9 Havbruksnæringen

«Den som mykje vil avla, skal lite øyda.» Norsk ordtak.

9.1 Innledning

Norge er verdens største produsent av laks og ørret og er ledende i global sammenheng på forskning og teknologi på havbruksområdet. De naturgitte gode betingelsene for havbruk er viktige konkurransefortrinn og har dannet grunnlaget for utviklingen av næringen. Havbruksnæringen er en av Norges mest internasjonale næringer med ca 95 pst. eksportandel. Eksporten består imidlertid hovedsakelig av produkter med lav bearbeidingsgrad. Næringen er svært konkurranseutsatt samtidig som den har en særlig betydning for verdiskaping og sysselsetting langs kysten.

Dagens lakse- og ørret- og torskeoppdrett er supplert med nye arter som bl.a. kveite, steinbit, blåskjell, kamskjell m.v., som etter hvert vil bli supplert med andre arter. Her ligger det et stort potensial.

Blant de marine arter er vi kommet lengst i utvikling av kommersielt torskeoppdrett. Produksjonen av oppdrettstorsk øker kraftig fra år til år. I 2000 var produksjonen 170 tonn, i 2004 om lag 3000 tonn og produksjonsanslag for 2010 ligger i området 20-40 000 tonn. Det arbeides også videre med å utvikle og kommersialisere flere andre arter. Driftsformer som kombinerer fangst og kultivering, herunder havbeite, er andre eksempler på nye næringer.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Havbruksnæringen er viktig for utviklingen i kystdistriktene. Historisk sett har næringen bestått av små familieeide selskaper med lokal forankring. De siste 20 årene har næringen utviklet seg raskt fra å være forsøksvirksomhet med noen arter, til å bli en mangfoldig næring med et stort spenn både i produksjonsformer, arter og grad av kommersialisering. Laksenæringen fremstår i dag som en moden næring som har gjennomgått en konsolidering. Allikevel har næringen fortsatt en variert struktur med mange små og mellomstore bedrifter, men også noen store oppdrettskonsern. Erfaring med næringsvirksomhet tilsier at vi kan vente oss en liknende utvikling når det gjelder de nye artene i oppdrett.

Næringen er kapitalkrevende og blir drevet med et høyt teknologisk nivå i produksjonen. Den konkurranseutsatte posisjonen krever maksimal forretningsmessig fleksibilitet og omstillingsevne.

Havbruksnæringen har alltid vært del av et globalt marked. De siste årene har konkurransen i sjømatmarkedet blitt stadig hardere. En konsekvens av dette er at Norges globale markedsandeler for oppdrettslaks er redusert. På dette området var Norge i mange år enerådende, men er nå snart forbigått av Chile. Dette skyldes både at Norge har handelsbarrierer i viktige markeder, og at enkelte av våre konkurrentland, særlig Chile raskt har økt sin produksjon . Chile har lykkes med å forhandle frem frihandelsavtaler med viktige markedsland.

Handel og teknologioverføring mellom land har ført til betydelig konkurranse i havbruks­næringen globalt i tillegg til at den norske oppdrettsfisken konkurrerer på verdensmarkedet med annen matvareproduksjon. Næringen må være konkurransedyktig på pris, kvalitet, leveringsbetingelser og produktsortiment i det internasjonale matvaremarkedet dersom den fortsatt skal generere inntekter og sikre arbeidsplasser i kyst-Norge.

Mange elementer er av betydning for havbruksnæringens mulighet og evne til å nå frem til markedene med sine produkter. Den økte globale konkurransen medfører at havbruksnæringen er mer sårbar enn tidligere. Dette gjelder både toll og andre handelshindringer. Behovet for å tilpasse seg kjedenes og forbrukernes krav i markedene gjør seg mer gjeldende enn før. Som tidligere omtalt vil adgang til markedene kunne sikres ved å gjøre norsk sjømat mer attraktiv ved f. eks. merking, sporing og differensierte kvalitetsstandarder.

Myndighetenes ansvar ligger i å tilrettelegge slik at næringen til enhver tid har best mulig rammevilkår. Samtidig skal forvaltningen ivareta hensyn som miljø, fiskehelse, fiskevelferd og folkehelse. Det er også en overordnet målsetting at næringsaktørene skal oppleve en enklere hverdag i sitt møte med forvaltningen.

Myndighetenes rolle i havbrukspolitikken er knyttet til:

• fremtidsrettede rammebetingelser for å fremme lønnsomhet og internasjonal konkurransekraft

• fokus på markedsadgang og reduksjon av handelsbarrierer

• ivaretakelse av miljøhensyn som en viktig ­premiss for videre utvikling av næringen

• tilstrekkelig fôr av god kvalitet

• tilgang på og effektiv utnyttelse av areal

• fiskehelse og -velferd

• trygg sjømat av god kvalitet

• øke verdiskapingen av råstoffet gjennom produktutvikling, økt bearbeiding etc.

En av de viktigste betingelsene for videre vekst i havbruksnæringen er å sikre markedsadgang for laks og ørret og andre oppdrettsarter. Arbeid med markedsadgang for laks har krevd betydelige ressurser de siste 15 årene. I denne forbindelse nevnes særskilt arbeid knyttet til Lakseavtalen med EU som gjaldt fra 1997 til våren 2003. Etter en lang prosess ble varige beskyttelsestiltak mot import av laks til EU innført fra 6. februar 2005. Vinteren 2004 innførte EU også dumpingavgift på import av oppdrettsørret fra Norge. USA innførte dumping- og subsidieavgift på import av hel fersk laks fra Norge i 1991. Avgiften er fremdeles gyldig. Det vises til kap. 7 om markedsadgang og handelshindre for nærmere beskrivelse av de handelspolitiske utfordringene.

Nytt produksjonsavgrensningssystem

MTB (Maksimal tillatt biomasse)

• MTB ble fra 1. januar 2005 det nye avgrensningssystemet for oppdrettskonsesjoner. Dette erstatter det gamle systemet med kubikkmeter volum.

• MTB skal ivareta behovet for avgrensning av hensyn til miljø og helse. Systemet skal ligge fast over tid.

• MTB setter en grense for maksimal biomasse i oppdrettsanlegget. Grensen vil slå inn på det tidspunktet på året biomassen er høyest

• Biomassen er satt til 65 kg pr. kubikkmeter (75 kg pr. kubikkmeter i Troms og Finnmark). Biomassen vil bli satt høyere for ørret.

• I praksis betyr dette at et tidligere konsesjonsvolum på 12.000 kubikkmeter omregnes til 780 tonn MTB tom. Nordland fylke. Det samme volumet omregnes til 900 tonn MTB i Troms og Finnmark fordi tilveksten er lavere som følge av kaldere vann.

9.2 Lovverk

Muligheter og utfordringer

Forslag om ny akvakulturlov fremmes i vårsesjonen 2005. Formålet er å gi havbruksnæringen et konkurransedyktig rammeverk. Det offentlige har et klart ansvar for å sikre at havbruksnæringen har et lovverk som er tidsriktig og som tar på alvor de nasjonale og globale utfordringer som havbruksnæringen står overfor. Næringen har siden oppdrettsloven trådte i kraft 14. juni 1985 utviklet seg til å bli en moden og industriell næring. Utfordringene er derfor annerledes enn de var for 20 år siden. Næringen har et økende behov for fleksibilitet og mulighet for nyskaping, samt tilgang på kapital.

Med økende grad av kommersialisering har virksomhetene et større behov for å endre eier- og driftsstrukturen for å være konkurransedyktige. Det er næringens lønnsomhet som skaper verdiene i næringen og distriktene.

En friere tilpasning vil gjøre næringen mer fleksibel for å imøtekomme fremtidige utfordringer. Fokuset i havbrukspolitikken endres fra hvem som eier virksomheten til hvordan den drives.

Næringen skal selv ta ansvar for en sunn forretningsmessig og miljøtilpasset drift av det enkelte anlegg mens myndighetene sørger for en forsvarlig forvaltning av miljø og areal, samt tiltak for å fjerne handelshindringer. Myndighetene skal også være en støttespiller på områder der det er behov for en kollektiv tilpasning.

Regjeringens målsetting

Ny akvakulturlov skal fremme næringens lønnsomhet, vekst og konkurransekraft innenfor rammene av en miljøtilpasset produksjon, og bidra til næringsutvikling på kysten.

Ny akvakulturlov omhandler blant annet:

• adgang til overføring og pantsetting av tillatelser for å øke kapitaltilgangen til næringen og bedre omstillingsevnen for bedriftene

• utfasing av de særlige eierskapsreguleringene for å øke næringens forretningsmessige fleksibilitet og bedre omstillingsevnen for bedriftene

• et klarere miljøansvar for næringen i virksomhetens liv fra etablering til avvikling

• klare retningslinjer for interesseavveining ved næringens arealbruk i kystsonen, jf. kap. 11.4.

• samordning av de ulike sektormyndigheters saksbehandling og innføring av saksbehandlingsfrister ved etablering av havbruksvirksomhet for å effektivisere behandlingsprosessen

• objektive og mer nøytrale tildelingsmåter ved tildeling av tillatelser til laks og ørret gjennom prekvalifisering og utvelgelse av kvalifiserte søkere ved trekning eller budrunde.

Det presiseres at det ikke skal tas vederlag for andre arter enn laks og ørret.

9.3 Fiskehelse og velferd i oppdrett

Muligheter og utfordringer

Ansvaret for forvaltning av matlovens bestemmelser om fiskehelse og den delen av dyrevernloven som angår fisk ble overført til Fiskeridepartementet 1. januar 2004. Dette ivaretar behovet for helkjedetankegang ved forvaltning av produksjonen av sjømat for å realisere verdiskapingspotensialet i næringen. Fiskehelseregelverket er underlagt EUs regler på området som Norge ble fullharmonisert med i 2003. EUs regler er nå under revidering.

Fiskens helse har betydning for lønnsomheten i akvakulturnæringen, for fiskevelferd, miljø og markedsadgang. Årsaken er at sykdom gir økte kostnader, reduserte inntekter, grunnlag for eventuelle beskyttelsestiltak i markedene og dårligere omdømme for næringen generelt. Sykdom hos oppdrettsfisk kan medføre at smitte overføres til villfisk, og således kunne påvirke det biologiske mangfoldet. Dersom sykdomssmitte krever at fisken behandles med medisiner, kan det også medføre forurensing av vannmassene og sedimenter.

Sykdom kan virke negativt på forbrukernes oppfatning av oppdrettsfisk som et kvalitetsprodukt og vri forbruket over på andre produkter. Kontinuerlig overvåking av helsestatus og strenge kontrolltiltak når sykdom forekommer, er med på å sikre en god fiskehelse. Utvikling av effektive vaksiner og forebyggende tiltak i oppdrett, ved transport og ved slakting har redusert bruken av antibiotika i fiskeoppdrett i Norge til et minimum.

Å sikre at matvarene produseres under etisk akseptable forhold, har blitt et stadig sterkere krav fra forbrukerne og samfunnet. Dette er krav som må tas på alvor. Det foregår et kontinuerlig arbeid med sikte på å sikre velferden til fisk i oppdrett.

Sykdomssituasjonen og kunnskapen om hvordan ulike sykdommer kan forebygges og bekjempes utvikler seg over tid. Det er økt fokus på at forvaltingstiltak skal være enhetlige, forutsigbare og stå i forhold til behov for tiltak. Derfor vil Fiskeri- og kystdepartementet initiere en prosess for å revidere og utvikle handlingsplaner/kontrollplaner mot viktige fiskesykdommer. Som grunnlag for et slikt arbeid må det også etableres et system for å definere og overvåke hvilke sykdommer som over tid påvirker fiskehelsen i så stor grad at det er grunnlag for tiltak enten i offentlig eller privat regi.

Det har vært eksempler på ukritisk overføring av kunnskap fra husdyr til rutiner for hvordan en bør behandle fisk i oppdrett. Dette er ikke mulig på grunn av forskjellig biologi. Fiskeri- og kyst­departementet ser derfor behov for økt forskning innen feltet for å klargjøre velferdsindikatorer som er relevante og hensiktsmessige i forhold til biologien hos fisk og andre oppdrettsarter.

Regjeringens målsetting

• Dyrehold og dyrevern skal forvaltes på en slik måte at de spesielle forholdene som gjelder fisk ivaretas på en betryggende måte både ut fra hensynet til fiskehelse, fiskevelferd og hensynet til næringsutvikling.

Tiltak

• Revidere og utvikle planer for kontroll med viktige sykdommer som bl.a. ILA.

• Utvikle et hensiktsmessig system for overvåking av helse- og sykdomssituasjonen.

• Finne frem til målbare velferdsindikatorer for fisk.

Kilde: Norsk medisinaldepot, Fiskeridirektoratet og SSB

9.4 Havbeite

Muligheter og utfordringer

Havbeiteloven har åpnet mulighetene for utvikling av en helt ny næring i Norge, basert på utsetting og gjenfangst av krepsdyr, bløtdyr og pigghuder. Karakteristisk for denne driftsformen er at organismene settes ut i en naturlig habitat, men likevel med mulighet for å bruke innretninger for å holde organismene i lokaliteten og/eller stenge predatorer ute. Den som får tillatelse til havbeite får samtidig en eksklusiv rett til a fange vedkommende art i det tildelte området.

Tilgang til areal er en sentral forutsetning for utviklingen av havbeitrenæringen. Det samme gjelder kunnskap om miljøet på havbunnen.

I Norge er det et stort naturlig potensial for havbeite med krepsdyr, bløtdyr og pigghuder.

Havbeitenæringen er ny og befinner seg i en forsøksfase. De viktigste artene i havbeite er i dag kamskjell og hummer, men det er også andre stasjonære arter som på kort sikt kan være aktuelle å kultivere.

Det er lagt vekt på at næringen skal ha en forsiktig innfasing og øke i omfang i takt med kunnskaps- og erfaringsnivået.

I 2004 ble det tildelt et begrenset antall tillatelser for havbeite med hummer og kamskjell, flere ventes i første halvår 2005. Nye tildelinger på disse artene og på andre aktuelle arter som for eksempel kråkeboller, vil gjennomføres så snart en har oppsummert erfaringene fra inneværende saksbehandlingsrunde. Det vil trolig fremover være mest hensiktsmessig å tildele tillatelser fortløpende.

Regjeringen vil fortsette å tilrettelegge for en utvikling som gir mulighet for en lønnsom havbeitenæringen, og ha fokus på premisser og rammevilkår for å sikre effektiv søknadsbehandling og tildeling av havbeitetillatelser.

9.5 Nye arter i oppdrett

Muligheter og utfordringer

Mye av forventningen til fremtidig verdiskaping i marin sektor ligger i et utvidet og mangfoldig havbruk. Norge ligger langt fremme forskningsmessig for marine kaldtvannsarter, og har bedrifter med internasjonalt markedsnettverk. De mest aktuelle artene er torsk, kveite, steinbit og blåskjell, men også andre arter har potensial som både volum- og nisjearter. Særskilte naturgitte regionale fortrinn gir gode vekstvilkår for ulike arter i ulike deler av landet. For eksempel egner flekksteinbit og røye seg godt for oppdrett i Nord-Norge med kaldt vann, mens forholdene er gode for østersdyrking på sørvestlandet.

Utfordringene med etablering av nye oppdrettsarter knytter seg til forskning, forskningskapasitet, infrastruktur, kapitaltilgang, oppskalering, produksjon og marked. I produksjonsaspektet inngår også miljøspørsmål.

Ved tildeling av konsesjoner til nye marine arter tas det ikke vederlag. Regjeringen legger vekt på at utviklingen må foregå på en måte som ivaretar helse og miljø. Miljømessige og veterinære krav må være tilfredstilt før konsesjon tildeles. For å sikre tilgang til lokaliteter trekkes inaktive lokaliteter tilbake etter 2 år, dersom de ikke settes i drift.

Norges forskningsråd har fra og med 2004 ­etablert Havbruk som ett av 7 store programmer. I den nye forskningsmeldingen foreslås Hav og Mat som tematiske prioriteringer og satsing på ­bioteknologi. Dette legger til rette for en videreført satsing på forskning inn mot nye marine opp­drettsarter. Programmet for marin innovasjon som foreslås i denne meldingen vil bidra med virke­midler for å kommersialisere slike arter. Tilgang på risikokapital i vekstfasen er viktig for utvikling av nye marine arter i oppdrett. De landsdekkende og regionale såkornfondene som Regjeringen ­etablerer vil kunne komme oppdrettsnæringen til gode og bidra til å avhjelpe risiko i tidlig fase.

Regjeringen legger i dag til rette for oppdrett av nye marine arter gjennom en satsing på forskning og utvikling.

Det er ressurs- og tidskrevende å kommersialisere nye oppdrettsarter. Erfaringen med laks viser at det tar lang tid fra man begynner oppdrett av en ny art til man kan drive lønnsom kommersiell produksjon i stor skala. Forskningsfaglige gjennombrudd, for eksempel knyttet til vaksineprogram, fører til økonomiske skift i kostnadsstrukturen i oppdrettsnæringen.

Det er tildelt 749 konsesjoner for en rekke marine arter, hvorav 555 gjelder oppdrett av torsk. Vel halvparten av de marine konsesjonene er foreløpig kommet i drift, og det ble i 2003 produsert 2 181 tonn torsk, 269 tonn røye, 427 tonn kveite og 1 229 tonn av arter som piggvar, makrell, sei, ål og steinbit. Til sammen representerte den marine oppdrettsproduksjonen en salgsverdi på 1,1 mrd. kroner.

Det er gitt tillatelse til etablering av i alt 964 skalldyranlegg, i hovedsak blåskjell. Av disse oppga 648 å være oppstartet ved årsskiftet 2003/2004. Samlet produksjon var i 2003 på 1 372 tonn til en verdi av 8,6 mill. kroner. Det er også gitt tillatelse til 4-5 sorterings-, pakke og videreforedlingsanlegg.

Kilde: Forsknings- og konsulentselskapet Akvaplan-niva AS

9.6 Nærmere om de ulike artene

Torsk i oppdrett

Torsk er en del av det globale hvitfiskmarkedet. Norske eksportører har kunder i hele verden og torskeprodukter er kjent for sin høye kvalitet. Oppdrett av torsk kan komplementere fangst av villfanget tosk.

Kommersiell virksomhet basert på oppdrett av torsk er i god vekst. En er på god vei til å lykkes med yngel- og settefiskproduksjon på et stabilt nivå. I 2004 ble det oppdrettet matfisk av torsk på over 200 lokaliteter langs kysten, fordelt på om lag 80 selskaper.

Gjennom forskning og praktisk utprøving over lengre tid, er det etablert et betydelig kunnskapsgrunnlag om torsk som oppdrettsart. Dette er kunnskap som delvis er overførbar til andre hvitfiskarter som for eksempel hyse. Det er satt i gang et torskeavlsprogram i regi av Fiskeri­forskning AS.

Et interdepartementalt utvalg la i 2003 fram et forslag til en nasjonal strategi for kommersialisering av torskeoppdrett. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider sammen med virkemiddelapparatet for å gjennomføre planens ulike forslag. Planmessig forskning og utvikling og tiltak for nyskaping er viktig for realisering av potensialet. Etablering av samarbeidende nettverk er også et virkemiddel for å spre kunnskap regionalt. Arbeidet i de regionale partnerskapene er sentralt i denne sammenheng.

Markedsretting og god sameksistens mellom verdikjedene for henholdsvis oppdrettet og villfanget torsk er også sentralt i det videre arbeidet for næringsutvikling.

Regjeringen vil videreføre torskesatsingen. Dette betyr blant annet å styrke forsknings- og utviklingstiltak som foreslått i strategidokumentet fra Fiskeri- og kystdepartementet, Norges forsk­ningsråd og Innovasjon Norge.

Skjell

Skjell er en stor artikkel på verdensbasis, men produksjonen i mange land hindres av forurensning. Norge kan med sitt rene miljø, pga gode naturgitte forutsetninger bli en stor aktør i produksjon av skjell.

Blåskjellnæringen har vært gjennom en konsolideringsfase og det oppnås nå bedre resultater i næringen.

Salget av konsumskjell til det europeiske markedet er økende. Dette skyldes at næringen har fått bedre kontroll på produksjonen. De internasjonale markedsmessige mulighetene for en effektiv norsk skjellnæring er tilstede. Dette forutsetter imidlertid utvikling av en profesjonell og godt drevet skjellnæring.

Østers er en stor internasjonal oppdrettsart med ca. 3,6 mill. tonn produsert globalt, hvorav 150 000 tonn i Europa. Østersdyrking representerer en nisje i norsk oppdrettsnæring. Sunnhordaland er hovedsete for østersdyrking i Norge. Oppdrettet er drevet av noen få næringsaktører, og drives i utkanten av østersens naturlige utbredelsesområde. For denne næringen ligger det store gevinster i å finne optimale lokaliteter for å redusere produksjonstid og oppnå riktig kvalitet. Norske aktører dyrker flatøsters, som er en mer eksklusiv art enn stillehavsøsteren. Norge har et konkurransemessig fortrinn ved produksjon av flatøsters som følge av at vi ikke har en parasitt som mange av de andre landene som produserer østers har. Det FoU-messige grunnlaget for norsk produksjon av flatøsters er bra.

Kamskjellnæringen har etter flere år med problemer nå relativt god kontroll på yngelproduksjonen. Veksttiden for kamskjell frem til markedsklart produkt er i dag nærmere fem år. Det forventes at FoU-innsats vil kunne redusere tiden med 1,5 år. Yngelen settes ut i ulike former for havbeite. Det er per dags dato ingen som driver intensiv dyrking for konsum. Eksport av yngel representerer en interessant tilleggsmulighet på markedssiden. Arten er aktuell for produksjon med hele eller deler av produksjonskjeden i industrialiserte anlegg med tilgang til spillvarme.

Kveite

Kveite er kanskje den arten etter laks som det er satset mest på innen oppdrett av nye marine arter i Norge. 29 konsesjoner er i drift per dags dato, 14 driver med yngelproduksjon og 15 med matfiskproduksjon. Det er i dag 10-12 yngel/settefisk produsenter og nærmere 30 matfiskprodusenter. Selv om antall kveiteyngelprodusenter i 2003 ble redusert fra 14 til åtte økte antall produserte yngel. Det er forventet at matfiskproduksjonen i 2005 vil passere 1000 tonn. Gjennom fokus på merdmiljøet (dype merder med hengende hyller og automatisk appetittfôringssystem) er det grunnlag til å tro at en nå har nærmet seg en effektiv produksjonslinje for kveite.

Flekksteinbit

Innenfor oppdrett av flekksteinbit er det én yngelprodusent som i 2003 produserte 100 000 yngel. Dette tilsvarer full kapasitet ved anlegget. Av dette ble det produsert 200 tonn matfisk. Steinbit selges når den er 5-6 kilo, hovedsakelig i Norge. Satsingen på oppdrett av flekksteinbit er avgrenset til Nord-Norge, og næringen har holdt seg liten med forsiktig vekst over flere år. Det er generelt lite helseproblemer med denne arten. Flekksteinbiten er en kaldtvannsart som er særlig godt egnet i Troms og Finnmark, og det er grunn til å tro at denne kan bli et norsk nisjeprodukt.

Piggvar

Det har vært drevet oppdrett av piggvar i Norge siden 1980-tallet. Piggvar krever varmere vann enn det man normalt har i norske farvann for å kunne vokse bra. Norske piggvaranlegg finnes derfor bare i nærheten av industri som kan gi spillvarme til oppvarming av vannet. I dag finnes det bare én produsent, som også driver klekkeri, lokalisert på Sørlandet. I 2003 ble det produsert 250 000 yngel og rundt 300 tonn matfisk av piggvar.

Hummer

Når det gjelder hummer har det blitt igangsatt et brukerstyrt forskningsprosjekt for å teste og evaluere løsninger for intensiv landbasert produksjon av 300 grams hummer i resirkulert sjøvann. Resultatene har vært lovende og dokumenterer at det lar seg gjøre å produsere porsjonshummer av god kvalitet på 24-30 måneder. Basert på disse resultatene er nå et selskap i Rogaland i ferd med å teste ut et patentert automatisert hummeroppdrettsanlegg, med sikte på fullskalaproduksjon.

Ishavs-røye

I Norge produseres det også 3-500 tonn oppdrettet røye. Aktørene er lokalisert i Nordland. Røye selges som et eksklusivt nisjeprodukt til restaurantbransjen.

9.7 Fôrtilgang

Muligheter og utfordringer

Tilgang til godt og kostnadseffektivt fiskefôr er en forutsetning for oppdrett under norske forhold. Fôret utgjør ofte nær halvparten av de totale produksjonskostnadene. Parallelt med framveksten av oppdrettsnæringen har det utviklet seg en sterk fiskefôrindustri. Langs kysten ligger flere produksjonsanlegg som har stor betydning for sysselsettingen i sitt lokalmiljø.

Fôrbedriftene bruker store ressurser til forsk­ning og utvikling. De har etablert egne forsk­nings- og utviklingsressurser med egne fasiliteter i form av laboratorier, pilotanlegg og forskningsstasjoner for havbruk. Bedriftenes markedsapparat bidrar aktivt med å spre fagkunnskap knyttet til fôr, fôring og oppdrett i næringen. Fôrbedriftene samarbeider nært med de offentlige forsk­ningsinstituttene. I tillegg til å kjøpe tjenester fra instituttene samarbeides det om å gjennomføre offentlig finansierte FoU prosjekter. Fôrbedriftene spiller en viktig rolle i det marine innovasjonssystemet.

Fôr til oppdrett er historisk basert på fiskemel og fiskeolje. For å ivareta en bærekraftig næringsutvikling og unngå negativ opiniondannelse er det viktig at fiskebestandene som benyttes i melindustrien forvaltes forsvarlig. Ettersom behovet for råvarer har steget, og flere av de fiskeartene Norge før benyttet til fôrråstoff nå går til konsum, er det i økende grad importert fôrråstoff fra verdensmarkedet. Spesielt er importen fra Chile og Peru betydelig.

Tilgangen på fiskemel og olje begrenses av fiskeriene. Etterspørselen er økende og prisen stigende blant annet fordi verdens akvakulturproduksjon øker. Bruken av plantenæringsstoffer kan erstatte marine proteiner. Tilgangen på råvarer er avgjørende for industrien. Begrenset tilgang på fiskemel og olje gjør det kritisk for industrien å finne fram til nye råvarer. Eksempler på slike nye råvarer er plankton og alger fra havet eller produserte proteiner fra gass. Fordi en stor del av råvarene som benyttes til fiskefôr er importert er det viktig med velfungerende importordninger. Flere av de kjente matskandalene for husdyr skyldes forhold ved fôret. Dette kan gjelde dioksininnholdet i råvarene, spredning av sykdom m.m. Derfor er det viktig å opprettholde et sterkt fokus på mat og fôrtrygghet. Regelverket for fiskefôr baserer seg på generelle regelverk for husdyr. Dette innebærer at det er en rekke grenseverdier for innhold i fôret som ikke er godt avstemt i forhold til fiskens evne til å håndtere stoffene. Dersom andre nasjoner kan bruke flere råvarer enn Norge vil det over tid hemme den norske industrien. Derfor må regelverksutformingen ses i en internasjonal sammenheng.

Forskning og utvikling er viktig for å møte utfordringene med tilgang på fôrkilder på en aktiv måte. Forskning som sikrer balansert kunnskap er også kritisk for å forhindre negativ opinionsdannelse. Grunnleggende forskning er viktig for å danne et faglig fundament og for å gjøre industrien i stand til å ta i bruk ny teknologi og kunnskap. Norges forskningsråd utarbeidet i 2001 rapporten «Fôr og fôrmidler – den største utfordringen for vekst i norsk havbruk». Rapporten pekte på mulige løsninger på kort og lang sikt, og er fulgt opp med en rekke tiltak som bl.a. omfatter forskning på å finne alternative fôrkilder. Dette innbefatter forskning på høsting fra lavere trofisk nivå, økt bruk av bifangst/avskjær, fôrråstoff med utgangspunkt i gass m.m.

Regjeringen vil videreføre forskning for å finne alternative fôrkilder.