Forsiden

St.meld. nr. 19 (2004-2005)

Marin næringsutvikling

Til innholdsfortegnelse

8 Industri og foredling

«Det er ingen så høg, han ei må tøygja seg.» Norsk ordtak.

Figur 8.1 Moderne sjømatproduksjon.

Figur 8.1 Moderne sjømatproduksjon.

8.1 Innledning

Visjonen om de marine næringers fremtidige bidrag til nasjonaløkonomien forutsetter at en betydelig andel av norsk sjømateksport består av produkter som gir gode priser i markedet. Dette innebærer sterkere fokus på produkter med en høyere bearbeidingsgrad enn det som preger industrien i dag.

I undersøkelsene som Fiskeriforskning gjennomfører om lønnsomheten i norsk fiskeindustri 1 pekes det på at det er klare forskjeller i inntjeningen, både mellom de ulike foredlingssektorer og mellom bedrifter innen de enkelte sektorer.

Figur 8.2 Utvikling i antall fiskemottak på Senja.

Figur 8.2 Utvikling i antall fiskemottak på Senja.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Bildet som ofte kommuniseres utad, av en næring preget av sviktende inntjening, likviditetsproblemer og konkurser, må følgelig nyanseres.

Boks 8.1 Et globalt marked – endringer, utfordringer og muligheter.

Globaliseringen og økt konkurranse kan utnyttes til bedriftenes fordel, gitt at de er konkurransedyktige og kreative. Bedriften Jangaard Export AS i Ålesund er et eksempel på en slik tilnærming. Eksemplet omfatter utvikling av strategiske allianser med partnere i markedene, fokus på produktutvikling, merkevarebygging og økt verdiskaping, og leveranser av sluttprodukter til markeder i flere verdensdeler.

Gjennom merking av produktet, fokus på kvalitet og tette, forpliktende relasjoner med markedene, oppnår bedriften 1-2 euro i økt pris i forhold til konkurrentene. Sluttproduktet – klippfisk – er ettertraktet. En av alliansepartnerne, en portugisisk supermarkedkjede, har etter introduksjon av den nye merkevaren økt sin omsetning med rundt 20 prosent.

Dette er et illustrerende eksempel på en vinn-vinn-situasjon, på merkevarens verdi og ikke minst på at kreativitet betaler seg og at norsk industri kan være konkurransedyktig. Bruk av ny teknologi og et industrielt fokus kan gi økt verdiskaping, også i et høykostland som vårt. Eksemplet er hentet fra konven­sjonell sektor – sannsynligvis den mest tradisjonsrike del av næringen.

Den tradisjonelle fiskeforedlingsindustrien består av små og mellomstore bedrifter spredt langs hele kysten. I 2003 var det registrert totalt 558 foredlingsbedrifter med i alt ca. 13 000 sysselsatte. Av bedriftene var 214 konvensjonelle anlegg, 66 fryserier, åtte hermetikkfabrikker, elleve rekeindustribedrifter og 11 sildeolje- og silde­melfabrikker. Videre var det registrert i alt 211 anlegg med tillatelse til slakting, pakking og videreforedling i andre former.

Foredlingsindustrien består av noen få forholdsvis store selskaper, samt mange små og mellomstore bedrifter. Den fremtidige næringsstrukturen vil også omfatte et bredt spekter av bedrifter, både når det gjelder størrelse og kapasitet. Små og mellomstore bedrifter vil ha muligheter til å utvikle produkter rettet mot ulike nisjer i markedet, samtidig som større selskaper kan nytte sine fortrinn til å betjene de store multinasjonale kjedene.

Langsiktige, forpliktende samarbeidsavtaler mellom grupper av bedrifter kan være et velegnet alternativ til utvikling av store selskaper. Slike strategiske allianser kan innebære horisontal og/eller vertikal integrasjon, de kan omfatte norske eller utenlandske partnere, eller begge deler.

Boks 8.2 Strategiske allianser og regelmessige leveranser av fiskevarer til dagligvarehandelen.

Norsk marin sektor har få store integrerte selskaper. Det er også få eksempler på bedrifter som samarbeider med bedrifter i landbrukssektoren og næringsmiddelindustrien for øvrig. Derfor er det positivt når budskapet om etablering av nye forpliktende allianser finner veien til aviser og andre nyhetsmedia.

Norway Seafoods, Fjordland og TINE kunngjorde i august 2004 at de i fellesskap ville bygge opp en ny varekategori i dagligvaresektoren. Under merket «Marian» leveres det ferskpakket skinn- og beinfrie fiskefileter til om lag 4200 norske dagligvarebutikker. I oppstartfasen fokuseres det på hjemmemarkedet, men partnerne har ambisjoner om å utvide samarbeide til å gjelde flere produkter og andre land i Norden, og på sikt også resten av Europa.

Gjennom dette samarbeid har sentrale næringsaktører i landbruks- og fiskerisektorene trukket på partenes samlede kompetanse og logistikk i arbeidet for å utvikle konkurransedyktige produkter. Norway Seafoods garanterer fersk kvalitetsfisk 365 dager i året. Fjordland har opparbeidet en betydelig kompetanse i forbrukerrettede produkter. TINE har en betydelig kompetanse mht. kvalitetssikring og industriell prosessering, i tillegg til et landsdekkende distribusjonssystem rette mot individuelle butikkutsalg.

I den siste tiårsperioden har det vært til dels store svingninger i råstofftilgangen, i industriens investeringer og i dens lønnsomhet. Investeringene i slutten av 90-årene var ofte lånebaserte og ga store deler av foredlingsindustrien svært høye gjeldsforpliktelser. Store deler av kapitaltilførselen kom fra offentlige kilder. I tider med svak inntjening og svekket likviditet overskred forpliktelsene betalingsevnen og mange bedrifter ble tvunget til å avvikle.

Til tross for dette er det fortsatt en betydelig overkapasitet som utgjør en vesentlig hemsko for fremtidig lønnsom drift. Det er nødvendig at flere bedrifter kommer i en posisjon hvor de klarer å utnytte større deler av sin produksjonskapasitet, ellers vil bedriftenes samlede konkurransekraft, lønnsomhet og verdiskaping forbli svak og ustabil.

Figur 8.3 Verdi foredlet og utforedlet fisk i 2004.

Figur 8.3 Verdi foredlet og utforedlet fisk i 2004.

Kilde: Eksportutvalget for fisk.

8.2 Industrien

Slakting og foredling av laks og ørret

Blant bedriftene som driver slakting og foredling av laks og ørret, har det de siste årene vært en tendens til at flere av aktørene har valgt å samle slakterivirksomheten i færre og større enheter. Samtidig har stadig flere flyttet foredlingsvirksomheten ut av Norge og inn i EU. Utvidelsen av EU har bidratt til å forsterke denne trenden. EU innførte 6. februar 2005 beskyttelsestiltak mot import av norsk oppdrettslaks. Uroen rundt markedsadgangen til EU gir tyngde til argumenter som taler i favør av etableringer i EU.

En kan se konturene av en utvikling der bedrifter (underleverandører) utvikler og leverer ferske, frosne eller tilvirkede produkter til en samarbeidende bedrift som kombinerer og setter sammen ulike deler til sluttprodukter. En rekke forskjellige sluttprodukter utvikles basert på smakspreferansene som er fremtredende i de markeder sluttproduktet leveres til. Den fysiske produktsammensettingen er basert på avansert teknologi, ofte med bruk av roboter. Tilnærmingen benevnes som «produktmontasje» (Product Assembly) og er et ofte anvendt konsept innen en rekke bransjer, også innen næringsmiddelindustrien.

For norsk marin sektor kan produktmontasjekonseptet og et forpliktende samarbeid med aktører innenfor EU (og andre modne markeder), gi gevinster i form av regelmessige, langsiktige leveranser, økt markedskontakt og med muligheter for produktutvikling.

Dagens tollregime ved eksport av sjømat til EU stimulerer ikke til leveranser av norskproduserte ferdigretter. Til det blir tollbelastningen på disse markedene for høy.

Konvensjonell sektor (saltfisk, klippfisk og tørrfisk)

Figur 8.4 Konvensjonell sektor med klippfisk, saltfisk og tørrfisk utgjør den største delen av hvitfiskindustrien med størst konsentrasjon i Nordland og Møre og Romsdal.

Figur 8.4 Konvensjonell sektor med klippfisk, saltfisk og tørrfisk utgjør den største delen av hvitfiskindustrien med størst konsentrasjon i Nordland og Møre og Romsdal.

Råstoffet i konvensjonell sektor er hovedsakelig torsk, hyse og sei, samt lange og brosme. Samlet sett utgjør konvensjonell sektor den største delen av hvitfiskindustrien, med størst konsentrasjon i Nordland og Møre og Romsdal.

For tørrfiskprodusentene ble 2003 og 2004 relativt gode år. En årsak ligger i reduserte råstoffkostnader. Italia er det klart største markedet for tørrfisk. Næringen kunne registrere en klar oppgang i eksporten til Nigeria. Samlet tørrfiskeksport lå i 2004 på ca 9 000 tonn mot om lag 9 850 tonn i 2003. Verdimessig har imidlertid utviklingen gått motsatt vei og gjennomsnittlig pris per kilo var nesten ti kroner høyere i 2004 enn i året før.

Boks 8.3

I følge analyser utarbeidet og presentert av Nordeas fiskeriavdeling i Ålesund i februar 2005, vil valutautviklingen være svært utslagsgivende for utviklingen i konvensjonell sektor. Det vises bl.a. til at klippfisk av torsk i hovedsak leveres til EU og følgelig påvirkes av forholdet til euro, noe som i dagens situasjon er gunstig for norsk eksport. Klippfisk av sei har Brasil som sitt viktigste marked, er følgelig dollaravhengig og mer sårbar slik valutaforholdet ser ut til å utvikle seg.

Klippfiskindustrien har i løpet av de siste ti år vært blant de mest lønnsomme segment i norsk fiskeindustri, og er nå i ferd med å bli den største del av hvitfisksegmentet. 2003 ble et relativt godt år, og 2004 ble enda bedre. Valutauro og en kraftig renteøkning førte i 2003 til en merkbart redusert kjøpekraft i det brasilianske markedet og ga svekket inntjening for norske produsenter. I 2004 var mye av kraften tilbake i det brasilianske markedet, og verdien av klippfiskeksporten til Brasil økte med hele 45 pst. i forhold til året før. EU, og i første rekke Portugal, er av stor betydning for klippfisknæringen og konvensjonell sektor i sin helhet. Eksporten til Portugal viste også en positiv utvikling i 2004 i forhold til året før, med en vekst i saltfisksalget på 108 mill. kroner og i klippfisksalget på 103 mill. kroner.

Figur 8.5 Ulike saltfiskprodukter.

Figur 8.5 Ulike saltfiskprodukter.

Filetproduksjon m.m.

Sektoren preges i dag av misforhold mellom råstofftilgang og produksjonskapasitet.

Gjennom store deler av 1990-tallet økte råstofftilbudet vesentlig, særlig som følge av russiske fartøyers landinger av store volumer torsk i nord-norske havner. I toppåret 1997 ble det landet noe over 150 000 tonn russiskfanget torsk, hovedsakelig som fersk. I 2004 var dette redusert til i underkant av 64 000 tonn. Det alt vesentlige av landingene i det siste året har bestått av frosset eller bearbeidet vare som sendes via fryseterminaler i Norge direkte til kunder i markedene i Europa eller Kina. Dette fører ikke til nevneverdig verdiskaping i Norge, sammenlignet med de tidligere omfattende landinger av fersk torsk.

Fremtidens råstofftilgang vil neppe bli preget av vekst i utenlandske landinger. Norske kvoter vil ventelig kunne øke noe, men den felles norsk-russiske forvaltningsstrategien legger opp til stabile kvoter og bare en begrenset årlig vekst, dersom ressursutviklingen tillater det.

Det er derfor viktig at også denne delen av næringen kan bli konkurransedyktig på et større råvaremarked. Det er eksempler på norske bedrifter som importerer utenlandsk råstoff, for eksempel Alaskatorsk, og nytter dette råstoffet til produksjon og eksport av høyt prisede produkter som klippfisk.

Det er grunn til å forvente en gradvis økning i tilførsler av fersk torsk til industrien gjennom levendelagring og oppfôring.

Globaliseringstrenden har nådd vårt råvaremarked for hvitfisk, og konkurransen fra lavkostland øker. Moderne logistikk og infrastruktur, samt en utbredt bruk av fryseteknologi i fartøyer og i landanlegg, har bidratt vesentlig til å gjøre norske råvarer tilgjengelige og attraktive for produ­senter i Kina og de baltiske stater. Produsenter i disse og enkelte andre land leverer frosne filetprodukter til markeder i Europa. Produktkvaliteten er god og prisnivået er slik at det er vanskelig for de norske produsentene å levere på tilsvarende betingelser. Filetindustrien merker konkurransen fra produkter basert på rimeligere fiskeslag, særlig alaska pollock, og andre mer eksotiske arter som hoki, tilapia og arter fra asiatisk oppdrett.

Figur 8.6 Import og direktelandinger av torsk fra russiske fartøyer i Norge fra 1990 til 2004 og norsk fangst av torsk.

Figur 8.6 Import og direktelandinger av torsk fra russiske fartøyer i Norge fra 1990 til 2004 og norsk fangst av torsk.

I løpet av de siste to årene har flere bedrifter lagt om produksjonen og legger nå større vekt på å utnytte det komparative fortrinn nærhet til ressursene gir gjennom produksjon og leveranser av ferske produkter. EFFs statistikker viser en dreining i 2004 fra frosne til ferske torskefileter, hvor eksporten av ferske fileter økte med 86 pst. i forhold til 2003. Eksporten av ferske hyse- og seifileter økte med henholdsvis 124 pst. og 51 pst. i samme periode. Samtidig er det en klar nedgang i eksporten av samtlige frosne blokk- og filetprodukter for alle de tre artene.

Pelagisk konsumindustri

I løpet av 1990-årene økte de pelagiske råstofftilførslene betydelig. Særlig stor var økningen i de norske kvotene, samtidig som omfanget av utenlandske landinger økte. Fartøyene hadde utviklet seg til store enheter som kunne levere laster på mer enn 1000 tonn til konsum. Dette bidro til oppbygging av en betydelig pelagisk konsumindustri, og ett av resultatene er en betydelig overkapasitet i denne delen av industrien. For å kunne håndtere store råstoffmengder ble det investert i moderne teknologi og en automatisert produksjonsprosess. Flere av bedriftene oppnådde en produksjonskapasitet som var åtte til ti ganger større enn for bedrifter av tilsvarende størrelse i hvitfisksektoren. Utsiktene fremover viser en bestand av norsk vårgytende sild som er i vekst, mens utviklingen er mer usikker for makrell. Videreføring i 2005 av forbudet mot fiske av lodde i Barentshavet rammer særlig industrien i Nord-Norge.

Pelagisk konsumindustri omfatter bedrifter som prosesserer sild, makrell og lodde, hovedsakelig som rundfrosset vare med unntak av sild og til dels makrell som også leveres filetert og saltet, eller begge deler. Denne delen av næringen har vokst betydelig i den siste tiårsperioden. Videre vekst forutsetter satsing på nye markeder og på nye markedssegmenter i kjente markeder. Det siste ser en tendenser til i det viktige russiske marked der eksporten av rundfrossen sild i økende grad suppleres med eksport av sildefileter.

Matjessild produseres nå langs store deler av kysten, og er et eksempel på vellykket satsing på et nisjeprodukt. Tidligere gikk hele den norske fangsten, om lag 10 000 tonn årlig, til Danmark for bearbeiding og deretter eksport til Nederland. Nå har norske anlegg selv overtatt produksjonen og eksporten.

Mel- og oljeindustrien

Mel- og oljeindustrien har regelmessig vært blant de mest lønnsomme sektorer i fiskeindustrien. Det alt vesentligste av produksjonen nyttes som innsatsvarer i produksjon av fôr til fiskeoppdrett, mens noe nyttes til dyrefôr. Mindre volumer høykvalitets oljer nyttes til helsekost, tran og lignende.

Næringens konkurransesituasjon er påvirket av internasjonale forhold, særlig av svingningene i fisket av ansjos utenfor kysten av Chile og Peru.

Dette fisket er normalt svært omfattende, og under slike forhold blir prisene presset og inntjeningen i norsk mel- og oljeindustri likeså. De siste årene har vist seg å bli vanskelige, på grunn av svikt i råstofftilgangen, til dels som følge av nedtrapping av loddefisket i Barentshavet. Konkurransen fra andre nasjoner om råstoffet, særlig fra dansk industri, har vært og er fortsatt en stor utfordring.

Rekeindustrien

Figur 8.7 Moderne rekefabrikk.

Figur 8.7 Moderne rekefabrikk.

Utbudet av kaldtvannsreker fra Nordatlanteren har økt vesentlig de siste år. Globale fangster av kaldtvannsreker utgjorde i 2003 hele 452 000 tonn. Dette var imidlertid bare om lag 8 pst. av verdens samlede produksjon av reker som utgjorde hele 4,3 millioner tonn. Den økte produksjonen av kaldtvannsreker har hovedsakelig gitt seg utslag i en betydelig vekst i leveransene til etablerte europeiske markeder, særlig Storbritannia. Det store utbudet har medført et økt prispress.

Fra midten av 90-tallet til 2000 var norsk rekeindustri blant fiskeindustriens mest lønnsomme sektorer. I 2001 sviktet imidlertid inntjeningen vesentlig. Situasjonen ble forverret i 2002, men bedret seg noe i 2003 og 2004.

Kaldtvannsreker er et produkt som leveres til et begrenset antall markeder. I 2004 eksporterte Norge frosne pillede reker til drøyt 20 land, de fleste i Europa, samt enkelte kjøpekraftige, modne markeder i Asia. Næringens internasjonale karakter gjør den sårbar for valutasvingninger.

I 2003 besto rekeindustrien av seks anlegg i Troms, pluss to store og tre mindre anlegg lokalisert i andre deler av landet. Produksjonen i Troms består hovedsakelig av frosne, pillede reker, mens den øvrige produksjon i det alt vesentlige dreier seg om reker i lake.

Boks 8.4 Reker til Russland

Tre store norske konkurrenter innen rekenæringen har tatt konsekvensen av den voksende og harde konkurransen på etablerte markeder, ikke minst på det viktige britiske marked. Sammen har bedriftene etablert firmaet Norske Reker AS. Dette firmaet er ansvarlig for utvikling og markedsføring av nye ferdigvarer under merkevareserien «Troms». Bedriften satser på leveranser til et nytt og kjøpekraftig marked i Russland, og i første omgang med fokus på Moskvaregionen.

Produktserien ble lansert i Moskva tidlig i desember 2004.

Figur 8.8 Russland har utviklet seg til det tredje viktigste markedet for norsk sjømat. Norske Reker AS satser på det russiske markedet under merkenavnet Troms.

Figur 8.8 Russland har utviklet seg til det tredje viktigste markedet for norsk sjømat. Norske Reker AS satser på det russiske markedet under merkenavnet Troms.

Marine biprodukter

Biprodukter fra fiskeri- og havbruksnæringen kan omdannes til høyt prisede halvfabrikata eller godt betalte sluttprodukter. Biproduktene oppstår i de delene av verdikjeden der fisken sløyes, hodekappes eller bearbeides videre. Norsk fiskeri- og havbruksnæring genererer totalt om lag 600 000 tonn biprodukter i året, hvorav 425 000 tonn blir utnyttet. I dag hovedsakelig til lavt prisede produkter som mel, ensilasje og pelsdyrfôr.

Aktuelle høyt betalte produkter basert på marine biprodukter omfatter marine oljer og proteiner, aminosyrer, lipider og finkjemikalier som kan nyttes som ingredienser i næringsmidler generelt og helsekost, kosmetikk, legemidler, spesialfôr m.m. Det ligger også uutnyttede muligheter i det globale konsummarkedet.

Stiftelsen RUBIN 2 anslår at biproduktene fra marin sektor i løpet av en 5-10-års periode kan gi en inntekt på over 5 mrd. kroner, dvs. mer enn verdien av dagens eksport av filetprodukter.

Fiskeri- og kystdepartementet har lenge engasjert seg for å bidra til at industri kan etableres på dette feltet, primært gjennom finansiering av arbeidet til stiftelsen RUBIN, samt tilrettelegging av rammebetingelser. RUBIN arbeider i alle ledd av de marine verdikjedene for lønnsom anvendelse av biprodukter fra fiskeri- og havbruksnæringen. Aktiviteten omfatter en rekke utredningsprosjekter, markedstiltak og samordning av initiativ mellom næringsaktører, forskning, finansi­eringsorganer og myndigheter.

Regjeringen bidrar videre gjennom finansiering av forskning og næringsutvikling knyttet til biprodukter og bioteknologi innenfor Norges forsk­nings­råds, Innovasjon Norges og andre aktørers virksomhet. Det arbeides for markedsadgang for biprodukter og produkter basert på disse, blant annet gjennom utviklingen av internasjonalt regelverk vedrørende fremmedstoffer og dokumentasjon etc. knyttet til biprodukter som i EUs biproduktforordning. Gjennom tilpasning av offentlig regelverk til ivaretakelse av biprodukter fra fiskebåt og oppdrettsanlegg og fram gjennom verdikjeden bidrar en også til utvikling av næringsvirksomhet basert på marine biprodukter.

Fiskemat

Fiskematprodusentene er som gruppe blant fiskeindustriens mest lønnsomme bedrifter. De retter det alt vesentlige av sin produksjon mot hjemmemarkedet. Bransjen består av flere mindre virksomheter, i tillegg til noen få store. Produktspekteret dekker bl.a. konserves og farseprodukter (fiskekaker,- boller, -pudding). De fleste produsenter selger under eget merke eller under den aktuelle varekjedes merke. Bransjens største kunde er de fire store kjedene som dominerer norsk dagligvarehandel.

Krabber

Figur 8.9 Høsting, bearbeiding og eksport av kongekrabbe ga i 2004 93 millioner kroner i Øst-Finnmark.

Figur 8.9 Høsting, bearbeiding og eksport av kongekrabbe ga i 2004 93 millioner kroner i Øst-Finnmark.

Kongekrabben er en introdusert art i norsk natur. I 1994 ble norske og russiske myndigheter enige om å tillate en begrenset forskningsfangst, og i 2002 ble det åpnet for kommersiell fangst.

Norge har i forståelse med Russland innført en vestgrense for felles forvaltning av kongekrabbe.

Den norske kongekrabbekvote øst for 26 østlig lengde (Magerøya) var i 2004 på 280 000 individer, hvorav 2 000 krabber ble avsatt til reiselivsnæringen i Finnmark.

Boks 8.5

Bugøynes Kongekrabbe AS ble etablert i 1996 og bygde i 2000 en fabrikk spesialdesignet for kongekrabbeproduksjon. Produksjonen har vokst fra om lag 30 tonn ferdig vare i 2000 til 210 tonn i 2004. Omsetningen i 2004 var på 46 mill. kroner. Bedriften står for ca. 25 pst. av den totale norske produksjonen av kongekrabbeprodukter og sysselsetter 20 personer i høysesongen.

Foruten forbruksforpakninger, leverer bedriften til restauranter i Norge og på kontinentet. Kokt hel kongekrabbe er et produkt utviklet for det eksklusive japanske gavemarked.

I 2004 ble det eksportert nær 680 tonn kongekrabbe til en verdi av nesten 90 mill. kroner. Japan, USA, Nederland, Taiwan, Belgia og Kina er de viktigste av de om lag 20 eksportmarkeder. Det alt vesentlige eksporteres frosset. Etter alt å dømme vil dette kunne bli en stadig viktigere eksportartikkel og et godt supplement til reiselivsnæringen i Finnmark.

Boks 8.6

På øya Hitra i Sør-Trøndelag ligger bedriften Hitramat AS. Bedriften mottok i 2004 2 950 tonn krabbe noe som tilsvarer litt over 50 pst. av all taskekrabbe landet i Norge. Bedriften samarbeider med mottaksstasjoner fra Nordmøre nordover til Bodø. Helgelandskysten har etter hvert utviklet seg til å bli et stort vekstområde for krabbe. Til hjemmemarkedet leverer bedriften hel, fersk krabbe, ferske krabbeklør og ferdigrensede krabbeskjell. Eksporten består hovedsakelig av frosne klør og frosne blokkprodukter. Bedriften har i høysesongen (juni til november) så mange som 110 ansatte og omsetningen i 2004 var på 65 mill. kroner.

Fiske av taskekrabbe har gradvis fått økt omfang. Det vesentlige av fisket finner sted fra Mørekysten til Lofoten, og betyr en stabil, sikker inntektskilde for lokale fiskere og mottaksanlegg. Fisket er verken regulert eller konsesjonsbelagt og landet volum har vokst. 2004 ble et rekordår, med et samlet landet kvantum på om lag 5 000 tonn.

Etterspørselen er god og mulighetene for ekspansjon av næringen er til stede. Det er imidlertid utfordringer relatert til etablering av effektiv logistikk; å transportere levende krabbe til produksjonsanleggene.

Skjell

Figur 8.10 Det er i dag 593 oppdrettskonsesjoner for skjell og skalldyr i drift i Norge.

Figur 8.10 Det er i dag 593 oppdrettskonsesjoner for skjell og skalldyr i drift i Norge.

I 2003 var det tildelt 964 konsesjoner hvorav 593 var i drift og lokalisert langs hele kysten. Næringen står overfor mange utfordringer av biologisk og driftsmessig art. Andre krevende områder er markedskunnskap, produktkvalitet, giftalger og matvaretrygghet for øvrig, samt sortering, forpakningsformer og logistikk.

Eksporten av blåskjell utgjorde i 2004 nesten 3 500 tonn til en verdi av noe over 15 mill. kroner. Om lag 95 pst. av eksporten er levende eller kjølte skjell.

Eksporten av østers var i 2004 på 38 tonn til en verdi av 1,4 mill. kroner.

Eksporten av kamskjell utgjorde 526 tonn i 2004 til en verdi av ca 20 mill. kroner, om lag 95 pst. var levende eller kjølt, og kan markedsføres med den prestisjetunge franske betegnelsen «Cocquille St. Jacques». Nesten all eksport går til EU.

Sjøpattedyr

Som en oppfølging av sjøpattedyrmeldingen, St.meld. nr. 27 (2003-2004), arbeides det nå med å legge til rette for økt uttak av bå­de hval og sel.

Marin bioteknologi

Bioteknologi er en kapitalintensiv næring. Området er forskningstungt, og det tar lang tid til produktet eller oppfinnelsen genererer inntekter. Flere av de viktigste landene som satser på bioteknologi har konsentrert seg om humanmedisinske anvendelser. Derimot er det få land som til nå har satset på marin bioteknologi. I Norge har marin bioteknologi en sentral plass innenfor våre bioteknologiaktiviteter pga. at vi har en god grunnleggende marin forskningskompetanse, en stor og viktig oppdrettssektor, en lang kystlinje med kaldt friskt vann og tilgang til et av verdens rikeste havområder. Mange marine organismer har egenskaper som kan danne grunnlag for godt betalte bioteknologiske produkter. Mulighetene til god fortjeneste er store, men samtidig er det forbundet med til dels stor risiko å satse på dette området. Bioteknologi vil kunne være et viktig verktøy for å utvikle næringsvirksomhet med utgangspunkt i marine ressurser. Dette fordrer både at det satses på bioteknologi i forskningssammenheng og at ny kunnskap utnyttes til nyetableringer og til nyskaping i eksisterende næringsliv.

Norge har et lite hjemmemarked. Dette innebærer at kommersialisering av marin bioteknologi må ha et internasjonalt fokus.

Det er viktig at Norge har gode forskningsmiljø innenfor bioteknologiområdet for å sikre utdanning av arbeidskraft og teknologikompetanse. Det er også en global trend at viktige funksjoner i bioteknologibedrifter legges i nærheten av sterke forskningsmiljø for dermed også kunne få tilgang på høyt kvalifisert arbeidskraft. Kommersialisering av marin bioteknologi forutsetter at kunnskapen som produseres i forskningsmiljøene overføres til næringslivet. Regjeringen har lagt til rette for utvikling av bedrifter innenfor nye næringer som marin bioteknologi, blant annet ved etablering av nye såkornfond.

Norge har gode forutsetninger for å utvikle en internasjonal ledende, kunnskapsbasert industri, tuftet på høyt kvalifiserte marine forskningsinstitusjoner.

Tang og tare – produksjon av alginat

Stortare høstes fra Rogaland til Sør-Trøndelag. Det er i dag 14 taretrålere som leverer råstoff til fire mottaksanlegg. Årlig blir det høstet 140-170 000 tonn stortare som har en førstehåndsverdi på 23,5 – 28,5 mill. kroner

Hoveddelen av verdiskapningen som taren representerer ligger i industrien. Den totale eksportverdien fra Norge er 700 – 800 mill. kroner per år, og høsting, industri og FOU sysselsetter ca 250 personer.

Alginat utvinnes fra tare og er et stivelsesstoff og kan produseres i ulike varianter. I tillegg benyttes det carragenan som blir importert fra Danmark i produkter produsert i Norge. Disse brukes i næringsmidler, fôr, farmasi, tekstiltrykk m.m. Teknologien er spesialisert, og den norske produksjonen har en ledende posisjon på verdensmarkedet. I forbindelse med alginat og carragenan arbeides det med nye anvendelser og nye produkter fra tang og tare. Det er dermed store muligheter for å videreutvikle denne næringen i Norge. Den norske stortaren er i tillegg særlig godt egnet til farmasøytiske formål.

Myndighetene arbeider med en revidering av regelverket rundt forvaltningen av tang og tare. Endret nasjonal forskrift ble vedtatt høsten 2004. Videre tas det sikte på å fastsette reviderte regionale forskrifter i løpet av 2005. Revideringen av regelverket blir gjort for å sikre næringen stabile og forutsigbare rammebetingelser. Videre vil forvaltningsplanen for høsting av tang og tare bli oppdatert.

Marin bioprospektering

Marin bioprospektering hører innunder marin bioteknologi og er undersøkelse av naturstoffer i det genetiske materiale hos levende marine ressurser, for å finne egenskaper som kan brukes i kommersiell sammenheng. Mangfoldet av liv i havene anslås å være langt større enn på land, og mange marine arter er trolig ennå ikke beskrevet eller karakterisert genetisk. Norge har spesielle interesser og muligheter forbundet med marine organismer og livsformer som er tilpasset ekstreme livsbetingelser i havområder preget av temperaturer i området -1,8 – 8C og fravær av lys 2,5 – 5 måneder i året. Tilpasning til lave temperaturer innebærer at biologiske prosesser og stoffskifte i norske marine genressurser foregår med lav hastighet, noe som er interessante egenskaper innen bioteknologien. Potensialet for kommersiell utnytting av norske marine genressurser anslås derfor å være stort.

Norge deltar aktivt i internasjonale organisasjoner som WIPO (World Intellectual Property Organisation), The World Concervation Union og Biomangfoldkonvensjonen som vurderer prin­sipper for regulering av tilgang til marine genressurser.

Figur 8.11 Norge har naturgitte forutsetninger for å kunne bli en vesentlig internasjonal leverandør av kråkeboller.

Figur 8.11 Norge har naturgitte forutsetninger for å kunne bli en vesentlig internasjonal leverandør av kråkeboller.

8.3 Myndighetenes rolle

Figur 8.12 Sushi. Forbrukerne er opptatt av mattrygghet. Utvikling av kvalitetsstandarder for sjømat vil bidra til å ivareta dette.

Figur 8.12 Sushi. Forbrukerne er opptatt av mattrygghet. Utvikling av kvalitetsstandarder for sjømat vil bidra til å ivareta dette.

Næringslivet opererer i økende grad i globale markeder. Med en eksportandel på over 90 pst. er fiskeri- og havbruksnæringen blant landets mest konkurranseutsatte og sårbare. For få år siden var høye renter og en sterk norsk valuta den største hemsko for utvikling og vekst. Regjeringens penge- og finanspolitikk har brakt både rente og valuta på formålstjenlig nivå.

Stabile generelle rammebetingelser gir næringslivet forutsigbarhet og således generelt gode forutsetninger for å kunne velge og lykkes med ulike bedrifts- og produktstrategier.

Fiskeri- og havbruksnæringens rammebetingelser preges i utgangspunktet av mye usikkerhet fordi den er basert på biologisk høsting og produksjon som i sin natur er ustabil. I tillegg til dette lever næringen med usikkerhet knyttet til handelshindringer på viktige markeder som f.eks. EU og USA, bl.a. tollbarrierer og dumpinganklager. De viktigste produktene konkurrerer dessuten på et internasjonalt matvaremarked preget av ulike subsidie- og sektorinteresser. Denne usikkerheten, i begge ender av verdikjeden, er spesiell for marin sektor.

Myndighetenes rolle omfatter en rekke overordnede tiltak, både næringsnøytrale og sektor­spesifikke

For en svært konkurranseutsatt næring som marin sektor vil innretningen i finanspolitikken og penge- og valutapolitikken ha en betydelig innvirkning på mulighetene for lønnsom drift. Likeledes vil regelverket for skatter, avgifter m.m. påvirke utviklingen. En rekke andre politikkområder setter også rammer og legger føringer for marin sektors utvikling, det være seg politikk for distrikts- og regionalutvikling, arbeidsmarked, samferdsel og infrastruktur forøvrig, miljøvern, kystsoneplanlegging og arealdisponering m.m. Handelspolitikken, særlig saker knyttet til markedsadgang, er også blant sentrale myndighetsoppgaver.

Skal næringen være i stand til å bære et høyt kostnadsnivå og oppnå styrket internasjonal konkurransekraft er det nødvendig å fokusere på innovasjon og FoU i alle ledd, i produktutvikling, i produksjonsprosessen, i salg, ledelse o.a. Det vises i denne sammenheng til kap. 6 om innovasjon, hvor blant annet regjeringens forsknings­prioriteringer beskrives, samt til forslag om etablering av et nytt marint innovasjonsprogram. På slike områder kanaliserer myndighetene mye sin av innsats gjennom Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og ordninger som SkatteFUNN. Samtidig bidrar myndighetene med risikovillig kapital gjennom opprettelsen av flere såkornfond.

Utvikling av et reguleringsregime for fiskeri og havbruk som legger til grunn et bærekraftig, stabilt og forutsigbart råstoffuttak gir sentrale føringer for næringen. Det vises til omtale i kap. 9 og 10 om havbruk og fiske- og fangstnæringen, hvor dette beskrives nærmere. Myndighetene har også en viktig funksjon i arbeidet for bedret internasjonal harmonisering av regelverk og standarder innen helse, sanitær, kvalitet, sporbarhet, merking og andre tiltak for økt mattrygghet.

8.4 Næringens ansvar

Felles for industrien er utfordringer knyttet til omstilling og en bedret markedsorientering. Det er hovedsakelig næringen selv som må være ansvarlig for utvikling av en rasjonell og lønnsom drift. I en slik sammenheng er det flere områder som peker seg ut:

  • utvikling av forpliktende samarbeid med partnere horisontalt og vertikalt, særlig med sentrale aktører i viktige markeder

  • produktutvikling

  • fokusere på råstoffutnyttelse og kvalitet

  • bidra til å gi fiskerne insentiver for et tilsvarende kvalitetsfokus ved villighet til å betale noe ekstra for råvarer av høy kvalitet, regelmessighet og langsiktighet i leveransene

  • foreta utvidelser, oppkjøp og ev. andre investeringer innenfor langsiktige og sunne økonomiske rammer

  • videreutvikle kompetanse i alle ledd – i innkjøp, produksjon, salg, ledelse, økonomi- og finansstyring (jf den betydelige valutarisiko næringen må forholde seg til ), m.m.

8.5 Merkeordninger

Markedsføring og markedsutvikling

Fiskeri- og havbruksnæringen opplever i økende grad at miljøorganisasjoner, media, de store dagligvarekjedene og forbrukerne fokuserer på forhold knyttet til kvalitet, helse, fiskevelferd, bærekraftig forvaltning, miljøforurensing, økologisk produksjon og lignende. Dokumentasjon av egenskaper ved varen gjennom merkeordninger samt krav om sporbarhet blir derfor stadig viktigere i internasjonal handel med sjømat. Det finnes en rekke ulike merkeordninger, både frivillige og obligatoriske; lokale, nasjonale, regionale og internasjonale merkeprogram; etablert av private og/eller offentlige instanser.

Økte krav til dokumentasjon av egenskaper ved varen kan oppleves som krav som det er vanskelig og dyrt for næringen å imøtekomme. Det kan imidlertid ligge store muligheter for økt verdi­skaping i å gi forbrukerne den kvaliteten på varen de ønsker seg. Dette er ikke minst viktig hvis næringen har som målsetting å gå fra å være bulkleverandør av fisk og fiskevarer til å drive med mer markedsrettet produksjon og produksjon av merkevare. Utarbeidelse av nærmere definerte kvalitetsstandarder eller avklaring av enkelte kvalitetskriterier vil kunne gi grunnlag for særskilte merkeordninger.

I dag er det slik at all produksjon og omsetning av sjømatprodukter skal skje i samsvar med de krav som stilles i kvalitetsforskriften for fisk og fiskevarer av 14. juni 1996, hjemlet i Matloven. Kvalitetsforskriften stiller krav både til hygiene og til kvalitet ved produksjon av fisk og fiskevarer, slik at en sikrer produksjon av helsemessig trygg sjømat. Krav om egenkontroll basert på kritisk kontrollpunktanalyse (HACCP) er et nøkkelelement i offentlig tilsyn og kontroll for å sikre at alle trinn i tilvirkningen er i samsvar med kravene i kvalitetsforskriften. Dette innebærer at en stor andel av ansvaret for kontroll og dokumentasjon er lagt på den enkelte virksomhet.

Generelt må kvalitetsbestemmelsene i offentlig regelverk omfatte det vi er forpliktet til ved internasjonale avtaler (EU, WTO). Dernest blir det en vurderingssak, ut fra spesifikke hensyn som miljøtilpasning, etikk, dyrehelse, verdiskaping mv., hva vi beslutter å fastsette som allmenne nasjonale normer.

Kvalitetsforskriften for fisk og fiskevarer vil bli gjennomgått i forbindelse med implementering av EUs nye hygiene- og kontrollforordning fra 1.1.2006. Mattilsynet utreder for tiden hvilke endringer forordningen eventuelt kan medføre med hensyn til å ha nasjonale kvalitetsbestemmelser i forskriften. I den forbindelse vil det selvsagt kunne vurderes å legge inn nye kvalitetsbestemmelser, og dette vil for så vidt kunne reversere noe av det oppryddingsarbeidet som ble gjort ved revisjonen av forskriften i 1996.

Erfaring tilsier at å skjerpe kvalitetsbestemmelser i de offentlig fastsatte forskriftene ikke skaper det nødvendige insitament for å forplikte seg til å investere i kvalitetsfremmende arbeid. Merking vil bare kunne være et effektivt virkemiddel for økt verdiskaping dersom næringen selv ser at det gir konkurransefortrinn og ønsker dette, dvs. i form av frivillige ordninger.

Næringen har allerede lagt grunnlaget for etablering av kvalitetsmerking gjennom at det er utarbeidet i alt 16 bransjestandarder i regi av næringens organisasjoner. De etablerte standardene er i liten grad tatt i bruk. De forskjellige standardene vil eventuelt kunne omgjøres til norske standarder i regi av f.eks. Norsk Standard (NAS er fusjonert inn i Norsk Standard), og de norske standardene kan videre gjøres til internasjonale standarder på sikt.

Det kan dessuten utarbeides standarder for nisjeproduksjon der produktene produseres i henhold til en annen kvalitetsstandard enn den generelle, eller har en særegen geografisk opprinnelse, jf. det som skjer i regi av Matmerk og arbeidet med beskyttede betegnelser (f.eks. Lofottørrfisk og Rakefisk fra Valdres).

For å skape troverdighet i markedene i forhold til bruken av en standard eller merkeordning, må det etableres sertifiseringsordninger for å sikre at en produksjon er i samsvar med den aktuelle standarden. Nærmere angitte aktører, f.eks. Veritas, Standard Norge og Mattilsynet, vil kunne bli sertifisert for å godkjenne produksjon i henhold til en standard på grunnlag av at bedriften har etablert tilfredsstillende kontrollordninger og sannsynliggjort at den er kvalifisert for produksjonen. Sertifiseringsorganet går således god for at vedkommende produsent har kvalifisert seg for å kunne benytte en nærmere angitt merkeordning. Det vil imidlertid alltid være den enkelte produsent som til enhver tid har ansvar for at den løpende produksjon er i samsvar med standarden.

En annen fremgangsmåte som også tidligere har vært diskutert i næringen, er å legge inn krav til kvalitet i bruk av Norges-logoen i regi av Eksportutvalget for fisk (EFF), dvs. å utarbeide en eller flere særskilte standarder for Norges-logoen. Følgende resonnement tar utgangspunkt i to alternative retninger og legger de allerede utarbeidede bransjestandardene til grunn for resonnementet:

Det kan etableres et tilleggsmerke til det eksisterende merket som kan benyttes av de som oppfyller bransjestandardene (eventuelt de norske standardene).

Det tillates kun at Norges-logoen brukes på de produkter som oppfyller en aktuell bransjestandard.

Dersom vi går inn på slike ordninger, vurderes det som nødvendig å benytte et eget sertifiseringsorgan for å sikre uavhengig godkjenning og oppfølging av produsentene for å kvalitetssikre ordningene. Kostnadene vil måtte bæres av produsentene.

Den generiske markedsføringen av norske sjømatprodukter som skjer i regi av Eksportutvalget for fisk, knyttet opp mot Norges-logoen, gjelder i dag for all norsk sjømat. Bruken av Norges-logoen er generisk og er således i dag ikke knyttet opp mot produksjon av en merkevare. Det innebærer at det kan være svært varierende kvalitet på den varen som omsettes og markedsføres under Norges-logoen.

Siktemålet er å etablere en ordning som næringen ser seg tjent med å bruke og som bidrar til å høyne kvaliteten i alle ledd i verdikjeden og gjennom dette skaper verdier i næringen. Dette vil være i fellesskapets interesse, og Fiskeri- og kystdepartementet mener det derfor er naturlig at departementet tar et slikt initiativ. Ordningen tenkes etablert for gradering av kvalitet (eksempelvis som for vinmerkeordninger). Dette bør representere en reell mulighet for alle aktører i sjømatnæringen. Det vil imidlertid være opp til de enkelte aktørene om de ønsker å oppfylle vilkårene. For å ivareta alle hensyn i det videre arbeid vil Fiskeri- og kystdepartmentet samarbeide tett med sentrale næringsaktører og ikke minst Eksportutvalget for fisk som allerede har i bruk et generisk merke for norsk sjømat.

Regjeringens målsetting

  • Legge til rette for markedsrettet produksjon og forbrukerinformasjon for å fremme høyest mulig verdiskaping i norsk fiskeri- og havbruksnæring.

Tiltak

  • Initiere en frivillig merkeordning som representerer en nærmere definert kvalitet som skal være vesentlig høyere enn minstekravene fastsatt ved offentlige forskifter, hjemlet i Mat­loven. Dette innrettes som en frivillig ordning basert på frivillige og forpliktende samarbeidsrelasjoner «fra fjord til bord» i næringen. Formålet med initiativet er å bidra til at næringen får et konkurransefortrinn i markedene ved å sikre en differensiert, stabil og høy kvalitet ved norske sjømatprodukter. Merkeordningen skal utvikles for alle produktgrupper, fortrinnsvis basert på et fåtall enkle og relevante kvalitetskriterier, som skal være oppfylt for de nærmere angitte produktgruppene. En milepæl i arbeidet vil være å utvikle og innarbeide en kvalitetsstandard for skrei innen lofotfisket 2006 begynner. Tilslutning og forpliktelse fra en tilstrekkelig andel av næringsaktørene vil være avgjørende og administrasjon, kontroll og sanksjonsbetingelser for bruken av merket må avklares.

  • Være aktiv i internasjonale prosesser hvor merking/kvalitetsstandarder utvikles.

Fotnoter

1.

Driftsundersøkelsen i fiskeindustrien. Oppsummering av inntjening og lønnsomhet i 2003. Rapport 14/2004.

2.

RUBIN (Resirkulering og utnyttelse av organiske biprodukter i Norge).

Til dokumentets forside