prisforhandlede bilen vedkommende vil kunne fungere med.

Etter gjeldende regler er rente- og avdragsfritt lån begrenset til personer med inntekt under 6 ganger folketrygdens grunnbeløp (6 G). De som har inntekt under 3 G får hele kapitalbehovet dekket ved rente- og avdragsfritt lån. Mellom 3 G og 6 G blir lånet redusert i forhold til inntekten, inntil det faller bort ved inntekt over 6 G. Det kan også gis tilskudd til spesialutstyr og tilpasning/ombygging.

Ved inntektsprøvingen tas det hensyn til ektefellens inntekt. Videre skal forsørgers inntekt legges til grunn ved utmåling av stønad til personer under 18 år.

Folketrygden gir også dekning av tilleggsavgiften ved statusendring av motorkjøretøy. Dette vil stort sett gjelde rullestolbrukere.

Rikstrygdeverkets retningslinjer er endret slik at også personer med psykisk utviklingshemming kan få stønad til bil på samme måte som andre funksjonshemmede. De nye retningslinjene er gjort gjeldende fra høsten 1998.

Når det gjelder tilpasning av biler til funksjonshemmede, er det lagt strengere bånd på hjelpemiddelsentralene ved at:

  • de er pålagt å innhente tilbud ved en standardisert forespørsel
  • det utarbeides en nøyaktig kravspesifikasjon ved hvert kjøp
  • det innhentes tilbud fra flere leverandører
  • det iverksettes bedre oppfølgingsrutiner både overfor hjelpemiddelsentralene og biltilpasserne.

Bedring av funksjonsevnen, hjelpemidler og andre formål

Personer som på grunn av sykdom, skade eller lyte har vesentlig og varig innskrenket alminnelig funksjonsevne har rett til stønad i den utstrekning det anses nødvendig og hensiktsmessig for å bedre vedkommendes evne til å klare dagliglivets situasjoner eller for at vedkommende kan motta pleie i hjemmet.

En person som på grunn av sykdom, skade eller lyte har varig nedsatt evne til å utføre inntektsgivende arbeid, vesentlig innskrenket mulighet til å velge yrke eller arbeidsplass, eller har vesentlig og varig innskrenket alminnelig funksjonsevne (jf. folketrygdloven § 10-5 og § 10-6), har rett til stønad til hjelpemidler m.m.

Stønad kan ytes i den utstrekning det anses nødvendig og hensiktsmessig for å bedre den enkeltes evne til å klare dagliglivets situasjoner. Det gis også stønad til personer som har fått nedsatt funksjonsevne etter fylte 70 år.

Følgende formål omfattes av stønadsordningen (jf. § 10-7):

  • hjelpemidler
  • grunnmønster til søm av klær
  • førerhund
  • motorkjøretøy eller annet transportmiddel
  • lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte
  • høreapparater
  • tolkehjelp for hørselshemmede
  • tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde

Fra og med 1997 har trygden også hatt finansieringsansvaret for skolehjelpemidler.

Til personer under 18 år kan det også ytes stønad til hjelpemidler til trening, stimulering og aktivisering for å opprettholde eller bedre funksjonsevnen. Slik stønad kan også ytes til spesial- eller ekstrautstyr i forbindelse med lek- og sportsaktiviteter.

Det kan, etter retningslinjer fastsatt av Rikstrygdeverket, gis stønad til visse typer behandlingshjelpemidler/forbruksmateriell.

Det ytes ikke stønad til vanlig sports- og konkurranseutstyr og hjelpemidler i hjemmet (hvite- og brunevarer og alminnelig kjøkkenutstyr) som vanligvis også brukes av ikke-funksjonshemmede.

For personer som har fått sin funksjonsevne i dagliglivet vesentlig og varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte (§ 10-6), kan det også ytes tilskott til visse opplæringstiltak, som tilpasningskurs for syns- og hørselshemmede og deres pårørende, samt opphold på folkehøyskole.

Høreapparater

Formålet med stønadsordningen er å bidra til å bedre den alminnelige funksjonsevne for personer med nedsatt hørsel.

Trygden yter stønad til anskaffelse av høreapparat til personer som har et hørselstap av et slikt omfang at høreapparat er av vesentlig betydning for hørselsfunksjonen. Trygdeetaten dekker også nødvendige utgifter til reparasjon av høreapparater som det er ytt stønad til. For barn og ungdom under 18 år dekkes også utgifter til service. Fylkeskommunen har det økonomiske og administrative ansvaret for formidlingen av høreapparat.

Det ble i 1995 innført en prisgrense på høreapparater, der trygden refunderer inntil et visst beløp per apparat. Prisgrensen er 3 400 kroner for høreapparat uten propp og 3 700 kroner for apparater med propp. Brukere som ønsker et dyrere apparat, må selv betale det beløp som overstiger prisgrensen. Det kan gjøres unntak fra prisgrensen når det av medisinske grunner er behov for et dyrere apparat.

I 1996 kom høreapparater med digital teknologi på markedet. Digitale høreapparater er dyrere enn analoge apparater. Det ble fastsatt en prisgrense på 5 400 kroner for disse apparatene. Digitale høreapparater gir for mange en klart bedre effekt i hørselsfunksjonen. Mange brukere har derfor ønsket å skifte fra analogt til digitalt høreapparat. Markedet for høreapparater er som følge av dette endret, og flertallet av apparater som nå omsettes er digitale.

1. Resultatrapport

I 1999 var det knyttet følgende hovedmål til innsatsen under medisinsk rehabilitering:

  • Forebygging og rehabilitering
  • Være veiviser i attføringssaker - motivere til inntektsgivende arbeid
  • Attføringshjelp
  • Bidra til bedring av den alminnelige funksjonsevnen

Rehabiliteringspenger (Post 70):

Utgiftsutvikling

Utgiftene til rehabiliteringspenger gikk i perioden 1993 til 1995 ned som en konsekvens av innskjerping av de medisinske vilkår for rett til ytelsen og innføringen av tidsbegrensningen for rehabiliteringspenger som ble iverksatt i 1993. Fra 1996 til 1999 viser utgiftene igjen en økning. Økningen er på 68,8 pst. eller 47,5 pst. i fast G i perioden 1996-99. Fra 1998 til 1999 økte utgiftene med 12,1 pst. i løpende kroner eller 7,6 pst. i fast G. Utviklingen de senere årene har sammenheng med den sterke økningen i antall sykmeldte som har brukt opp sine sykepengerettigheter i perioden. En stor andel av disse vil fylle vilkårene for rett til rehabiliteringspenger.

Utviklingen i antall stønadstilfeller med rehabiliteringspenger

Tabell 5.32. Mottakere av rehabiliteringspenger. Antall løpende tilfeller (ekskl. tilbakefall) og pst.vis endring fra året før. Menn og kvinner pr. 31.12.

Antall

Pst.vis
endring

År

I alt

Menn

Kvinner

I alt

Menn

Kvinner

1995

17 131

7 137

9 944

-16,6

-19,3

-14,6

1996

18 313

7 418

10 895

6,9

3,9

9,0

1997 1)

20 908

8 172

12 736

14,2

10,2

16,9

1998 1)

24 244

9309

14935

16,0

13,9

17,2

1999 1)

26 756

10 457

16 299

10,,4

12,3

9,1

1) Utover antall tilfeller med rehabiliteringspenger omfatter posten fra juni 1997 tilfeller med rehabiliteringspenger i påvente av attføring blir iverksatt. Disse ble tidligere ført opp under post 71 Rehabiliteringspenger i påvente attføring. Av hensyn til sammenligning mellom årene er disse ikke med i tallet for rehabiliteringspengemottakere. Pr. 31.12. 99 var det i alt 1 304 personer som mottok rehabiliteringspenger i påvente av attføring. I 1999 utgjør antall løpende tilfeller med tilbakefall under medisinsk rehabilitering 2 205. Antallet har vært nokså stabilt i de 4 siste årene.

Den sterke nedgangen vi hadde fra 1993 til 1995 i antall mottakere av rehabiliteringspenger har stoppet opp. Fra 1996 til 1999 er det igjen vært en økning i antall tilfeller med rehabiliteringspenger totalt. En vesentlig årsak til økningen i antall tilfeller er veksten i antall sykmeldte som går ut hele sykepengeperioden. Fra 1997 til 1998 økte det samlede antall rehabiliteringsmottakere med 13,2 pst. til 26 523 stønadsmottakere og fra 1998 til 1999 økte antallet til 28 951, d.v.s. en økning på 9,1 pst.

Den spesielt store avgangen fra rehabiliteringspenger i 1994 som vesentlig skyldes innføring av tidsbegrensningen på ett år, kan også ha medvirket til den sterke økningen i antall tilfeller med tilbakefall i 1995 og 1996. Antall tilfeller med tilbakefall har hatt en nedgang i 1998 og 1999.

Tabell 5.33. Antall avsluttede rehabiliteringspengetilfeller (ekskl. i påvente av attføring) pr. 31.12 og utviklingen i gjennomsnittlig varighet på ytelsen.

Antall avsluttede tilfeller med rehabiliteringspenger
pr. 31.12.

Varighet under/over 1 år

År

I alt

Gj. varighet

I alt

Andel
under 1 år

Andel
over 1 år

1995

25 718

368

100

65,4

34,6

1996

23 274

326

100

68,8

31,2

1997

24 983

327

100

71,1

28,9

1998

28 594

307

100

68,7

31,3

1999

30 614

318

100

66,8

33,2

Tabellen viser at gjennomsnittlig varighet i antall dager har gått ned fra 1995 til 1998. I 1999 ser vi igjen en økning fra 307 til 318 dager. Tabellen viser også at prosentandelen med varighet over ett år har gått markert opp siden 1997 og er i 1999 på 33,2 pst.

Tabell 5.34. Tilgangen på nye rehabiliteringspengemottakere (ekskl. rehabiliteringspenger i påvente av attføring). Antall og pst.vis endring fra året før. Menn og kvinner pr. 31.12.

Antall

Pst.vis
endring

År

I alt

Menn

Kvinner

I alt

Menn

Kvinner

1995

25 959

11 897

14 062

-

-

-

1996

26 841

12 029

14 812

3,4

1,1

5,3

1997

30 275

13 118

17 157

12,8

9,1

15,8

1998

34 327

14 548

19 779

13,4

10,9

15,2

1999

35 928

15 392

20 536

4,6

5,8

3,8

Tabellen ovenfor viser at tilgangen til rehabiliteringspenger har hatt en tiltakende økning fra 1995 til 1998. Fra 1998 til 1999 er økningen gått ned fra 13,4 pst. til 4,6 pst. Stagnasjonen i tilgangen fra 1998 til 1999 må ses i sammenheng med tilsvarende stagnasjon i antallet personer som har brukt opp sin sykepengerett.

Tabell 5.35. Utviklingen i bruk av graderte ytelser etter hjemmel 1995-1999

Rehabiliteringspenger
(ekskl. tilbakefall og antall i påvente av attføring)

År

Tilf. i alt

£ 50 %

51-99 %

100 %

1995

17 131

18,7

8,3

73,0

1996

18 313

18,6

8,4

73,0

1997

20 908

18,2

5,3

76,4

1998

24 244

18,2

5,0

76,8

1999

26 756

18,7

4,9

76,3

Andelen stønadsmottakere med gradert stønad har vært ganske konstant på siste del av 1990-tallet. Dette gjelder for både de med og uten tilbakefall, men bruken av graderte ytelser er relativt mer utbredt blant de uten enn de med tilbakefall. I 1999 hadde til sammenligning om lag 14 pst. av de med tilbakefall graderte ytelser, mot om lag 24 pst. av de uten tilbakefall

Tabell 5.36. Utviklingen i antall rehabiliteringspengemottakere under arbeidstrening og med -rehabiliteringspenger med avbrudd under yrkesrettet attføring. 1998-1999

Antall rehabiliteringspenge-mottakere
pr 31.12.

Arbeidstrening
(aktive tiltak)1) og avbrudd yrkesrettet attføring

År

I alt2)

Arbeidstrening Antall

% andel

Avbrudd yrkesrettet attføring

Antall

% andel

1998

26 523

633

2,39

743

2,80

1999

28 961

1 044

3,60

1 060

3,66

1) Bestemmelsen om å kunne gi rehabiliteringspenger under aktivisering og arbeidstrening kom i juni 1997.

2) I alt omfatter antall løpende rehabiliteringspengemottakere

Tabellen viser at det i perioden 1998 til 1999 har vært en økning i antall tilfeller og i prosentandel i forhold til alle mottakere med rehabiliteringspenger. Tabellen viser videre at det har vært en økning i antall tilfeller og prosentandel som blir tilstått rehabiliteringspenger etter avbrudd i yrkesrettet attføring. Dette gjelder både tilfeller som har avbrudd etter å ha vært på aktive yrkesrettede tiltak, og tilfeller som bare har vært på attføringspenger i ventetid på attføring, men hvor det så er blitt gitt avslag på yrkesrettet attføring i aetat.

Tabell 5.37. Antall løpende tilfeller med rehabiliterinspenger i påvente av attføring1) Menn og kvinner pr. 31.12. Pst.vis endring fra året før.

Antall

Pst.vis
endring

År

I alt

Menn

Kvinner

I alt

Menn

Kvinner

1997

1 112

536

576

1998

1 246

589

657

12,1

9,9

14,1

1999

1 304

642

662

4,7

9,0

0,8

1) Fra juni 1997 ytes rehabiliteringspenger i påvente av attføring i inntil 8 uker.

Tabellen viser at det i perioden 1997-1999 har vært en økning i antall og andel løpende tilfeller med rehabiliteringspenger i påvente av attføring. Økningen fra 1998 til 1999 har vært størst for menn.

I 1999 var det 29 188 personer som avsluttet en rehabiliteringsperiode. Av disse avsluttet 19 380 innen 1 år, mens 9 808 avsluttet etter 1 år. Av de som avsluttet rehabiliteringsperioden innen 1 år, har andelen med overgang til attføring i ventetid eller yrkesrettet attføring økt fra 16 pst. i 1995 til 26 pst. i 1999. Overgangen til yrkesrettet attføring har også økt i samme peride for personer som avsluttet rehabiliteringspengeperioden etter 1 år, fra 12 pst. i 1993 til 22 pst. i 1999.

Mentale lidelser og sykdom i skjelett- og muskelsystemet er de to største diagnosegruppene for personer som mottar rehabiliteringspenger. I 1999 utgjorde disse henholdsvis 43 pst. og 31 pst. I forhold til 1995 er andelen med sykdommer i muskel- og skjelettsystemet stabil for begge kjønn i gruppen med rehabiliteringspenger ekskl. tilbakefall, mens den øker noe blant kvinner med tilbakefall. Andelen med mentale lidelser er også nokså stabil. Sammenliknet med diagnosemønsteret blant langtidssykmeldte, er andelen med mentale lidelser dobbelt så høy blant mottakere av rehabiliteringspenger. Andelen med sykdommer i muskel- og skjelettsystemet er derimot noe lavere enn blant de langtidssykmeldte. Mentale lidelser er også en mer vanlig diagnose for personer som mottar rehabiliteringspenger med varighet under 1 år, sammenlignet med de som mottar slike ytelser utover 1 år.

Rehabiliteringspenger i påvente av attføring (Post 71):

Utgiftene til attføringspenger i påvente av attføring (post 71) viser en sterk nedgang fra 3,7 mill. kroner i 1998 til 1,1 mill. kroner i 1999. Utviklingen har sammenheng med at rehabiliteringspenger i påvente av attføring fra juni 1997 føres opp under posten for rehabiliteringspenger. (jf. post 70). Utgifter til formål under posten er således under avvikling.

Foreløpig uførestønad

Foreløpig uførestønad kan ytes når et medlem har satt fram krav om uførepensjon og det er sannsynlig at vedkommende vil få dette innvilget. Stønaden iverksettes av trygdekontoret når saken sendes til fylkestrygdekontoret med innstilling til vedtak.

Pga. av kortere saksbehandlingstid for uførepensjon, er antall personer på foreløpig uførestønad redusert fra vel 3 184 i 1995 til 2 312 i 1999.

Attføringshjelp

Ansvaret for de fleste stønadsordninger under yrkesrettet attføring ble overført til arbeidsmarkedsetaten i 1994. Utgiftene til attføringshjelp var i 1999 45,1 mill. kroner, mens de var 67,1 mill. kroner i 1998. Dette er en reduksjon på 32,9 pst.

Tilskudd til biler

Utgiftene til stønad til bil m.v. var på 605 mill. kroner i 1998 og 767 mill. kroner i 1999. Utgiftene har m.a.o. økt med 26 pst. fra 1998 til 1999.

Tabell 5.38. Antall nye biler og spesialutstyr tilstått som hhv. attføringshjelp og til bedring av -funksjonsevnen

Attføringshjelp

Bedring
av funksjonsevnen

År

Bil

Utstyr

Bil

Utstyr

1995

700

1 230

2 240

2 880

1996

570

850

2 000

2 850

1997

510

700

1 900

2 500

1998

610

690

2 690

3 000

1999

700

750

3 050

3 680

Det har vært en nedgang på ca. 27 pst. fra 1995 til og med 1997 når det gjelder nye tilfeller med lån til bil til attføringsformål. Fra 1997 til og med 1999 har antallet økt med 37 pst. Det har vært en nedgang på ca. 15 pst. fra 1995 til 1997 for tilfeller med lån til bil for bedring av funksjonsevnen. 1999-tallene viser derimot en økning på ca. 61 pst. i forhold til 1997. Hovedårsaken til nedgangen i utgifter og antall biler/utstyr i perioden 1995 til 1997 er at tidsrammen for gjenanskaffelse av bil ble økt fra 6 til 8 år fra 1. januar 1995. Dette har ført til at utskiftning av bil i perioden 1995 til 1997 har vært ekstraordinært lav. Denne effekten falt bort i 1998 og forklarer den sterke økningen dette året. Videre ble Rikstrygdeverkets retningslinjer endret i 1998 slik at personer med psykisk utviklingshemming kan få stønad til bil på samme vilkår som andre funksjonshemmede.

Bedring av funksjonsevnen, hjelpemidler

I perioden 1995 til 1999 har utgiftene til hjelpemidler økt med 58 pst. (nominelt). Siden sommeren 1995 har alle fylker hatt en hjelpemiddelsentral i full drift. Ulikheter i brukermønster, driftsmåter, geografi og samhandling med førstelinjetjenesten fører til noe variasjon i utgiftsnivå mellom fylkene.

Tabell 5.39. Utgifter til hjelpemidler i løpende og faste kroner og kroner pr. innbygger, 1995-1999. Mill. kroner

1995

1996

1997

1998

1999 2)

Utgifter i løpende kroner

1 395,0

1 542,8

1 787,3

2 022,0

2 205,0

Utgifter i faste 1999 kroner 1)

1 509,7

1 651,9

1 863,7

2 063,2

2 205,0

Utgifter pr. innbygger, løpende
kroner

319

355

404

470

533

1) Beløpene er omregnet til faste kroner med hjelp av konsumprisindeksen

2) I tillegg ble det i 1999 overført 60 mill. kroner til hjelpemiddelformål til trygdeetatens driftsbudsjett (kap. 2600, post 01)

I 1999 var antall betjente brukere 144 304. Dette er en økning på 7 767 brukere fra 1998. Økningen i perioden fra 1995 skyldes bl.a. at hjelpemiddelsentralene er etablert i alle fylker. Det satses i økende grad på hjemmebasert omsorg i egne boliger framfor institusjoner. Dermed blir også behovet for hjelpemidler større. Den teknologiske utviklingen gjør at hjelpemidlene løser stadig nye problemer, og eksisterende hjelpemidler forbedres. De senere årene er regelverket endret slik at hjelpemidler til trening og stimulering til barn under 18 år og skolehjelpemidler er inkludert. Dette er også med på å øke folketrygdens utgifter til hjelpemidler. Vi ser en stor vekst i antall brukere fra 7 til 19 år, noe som er nært knyttet til folketrygdens ansvar for skolehjelpemidler. Det er også en vekst i antall brukere i aldersgruppen fra 20 år og opp til 70 år. Antall eldre i befolkningen øker ikke lenger og andelen hjelpemiddelbrukere over 70 år har derfor vært mer stabilt.

Utgiftene til datautstyr har hatt en spesiell sterk vekst fra og med 1997. Veksten faller sammen med at folketrygden overtok ansvaret for finansiering av skolehjelpemidler, og har klar sammenheng med denne reformen. Utgiftsøkningen fra 1997 til 1998 var på om lag 82 pst. I 1999 var det en nedgang i utgiftene på 10 pst. Denne nedgangen skyldes blant annet at det blir krevd bedre dokumentasjon av at eleven har dysleksi, før det kan gis stønad til datautstyr til en elev med lese- og skrivevansker. Noe av nedgangen kan også forklares med at det var et oppdemmet behov blant skoleelevene som ble dekket opp i 1997 og 1998. Brukertilgangen var derfor ikke like stor i 1999.

Det viktigste nye området som er prisforhandlet er oksygen og utstyr til oksygenbehandling. Prisdifferansen før og etter disse prisforhandlingene representerer en innsparing på 30 2 40 pst. eller ca. 32 mill. kroner. Dette produktområdet vil bli revurdert i 2001 i forbindelse med forlengelse av avtalene, og det forventes ytterligere innsparinger spesielt i tilknytning til distribusjon og rutiner. Som en videreføring og komplettering av åndedrettsbehandling, vil det bli inngått avtaler for inhalatorer, respiratorer, ventilatorer, slimsugere osv. Dette vil bli gjennomført i løpet av 2001.

Det har vært gjennomført anbud på en rekke områder som en videreføring av tidligere avtaler. Dette gjelder for eksempel: Elektriske og manuelle rullestoler, ganghjelpemidler, personløftere, senger, løfte/hvilestoler, elektriske rullestoler, sitteputer, hygienehjelpemidler og forstørrende videosystemer. På disse områdene kan innsparingene anslås til ytterligere ca. 5 mill. kroner sammenlignet med tidligere avtaler.

Bedring av funksjonsevnen, andre formål

Denne posten omfatter stønader til flere ulike formål som for eksempel førerhund, tolkehjelp, grunnmønster. Posten omfatter også tilpasningskurs for syns- og hørselshemmede og andre opplæringstiltak.

Totalt var utgiftene 32,1 mill. kroner i 1999. Det har vært en økning på 3,2 pst. fra 1998. De største enkeltpostene er førerhunder, tolkehjelp og tilpasningskurs.

Utgifter til førerhunder og tilpasningskurs og andre opplæringstiltak har vært relativt stabilt de siste årene på henholdsvis nær 10 mill. kroner og vel 12. mill. kroner.

Utgiftene til tolkehjelp for hørselshemmede gikk opp fra 6,5 mill. kroner i 1998 til 7,6 mill. kroner i 1999. Dette skyldes at tolkehjelp gitt av fast ansatte tolker i hjelpemiddelsentralene i mindre grad dekker etterspørselen og tolking må gjøres av frilanstolker.

Høreapparater

Utgiftene for 1999 var på 245 mill. kroner, mot 209 mill. kroner i 1998. Dette er en vekst på 17,2 pst.

Utgiftene til reparasjoner beløp seg til 15 mill. kroner eller 6 pst. av de samlede utgiftene på posten i 1999. Dette medvirker til å redusere behovet for nyinnkjøp.

Antall høreapparat det gis stønad til er økende, fra 34 730 i 1997 til 43 665 apparater i 1999.

4. Utfordringer og hovedprioriteringer

Hovedmål:

Resultatindikatorer:

Rehabiliteringspenger

Sikre inntekt ved lengre
arbeidsuførhet som følge av sykdom, skade eller
lyte

Inntekt pr. husholdsenhet med minst en person
på rehabiliteringspenger i forhold til tilsvarende inntekt
pr. husholdsenhet uten personer på rehabiliteringspenger.

Tilgang
nye rehabiliteringspengetilfeller fordelt etter alder, kjønn
og diagnose. Varighet pr. tilfelle.

Stimulere til
inntektsgivende arbeid

Andel tilfeller med overgang
til yrkesrettet attføring før og etter 52 uker

Andel
tilfeller med overgang til arbeid før og etter 52 uker

Andel
tilfeller over 52 uker som venter på behandling

Andel
tilfeller på aktivisering og arbeidstrening (aktiv sykmelding)

Andel
tilfeller på graderte rehabiliteringspenger.

Andel
tilfeller med tilbakefall til sykepenger eller rehabiliteringspenger


Hjelpemidler
og biler

Funksjonshemmedes mulighet
for full samfunnsdeltakelse og likestilling til lavest effektive
kostnadsnivå

Andel barn, andel i yrkesaktiv alder og
andel over 70 år som får hjelpemidler.

Brukernes
tilfredshet med ordningen

Stimulere til inntektsgivende
arbeid

Bruk av hjelpemidler på arbeidsplassen

4.1 Rehabiliteringspenger

Utviklingen i tilgangen til rehabiliteringspenger har sammenheng med utviklingen på sykepengeområdet. Dette fordi sykefravær og spesielt langtidssykefravær er den viktigste rekrutteringskanal for mottakere av rehabiliteringspenger. Godt over 60 pst. av de som starter med rehabiliteringspenger kommer fra sykepenger.

Ettersom man må regne med at økningen i sykefraværet det siste året vil føre til økt tilgang til medisinsk rehabilitering, ligger det en stor utfordring i å få flest mulig tilbake i arbeid. En sentral utfordring blir oppfølging av Sandman utvalget som er nedsatt for å utrede økningen til sykefravær og uførepensjon. For øvrig vises det til eget avsnitt om utfordringer og prioriteringer i kapitlene 2600 Trygdeetaten og 2650 Sykepenger.

4.2 Tverretatlig samarbeid om rehabilitering og -attføring

4.2.1 Innledning

Stortinget har ved flere anledninger pekt på problemer knyttet til samarbeid mellom trygdeetaten, Aetaten, sosial- og helsetjenesten på rehabilitering- og attføringsområdet, og understreket behovet for å utvikle et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom disse etatene.

Ved behandling av St.prp. nr. 63 (1997-98) Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006 - Endringer i statsbudsjettet for 1998, vedtok Stortinget følgende (romertallsvedtak IV i Innst. S. nr. 222 (1997-1998)):

»Stortinget ber Regjeringen fremme konkrete tiltak for å sikre forpliktende samarbeid mellom arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten, sosialkontor og helsevesenet, samt mellom kommuner og fylkeskommuner.»

Ved behandlingen av Sosial- og helsedepartementets budsjettframlegg for 1999 fattet Stortinget følgende vedtak (romertallsvedtak XXI i Innst. S. nr. 11 (1998-99)):

»Stortinget ber Regjeringen utarbeide modeller for hvordan en kan få til et tettere samarbeid og samlokalisering av trygdekontor, arbeidskontor og sosialkontor, og ber Regjeringen legge fram en sak om dette i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000.»

I St.pr. nr. 1 (1999-2000) omtales tverretatlig samarbeid 2 status for utviklingsarbeid m.v. Forslag fra rehabiliteringsmeldinga om utarbeiding av ny rehabiliteringsforskrift, forskrift for individuelle planer og arbeidet med å starte arbeidet med samordnede signaler mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten blir omtalt. Videre blir bl.a. basisgrupper og forsøk med offentlige servicekontor, brukerkontor og STA-prosjektet i Akershus omtalt.

I Innst. S. nr. 11 (1999-2000) viser komiteens flertall til det nevnte vedtaket. Komiteen uttrykker at Stortinget ved flere anledninger har pekt på hvordan enkeltpersoner blir kasteballer mellom offentlige kontorer på grunn av manglende samordning, og ber Regjeringen i en egnet form orientere Stortinget om fremdrift og plan for gjennomføring av en mer effektiv samordning så raskt som mulig.

Ved behandling av Dokument nr. 3:9 (1998-99) av Riksrevisjonens undersøkelse av trygdeetatens oppfølging av sykemeldte ble følgende vedtatt (romertallsvedtak II i Innst. S. Nr. 105 (1999-2000):

»Stortinget ber regjeringen fremme en stortingsmelding om sykefravær og uførepensjonering, herunder vurdering av virkemidler, kunnskap, kompetanse og ressurser, samarbeid mellom etater som trygdeetat, arbeidsmarkedsetat, sosialtjeneste og helsetjeneste, arbeidsplass og den sykmeldte m.v.»

Vi vil her gi en beskrivelse av hva som er gjort på området tverretatlig samarbeid og redegjøre for planer for videre utvikling av slikt samarbeid.

4.2.2 Personer med behov for sammensatt bistand fra offentlige etater

Det er et ansvar både for offentlige myndigheter og arbeidsgivere å legge til rette for at personer med helsemessige og sosiale problemer kan forbli eller komme i arbeid. Det offentliges ansvar for rehabilitering og attføring er delt mellom ulike instanser som i utgangspunktet har ulike rammevilkår og oppgaver, og betjener delvis ulike behov. Det er et viktig mål at personer med behov for bistand fra flere etater får en mest mulig effektiv og samordnet bistand. Dette innebærer krav til samarbeidsvilje og harmonisering av mål, koordinering av virkemidler og innsats mellom etatene. Etatenes ansvars- og oppgavedeling innebærer at saker i noen grad går frem og tilbake mellom etatene, noe som også kan være i samsvar med regelverkets intensjoner. Overføringer mellom ulike instanser og ordninger er imidlertid et problem for både samfunnet og den enkelte bruker dersom dette foregår over lang tid og uten at brukerne får en god løsning på problemene sine.

Arbeidslinja i velferdspolitikken slik den ble lansert i Attføringsmeldinga og fulgt videre opp i Velferdsmeldinga har som mål å bidra til at flest mulig kan ha et inntektsgivende arbeid. Denne politikken sammen med et stramt arbeidsmarked kan ha bidratt til at flere personer med helseproblemer er kommet inn i arbeidslivet. Dette er en positiv og ønsket utvikling. Samtidig stiller arbeidslivet krav til effektivitet og spesialisering som kan gjøre det vanskelig for personer med helse- og/eller sosiale problemer å få varig fotfeste i arbeidsmarkedet. Langtidssykefraværet og tilgangen til uførepensjon har økt sterkt siden midt på 1990-tallet. Det har vært en vekst i tallet på personer med hyppig sykefravær og personer som mister retten til sykepenger. En del blir sendt tilbake til trygdeetaten fra arbeidsmarkedsetaten fordi attføring ikke blir vurdert å være hensiktsmessig. Dette indikerer at vi har å gjøre med en gruppe personer som har problemer med å klare seg i arbeidslivet.

Muskel/skjelett og psykiske lidelser utgjør de største diagnosegruppene for de som faller ut av arbeidslivet for kortere eller lengre tid. Felles for disse diagnosegruppene er at det dreier seg om tilstander som ofte har lange forløp og der mange vil ha varierende og svingende yteevne i forhold til arbeidslivet. Det har også vært en økning i antall langvarige mottakere av sosialhjelp. For mange dreier det seg i mindre grad om å bli helt frisk og i større grad om hvordan bygge opp mest mulig funksjons- og mestringsevne.

Personer med behov for tverrfaglig bistand har ulike behov. Det gjelder i forhold til økonomi og ulike tiltak fra helse- og sosialtjenestens side og arbeidsrehabilitering/trening, men også for å oppnå tilgjengelighet til offentlige tjenester, informasjon om sine rettigheter og bistand for å bli motivert til å gjøre noe med sin livssituasjon og til å få tro på seg selv. Dette tilsier at samarbeidet i stor grad må være tilpasset det enkelte mennesket. Det må fokuseres på den enkeltes forutsetninger og samlede situasjon. Generelt vil det være behov for et tett samarbeid mellom de ulike instanser om bistand til disse personene, der man i størst mulig grad legger vekt på samarbeid enten som »spesialist i rekke» hvor det legges opp til gode overføringsrutiner, eller som parallell og koordinert tilrettelegging av ulike tiltak.

4.2.3 Viktige premisser for dagens samarbeid

Attføringsmeldinga

Et mål med Attføringsmeldinga (St.meld. nr. 39 (1991-92)) var at stønadsordninger og tiltak skulle innrettes slik at attføring eller arbeid ble valgt fremfor trygd. Som følge av Stortingets behandling av Attføringsmeldinga fikk arbeidsmarkedsetaten et samlet ansvar for yrkesrettet attføring. Virkemidlene som direkte er rettet inn mot arbeidslivet ble samlet i arbeidsmarkedsetaten. Trygdeetatens veileder- og veiviserfunksjon ble bygget ut. Trygdeetaten fikk et klarere ansvar for tidlig intervensjon gjennom at avgjørelsesmyndigheten for sykemeldinger utover 12 uker ble lagt til trygdeetaten.

Velferdsmeldinga

I Velferdsmeldinga (St.meld. nr. 35 (1994-95)) drøftet man bl.a. erfaringene med utprøving av enhetsforvaltning. Velferdsmeldinga med tilslutning fra Stortinget konkluderte med at gjeldende oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene skulle ligge fast og at hjelpebehovet til personer med sammensatte problemer bør løses gjennom utvikling av gode samarbeidsformer mellom etatene. Velferdsmeldinga anbefalte bl.a. et formalisert samarbeid mellom trygdeetat og arbeidsmarkedsetat gjennom samarbeidsavtaler både på lokalt plan og på fylkesnivå. Ved behandlingen av meldinga sluttet Stortinget seg til de tiltakene som var foreslått for å bedre samarbeidsforholdene.

Stortingsbehandlingen av Attføringsmeldinga og Velferdsmeldinga nedfelte en arbeidsdeling overfor personer med behov for tverrfaglig bistand som i hovedtrekk fortsatt gjelder.

I oppfølgingen av Velferdsmeldinga ble det utarbeidet et rundskriv, »Om samarbeid om personer med behov for bistand fra flere instanser for å kunne komme i arbeid eller utdanning» (H-28/97). Kommunene ble oppfordret til å ta initiativ til å opprette et samarbeidsforum på ledelsesnivå mellom helse- og sosialtjenesten i kommunen, trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og eventuelle andre relevante aktører. Samarbeidsforum mellom sosial- trygd- og arbeidskontor er nå etablert i de fleste kommuner. En evaluering av rundskrivet viser at samarbeidet i hovedsak fungerer godt og foregår formelt og uformelt både på ledelses- og saksbehandlernivå, men at det er utfordringer knyttet til å få de mest vanskeligstilte i arbeid ellerutdanning. I etterkant av Attføringsmeldinga ble det også utarbeidet et revidert rundskriv av daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet om »Felles saksbehandlings- og samarbeidsrutiner for trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten». Formålet med rundskrivet var å forplikte etatene til et godt samarbeid innen rehabiliterings- og attføringsarbeidet. Et sentralt siktemål var å sikre forhåndskontakt mellom etatene før overføring av brukere for å forhindre såkalte »kasteballssaker».

Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006

Ved behandlingen av St.prp. nr. 63 (1997-98) Opptrappingsplan for psykisk helse, sluttet Stortinget seg til hovedlinjene i planen. Planen innebærer at det skal investeres for ca 6,3 mrd kroner i løpet av planperioden 1999-2006, og at driftsutgiftene gradvis økes til et nivå som ligger reelt ca 4,6 mrd. kroner over utgiftsnivået i 1998. En viktig del av denne satsingen omfatter sysselsettingstiltak og styrking av Aetat over AADs budsjett. Det er understreket at sysselsettingstiltakene og tiltak innen helse- og sosialtjenesten for denne gruppen må sees i nær sammenheng.

Rehabiliteringsmeldinga

I behandlingen av St.meld. nr. 21 (1998-99) Rehabiliteringsmeldinga, ga Stortinget sin tilslutning til strategier og tiltak for å utvikle en helhetlig politikk på rehabiliteringsfeltet slik at brukerne får et bedre samordnet tilbud. Meldinga fokuserer bl. a. på motivasjons-, og mestringstiltak som kan bygge bro fra rehabilitering til aktive tiltak rettet mot overgang til arbeid. Med utgangspunkt i et brukerperspektiv som innebærer at det må legges vekt på lokale og fleksible løsninger nær brukerens hjem og hverdag er kommunenes ansvar for koordinering og tilrettelegging av rehabiliteringsarbeidet understreket. I tråd med dette skal kommunen få et tydeligere ansvar for å sikre at det blir utviklet motivasjons-, mestrings- og læringstiltak som forberedelse til attføring og arbeid. Mål og styringssignaler i forhold til målgrupper som flere etater samarbeider om skal harmoniseres, og forpliktelser til samarbeid mellom etatene knyttet til samarbeid om individuelle planer skal tydeliggjøres i aktuelle lovverk.

Basisgruppene som ble etablert i 1988 er i dag den eneste lovpålagte samarbeidsformen knyttet til rehabiliteringsprosessen for den enkelte. En sentral oppgave for basisgruppene er å vurdere behov for, og igangsette tiltak for personer med behov for tverretatlig/faglig bistand. Formålet er tidlig inngrep og å forebygge utstøtingsprosesser og varig stønadsavhengighet. På grunnlag av en evaluering av basisgruppene fra 1998 som konkluderer med at basisgruppene stort sett fungerer bra og etter formålet anbefalte Rehabiliteringsmeldinga at basisgruppene videreutvikles, men at virkeområdet ikke utvides.

Rehabiliteringsmeldinga gikk inn for å videreutvikle offentlige serviceerklæringer og servicekontor med vekt på å sikre brukerne god service og tilgjengelige offentlige tjenester. Stortinget sluttet seg også til at det etableres et statlig kompetansesenter for helhetlig rehabilitering som kan være pådriver og nettverksbygger i kompetanseutvikling og formidling.

4.2.4 Arbeid med tiltak etter Rehabiliterings-meldinga

Samordnede målformuleringer på attførings- og -rehabiliteringsområdet

En viktig forutsetning for samarbeid og effektiv samordning på feltet er at det skjer en harmonisering av etatenes mål og prioriteringer som skal ligge til grunn for arbeidet på dette området. Det er derfor satt i gang arbeid med å sikre samstemte signaler og målformuleringer på tvers av sektorer, bl.a. i budsjettdokumenter, tildelingsbrev, programnotat, rundskriv m.v.

Som ledd i dette arbeidet har Rikstrygdeverket og Arbeidsdirektoratet nå utarbeidet omforente målformuleringer på attførings- og rehabiliteringsområdet som skal legges til grunn ved formulering av etatenes konkrete mål og prioriteringer for 2001. Direktoratene skal foreta en harmonisering av informasjonsmateriell og styrke informasjonsrutinene for forhåndskontakt m.v., harmonisere innsatsen knyttet til individuell motivasjon og tilnærming, og bla. kvalitetssikre og samkjøre saksbehandling ved at det ved oversendelse av enkeltsaker skal redegjøres for vurderinger og tiltak som er gjort, samt at oversendelse av saken skal begrunnes. I tråd med omtale i RNB 2000 er attføringskravet i uførepensjonsordningen skjerpet og det legges opp til felles forsterket attførings- og rehabiliteringsinnsats, særlig overfor yngre personer. Det legges også opp til et tettere samarbeid mellom de to etatene omkring reaktivisering av uførepensjonister.

Det vil også bli arbeidet med å utvikle samstemte signaler og målformuleringer på attføring- og rehabiliteringsområdet mellom statsetatene og sosial- og helsetjenesten i kommunene.

Nasjonal plan for rehabilitering

På bakgrunn av en henstilling fra Stortinget i forbindelse med behandlingen av Rehabiliteringsmeldinga våren 1999 (Innst. nr 178 (1998-99)) arbeider Sosial- og helsedepartementet med en nasjonal plan for rehabilitering.

Rehabiliteringsforskrift

En ny rehabiliteringsforskrift er under arbeid og ventes å tre i kraft fra 1. januar 2001. Forskriften vil tydeliggjøre hvilket ansvar helsetjenesten skal ha innenfor rehabiliteringsområdet. Dette er en samlet forskrift for kommunenes og fylkeskommunenes ansvar, og vil inneholde funksjonskrav til begge forvaltningsnivåene om samarbeidet mellom dem.

Individuelle planer

Sosial- og helsedepartementet vil fastsette forskrift om individuelle planer. Hensikten er å etablere et virkemiddel for å sikre at brukere får et samordnet tilbud som er tilpasset hver enkelts behov. Helsetjenesten skal ha ansvaret for å utarbeide slike planer. I utkast til forskrift blir det presisert at helsetjenesten skal samarbeide med andre offentlige instanser om nødvendig for å gi brukerne et helhetlig tilbud. Målet er at alle tjenester og ytelser som hver enkelt bruker mottar fra ulike offentlige instanser som Aetaten, trygdeetaten, skoleetaten, sosial- og helsetjenestene i kommunene, spesialisthelsetjenesten i fylkeskommunene osv. skal være samordnet. Den individuelle planen skal videre være et virkemiddel for å sikre brukermedvirkning. Forskriften skal hjemles i lov om spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og psykisk helsevern. I tilknytning til forskriftsarbeidet arbeides det også med en veileder der samarbeid med etater utenfor helsevesenet får særlig omtale. Samarbeid knyttet til individuelle planer er basert på at helsetjenesten tar initiativ til slikt samarbeid overfor andre etater, men andre etater kan ikke pålegges å være med på samarbeidet. Utkastet til forskrift er nå sendt på høring. Forskrift om individuelle planer er forutsatt å tre i kraft fra 1. juli 2001 og en veileder vil etter planen foreligge på samme tidspunkt.

Sosialtjenesten er i henhold til sosialtjenesteloven tillagt ansvar for koordinering og oppfølging av rusmiddelbrukere, funksjonshemmede og personer som er utskrevet fra institusjoner under psykisk helsevern. Sosial- og helsedepartementet arbeider med å samordne de ulike etaters ansvar.

Tverrfaglig etterutdanning i rehabilitering

Høgskolen i Oslo har siden 1996 drevet et tverrfaglig etterutdanningskurs i rehabilitering med finansiering fra Sosial- og helsedepartementet. Kursene henvender seg til fagpersonell som arbeider med rehabilitering på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå innen helse- pleie- omsorg- og sosialsektoren, barnehage- og skolesektoren, kultur- og fritidssektoren og i trygde- og Aetat. Målet med kursene har vært å få kursdeltakerne til å utvikle felles forståelse av rehabilitering og brukermedvirkning og å stimulere til samarbeid mellom ulike profesjoner, etater og organisasjoner. Til nå har kursene hatt prosjektstatus, men f.o.m. 2000 videreføres de på mer permanent basis med større lokalt ansvar.

Statens kunnskaps- og utviklingssenter for -rehabilitering (SKUR)

På bakgrunn av forslag i Rehabiliteringsmeldinga er det etablert et kunnskaps- og rehabiliteringssenter for helhetlig rehabilitering ved høyskolen i Bodø. Senteret skal være i drift fra høsten 2000 og skal samarbeide nært med Nordlandsforskning.

Senteret skal ivareta kunnskapsutvikling og utdanning på rehabiliteringsfeltet ved å etablere et kunnskapsnettverk mellom relevante kompetansemiljøer og stimulere til forskning. Senteret skal initiere og følge opp prosjektbasert utviklingsarbeid og delta i utredning, planlegging og faktisk gjennomføring av undervisning, både på grunn-, videre- og etterutdanningsnivå. Senteret skal videre holde seg oppdatert m.h.p. utviklingen på rehabiliteringsfeltet nasjonalt og internasjonalt, sørge for informasjon til statlig forvaltning, kommuner, fylkeskommuner, frivillig sektor, og gi departementene og andre råd om hvilke områder som bør styrkes kunnskaps- og kompetansemessig.

Regionale kompetansesentra for rusmiddel-spørsmål

I forbindelse med reorganiseringen av forebyggingsområdet overfører Sosial- og helsedepartementet ansvar og ressurser til de regionale kompetansesentra for rusmiddelspørsmål. Disse vil få en sentral rolle i forhold til det rusforebyggende arbeidet i kommunene.

Offentlige servicekontor

En arbeidsgruppe nedsatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet har utarbeidet et forslag til en faglig og organisatorisk plattform for offentlige servicekontorer. Gruppen la fram sin rapport i mars i år. Hensynet til personvern kan legge føringer på hvilke tjenester det er aktuelt å legge til et servicekontor, og på den organisatoriske utformingen av dette. Offentlig servicekontor vil kunne være et nyttig virkemiddel også for brukere med sammensatte problemer knyttet til behov for førstehåndsservice og informasjon, men dette vil bare dekke en mindre del av disse personenes samlede hjelpebehov. Etter høringsrunden vil rapportens forslag bli fulgt opp innenfor Regjeringens fornyelsesprogram for offentlig sektor.

DELTA-senteret

Et statlig prosjekt som ble opprettet i 1996 etter initiativ fra Sosial- og helsedepartementet for å arbeide med tilrettelegging av miljø og hjelpemidler for funksjonshemmede. DELTA-senteret skal gjennom etablering og samarbeid i faglige nettverk bidra til informasjon og økt kompetanse hos ulike aktører.

Serviceerklæringer

Arbeids- og adminstrasjonsdepartementet har gitt ut en kortfattet veileder om serviceerklæringer i statlig forvaltning. Innen utgangen av 2000 skal alle statlige etater ha laget egne serviceerklæringer tilpasset konkrete oppgaver og det behovet deres brukere har. En slik brukerorientering innebærer forventninger til samarbeid rundt den enkeltes bistandsbehov.

Samlokalisering

Ved skifte av lokaler har trygdeetaten, Aetaten og sosial- og helsetjenesten forsøkt samlokalisering dersom mulighetene ligger til rette for dette. I en del kommuner er de ulike etatene samlokalisert.

4.2.5 Utjamnningsmeldinga - tiltak og samarbeid om særlig vanskeligstilte personer

Utjamningsmeldinga (St.meld. nr 50 1998-1999) skisserer ulike strategier for å bedre levekårene for spesielt vanskeligstilte personer. Målrettet bistand overfor disse personene krever et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom de ulike hjelpeinstansene, og forutsetter et mer langvarig samarbeid om den enkelte og til dels andre måter for organisering enn det som kreves overfor personer med mindre sammensatte og grunnleggende bistandsbehov. Det vil være derfor være behov for å videreutvikle samarbeidet for ulike brukergrupper.

Som en oppfølging av Utjamningsmeldinga er det igangsatt 8 kommuneprosjekter med aktivisering av langtids sosialhjelpsmottakere i samarbeid med Aetat og det lokale næringsliv. Sosial- og helsedepartementet har også satt i gang tiltak i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet (Husbanken) om å utvikle egnede boligløsninger med oppfølging for bostedløse, i samarbeid med storbyene Oslo, Bergen, Trondheim, Kristiansand og Stavanger.

Som en del av oppfølgingen av Velferdsmeldinga og Utjamningsmeldinga er det etablert forsøk med brukerkontor. Brukerkontoret skal bistå personer som har problemer i kontakten med helse- og sosialtjenesten, trygdeetaten og Aetat. Brukerkontorene skal også påpeke endringsbehov i de brukerrettede samarbeidsordningene mellom de ulike tjenestene.

Stortinget har bedt Regjeringen om å utarbeide en handlingsplan for oppfølging av Utjamningsmeldinga. Arbeidet videre med å konkretisere samarbeidet overfor særlig vanskeligstilte personer vil bl.a. skje i tilknytning til denne handlingsplanen.

4.2.6 Forslag fra Sandman-utvalget

Sandman-utvalgets innstilling om sykefravær og uførepensjon som ble lagt frem 15. september tar også opp flere forhold som har betydning for etatsamarbeidet. Det gjelder bl. a. forslag om at trygdeetaten skal ha ansvar og virkemidler for å bistå arbeidsgivere ved bedriftsintern attføring, at det skal det stilles strenge krav til at yrkesrettet attføring skal være forsøkt før eventuell uførepensjon kan tilstås, at det skal rettes større fokus på funksjon og den enkeltes mulighet til å utnytte sin arbeidsevne og bruk av en tidsbegrenset uførestønad hvis fremtidig arbeidsevne er usikker (jf. nærmere omtale under kap. 2650 og 2660) .

4.3 Vurdering av å oppheve taket på tolketimer

Stortinget har den 14. desember 1999 under behandling av budsjettet for 2000 vedtatt følgende: »Stortinget ber Regjeringen vurdere å oppheve tak på tolketimer for døve, døvblinde og døvblindblitte». (Anmodningsvedtak nr. 109 (1999-2000)).

Da det er mangel på godkjente tolker i Norge, vil en oppheving av taket på tolketimer ikke uten videre føre til at hørselshemmede får tilgang på flere tolketimer. Det er allerede i dag slik at det ikke finnes tilstrekkelig med tolker tilgjengelig til å dekke behovet etter dagens ordning. En oppheving av taket vil kunne føre til en skjevfordeling blant brukerne av tolketjeneste.

Departementet vil på denne bakgrunn på det nåværende tidspunkt ikke anbefale å oppheve taket.

4.4 Tiltak for å bedre funksjonsevnen

Tjenestetilbudet til brukerne skal være enhetlig nasjonalt og tjenesten skal være helhetlig for den enkelte bruker. For å oppnå dette vil igangsatte tiltak videreføres og det vil bli satt i verk flere tiltak, jf. omtale under kap. 2600 pkt. 3 Trygdeetatens utfordringer og hovedprioriteringer.

Rikstrygdeverket har gjennomført anbud og forhandlinger på en del nye områder. Avtaler om kjøp av software for EDB ble tidligere inngått av HMS lokalt med varierende grad av rabatter. I perioden er produktområdet prisforhandlet og en Selectavtale er inngått direkte med Microsoft via sentral distributør. Dette har resultert i en prisreduksjon fra listepris på 48 pst. av et samlet kjøp på ca. 17 mill. kroner. Dette tilsvarer en innsparing på ca. 8 mill. kroner, hvis det tidligere ikke ble oppnådd rabatter. I perioden 2000 - 2001 vil avtalen med distributør bli reforhandlet med gyldighet frem til 2002. Det kjøpes inn varslings-, samtale- og IT-hjelpemidler for ca. 250 mill. kroner. Det er inngått 49 avtaler etter anbudsutlysing og samtidig er det utarbeidet midlertidige kataloger sortert på :

  • Hørselshjelpemidler
  • Synshjelpemidler
  • Kommunikasjonshjelpemidler
  • Alarm- og varselhjelpemidler
  • Kommersiell IT med terminalbord

I 2001 vil Kommersiell IT, ved kontraktens utløp, bli overført til forvaltningsnett avtalen ved Statskjøp. De øvrige produktområdene vil bli utlyst på nytt i 2001. Det forventes her en ytterligere innsparing i forbindelse med egne anbud for hvert produktområde. Ved neste anbudsrunde vil antall produkter og leverandører bli vurdert redusert med bakgrunn i erfaring det første året. Med bakgrunn i priser før og etter anbud på enkelte produkter er innsparingen anslått til ca. 8 pst. d.v.s. 20 mill. kroner.

På bakgrunn av den sterke utgiftsveksten i de senere år, er det en stor utfordring å effektivisere og rasjonalisere hjelpemiddelforvaltningen. Prosjekt med mer effektiv hjelpemiddelforvaltning utprøver en ordning der det overføres midler fra stønads- til driftsbudsjettet slik at trygdeetaten selv kan utføre tjenester i tilknytning til formidling, resirkulering og vedlikehold av hjelpemidler. Dette prosjektet har vært utprøvd i 4 fylker, og foreslås nå utvidet til 9 nye fylker. Høsten 1999 evaluerte Statskonsult prosjektet (Rapport 1999:27 Hjelpemiddelsentralene 2 tekniske tjenester og effektivitet). Deres evaluering og Rikstrygdeverkets egne analyser viser at prosjektet er kostnadseffektivt og gir bedre styring med utgifter til varer og tjenester. Jf. omtale under kap. 2600 Trygdeetaten.

4.5 Bilstønad

Fra 1999 er postene slått sammen til post 74 Tilskudd til biler.

Rikstrygdeverket har ansvaret for å kvalitetssikre bilformidlingsbistanden. Dette har bl.a. medført at alle hjelpemiddelsentralene nå har skriftlige rutiner for arbeidet med bilformidling. Videre er bilene nå registrert inn på hjelpemiddelsentralenes datasystem. Dette gjør arbeidet med gjenbruk av trygdefinansierte biler lettere og vil være til stor hjelp i oppfølging av bilsaker generelt. Arbeidet med gjenbruk av spesialutstyr er også kommet i gang.

Bilstønad er et krevende område med stor betydning for brukerne. Dagens bilordning er krevende å administrere bl.a. på grunn av et komplisert regelverk og stor saksmengde. Rikstrygdeverket er blitt bedt om av departementet å gjennomgå flere sider ved bilordningen bl.a. eiendomsforholdet 2 hvem som skal eie bilene trygden finansierer. Det skal utarbeides forslag til ny forenklet bilordning. Brukerorganisasjonene er med i arbeidet. Det tas sikte på at rapporten skal være ferdig i løpet av 2000. Eventuelle forslag til endringer i stønadsordningen vil deretter bli lagt fram for Stortinget.

4.6 Høreapparater

Høresentralen i Hordaland har gjennomført et prosjekt med et særskilt opplegg for reparasjon og gjenbruk av høreapparater. Prosjektet vil nå bli evaluert for å få klarlagt om det er grunnlag for å gjennomføre ordningen på landsbasis.

5. Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Post 70 Rehabiliteringspenger, overslags-bevilgning

Rehabiliteringspenger utover ett år 2 utvidelse av unntaksbestemmelsen

Det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger at vedkommende får aktiv behandling med utsikt til å bedre arbeidsevnen. Rehabiliteringspenger ytes vanligvis ikke sammenhengende i mer enn 52 uker. Etter forskrifter fastsatt av departementet kan det gjøres unntak fra tidsbegrensningen ved meget alvorlige sykdommer hvor rehabiliteringen tar lengre tid. Ved annen sykdomstilstand kan det bare gjøres unntak når personen etter ett år fortsatt er under aktivt behandlings- eller rehabiliteringsopplegg som gir mulighet for bedring av arbeidsevnen. Det kreves særskilt dokumentasjon fra spesialist med detaljert beskrivelse av behandlingsopplegg, prognose og tidsangivelse for sannsynlig bedring av arbeidsevnen.

Tidsbegrensningen i rehabiliteringspengeordningen kan føre til at noen for tidlig blir vurdert som varig ufør, fordi vedkommende ikke er under aktiv behandling med utsikt til bedring av utløpet av ett årsgrensen.

En del personer med muskel- og skjelettlidelser og lettere psykiske lidelser vil imidlertid også kunne ha behov for en periode med mer passiv vedlikeholdsbehandling, egentrening mv og deretter kunne prøve seg i arbeid eller på attføring.

Det foreslås derfor at unntaksreglene utvides slik at vedlikeholdsbehandling, egen trening, mestringstiltak mv anses som aktiv behandling i forhold til lovens krav når det foreligger utsikt til bedring på noe lengre sikt.

Det budsjetteres med 4 491 mill. kroner i 2001. Det er lagt til grunn en vekst på 25 pst. når det gjelder antall avsluttede tilfeller.

Post 71 Rehabiliteringspenger i påvente av attføring, overslagsbevilgning

På grunn av ompostering mellom postene 70 og 71, dekker posten bare krav om attføringspenger etter gammel hjemmel.

Til dekning av disse kravene er det budsjettert med 0,3 mill. kroner for 2001.

Post 72 Foreløpig uførestønad, overslags-bevilgning

Det budsjetteres med 220 mill. kroner for 2001.

Post 73 Attføringshjelp

Behovet for attføringshjelp til undervisningstolking for hørselshemmede studenter blir i 2001 7,3 mill. kroner lavere, jf. forslag under kap. 2600 Trygdeetaten, post 01 Driftsutgifter, til å ansette en del av undervisningstolkenes faste stillinger.

Det føres opp 55 mill. kroner for 2001 som er 4 mill. kroner lavere enn bevilgningen for 2000.

Post 74 Tilskudd til biler

For 2001 føres det opp 900 mill. kroner. Dette er 267,5 mill. kroner mer enn bevilgningen for 2000. Merbehovet skyldes flere forhold, bl.a. at personer med psykisk utviklingshemming siden 1998 har kunnet få stønad til bil på samme vilkår som andre funksjonshemmede.

Prisgrensen for stønad til biler ble prisjustert og hevet til 153 000 kroner 1. januar 2000. Fra 1. januar 2001 foreslås prisgrensen justert til 156 000 kroner.

Post 75 Bedring av funksjonsevnen, -hjelpemidler

På grunn av sterk aktivitetsøkning ved hjelpemiddelsentralene, må det ventes utgiftsøkning på denne posten. Antall brukere økte med 5,7 pst. i 1999. Informasjonstiltak og mer aktiv formidling fører til at det blir flere brukere, og trolig også at det ytes flere hjelpemidler per bruker. Økt bruk av databaserte produkter øker selvhjulpenheten og livskvaliteten for mange, men fører også til økte kostnader til hjelpemidler.

Overføring av ansvaret for skolehjelpemidler og satsing på omsorgsboliger som alternativ til sykehjem, er to viktige årsaker til forventet vekst på stønadsbudsjettet.

Prosjektet med mer effektiv hjelpemiddelforvaltning foreslås utvidet til 9 nye fylker, jf. omtale under Utfordringer og hovedprioriteringer. Ordningen med reparasjon ved akutt behov til enkelte brukere som ble iverksatt i 2000, vil føre til økte utgifter. Merkostnaden vil være avhengig av omfanget av ordningen og hvilke serviceavtaler som er mulig å få til. Ordningen vil bli fulgt opp av Rikstrygdeverket i 2001.

I St meld nr 21 (1998-99) la Regjeringen frem et forslag om at kommunene skulle få leie lavfrekvente hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralene til personer med midlertidige behov. Denne ordningen skulle være kostnadsfri for folketrygden. Under Stortingets behandling av meldingen ble Regjeringen bedt om å legge frem forslag om en ordning med statlig finansiering av utleie av hjelpemidler til kommunene fra hjelpemiddelsentralene. Dette skulle finansieres over folketrygden. Spørsmålet har nå vært utredet av SINTEF Unimed. Ifølge SINTEF"s rapport sier 96 pst. av kommune at de med dagens ordning imøtekommer brukernes behov for hjelpemidler ved midlertidig behov på en tilfredsstillende måte, selv om flertallet av kommunene ser at utvalget av og standarden på hjelpemidlene kunne vært bedre. Bare 18 pst. av kommunen tror at den foreslåtte endringen vil frigjøre økonomiske ressurser i kommunene i stor grad, noe som har sammenheng med at kommunene ser at de må opprettholde tilnærmet dagens administrasjon av utlånsordningen, selv om hjelpemidlene skal finansieres fra folketrygden og forvaltes av hjelpemiddelsentralene. SINTEF-rapporten konkluderer med at forslaget vil få visse økonomiske konsekvenser for kommunene, men det vil ikke føre til stor nedgang i kommunenes utgifter. Utgiftene er i dag små for de fleste kommuner. De økonomiske konsekvensene av forslaget er anslått til over 50 mill kroner pr. år. Sosial- og helsedepartementet finner ikke å kunne prioritere dette tiltaket. Det er vanskelig å se indikasjoner på at brukerne er skadelidende under dagens ordning, og det vil være viktig å få fastslått eventuelle svakheter med dagen ordning før man endrer den.

Engangsavgift per bruker ved utlån av standard datautstyr.

Det foreslås å innføre en engangsavgift på 2 000 kroner per bruker ved utlån av standard datautstyr. I følge tall fra Statistisk Sentralbyrå for 1998 har 57 pst. av befolkningen tilgang til PC i hjemmet. Datamaskiner er blitt så alminnelige at tiden er inne til å vurdere disse på linje med »hvite- og brunevarer» (kjøleskap, komfyr, fjernsynsmottaker mv.). Det gis ikke stønad til hjelpemidler i hjemmet som vanligvis også brukes av mennesker uten funksjonshemminger.

Forslaget innebærer at avgiften skal betales ved førstegangs utlån eller ved utskifting av standard datautstyr. Hjelpemiddelsentralene låner ut datamaskiner av høy standard og med lang levetid, slik at det vil gå mange år mellom hver gang bruker må betale denne avgiften. Ettersom avgiften er per bruker, vil personer som trenger to datamaskiner på en gang (for eksempel skoleelever som har behov for maskin både på skolen og hjemme) ikke betale mer enn 2 000 kroner i avgift.

I budsjettforslaget for 2001 er det lagt inn en beregnet netto mindreutgift på 16 mill. kroner.

For kap. 2663, post 75 er det ført opp 2 666 mill. kroner for 2001.

Post 76 Bedring av funksjonsevnen, andre -formål

Trygdeetaten overtok ansvaret for tolketjenesten fra 1. januar 1994. Tilbudet har siden da blitt utvidet slik at alle fylker fra 1997 har tolketjeneste lagt til hjelpemiddelsentralen.

Det føres opp 35 mill. kroner for 2001.

Post 79 Høreapparater

Utgifter til høreapparater var tidligere postert under kap. 2751 Medisiner mv. Som en konsekvens av at høreapparater i ny folketrygdlov defineres som en stønadsform under kap. 10. Ytelser under medisinsk rehabilitering, budsjetteres utgiftene fra og med 1999-budsjettet under kap. 2663 Medisinsk rehabilitering mv.

Siden 1996 har det vært høreapparater med digital teknologi på markedet. Disse gir for mange en klart bedre effekt, og det forventes at mange brukere vil skifte til digitale apparater. Prisgrensen på digitale høreapparater er satt til 5 400 kroner. I 1999 hadde 30 pst. av de digitale apparatene en pris på under 5 400 kroner. Mange brukere får derfor ingen egenandel. Bestemmelsen om at prisgrensen kan fravikes når medisinske hensyn tilsier det gjelder ikke for digitale høreapparater. Det forventes sterkere utgiftsvekst de nærmeste årene enn i de foregående.

Barn og unge under 18 år gis full dekning av utgifter til høreapparat uavhengig av om høreapparatet er analogt eller digitalt.

Antallet brukere av høreapparater er stort, og er spesielt stort i de høyere aldersgruppene. Hørselsnedsettelse er i likhet med synsnedsettelse en naturlig del av aldringsprosessen. De fleste av landets 150 000 - 160 000 høreapparatbrukere trenger apparatet som følge av aldersmessige forandringer.

Det føres opp 325 mill. kroner for 2001.

Programkategori 29.70 Alderdom

Utgifter under programkategori 29.70 fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

Pst. endr. 00/01

2670

Alderdom

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Sum kategori 29.70

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Utgifter under programkategori 29.70 fordelt på postgrupper:

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

Pst. endr. 00/01

70-89

Andre overføringer

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Sum kategori 29.70

62 307 491

63 400 000

66 606 000

5,1

Kategori 29.70 omfatter kapittel 2670 Alderdom.

Kap. 2670 Alderdom

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

70

Grunnpensjon, overslagsbevilgning

25 760 616

25 895 000

26 858 000

71

Tilleggspensjon, overslagsbevilgning

30 582 715

31 830 000

34 225 000

72

Ventetillegg, overslagsbevilgning

233 375

205 000

178 000

73

Særtillegg, overslagsbevilgning

5 730 785

5 470 000

5 345 000

Sum kap 2670

62 307 491

63 400 000

66 606 000

Tabell 5.40. Alderdom - plantall:

1999

2000 1)

2001

Antall alderspensjonister med grunnpensjon
pr. 31.12.

631 220

627 280

622 800

Antall alderspensjonister med tilleggspensjon
pr. 31.12

548 818

551 743

552 450

Antall alderspensjonister med ventetillegg
pr. 31.12.

25 365

21 5990

17 815

Antall alderspensjonister med særtillegg
pr. 31.12.

248 149

236 411

225 316

Gjennomsnittlig pensjon i alt, inklusive
etterbetalinger,
kroner

98 765

103 932

106 561

Gjennomsnittlig grunnpensjon, inklusive
etterbetalinger,
kroner

40 834

42 439

42 968

Gjennomsnittlig tilleggspensjon, inklusive
etterbetalinger, kroner

56 042

59 757

61 990

Gjennomsnittlig ventetillegg, inklusive
etterbetalinger,
kroner

8 551

8 910

9 041

Gjennomsnittlig særtillegg, inklusive
etterbetalinger,
kroner

22 599

23 124

23 153

1) Tallene er de siste oppdaterte plantallene for 2000, og kan derfor avvike fra plantallene i St. prp. nr. 1 (1999-2000).

1. Innledning

Formålet med folketrygdens alderspensjon er å sikre inntekt for personer som har fylt 67 år. Alderspensjonen er en ytelse som er basert på opparbeidede rettigheter.

Folketrygden skal gi grunnsikring i form av grunnpensjon og særtillegg (minstepensjon), og bidra til en viss standardsikring i forhold til tidligere arbeidsinntekt ved tilleggspensjon for tidligere yrkesaktive. For gjenlevende ektefelle er det etter fylte 67 år en standardsikring basert på begge ektefellers poengopptjening (kombinert tilleggspensjon), dersom det er gunstigere enn full egenpensjon.

Pensjonssystemet kombinerer forsikringshensyn med fordelingshensyn. Omfordelingen skjer bl.a. fra høyinntektsgrupper til lavinntektsgrupper og fra yrkesaktive til ikke yrkesaktive.

2. Hovedtrekk i regelverket

Alderspensjonen kan bestå av følgende komponenter:

  • grunnpensjon
  • tilleggspensjon
  • særtillegg
  • forsørgingstillegg for ektefelle og barn
  • ventetillegg

Grunnpensjon

Grunnpensjonen fastsettes uavhengig av tidligere inntekt. For en enslig pensjonist utgjør grunnpensjonen 100 pst. av folketrygdens grunnbeløp ved 40 års trygdetid. Det kreves at vedkommende har minst tre års trygdetid. Full opptjening av grunnpensjon tilsvarer 40 års trygdetid. Ved lavere trygdetid enn 40 år reduseres grunnpensjonen tilsvarende.

Grunnpensjon til pensjonistektepar ytes med lav sats (3/4 av grunnbeløpet) for hver ektefelle. Samboere som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har felles barn, er trygderettslig likestilt med ektefeller. Det samme gjelder for registrerte partnere. Dette betyr at de får lav sats i grunnpensjon, men de får samtidig rett til forsørgertillegg og etterlattefordeler m.m.

Det gis lav grunnpensjon til samboere som har bodd sammen minst 12 av de siste 18 månedene, og til pensjonist som har ektefelle med inntekt over to ganger folketrygdens grunnbeløp.

Tilleggspensjon

Tilleggspensjonen skal stå i forhold til den pensjonsgivende inntekt vedkommende hadde som yrkesaktiv. Rett til tilleggspensjon er betinget av at vedkommende har minst tre år med pensjonsgivende inntekt over grunnbeløpet. Det vil da bli godskrevet poengtall og poengår. Tilleggspensjonen beregnes fullt ut for inntekt opp til 6 G. Mellom 6 og 12 G medregnes 1/3 av pensjonsgivende inntekt. For inntekt over 12 G gis det ikke pensjonspoeng. Full tilleggspensjon ytes til den som har minst 40 poengår. Har vedkommende mindre enn 40 poengår blir tilleggspensjonen forholdsvis mindre. Folketrygden ble innført i 1967, og de som er født i 1940 eller senere kan oppnå 40 poengår innen de fyller 67 år og har dermed mulighet til å tjene opp full tilleggspensjon. For de som var over 30 år da folketrygdloven trådte i kraft er det gitt særskilte regler med kortere opptjeningstid (overgangskompensasjon). Etter disse reglene kan tilleggspensjon tjenes opp på kortere tid, men full pensjon forutsetter poengopptjening til og med det året en fyller 69 år. Gjenlevende ektefelle er berettiget til det høyeste beløpet av egen opptjent tilleggspensjon eller 55 pst. av summen av egen og avdødes tilleggspensjon

Særtillegg

Særtillegg ytes til pensjonister som ikke har rett til tilleggspensjon eller har tilleggspensjon som er mindre enn særtillegget. Særtillegget faller bort i den utstrekning det ytes tilleggspensjon eller ventetillegg av tilleggspensjon. Den som får utbetalt særtillegg regnes som minstepensjonist. Særtillegget fastsettes av Stortinget og utgjør en viss pst. av grunnbeløpet. Det fastsettes en ordinær sats og en minstesats. Ordinær sats for særtillegg utgjør 79,33 pst. av grunnbeløpet, og minstesats utgjør 74,00 pst. av grunnbeløpet etter økning fra mai 1998. Minstesatsen gis til pensjonist med ektefelle som selv har tilleggspensjon høyere enn særtillegget etter ordinær sats. Samlet særtillegg og tilleggspensjon for ektefellene skal ikke være mindre enn 2 ganger ordinær sats. En minstepensjonist med ektefelletillegg for ektefelle over 60 år får samme særtillegg som ektepar med minstepensjon (158,66 av grunnbeløpet). Reglene for ektefeller gjelder også for samboere som tidligere har vært gift med hverandre eller har felles barn.

Forsørgingstillegg for ektefelle og barn

Til alderspensjonist som forsørger ektefelle/samboer/partner kan det ytes ektefelletillegg som utgjør 50 pst. av pensjonistens grunnpensjon uten ventetillegg. Ektefelletillegget er inntektsprøvet. Til alderspensjonist som forsørger barn under 18 år ytes det inntektsprøvet barnetillegg som utgjør 30 pst. av grunnbeløpet for hvert barn vedkommende forsørger.

Ventetillegg

Fra 1. januar 1973 ble pensjonsalderen i folketrygden senket fra 70 til 67 år. Det ble da mulig å opptjene ventetillegg for den som ikke tok ut hel pensjon mellom 67 og 70 år. I 1998 var det 29 000 personer som fikk utbetalt ventetillegg.

Adgangen til å opptjene ventetillegg opphørte 1. april 1984.

Avtalefestet pensjon (AFP)

Utenfor folketrygden er det etablert ulike arbeidsmarkedbaserte tidligpensjonsordninger før 67 år, bl.a. avtalefestet pensjon (AFP). Et stort antall pensjonister er allerede pensjonert når de tar ut alderspensjon fra folketrygden ved 67 år. Ved utgangen av 1999 var det vel 25 000 personer som hadde tatt ut hel eller delpensjon gjennom AFP-ordningen i privat og offentlig sektor. Pr. 31. juli 2000 hadde antallet økt med 22 pst. siden årsskiftet, til 31 258 personer.

3. Resultatrapport

For 1999 ble det rapportert etter følgende hovedmål:

  • Sikre inntekt ved alderdom
  • Stabile og forutsigbare pensjoner.

Utgiftsutvikling

Tabell 5.41. Utgiftsutvikling de siste årene

År

Løpende kroner

(mill.kroner)

Endring

(mill.kroner)

Endring (pst.vis)

1999 kroner*

(mill.kroner)

Endring

(mill.kroner)

Endring

(pst.vis)

1995

47 802

2 086

4,56

57 124

1 009

1,80

1996

50 426

2 624

5,49

57 929

805

1,41

1997

53 333

2 907

5,76

58 949

1 020

1,76

1998

58 529

5 196

9,74

61 178

2 229

3,78

1999

62 307

3 778

6,45

62 307

1 129

1,85

* Utgifter i 1999 kroner er deflatert med gjennomsnittlig grunnbeløp for 1999 = 46 423 kroner.

I 1999 var de totale utgiftene til alderspensjon på 62 307 mill. kroner. Økningen i utgifter fra 1998 til 1999 var på 3 778 mill. kroner, noe som tilsvarer 6,45 pst.

Utgiftene til grunnpensjon var på 25 761 mill. kroner i 1999, mens utgiftene til tilleggspensjonen og særtillegget var på henholdsvis 30 583 mill. kroner og 5 731 mill. kroner. Utgiftene til ventetillegg var 234 mill. kroner. Fra 1998 til 1999 økte utgiftene til grunnpensjon med 888 mill. kroner, utgiftene til tilleggspensjonen økte med 2 205 mill. kroner, og utgiftene til særtillegget økte med 706 mill. kroner. Den prosentvise økningen i grunnpensjon fra 1998 til 1999 var på 3,6 pst., økningen i tilleggspensjonen var på 7, 8 pst., og for særtillegget var økningen på 14,0 pst.

Utgiftene til særtillegget går normalt ned på grunn av høyere opptjening av tilleggspensjon. Økningen i 1999 kommer av at særtilleggssatsene ble vesentlig økt fra mai 1998.

Gjennomsnittlig grunnbeløp økte fra 1998 til 1999 med 4,5 pst. Den relative veksten i utgifter til tilleggspensjon skyldes at folketrygdens tilleggspensjonssystem fortsatt er under oppbygging og økt yrkesdeltakelse (og dermed økt opptjening av pensjonspoeng) blant kvinner. Først med kullet som blir 67 år i 2007 er det mulig å gå av med full pensjonsopptjening (40 år) ved fylte 67 år. Stadig høyere opptjening av tilleggspensjon innebærer at færre vil få utbetalt særtillegg, noe som er bakgrunnen for at utgiftene til særtillegg normalt går ned.

Utgiftene til ventetillegget var i 1999 på 234 mill. kroner, en nedgang på 21 mill. kroner fra foregående år. Siden opptjeningen av ventetillegg opphørte pr. 1. april 1984 er dette en ordning under avvikling.

Antall alderspensjonister

I 1975 var det 464 164 alderspensjonister, og det ble utbetalt alderspensjoner på 5,9 milliarder kroner. I 1985 var det 570 125 alderspensjonister og alderspensjon ble utbetalt med 23,1 milliarder kroner.

Tabell 5.42. Alderspensjonister. 31. desember 1995-99

År

I alt

Minstepensjonister

Minstepensjonister i prosent av
alle alderspensjonister

Antall

Endring

Antall

Endring

M+K

Menn

Kvinner

1995

625 353

841

257 752

-2 703

41,2

15,6

58,7

1996

625 943

587

244 954

-12 798

39,1

14,1

56,2

1997

628 247

2 304

234 138

-10 816

37,3

12,8

54,1

1998

630 526

2 279

259 060

24 922

41,1

15,0

59,1

1999

631 220

694

248 149

- 10 911

39,3

13,7

57,0

Antallet alderspensjonister har økt med 5 867 personer i løpet av de siste fem årene. Man regner med at tallet vil stabilisere seg fordi de små mellomkrigskullene er i ferd med å nå pensjonsalderen. Befolkningens alderssammensetning tilsier imidlertid at vi igjen får en økning fra 2005, og en meget sterk økning fra 2010.

Antallet minstepensjonister går normalt ned med vel 10 000 personer i året, gitt at særtilleggssatsene ikke blir endret. Nedgangen i antall minstepensjonister er ellers en følge av økningen i antall pensjonister med tilleggspensjon som overstiger særtillegget.

I perioden 1994-1998 var det bare i 1996 at særtilleggssatsene ikke ble hevet. Fra utgangen av 1997 til utgangen av 1998 økte antallet minstepensjonister med nesten 25 000 personer som følge av den store økningen i satsene.

Det var 3,7 ganger så mange minstepensjonister blant de kvinnelige alderspensjonistene som blant de mannlige i 1995. I 1997 var dette forholdet økt til 4,2. På grunn av satshevingen i 1998 gikk dette forholdstallet ned til 3,9. Satshevingen i 1998 bidro også til en svak nedgang i andelen kvinner blant minstepensjonistene, fra 85,9 pst. i 1997 til 85,1 pst. i 1998. I 1999 var det 4,2 ganger så mange minstepensjonister blant de kvinnelige alderspensjonistene som blant de mannlige.

Tabell 5.43. Alderspensjonister 67-69 år inkludert pensjonister bosatt i utlandet og endring fra foregående år

År

Antall personer pr. 31.12.

Endring i antall
personer

Endring fra foregående år

Prosentvis
endring

1995

102 096

-2 406

1,6

1996

99 435

-2 661

-2,6

1997

100 957

+1 522

+1,5

1998

101 748

+791

+0,8

1999

101 863

+115

+0,1

Av befolkningen i aldersgruppen 67-69 år mottok 101 863 personer alderspensjon ved utgangen av 1999. En del av disse er personer som tidligere har tatt ut alderspensjon fra Statens pensjonskasse eller tjenestepensjonsordninger i kommunal sektor uten å kreve pensjon fra folketrygden ved fylte 67 år. Fra 1. april 1997 må nye alderspensjonister i Statens pensjonskasse også ta ut folketrygdpensjon. Det samme gjelder for tjenestepensjonsordninger i kommunal sektor fra 1. juli 1996. Dette fører til at andelen av befolkningen i alderen 67-69 år som ikke har tatt ut alderspensjon fra folketrygden blir gradvis redusert ut år 2000. Med de gunstigere reglene for inntektsprøving som ble innført fra 1. januar 1997 har de fleste av dem som fortsetter i arbeid etter at de er blitt 67 år, også rett til en gradert alderspensjon fra folketrygden.

Tabell 5.44. Alderspensjonister med ektefelletillegg 1) pr. 31. desember og endring fra foregående år

Antall
med ektefelletillegg

Herav

År

Antall personer

Endring

Bare tillegg

Bare garanti

Både tillegg og garanti

1995

8 899

-2 168

7 910

852

137

1996

7 476

- 1 423

7 308

148

20

1997

6 772

-704

6 730

33

9

1998

6 318

-454

6 296

18

4

1999

5 955

-363

5 955

0

0

1) Fra 1. mai 1991 ble forsørgingstillegget inntektsprøvet. Løpende forsørgingstillegg ble omregnet etter nye regler. For å unngå at noen fikk utbetalt lavere samlet pensjon og forsørgingstillegg etter omleggingen, ble det innført en ordning med garantitillegg. Dette tillegget var lik differansen mellom samlet ytelse pr. 30. april 1991 og 1. mai 1991. Ytelsen omregnes når grunnbeløpet øker. Garantitillegget bortfaller når samlet ytelse har økt så mye at beløpet overstiger ytelsen beregnet med grunnbeløpet pr. 30. april 1991.

Som det fremgår av tabell 5.44 har antall pensjonister med ektefelletillegg gått ned de siste årene. Nedgangen i 1999 var 5,7 pst.

Pr. 31. desember 1999 var det 267 alderspensjonister med forsørgingstillegg.

Antall pensjonister gift med pensjonist har vært økende, også i forhold til det samlede antall alderspensjonister. Pr. 31. desember 1999 var 262 190 alderspensjonister gift med alders- eller uførepensjonist. Dette er en økning på 1 923 tilfeller fra året før.

Sikre inntekt ved alderdom

Tabell 5.45. Alderspensjonister og ikke-alderspensjonister (17-67 år) etter kjønn og samlet inntekt. Gjennomsnittsinntekter pr. person i 1997

Alderspensjonister 5)

Ikke-alderspensjonister

Alle

I alt

Menn

Kvinner

I alt

Menn

Kvinner

Samlet inntekt

164 829

138 808

175 001

114 014

227 101

276 613

176 129

Lønnsinntekt

110 532

3 953

6 354

2 308

171 831

211 464

131 029

Næringsinntekt1)

9 377

1 987

3 947

645

14 191

23 331

4 781

Skattepliktige overføringer2)

28 298

117 202

143 754

99 014

18 833

16 797

20 928

Skattefrie overføringer3)

6 579

2 092

1 165

2 726

9 552

5 780

13 436

Kapitalinntekter

10 044

13 574

19 781

9 321

12 696

19 243

5 956

Antall bosatte
personer

4 445 329

612 039

248 815

363 224

2 838 292

1 439 780

1 398 512

1) Næringsinntekt består av næringsinntekter + ev. sykepenger utbet. til næringsdrivende - næringsunderskudd.

2) Skattepliktige overføringer består av folketrygd og tjenestepensjon, dagpenger ved arbeidsløyse til næringsdrivende, dagpenger ved arbeidsløyse utbet. av trygdekontor, bidrag og livrenter.

3) Skattefrie overføringer består av barnetrygd, bostøtte, stipend, forsørgerfradrag, sosialhjelp, grunn- og hjelpestønad, skattefri stønad til barnetilsyn og skattefri utbetalt engangsstønad ved fødsel.

4) Kapitalinntekter består av brutto renteinntekter, aksjeutbytte, realisasjonsgevinst- og tap og andre kapitalinntekter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå. Registerbasert inntektsstatistikk 1997.

Fra tabellen over kan det beregnes at vel 84 pst. av gjennomsnittspensjonistens samlede inntekter kommer via skattepliktige overføringer. Tabellen viser også at alderspensjonistene hadde betydelig lavere gjennomsnittlig samlet inntekt enn ikke-alderspensjonister. Dette gjelder både menn og kvinner. Den skattefordelen som alderspensjonister har framfor ikke-pensjonister vises imidlertid ikke i tabellen. Inntektsforskjellene er størst for kvinner. Alderspensjonistene har imidlertid i gjennomsnitt 12 pst. høyere kapitalinntekter enn aldersgruppen 17-67 år.

Pensjonsnivå i folketrygden

Folketrygdens minstepensjoner (grunnpensjon og særtillegg) ytes til alle med tilstrekkelig botid her i landet og er uavhengig av tidligere inntekt.

Fra 1. mai 2000 utgjør den årlige minstepensjonen 88 032 kroner for enslige, 75 756 kroner for minstepensjonist gift eller samboende med minstepensjonist og 73 140 kroner for minstepensjonist gift med tilleggspensjonist.

I løpet av de siste årene har det vært en forholdsvis høyere økning av minstepensjonen enn for pensjoner basert på arbeidsinntekt. Dette skyldes særlig at det skjedde en betydelig økning av prosentsatsen for særtillegget og grunnbeløpet fra 1. mai 1998. Disse økningene medførte en heving av minstepensjonene med om lag 12 000 kroner i året. Derved ble det også 34 500 flere minstepensjonister fra mai til juni 1998. Ved at de som hadde lavere tilleggspensjon enn det nye særtillegget som ble minstepensjonister.

For enslige personer som tok ut alderspensjon fra 1. mai 2000, og var født i 1933, var høyest oppnåelig pensjon 207 072 kroner på årsbasis.

Utvikling i alderspensjon fra folketrygden over tid

Tabell 5.46. Gjennomsnittspensjon fra folketrygden for alderspensjonister i faste 1999-kroner.

Alle alders-pensjonister

Minstepensjonister

Andre alderspensjonister

År

Kvinner og menn

Kvinner og menn

Kvinner

Menn

Kvinner og menn

Kvinner

Menn

1995

84 551

63 499

63 578

63 064

99 374

89 298

106 588

1996

88 364

65 072

65 241

64 081

103 394

92 634

111 401

1997

90 310

65 314

65 524

64 039

105 243

95 158

113 758

1998

98 150

75 711

75 925

74 494

113 885

102 565

121 775

1999

99 754

75 586

75 050

73 406

115 409

103 802

123 747

Økning i % 1995-99

18,9

19,0

19,5

16,4

16,1

16,2

16,1

Tabell 6. viser en reell stigning i gjennomsnittlig pensjonsbeløp fra folketrygden (dvs. summen av grunnpensjon, særtillegg og evt. tilleggspensjon) målt i faste 1999 kroner. Den prosentvise økningen fra 1995 til 1999 var større blant minstepensjonister enn blant andre alderspensjonister. Økningen i 1998 var høyest for minstepensjonistene, noe som kommer av den store økningen i særtillegget. Fra 1998 til 1999 gikk gjennomsnittlig pensjon (målt i faste kroner) litt ned for minstepensjonistene, mens gjennomsnittspensjonen fortsatte å øke for andre alderspensjonister. Alder og sivilstatus har stor betydning for størrelsen på alderspensjonen. Det skyldes hovedsakelig at pensjonssystemet fortsatt er i en oppbyggingsfase. Yngre fødselskull har vanligvis høyere pensjoner enn eldre fødselskull, pga. at de har tjent opp høyere tilleggspensjon. Økt yrkesaktivitet blant kvinner gir også høyere gjennomsnittlig alderspensjon.

Nye pensjonister med forutgående pensjon

Tabell 5.47. Andel nye alderspensjonister mellom 67 og 70 med forutgående uførepensjon eller AFP pr. 31.desember

År

Antall
nye alderspensjonister

Brutto tilgang

Andel
med forutgående uførepensjon

AFP

Total

Kvinner

Menn

Totalt

Kvinner

Menn

Totalt

Kvinner

Menn

1995

35 489

19 112

16 377

53.3

49,6

57,5

7,2

5,9

8,8

1996

35 275

18 672

16 603

55,1

52,4

58,2

9,6

7,7

11,8

1997

36 981

19 140

17 841

53,9

52,5

55,4

11,5

9,4

13,7

1998

36 207

18 931

17 276

55,8

53,9

57,8

13,0

10,4

16,0

1999

35 310

18 309

17 001

58,7

57,0

60,5

15,3

12,8

18,1

Fra 1995 til 1999 har andel nye alderspensjonister som allerede har vært AFP- eller uførepensjonister økt med om lag 13 prosentpoeng. Blant de nye alderspensjonistene i 1999 hadde nesten 74 pst. vært AFP- eller uførepensjonister før de ble alderspensjonister.

Personer mellom 67-70 år med pensjonsgivende inntekt over 1 G

Tabell 5.48. Andel personer mellom 67- 70 år med pensjonsgivende inntekt over 1 G pr. 31 desember 19991)

Alder

I
alt

Ingen alders-
pensjon

Full alders-pensjon

Redusert
alderspensjon på grunn av arbeidsinntekt

Antall

Prosent

Gj.snitt. pensjonsgrad

Prosent

Prosent

Prosent

Gj.sittlig pensjonsgrad

67 år

31 754

100,0

96,3

2,2

93,7

4,2

63,6

68 år

34 188

100,0

97,3

1,5

94,9

3,5

67,0

69 år

34 602

100,0

97,3

1,6

95,2

3,2

67,2

I alt

100 544

100,0

97,0

1,8

94,6

3,6

65,8

1) Det eksisterer ikke historikk for denne informasjonen fordi pensjonist i stat og kommune tidligere ikke trengte å ta ut folketrygdpensjon før fylte 70 år. Dette er endret med full virkning fra mai 2000.

For aldersgruppen 67-70 år har 5,4 pst. pensjonsgivende inntekt over 1 G. Denne andelen omfatter de som ikke har tatt ut alderspensjon (1,8 pst.) og de som har redusert alderspensjon på grunn av arbeidsinntekt (3,6 pst.). I alt 6,3 pst. av dem som har fylt 67 år har pensjonsgivende inntekt over 1 G. Tilsvarende andel for dem som har fylt 69 år er 4,8 pst.

Tillit til folketrygden

Folketrygden må gi trygghet for at den enkelte sikres inntekt i aldersdommen, og ikke minst tillit til at pensjonsløfter blir innfridd. Undersøkelser viser at de fleste har tillit til at folketrygden vil innfri sine forpliktelser, men mange er i tvil om at ytelsene blir tilstekkelige til å leve av for dem.

Effekter av regelendringer

Fra 1. januar 1998 gis lav grunnpensjon til samboere som har bodd sammen i minst 12 av de siste 18 månedene, og til pensjonist som har ektefelle med inntekt to ganger folketrygdens grunnbeløp. De økonomiske konsekvensene av endringen var for 1998 anslått å gi en innsparing på 17 mill. kroner for alderspensjonister og 28 mill. kroner for uførepensjonister.

Innføring av pensjonspoeng for ulønnet omsorgsarbeid fra 1992 vil på sikt bidra til å øke kvinners pensjonsopptjening. Ordningen sikrer pensjonspoeng til personer som enten har omsorg for barn under sju år eller pleier eldre, syke eller funksjonshemmede. I 1998 var det til sammen 318 463 personer som fikk godskrevet omsorgspoeng hvorav 308 782 personer fikk omsorgspoeng for barn under 7 år.

De fleste tar ut alderspensjon ved fylte 67 år. Med sikte på å få flere til å fortsette i arbeid noe lengre, ble det fra 1. januar 1997 innført mer liberale avkortingsregler for pensjon mot arbeidsinntekt. Endringen har ført til at andelen av befolkningen i aldersgruppen 67-69 år som har gradert alderspensjon, er økt fra 2,0 pst. ved utgangen av 1996 til 3,2 pst. ved utgangen av 1999. Fradragsprosenten for arbeidsinntekt over 1 G ble redusert fra 50 pst. til 40 pst. Videre ble den tidligere bestemmelsen om at arbeidsinntekt ikke skulle overstige tidligere inntekt, opphevet. Samlet medførte endringen at de fleste personer som fortsetter i full jobb etter at de fyller 67 år, får rett til en viss alderspensjon ved siden av arbeidsinntekten. De som hadde rett til en (redusert) alderspensjon også etter gamle regler fikk en høyere pensjon. Anslåtte merutgifter eksklusive eventuelle atferdsendringer er anslått til 135 mill. kroner pr. år.

4. Utfordringer og hovedprioriteringer

Hovedmål

Resultatindikatorer

Sikre inntekt ved alderdom

Forholdet mellom minstepensjon og maksimal
pensjon
Andel minstepensjonister og tilleggspensjonister, samt tilleggspensjonister
fordelt etter pensjonsnivå og kjønn
Andel pensjonister med tjenestepensjon
Gjennomsnittlig samlet inntekt pr. husholdsenhet enslige og pensjonistektepar
i forhold til tilsvarende inntekt pr. husholdsenhet yrkesaktive
Kompensasjonsnivå for alderspensjonister med maksimalt,
gjennomsnittlig og lavt inntekts-/pensjonsnivå
Utvikling i minstepensjon, tilleggspensjon og gjennomsnittspensjon
for alderspensjonister

Stimulere til yrkesdeltakelse
mellom 67 og 70 år

Andel personer mellom 67 270 år
med pensjonsgivende inntekt over 1 G

Fordeling i ulike inntektsgrupper

Utviklingen i antall eldre

Alderspensjonistene utgjør den største stønadsgruppen i folketrygden, og tallet økte fra 570 125 i 1985 til 631 220 i 1999. Antallet eldre vil øke sterkt på lengre sikt. Utviklingen over tiårsperioden fra 1989 til 1999 er at andelen alderspensjonister over 80 år øker, andelen 70-79 år er om lag konstant, mens andelen under 70 år går ned. Fra og med 1997 til 1999 har den yngste aldersgruppen holdt seg konstant på 16,1 pst. mens andelen mellom 70-79 år ble redusert. Den eldste aldersgruppen har økt fra 1997 til 1999 med 0,9 pst.

I dag går nesten 40 pst. av folketrygdens utgifter til alderspensjoner. Utgiftene forventes å øke kraftig på lengre sikt. Mens alderspensjonistene i dag utgjør 17 pst. av befolkningen, viser framskrivninger at andelen kan øke til over 35 pst. i 2050. I følge Statistisk sentralbyrås befolknings framskrivninger kan vi vente oss en nedgang i antall alderspensjonister fra 1998 til 2008 og en vekst fra 2008. Nedgangen og utflating frem mot 2008 er en følge av at det er de små mellomkrigskullene som går over på alderspensjon. I 2008 forventes antall alderspensjonister å være ca. 630 000 som i dag. Veksten i antall alderspensjonister fra 2010 skyldes at de store etterkrigskullene er i ferd med å gå over på alderspensjon. I 2010 forventer vi antall alderspensjonister vil ligge på ca. 646 000 og i 2020 forventes antallet å ha økt til 826 000. Denne utviklingen vil føre til at vi om drøyt 10 år vil få en relativt sterk vekst i folketrygdens utgifter til alderspensjon.

På grunn av oppbyggingen av tilleggspensjonssystemet, en del regelendringer, utviklingen i yrkesaktivitet og grunnbeløpsendringene, vil pensjonsopptjeningen variere mellom årskullene. Rikstrygdeverkets framskrivninger tilsier en økning i gjennomsnittlig pensjon i fast grunnbeløp på i overkant av 25 pst. de neste 30 årene.

Utgiftene til alderspensjon vil således øke både som følge av at det blir flere eldre og som følge av høyere pensjonsopptjening.

Det er lagt frem flere utredninger som analyserer og peker på ulike tiltak for å møte utfordringen. Regjeringen vil drøfte pensjonspolitikken på lengre sikt i Langtidsprogrammet for 2002-2005 som legges fram tidlig i 2001.

Tidlig avgang fra yrkeslivet

Den reelle pensjonsalderen går ned i Norge. Forventet pensjonsalder for aldersgruppen 16-70 år som hadde folketrygdytelser, AFP og tidligpensjon i stat og kommune var 60,9 år i 1995. I 1999 var den gjennomsnittlige pensjonsalderen gått ned til 59,0 år.

Det blir en hovedutfordring framover å unngå en tilsvarende nedgang i yrkesdeltaking blant eldre slik mange andre land har erfart. Dette er også en problemstilling som Regjeringen kommer til å drøfte nærmere i Langtidsprogrammet for 2002 til 2005.

Riksrevisjonens rapport av 14. april 2000 om -revisjon av pensjoner utbetalt av trygdeetaten

Rapporten avdekket feil og mangler knyttet til deler av saksbehandlingen av pensjoner, IT-systemene og til sentrale rutiner og kontrolltiltak. Rikstrygdeverket har i brev til Riksrevisjonen av 22. mai 2000 påpekt at en ser svært alvorlig på de feil og mangler som er avdekket. Det vil derfor bli satt i verk en rekke tiltak i trygdeetaten for å sikre korrekt utbetaling av pensjoner. Det vises til kap. 2600 hvor tiltakene omtales nærmere.

5. Budsjettforslag for 2001

Post 70 Grunnpensjon, overslagsbevilgning

Ved beregning av pensjonsutgiftene er det lagt til grunn at det totale antall pensjonister vil utgjøre 622 800 personer ved utgangen av 2001 og gjennomsnittlig grunnpensjon i 2001 vil utgjøre 42 968 kroner. Det føres opp 26 858 mill. kroner for 2001.

Post 71 Tilleggspensjon, overslagsbevilgning

Andelen alderspensjonister med tilleggspensjon antas å bli 88,7 pst. ved utgangen av 2001. Gjennomsnittlig tilleggspensjon ventes å bli 126,28 pst. av grunnbeløpet. Antall tilleggspensjonister og utgiftene til tilleggspensjon er beregnet på grunnlag av prognosen over utviklingen i antall alderspensjonister, statistikk over gjennomsnittlig tilleggspensjon etter alder og kjønn, og statistikk over opptjening av pensjonspoeng i de ulike aldersklasser.

Det føres opp 34 225 mill. kroner for 2001.

Post 72 Ventetillegg, overslagsbevilgning

Utgiftene er beregnet på grunnlag av antall personer med ventetillegg pr. 31. desember 1999 og forventet levealder. Andelen alderspensjonister med ventetillegg ved utgangen av 2001 anslås til 2,8 pst. Gjennomsnittlig ventetillegg anslås til 18,42 pst. av grunnbeløpet. Det føres opp 178 mill. kroner for 2001.

Post 73 Særtillegg, overslagsbevilgning

Utgiftene er beregnet på grunnlag av antatt utvikling i antall alderspensjonister, plantallene for antall tilleggspensjonister i budsjettperioden og fordelingen av alderspensjonistenes tilleggspensjoner pr. 31. desember 1999.

Andelen alderspensjonister med særtillegg ventes å bli 36,2 pst. ved utgangen av 2001. Gjennomsnittlig særtillegg ventes å bli 47,16 pst. av grunnbeløpet.

Andelen alderspensjonister som har rett til både tilleggspensjon og særtillegg, er anslått til 68,8 pst. av alle alderspensjonister med særtillegg ved utgangen av 2001.

Det føres opp 5 345 mill. kroner for 2001.

Programkategori 29.80 Forsørgertap og eneomsorg for barn m.v.

Utgifter under programkategori 29.80 fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

Pst. endr.
00/01

2680

Etterlatte

2 160 100

2 193 500

2 156 000

-1,7

2683

Stønad til enslig mor eller far
(jfr. kap. 5701)

5 107 526

5 076 500

4 449 500

-12,4

2686

Gravferdsstønad

223 582

230 000

240 300

4,5

Sum kategori 29.80

7 491 208

7 500 000

6 845 800

-8,7

Utgifter under programkategori 29.80 fordelt på postgrupper:

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr. 00/01

70-89

Andre overføringer

7 491 208

7 500 000

6 845 800

-8,7

Sum kategori 29.80

7 491 208

7 500 000

6 845 800

-8,7

Programkategori 29.80 omfatter kapitlene 2680 Etterlatte, 2683 Stønad til enslig mor eller far og 2686 Gravferdsstønad.

Kap. 2680 Etterlatte

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

70

Grunnpensjon, overslagsbevilgning

1 116 998

1 140 000

1 115 000

71

Tilleggspensjon, overslagsbevilgning

959 498

975 000

962 000

72

Særtillegg, overslagsbevilgning

69 764

63 000

63 000

74

Utdanningsstønad

2 195

2 000

3 000

75

Stønad til barnetilsyn,
overslagsbevilgning

11 645

13 500

13 000

Sum kap 2680

2 160 100

2 193 500

2 156 000

Kapitlet omfatter gjenlevendepensjon, tidligere familiepleiere, barnepensjonister og gravferd. Etterlattepensjonister som er uføre er tatt med under kap. 2660 Uførhet.

Tabell 5.49. Etterlatte - plantall

1999

20001)

2001

Antall gjenlevende med grunnpensjon pr.
31.12

28 034

27 100

26 500

Antall gjenlevende med tilleggspensjon pr.
31.12

27 233

26 350

25 750

Antall gjenlevende med særtillegg
pr. 31.12

5 327

4 875

4 500

Antall gjenlevende med stønad til
barnetilsyn pr. 31.12

533

600

600

Gjennomsnittlig pensjon i alt, kroner

65 432

67 531

68 306

Gjennomsnittlig grunnpensjon, kroner

30 193

31 015

31 425

Gjennomsnittlig tilleggspensjon, kroner

34 271

35 630

36 080

Gjennomsnittlig særtillegg, kroner

10 202

10 200

10 350

Gjennomsnittlig stønad til barnetilsyn,
kroner

18040

18 300

18 300

1) Tallene er de siste oppdaterte plantall for 2000 og kan derfor avvike fra plantallene i St. prp. nr. 1 (1999-2000).

Tabell 5.50. Plantall tidligere familiepleiere

1999

2000)

2001

Antall pensjonister pr. 31.12

296

275

255

Gjennomsnittlig pensjon i alt, kroner

79 298

86 750

88 030

Gjennomsnittlig grunnpensjon, kroner

44 359

48 375

49 090

Gjennomsnittlig særtillegg, kroner

34 939

38 375

38 940

1) Tallene er de siste oppdaterte plantall for 2000 og kan derfor avvike fra plantallene i St. prp. nr. 1 (1999-2000).

Tabell 5.51. Plantall barnepensjon:

1999

20001)

2001

Antall barnepensjonister pr.
31.12

13 777

13 850

13 975

Gjennomsnittlig pensjon, (kroner)

17 987

18 450

19 525

1) Tallene er de siste oppdaterte plantall for 2000 og kan derfor avvike fra plantallene i St. prp. nr. 1 (1999-2000).

1. Innledning

Sikring av inntekt og hjelp til selvhjelp

Formålet med pensjon eller overgangsstønad til gjenlevende ektefeller er å sikre inntekt og bidra til hjelp til selvhjelp når forsørgeren dør dersom den gjenlevende ikke er i stand til å forsørge seg selv og eventuelle barn. Både pensjon og overgangsstønad blir redusert på grunnlag av arbeidsinntekt, det vil si at pensjonen er inntektsprøvet.

Pensjonen skal ikke bare reduseres på grunnlag av arbeidsinntekt som enken eller enkemannen faktisk har (faktisk arbeidsinntekt), men også på grunnlag av arbeidsinntekt som vedkommende kan forventes å få (forventet arbeidsinntekt).

Formålet med pensjon eller overgangsstønad til tidligere familiepleiere er å sikre inntekt for enslige som har vært familiepleiere og som ikke kan forsørge seg selv etter at pleieforholdet er opphørt.

Formål med barnepensjon er å sikre inntekt for barn når en av foreldrene eller begge dør.

2. Hovedtrekk ved regelverket

Gjenlevende ektefelle

Ytelser til gjenlevende ektefelle ytes etter bestemmelser i folketrygdlovens kapittel 17. Enke eller enkemann under 67 år uten rett til egen alders- eller uførepensjon har som hovedregel rett til ytelser hvis vedkommende oppholder seg i landet. Det gjelder når avdøde var medlem i folketrygden i minst tre år fram til dødsfallet, eller dersom avdøde hadde pensjon fra folketrygden i de tre siste årene før dødsfallet. Videre kreves det minst 5 års ekteskap eller at ektefellene hadde felles barn.

Skilt ektefelle som ikke har inngått nytt ekteskap før den tidligere ektefelles død, har på nærmere vilkår rett til ytelser innen fem år etter skilsmissen.

Samboere som tidligere har vært gift med hverandre eller som har eller har hatt felles barn, likestilles med ektefeller i forhold til bestemmelsene for enker og enkemenn m.v. Det samme gjelder registrerte partnere.

Pensjon til gjenlevende

Pensjon til gjenlevende består av grunnpensjon og tilleggspensjon og/eller særtillegg. Full grunnpensjon tilsvarer folketrygdens grunnbeløp. Grunnpensjonen blir avkortet dersom avdødes trygdetid er kortere enn 40 år. En eventuell tilleggspensjon skal utgjøre 55 pst. av den tilleggspensjon avdøde ville hatt rett til som alders- eller uførepensjonist. Dersom den gjenlevende har eller kan forventes å få en årlig arbeidsinntekt som er større enn 50 pst. av grunnbeløpet, skal pensjonen reduseres med et beløp som svarer til 40 pst. av den overskytende inntekten.

Overgangsstønad til gjenlevende

Overgangsstønad kan ytes til gjenlevende ektefelle som ikke har pensjonsrett og som enten er i en omstillingsfase etter dødsfallet, er under nødvendig utdanning eller har omsorg for små barn. Overgangsstønaden er en midlertidig ytelse som beregnes på samme måte som pensjon til gjenlevende.

Særtillegg

Til pensjon eller overgangsstønad fra folketrygden til gjenlevende ektefelle ytes det et særtillegg. Tillegget gis når den avdøde ektefellen på grunn av alder eller av andre årsaker ikke har kunnet tjene opp tilleggspensjon som minst svarer til særtillegget. F.o.m. 1. mai 1998 utgjør fullt særtillegg for gjenlevende ektefelle 79,33 pst. av grunnbeløpet. Særtillegget reduseres krone for krone mot eventuell tilleggspensjon fra folketrygden.

Utdanningsstønad

Gjenlevende ektefelle som trenger utdanning eller opplæring for å bli i stand til helt eller delvis å forsørge seg selv, kan få utdanningsstønad etter de samme regler som enslig mor eller far, se folketrygdloven kapittel 15.

Stønad til barnetilsyn

Gjenlevende ektefelle som på grunn av opplæring eller arbeid utenfor hjemmet må overlate det nødvendige tilsyn med barn til andre, har rett til stønad til barnetilsyn etter de samme regler som enslig mor eller far, se folketrygdloven kapittel 15.

Tilskudd til flytting for å komme i arbeid

Det kan gis tilskudd til dekning av flytteutgifter hvis gjenlevende må flytte for å komme i arbeid. Tilskudd gis etter de samme regler som enslig mor eller far, se folketrygdloven kap. 15.

Bortfall

Ytelser til etterlatte faller bort når vedkommende får rett til alderspensjon, uførepensjon, foreløpig uførestønad eller avtalefestet pensjon (AFP). Ytelsen faller også bort dersom medlemmet gifter seg eller inngår samboerskap med en vedkommende tidligere har vært gift med eller har/har hatt felles barn med. Det samme gjelder ved inngåelse av partnerskap.

Tidligere familiepleiere

En ugift person under 67 år som i minst fem år har hatt nødvendig tilsyn og pleie av foreldre eller annen nærstående kan tilstås etterlatteytelse når pleieforholdet er opphørt, på visse vilkår og hvor det synes rimelig. Ytelser til tidligere familiepleiere gis etter folketrygdlovens kapittel 16. Pensjon eller overgangsstønad kan ytes til tidligere familiepleier dersom pleieforholdet har ført til at vedkommende ikke kan forsørge seg selv ved eget arbeid, og for øvrig ikke har tilstrekkelige midler til livsopphold.

Full årlig pensjon svarer til folketrygdens grunnbeløp med særtillegg (det samme som minstepensjon). Hvis tidligere familiepleier har en årlig arbeidsinntekt som er større enn halve grunnbeløpet, reduseres pensjonen med 40 pst. av den overskytende inntekten. Pensjonen blir avkortet dersom familiepleierens trygdetid er kortere enn 40 år. Overgangsstønad er en midlertidig ytelse og beregnes på samme måte som pensjon.

Tidligere familiepleier som trenger utdanning eller opplæring for å bli i stand til helt eller delvis å forsørge seg selv, får i nødvendig utstrekning dekket utgiftene til dette. Det kan også gis tilskudd til dekning av flytteutgifter hvis den tidligere familiepleier må flytte for å komme i arbeid.

Ytelsen faller bort når vedkommende får rett til alderspensjon, uførepensjon, foreløpig uførestønad eller avtalefestet pensjon (AFP). Ytelsen faller også bort dersom vedkommende gifter seg eller inngår samboerskap med en som vedkommende tidligere har vært gift med eller har/har hatt felles barn med. Det samme gjelder ved inngåelse av partnerskap.

Barnepensjon

Barnepensjon gis til barn under 18 år som har mistet far eller mor. Barnepensjon ytes med 40 pst. av grunnbeløpet for første barn og 25 pst. av grunnbeløpet for hvert av de øvrige barna.

Er begge foreldrene døde, får det eldste barnet like stor pensjon som den av foreldrene med størst gjenlevendepensjon ville ha fått. Det nest eldste barnet får 40 pst. av grunnbeløpet og de øvrige barna 25 pst. av grunnbeløpet. Barnepensjon blir avkortet dersom avdødes trygdetid er kortere enn 40 år. Den samlede pensjonen deles likt mellom barna. Barnepensjon til foreldreløse barn gis som hovedregel til barnet fyller 18 år, men dersom barnet er under utdanning gis pensjon inntil det fyller 20 år.

Ved død som skyldes yrkesskade kan pensjon gis til barnet fyller 21 år.

Retten til barnepensjon faller bort dersom barnet blir adoptert av et ektepar eller dersom en ektefelle adopterer den andre ektefellens barn eller adoptivbarn. Retten faller også bort når personer som får foreldreansvar etter barneloven § 36 mottar ytelser som enslig forsørger. Barnepensjon faller bort i den utstrekning barnet har rett til uførepensjon eller foreløpig uførestønad.

3. Resultatrapport

I 1999 hadde i alt 10 576 gjenlevende ektefeller under 55 år pensjon/ overgangsstønad eller stønad til barnetilsyn. Andelen med uredusert pensjon samtidig med stønad til barnetilsyn (dvs. under utdanning) var på 0,8 pst. Andelen med fradrag i pensjonen for forventet inntekt var 72,4 pst. Av disse hadde 63,2 pst. en inntekt over 2 G.

Det var 0,7 pst. med bare stønad til barnetilsyn, dvs. ingen pensjon. I alt var det 533 gjenlevende ektefeller med stønad til barnetilsyn.

Tabell 5.52. Gjenlevende ektefeller med pensjon pr. 31.12 og endring fra foregående år. 1995-1999.

Med grunnpensjon

Med særtillegg

Med tilleggspensjon

År

Antall
personer

Endring

Antall
personer

Endring

Antall
personer

Endring

1995

31 877

-761

5 151

833

30 702

-656

1996

30 895

-982

4 434

-717

29 880

-822

1997

29 956

-939

3 803

-631

29 040

-840

1998

29 288

-668

5 921

2 118

28 361

-679

1999

28 034

-1254

5 327

-594

27 233

-1 128

Det har vært stor nedgang i antall gjenlevende ektefeller med pensjon siden 1994. Den desidert største gruppen med pensjon som gjenlevende ektefeller er enker i alderen 50-66 år. Antall kvinner i befolkningen i alderen 50-66 år øker, mens antall enker går ned. Fire av fem enker under 67 år mottar pensjon eller overgangsstønad.

Utviklingen for særtillegg må ses i sammenheng med utviklingen for tilleggspensjon. I de fem årene fra 1992 til 1997 gikk andelen gjenlevende ektefeller med særtillegg ned fra 14,8 til 12,7 pst. av alle gjenlevende ektefeller. På grunn av den ekstraordinære økningen i særtilleggssatsen pr. 1. mai 1998, økte andelen med særtillegg til 20,2 pst. av alle gjenlevende ektefeller pr. 31. desember 1998. I 1999 var det imidlertid igjen en nedgang i antall gjenlevende ektefeller med særtillegg.

Utdanningsstønad

Med unntak av 1995 har utgiftene til utdanningsstønad gått ned siden 1991. I 1998 ble det imidlertid en kraftig økning. Utbetalt beløp i 1998 var 1,6 mill. kroner. I 1999 ble det utbetalt 2,1 mill. kroner i utdanningsstønad.

Barnetilsyn

Tabell 5.53. Gjenlevende ektefeller med stønad til barnetilsyn og nedkomststønad. 1995-1999.

År

Antall stønader til
barnetilsyn pr. 31.12

Antall enker med
nedkomststønad i året

1995

785

11

1996

799

10

1997

833

8

1998

758

21)

1999

533

1) Nedkomststønad ble avviklet 1. januar 1998. Tall for 1998 er krav som var framsatt i 1997, men ikke ferdigbehandlet.

Andelen gjenlevende under 50 år går sakte nedover, mens andelen med stønad til barnetilsyn økte fram tom. 1997. I 1998 var det en nedgang på 75 personer med stønad til barnetilsyn og i 1999 var nedgangen på 225 personer

Tidligere familiepleiere

Tabell 5.54. Stønadsmottakere pr. 31. desember og endring fra foregående år. 1995-1999.

År

Antall personer

Endring

1995

442

-31

1996

369

-73

1997

324

-45

1998

329

5

1999

296

-33

Nedgangen i antall tidligere familiepleiere fortsetter og i 1999 var det 33 færre stønadsmottakere enn året før. Om lag 95 pst. av alle tidligere familiepleiere var i alderen 50-66 år pr. 31. desember 1999. De fleste tidligere familiepleiere er kvinner. Andelen menn har ligget rundt 30 pst. de siste årene.

Barnepensjon

Tabell 5.55. Barnepensjonister pr. 31. desember og endring fra foregående år. 1995-1999.

Totalt

Der
begge foreldrene er døde

År

Antall personer

Endring

Antall personer

Endring

1995

13 658

1

253

-17

1996

13 574

-84

237

-16

1997

13 600

26

231

-6

1998

13 594

-6

231

0

1999

13 777

183

230

-1

Antall barnepensjonister økte med 183 personer fra 1998 til 1999. Antall barn pr. barnekull som har mottatt stønad har holdt seg nærmest konstant de siste årene; knapt 1,4 barn pr. barnekull hadde mistet en av foreldrene og rundt 1,2 barn pr. barnekull hadde mistet begge. Antallet i sistnevnte gruppe har de siste årene utgjort i underkant av 2 pst. av alle barnepensjonistene.

4. Utfordringer og hovedprioriteringer

Hovedmål

Resultatindikatorer

Sikre etterlatte inntekt

Samlet inntekt pr. husholdsenhet for etterlatte
i forhold til samlet husholdsinntekt for lønnstakere

Kompensere spesielle utgifter til gjenlevende

Antall gjenlevende med stønad til
barnetilsyn

Andel stønadsmottakere under utdanning.

Stimulere til inntektsgivende arbeid

Andelen gjenlevende under 55 år
som er selvforsørget eller under utdanning

Gjenlevende ektefelle

Ved behandlingen av St. meld. nr. 35 (1994-95), Velferdsmeldingen, ga flertallet i sosialkomiteen uttrykk for at det bør stilles større krav til egen arbeidsinntekt for yngre gjenlevende, og ba om at det vurderes en form for aldersgradering. Det vises til Innst.S. nr. 180 (1995-96).

Ulike alternativer til en mer arbeidsrelatert etterlattepensjon var ute på høring høsten 1999. På denne bakgrunn vil departementet komme tilbake til Stortinget med saken høsten 2000. Forslagene vil ikke få økonomiske konsekvenser for budsjettåret 2001.

Det legges opp til at trygdekontor og brukerkontakt følger opp unge gjenlevende på samme måte som enslige forsørger for å motivere til selvforsørgelse.

Barnepensjon

Ordningen er ment å gi støtte til livsopphold til barn som har mistet en eller begge foreldre. Ordningen fungerer som forutsatt.

5. Budsjettforslag for 2001.

Post 70 Grunnpensjon, overslagsbevilgning

Grunnpensjon gis til alle tre kategoriene etterlattepensjonister.

Anslaget for antall gjenlevende ektefeller med grunnpensjon bygger på Statistisk sentralbyrås prognoser for antall kvinner i aldersgruppen 50-66 år. Andelen gjenlevende ektefeller i forhold til den kvinnelige befolkningen i alderen 50-66 år går stadig nedover. Andelen var 7,2 pst. i 1999.

Antall gjenlevende med redusert pensjon p.g.a. egen arbeidsinntekt øker. I 1999 hadde knapt 62 pst. av de gjenlevende ektefellene redusert pensjon p.g.a. fradrag for inntekt. Dette skulle tilsi en nedgang i pensjonsbeløpet, også på grunnpensjon, som anslagsvis vil utgjøre knapt 2/3 av grunnbeløpet i 2000. Trygde- og skattemessig likebehandling fra 1994 av ektefeller og samboende pensjonister som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har felles barn, innebærer at nye grupper vil få rett til pensjon som gjenlevende. En regner likevel ikke med noen økning av betydning i antall pensjonister i 2001 som følge av lovendringen fra 1994.

Tidligere familiepleiere får også sin pensjon redusert p.g.a. arbeidsinntekt. I 1999 var det 21 pst. som hadde redusert pensjon pga fradrag for inntekt.

De viktigste faktorene som påvirker antallet barnepensjonister, er dødelighet for personer med barn i den aktuelle aldersklassen, antall barn pr. barnekull ved avgang og tilgang av barnepensjonister.

Andelen barnepensjonister i forhold til befolkningen 0-17 år har vært svakt synkende de siste årene med en stabilisering på 1,31 pst. i 1998 og 1999. En regner med at andelen vil være den samme i 2001. Gjennomsnittlig pensjonsbeløp har vært knapt 40 pst. av grunnbeløpet de siste årene, og antas å holde seg konstant i 2001.

Regnskapet for 1999 viser utgifter på 1 117 mill. kroner, mens bevilgningen for 2000 er 1 140 mill. kroner. Det budsjetteres med 1 115 mill. kroner i 2001.

Post 71 Tilleggspensjon, overslagsbevilgning

Tilleggspensjon gis til gjenlevende ektefeller og til barnepensjonister som har mistet begge foreldrene. Barnepensjonistene som har mistet begge foreldrene er svært få (rundt 230 personer). Disse vil derfor ikke bli omtalt spesielt. Tilleggspensjonssystemet er fremdeles under oppbygging. Dette vil føre til et høyere antall gjenlevende ektefeller med tilleggspensjon i forhold til antall med grunnpensjon. Tilleggspensjonsbeløpet antas å øke noe, selv om flere gjenlevende ektefeller er i arbeid.

Regnskapet for 1999 viser 959 mill. kroner, mens bevilgningen for 2000 er 975 mill. kroner. Det budsjetteres med 962 mill. kroner i 2001.

Post 72 Særtillegg, overslagsbevilgning

Særtillegg kan gis til alle tre kategoriene etterlattepensjonister. Av barnepensjonistene er det under 100 personer som mottar denne ytelsen.

Alle tidligere familiepleiere mottar særtillegg. Fullt særtillegg utgjør 79,33 pst. av grunnbeløpet fra 1. mai 1999. Dersom grunnpensjonen eller overgangsstønaden er redusert på grunn av trygdetid eller forventet arbeidsinntekt, blir også særtillegget redusert tilsvarende.

Stadig flere av de gjenlevende ektefeller som mottar særtillegg, får denne ytelsen sammen med tilleggspensjon fra avdød ektefelle. Man regner med at gjennomsnittlig særtilleggsbeløp vil utgjøre 22 pst. av grunnbeløpet i 2001.

Regnskapet for 1999 viser 70 mill. kroner, mens bevilgningen for 2000 er 63 mill. kroner. For 2001 regner en med at utgiftene blir 63 mill. kroner.

Post 74 Utdanningsstønad

Utdanningsstønad gis til gjenlevende ektefeller og tidligere familiepleiere. Utgiftene til utdanningsstønad vil være avhengig av antall gjenlevende totalt, arbeidsmarkedet, det generelle utdanningsnivået, valg av utdanningstype m.v. Dette er forhold som til dels er vanskelig å forutsi.

Utgiftene i 1999 var 2,2 mill. kroner, mens bevilgningen for 2000 er 2 mill. kroner. For 2001 budsjetteres det med 3 mill. kroner.

Post 75 Stønad til barnetilsyn, overslagsbevilgning

Stønad til barnetilsyn gis til gjenlevende ektefeller. Som en del av endringen stønadsordningen for eneforsørgere ble stønad til barnetilsyn endret fra 1. januar 1998.

Utgiftene i 1999 var 11,6 mill. kroner, mens bevilgningen for 2000 er 13,5 mill. kroner. For 2001 føres det opp 13 mill. kroner.

Kap. 2683 Stønad til enslig mor eller far (jfr. kap. 5701)

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

70

Overgangsstønad, overslagsbevilgning

2 790 627

2 650 000

1 955 000

72

Stønad til barnetilsyn, overslagsbevilgning

657 570

740 000

700 000

73

Utdanningsstønad

143 988

146 000

149 000

74

Nedkomststønad

40

75

Stønad til flytting for å komme
i arbeid

290

500

500

76

Forskuttering av underholdsbidrag

1 515 011

1 540 000

1 645 000

Sum kap 2683

5 107 526

5 076 500

4 449 500

Tabell 5.56. Stønad til enslig far eller mor - plantall:

1999

2000

2001

Antall stønadsmottakere med overgangsstønad
pr 31.12

41 328

39 000

27 600

Antall stønadsmottakere med stønad
til barnetilsyn
pr. 31.12

34 896

36 800

36 800

Antall barn det ytes bidragsforskudd for
pr. 31.121)

126 801

Gjennomsnittlig overgangsstønad
kr.

65 535

69 860

70 900

Gjennomsnittlig stønad til barnetilsyn
kr

20 712

18 500

19 055

1) Nettoforskutteringsordningen fører til at antallet varierer mye fra måned til måned. Det er derfor ikke anslått plantall for 2000 og 2001.

1. Innledning

Formålet med stønaden er å sikre midlertidig inntekt for foreldre som har aleneomsorg for små barn, og å gi midlertidig hjelp til selvhjelp slik at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid etter en overgangsperiode. Stønadsordningen til enslige forsørgere ble lagt om 1. januar 1998. Hovedendringene er høyere stønad og kortere periode med overgangsstønad.

Forholdene skal legges til rette for at flere enslige forsørgere tar nødvendig opplæring og inntektsgivende arbeid med selvforsørgelse som endelig mål. Det satses særlig på å bidra til at flere enslige forsørgere tar kompetansegivende utdanning.

2. Hovedtrekkene i regelverket

Stønad til enslig mor eller far gis etter bestemmelser i folketrygdlovens kapittel 15, og omfatter overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, stønad til nødvendig utdanning og tilskott til flytting for å komme i arbeid.

Rett til ytelser etter dette kapitlet har enslig mor eller far som har aleneomsorg for barn, dersom:

  • Vedkommende har vært medlem i trygden i de siste tre årene før hun eller han setter fram krav om stønad. Vilkåret kan fravikes etter forskrift fastsatt av Sosial- og helsedepartementet.
  • Forsørgeren og barnet oppholder seg i Norge. Stønad under utenlandsopphold gis likevel dersom oppholdet ikke er ment å vare mer enn seks måneder regnet fra utreisedagen eller oppholdet skyldes arbeid for norsk arbeidsgiver.
  • Forsørgeren er ugift, separert eller skilt. I visse tilfeller kan faktisk samlivsbrudd likestilles med separasjon.
  • Forsørgeren har varig klart mer av den daglige omsorgen for barnet enn den andre av barnets foreldre. Ingen av foreldrene anses å ha aleneomsorgen for barnet ved nære boforhold.
  • Forsørgeren ikke lever sammen med den andre av barnets foreldre eller en vedkommende er skilt eller separert fra. Fra 1. juli 1999 gis det heller ikke stønad til enslige forsørgere i samboerforhold uten felles barn, dersom forholdet har vart mer enn 12 av de siste 18 måneder. En enslig mor kan miste retten til stønad hvis barnets far ikke er kjent og hun lever sammen med en mann som ikke kan utelukkes å være faren. Stønadsmottakeren må hvert år gi en egenerklæring om sin samlivsstatus.

Retten til de ulike stønadene er avhengig av barnets alder, og aldersgrensen for barnet varierer mellom de ulike stønadene. Fram til 1. januar 2001 kan det gis overgangsstønad etter de regler om stønadstid og aldersgrenser som gjaldt før 1. januar 1998 for de som var innvilget stønad før dette. Full effekt av lovendringene fra 1998 vil en derfor først få fra år 2001.

Overgangsstønad

Overgangsstønad gis til enslig mor eller far som midlertidig er ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av omsorg for barn eller fordi vedkommende først etter en utdanningsperiode eller omstillingstid kan få arbeid.

Overgangsstønad kan gis til det yngste barnet fyller åtte år, men ikke i mer enn sammenlagt tre år etter at det yngste barnet ble født. I tillegg kan det gis overgangsstønad i opptil to måneder før fødselen. Etter skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom ugifte foreldre, gis det overgangsstønad også etter at det yngste barnet har fylt åtte år, slik at forsørgeren kan få stønad i opptil ett år før barnet har fylt ti år.

Når det yngste barnet er over tre år, stilles det som hovedregel krav om yrkesrettet aktivitet, dvs. at forsørgeren enten er i arbeid, utdanning eller tilmeldt arbeidsformidlingen.

Stønadstiden kan i visse tilfeller forlenges/utvides, blant annet ved nødvendig utdanning og sykdom hos forsørgeren eller barna.

Fra 1. januar 1998 er årlig overgangsstønad 1,85 ganger grunnbeløpet. Det svarer til 90 816 pr. år.

Folketrygden har refusjonskrav for utbetalt overgangsstønad i samlet underholdsbidrag til forsørgeren og barna. Overgangsstønaden utbetales som hovedregel uten fradrag for underholdsbidrag, men folketrygden har rett til 70 pst. av den delen av bidraget som overstiger bidragsforskott til barna.

Overgangsstønaden reduseres på grunnlag av arbeidsinntekt som forsørgeren har eller kan forventes å få. Stønaden reduseres med 40 pst. av inntekt som overstiger halvparten av grunnbeløpet. Likestilt med arbeidsinntekt er dagpenger etter kap. 4, sykepenger etter kap. 8, og annen stønad som regnes som pensjonsgivende inntekt. Rett til overgangsstønad faller bort i den utstrekning vedkommende mottar andre pensjons- og trygdeytelser.

Stønad til barnetilsyn

Stønad til barnetilsyn gis til enslig mor eller far som må overlate nødvendig tilsyn med barn til andre på grunn av utdanning eller arbeid utenfor hjemmet, eller fordi vedkommende er tilmeldt arbeidsformidlingen. Stønaden kan beholdes i inntil ett år ved forbigående sykdom hos forsørgeren. Stønad gis som hovedregel til barnet har fullført fjerde skoleår, men kan i særlige tilfeller gis ut over dette tidspunkt.

Det er et vilkår for stønad til barnetilsyn at utgiftene blir dokumentert. Stønaden er 70 pst. av de dokumenterte utgiftene til barnetilsyn opptil de beløp som Stortinget fastsetter. For år 2000 er satsen 29 076 kroner for første barn, 37 932 kroner for to barn og 42 996 kroner for tre og flere barn. Stønaden halveres for en enslig mor eller far med pensjonsgivende inntekt mellom seks og åtte ganger grunnbeløpet. Det gis ikke stønad når den pensjonsgivende inntekten er større enn åtte ganger grunnbeløpet. Stønad til barnetilsyn faller bort i den utstrekning barnet får hjelpestønad utover laveste sats for tilsyn og pleie.

Utdanningsstønad

Utdanningsstønad gis til enslig mor eller far som tar nødvendig utdanning eller opplæring for å bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Det gis vanligvis ikke stønad etter at yrkeskompetanse er oppnådd. Utdanningsstønad kan gis til yrkesutdanning i opptil tre år, til videregående utdanning som ikke gir yrkeskompetanse, men som er et ledd i en utdanningsplan, og til påbygging på tidligere utdanning slik at forsørgeren får opptil tre års yrkesutdanning. Stønaden gis bare for tidsrom da den enslige moren eller faren har rett til overgangsstønad. Utdanningsstønad gis også til enslig mor eller far som er brukerkontakt.

Stønaden skal dekke visse skoleutgifter og reiseutgifter, nødvendige ekstra boutgifter og flytteutgifter i forbindelse med utdanning.

Stønad til flytting for å komme i arbeid

Enslig mor eller far kan innvilges tilskott til dekning av flytteutgifter dersom det er nødvendig for at vedkommende kan komme i arbeid. Slikt tilskott gis bare når flyttingen skjer i et tidsrom hun eller han har rett til overgangsstønad eller innen seks måneder etter at overgangsstønaden falt bort.

Forskuttering av underholdsbidrag

Bidragsforskudd ytes etter lov av 17. februar 1989 om bidragsforskott. Fra 1. juni 2000 utgjør forskuddet 1 120 kroner per måned per barn. Forskudd ytes for barn under 18 år som ikke bor sammen med begge foreldrene. Ett av vilkårene for å yte forskudd er at fastsatt eller avtalt underholdsbidrag må innbetales gjennom Trygdeetatens innkrevingssentral, og innbetalt beløp går til dekning av forskutteringen. Det er en forutsetning for å yte forskudd at mulighetene for bidrag fra den andre av barnets foreldre er utnyttet. Likevel kan forskudd ytes dersom bidragspliktige mangler økonomisk evne til å betale bidrag eller dersom det ikke finnes en bidragspliktig fordi farskap ikke er fastslått m.v.

Det utbetales forskudd bare dersom betaling fra bidragspliktig ikke finner sted eller at den ikke kommer i rett tid. Dersom innbetalingen er mindre enn forskuddsbeløpet skal forskuddet kun dekke differansen mellom betalt beløp og forskuddsbeløp (nettoforskottering).

Forskuddet reguleres per 1. juni hvert år etter de samme regler som for underholdsbidrag og i takt med konsumprisindeksen.

3. Resultatrapport

Utgiftsutviklingen

Tabell 5.57. Stønadsutgifter til enslig mor eller far, løpende kroner (i 1 000 kroner). 1995-99.

1995

1996

1997

1998

1999

Endring 1995-99
i pst
Overgangsstønad

2 365 826

2 425 443

2 505 999

2 940 880

2 790 627

18,0

Stønad til barnetilsyn

431 045

455 328

479 621

624 901

657 570

52,6

Utdanningsstønad

64 024

68 765

87 338

134 961

143 988

124,9

Nedkomst-stønad1)

50 540

47 519

45 035

2 380

40

Stønad til flytting
for å komme i arbeid2)

233

290

Sum totalt

2 911 435

2 997 055

3 117 993

3 703 355

3 592 515

23,4

1) Nedkomststønaden er avviklet fra 1. januar 1998. Utgiftene i 1998 og 1999 er krav som var framsatt, men ikke ferdigbehandlet i 1997.

2) Fra 1. januar 1998 er det opprettet en ny konto for føring av utgifter til tilskudd til flytting for å komme i arbeid. Utgiftene ble tidligere ført under konto for utdanningsstønad.

Det har vært en økning i de samlede utgiftene til enslige forsørgere gjennom hele 90-tallet, bortsett fra 1998 til 1999. I perioden 1995-99 var den nominelle utgiftsveksten på 23,4 pst. (14 pst. målt i faste kroner). Fra 1998 til 1999 fant det sted en nedgang i de samlede nominelle utgiftene til enslige forsørgere på om lag 3 pst ( 5,2 pst. målt i faste kroner).

I perioden 1995-99 økte utgiftene til overgangsstønad med 18,0 pst. nominelt og 8,6 pst. målt i faste kroner (omregnet etter konsumprisindeksen). Veksten fra 1997 til 1998 kan i sin helhet tilskrives økningen i stønadsbeløp per 1. januar 1998. Fra 1998 til 1999 fant det imidlertid sted en nedgang i de nominelle utgiftene til overgangsstønad på 5,1 pst (7,2 pst. målt i faste priser). Nedgangen i utgiftene fra 1998 til 1999 kan i stor grad forklares med endring i regelverket fra 1. juli 1999. Folketrygdens stønader til enslige forsørgere gis ikke når den enslige forsørgeren lever i et samboerforhold som har vart minst 12 av de siste 18 månedene.

Utgiftene til stønad til barnetilsyn økte nominelt med 52,6 pst. i årene 1995-99 (40,5 pst. målt i faste kroner). Denne veksten kan i all hovedsak forklares med et stadig økende antall forsørgere med stønad til barnetilsyn. Den sterke veksten fra 98-99 skyldes endringen i regelverket fra 1. januar 1998. Satsene ble betydelig økt som et virkemiddel for å bidra til å gjøre den enslige forsørgeren selvforsørget.

Utgiftene til utdanningsstønad økte nominelt med 124,9 pst. i periode 1995-99 (107,1 pst. målt i faste kroner). Tabellen ovenfor viser at det er store variasjoner i utgiftene til utdanningsstønad i perioden 1995-99. Den nye ordningen med brukermedvirkning forklarer en stor del av utgiftsveksten i siste del av perioden, da utgifter til brukerkontakter, reiseutgifter og utgifter til aktivitetskurs belastes posten for utdanningsstønad.

Posten for tilskudd til flytting for å komme i arbeid ble opprettet 1. januar 1998. Fra 1998 til 1999 var det en ubetydelig utgiftsvekst under denne posten. Utgiftene på denne posten er beskjedne. Dette kan ha sammenheng med at utgiftene som er knyttet til flytting for å komme i arbeid i hovedsak blir dekket av arbeidsmarkedsetaten.

Antall stønadsmottakere

Tabell 5.57 Enslige forsørgere med overgangsstønad og/eller stønad til barnetilsyn. 1995-1999. Antall personer pr. 31. desember.

Tabell 5.58. Enslige forsørgere med overgangsstønad og/eller stønad til barnetilsyn. 1995-1999. Antall personer pr. 31. desember.

Totalt

Ugifte

Skilte/separerte

Antall med
overgangs-s
tønad og/eller stønad til
barnetilsyn

Antall med overgangs-stønad1)

Antall med overgangs-stønad
og/eller stønad til barnetilsyn

Antall med overgangs-stønad1)

Antall med
overgangs-stønad og/eller stønad til
barnetilsyn

Antall med overgangs-stønad1)

1995

60 731

46 340

35 132

29 188

25 599

17 152

1996

60 559

45 529

35 408

29 019

25 151

16 510

1997

59 936

44 986

35 471

28 921

24 465

16 065

1998

57 244

44 663

34 901

29 272

22 343

15 391

1999

52 574

41 328

32 906

27 671

19 668

13 657

1) Disse kolonnene ekskluderer enslige forsørgere som kun har mottatt stønad til barnetilsyn.

Antall enslige forsørgere med ytelser fra folketrygden økte fram til og med 1995, for deretter å avta hvert år til og med 1999. Den betydelige nedgangen i antallet fra 1997 til 1999 kan i all hovedsak tilskrives endringer i stønadsordningen fra 1. januar 1998 og 1. juli 1999.

Gjennomstrømningen i stønadsordningen er stor - årlig utgjør både tilgang til og avgang fra overgangsstønaden om lag 30-40 pst. av samlet antall personer med overgangsstønad ved utgangen av året. Det er ikke uvanlig å ha flere stønadsperioder, dvs. at forsørgere får stønad på ny etter å ha mottatt ytelsen tidligere, slik at en avgang ikke nødvendigvis er endelig.

Bidragsforskudd

Innføringen av nettoforskottering fra 1. april 1996 har ført til en betydelig nedgang i forskotteringsutgiftene, og en tilsvarende reduksjon av refusjonsinntektene i perioden 1996-1999.

Forskotteringsutgiftene i 1999 var 1 515 mill. kroner, noe som er 23 pst lavere enn i 1995 målt i faste kroner.

Refusjon fra de bidragspliktige utgjorde 1006 mill. kroner i 1999. Beløpet inkluderer 16,2 mill. kroner som er inntekt fra Statens innkrevingssentral.

Erfaringene hittil med nettoforskotteringsordningen viser at utgiftene kan variere forholdsvis mye fra måned til måned. Dette har dels tekniske årsaker.

I både 1998 og 1999 ble det gjennomsnittlig forskuttert til i underkant av 121 000 barn i måneden. I forhold til antall barn som det var innvilget forskudd til per desember samme år, ble det forskuttert i 72 pst. av tilfellene i 1998 og i 69 pst. av tilfellene i 1999.

Antall barn som fikk innvilget forskudd økte med 4,1 pst. fra 1998 til 1999.

Sikre inntekt for enslig forsørger

Gjennom omleggingen av stønadsordningen 1. januar 1998 tok man bl.a. sikte på å bedre den økonomiske situasjonen til enslige forsørgere med antatt svakest økonomi. Den fulle overgangsstønaden økte da fra 1,632 til 1,85 G (dvs. med om lag 10 000 kroner). Som et ledd i å legge forholdene til rette for yrkesrettet aktivitet, ble satsene for barnetilsyn samtidig økt betydelig.

Ifølge St.meld. nr. 50 (1998-99) Utjamningsmeldinga, hadde enslige forsørgere i perioden 1986-1996 en positiv inntektsøkning på 9,5 pst. Dette er om lag samme økning som for par med skolebarn, men noe lavere enn for par med barn under skolealder.

Enslige forsørgere som kun mottok overgangsstønad fra folketrygden, hadde i 1998 en gjennomsnittlig samlet inntekt (arbeidsinntekt og ytelser fra folketrygden) på knapt 116 000 kroner, mens forsørgere som mottok både overgangsstønad og stønad til barnetilsyn hadde en inntekt på om lag 156 000 kroner, jf. figuren nedenfor. I tillegg til ytelser fra folketrygden og barnetrygden mottar de fleste enslige forsørgere barnebidrag.

Gjennomsnittlig innbetalt bidrag per bidragsmottaker var overkant av 21 000 kroner i 1998.

Figur 5.2: Gjennomsnittlig inntekt 1991-98 for enslige forsørgere (kvinner) etter stønadstype og yrkesaktive ikke-gifte kvinner under 55 år. 1998-kroner (beregnet etter konsumprisindeksen).

Kilde: Kilde: Rikstrygdeverket

Tabell 5.59. Gjennomsnittlig inntekt 1994-98 for enslige forsørgere (kvinner) etter stønadstype og yrkesaktive ikke-gifte kvinner under 55 år i fast G 1998-kroner.

År

Bare
overgangsstønad

Både
overgangsstønad og stønad til
barnetilsyn

Bare stønad
til barnetilsyn1)

Yrkesaktive
ikke gifte under 55 år

1994

88 653

140 437

240 121

160 944

1995

91 822

143 913

241 870

164 056

1996

92 913

142 619

239 912

164 073

1997

96 917

143 256

241 654

165 839

1998

115 731

155 546

238 208

177 233

1) Stønad til barnetilsyn er inntektsprøvet f.o.m. 1998

Kilde: Rikstrygdeverket

Enslige forsørgere med kun stønad til barnetilsyn fra folketrygden har et klart høyere inntektsnivå enn forsørgere med overgangsstønad fordi de fleste er i arbeid. I 1998 hadde denne gruppen i gjennomsnitt en samlet inntekt på om lag 242 700 kroner, medregnet både mannlige og kvinnelige enslige forsørgere. Gjennomsnittlig inntekt for kvinnelige enslige forsørgere, var 238 000 kroner i 1998.

Ser vi på inntektsforholdet til mannlige stønadsmottakere i forhold til kvinnelige stønadsmottakere, viser statistikken at menn gjennomgående har en langt høyere samlet inntekt enn kvinner. I 1998 hadde enslige kvinnelige stønadsmottakere i gjennomsnitt en inntekt på om lag 160 000 kroner, mens enslige mannlige stønadsmottakere hadde en inntekt på om lag 231 500 kroner. Statistikken viser videre at ugifte forsørgere gjennomgående har lavere inntekt enn skilte og separerte forsørgere. Siden inntektsnivået øker med alder, kan forskjellen mellom de to forsørgergruppene i stor grad forklares med at ugifte forsørgere gjennomgående er yngre enn skilte og separerte.

Data fra SSB viser at andelen sosialhjelpsmottakere med overgangsstønad gikk ned fra 7,9 pst. i 1997 til 6,7 pst. i 1998. I forhold til antall enslige forsørgere med overgangsstønad innebærer dette at andelen som mottok sosialhjelp gikk ned fra om lag 26 pst. i 1997 til om lag 20 pst. i 1998.

Hjelp til selvhjelp

Med omleggingen av stønadsordningen i 1998 ønsket man å stimulere enslige forsørgere til å ta utdanning og/eller komme i inntektsgivende arbeid. Både ordningen med brukermedvirkning, motivasjonskurs og spesielt kravet om yrkesrettet aktivitet er sentrale virkemidler for å nå målet om hjelp til selvhjelp.

Endringen gjør at andelen stønadsmottakere i arbeid eller under utdanning i 1998 (og senere) ikke uten videre kan sammenlignes med tidligere år. Grensen for hvorvidt en forsørger anses for å være i arbeid eller ikke - blant annet ut fra hensyn til det nye kravet om yrkesrettet aktivitet 2 er hevet fra 0,5 til 1,5 G. Også forsørgere som er tilmeldt arbeidsformidlingen etter de nye reglene, kan motta stønad til barnetilsyn.

Tabell 5.60. Enslige forsørgere etter stønadstype i pst. av alle stønadsmottakere. 19954-99. Pr. 31. -desember.

År

Personer
i
alt

Full
overgangs-
stønad uten
stønad til barnetilsyn1)

Full
overgangs-
stønad og
stønad til barnetilsyn2)

Redusert
overgangs-
stønad pga.
forventet
inntekt

Bare stønad
til
barnetilsyn

Mottak av utdannings-stønad

1995

60 731

33,6

12,2

30,5

23,7

1996

60 559

31,2

12,6

31,4

24,8

1997

59 936

28,1

13,6

33,3

24,9

1998

57 244

20,9

17,5

39,6

22,0

9,9

1999

52 574

21,0

18,9

39,5

21,4

10,0

1) Den nye stønadsordningen innebærer at forsørgere som er tilmeldt arbeidsformidlingen kan motta stønad til barnetilsyn samtidig som de mottar full overgangsstønad.

2) Forsørgere som er tilmeldt arbeidsformidlingen og som mottar stønad til barnetilsyn inngår i gruppen etter 1. januar 1998.

Tabell 5.61. Enslige forsørgere etter type aktivitet. Prosentvis fordeling. 1995-99. Pr. 31. desember5).

År

Hjemme-arbeidende
i pst.

Personer
i arbeid eller under utdanning i pst.

I alt

Hjemme-arbeidende

Hjemme-arbeidende tilmeldt arbeids-formidlingen

Tilsyns-
krevende barn

I alt

Under utdanning eller
bruker-
kontakt

I arbeid

1995

33,6

66,4

1996

31,2

68,8

1997

28,1

71,9

1998

25,1

17,0

5,9

2,2

74,9

17,9

57,1

1999

25,1

15,6

7

2,6

74,9

17,5

57,4

2) Inkludert personer tilmeldt arbeidsformidlingen.

5) Det er ikke ført statistikk for de ulike kategoriene innenfor »hjemmearbeidende» og »i arbeid eller utdanning» før 1998.

I perioden 1995-1999 økte andelen stønadsmottakere i arbeid, under utdanning eller med oppdrag som brukerkontakt. Særlig andelen forsørgere i arbeid økte kraftig. I 1999 var vel 57 pst. av stønadsmottakerne helt eller delvis selvforsørget. Sammen med en mer aktiv oppfølging fra trygdekontorenes side, har et stadig strammere arbeidsmarked nok gjort det enklere for enslige forsørgere å få innpass i arbeidslivet.

Utdanningsstatistikk fra SSB viser at de enslige forsørgernes utdanningsnivå har økt gjennom hele 1990-tallet og at økningen har vært større i denne gruppen enn blant kvinner generelt.

Andelen som var delvis selvforsørget økte noe fra 1998 til 1999 (uavhengig av hvilken inntektsgrense som benyttes).

Figur 5.3: Enslige forsørgere etter stønadstype og alder pr. 31.12.99.

Figuren over viser at andelen stønadsmottakere som ikke er i arbeid eller under utdanning avtar med alderen (de med uredusert overgangsstønad). Andelen som er delvis selvforsørget øker fram til fylte 30 år (de med redusert overgangsstønad), mens andelen som er helt selvforsørget tydelig øker med alderen (de med bare stønad til barnetilsyn).

Antallet enslige forsørgere med ytelser fra folketrygden har avtatt i de senere årene. Den betydelige nedgangen i antallet fra 1997 til 1999 kan i all hovedsak tilskrives endringer i stønadsordningen 1. januar 1998 og 1. juli 1999.

Etter omleggingen i 1998 er mulig stønadstid redusert betraktelig, samtidig som det stilles krav til yrkesrettet aktivitet når yngstebarnet er over 3 år. Den reduserte stønadstiden vil kunne få konsekvenser for mange forsørgere etter at overgangsperioden avsluttes 1. januar 2001.

Sikre statens utgifter til bidragsforskudd og overgangsstønad

Trygdekontorene har i 1999 foretatt en revurdering av nesten 50 000 bidragssaker, og justert bidraget opp i 13 000 av disse sakene. På årsbasis vil det utgjøre en økning i folketrygdens refusjonskrav på nesten 90 mill kroner. Tilsvarende tiltak vil bli gjennomført i 2000.

4. Utfordringer og hovedprioriteringer

Hovedmål

Resultatindikatorer

Sikre inntekt for enslige
forsørgere

Antall stønadsmottakere
Samlet inntekt pr. hushold blant enslige forsørgere med
overgangsstønad jamført med andre enslige småbarnsforeldres
samlede inntekt pr hushold
Andel enslige forsørgere med stønad fra folketrygden
i kombinasjon med sosialhjelp

Hjelp til selvhjelp

Andel stønadsmottakere under utdanning
Andel mottakere med redusert overgangsstønad
Andel stønadsmottakere som utelukkende mottar stønad
til barnetilsyn
Andel stønadsmottakere tilmeldt arbeidsformidling
Andel deltakere i nettverksprosjekter
Andel stønadsmottakere som i løpet av året
har gått ut i arbeid

Sikre barn et visst minste
underholdsbidrag pr. måned

Andel mottakere av forskuttert underholdsbidrag
i forhold til alle barn

Den nye stønadsordningen for enslige forsørgere trådte i kraft 1. januar 1998. Et hovedmål med omleggingen er å bedre den økonomiske situasjonen for mottakerne. Hovedutfordringen i tiden framover blir å følge opp omleggingen av ordningen slik at den får den tilsiktede effekt, dvs. å bedre den økonomiske situasjonen for mottakere som midlertidig har overgangsstønad som viktigste inntektskilde og stimulere enslige forsørgere til selvforsørging gjennom inntektsgivende arbeid

SEFOS, Senter for samfunnsforskning i Bergen, skal på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet evaluere reformen for enslige forsørgere. Evalueringen skal ta utgangspunkt i brukernes erfaringer og oppfatninger av nyordningen og ut fra et brukerorientert perspektiv vurdere effekten av reformen. Evalueringen skal være ferdig i løpet av første halvår 2002.

Antall stønadsmottakere

Antallet enslige forsørgere med ytelser fra folketrygden vil på lang sikt være en funksjon av blant annet demografiske forhold, situasjonen på arbeidsmarkedet og antallet ekteskaps- og samlivsbrudd samt fertilitetsrater. Endringen i disse forholdene skjer relativt langsomt slik at det ikke får stor betydning for de årlige variasjonene i antallet enslige forsørgere med mottak av ytelser fra folketrygden.

År 2000 vil være siste året hvor enslige forsørgere med ytelser fra folketrygden kan benytte seg av overgangsordningene som ble innført som følge av omleggingen av stønadsordningen 1. januar 1998. Konsekvensen av dette vil være at en i 2001 vil få færre stønadsmottakere. Samtidig er det slik at enkelte av de som i dag mottar ytelser etter overgangsbestemmelsene kan ha rett til ytelser etter de nye reglene. Høsten 2000 vil bli benyttet til informasjonsaktivitet blant de som kommer til å miste stønadene sine etter overgangsperiodens utløp.

Sikre inntekt

Den relativt store inntektsveksten som har funnet sted fra 1997 til 1998 og nedgangen i andelen sosialhjelpsmottakere blant mottakere av overgangsstønad i samme periode kan tyde på at omleggingen av stønadsordningen 1. januar 1998 har bidratt til å fremme målet om inntektssikring. Det er imidlertid usikkert hvorvidt de utfallene som er nevnt ovenfor skyldes omleggingen av ordningen eller andre forhold. For å få svar på disse spørsmålene er det behov for noe lengre dataserier og noe mer avanserte analyser. Disse kan tidligst ferdigstilles i budsjettproposisjonen for 2002.

Trygdeetaten vil i framtiden konsentrere seg om bidragsgjeld som har et visst innkrevingspotensiale. Dagens regelverk begrenser mulighetene for å avskrive bidragsgjeld som ikke er innkrevbar. Sosial- og helsedepartementet vil derfor høsten 2000 gi regler om avskrivning av uerholdelig gjeld. Ikke innkrevbare bidragsfordringer anslås å beløpe seg til om lag 600 mill. kroner som vurderes avskrevet.

Hjelp til selvhjelp

I perioden 1995-1999 økte andelen stønadsmottakere i arbeid, under utdanning eller med brukeroppdrag. I 1999 var andelen i arbeid eller utdanning på om lag 75 pst. Det er samme andel som i 1998. Mulighetene for å øke andelen enslige forsørgere i arbeid eller under utdanning ytterligere synes å være begrenset. Dette har bl.a. sammenheng med at om lag 50 pst. av hjemmeværende enslige forsørgere består av enten forsørgere med barn under tre år eller med barn som krever ekstra tilsyn. For disse to gruppene stilles det i loven ikke krav om yrkesaktivitet selv om trygdeetaten arbeider med å motivere de med barn i alderen 1-3 til å ta arbeid eller utdanning. På denne bakgrunn vil det i 2001 være et mål å opprettholde andelen enslige forsørgere i arbeid eller under utdanning på samme nivå som i 1999 (ev. i 2000).

Utdanningsstønadstatistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at enslige forsørgere med overgangsstønad har mindre utdanning enn kvinner generelt i alderen 16-49 år. Utdanning forbedrer mulighetene til selvforsørgelse, og enslige forsørgeres muligheter må på sikt styrkes gjennom videreutdanning. En ønsker derfor en dreining i aktivitetsnivået slik at flere kommer i utdanning framfor å ta konjunkturutsatte jobber

Behovet for brukermedvirkningsordningen har endret seg siden etableringen i 1998. Antallet brukerkontakter har gått vesentlig ned. Det blir derfor flere brukerkontakter på deltid. Dette har sammenheng med bl.a. nedgangen i antallet enslige forsørgere pga. reformene per 1. januar 1998 og 1. juli 1999 og at stadig flere er i yrkesrettet aktivitet. Brukermedvirkningsordningen bør derfor reduseres og reorganiseres. En tettere oppfølging fra trygdekontorene overfor den enkelte, utvikling av brukersamtalen samt økt bruk av motivasjonskurs kan være virkemidler som kan erstatte deler av brukermedvirkningsordningen.

Endring i regelverket for barnebidrag

Barne- og familiedepartementet tar i løpet av 2000/2001 sikte på å legge fram forslag til ny barnebidragsregler. I lys av Stortingets behandling av forslagene vil Barne- og familiedepartementet i samarbeid med berørte etater forberede arbeidet med iverksettelse av endringer i regelverket, som utvikling av EDB-verktøy, rundskriv, opplæring m.m. Barne- og familiedepartementet vil komme tilbake til dette i en egen proposisjon.

5. Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Fra folketrygden får enslige forsørgere i dag overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og stønad til flytting.

Post 70 Overgangsstønad, overslagsbevilgning

I anslaget for 2001 forventes det at reformen av 1998 og opphør av overgangsbestemmelsene 1. januar 2000 gir en nedgang i antall stønadsmottakere med om lag 11 400 i løpet av året.

Det budsjetteres med 1 955 mill. kroner på post 70 for 2001.

Post 72 Stønad til barnetilsyn, overslagsbevilgning

Det antas at antall enslige forsørgere med tilsynsstønad vil være forholdsvis uendret fra 2000 til 2001.

Det budsjetteres med 700 mill. kroner for 2001.

Post 73 Utdanningsstønad

I anslaget for 2001 forventes det at utgiftene til utdanningsstønad vil være på om lag samme nivå som i 1999. Anslagsvis om lag 30 pst. av utgiftene kan tilskrives ordningen med brukerkontakter.

Det budsjetteres med 149 mill. kroner for 2001.

Post 75 Stønad til flytting for å komme i arbeid

Det antas at det i 2001 er om lag 50 forsørgere som får dekket sine flytteutgifter, og at utgiftene i gjennomsnitt vil være på om lag 10 000 kroner.

Det budsjetteres med 0,5 mill. kroner for 2001.

Post 76 Forskuttering av underholdsbidrag

Det er ført opp 1 645 mill. kroner for 2001.

Departementet legger til grunn at trygdeetaten skal gå gjennom alle bidragssaker i 2001. Anslaget under post 76 Forskuttering av underholdsbidrag er redusert med 45 mill. kroner i 2001. Pga det merarbeidet dette medfører, er kap. 2600, post 01 Trygdeetaten foreslått styrket med 3,5 mill. kroner. Netto innsparing anslås til 41,5 mill. kroner.

Det vises også til planlagte tiltak under kap. 2600.

Det vises også til omtalen av arbeidet med bidragssaker under kap. 2600 Trygdeetaten og under kap. 5701, postene 73 og 75.

Kap. 2686 Gravferdsstønad

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

70

Gravferdsstønad, overslagsbevilgning

223 582

230 000

240 300

Sum kap 2686

223 582

230 000

240 300

Tabell 5.62. Gravferdsstønad - plantall:

1999

20001)

2001

Antall døde

45 170

45 900

45 900

Stønadssatser (kroner):

Grunnsats

4 000

4 000

4 000

Behovsprøvet tillegg inntil

8 000

8 000

8 000

1) Tallene er de siste oppdaterte plantallene for 2000, og kan derfor avvike fra plantallene i St. prp. nr. 1 (1999-2000).

1. Innledning

Gravferdsstønad gis når et medlem i folketrygden dør, jf. folketrygdloven kap. 7. Formålet med gravferdsstønaden er å kompensere for utgifter til gravferd. Denne stønaden ytes også når dødsfallet gjelder forsørget ektefelle eller barn under 18 år som oppholder seg i landet, selv om de ikke er medlemmer i folketrygden.

2. Hovedtrekk ved regelverket

Størrelsen på stønaden fastsettes av Stortinget. Siden 1982 har ordinær gravferdsstønad vært uendret på 4 000 kroner. I tillegg kan det gis stønad til dekning av nødvendige utgifter til transport av båre ut over en egenandel på 800 kroner dersom båren med den avdøde må transporteres over en strekning som er lengre enn 20 km. Fra 1. september 1997 kan det gis et behovsprøvet tillegg til gravferdsstønaden på inntil 8 000 kroner. Når en kvinne nedkommer med dødfødt barn, dekkes nødvendige utgifter til gravlegging av barnet med inntil 12 000 kroner.

Ved dødsfall under opphold utenfor landet kan det i visse tilfeller ytes gravferdsstønad etter særskilte regler.

3. Resultatrapport

Tabell 5.63. Antall døde 1995-1999.

År

Antall døde

Antall døde
pr.

1 000 innbyggere

1995

45 190

10,5

1996

43 860

10,1

1997

44 595

10,1

1998

44 112

10,0

1999

45 139

10,1

I 1999 ble det utbetalt 178,2 mill. kroner i ordinær gravferdsstønad, 23 mill. kroner til båretransport, 5,0 mill. kroner til gravferd for dødfødte barn og 17,3 mill. kroner til behovsprøvet tillegg.

Behovsprøvd tillegg til gravferdsstønaden ble innført fra 1. september 1997. Det opprinnelige anslaget for årlige kostnader til behovsprøvet tillegg til gravferdsstønaden var på 52 mill. kroner pr år, med full effekt fra og med 1998. I 1999 utgjorde de faktiske utgifter til ordningen ca. 17,3 mill. kroner, det vil si ca. en tredel av hva man antok.

En evaluering foretatt av Rikstrygdeverket viser at det er langt færre enn antatt som fyller vilkåret om en finansformue under 8 000 kroner. Dette gjelder særlig blant gifte personer. Trygdeetaten påpeker problemer med behovsprøvingen når barn og unge under 18 år dør. Videre pekes det på at formuesopplysningene som legges til grunn for behovsprøvingen er for gamle på dødsfallstidspunktet.

4. Utfordringer og hovedprioriteringer

Hovedmål

Resultatindikatorer

Særlig kompensasjon for utgifter
til gravferd for personer med lav inntekt og formue

Antall dødsfall hvor det gis ordinær
gravferdshjelp
Andelen dødsfall, herunder barnedødsfall, hvor
det gis behovsprøvet gravferdshjelp
Antall mottakere av gravferdshjelp fordelt etter
stønadsbeløp

Evalueringen fra Rikstrygdeverket viser at det er færre enn antatt som omfattes/benytter seg av ordningen med behovsprøvet tillegg. Rikstrygdeverket følger nå opp bl.a. overfor begravelsesbyråene med sikte på å markedsføre ordningen på en bedre måte overfor pårørende.

5. Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Det foreslås flere forbedringer i ordningen med behovsprøvd gravferdsstønad. For gifte og samboende personer foreslås innført et fribeløp på 8 000 kroner for avdødes finansformue. Videre foreslås at behovsprøving mot gjenlevendes inntekt oppheves, og at alle krav til behovsprøving fjernes når avdøde er under 18 år. Disse tiltakene er beregnet å gi merutgifter på til sammen 4,8 mill. kroner.

Den rettighetsfestede gravferdsstønaden foreslås satt til 4 000 kroner i 2001. Dette er samme beløp som i innværende år.

Regjeringen foreslår at personer bosatt i utlandet, som arbeider på norsk kontinentalsokkel, skal være omfattet av norsk trygdelovgivning, jf. omtale under innledningen til programområde 29 Sosiale formål. For kap. 2686, post 70 Gravferdsstønad er denne endringen beregnet å gi merutgifter på 2 mill. kroner i 2001. I budsjettforslaget er det derfor lagt inn en merutgift på 2 mill. kroner.

Regnskapet for 1999 viser at utgiftene til kap. 2686, post 70 utgjorde 223,6 mill. kroner. Bevilgningen for 2000 er 230 mill. kroner. For 2001 føres det opp 240 mill. kroner.

Programkategori 29.90. Diverse utgifter

Under programkategori 29.90 foreslås kap. 2691 overført til kapittel 2600, post 01 i sin helhet. For øvrig inneholder programkategorien diverse inntekter under trygdeetaten.

Utgifter under programkategori 29.90 fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett 2000

Forslag
2001

Pst. endr.
00/01

2691

Diverse overføringer
m.v.

40 061

43 000

-100,0

Sum kategori 29.90

40 061

43 000

-100,0

Utgifter under programkategori 29.90 fordelt på postgrupper:

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

Pst. endr.
00/01

70-89

Andre overføringer

40 061

43 000

-100,0

Sum kategori 29.90

40 061

43 000

-100,0

Kap. 2691 Diverse overføringer m.v.

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

72

Andre utgifter

35 889

38 000

73

Refundert avgift m.v.

4 172

5 000

Sum kap 2691

40 061

43 000

Beløpene under post 72 og 73 foreslås overført i sin helhet til kap 2600 post 01. For 2001 gjelder dette til sammen 37,7 mill. kroner. Se omtale under kap 2600 post 01, pkt. 4 Driftsbudsjettet.

Kap. 5701 Diverse inntekter

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

01

Administrasjonsvederlag

4 761

4 500

27 000

02

Diverse inntekter

205 259

108 800

109 000

03

Hjelpemiddelsentraler m.m.

52 830

45 000

57 000

04

Tolketjeneste

1 878

05

Oppdragsinntekter

32 613

15

Refusjon arbeidsmarkedstiltak

47 733

16

Refusjon fødselspenger

30 742

70

Refusjon ved trafikkskade

465 065

761 000

780 000

71

Refusjon ved yrkesskade

552 167

575 000

656 000

73

Refusjon fra bidragspliktige

1 006 017

1 020 000

1 160 000

74

Refusjon medisinsk behandling

473

2 200

2 000

75

Refusjon overskytende bidrag

234 785

244 000

274 000

80

Renter

83 731

50 000

35 000

Sum kap 5701

2 718 054

2 810 500

3 100 000

Post 01 Administrasjonsvederlag

Posten består av vederlag for trygdeetatens administrasjon av enkelte andre ytelser enn folketrygdens egne ytelser.

Kildene for administrasjonsvederlagene er:

  • Fellesordningen for tariffestet pensjon
  • Kommunale tilleggsytelser
  • Pensjonstrygden for sjømenn

For de to førstnevnte av disse kildene blir vederlagene justert hvert år etter konsumprisindeksen.

I samarbeid med Rikstrygdeverket og Pensjonstrygden for sjømenn (PTS), skal PTS fra 2001 bare dekke trygdeetatens merutgifter ved utbetalinger som bare gjelder Pensjonstrygden og ikke ved felles utbetalinger. Det foreslås overført 1 mill. kroner fra Kommunal- og regionaldepartementets (KRDs) budsjett for å kompensere trygdeetatens tap av inntekter. De overførte midlene gjelder utfasing av yrkesskadeprosjekter i regi av Arbeidstilsynet. Se omtale om prosjekt for småbedrifter under post 71 Refusjon ved yrkesskade.

Som følge av at Statens Pensjonskasse blir omdannet til forvaltningsdrift fra og med 1. januar 2001 vil trygdeetaten fra samme tidspunkt få kompensasjon for kostnader knyttet til utbetaling av statspensjoner. I henhold til beregninger fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet er det lagt inn 24 mill. kroner til dette.

For 2001 foreslås ført opp i alt 27 mill. kroner på post 01.

Post 02 Diverse inntekter

Post 02 består nå i det vesentligste av følgende inntekter:

  • Renter og avdrag attføringslån
  • Leieinntekter
  • Tilbakebetaling på grunn av for mye utbetalt til leger
  • Tilbakebetaling på grunn av for mye utbetalt til stønadsmottakere
  • Avdrag bidragslån
  • Prosjektinntekter
  • Andre refusjoner og inntekter

Inntektskilden for denne posten varierer fra år til år, og regnskapstallene har variert tilsvarende.

Som følge av omleggingen av ordningen med refusjon av sykepenger i statlig sektor, der det sentrale summariske oppgjøret bortfaller, er anslaget for post 02 f.o.m. 1. januar 2000 redusert med 61,2 mill. kroner. For 2001 budsjetteres det med 109 mill. kroner på denne posten.

Post 03 Hjelpemiddelsentraler

Posten omfatter bl.a. salg av hjelpemidler og biler. Dette salget ga en inntekt på 40 mill. kroner i 1998. For 2001 budsjetteres det med 57 mill. kroner

Post 04 Tolketjeneste

Post 04 nyttes til inntekter fra forsøksvirksomhet ved skoletolkning som skal dekkes av kommunene og fylkeskommunene, og til andre tolkeoppdrag som skal dekkes av andre instanser enn folketrygden som f.eks rettstolkning. Inntektene kan disponeres til dekning av merutgiftene til tolketjenester under kap. 2600 Trygdeetaten. Dvs. at bevilgningen under kap. 2600 kan overskrides med tilsvarende beløp som inntektene utgjør under post 04, jf. romertallsvedtak II.

Post 05 Oppdrags- og prosjektinntekter

Rikstrygdeverket utfører en del oppdrag for forskjellige departementer og statsinstitusjoner m.fl. Videre hender det at prosjekter i etaten dekker utgifter som de får dekket inn ved tilsvarende inntekter. Inntektene under denne post kan nyttes til å dekke utgifter som påløper under kap. 2600 Trygdeetaten.

Bevilgningen under kap. 2600, post 01 kan overskrides med tilsvarende beløp som inntektene under post 05 Oppdrags- og prosjektinntekter utgjør, jf. romertallsvedtak II.

Post 15 Refusjon arbeidsmarkedstiltak

Kap. 2600 Trygdeetaten, post 01, Driftsutgifter kan overskrides med tilsvarende beløp som inntektene under post 15 utgjør.

Post 16 Refusjon av fødselspenger

Det er fra 1994 innført en ordning med direkte refusjon av fødselspenger til statsetater. Inntektene føres under post 16. Kap. 2600 Trygdeetaten, post 01 Driftsutgifter kan overskrides med tilsvarende beløp som inntektene under post 16 utgjør.

Post 18 Refusjon av sykepenger

Det er fra 2000 innført en ordning med direkte refusjon av sykepenger i statlig sektor. Inntektene føres under post 18. Kap. 2600 Trygdeetaten, post 01 Driftsutgifter kan overskrides med tilsvarende beløp som inntekten under post 18 utgjør.

Post 70 Refusjon ved trafikkskade

Fra 1. januar 1991 er det innført en ordning med premietillegg til den obligatoriske trafikkforsikringen som skal dekke en del av folketrygdens utgifter ved trafikkskade. Samtidig ble folketrygdens regressrett mot forsikringsselskapene opphevet. Premietillegget som skal refunderes trygden av forsikringsselskapene ble ved kgl.res. av 17. september 1999 fra kr 200 til kr 320 pr. motorvogn og fra kr 100 til kr 160 for mopeder, traktorer og veteranbiler. Disse satsene foreslås videreført i 2001. Det føres opp 780 mill. kroner for 2001.

Post 71 Refusjon ved yrkesskade

Bakgrunn

En vesentlig del av folketrygdens utgifter ved yrkesskader blir finansiert av arbeidsgivere ved en forsikringsbasert refusjonsordning knyttet til den obligatoriske yrkesskadeforsikringen etter lov av 16. juni 1989 nr. 65.

Refusjonsordningen ble innført i 1991 og innebærer at forsikringsselskapene skal refundere en viss prosentsats av erstatningsutbetalingene etter yrkesskadeforsikringen til folketrygden. Prosentsatsen for refusjonen skal avspeile forholdet mellom utbetaling av visse trygdeutgifter og erstatningsutbetalinger i de enkelte stønadstilfelle. Refusjonssatsen for årene 1991-2000 har vært fastsatt til 120 pst. av erstatningsutbetalingene

Privat forsikring skal gjennom refusjonsordningen dekke visse trygdeutgifter, og oppgjørsordningen må følgelig ta hensyn til både private og offentlige regnskaps- og budsjettrutiner. Oppgjørsåret følger kalenderåret, hvilket er det mest praktiske, men selskapene kan først ha oppgjøret ferdig beregnet og utbetalt 1. mars i det etterfølgende året. Fra 1. januar fram til forfall 1. mars blir selskapene belastet renter i henhold til dagslånsrenten i Norges Bank.

Trygdeutgifter og refusjonsinntekter ved -yrkesskader

Trygdeutgiftene ved yrkesskade er ved beregning i 1997 anslått til ca. 994 mill. kroner pr. år. Utgiftstallet bygger bl.a. på en årlig tilgang på ca. 650 uførepensjonister og ca. 1 100 ménerstatninger ved yrkesskade (ekskl. statsansatte).

Ved at refusjonsordningen bare gjelder for nye tilfeller har den hatt en begrenset effekt for folketrygdens inntekter de første årene etter innføringen i 1991, men er nå jevnt økende.

Utbetalingsprofilen som Rikstrygdeverket benytter ble utarbeidet av Kredittilsynet i 1995, og går over 15 år. Dette innebærer at Rikstrygdeverket legger til grunn for sitt anslag at det kan ta inntil 15 år før alle skadene i en skadeårgang er ferdig oppgjort.

I tabellen nedenfor framgår de faktiske refusjonsinnbetalinger som folketrygden har fått fra forsikringsselskapene t.o.m. år 2000 (per juni).

Tabell 5.64. Refusjonsinnbetalinger fra forsikringsselskapene

1992

1993

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

Inntekt

19

37

94

175

260

293

398

552

656

Norges Forsikringsforbunds anslag for påløpne erstatninger per år fra forsikringsselskapene er på 1 664 mill. kroner. Dette gjelder fra og med 1999. Økte påløpne erstatninger gir grunnlag for økte refusjonsinntekter for trygden. Utover en utbetalingsprofil på 15 år har en lagt til grunn en uendret refusjonssats på 120 pst.

Refusjonsinnbetalingen fra forsikringsselskapene til trygden år 2000 er anslått til ca. 616 mill. kroner. For år 2001 budsjetteres det med 656 mill. kroner. Anslaget er utarbeidet i samarbeid med Norges Forsikringsforbund.

Evaluering av refusjonsordningen

Yrkesskadeforsikringen og refusjonsordningen for trygdens utgifter ble nærmere omtalt i St.prp. nr. 51 (1994-95) side 62-74 i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1995. Det vises til en evaluering foretatt av SINTEF og rapporter fra Teknisk beregningsutvalg for yrkesskade.

I Innst.S. nr 220 (1994-95) ba Stortinget om at Regjeringen skulle samarbeide med partene og forsikringsbransjen om de spørsmål knyttet til yrkesskadeforsikringen som er tatt opp av partene og i SINTEF-rapporten, og komme tilbake til Stortinget med saken på et senere tidspunkt.

Gjennom dette samarbeidet er man blitt enige om at både yrkesulykker og yrkessykdommer bør forbli i forsikringsordningen slik som i dag, men at forsikringsselskapene blir pålagt å synliggjøre et klart skille mellom yrkesulykker og yrkessykdommer i premie, statistikk, avsetninger og regnskap. Som en følge av dette samarbeidet har en forsikringsteknisk ekspertgruppe ledet av Kredittilsynet, kommet med forslag til et opplegg for å synliggjøre et skille mellom skader og sykdommer i regnskap og avsetninger. Kredittilsynet tar sikte på at et slikt bransjeregnskap kan gjennomføres i 2002.

Saksbehandlingstid m.v.

Både innen trygdeetaten og forsikringsbransjen er man opptatt av å redusere saksbehandlingstiden i yrkesskadesaker. Imidlertid gjelder dette ofte vanskelige medisinske spørsmål hvor behandling, rehabilitering og attføring skal være forsøkt før de endelige skadevirkningene slås fast.

Det er satt i gang flere typer tiltak for å gi bedre informasjon om forsikringsordningen og få en raskere og bedre innmelding av skader. På baksiden av sykmeldingsattesten og på skademeldingsblanketten gis det nå en kort orientering om yrkesskadeforsikringsloven. Videre skal det ligge brosjyremateriell om yrkesskadeforsikringsloven på alle landets trygdekontorer, og trygdeetaten skal nå gi direkte informasjon om yrkesskadeforsikringen til den yrkesskadde i alle tilfelle som godkjennes som yrkesskade etter folketrygdlovens kap. 13. Den nye skademeldingsblanketten har fått en rubrikk hvor arbeidsgiveren skal oppgi i hvilket forsikringsselskap den pliktige forsikringen er tegnet. Dessuten vil Kreftregisteret for framtiden kunne gi Rikstrygdeverket melding om yrkesbetinget kreft, uten hinder av taushetspliktregler.

Småbedrifter

En arbeidsgruppe med deltakere fra partene i arbeidslivet, forsikringsbransjen og myndighetene har vurdert tiltak som kan bistå små risikoutsatte virksomheter med å oppnå et premienivå som står i forhold til risikoen, herunder tiltak med sikte på forebygging av yrkesulykker og yrkessykdommer. Det er etablert et 4-årig prosjekt som skal gi informasjon, opplæring m.v. til små bedrifter i risikoutsatte virksomheter som nå er i gang i regi av Direktoratet for Arbeidstilsynet.

Post 73 Refusjon bidragspliktige

1. april 1996 ble det innført en nettoforskotteringsordning. Nettoforskotteringsordningen går ut på at trygden utbetaler forskudd kun i de saker der betaling fra bidragspliktige ikke finner sted eller ikke kommer i rett tid. Ordningen praktiseres på den måten at en før forskuddsutbetaling foretas sjekker om bidraget er betalt.

Etter denne kontrollen vil altså forskudd utbetales kun i de saker der det ikke er betalt bidrag eller det er betalt mindre enn forskuddsbeløpet. I disse sakene vil forskuddet dekke mellomlegget mellom evt. betalt beløp og forskuddsbeløpet.

1997 var første året med helårsvirkning av nettoforskotteringsordningen.

Virkningen i kroner blir like stor på kap. 5701, post 73 Refusjon fra bidragspliktige, som på kap. 2683, post 76 Forskottering av underholdsbidrag.

For 2000 forventes inntektene på kap. 5701, post 73, å bli 1 160 mill. kroner

Post 74 Refusjon medisinsk behandling

Denne posten omfatter refusjon fra utlandet for pasienter som har fått medisinsk behandling i Norge etter EØS - avtalen. For 2001 anslås dette til 2 mill. kroner. Anslaget er usikkert.

Post 75 Refusjon overskytende bidrag

Enslige forsørgere som ønsker å motta overgangsstønad fra folketrygden får i tillegg forskuttert barnebidrag etter minstesatsene. Bidragsforskottet utgjør 1 120 kroner per måned/barn (Sats 1. juni 2000)

Dersom den bidragspliktige betaler mer enn minstebidraget på 1 120 kroner, og bidragsmottakeren mottar overgangsstønad, tas 70 pst. av det overskytende bidraget inn som inntekt for trygden.

For 2001 budsjetteres det med 274 mill. kroner.

Post 80 Renter

Posten gjelder vesentlig renteinntekter av bankinnskudd og av lån og innskudd for kontorlokaler. På grunn av overgangen til Statens konsernkontoordning i 1999 forventes en betydelig reduksjon av etatens renteinntekter av bankinnskudd fom. 2000. Renteinntektene forventes også å minske fordi låneordningene er under avvikling. For 2001 budsjetteres det således med 35 mill. kroner.

Programområde 30 Helsevern

Programkategori 30.10 Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.

Utgifter under programkategori 30.10 fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

Pst. endr.
00/01

2711

Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten
m.v.

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Sum kategori 30.10

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Utgifter under programkategori 30.10 fordelt på postgrupper:

(i 1 000 kr)

Post-
gr.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

Pst. endr. 00/01

70-89

Andre overføringer

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Sum kategori 30.10

2 239 972

2 363 800

2 572 900

8,8

Programkategorien omfatter tiltak knyttet til fylkeshelsetjenesten, som refusjon av utgifter til undersøkelse og behandling hos legespesialist, privat laboratorium og røntgeninstitutt og psykolog . Videre omfattes refusjoner til tannbehandling, spesielle helseinstitusjoner og opptreningsinstitusjoner og til helsetjenester i utlandet.

Kap. 2711 Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten m.v.

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

70

Refusjon spesialisthjelp

782 358

770 000

932 000

71

Refusjon psykologhjelp

127 052

132 000

154 000

72

Refusjon tannlegehjelp

240 597

247 000

270 000

73

Sykestønadsutgifter i utlandet

73 513

80 000

117 000

74

Tilskudd til Glittreklinikken m.fl.

118 110

126 000

82 000

75

Opptreningsinstitusjoner

393 444

440 700

449 800

76

Private laboratorier og røntgeninstitutt

376 821

433 500

423 000

77

Pasienter fra gjensidighetsland m.v.

25 599

31 000

41 200

78

Tilskudd til Beitostølen
m.fl.

102 478

103 600

103 900

Sum kap 2711

2 239 972

2 363 800

2 572 900

Kapitlet inneholder utgifter av ulik karakter. Noen poster gjelder refusjon for behandling hos privatpraktiserende behandler. Andre gjelder dekning av kurdøgnpris for opphold i spesielle institusjoner og opptreningsinstitusjoner. Videre omfattes utgifter til prøver og undersøkelser ved private laboratorier og røntgeninstitutter. Stønad til helsetjenester under opphold i utlandet hører også inn under dette kapitlet, samt utgiftsdekning for personer fra EØS-land m.v. som blir syke under opphold i Norge.

Post 70 Refusjon spesialisthjelp

Hovedtrekk ved regelverket

Posten omfatter utgifter til legehjelp utført av privatpraktiserende legespesialister med og uten avtale om driftstilskudd med fylkeskommunene. Utgiftene dekkes etter forskrift gitt av Sosial- og helsedepartementet i medhold av folketrygdlovens § 5-4 (refusjonstariffen).

Fylkeskommunen har ansvar for å gi tilbud til befolkningen i området for nødvendig undersøkelse og behandling hos legespesialist og medisinske laboratorier og røntgeninstitutt, se sykehusloven § 2, jfr § 1. Fylkeshelsetjenesten finansieres ved tilskudd fra staten, stykkprisrefusjoner fra folketrygden, egenandeler fra pasientene og ved fylkets egenfinansiering. Formålet med stønaden fra folketrygden er å gi hel eller delvis kompensasjon for utgifter til legetjenester ved sykdom, skade, lyte, familieplanlegging, svangerskap, fødsel og svangerskapsavbrudd, jf. folketrygdloven § 5-1.

Medlemmet skal som hovedregel betale egenandel. Denne utgjør differansen mellom legens honorar og trygdens refusjonsbeløp. I visse tilfeller skal det ikke betales egenandel. Dette gjelder bl.a.:

  • ved fødsel og ved behandling for sykdom i forbindelse med fødsel,
  • for skader eller sykdom som skyldes yrkesskade eller krigsskade
  • ved behandling av barn under 7 år
  • ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Det er et vilkår for refusjon fra trygden for behandling hos legespesialist at vedkommende har avtale om driftstilskudd fra fylkeskommunen. Enkelte unntak fra dette framgår av forskrift til folketrygdloven § 5-4. I forbindelse med endring av folketrygdloven per 1. juli 1998 som begrenset omfanget av unntak fra hovedbestemmelsen, inngikk fylkeskommunene fra samme tidspunkt en rekke nye driftsavtaler med legespesialister og psykologer. Staten yter tilskudd til disse driftsavtalene over kap. 739 post 61 i statsbudsjettet.

Resultatrapport

Tabell 5.65. Regnskapsførte utgifter til privatpraktiserende spesialister var i 1998 og 1999 (i mill. kr):

1998

1999

Endring i
pst.

Spesialister med avtale, kontorpraksis

449,2

703,9

56,7

Spesialister uten avtale, kontorpraksis

260,7

68,8

-73,6

Legevakt

9,2

9,7

5,4

Sum kap. 2711, post 70

719,1

782,4

8,8

Utviklingen i utgiftene for henholdsvis spesialister med og uten driftsavtale har sammenheng med den omtalte reformen per 1. juli 1998. Antall spesialister uten driftsavtale er kraftig redusert, mens antall spesialister med driftsavtale er økt. Refusjonene til spesialister uten avtale er gått ned fra 370 mill. kroner i 1997 til 69 mill. kroner i 1999, mens refusjonene til spesialister med avtale i samme periode er økt fra 325 mill. kroner til 704 mill. kroner.

Egenandelene for legehjelp ble økt med 3,5 pst. fra 1. februar 2000. Fra 10. juli 2000 ble egenandelene for spesialisthjelp økt med 10 pst.

De budsjettmessige konsekvensene i 2000 av takstoppgjøret for leger per 1. juli 2000 vil bli lagt fram for Stortinget i proposisjon høsten 2000. I forslaget for 2001 er det lagt inn 54 mill. kroner på denne posten som følge av oppgjøret.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Egenandelene for legehjelp foreslås økt med gjennomsnittlig 4,5 pst. fra 1. juli 2001.

Det vises til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 1999: »Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring av folketrygdloven slik at fylkeskommuner kan gi fysioterapeuter fylkeskommunalt driftstilskudd og Rikstrygdeverket rett til å utbetale trygderefusjon når fysioterapeuter arbeider i et tverrfaglig og helhetlig fysikalsk medisinsk annenlinjerehabiliteringsinstitutt.»

»Stortinget ber Regjeringen på egnet måte sørge for at instituttet Fysikalsk Medisin 3T as får statlig støtte til virksomheten inntil eventuell endring av folketrygdloven er vedtatt.»

Sosial- og helsedepartementet vurderer om private tverrfaglige institutt som inngår avtale med fylkeskommunen kan benytte takstene for offentlige poliklinikker. I denne sammenheng vil en også vurdere tverrfaglige takster som passer for slik virksomhet som drives i klinikker som Fysikalsk Medisin 3T as.

Det har i 1999 og 2000 vært overført midler til Sør-Trøndelag fylkeskommune øremerket som støtte til virksomheten ved instituttet Fysikalsk medisin 3T as under kap. 718 post 60 med 500 000 kroner hvert av årene. Disse midlene er fra 2001 lagt inn i rammetilskuddet til Sør-Trøndelag fylkeskommune, jfr. St.prp. nr. 62 (1999-2000) Om kommuneøkonomien 2001. Det legges til grunn at Sør-Trøndelag fylkeskommune stiller dette beløpet til rådighet for Fysikalsk Medisin 3T as på samme måte som i 2000.

For 2001 foreslås bevilget 932 mill. kroner. Midler til takstøkning i 2001 er avsatt under Ymse-posten.

Post 71 Refusjon psykologhjelp

Hovedtrekk ved regelverket

Utgifter til psykologhjelp dekkes etter folketrygdloven § 5-7 og etter forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos psykolog.

Det er et vilkår for dekning av utgifter at undersøkelsen og behandlingen skjer hos psykolog som er godkjent spesialist i klinisk psykologi. Psykologen må, med enkelte unntak, ha avtale om driftstilskudd fra fylkeskommunen. Videre må pasienten være henvist fra lege eller fra leder ved barnevernsadministrasjon. Dette gjelder likevel ikke for opptil tre utredende undersøkelser eller samtaler.

Stønaden ytes etter fastsatte takster. Dette innebærer vanligvis at pasienten må betale en egenandel. Ved behandling av barn og ungdom under 18 år og ved HIV-infeksjon er pasienten fritatt fra å betale egenandel.

Resultatrapport

Tabell 5.66. Regnskapsførte utgifter til privatpraktiserende psykologer i 1998 og 1999 (i mill. kr):

1998

1999

Endring i pst.

Psykologer med avtale

53,0

107,6

102,9

Psykologer uten avtale

56,0

18,5

- 66,9

Avsetning til fond

0,9

0,9

3,9

Sum kap. 2711, post 71

109,9

127,1

15,6

Utviklingen i utgiftene for henholdsvis psykologer med og uten driftsavtale fra 1998 til 1999 har sammenheng med reformen per 1. juli 1998 (se omtale under post 70). Ved hjelp av statlige tilskudd til fylkeskommunene har så godt som alle aktuelle spesialister i klinisk psykologi fått driftsavtale fra 1. juli 1998, og har dermed beholdt refusjonsretten. Omfanget av fylkeskommunale driftsavtaler for psykologer er økt fra ca 100 til ca 390 årsverk i forbindelse med reformen, og refusjonene til psykologer med driftsavtale er økt fra 33,5 mill. kroner i 1997 til 107,6 mill. kroner i 1999.

Egenandelene for psykologhjelp ble økt med gjennomsnittlig 3,5 pst. fra 1. februar 2000 og med 10 pst. fra 10. juli 2000.

De budsjettmessige konsekvensene i 2000 av takstoppgjøret for psykologer per 1. juli 2000 vil bli lagt fram for Stortinget i proposisjon høsten 2000. I forslaget for 2001 er det lagt inn 8 mill. kroner på denne posten som følge av oppgjøret.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Egenandelene for psykologhjelp foreslås økt med gjennomsnittlig 4,5 pst. fra 1. juli 2001. For 2001 foreslås bevilget 154 mill. kroner. Midler til takstøkning i 2001 er avsatt under Ymse-posten.

Post 72 Refusjon tannlegehjelp

Utgifter til tannlegehjelp dekkes etter folketrygdloven § 5-6 og etter forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege.

Trygden yter stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling som utføres av tannlege ved tannsykdommer, munnsykdommer og kjevesykdommer, herunder kjeveortopedi (tannregulering). Det ytes ikke stønad for konserverende behandling.

Folketrygden gir full refusjon etter takster i Den offentlige tannhelsetjeneste for utgifter ved behandling hos tannlege for yrkesskade som går inn under folketrygdloven kap. 13.

Fra 1. oktober 1998 ytes det stønad til full dekning av utgifter til tannlegehjelp for personer med sjeldne medisinske tilstander.

I 1999 økte utgiftene med 7,4 pst. og utgjorde 240,6 mill. kroner.

Det foreslås bevilget 270 mill. kroner for 2001.

Post 73 Stønad til helsetjenester i utlandet

Posten gjelder stønad til helsetjenester i utlandet for personer som omfattes av bestemmelsene i folketrygdloven § 5-24.

Personer som blir syke under midlertidig opphold i utlandet, f.eks. under ferie, gis stønad etter de bestemmelser som gjelder for tilsvarende behandling i Norge, men med de særregler at utgiftene dekkes etter særskilte satser, og at utgifter til sykehusopphold dekkes med opptil et beløp som fastsettes av Stortinget. For 2000 er det maksimale stønadsbeløpet 2 350 kroner per døgn. Beløpet foreslås prisjustert, slik at det fra 1. januar 2001 utgjør 2 400 kroner per døgn. Ambulansetransport dekkes fullt ut.

En del grupper har rett til utvidet stønad under opphold utenfor riket. Dette gjelder bl.a. sjøfolk på norske skip i utenriksfart, norske statsborgere som er statens lønte tjenestemenn i utlandet, norske studenter i utlandet og utsendte arbeidstakere. Nødvendige utgifter til ambulansetransport og til opphold og behandling i helseinstitusjon dekkes fullt ut. Det betales egenandel for legebehandling, tannlegebehandling for sykdom, fysikalsk behandling, behandling hos psykolog og for viktige legemidler. Utgifter for personer med rett til utvidet stønad refunderes i hovedsak av Folketrygdkontoret for utenlandssaker (FFU).

FFU inngikk i 1999 avtale med Intercontinental Corporation (ICC) om administrasjon av refusjon for sykebehandling i USA for studenter. Avtalen er en prøveordning. Våren 2000 la FFU fram en evaluering av avtalen. FFU oppgir at avtalen har medført noe lavere kostnader for folketrygden, og at brukerne er fornøyd med ordningen. Ordningen vil bli videreført. FFU vil vurdere om den bør utvides til å omfatte også andre grupper.

Departementet har gitt forskrift som avskjærer retten til medisinsk stønad fra trygden til personer som er sikret rett etter gjensidighetsavtale med annet land. Denne ordningen har gitt en betydelig reduksjon i folketrygdens utgifter til helsetjenester i utlandet.

Utgiftene til helsetjenester i utlandet var i 1999 på 74 mill. kroner, mens det ble bevilget 80 mill. kroner for 2000.

Det foreslås bevilget 117 mill. kroner for 2001.

Post 74 Tilskudd til Glittreklinikken m.fl.

Posten omfatter mindre ikke-regionaliserte institusjoner som har blitt godkjent etter bestemmelsene i den tidligere sykehuslovens § 1, annet ledd. Bevilgningen til Landsbystiftelsens institusjoner er flyttet til kap. 676 Kompetansesentre for funksjonshemmede, post 70 Kompetansesentre.

Følgende institusjoner blir finansiert over posten:

  • Glittreklinikken, Akershus. Behandling av pasienter med kronisk lungesykdom
  • Granheim lungesenter, Oppland. Behandling av pasienter med kronisk lungesykdom

Folketrygdens budsjett dekker 90 pst. av disse institusjonenes driftsinntekter og den enkelte pasients bostedskommune dekker de resterende 10 pst. Sosial- og helsedepartementet foreslår at det innføres egenbetaling for Glittreklinikken og Granheim lungesenter. Egenbetalingen foreslås satt til 190 kroner, tilsvarende som på opptreningsinstitusjoner. Inntjeningen ved innføring av egenandeler vil bli tilført institusjonene som en styrking av driften. Samlet tilskudd for 2001, ekskl. Landsbystiftelsen, foreslås ført opp med 82 mill. kroner.

Post 75 Opptreningsinstitusjoner

Hovedtrekk ved regelverket

Posten omfatter oppholdsutgifter i opptreningsinstitusjoner, institusjoner for blinde og svaksynte samt Montebellosenteret, opplæringssenter for kreftpasienter. Utgifter til opphold i opptreningsinstitusjoner er ingen pliktmessig ytelse etter folketrygdloven, men dekkes etter forskrift gitt av departementet med hjemmel i folketrygdlovens § 5-22.

Formålet med ordningen er at opphold i opptreningsinstitusjoner skal bedre pasientenes funksjonsnivå, hindre tilbakefall av sykdom/skade og bedre muligheten til egenomsorg. Hovedvilkåret for å yte bidrag til opphold er at behandlingen/opptreningen må være av vesentlig betydning for pasientens sykdom og funksjonsevne.

Med opptreningsinstitusjoner menes institusjoner som er godkjent av Statens helsetilsyn som opptreningsinstitusjon gruppe I eller gruppe II, jf. forskrift gitt med hjemmel i sykehuslovens § 1 andre ledd.

Bidragssatsen per døgn fra folketrygden fastsettes av departementet. I de senere år har Stortinget fastsatt satsene ved behandling av de årlige statsbudsjett. Bidrag fra trygden er ikke ment å dekke pasientens totale utgifter ved opphold i opptreningsinstitusjon. Institusjonen fastsetter selv kurdøgnprisen og pasientene må yte en egenbetaling. Denne egenbetalingen fastsettes av institusjonen selv på grunnlag av driftsbudsjettet og utgjør differansen mellom bidragssatsen fra staten og institusjonens kurdøgnpris.

Hvis det etter en større ortopedisk operasjon er nødvendig å overføre pasienten direkte fra sykehus til en opptreningsinstitusjon, kan det ytes bidrag fra trygden utover bidragssatsen, begrenset til gjeldende kurdøgnpris, fratrukket en egenandel fastsatt av Stortinget. En slik egenandel for ortopediske pasienter ble innført i 1999, og fra 1. januar 2000 er denne egenandelen på kr 125 per oppholdsdøgn.

Når opphold i opptreningsinstitusjon skyldes yrkesskade, eller dersom pasienten er krigspensjonist, dekkes pasientenes egenbetaling fullt ut av folketrygden. I tillegg kan trygden dekke egenbetaling for pasienter med dårlig betalingsevne. Vilkår for dette er nærmere spesifisert i det nye regelverket fra 1999.

Sosial- og helsedepartementet har godkjent Montebellosenteret som rekreasjonshjem for kreftpasienter. Senteret er ikke godkjent som opptreningsinstitusjon. Institusjoner for blinde og svaksynte er heller ikke godkjente opptreningsinstitusjoner. Bidrag til opphold ved slike institusjoner kan ytes etter døgnsatser fastsatt av Sosial- og helsedepartementet. Nærmere regler er gitt av Rikstrygdeverket.

Resultatrapport

Utgiftene på denne posten var i 1999 på 393.4 mill. kroner.

I 1998/99 ble opptreningsinstitusjonene i Skibotn og Alta godkjent som opptreningsinstitusjoner i henholdsvis gruppe II og gruppe I. Totalt hadde landets 40 opptreningsinstitusjoner 2 144 godkjente sengeplasser.

I 2000 har to opptreningsinstitusjoner innstilt sin virksomhet. Dette innebærer at det ved årsskiftet 2000/2001 vil være 38 opptreningsinstitusjoner med i alt 2097 godkjente sengeplasser. For 2000 er bevilgningen 440.7 mill. kroner. Det ligger an til et mindreforbruk for 2000. Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med omgruppering i proposisjonen for 2000.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Som oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 21 (1998-99) Ansvar og meistring nedsatte Sosial- og helsedepartementet en arbeidsgruppe som har vurdert framtidig finansieringsordning for opptreningsinstitusjonene. Arbeidsgruppens flertall foreslo at den totale bevilgning fordeles mellom trygden og fylkeskommunene. Ut fra en samlet vurdering vil imidlertid departementet være tilbakeholden med å legge nye oppgaver til fylkeskommunene. Dette forslaget fra arbeidsgruppens flertall følges således ikke opp i budsjettforslaget for 2001. Det foreslås en harmonisering av egenandelene ved at det innføres en lik egenandel for alle pasientgrupper. Det foreslås således samme egenandel i alle opptreningsinstitusjoner. Med lik egenandel vil bidragssatsen for institusjonene måtte bli ulik, slik at den avspeiler den enkelte institusjons tilbud og faktiske kostnader. Det vil være nødvendig med fastsetting av bidragssats for den enkelte institusjon. Sosial- og helsedepartementet vil foreslå at slik fastsetting av bidragssats foretas av Sosial- og helsedepartementet. Som en midlertidig løsning foreslås fastsetting av bidragssats slik at den enkelte institusjon får en total kurpris (inkl. egenandel) tilsvarende dagens inntektsnivå.

Forslaget til ny egenbetalingsordning innebærer lik egenandel for alle pasienter, bortsett fra når opphold skyldes yrkesskade eller pasienten er krigspensjonist. Personer med dårlig betalingsevne skal fortsatt kunne få dekket opphold fullt ut etter nåværende regelverk.

Departementet foreslår videre at gruppeinndelingen for opptreningsinstitusjonene opphører i løpet av en 3-års periode. Det vil bli foretatt en revisjon av forskriftene for opptreningsinstitusjoner med sikte på å oppnå dette.

Dette forslaget til omlegging, medfører isolert sett en egenandel for 2001 på kr. 220 per døgn.

For å oppnå bedre utgiftsskjerming for kronikere og funksjonshemmede, jfr. også omtale under kap. 2752 post 70, foreslås egenandelen redusert til kr. 190 per døgn. Dette medfører en økt utgift under denne posten på 20 mill. kroner

Det foreslås for 2001 bevilget 449,8 mill. kroner.

Post 76 Private laboratorier og -røntgeninstitutt

Formål

Private laboratorier og røntgeninstitutt inngår i det samlede tilbudet av spesialisthelsetjenester som et supplement til det fylkeskommunale tilbudet. Utgiftene dekkes etter folketrygdlovens § 5-5 med tilhørende forskrift fastsatt av departementet med hjemmel i folketrygdlovens § 5-4 fjerde ledd, § 22-2 andre ledd og smittevernsloven § 6-2. Formålet med stønaden er å gi kompensasjon for utgifter til prøve eller undersøkelse hos privat laboratorium eller røntgeninstitutt. Hovedvilkåret for refusjon er at det dreier seg om nødvendig undersøkelse eller behandling på grunn av sykdom eller mistanke om sykdom.

Resultatrapport 1999

Det har over flere år vært en sterk utgiftsvekst i refusjoner til de private laboratorier og røntgeninstitutt. Regnskap for 1999 viser utgifter på 377 mill. kroner, hvilket er en vekst på vel 16 pst. fra 1998. Utgiftene til røntgeninstitutt har økt mest med 28 prosent mens laboratoriene har økt med om lag 10 prosent. Til sammenligning har utgiftene til den offentlige laboratorie- og røntgenvirksomheten i samme periode økt med henholdsvis 1,4 pst. og 0,1 pst. Volummessig utgjør de private aktørene 27 pst. av landets samlede laboratorie- og røntgenvirksomhet.

Det ble i 1999 ikke foretatt noen generell prisjustering av takstene, og justeringen av bevilgningen gikk i sin helhet til å dekke forventet aktivitet. Stortinget vedtok å øke bevilgningen med 55 mill. kroner ved behandling av St.prp. nr. 17 (1999-2000) for å dekke for økte utbetalinger som følge av høyere aktivitet enn budsjettert.

I 1999 ble to nye private institusjoner (ett laboratorium og ett røntgeninstitutt) innvilget refusjonsrett fra folketrygden.

Tilstandsvurdering

Hovedårsaken til økningen i utbetalingene til private røntgeninstitutt er økt bruk av magnetisk resonanstomografi (MR). Hele 92 pst. av økningen i Rikstrygdeverkets samlede utbetalinger til private røntgeninstitutt fra 1998 til 1999 skyldtes MR. Det var ikke fastsatt takst for disse undersøkelsene i 1999 ved private institutter. De private institutter har derfor kunne benytte takst for computertomografi (CT). Høsten 1999 ble det ved bruk av MR undersøkelser avdekket takstbruk som ikke var i tråd med Sosial- og helsedepartementets intensjoner. Sosial- og helsedepartementet foretok en presisering av merknaden knyttet til bruk av denne taksten. På bakgrunn av dette ble bevilgningen satt ned med 43,5 mill. kroner. Stortinget vedtok å redusere takstene med 5 prosent i forbindelse med behandling av revidert nasjonalbudsjett. I tillegg ble det også vedtatt å innføre en egen takst for MR undersøkelser. Samlet bevilgning i 2000 ble etter dette 377,5 mill. kroner.

Ved omleggingen av finansieringssystemet i 1996 (jf. Budsjett-innst. S. nr. 165 (1994-95)) ble det etablert et system der fylkeskommunene skulle forhandle direkte med de private leverandører om leveranser av tjenester. Samtidig ble det etablert en 4-årig overgangsperiode, der fylkeskommunene var forpliktet til å inngå avtaler basert på tidligere års volum av tjenester. Overgangsordningen opphørte 1. juli 2000 og fra denne dato har fylkeskommunene full frihet når det gjelder kjøp av laboratorie- og røntgentjenester.

Flere fylkeskommuner viser til at de har fått bedre kapasitetsutnyttelse. Fylkeskommunene rapporterer om en markant nedgang i kjøp av tjenester fra private laboratorier, mens avtalene med private røntgeninstitutt i stor grad videreføres.

Sosial- og helsedepartementet tar sikte på å innføre et kontrollprogram for private laboratorier og røntgeninstitutt i løpet av 2001. Dette vil gi bedre oversikt over aktiviteten og et bedre grunnlag for å styre posten.

Budsjettforslag 2001

Det foreslås bevilget 423 mill. kroner for 2001.

Likebehandling av private og offentlige -røntgeninstitutter

Det har i de siste årene vært en kraftig økning i folketrygdens refusjoner til røntgenvirksomhet. Utgiftene steg med vel 23 prosent fra 1997 til 1999, hvorav veksten fra 1998 til 1999 utgjorde hele 28 pst. Siden refusjonssatsene ikke er økt reflekterer dette en sterk underliggende volumvekst. Det er i dag tre forskjellige takstsystemer for røntgentjenester, avhengig av om undersøkelsen foregår ved offentlige røntgenavdelinger, private røntgeninstitutt eller hos privatpraktiserende spesialister. Dette medfører at de mottar til dels ulik trygderefusjon for samme type undersøkelse.

Ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2000 var Stortinget opptatt av at offentlige og private røntgeninstitutter skulle behandles på like vilkår. I forbindelse med dette ble det fattet følgende romertallsvedtak:

»Stortinget ber Regjeringen fremmer forslag for Stortinget om refusjonssats på like vilkår for private og offentlige røntgeninstitutter i sammenheng med statsbudsjettet for 2001.»

Sosial- og helsedepartementet slutter seg til at det er viktig at offentlige og private røntgeninstitutter behandles på like vilkår og vil utarbeide et takstsystem som ivaretar dette. Det er behov for løpende oppdatering av et aktivitetsbasert takstsystem fordi metoder for diagnostikk og behandling hele tiden forandrer seg. Budsjettposten for poliklinikker håndteres fra 2001 som overslagsbevilgning og dermed blir aktivitet og regelverk styrende for utbetalingene. Dette stiller krav til at regler blir klare og enkle å håndtere. Det er også behov for et takstsystem som gir bedre informasjon om faktisk aktivitet og medisinsk variasjon. Dagens takstsystem fanger ikke opp godt nok at undersøkelsene har ulik grad av kompleksitet. Offentlige og private røntgeninstitutter har videre ulike rammebetingelser, for eksempel ved at det offentlige er tillagt beredskapsfunksjoner og har utdanningsoppgaver. Et forslag om at refusjonssatsene for private røntgeninstitutter settes lik nåværende refusjonssatser for offentlige røntgenavdelinger vil således bryte med vilkåret om »refusjonssats på like vilkår».

Sosial- og helsedepartementet varslet i revidert nasjonalbudsjett 2000 at det var tatt initiativ til et arbeid med å se på utviklingen av et felles kodeverk som skal danne grunnlag for et nytt takstsystem for private og offentlige røntgeninstitutt. I den forbindelse har Kompetansesenteret for IT i Helsevesenet (KITH) og Norsk Pasientregister (NPR) på oppdrag fra departementet startet arbeidet. Arbeidet utføres i nært samarbeid med Norsk radiologisk forening som har medlemmer både fra privat og offentlig virksomhet. Dette er et omfattende arbeid som medfører at et nytt takstsystem først kan iverksettes i løpet av 2002. Det reviderte takstsystemet skal ta utgangspunkt i medisinsk sett logiske diagnoser og behandlinger.

Det reviderte takstsystemet skal ivareta følgende målsettinger:

  • sikre effektiv ressursutnyttelse og likeverdige konkurransevilkår for offentlig og private aktører
  • sikre at takstene blir brukt på en entydig og kontrollerbar måte, og gjennom dette oppnå en bedre budsjettstyring
  • gi sammenligningsdata om produksjonen mellom ulike sykehus og mellom offentlig og privat sektor
  • gi mulighet til å kvalitets- og etterprøve medisinsk behandling og prosedyrer

Sosial- og helsedepartementet vil komme tilbake med et nærmere forslag i statsbudsjettet for 2002.

Post 77 Pasienter fra gjensidighetsland m.v.

Posten dekker utgifter for utenlandske pasienter som behandles i Norge og som kommer fra EØS-land og land vi har gjensidig avtale med om dekning av utgifter. Posten dekker også utgifter til behandling i Norge av stønadsberettigede nordmenn bosatt i utlandet.

Utgiftene var 26 mill. kroner i 1999, mens det ble bevilget 31 mill. kroner i 2000.

Det foreslås bevilget 41,2 mill. kroner for 2001.

Post 78 Tilskudd til Beitostølen helse-sportsenter m.fl.

Posten omfatter driftsutgifter til enkelte institusjoner som ikke inngår i fylkeskommunenes helseplaner, jf. folketrygdloven § 5-20.

Følgende institusjoner finansieres over denne posten:

  • Attføringssenteret i Rauland. Institusjon for medisinsk rehabilitering (AIR)
  • Beitostølen helsesportsenter, Oppland. Medisinsk rehabilitering av pasienter med somatiske (herunder sansetap) og psykiske lidelser (BHSS)
  • Hernes Institutt, Hedmark. Medisinsk rehabilitering av somatiske lidelser (HI).
  • Valnesfjord helsesportsenter, Nordland, Medisinsk rehabilitering av somatiske lidelser (VHSS).

Som en oppfølging av St.meld. nr. 21 (1998-99) Ansvar og meistring er det foretatt en gjennomgang av institusjonene. Departementet vil arbeide med å fastsette krav til denne typen institusjoner som grunnlag for tilsyn og evt. godkjenning av nye institusjoner.

Det var bevilget 103,6 mill. kroner for 2000. Utgiftene i 1999 var 102,5 mill. kroner.

Det foreslås bevilget 103,9 mill. kroner for 2001.

Programkategori 30.50 Legehjelp, medisin m.v.

Utgifter under programkategori 30.50 fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

Pst. endr. 00/01

2750

Syketransport m.v.

1 754 862

1 785 000

1 895 000

6,2

2751

Medisiner m.v.

6 333 873

6 671 000

7 407 000

11,0

2752

Refusjon av egenbetaling

1 253 214

1 400 000

1 795 000

28,2

2755

Helsetjeneste i kommunene

2 590 910

2 617 000

2 979 000

13,8

Sum kategori 30.50

11 932 859

12 473 000

14 076 000

12,9

Utgifter under programkategori 30.50 fordelt på postgrupper:

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

Pst. endr. 00/01

60-69

Overføringer til kommuneforvaltningen

330 510

342 000

359 000

5,0

70-89

Andre overføringer

11 602 349

12 131 000

13 717 000

13,1

Sum kategori 30.50

11 932 859

12 473 000

14 076 000

12,9

Kap. 2750 Syketransport m.v.

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

71

Skyssvederlag for leger m.v.

316 832

320 000

336 000

72

Luftambulansetransport

243 868

224 000

285 000

73

Kiropraktorbehandling

10 310

11 000

14 000

75

Logopedisk behandling

18 210

18 000

25 000

77

Syketransport

1 131 968

1 173 000

1 192 000

78

Oppholdsutgifter

33 674

39 000

43 000

Sum kap 2750

1 754 862

1 785 000

1 895 000

1. Innledning

Kapitlet omfatter transportutgifter samt behandling som ligger utenfor kommunens og fylkeskommunens ansvarsområde. Folketrygden dekker reise- og oppholdsutgifter for pasient og eventuell nødvendig ledsager ved reise til undersøkelse og behandling. Hvis pasienten av medisinske grunner ikke kan møte fram på behandlingsstedet, dekkes reiseutgifter for helsepersonell. Luftambulansetjenesten finansieres også over dette kapitlet. Likeledes refusjon for behandling hos privatpraktiserende kiropraktor og logoped. Reiser til undersøkelse og behandling hos lege og i sykehus m.v. (syketransport) utgjør den største utgiftsposten med mer enn 1,1 milliarder kroner utbetalt i 1999.

Post 71 Skyssvederlag for leger m.v.

Hovedtrekk ved regelverket

Posten omfatter reiseutgifter for helsepersonell som leger, fysioterapeuter, hjemmesykepleiere m.m. Den dekker også utgifter til kommunelegenes reiser i forbindelse med utekontordager, og reise- og oppholdsutgifter ved ambulant spesialisttjeneste i Nord-Norge og visse andre distrikter. Utgiftene dekkes etter § 5-19 i folketrygdloven med tilhørende forskrifter

Formålet med lovbestemmelsen er å dekke helsepersonellets utgifter til skyss ved reise for å foreta undersøkelse eller behandling.

Sosial- og helsedepartementet har fastsatt egen forskrift om organisering og finansiering av ambulansebåttjenesten og skyssbåttjenesten for helsepersonell. Forskriften skal bl.a. sikre at skyss av helsepersonell med båt samordnes med den fylkeskommunale ambulansebåttjenesten.

Resultatrapport

Det ble i 1998 satt i verk et prøveprosjekt i Finnmark der helsepersonell (kiropraktor og fysioterapeut) kunne reise og behandle pasienter i nærheten av deres hjemsted i stedet for at hver enkelt pasient skulle reise lange avstander til nærmeste behandler. Intensjonen med prøveprosjektet var å få dokumentert besparelser i form av reduserte reiseutgifter og antall dager med sykepenger. Prosjektet ble evaluert i 1999. Konklusjonen i evalueringen var at ordningen ble godt mottatt hos behandlere, pasienter, henvisende lege mv. Prosjektet kunne vise til relativt store innsparinger samtidig som ekstrautgiftene til reiser og administrasjon var beskjedne. Ordningen er gjort permanent fra 1. januar 2000.

I Budsjett-Innst. S. nr. 11 (1999-2000) ba Stortinget departementet vurdere om ordningen med ambulant helsetjeneste i Finnmark kan utvides til å omfatte andre deler av landet. Etter det trygdeetaten opplyser, er det for tiden begrenset behov for tilsvarende ordninger andre steder. Det er ikke klarlagt at aktuelle behandlere vil være interessert i å gi helsetjenester ambulant. Det synes også å være usikkerhet med hensyn til fylkeskommunenes organisering av et ambulant behandlingstilbud når kommunen har ansvar for den aktuelle helsetjenesten. Departementet vil etter dette på det nåværende tidspunkt ikke tilrå en utvidet bruk av ambulant helsetjeneste.

Utgiftene i 1999 var på 317 mill. kroner, mens det er bevilget 336 mill. kroner for 2000.

Utfordringer og hovedprioriteringer for 2001

I oppgavefordelingsutvalgets innstilling, NOU 2000:20, er spørsmålet om overføring av ansvaret for syketransport og skyss av helsepersonell behandlet. Utvalget anbefaler overføring av ansvar, og anbefaler at ansvaret for skyss av helsepersonell deles mellom kommuner og det regionale nivået. Det tas sikte på å legge fram et stortingsdokument våren 2001 om saken. Spørsmålet om overføring av ansvar for skyss av helsepersonell m.v. vil bli sett i sammenheng med oppfølgingen av innstillingen fra Oppgavefordelingsutvalget.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Det foreslås bevilget 336 mill. kroner for 2001.

Post 72 Luftambulansetransport

Hovedtrekk ved regelverket

Stønad ved bruk av luftambulansene er hjemlet i folketrygdloven § 5-16.

Formålet med stønaden er å dekke utgifter til transport til sykehus mv. med ambulansefly eller helikopter. Helsetjenesten av luftambulansetjenesten er omtalt under Sosial- og helsedepartementets budsjett kap. 739, andre utgifter.

Luftambulansetjenesten skal være en integrert del av den samlede ambulansetjeneste og den øvrige helsetjeneste og skal bidra til å realisere helsetjenestens samlede målsettinger. Luftambulansetjenestens primære og prioriterte oppgave er å bidra til at befolkningen får nødvendig akuttmedisinsk behandling.

Fra 1988 ble det etablert en landsdekkende luftambulansetjeneste. Luftambulansen er lege-/sykepleierbemannet med beredskap hele døgnet.

Staten har planleggings-, utbyggings- og driftsansvaret for luftambulansetjenesten. Planleggingsansvaret for luftambulansetjenesten skal utøves i samarbeid med fylkene og tjenesten skal inngå i det respektive fylkes helseplan, jf. sykehusloven § 2.

Antall baser og lokalisering av baser bestemmes bl.a. ut fra følgende hovedmål:

  • Tjenesten skal være organisatorisk og faglig integrert med den øvrige ambulansetjeneste og spesialisthelsetjeneste
  • Tilpasning til brukernes behov
  • Effektiv ressursutnyttelse
  • Rimelig geografisk fordeling

Etter forskrift om dekning av utgifter til luftambulansetransport, dekker ikke folketrygden utgifter ved overføring av pasienter mellom helseinstitusjoner, med mindre overføringen skjer av akuttmedisinske grunner. Fylkeskommuner som ønsker å benytte flyene til tilbakeføringer skal fra 2000 dekke deler av kostnaden selv. Dette er anslått å gi en årlig innsparing på 5 mill. kroner i folketrygdens budsjett .

Resultatrapport

Statens luftambulanse spenner over mange ulike typer funksjoner og typer oppdrag. Det har vært en betydelig aktivitetsøkning de siste årene, men med en utflating av aktivitetsnivået det siste året.

I 1999 ble det fløyet ca. 5 500 timer med ambulansehelikopter og ca. 8 000 timer med ambulansefly. I overkant av 11 000 pasienter ble behandlet/transportert. Utgiftene i 1999 var på 244 mill. kroner.

Luftambulansetjenesten består av 11 ambulansehelikoptere og 8 ambulansefly (hvorav ett reservefly). I tillegg flyr redningstjenesten også ambulanseoppdrag (helikopter).

Helikoptrene er stasjonert ved følgende baser:

  • Tromsø, Brønnøysund, Trondheim, Ålesund, Førde, Bergen, Stavanger, Arendal, Lørenskog, Ål og Dombås.

Ambulanseflyene er stasjonert i:

  • Kirkenes, Alta (2 fly), Tromsø, Bodø, Brønnøysund og Ålesund.

I tillegg er et syketransportfly stasjonert på Gardermoen. Dette flyet planlegges konvertert til et fullverdig ambulansefly fra 2001.

Ambulansetjeneste med redningshelikoptere utføres fra basene Banak, Bodø, Ørland og Sola. Rikstrygdeverket betaler redningstjenesten for ca. 1000 timer ambulanseflyging per år, noe som utgjør ca 24 mill. kroner.

Det er fra 1995 inngått en avtale om luftambulansetjeneste i Värmlands län mellom Rikstrygdeverket og Landstinget i Värmland. Avtalen har et omfang på ca. 15 oppdrag per år. Dagens avtale gjelder fram til 1. januar 2001.

En departementsoppnevnt arbeidsgruppe som vurderte spørsmål knyttet til flysikkerheten i Statens luftambulanse, fremsatte forslag om diverse tiltak for å bedre flysikkerheten. Tiltakene er blitt iverksatt gradvis over tid, og kostnadene er i stor grad utgiftsført i 1999. Statens luftambulanse har med bakgrunn i tjenestens historie fokusert på kvalitets- og sikkerhetsarbeidet i de senere årene.

Sosial- og helsedepartementet la 30. juni 2000 fram St.meld. nr. 43 om akuttmedisinsk beredskap. Statens luftambulanse er omtalt under kap. 5 i meldingen. Det tas her opp problemstillinger knyttet til målsettinger for tjenesten, organisering av tjenesten, basestruktur og sikkerhet.

Utfordringer og hovedprioriteringer

Det har tidligere vært gjennomført 2 anbudsrunder i luftambulansetjenesten. Den første i tilknytning til etableringen av tjenesten i 1988. Den andre anbudsrunden ble gjennomført med virkning fra 1994. Inneværende konsesjonsperiode skulle avsluttes i 1998, men er blitt forlenget først og fremst på grunn av forventet innføring av nye felles europeiske luftfartsregler. Kontraktene med de nåværende luftambulanseoperatørene går ut 1. april 2001 for helikoptre og 1. juli 2001 for fly.

Rikstrygdeverket har i 2000 gjennomført ny anbudsrunde både for helikoptertjenesten og for flytjenesten. De selskapene som opererer i dag (Lufttransport a/s, Airlift a/s og Norsk Luftambulanse a/s) beholder operatøransvaret også i neste konsesjonsperioden, men med visse rokkeringer på enkelte baser. De nye kontraktene medfører en merutgift på 30 mill. kroner i 2001. Merutgiftene er nødvendig for å kunne videreføre luftambulansetjensten på minst samme nivå som i dag. Basen i Arendal vil få et nytt og bedre helikopter enn dagens. Hensikten er å prøve ut en ny helikoptertype som tilfredsstiller de nye internasjonale kravene som sannsynligvis kommer fra 2005.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Fra 2001 er det inngått avtale med forsvaret om at utgiftene til ambulansetjenste med redningshelikoptre fra basene Banak, Ørland, Bodø og Sola skal holdes innenfor en ramme på 20 mill. kroner. Rikstrygdeverket skal betale redningstjenesten for ca. 830 timer ambulanseflyging per år.

Bevilgningen foreslås økt med 54 mill. kroner. Av dette utgjør merutgifter i forbindelse med nye kontrakter 30 mill. kroner (jf. over), mens 24 mill. kroner skyldes øvrige kostnadsøkninger som er nødvendige for å opprettholde tjenestenivå og sikkerhet.

Det foreslås bevilget 285 mill. kroner for 2001.

Post 73 Kiropraktorbehandling

Utgifter til behandling hos kiropraktor dekkes etter folketrygdloven § 5-9 og etter forskrift om stønad til dekning av utgifter til behandling hos kiropraktor.

Det er et vilkår for å dekke utgifter at behandlingen er av vesentlig betydning for pasientens funksjonsevne. Videre må pasienten være henvist fra lege.

Kiropraktorene har adgang til selv å rekvirere røntgen ved offentlig sykehus eller godkjent røntgeninstitutt, også når pasienten ikke er henvist fra lege.

Det gis stønad for maksimalt 10 behandlinger per 12 måneder (med mulighet for ytterligere 4 i særlige tilfeller). Stønaden er 40 kroner per behandling.

Det er innført takst for første gangs undersøkelse på 80 kroner fra 1. januar 2000.

Stortinget har bedt Regjeringen om å gjennomføre en prøveordning for kiropraktorer og fysioterapeuter med videreutdanning i manuell terapi (manuellterapeuter) i et representativt utvalg av fylker. Forsøket innebærer at henvisningskravet for trygderefusjon avvikles. De to personellgruppene vil også få anledning til å sykemelde sine pasienter for en kortere periode og henvise til fysioterapeut og til spesialist på nærmere fastsatte vilkår. Rikstrygdeverket har fått i oppdrag å forberede forsøket, som forventes å starte opp i andre halvår 2001.

Om lag 70 prosent av pasientene som i dag går til kiropraktor får ikke refundert utgiftene fordi de ikke har henvisning fra lege. Når henvisningskravet fra lege bortfaller, vil dette medføre merutgifter. All behandling utført av manuellterapeuter skjer derimot etter henvisning fra lege. For denne gruppen forventes ikke merutgifter ved at henvisningskravet faller bort.

Forutsatt at ca. 15 prosent av kiropraktorene i Norge vil delta i prøveordningen, anslås merutgiftene til 4 mill. kroner på årsbasis og 2 mill. kroner i 2001. I tillegg forventes en liten økning i reise- og oppholdsutgifter til og fra kiropraktor.

Utgiftene ble 10 mill. kroner i 1999 og bevilget beløp for 2000 er 11 mill. kroner. Det føres opp 14 mill. kroner for 2001.

Post 75 Logopedisk behandling

Posten gjelder utgifter til logopedisk behandling hos privatpraktiserende logoped som dekkes med hjemmel i folketrygdloven § 5-10 og tilhørende forskrift fastsatt av Sosial- og helsedepartementet.

Det er et vilkår for rett til stønad at medlemmet er henvist fra lege. Behandlingen må være av vesentlig betydning for medlemmets sykdom og funksjonsevne.

Kommunen og fylkeskommunen har etter skolelovgivningen ansvar for å gi spesialundervisning, herunder logopedisk hjelp, til alle aldersgrupper.

Etter opplæringsloven § 5-2 har voksne en individuell rett til spesialundervisning etter en sakkyndig vurdering. Kommunene har plikt til å gi slik opplæring. Voksne som har vært utsatt for skade eller sykdom som gjør at de har behov for ny opplæring i grunnleggende kommunikasjonsferdigheter, faller inn under denne bestemmelsen.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har i samråd med Sosial- og helsedepartementet oppnevnt en arbeidsgruppe som skal se nærmere på ansvarsforhold knyttet til behandling/opplæring av personer med språk- og talevansker. Arbeidsgruppen tar sikte på å avlevere sin rapport innen utgangen av 2000.

Det foreslås bevilget 25 mill. kroner for 2001.

Post 77 Syketransport

Hovedtrekk ved regelverket

Utgifter til syketransport dekkes etter folketrygdloven §§ 5-16 til 5-18, jf. forskrift om stønad til dekning av utgifter ved reise for undersøkelse og behandling, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet.

Formålet med stønaden er å gi hel eller delvis kompensasjon for nødvendige reiseutgifter til lege, sykehus m.v.

Hovedvilkåret for å dekke utgifter er at det dreier seg om nødvendig reise eller opphold i forbindelse med undersøkelse eller behandling. Vanligvis dekkes reise med billigste forsvarlige transportmiddel til nærmeste sted der helsetjenesten kan gis.

Fra 1. juli 2000 betales en egenandel på 80 kroner for hver reise (160 kroner for reiser tur/retur). Utgifter til syketransport som er lavere enn den fastsatte egenandelen, kan føres på kvitteringskort for egenandeler og refunderes for personer med frikort. Det er en forutsetning av utgiftene overstiger lokal minstetakst med rutegående transportmiddel.

Fritt sykehusvalg innføres fra 1. januar 2001. Det er lagt til grunn at dette samlet sett ikke skal få økonomiske konsekvenser for utgiftene til syketransport. Stortinget har derfor vedtatt at egenandelen ved bruk av fritt sykehusvalg settes til 200 kroner per reise (400 kroner ved reise tur/retur). I tillegg ble den alminnelige egenandelen ved reise satt opp fra 55 kroner til 60 kroner fra 1. januar 2000 på grunn av innføring av fritt sykehusvalg. Egenandelen ble ytterligere økt fra 60 til 80 kroner fra 1. juli 2000. Egenandelen for de som benytter fritt sykehusvalg kan ikke tas med under ordningen med utgiftstak for betaling av egenandeler.

Fra 2000 er godtgjørelsen ved bruk av eget transportmiddel 1,60 kroner per km. Det gis et tillegg på 0,25 kroner dersom passasjer med rett til refusjon tas med på reisen.

Resultatrapport

Tabell 5.67. Regnskapsførte utgifter til syketransport 1995-99 (i mill. kr):

1995

1996

1997

1998

1999

Pst endr
95/99

Drosje

496,3

543,6

574,6

643,8

671,9

35,4

Rutegående

220,7

237,7

258,5

266,4

275,2

24,7

Annet

135,3

142,3

151,4

171,2

185,9

37,4

Sum kap. 2750 post 77

852,3

923,6

984,5

1 081,4

1 132,0

32,8

Fra 1998 til 1999 økte utgiftene til syketransport med 53 mill. kroner, eller 4,9 pst. Utgiftene i 1999 kom opp i mer enn 1,1 milliard kroner, eller ca 255 kroner per innbygger i gjennomsnitt. Utgiftsveksten i perioden 1995-99 var på nesten 33 pst.

Bruk av rutegående transport vil normalt være rimeligste reisemåte, og utgjorde i 1999 i underkant av 25 pst. av totalutgiftene. Drosjetransport utgjorde nesten 60 pst av de samlede utgifter. Drosjenes andel av utgiftene var 1 pst. høyere i 1999 enn fire år tidligere, mens andelen rutegående transport gikk ned med ca. 1,5 pst i samme periode.

Det er en målsetting å samordne syketransport med drosje slik at flere pasienter deler bil ved reise til eller fra behandling. Høy samordningsgrad vil gi betydelig reduksjon i drosjeutgiftene, men skal ikke medføre betydelig ulempe for pasienten. Trygdeetaten har opprettet kjørekontorer i fylkene som samordner drosjetransporter. Ut fra tall fylkestrygdekontorene har meldt inn, kan samordningsgraden anslås å ligge på minst 1,3 pasienter per drosjetur som et gjennomsnitt for turer som bestilles gjennom kjørekontorene. Fylkenes tall er imidlertid per i dag usikre og mangelfulle på dette området.

I statsbudsjettet for 1999 ble det bevilget midler til Rikstrygdeverket til en gjennomgang av syketransportområdet, og til å utarbeide et felles opplegg for registrering av statistikk og et felles edb-system for alle kjørekontorer, samt etablering av offentlige kjørekontorer i ett eller to fylker. Innholdet er omtalt i statsbudsjettet for 2000.

Arbeidet med å tilpasse et edb-program for samordning av transporter til trygdeetatens bruk ved kjørekontorene pågår i hele 2000. Det er også utarbeidet en felles mal for registrering av statistikk for samordning av syketransport.

I oktober 1999 ble det åpnet nye offentlige kjørekontorer i Hordaland og Møre og Romsdal.

Avtale om syketransport i Sør-Norge med eget dedikert fly er forlenget fram til 1. april 2001. Operatør av flyet er Nor Aviation AS. Medisinsk ansvar og koordinering av flyet er lagt til Sentralsykehuset i Akershus. Syketransportflyet skal i første rekke overta pasienter som i dag fraktes med rutefly. Flyet er ment som en ren transporttjeneste og har ikke medisinsk teknisk utstyr i særlig grad.

Staten har inngått ny avtale med SAS om bruk av dette selskapet til flytransport. I likhet med tidligere omfatter avtalen også syketransport.

Utfordringer og hovedprioriteringer

Hovedmål

Resultatindikatorer

Kompensasjon for utgifter til
syketransport

Utgiftsutviklingen fordelt etter transportmidler
Samordningsgrad for drosjetransport

Som en følge av at Konkurransetilsynet besluttet å oppheve maksimalprisreguleringen for drosjetransport i en del områder og at reglene for turvognløyver også er endret, er konkurransesituasjonen for kjøreoppdrag endret. Denne situasjonen gjør at det i fremtiden legges økt vekt på gjennomføring av anbudskonkurranser m.v. for syketransport.

Som en oppfølging av områdegjennomgangen, jf. omtale under resultatrapport er det foretatt enkelte regelforenklinger og regelforbedringer for syketransport. Det er ønskelig å arbeide videre med enkelte sider ved regelverket på området, bl.a. av hensyn til administrative forenklinger.

Rapporten fra områdegjennomgangen behandlet tiltak for å effektivisere og forbedre arbeidet ved kjørekontorene. Offentlige kjørekontorer foreslås, og endringer i kjørekontorstrukturen kan være aktuelt i noen fylker.

Rikstrygdeverket har i en rapport januar 2000 utredet konsekvensene ved en overføring av ansvar for syketransport og skyss av helsepersonell fra folketrygden til kommunesektoren, og gir en oversikt over dagens ordning og en gjennomgang av tidligere behandling av spørsmålet om ansvarsoverføring. Videre gis det en vurdering av dagens organisering i forhold til fylkeskommunal/kommunal organisering. Rapporten skisserer videre ulike modeller for en ansvarsoverføring til kommunesektoren, og det gis en redegjørelse for virkningene.

I rapporten anbefales det at en eventuell overføring av syketransport bør skje til fylkeskommunen, isteden for en delt løsning mellom med både kommunalt og fylkeskommunalt ansvar.

Prosjektet har skissert to ulike modeller for fylkeskommunalt ansvar for syketransport. Hovedskillet går mellom en sterk statlig styring og en ordning med betydelig frihet for fylkeskommunen til å bestemme innholdet i tjenesten.

Fordelene ved å overføre ansvaret for stønadsområdene til kommunesektoren ligger særlig i mulighetene for en bedre og mer kostnadseffektiv transporttjeneste. Rapporten peker imidlertid på at det i den senere tid har skjedd en utvikling i retning av større statlig styring på helseområdet, samtidig som pasienten har fått større frihet til selv å velge hvor vedkommende skal behandles. Denne utviklingen kan begrense fylkeskommunenes styringsmuligheter. Retten til fritt sykehusvalg er av størst betydning i denne sammenheng.

I høringsuttalelsene tar et flertall av de fylkeskommunene som har uttalt seg, et klart standpunkt for fortsatt statlig ansvar for syketransport. Kommuner som har uttalt seg er delt i spørsmålet om overføring av ansvar.

I oppgavefordelingsutvalgets innstilling, NOU 2000:22, er ansvarsforholdene for syketransport og skyss av helsepersonell vurdert:

»I tråd med det finansielle ansvarsprinsippet, jf. utvalgets retningslinjer for oppgavefordeling, mener utvalget at ansvaret for syketransport og skyss av behandlingspersonell bør overføres til kommunesektoren. Etter utvalgets vurdering har tidligere forsøk vist at transporttilbudet og pasientens velferd vil bli godt ivaretatt av det regionale folkevalgte nivået og at en ansvarsoverføring ikke innebærer en bekymringsfull svekkelse av den enkelte pasients rettigheter.»

Utvalget anbefaler at det regionale folkevalgte nivået bør overta det samlede ansvaret for syketransport selv om det innebærer et brudd på det finansielle ansvarsprinsippet i forhold til transport til kommunehelsetjenester, bl.a. av hensyn til likebehandling av pasienter.

Utvalget anbefaler at ansvaret for skyss av helsepersonell deles mellom kommuner og det regionale folkevalgte nivået.

Spørsmålet om overføring av ansvar for syketransportjenestene vil bli sett i sammenheng med oppfølgingen av innstillingen fra Oppgavefordelingsutvalget.

Det tas sikte på å legge fram et stortingsdokument i løpet av våren 2001 om saken.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Det foreslås en økning i egenandelen for syketransport på kroner 5 til kroner 85. Satsen for kilometergodtgjørelse foreslås økt til kroner 1,65.

Det er dokumentert at kjørekontorer bidrar til å begrense veksten i folketrygdens utgifter til syketransport. Det foreslås å opprette kjørekontorer i de to siste fylkene som ikke allerede har dette. Tiltaket er beregnet å gi mindreutgifter til syketransport på 8 mill. kroner. Kap. 2600 post 01 Trygdeetatens driftsbudsjett, foreslås samtidig styrket med 1,5 mill. kroner, slik at netto innsparing blir for folketrygden 6,5 mill. kroner.

Det foreslås bevilget 1 192 mill. kroner for 2001.

Post 78 Oppholdsutgifter

Stønad til dekning av oppholdsutgifter er hjemlet i folketrygdloven § 5-17.

Formålet er å gi delvis kompensasjon for medlemmets nødvendige utgifter til opphold i forbindelse med reise til lege, sykehus m.v.

Stønad gis til pasienten selv og eventuell nødvendig ledsager. Kostgodtgjørelsen er 140 kroner per døgn når det effektive fravær fra hjemstedet overstiger tolv timer. Losjigodtgjørelse for overnatting i hotell o.l. er på inntil 195 kroner per døgn. Til nødvendig ledsager ytes også arbeidsgodtgjørelse i form av erstatning for legitimert tapt arbeidsinntekt. Godtgjørelsen er på inntil 80 kroner per time. Pasienten selv har ikke krav på erstatning for tapt arbeidsfortjeneste ved fravær fra arbeidsplassen som følge av reise til lege m.v. Ved yrkesskade ytes dog kompensasjon for tapt arbeidsinntekt hvis fraværet har vart i minst to timer.

Det foreslås at kostgodtgjørelsen økes til 145 kroner per døgn fra 1. januar 2001, mens ledsagergodtgjørelsen foreslått satt til kr. 80 pr. time.

I innstillingen til Sosial- og helsedepartementets budsjett for 2000 viste sosialkomiteen til at losjigodtgjørelsen for overnatting i hotell eller tilsvarende var foreslått til 195 kroner. En samlet komite uttrykte at i forhold til prisnivået på hotellovernattinger, ville pasienter som var avhengige av slikt tilbud for å få sine sykehuskonsultasjoner påføres en uforholdsmessig stor egenbetaling. Komiteen ba om at det ble vurdert å sette opp denne satsen betydelig.

Som et ledd i opplegget for bedre utgiftsskjerming for kronikere og funksjonshemmede, jf. omtalen under kap. 2752, foreslås at losjigodtgjørelsen settes opp med 50 kroner per døgn ut over vanlig prisjustering fra 1. januar 2001. Losjigodtgjørelsen foreslås etter dette økt til 250 kroner fra 1. januar 2001. Merutgiftene anslås til 5 mill. kroner.

Posten omfatter ikke utgifter til opphold i sykehotell. Det ble bevilget 39 mill. kroner til dette formålet i 2000.

Det foreslås bevilget i alt 43 mill. kroner.

Kap. 2751 Medisiner m.v.

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

70

Legemidler

5 146 075

5 385 000

6 011 000

72

Sykepleieartikler

796 856

863 000

921 000

73

Ortopediske hjelpemidler m.v.

390 942

423 000

475 000

Sum kap 2751

6 333 873

6 671 000

7 407 000

Legemidler er den største utgiftsposten på helsevernområdet (programområde 30). Utgiftene har hatt en høy prosentvis vekst de senere år, men vekstraten sank noe i 1999. Også for de andre utgiftspostene på dette kapitlet, ortopediske hjelpemidler og spesielt medisinsk utstyr (sykepleieartikler), var utgiftsøkningen relativt moderat fra 1998 til 1999.

Post 70 Legemidler

Hovedtrekk ved regelverket

Utgifter til legemidler dekkes etter forskrift av 18. april 1997 nr. 330 fastsatt av Sosial- og helsedepartementet i medhold av folketrygdloven § 5-14. Formålet med stønaden er først og fremst å:

  • ekke utgifter for pasienter med alvorlig, kronisk sykdom eller med høy risiko for sykdom hvor det er nødvendig med langvarig medikamentell behandling
  • sikre mest mulig lik og enkel tilgang til effektive og sikre legemidler
  • stimulere til ansvarlig og kostnadsbevisst forskrivning og bruk av legemidler hos lege og pasient.

Stønadsplikten er som hovedregel begrenset til å gjelde utgifter til medisiner til bruk ved nærmere angitte sykdommer. Hvilke sykdommer det gjelder er angitt i forskriftens § 9 (jf. § 1), med en korresponderende preparatliste under § 10. Preparatlisten ajourføres kvartalsvis. Etter § 10a kan det i særlige tilfelle ytes stønad til et legemiddel ved en sykdom som er oppført i § 9 selv om legemiddelet ikke er oppført i preparatlisten.

Det kan unntaksvis ytes refusjon etter forskriftens § 2 til legemidler som brukes til behandling av sjeldne, kroniske sykdommer som ikke er tatt med under forskriftens § 9.

Det generelle vilkår for refusjon er at sykdommen er gått inn i en langvarig fase, dvs. av minst 3 måneders varighet.

Fra 1. januar 1999 er egenandelen den samme for alle pasienter - 36 pst. av reseptbeløpet, maksimalt 340 kroner. Før 1999 hadde alders- og uførepensjonister og barn mellom 7 og 16 år en lavere egenandel. Barn under 7 år betaler ikke egenandel.

I 1993 ble det innført en referanseprisordning som går ut på at det for medisinsk likeverdige legemidler kan settes en felles referansepris, med utgangspunkt i prisen på det billigste legemidlet, som er det maksimale beløp folketrygden refunderer. Hvis legen/pasienten velger et dyrere preparat, må pasienten selv dekke det overskytende beløp. Differansen mellom faktisk pris og referanseprisen faller ikke inn under frikortordningen.

Referanseprisordningen for synonympreparater ble fra 15. mars 1998 utvidet til også å gjelde legemidler som parallellimporteres i konkurranse med det direkteimporterte legemidlet. Fra 15. juli 1999 ble referanseprissystemet ytterligere utvidet. Utvidelsen omfattet både nye sykdomsgrupper og at det ikke lenger stilles krav om at legemidler skal ha samme farmasøytiske form (tabletter, pulver m. v.) ved gruppering under samme referansepris.

I forbindelse med implementeringen av EU-direktiv 89/105/EØF er det fra 1. januar 2000 fastsatt saksbehandlingstid på maksimum 90 dager for en søknad om få oppført et legemiddel i preparatlisten.

Resultatrapport

Tabell 5.68. Medisiner - utgiftsutviklingen de siste 5 årene

År

Utgifter (mill.
kroner)

Endring (mill.
kroner)

Endring (pst.)

1995

3 665

1996

4 065

400

10,9

1997

4 476

411

10,1

1998

5 015

539

12,0

1999

5 146

131

2,6

Tabellen viser at folketrygdens utgifter til legemidler på blå resept har økt sterkt de siste årene. I 1995 var utgiftene 3 665 mill. kroner og i 1999 5 146 mill. kroner, det vil si en økning på om lag 40 prosent i denne perioden. De viktigste faktorene bak kostnadsveksten er økt forbruk og overgang til nye og dyrere legemidler.

Den beskjedne økningen på 2,6 pst. fra 1998 til 1999 skyldes i hovedsak hevingen av egenandelen for unge og alders- og uførepensjonister. Fra 1. januar 1999 ble egenandelene for disse hevet til samme nivå som for resten av befolkningen. Samlet betalte pasientene 9,8 pst. av utgiftene til legemidler som ble omsatt på blå resept i 1998 og 13,4 pst. i 1999. Endringen har imidlertid også gitt utslag i utgiftene til refusjon av egenandeler for brukere med frikort, jf. kap. 2752 Refusjon av egenbetaling.

Legemidler mot hjerte- og karsykdommer har stått for en stor del av omsetningsveksten de siste årene. Denne veksten har fortsatt også i 1999.

I St.prp. nr. 1 (1999-2000) Tillegg nr. 4 varslet departementet at praksis for fastsettelse av maksimalpriser for reseptpliktige legemidler skulle endres. Prisfastsettelsen baseres på prisene i et utvalg europeiske land. Tiltaket ble på usikkert grunnlag anslått å gi innsparinger for folketrygden på om lag 130 mill. kroner i 2000. Nærmere beskrivelse av den nye praksisen og mer presise budsjettanslag ble gitt i St.prp. nr. 61 (1999-2000). Innsparingsanslaget ble i denne proposisjonen hevet til 155 mill. kroner i 2000 og 310 mill. kroner i 2001, basert på at man i 2000 kunne fastsette nye maksimalpriser på de ca. 50 mest omsatte preparatene. Den nye praksisen ble iverksatt fra 1. juli 2000, da de første nye maksimalprisene ble fastsatt. Statens legemiddelkontroll vil i 2001 arbeide videre med å fastsette nye maksimalpriser for de øvrige preparater på markedet. For 2001 anslås dette å gi en innsparing på ytterligere 60 mill. kroner.

Før et legemiddel markedsføres i Norge, må søknad om markedsføringstillatelse være innvilget av Statens legemiddelkontroll. Preparater som ikke markedsføres kan likevel være tilgjengelige gjennom ordningen med godkjenningsfritak. Godkjenningsfritak innebærer at den enkelte lege søker Statens legemiddelkontroll om å få forskrive et spesifikt ikke-markedsført preparat til enkeltpasienter. Det ble omsatt preparater på godkjenningsfritak for ca 200 mill. kroner i 1999.

I St.prp. nr. 61 (1999-2000) foreslo Regjeringen å stramme inn på anledningen til å yte refusjon etter § 10a for slike preparater i de tilfeller der det er grunn til å tro at markedsføringstillatelse vil bli søkt. Stortinget sluttet seg til forslaget. Som en konsekvens av dette vil folketrygden oppnå en innsparing på 60 mill. kroner i 2001.

Utfordringer og hovedprioriteringer

Utvidelsene av referanseprissystemet for legemidler i 1998 og 1999 er blitt møtt med kritikk fra både pasienter, apotek legemiddelindustri og leger. Som en følge av kritikken ble det annonsert en bred evaluering av ordningen, og med en tidsramme som ville gjøre det mulig å orientere Stortinget om denne i statsbudsjettet for 2001

ECON Senter for økonomiske analyser ble i januar 2000 engasjert av SHD for å evaluere systemet på bred basis. ECON ble bedt om å kartlegge og vurdere om systemet har fungert etter forutsetningene. De ble også bedt om å vurdere i hvilken grad praktiseringen av ordningen har gitt uønskede bieffekter. Kartleggingen har således vært både av kvalitativ og kvantitativ karakter.

Som ledd i den kvalitative delen av evalueringen har ECON intervjuet et utvalg aktører. Blant disse aktørene er Norges Apotekerforening (NAF), Legemiddelindustriforeningen (LMI), Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Legeforeningen (Dnlf), Helsetilsynet (Htil), Rikstrygdeverket (RTV) og Statens legemiddelkontroll (SLK). To spørreundersøkelser rettet mot leger og apotek har stått sentralt i den kvalitative evalueringen, og har også dannet grunnlag for beregning av samfunnsøkonomiske kostnader.

Undersøkelsene viser at:

  • Aktørene er lite fornøyd med informasjonen gitt om referanseprissystemet fra myndighetenes side
  • Legene har i mindre grad enn forutsatt tatt hensyn til referanseprissystemet og dens virkning på pasientens økonomi i sin forskrivning
  • Apotekene har hatt vansker med å skaffe til veie det til enhver tid billigste preparatet

ECON har ikke hatt mulighet til å finne ut om referanseprissystemet har påvirket omfanget av feil bruk av legemidler.

Innsparingene ved utvidelsene av referanseprissystemet har vært betydelig lavere enn forutsatt. Størrelsen på forutsatte innsparinger og ECONs anslag på innsparinger fremgår av tabellen nedenfor:

Forutsatt innsparing,
mill kroner

ECONs anslag på
innsparing, mill kroner

1998-utvidelsen

140

74

1999-utvidelsen

75

13

SUM

215

87

Ifølge ECON, kan ca 1/3 av innsparingen ved 1998-utvidelsen (29 av 74 mill. kroner) og 2/3 av innsparingen ved 1999-utvidelsen (8 av 13 mill. kroner) tilskrives økt egenbetaling gjennom innbetalte referansepristilegg.

ECON har forsøkt å beregne samfunnsøkonomiske kostnader ved systemet, basert på opplysninger om tidsbruk blant leger og på apotek. De finner at kostnadene ligger på minst 56 mill. kroner. Legenes tidsbruk for å følge opp systemet anslås samlet sett å utgjøre ca 31 årsverk. Økte lagerkostnader, kostnader forbundet med økt feilbruk av legemidler og administrasjonskostnader hos myndigheter og industri er ikke med i kostnadsanslaget.

ECON har pekt på flere forhold som bidrar til at innsparingen er blitt vesentlig lavere enn forutsatt.

  • Legene, som er den viktigste beslutningstakeren, opplever kun ulemper og ingen fordeler ved å følge opp systemet
  • Apotekene har problemer med å skaffe til veie billigste preparat
  • Begrensede muligheter for apotekene til å utlevere billigste preparat dersom legen har forskrevet et dyrere preparat
  • Referansepristilleggene er gjennomgående små
  • Fare for feilbruk ved skifte av preparat/leverandør

ECON trekker dessuten fram en lite brukervennlig referanseprisliste, som også har vært forsinket ved noen anledninger, samt svak informasjon fra myndighetene, som medvirkende årsaker til svekket måloppnåelse. Spesielt legene og pasientene har vært dårlig informert.

ECON tilrår systemet avviklet i sin nåværende form, basert på følgende:

  • Graden av måloppnåelse er lav. Systemet er samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Innsparingen er lavere enn forutsatt. Samlet betaler pasientene en relativt stor andel av innsparingene. Systemet påfører leger og apotek økt tidsbruk ved forskrivning og salg av legemidler.
  • De nye retningslinjene for fastsettelse av maksimalpriser for legemidler som trådte i kraft 1. juli 2000 reduserer innsparingspotensialet, uten at kostnadssiden påvirkes. Maksimalprisene senkes mot et prisnivå svarende til et gjennomsnitt av prisene i en gruppe EØS-land med lavere legemiddelpriser enn Norge. Legene og apotekenes arbeid med å finne frem og selge referanseprodukt forblir derimot det samme som i dag.
  • Det har vist seg vanskelig å få legene til å følge opp systemet, og en kan ikke regne med at de vil følge det opp bedre enn de gjør i dag. Hverken lovpålegg eller bruk av økonomiske virkemidler er realistiske virkemidler for å få legene til å skrive ut referanseprodukter mer systematisk.

ECON stiller seg tvilende til hvorvidt konkurransefremmende tiltak rettet mot legene er effektive. De viser til at tiden på legekontoret er knapp, og at legens primære oppgave er behandling av sykdom. På denne bakgrunn foreslår ECON at konkurransefremmende virkemidler rettes inn mot apotekene, gjennom omlegging av avansesystemet slik at apoteket stimuleres til å utlevere det billigste preparatet, hvilket de i stor grad vil ha anledning til under ny apoteklov gjennom adgangen til generisk substitusjon. Apotekene har dessuten langt bedre oversikt over priser enn legene, slik at formidling av billigste preparat er mindre arbeidskrevende for apotekene enn for legene. Legeårsverk vil bli frigitt, uten at antall årsverk i apotek trenger økes tilsvarende.

ECON peker på at en avvikling av systemet vil avstedkomme økte utgifter for folketrygden, da trygden i så fall må betale det pasientene tidligere betalte av referansepristillegg. På den annen side vil dette beløpet gå ned som følge av at ny praksis for fastsettelse av maksimalpriser på reseptpliktige legemidler vil redusere det generelle prisnivået på legemidler.

Departementets vurdering

ECONs rapport bekrefter inntrykket som er skapt om at utvidelsene av referanseprissystemet ikke har fungert tilfredsstillende.

Rapporten viser til at utvidelsene av systemet er samfunnsøkonomisk ulønnsomme allerede før man tar hensyn til risikoen for økt feilbruk av medisiner, økte lagerkostnader hos grossister og apotek og administrasjonskostnader hos myndigheter og produsenter.

Basert på nivået av innbetalte referansepristillegg på de preparater som ble omfattet av systemet ved dets ikrafttredelse i 1993, anslår ECON innsparingen i dag av 1993-systemet å være tilnærmet lik null. Etter departementets vurdering er det likevel ikke i motstrid til at systemet de første årene etter ikrafttredelsen ga den forutsatte innsparingen (om lag 60 mill kroner). En observerte i 1993 da systemet ble innført, et umiddelbart prisfall. At effekten av slike systemomlegginger kan avta noe over tid er ikke uvanlig. Generelt er det imidlertid svært vanskelig å anslå årlige effekter mange år etter slike endringer, fordi det er uklart hvilken sammenlikningssituasjon en skal legge til grunn.

For preparater utenfor referanseprislisten er avansestrukturen utformet slik at apoteket tjener på å gjøre billigst mulige innkjøp, samtidig som minst halvparten av apotekets gevinst ved billige innkjøp tilfaller kunden gjennom lavere pris (gevinstdelingsmodellen). Dette sikrer prisfølsomhet i markedet, og derigjennom lavere utgiftsvekst for folketrygden. Muligheten for gevinstdeling for preparater omfattet av referanseprissystemet ga imidlertid uheldige insentiveffekter, slik at innsparingspotensialet ved både gevinstdelingsmodellen og referanseprissystemet ble svekket. Anledningen til gevinstdeling for preparater omfattet av referanseprissystemet ble derfor fjernet i desember 1999. For preparater omfattet av referanseprissystemet har apotekene derfor ingen insentiver til å forhandle fram billige innkjøp, da avansen for disse kun er en kombinasjon av et kronetillegg pr solgt pakning og prosentpåslag på innkjøpspris. En avvikling av referanseprissystemet vil ledsages av at gevinstdeling vil bli tillatt for alle preparater på markedet. Dette vil kunne gi prisfølsomhet og mer dynamikk i markedet. Spesielt viktig anses dette å være under ny apoteklov. Gevinstdeling vil stimulere til innkjøpssamarbeid, til beste for apotek, pasient og folketrygd.

Departementet kan ikke se noen helsepolitisk begrunnelse for å videreføre referanseprissystemet hvis det er riktig at de samfunnsøkonomiske kostnader er høyere enn gevinsten ved systemet.

Departementet vil derfor foreslå å avvikle referanseprissystemet med virkning fra 1. januar 2001. Dette medfører en merutgift for folketrygden på anslagsvis 20 mill. kroner, når det tas hensyn til at ny praksis for fastsetting av maksimalpriser sikrer lavere priser for en del av dagens referanseprispreparater.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Etter departementets vurdering er det grunnlag for å endre apotekenes maksimalavanser i 2001, bl.a. som følge av at apotekenes kostnader vil bli redusert som følge av avviklingen av referanseprissystemet for legemidler. Avanseendringen vil gjøres gjeldende fra 1. januar 2001, og forutsettes å gi en innsparing for folketrygden på 20 mill. kroner

Maksimal egenandel per resept (utlevering) foreslås økt fra 340 til 360 kroner fra 1. januar 2001.

Regjeringen foreslår at personer bosatt i utlandet som arbeider på norsk kontinentalsokkel, skal være omfattet av norsk trygdelovgivning, jf. omtale under innledningen til programområde 29 Sosiale formål. Endringen er beregnet å gi merutgifter på 20 mill. kroner i 2001 under denne posten.

Det foreslås bevilget 6 011 mill. kroner for 2001.

Post 72 Sykepleieartikler

Hovedtrekk ved regelverket

Posten omfatter utgifter til spesielt medisinsk utstyr og forbruksmateriell som dekkes med hjemmel i folketrygdloven § 5-14.

Det kan ytes stønad til sykepleieartikler ved en rekke ulike sykdommer. De dominerende pasientgruppene er diabetikere (sukkersyke), stomipasienter (framlagt tarm) og pasienter med urininkontinens (urinlekkasje).

Sykepleieartikler forskrives av lege på blå resept på samme måte som legemidler. Pasientene betaler også egenandel etter samme regler som for legemidler, se omtale under post 70. Sykepleieartikler blir levert av apotek, bandasjister, forhandlere av sykepleieartikler og i noen tilfeller direkte fra produsent.

Resultatrapport

Utgiftene til sykepleieartikler var 788,4 mill. kroner i 1998 og 796,8 mill. kroner i 1999. Dette gir en vekst på ca. 1,1 pst. Den moderate kostnadsøkningen skyldes hovedsakelig at det ble innført høyere egenandel for unge og alders- og uførepensjonister, og at det ikke ble lagt nye, kostbare produktgrupper inn i ordningen før eller i løpet av 1999.

Utgiftene til inkontinensutstyr gikk ned i 1999. Utgiftsreduksjonen skyldes redusert avanse til apotek/bandasjister (ned fra 45 pst til 40 pst), og reduserte priser for visse produktgrupper (bleier, sengeunderlegg og bleieholdere). Avansereduksjonen innebærer en årlig innsparing på ca. 11 mill. kroner. Forbruket antas å ha økt. Avansene til detaljistleddet for stomiprodukter ble redusert fra 45 pst til 40 pst 1. januar 1999. Dette gir en innsparing på ca.5 mill. årlig. Anbud om totalleveranse i fylkene Oslo og Sogn og Fjordane for diabetesutstyr har vært utlyst. Det valgte anbudet innebærer en innsparing på ca. 13 pst eller ca. 3 mill. kroner på årsbasis. Anbudet er en forsøksordning og tar utgangspunkt i det distribusjonssystem som brukes i Danmark, der det offentlige, på grunnlag av anbud, velger en grossist (eneforhandler) som står for det direkte salget til sluttbrukeren. Forsøksordningen ble iverksatt 1. juli 2000.

Utfordringer og hovedprioriteringer

Området er utsatt for et kontinuerlig påtrykk for å få nye produkter og produktgrupper lagt inn under »blåreseptordningen». Det kan på enkelte områder ut fra et samfunnsmessig helhetssyn være økonomisk gunstig å dekke utgifter til spesielt medisinsk utstyr som medfører innsparinger på andre budsjettområder. Rimelighets- og rettferdighetshensyn kan også føre til at det kan være riktig å innlemme nye produkter i ordningen. Samtidig skal kostnadene holdes under kontroll. Dette samspillet mellom velferdsmessige og økonomiske hensyn vil være en utfordring på dette området.

En hovedprioritering på området vil være å føre en aktiv prisforhandlingsvirksomhet på de produktene det ytes stønad til. Trygdeetaten vil følge opp den praksis som etablerer seg slik at det kun ytes stønad til utstyr og materiell det er et legitimt og reelt behov for. Kvalitetssikringsarbeidet knyttet til vurdering av om nytt utstyr og materiell skal legges inn i ordningen må prioriteres slik at dette arbeidet ligger på et tilfredsstillende nivå.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Personer som er stomioperert får stønad av folketrygden til dekning av utgifter til bl.a. hudplater og poser med mer til utlagt tarm. Det er nå utviklet en stomitang for presis og enkelt utstansing av hull i hudplater. Det foreslås at utgifter til stomitang dekkes av folketrygden. Brutto merutgifter i 2001 anslås til 4 mill. kroner. Utgiftene til annet stomimateriell anslås redusert med 1,5 mill. kroner som følge av tiltaket. Bevilgningen foreslås derfor økt med 2,5 mill. kroner. Etter 2001 vil innsparingen overstige merutgiftene ved tiltaket.

Undersøkelser viser at det er betydelig prisforskjell mellom Norge og Portugal på en del sykepleieartikler. Det foreslås derfor å iverksette parallellimport av enkelte sykepleieartikler, hvor slik import er lønnsom. Tiltaket er beregnet å gi en innsparing på 5 mill. kroner for 2001. Maksimalprisen pr. resept øker fra kr. 340 til kr. 360. Jf. post 70 Legemidler.

Det foreslås bevilget 921 mill. kroner for 2001.

Post 73 Ortopediske hjelpemidler m.v.

Hovedtrekk ved regelverket

Utgifter til ortopediske hjelpemidler, brystprotese, øyeprotese, ansiktsdefektprotese og parykk dekkes med hjemmel i folketrygdloven § 5-15. Ortopediske hjelpemidler omfatter proteser, ortoser og ortopedisk fottøy. Ortoser er betegnelsen på produktgrupper som støtteskinner, støttekorsetter og fotsenger.

Ved kjøp av ortopedisk fottøy er det en egenbetaling på 600 kroner per par. For barn under 10 år er egenbetalingen 350 kroner per par. Det er en egenbetaling på 150 kroner for fotsenger (300 kroner per par). For diabetespasienter med behov for forebygging og behandling av sår på føttene er det innført en ordning med egenbetaling for kun ett par fotsenger i året. Øvrige anskaffelser samme år dekkes fullt ut. Egenbetaling for ortopediske hjelpemidler kan ikke føres på kvitteringskortet for egenandeler.

Utgifter til nødvendig vedlikehold av ortopediske hjelpemidler dekkes fullt ut.

Trygden yter bare godtgjørelse for ortopediske hjelpemidler som er levert fra ortopediske verksteder og forhandlere som Rikstrygdeverket har inngått leverings- og prisavtale med.

Det ytes full godtgjørelse for utgifter til brystprotese, ansiktsdefektprotese og øyeprotese.

Det ytes godtgjørelse for utgifter til anskaffelse og gjenanskaffelse av parykk eller hodeplagg i stedet for parykk til den som på grunn av sykdom eller behandling for sykdom helt eller delvis har mistet håret. Det kan som hovedregel ytes stønad med inntil 4 250 kroner per kalenderår.

Resultatrapport

Det har vært en betydelig volumøkning i bruken av ortopediske hjelpemidler de senere år. Som følge av tiltak som har blitt iverksatt for å begrense trygdens utgifter, har utgiftsveksten likevel vært moderat. Virkemidlene som brukes er avtaler om timepriser, avtaler om faste priser for volumproduktgruppene, avtaler om standard tid for tilvirkning av enkelte hjelpemidler og avtale om grenser for antall utfakturerte timer til full pris for hver enkelt bedrift. Det er innført anbud på produksjonsdelen av spesialsydd ortopedisk fottøy og det er forhandlet fram reduserte priser på fabrikkmessig framstilt ortopedisk fottøy (spesialsko). Videre foretas det kontroller av eventuell overdekning på direkte materialbruk og kjøpte tjenester i produktene.

Det er igangsatt arbeid med utvikling av et kontrollprogram for elektronisk fakturering av ortopediske hjelpemidler etter at det ble lagt inn 500 000 kroner på trygdeetatens budsjett til dette formålet i 2000.

Rikstrygdeverket har i 2000 arbeidet med spørsmål i tilknytning til en mulig omlegging fra søknadsordning til bestillingsordning for ortopediske hjelpemidler. Hovedformålet med en slik omlegging er å forenkle saksbehandlingen og dermed redusere ressursbruken både i trygdeetaten og ved de ortopediske verkstedene.

I 1999 var utgiftene til ortopediske hjelpemidler m.v. 391 mill. kroner, dvs en økning på 4,1 pst. i forhold til 1998.

Utfordringer og hovedprioriteringer

Det vil i 2001 bli arbeidet videre med spørsmålene knyttet til en mulig omlegging til bestillingsordning for ortopediske hjelpemidler. Utfordringene ligger hovedsakelig i selve omleggingsarbeidet knyttet til regelverk og rutiner. En forenkling av saksbehandlingen vil kunne gi betydelige administrative innsparinger.

Ved en eventuell innføring av bestillingsordning legges det opp til at prosessen brukerne skal gjennom for å få ortopediske hjelpemidler skal være enkel, spesielt ved fornyelse av hjelpemidlene.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Det føres opp 475 mill. kroner for 2001.

Kap. 2752 Refusjon av egenbetaling

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

70

Refusjon av egenbetaling

1 253 214

1 400 000

1 795 000

Sum kap 2752

1 253 214

1 400 000

1 795 000

Post 70 Refusjon av egenbetaling

Hovedtrekk ved regelverket

Ordningen med et årlig utgiftstak for egenandeler gjelder utgifter til legehjelp, psykologhjelp, laboratorieprøver, radiologiske undersøkelser og behandling, viktige legemidler og sykepleieartikler og reiser som folketrygden betaler for. Når utgiftstaket er nådd, får medlemmet et frikort som innebærer at folketrygden yter full dekning av disse utgiftene resten av kalenderåret.

For 2000 er utgiftstaket 1 370 kroner.

Resultatrapport

Tabell 5.69. Utgifter til dekning av egenandeler i 1998 og 1999 (mill. kroner):

1998

1999

Endring, pst

Legehjelp

355,2

498,3

40,3

Psykologhjelp

34,1

41,9

23,0

Legemidler

249,4

568,1

127,8

Syketransport

114,6

144,9

26,4

I alt

753,3

1 253,2

66,4

Som følge av økning i egenandelene i perioden 1997-2000 og en forholdsvis begrenset heving av utgiftstaket, har utgiftene til frikortordningen økt sterkt de siste årene. Det antas at det vil bli utstedt mer enn 700 000 frikort i 2000, mot 693 000 i 1999, 290 000 i 1992 og 140 000 i 1986.

Trygdeetaten har i 2000 iverksatt forsøk i enkelte kommuner hvor brukere av helsetjenester har kunnet forhåndsbetale egenandeler. Formålet er å forenkle betalingsordningen for personer som vet de vil nå opp i egenandelstaket og få frikort.

Alle som fikk frikort i forsøkskommunene i 1999 mottok ved nyttår brev om forsøksordningen. I første tertial 2000 hadde nesten 20 pst. av mottakerne benyttet seg av tilbudet om å forhåndsbetale egenandelene.

En evaluering av data etter ett års drift skal avdekke de administrative og økonomiske konsekvenser av forsøksordningen. Det legges særlig vekt på om den fører til at de som forhåndsbetaler egenandelene, endrer sitt forbruk av helsetjenester. Rapporten, som vil bli lagt fram innen sommeren 2001, skal gi det nødvendige grunnlag for å kunne treffe beslutning om en eventuell gjennomføring av ordningen med forhåndsbetaling av egenandeler på landsbasis.

Utfordringer og hovedprioriteringer

Bakgrunn

Det offentlige står for produksjon og/eller finansiering av en lang rekke tjenester innenfor helse- og omsorgssektoren. For noen tjenester dekker det offentlige kostnadene fullt ut, mens det for hovedparten er en eller annen form for egenbetaling. Egenandelene varierer betydelig fra tjeneste til tjeneste, både målt i kroner og i forhold til de reelle kostnadene ved å fremskaffe tjenestetilbudet. I hovedsak utgjør imidlertid egenandelene i helsesektoren en mindre del av produksjonskostnadene eller prisen på varen. For de fleste helsetjenestene hvor det er egenbetaling er det betydelig grad av offentlig finansiering som skjermer den enkelte mot for stor belastning.

Der det offentlige ikke dekker kostnadene fullt ut, kan den offentlige finansieringen være utformet som en prosentvis andel av kostnadene (legemidler på blå resept m.v.), som et bestemt beløp (de fleste av trygdens refusjonsordninger bl.a. for legehjelp og fysioterapi), som full utgiftsdekning over et visst nivå eller ved ulike kombinasjoner av dette. Nedenfor skisseres ulike utforminger av skjermingstiltak innenfor dagens ordninger:

  • Gratis tjenester/hjelpemidler. Inneliggende behandling på sykehus, personrettede tjenester i hjemmebasert omsorg (»hjemmesykepleie») og hjelpemidler.
  • Utgifter som kompenseres ved grunnstønad. Det er 6 forskjellige satser for grunnstønad, som ligger i intervallet fra 6000 til 30 000 kroner. Grunnstønaden dekker bl.a. ekstra transportutgifter, herunder til egen bil, nødvendig telefon og fordyret kosthold.
  • Tjenester der visse diagnoser gir gratis behandling.
  • Fysioterapi: om lag 40 pst. av behandlingsvolumet er gratis, i hovedsak på grunnlag av diagnose.
  • Legetjenester i forbindelse med allmennfarlige smittsomme sykdommer og graviditet/fødsel.
  • Skjerming av grupper på grunnlag av alder eller annet. Generelt er barn under 7 år unntatt for egenbetaling knyttet til legetjenester, fysioterapi og medisiner på blå resept. Barn opp til 18 år er fritatt for betaling hos psykolog og innen barne- og ungdomspsykiatrien. Tannhelsetjenester er gratis for barn opp til 18 år og andre prioriterte grupper, og det er redusert betaling for 19- og 20-åringer. Det er i tillegg unntak i forbindelse med yrkesskader og krigsskader.
  • Full skjerming over et visst forbrukssnivå. Utgiftstakordningen fra 1984 setter et årlig tak for utgifter til legehjelp, psykologhjelp, legemidler på blå resept og reiser som trygden betaler for. I 2000 er utgiftstaket på 1370 kroner. Når taket er nådd, får pasienten et frikort som medfører full dekning av utgifter resten av kalenderåret. Abonnementsordninger for hjemmebaserte tjenester, som det er et visst omfang av innen kommunesektoren, kan sies å fungere på samme måte. Uavhengig av det spesifikke forbruket betales et visst beløp. Slik sett skjermes storforbrukere i forhold til forbrukere med mindre behov.
  • Skjerming etter inntekt. I alders- og sykehjem settes betalingen lik en andel av inntekten. Personer med høy inntekt vil måtte betale en forholdsvis høyere andel. For øvrig er det vanlig med inntektsgradering for hjemmebaserte tjenester i kommunesektoren, og personer med inntekt under 2G skal ertter gjeldende regler ikke betale mer enn 50 kroner per måned.
  • En viss dekning av utgifter over et visst nivå. Etter § 5-22 i folketrygdloven kan trygden yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester som ikke faller inn under de ulike refusjonsordningene. I visse tilfeller, herunder for legemidler på hvit resept, gis bidrag tilsvarende 2/3 av utgifter ut over 1 200 kroner pr. år.

Det er imidlertid en tendens til en opphopning av utgifter til helsetjenester for enkelte grupper i befolkningen. En slik samlet egenbetalingsbelastning har ført til krav om en vurdering av bedre skjermingsordninger for funksjonshemmede og mennesker med kroniske lidelser. En vurdering av behovet for ytterligere skjerming må baseres på hva storforbrukere av helsetjenester har i samlet egenbetaling.

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 1999 fattet Stortinget følgende romertallsvedtak:

»Stortinget ber Regjeringen igangsette en gjennomgang av bruken av egenbetaling for å finne fram til ordninger som bedre skjermer kronikerne. I denne forbindelse skal det vurderes et utgiftstak 2 for utgifter funksjonshemmede og kronisk syke har utover det som dekkes av frikortordningen.»

Det ble i statsbudsjettet for 2000 varslet av regjeringen Bondevik at den ville komme tilbake med analyse og forslag til konkrete tiltak i statsbudsjettet for 2001. En viktig del av arbeidet, som også har medført at det har tatt noe tid, er en kartlegging av omfanget av utgifter til helse- og sosialtjenester i befolkningen, med et særlig blikk mot utgiftene blant dem som antas å være storforbrukere av disse tjenestene. Statistisk Sentralbyrå (SSB) har utført undersøkelsen på oppdrag fra departementet, og rapporten ble offentliggjort i første halvdel av juli i år.

SSB-undersøkelsen

SSB gjennomførte i perioden mars-mai 2000 en spørreundersøkelse for å kartlegge omfanget av personers utgifter til ulike helse- og sosialtjenester. Intervjuobjektene ble bedt om å føre regnskap i en 6 ukers periode på et forhåndsutsendt skjema. Tabellen viser tjenester og utgiftsposter som var omfattet av undersøkelsen. Utvalget for undersøkelsen ble trukket som tre delutvalg, hvor det i to av delutvalgene var en overrepresentasjon av grupper med forventet høy utgiftsbelastning. Ett av disse delutvalgene ble trukket fra registeret over mottakere av grunn- og hjelpestønad i 1999, som per definisjon er kronikere og funksjonshemmede. Et annet omfattet personer som hadde mottatt frikort i 1999.

I undersøkelsesperioden har 60 prosent av den generelle befolkningen hatt utgifter til helse- og sosialtjenester. Tilsvarende andel for mottakere av grunn- og hjelpestønad er 85 prosent og for mottakere av frikort 86 prosent. Mottakere av sosiale stønader, personer med langvarig sykdom eller skade, og mottakere av frikort i 1999 står for de høyeste andelene med utgifter til helse- og sosialtjenester i alle de tre delutvalgene.

Blant den generelle befolkningen og blant mottakere av grunn- og hjelpestønad har kvinner i betydelig større grad enn menn hatt utgifter til helse- og sosialtjenester. I den generelle befolkningen forekommer månedlige utgifter under 500 kroner hyppigst. Blant mottakere av grunn- og hjelpestønad og blant mottakere av frikort er månedlige utgifter under 500 kroner, og utgifter mellom 500 og 1999 kroner like vanlige. Andelen med månedlige utgifter over 2000 kroner er høyest blant mottakere av grunn- og hjelpestønad. Blant den generelle befolkningen er det mottakere av sosial stønad og personer med langvarig sykdom eller skade som har de høyeste utgiftene til helse- og sosialtjenester.

Andelen som har benyttet legemidler på blå resept i undersøkelsesperioden er 20 % i den generelle befolkningen, 52 % blant mottakere av grunn- og hjelpestønad og 61 % blant mottakere av frikort. Tendensen er den samme også for legemidler på hvit resept og legemidler uten resept. Blant den generelle befolkningen er andelen med utgifter til ulike legemidler høy blant kvinner, mottakere av sosiale stønader, personer med langvarig skade eller sykdom og mottakere av frikort. Blant mottakere av grunn- og hjelpestønad og blant mottakere av frikort er det kun mindre forskjeller mellom de ulike gruppene.

Gjennomsnittlige månedlige utgifter til ulike legemidler er betydelig større blant mottakere av grunn- og hjelpestønad og blant mottakere av frikort enn i den generelle befolkningen. Videre er utgiftene høyest i forbindelse med legemidler på blå og hvit resept. I det generelle befolkningsutvalget er utgiftsbelastningen størst for den eldste aldersgruppen, alders- og førtidspensjonister, mottakere av sosiale stønader, ikke yrkesaktive og mottakere av frikort 1999.

For befolkningen generelt antyder undersøkelsen at gjennomsnittlig, samlet egenbetaling på årsbasis er om lag 3000 kr for de tjenestene som ikke omfattes av frikortordningen (der maksimal egenbetaling per år er 1370 kr). I delutvalget trukket blant mottakere av grunn- og hjelpestønad indikerer undersøkelsen en tilsvarende gjennomsnittlig, samlet egenbetaling på noe over 8000 kr per år utenom frikortordningen. I begge utvalgene utgjør utgifter til tannlege en relativt stor andel av totalutgiften. Undersøkelsen viser at enkelte brukere eller grupper av brukere har hatt samlede egenandeler i undersøkelsesperioden som langt overstiger gjennomsnittstallene. På årsbasis vil spredningen i utgifter nødvendigvis være mindre enn i undersøkelsesperioden, men undersøkelsen gir ikke grunnlag for å tallfeste dette. Det bør videre utvises varsomhet med å trekke konklusjoner på bakgrunn av enkeltresultater. For mange av enkeltresultatene er utvalget av personer som har respondert lite, og det gir tilsvarende stor usikkerhet knyttet til de gjennomsnittstallene som oppgis i tabellene.

Tabell 5.70. Gjennomsnittlige utgifter per måned for helsetjenester som er omfattet av SSB-under-søkelsen (kroner)

Befolkningen
16 år og over

Mottakere
av grunn- og
hjelpestønad

Tjenester under takordningen

Allmennlege

37

60

Legespesialist

14

50

Psykolog

2

2

Legemidler og medisinsk utstyr på blå resept

39

190

Reiseutgifter

10

34

Sum

102

336

Tjenester utenfor takordningen

Legemidler på hvit resept og uten resept

47

112

Fysioterapeut

17

15

Kiropraktor

15

7

Tannlege

93

200

Ortopediske hjelpemidler

6

15

Høreapparat

5

3

Pleie- og omsorgstjenester

17

77

Sum

200

429

Total1)

302

765

1) Totalsummene avviker fra tallene i SSB-rapporten, hvor månedlige utgifter til helse- og sosialtjenester for det generelle befolkningsutvalget og grunn- og hjelpestønadsutvalget utgjorde henholdsvis 340 og 976 kroner. Avviket skyldes at denne tabellen ikke inkluderer utgifter til opphold ved undersøkelse og behandling, samt opphold ved institusjoner utenom alders- og sykehjem. Videre er ikke ekstrautgifter som for eksempel alternativ behandling mv inkludert i denne tabellen.

Drøfting av tiltak

I prinsippet er det flere mulige modeller for bedre å skjerme enkeltgrupper i befolkningen fra urimelig høye utgifter til helsetjenester, hvorav to hovedalternativer er å etablere en ny takordning, eller å sette inn mer selektive tiltak innenfor de ulike tjenestene.

Dagens frikortordning omfatter tjenester som folketrygden delfinansierer gjennom sine refusjonsordninger. Pasientenes egenandeler er fastsatt av staten gjennom forskrift. Disse forutsetningene gjorde det i 1984 mulig å etablere et felles utgiftstak for fire ulike helsetjenester. Når det gjelder spørsmålet om å etablere et (mest mulig omfattende) utgiftstak for andre utgifter som kronikere og funksjonshemmede belastes med, ligger ikke forholdene på samme måte til rette. Tjenestene leveres og prisene fastsettes av ulike forvaltningsnivåer og instanser, og forskjellen i utgifter mellom de ulike tjenestene kan være betydelige. Det gjør det vanskelig å konstruere en felles takordning. For eksempel er gjennomsnittlig egenbetaling per døgn i opptreningsinstitusjon ca. 300 kroner for pasienter som må betale full egenandel. For et fire ukers opphold innebærer dette en utgift på 8 400 kroner (varierende fra rundt regnet 3 000 til 15 000 kroner). Utgiften for hele oppholdet, som normalt er på tre eller fire uker, må betraktes som én egenandel. Hvis et utgiftstak skal inkludere både opphold ved opptreningsinstitusjon og tjenester med en utgift på noen hundre kroner (for eksempel utgifter til ortopediske sko), blir det vanskelig å fastsette et rimelig nivå på taket. Fastsettes taket med utgangspunkt i utgiftsnivået for opptreningsopphold, vil resultatet i praksis kunne bli at bare brukere med slike opphold vil omfattes av skjermingen. Fastsettes taket med utgangspunkt i utgiftsnivået for de rimeligere tjenestene, vil den faktiske egenbetalingen for opptreningsopphold kunne bli bare en brøkdel av den formelt fastsatte egenbetalingen. I forhold til begge disse alternativene vil det være en enklere løsning direkte å senke egenbetalingen for opptreningsopphold ved å øke trygdens bidragssatser.

I tillegg kommer problemet med å lage en felles, statlig takordning for tjenester ytt av ulike forvaltningsnivåer (fylkeskommuner, kommuner, private) som selv fastsetter prisene. Prisene vil i så fall kunne skrus opp til et kunstig høyt nivå, i vissheten om at det ikke ville være brukerne, men staten som ville få belastningen. Å etablere en statlig takordning for slike tjenester uten at staten hadde innvirkning på prissettingen, må anses som uaktuelt. Det er også prinsipielt betenkelig og heller ikke noen praktisk enkel oppgave for staten å skulle fastsette slike normpriser eller maksimalpriser som små og store kommuner måtte forholde seg til.

Sosial- og helsedepartementet finner på denne bakgrunn ikke å kunne tilrå en omfattende takordning for mennesker med kroniske lidelser og funksjonshemmedes utgifter til helse- og sosialtjenester utenfor dagens frikortordning. Som et alternativ foreslås det å redusere brukernes utgiftsbelastning innenfor enkelttjenester. Slike tiltak vil kunne ha en betydelig virkning på utgiftsbelastningen for dem med de høyeste utgiftene, selv om det ikke fullt ut løser problemet med opphopning av utgifter for kronikere og funksjonshemmede.

Egenbetaling for opphold ved opptreningsinstitusjon representerer i dag uten sammenlikning det dyreste tilbudet innenfor den offentlig finansierte helsesektoren spesielt innrettet mot kronikergruppene. Det er ca. 30 000 opphold årlig og som nevnt ovenfor er egenbetalingen for et 4 ukers opphold i gjennomsnitt om lag 8 400 kroner. SSB-undersøkelsen viser at 12 pst. av grunn- og hjelpestønadsmottakerne over 16 år (tilsvarende om lag 20 000 personer på landsbasis) hadde hatt ett eller flere opptreningsopphold i løpet av 1998-99. En reduksjon i egenbetalingen for opphold ved opptreningsinstitusjonene vil være et velegnet tiltak for å skjerme mange kronikere mot svært høye utgifter til helsetjenester. Det foreslås på denne bakgrunn at egenandelene ved opptreningsinstitusjonene reduseres gjennom en økning av bidragssatsene med i alt 20 mill. kroner. Det vises til forslag om ny finansieringsordning for institusjonene, med fastsetting ev en felles egenandel for alle institusjoner og alle brukergrupper, jf. omtale under kap. 2711 post 75. Den felles egenandelen kan dermed fastsettes til 190 kroner per døgn.

Mennsker med kroniske lidelser skjermes i stor grad mot egenbetaling for fysioterapi. Grunnlaget for fritak for egenbetaling er en omfattende diagnoseliste, og ca. 40 pst. av det samlede behandlingsvolumet er gratis for pasientene. En slik liste kan imidlertid vanskelig bli fullstendig, slik at den omfatter alle pasienter med et betydelig behov for fysikalsk behandling. Det foreslås en målrettet utvidelse av diagnoselisten for pasienter med tilsvarende behov som dem som omfattes av listen i dag innenfor en ramme på 10 mill. kroner.

Eldre, uføre og langtidssyke som er i helseinstitusjon eller mottar hjemmesykepleie, omfattes av den offentlige tannhelsetjenesten. Hjemmeboende, herunder personer som har kommunale tilbud i form av omsorgsbolig eller hjemmehjelp, omfattes ikke. Stortinget har bedt departementet utrede muligheten for en viss utvidelse av det fylkeskommunale tannhelsetilbudet overfor disse gruppene. Det foreslås at det settes i verk et forsøk i to eller tre fylker over to til tre år med sikte på å avklare utformingen av og administrative og økonomiske konsekvenser av en eventuell nasjonal utvidelse av tilbudet. Kostnadene anslås til om lag 7 mill. kroner per år. Det vises til omtale under kap. 701, post 21.

Pasienter som må overnatte borte fra hjemmet i forbindelse med undersøkelse og behandling, får i dag dekket utgifter til kost og losji med henholdsvis 140 og 195 kroner per døgn. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2000 ba sosialkomiteen Regjeringen vurdere å sette opp losjigodtgjørelsen betydelig, eventuelt at slike kostnader legges inn under et nytt »tak 2» for egenandeler, jf. Budsjett-innst.S. nr. 11 for 1999-2000.

Det foreslås at losjigodtgjørelsen settes opp med 50 kroner per døgn ut over vanlig prisjustering fra 1. januar 2001. Merutgiftene anslås til 5 mill. kroner. Det vises til nærmere omtale under kap. 2750 post 78.

Samlet foreslås følgende økninger i bevilgningene i forbindelse med de foreslåtte tiltakene:

Tabell 5.71. Utvidet skjerming for egenbetaling

2711.75 Opptreningsinstitusjoner

20 mill. kroner

2755.70 Refusjon fysioterapi

10 mill. kroner

2750.78 Oppholdsutgifter

5 mill. kroner

701.21 Forskning og forsøksvirksomhet

7 mill. kroner

Sum

42 mill. kroner

Departementet vil vurdere behovet for ytterligere utvidelse av skjermingen innenfor utvalgte deltjenester.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Utgiftstaket for betaling av egenandeler foreslås økt til 1 450 kroner for 2001.

Det føres opp 1 795 mill. kroner for 2001.

Kap. 2755 Helsetjeneste i kommunene

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

61

Tilskudd til fastlønnsordning allmennleger,
kan nyttes under post 70

188 306

193 000

186 000

62

Tilskudd til fastlønnsordning fysioterapeuter,
kan
nyttes under
post 71

142 204

149 000

173 000

70

Refusjon allmennlegehjelp,
kan
nyttes under post

61

1 548 142

1 542 000

1 774 000

71

Refusjon fysioterapi,
kan nyttes under post 62

712 258

733 000

846 000

Sum kap 2755

2 590 910

2 617 000

2 979 000

Kommunene skal sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen, jf. kommunehelsetjenesteloven § 1-1. Kommunen skal bl a sørge for allmennlegetjeneste, herunder legevaktordning, og fysioterapitjeneste. Dette kan organiseres ved å ansette behandlere på fast lønn eller ved å inngå avtale med privatpraktiserende leger og fysioterapeuter om kommunalt driftstilskudd. Kommunehelsetjenesten finansieres ved stykkprisrefusjoner og fastlønnstilskudd fra folketrygden, pasientenes egenbetaling og kommunenes egenfinansiering.

Post 61 Tilskudd til fastlønnsordning allmennleger, kan nyttes under post 70

Bevilgningen gjelder tilskudd til fastlønte legestillinger i kommunene. Bevilgningen kan nyttes under post 70 og må sees i sammenheng med denne, jf. omtale under post 70. De siste årene har det skjedd en viss vridning fra fastlønnsstillinger til driftsavtalehjemler i kommunene. Fastlønnstilskudd gis i stedet for stykkprisrefusjoner.

Egenandelene ble økt med 3,5 pst. fra 1. februar 2000.

De budsjettmessige konsekvensene i 2000 av takstoppgjøret for leger per 1. juli 2000, herunder justeringen i fastlønnstilskuddet, vil bli lagt fram for Stortinget i proposisjon høsten 2000. I forslaget for 2001 er det lagt inn 14 mill. kroner på denne posten som følge av oppgjøret.

Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 99 for 1998-99, jfr. Innst.O. nr. 49 for 1999-2000, er det vedtatt lovendring som innebærer at ordningen med fastlønnstilskudd for legestillinger avvikles når fastlegeordningen innføres i 2001. For de legene som fortsetter på fast lønn vil kommunen i stedet motta trygderefusjoner etter refusjonstariffen. Det vil bli foreslått omdisponering av midler fra denne posten til post 70 i proposisjon våren 2001.

Egenandelene for legehjelp foreslås økt med gjennomsnittlig 4,5 pst. fra 1. juli 2001.

Det føres opp 186 mill. kroner for 2001. Det er avsatt midler under Ymse-posten til satsøkning i 2001.

Post 62 Tilskudd til fastlønnsordning fysioterapeuter, kan nyttes under post 71

Bevilgningen gjelder tilskudd til fastlønte fysioterapeuter i kommunene. Bevilgningen kan nyttes under post 71 og må ses i sammenheng med denne, jf. omtale under post 71. Fastlønnstilskudd gis i stedet for stykkprisrefusjoner.

Egenandelene for fysioterapi ble økt med 3,5 pst. fra 1. februar 2000.

De budsjettmessige konsekvensene i 2000 av takstoppgjøret for fysioterapeuter per 1. juli 2000, herunder justeringen i fastlønnstilskuddet, vil bli lagt fram for Stortinget i proposisjon høsten 2000. I forslaget for 2001 er det lagt inn 8 mill. kroner på denne posten som følge av oppgjøret.

Egenandelene for fysioterapi foreslås økt med gjennomsnittlig 4,5 pst. fra 1. juli 2001.

Det føres opp 173 mill. kroner for 2001. Det er avsatt midler under Ymse-posten til satsøkning i 2001.

Post 70 Refusjon allmennlegehjelp, kan nyttes under post 61

Hovedtrekk ved regelverket

Etter folketrygdlovens §§ 5-3, 5-4, 5-11 og 5-12 ytes godtgjørelse for undersøkelse og behandling hos lege eller jordmor. Det er et vilkår for refusjon fra trygden at legen har avtale om driftstilskudd fra kommunen. I påvente av fastlegereformen er det i forskrift gitt i medhold av folketrygdlovens § 5-4 gjort midlertidig unntak for allmennleger uten driftsavtale.

Utgiftene dekkes etter forskrift fastsatt av Sosial- og helsedepartementet i medhold av folketrygdlovens § 5-4. Formålet med stønaden fra folketrygden er å gi hel eller delvis kompensasjon for utgifter til helsetjenester ved sykdom, skade, lyte, familieplanlegging, svangerskap, fødsel og svangerskapsavbrudd, jf. folketrygdloven § 5-1.

Det er et vilkår for stønad at lege er søkt for sykdom eller mistanke om sykdom.

Refusjonstariffen følger det samme systemet som Normaltariff for den norske lægeforening. Denne fastsettes i forhandlinger mellom staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Kommunenes Sentralforbund og Den norske lægeforening.

Medlemmet skal som hovedregel betale egenandel. I visse tilfeller skal det ikke betales egenandel ved behandling. Dette gjelder bl.a.:

  • ved fødsel og ved behandling for sykdom i forbindelse med fødsel,
  • for skader eller sykdom som skyldes yrkesskade eller krigsskade
  • ved behandling av barn under 7 år
  • ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Post 70 dekker også refusjon for trygdeerklæringer og tilskudd til legers fellesformål (fondsavsetninger).

Folketrygdens tilskudd til fastlønte legestillinger føres opp under post 61. Ved innføringen av fastlegeordningen vil fastlønnstilskuddet bli erstattet av trygderefusjoner over denne posten, jfr. omtale under post 61.

Resultatrapport

Tabell 5.72. Utgifter til privatpraktiserende allmennleger i 1998 og 1999( mill. kroner):

1998

1999

Endring, pst.

Allmennleger m/avtale, kontorpraksis

948,0

1 053,4

11,1

Allmennleger u/avtale, kontorpraksis

93,1

87,7

-5,9

Allmennleger, legevakt

333,4

311,6

-6,6

Avsetning til fond

89,9

95,6

6,2

Sum kap. 2755 post 70

1 464,5

1 548,1

5,7

Egenandelene for legehjelp ble økt med 3,5 pst. fra 1. februar 2000.

De budsjettmessige konsekvensene i 2000 av takstoppgjøret for leger per 1. juli 2000 vil bli lagt fram for Stortinget i proposisjon høsten 2000. I forslaget for 2001 er det lagt inn 112 mill. kroner på denne posten som følge av oppgjøret.

Utfordringer og hovedprioriteringer

Fra 1993 er det gjennomført forsøk med fastlegeordning i Tromsø, Trondheim, Lillehammer og Åsnes. Stortinget har vedtatt at det skal innføres en fastlegeordning på landsbasis. Det tas sikte på at reformen gjennomføres fra 1. juni 2001. Det vises til forslag under kap. 2600 Trygdeetaten i forbindelse med forberedelse av reformen. De budsjettmessige konsekvensene i forbindelse med reformen vil bli lagt fram i proposisjon våren 2001.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

Regjeringen foreslår at personer bosatt i utlandet som arbeider på norsk kontinentalsokkel, skal være omfattet av norsk lovgivning, jf. omtale under innledningen til programområde 29 Sosiale formål. Endringen er beregnet å gi merutgifter på 13 mill. kroner i 2001 under denne posten.

Egenandelene for legehjelp foreslås økt med gjennomsnittlig 4,5 pst. fra 1. juli 2001.

Det føres opp 1 774 mill. kroner for 2001. Det er avsatt midler under Ymse-posten til takstøkning i 2001.

Post 71 Refusjon fysioterapi, kan nyttes under post 62

Hovedtrekk ved regelverket

Utgiftene dekkes etter folketrygdloven § 5-8 og etter forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysikalsk behandling. Forskriften angir bl.a. hvilke former for fysikalsk behandling det kan gis stønad til, og de medisinske vilkår for stønad. Det er et vilkår for refusjon fra trygden at fysioterapeuten har avtale om driftstilskudd fra kommunen.

Honorartariffen fastsettes etter forhandlinger mellom staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Kommunenes Sentralforbund og Norske Fysioterapeuters Forbund. Hovedregelen er at pasienten selv skal betale differansen mellom fysioterapeutens honorar og trygdens refusjonsbeløp (egenandeler).

Enkelte pasienter betaler ikke egenandeler. Det gis godtgjørelse etter honorartakst for fysikalsk behandling ved nærmere angitte diagnoser (diagnoselista) og for barn opp til 7 år, ved yrkesskade og for militærpersoner.

Tilskudd til fastlønnsstillinger for fysioterapeuter føres opp under post 62. Dersom kommunene velger å ansette fysioterapeuter i fastlønte stillinger i stedet for å inngå avtaler, vil dette i utgangspunktet resultere i en reduksjon i utgiftene på post 71, mot en økning på post 62. Bevilgningene kan derfor benyttes gjensidig under den andre posten.

Resultatrapport

Tabell 5.73. Utgifter til privatpraktiserende fysioterapeuter i 1998 og 1999 (mill. kroner):

1998

1999

Endring, pst.

Refusjon til fysioterapeuter med avtale

603,9

686,3

13,6

Refusjon til fysioterapeuter uten avtale

36,4

13,2

-63,8

Avsetning til fond

11,5

12,8

11,4

Sum kap. 2755 post 71

651,8

712,3

9,3

Utgiftsutviklingen for henholdsvis fysioterapeuter med og uten driftsavtale gjenspeiler virkningen av reformen per 1. juli 1998, da det ble gjennomført innskrenkning i refusjonsretten for fysioterapeuter uten driftsavtale. De fleste fysioterapeutene som ville ha mistet refusjonsretten, fikk driftsavtale med kommunene.

Egenandelene for fysioterapi ble økt med 3,5 pst. fra 1. februar 2000.

De budsjettmessige konsekvensene i 2000 av takstoppgjøret for fysioterapeuter per 1. juli 2000 vil bli lagt fram for Stortinget i proposisjon høsten 2000. I forslaget for 2001 er det lagt inn 42 mill. kroner på denne posten som følge av oppgjøret.

Budsjettforslag og nye tiltak for 2001

For å bedre utgiftsskjermingen for kronikere og funksjonshemmede vil det bli gjennomført en viss utvidelse av dignostikk, jfr. omtale under kap. 2752. Bevilgningen foreslås økt med 10 mill. kroner i denne forbindelse.

Egenandelene for fysioterapi foreslås økt med gjennomsnittlig 4,5 pst. fra 1. juli 2001.

Det foreslås 846 mill. kroner for 2001. Midler til takstøkning i 2001 er avsatt under Ymse-posten.

Programkategori 30.90 Andre helsetiltak

Utgifter under programkategori 30.90 fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

Pst. endr.
00/01

2790

Andre helsetiltak

331 053

390 000

431 000

10,5

Sum kategori 30.90

331 053

390 000

431 000

10,5

Utgifter under programkategori 30.90 fordelt på postgrupper:

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

Pst. endr.
00/01

70-89

Andre overføringer

331 053

390 000

431 000

10,5

Sum kategori 30.90

331 053

390 000

431 000

10,5

Kap. 2790 Andre helsetiltak

(i 1 000 kr)

Post

Betegnelse

Regnskap
1999

Saldert
budsjett
2000

Forslag
2001

70

Bidrag, lokalt

318 573

363 000

418 000

72

Sykebehandling i utlandet

12 480

27 000

13 000

Sum kap 2790

331 053

390 000

431 000

Sykebehandling i utlandet, legemidler og tannbehandling er viktige stønadsformål i dette kapitlet. Behandling i sykehus i utlandet ble fra 1999 skilt ut som en egen post, mens bevilgningen under post 71, bidrag til dekning av utgifter til tannbehandling, fra samme tidspunkt ble flyttet sammen med den generelle posten for ytelse av bidrag (post 70).

Post 70 Bidrag, lokalt

Med hjemmel i folketrygdloven § 5-22 kan det ytes bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter folketrygdloven eller andre lover.

Sosial- og helsedepartementet har i forskrift gitt Rikstrygdeverket fullmakt til å fastsette retningslinjer for ytelse av bidrag.

De viktigste bidragsformålene målt etter utgiftenes størrelse er legemidler, surstoff, tannbehandling og briller til barn.

Det kan ikke ytes bidrag dersom engangsutgiftene eller de samlede utgifter i kalenderåret er mindre enn 1 200 kroner. Overstiger utgiftene 1 200 kroner, kan det som hovedregel ytes bidrag med 2/3 av de overskytende utgifter. Visse utgifter, bl.a. til surstoff, dekkes imidlertid fullt ut.

Når det ytes bidrag til behandling eller til anskaffelse av hjelpemidler, kan det samtidig ytes bidrag til eventuelle nødvendige reise- og oppholdsutgifter. Disse kan dekkes etter samme regler og takster som gjelder for reise- og oppholdsutgifter ved pliktmessige ytelser.

Fra 1999 er utgiftene til bidrag til sykebehandling i utlandet skilt ut fra post 70 og bevilges under ny post 72 Sykebehandling i utlandet.

Fra 1. januar 2000 kan det ytes bidrag til dekning av utgifter til deltagelse på kurs/samlinger i utlandet for familier med barn som har sjeldne sykdommer. Utgiftene i år 2000 anslås til 500 000 kroner. Ordningen vil bli evaluert etter noen år.

Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 38 for 1999-2000, jf. Innst.O. nr. 94 for 1999-2000, uttalte sosialkomiteen:

»Komiteen viser til Stortingets godkjenning av autorisasjon for otoptister våren 1999. Komiteen ber Regjeringen vurdere å lovfeste pasientens rett til refusjon for ortoptistbehandling i forbindelse med statsbudsjettet for 2001.»

Ortoptistene behandler pasienter med synsnedsettelse blant annet på grunn av skjeling. Det er om lag 35 yrkesaktive ortoptister i alt, hvorav ca. 20 arbeider i sykehus og 15 i privat praksis. Pasientene kan få bidrag til dekning av utgifter til behandlingen. I alt ble det i 1999 utbetalt 1,5 mill. kroner i slike bidrag, inkludert for behandling i sykehus.

Når det gjelder utgifter til behandling hos privatpraktiserende ortoptist, er behandlingstilbudet svært begrenset. Det gjelder ca. 15 yrkesutøvere og ca. 0,7 mill. kroner i utgifter for trygden. Bidragsordningen må sies å fungere tilfredsstillende i forhold til formålet. Sosial- og helsedepartementet foreslår ingen endring nå, men vil komme tilbake til dette på et senere tidspunkt.

Middallergi overfor husstøvmidd er en viktig faktor for syklighet blant allergisyke barn. Det foreslås at barn under 16 år med dokumentert middallergi får bidrag til ett sett med madrass- og puteovertrekk. Utgiftene anslås til 1,5 mill. kroner. Tiltaket forventes å gi en tilsvarende innsparing på kap. 2751 post 70 Legemidler på grunn av redusert behov for allergimedisiner.

Utgiftene i 1999 var 318,5 mill. kroner. Det er bevilget 363 mill. kroner for 2000.

Det foreslås bevilget 418 mill. kroner for 2001.

Post 72 Sykebehandling utlandet

Med hjemmel i folketrygdloven §§ 5-22, 20-9 og 21-17 har Sosial- og helsedepartementet gitt forskrift om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet. Hovedvilkåret for å dekke utgifter til behandling i sykehus i utlandet er at behandling i Norge ikke kan gis på grunn av manglende medisinsk kompetanse. 1. januar 1999 ble det opprettet en egen klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet som behandler klager på vedtak truffet av Rikstrygdeverket i første instans. Bevilgningen til klagenemnda er ført under kap 2603 Trygderetten.

Antall søknader om sykebehandling i utlandet har vært stigende gjennom 1990-tallet, og Rikstrygdeverket behandlet i 1999 ca. 350 slike søknader. Av disse ble ca 190 innvilget, mens ca 160 ble avslått. Utgiftsført beløp var i 1999 13 mill. kroner.

Rikstrygdeverket er i gang med et prosjekt for å forbedre rutinene for håndtering av søknader om sykebehandling i utlandet og bedre rapporteringen. Prosjektet innebærer blant annet innføring av eget søknadsskjema for sykebehandling i utlandet, samt rutiner for elektronisk lagring av opplysninger fra søknadene. Bearbeidede og anonymiserte opplysninger fra databasen som etableres vil danne grunnlag for en årlig rapport om søknadsmassen på dette feltet.

Det foreslås bevilget 13 mill. kroner for 2001.

Sosial- og helsedepartementet

t i l r å r :

1. I St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet for år 2001 føres opp de summene som er nevnt i et framlagt forslag:

a. Sum
utgifter under kap 2600-2790

Kr

164 034 800 000

b. Sum
inntekter under kap 5701

Kr

3 100 000 000

[1]

Sysselsettingsveksten var på 0,97 pst. Jfr .AKU tall fra SSB

[2]

Lønn per normalårsverk (lønnstakere) i alle næringer ifølge nasjonalregnskapet. 1998= 100


Programområde 29 Sosiale formål

Programkategori 29.10 Administrasjon

Programkategori 29.10 består av administrasjonsutgifter for Trygdeetaten og Trygderetten. Dette gjelder utgifter til lønn, varer/tjenester, spesielle driftsutgifter, større nyanskaffelser, overføring til Norges Forskningsråd samt tilskudd til Nasjonalhjelpens Fond for krigens ofre og Senter for seniorplanlegging.

Utgifter under programkategori 29.10 fordelt på kapitler:

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr. 00/01

2600

Trygdeetaten

3 647 176

3 666 800

4 034 800

10,0

2603

Trygderetten

35 635

37 350

41 000

9,8

Sum kategori 29.10

3 682 811

3 704 150

4 075 800

10,0

Utgifter under programkategori 29.10 fordelt på postgrupper:

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap 1999

Saldert budsjett 2000

Forslag 2001

Pst. endr. 00/01

01-29

Statens egne driftsutgifter

3 617 420

3 555 150

3 921 500

10,3

30-49

Nybygg, anlegg m.v.

57 241

136 300

138 700

1,8

50-59

Overføringer til
andre -statsregnskap

4 500

5 600

24,4

70-89

Andre overføringer

8 150

8 200

10 000

22,0

Sum kategori 29.10

3 682 811

3 704 150

4 075 800

10,0

Følg proposisjonen på Stortinget