Forsiden

St.meld. nr. 19 (2004-2005)

Marin næringsutvikling

Til innholdsfortegnelse

11 Samspill mellom forskjellige interesser i hav og kystsonen

«Det fer ingen vel av di, at ein annan fer ille.» Norsk ordtak.

11.1 Innledning

Norge har en kyst som er rik på ressurser. Det næringsgrunnlaget som kysten tilbyr har derfor alltid vært en vesentlig del av grunnlaget for bosetting i kystnære områder.

Brukerne av dagens kystsone er mange og aktivitetene varierte. Fiskeriene, skipsfarten og havnene har hatt og vil alltid ha en sentral rolle, men etter hvert som samfunnet har utviklet seg har vi også fått andre næringsveier som havbruk, industri, turisme og oljevirksomhet.

I skjæringspunktet mellom tradisjonelle marine næringer, turisme og kystkultur er det en positiv utvikling. Utviklingen kan styrkes ved å legge til rette for økt turisme langs kysten. Dette, og en rekke andre former for aktiviteter og/eller restriksjoner, medfører en annen bruk av kysten enn hva som har vært tradisjonell bruk.

Aktørene i kystsonen er mange, og interessene kan være motstridende. Tilgang på areal til næringsutvikling kan stedvis bli en knapphetsfaktor. Regjeringen ønsker derfor å legge til rette for en arealbruk som gjennom samordning med andre sektorinteresser skaper minst mulig konflikter og som samtidig gir et godt grunnlag for marin næringsutvikling.

I denne sammenheng er kunnskap en forutsetning for å kunne foreta gode avveininger mellom ulike interesser og gjøre de riktige valgene.

11.2 Petroleumsvirksomhet og fiske

Muligheter og utfordringer

Olje- og gassvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping, og har vært svært viktig for den industrielle veksten, sysselsetting og utviklingen av landets samlede infrastruktur og velferdstilbud. Også de kommende år vil utviklingen i petroleumsvirksomheten være av stor betydning for det norske samfunnet.

Norske myndigheter har siden starten på oljeeventyret lagt stor vekt på at petroleumsvirksomheten skal drives i sameksistens med andre næringer, særlig fiskeriene.

Petroleumsnæringen og fiskeriene er viktige brukere av havområdene. Oljeinstallasjonene er omgitt av sikkerhetssoner som medfører at områder blir unntatt fra fiske. Tendensen går mot utbygginger av undervannsinstallasjoner som i prinsippet skal være overtrålbare. Imidlertid hender det at redskap hekter seg fast. Slike installasjoner så vel som rørledninger utgjør en hindring hvor fiskerne må vise varsomhet.

Sameksistens er et sentralt prinsipp for Regjeringen, og det er viktig å finne løsninger som gjør at ulike næringer kan bruke de samme havområdene innenfor en bærekraftig utvikling.

For å unngå unødvendige konflikter og misforståelser er det viktig med en åpen dialog mellom fiskeri- og petroleumsinteressene. Erfaring har vist at små justeringer i utbyggingsplaner kan hindre en mulig konflikt. F.eks. er de åpne høringsprosessene for konsekvensutredningene viktig for å sikre at alle interessenter blir hørt. Tilsvarende er det viktig med et tett samarbeid mellom sektorene i de ulike konsesjonsrundene for å sikre at det tas tilstrekkelig hensyn til fiskeriene og miljøet.

Olje- og energidepartementet i samarbeid med Fiskeridepartementet nedsatte tidlig i 2003 en arbeidsgruppe som skulle vurdere mulighetene for sameksistens mellom fiskerisektoren og petroleumssektoren i området Lofoten-Barentshavet. Gruppen leverte sin rapport i juli 2003. For de fleste områdene ble det gjeldende regelverket ansett som tilstrekkelig for å sikre god sameksistens og gruppen så ikke behov for ytterligere reguleringer av petroleumsaktiviteten.

Erfaringene fra arbeidet i sameksistensgruppen var positive, og det er derfor ønskelig med et tilsvarende arbeid for Norskehavet og Nordsjøen for å undersøke om det er tilpasninger som kan gjøres for å bedre forutsetningene for den sameksistensen som allerede er tilstede i disse havområdene.

Regjeringens målsetting

  • Legge til rette for at både olje- og fiskerivirksomhet skal kunne operere på sokkelen med minimal ulempe for hverandre.

Tiltak

  • Utvikle videre den gode og tette dialogen mellom petroleums- og fiskerinæringen.

  • Foreta en helhetlig gjennomgang av miljø- og fiskerivilkår for petroleumsaktivitet i Nordsjøen og Norskehavet, for å identifisere tiltak som kan bedre sameksistensen mellom petroleumsvirksomheten og fiskeriene i området.

11.3 Turisme og kystkultur

I løpet av 90-tallet har fisketurisme blitt en viktig del av det norske reiselivsmarkedet. Det foreligger ikke data som med høy sikkerhet kan angi hvor mange turister som fisker i Norge og hvor mye disse fisker, men antallet turister som kommer til Norge i forbindelse med fiske er anslått til ca 224 000 i 2000 og den årlige veksten var i 2001 anslått til ca 35 000 fisketurister. 1 Det anslås at turistene hvert år tar opp mellom 6 000 og 9 000 tonn 2 . Dette fisket kommer i tillegg til det norske fritidsfisket der kvantumet i 2003 ble anslått til 48 000 tonn 3 .I 2000 var det registrert 939 reiselivsbedrifter og anlegg relatert til fisketurisme og kystkultur. Av dette utgjør 71 pst. familiebedrifter. Bedriftene sysselsetter 1246 årsverk. Vel 50 pst. av disse årsverkene er besatt av kvinner. Storparten av arbeidsplassene ligger i distriktene. Det totale konsum fra disse turistfiskerne kan kalkuleres til mellom 2,2 og 2,4 mrd. kroner. Den gjennomsnittlige fisketurist legger igjen verdier på mellom 240 og 400 kr pr kg fisk .

Figur 11.1 Norske fyr kan utgjøre et spennende supplement for såvel kystkultur som friluftsliv og reiseliv. Lindesnes Fyr.

Figur 11.1 Norske fyr kan utgjøre et spennende supplement for såvel kystkultur som friluftsliv og reiseliv. Lindesnes Fyr.

Boks 11.1 Turistfiske og fritidsfiske?

«Turistfiske» blir i praksis nyttet som begrep for det fiske som utenlandske turister utfører. Slikt fiske kan bare drives med håndredskap i norske farvann. Salg av fangsten er forbudt. Utlendinger kan videre drive jakt på kystsel i organiserte former, men det stilles krav om lisens og følge. Reiselivsbedrifter i Finnmark kan etter søknad tildeles et antall kongekrabber som et opplevelsestilbud. Fritidsfiske er det fisket som blir drevet av norske personer som ikke er registrert i manntallet for fiskere og fangstmenn. Disse kan drive fiske med følgende redskaper:

  • håndsnøre, fiskestang og én maskindrevet juksa eller dorg,

  • garn med samlet lengde på inntil 210 meter,

  • liner med inntil 300 angler

  • inntil 20 teiner eller ruser.

Det er forbudt for fritidsfiskere å fiske med trål, snurrevad og not. Det kan ikke fiskes med større antall redskap enn nevnt ovenfor fra ett enkelt fartøy. Fritidsfiskere kan selge overskuddsfangst til registrert salgslag.

Figur 11.2 Fritidsfiske bidrar til det gode liv langs kysten. Regjeringens målsetting er at turist- og fritidsfisket utvikles som et supplement til reiselivsnæringen. Louise Løseth og David Sounders.

Figur 11.2 Fritidsfiske bidrar til det gode liv langs kysten. Regjeringens målsetting er at turist- og fritidsfisket utvikles som et supplement til reiselivsnæringen. Louise Løseth og David Sounders.

Utfordringer og muligheter

Innenfor turisme og kystkultur ligger det store muligheter for næringsutvikling og nye arbeidsplasser langs kysten. Reiseliv er den viktigste vekstnæringen i mange kystsamfunn. Mens sysselsettingen innen den tradisjonelle fiskerinæringen reduseres gjennom økt effektivisering, vil satsing på reiseliv bidra til et mangfold med hensyn til sysselsetting og utviklingen av kystsamfunnene for øvrig.

Fiskeri- og kystdepartementet er opptatt av å bidra til en positiv utvikling for reiselivsnæringen langs kysten. Når departementet avhender fyr­stasjoner, skal det legges til rette for at disse kan nyttes til beste for kystkultur og reiseliv. På grunn av omstruktureringer i fiskerinæringen, er det ikke lenger aktiv fiskerivirksomhet i alle fiskerihavnene. Slike fiskerihavner kan derfor benyttes til andre formål som kan bidra til ny næringsaktivitet i kystsamfunnene, herunder tilrettelegging for økt turisme.

Regjeringens målsetting

  • At kystkulturen tas i bruk som en ressurs for næringsutvikling.

  • At turist- og fritidsfiske utvikles til et viktig bidrag til reiselivsnæringen

Tiltak

  • Styrke fokuset på kystkultur gjennom å arrangere en kystens dag.

  • Fortsette å legge til rette gjennom fiskerireguleringene for at turister kan drive fiske langs norskekysten, og sørge for at det utvikles regler for bærekraftig turistfiske.

  • Følge opp St.meld. nr. 27 (2003–2004) om norsk sjøpattedyrpolitikk, herunder legge forholdene til rette for hval- og selsafari.

  • Fortsette å avsette turistkvote av kongekrabbe.

  • Avhende fyrstasjoner

  • Avhende fiskerihavner som ikke lenger benyttes til fiskeriaktivitet.

11.4 Areal

11.4.1 Bedre samordning av kryssende interesser i kystsonen

Muligheter og utfordringer

Arealene i kystsonen er viktige for en rekke brukergrupper og en stadig større del av disse areal­ene disponeres til ulike typer nærings-, miljø- og friluftsformål. Det er en generell utvikling mot konkurranse om arealene. Konfliktnivået pr. i dag er relativt lavt, men fiskeri- og havbrukssektoren har et stort antall grenseflater med potensial for fremtidige konflikter. Eksempelvis vil konflikter kunne oppstå mellom f.eks. fiskeri og utlegging av kabler eller mudring og dumping, eller ved areal­planlegging der ønske om å opprettholde låssettingsplasser kan stå mot utvikling av havbruk eller småbåthavner.

Figur 11.3 I kystsonen er det mange ulike interesser. Her fra Gulen kommune.

Figur 11.3 I kystsonen er det mange ulike interesser. Her fra Gulen kommune.

Kilde: Fiskeridirektoratet

De fylkeskommunale og kommunale arealplanprosessene legger mye av premissene for bruken av areal i kystsonen. Av hensyn til ønsket om vitale og livskraftige kystsamfunn, og for å legge til rette for økt verdiskaping, er det viktig at alle berørte sektormyndigheter deltar aktivt i disse prosessene. Det er viktig at kommunene og fylkene legger opp til et nært samarbeid med ulike sektormyndigheter og andre relevante aktører, og bruker arealplanprosessene til å samordne og prioritere mellom kryssende interesser.

Planlegging i kystsonen er fortsatt i en utvik­lingsfase. Dagens lovverk gir ikke alltid det nødvendige hjemmelsgrunnlag til å kunne regulere alle kryssende interesser som gjør seg gjeldende, og er heller ikke alltid egnet til dette. Bl.a. vil arealplaner ikke kunne samordne og prioritere mellom ulike former for havbruk, eller alltid være egnet til å regulere kryssende interesser mellom havbruk og skipstrafikk.

Det er viktig i utviklingen fremover at vi får til en helhetlig forvaltning som er best mulig samordnet og tilpasset de forskjellige interesser og behov som gjør seg gjeldende i kystsonen. Kunnskap om de ulike interessene er i denne sammenheng viktig. Vi mangler i dag en god oversikt over de forskjellige interessene i kystsonen, i forhold til omfang og verdiskaping, arealavhengighet, overlapping og konkurranse i forhold til andre næringer/interesser. En slik oversikt vil være viktig for å få til en arealbruk som både legger til rette for marin næringsutvikling/verdiskaping og som også tar nødvendig hensyn til vern av naturverdiene og de mange andre interessene som gjør seg gjeldende i kystsonen.

Regjeringens målsettinger

  • En helhetlig forvaltning av kystsonen som tar høyde for de mange og ulike interessene.

  • Den videre veksten innen marin næringsutvikling skjer med minst mulig konflikter.

  • Tilgang til tilstrekkelig med egnede arealer for marin næringsutvikling.

Tiltak

  • Kartlegge og gjennomgå konflikter mht. arealbruk innad i fiskeri- og havbruksnæringen samt i forhold til sjøtransport og havnevirksomhet.

  • Gjennomgå arealbehovet innenfor fiskeri- og kystforvaltningens ansvarsområde i forhold til andre relevante aktørers arealbruk i kystsonen mht. avhengighet, omfang og verdiskaping, samt overlapping, konkurranse og mulighet for synergier mellom de ulike næringer/interesser.

  • Arbeide for bedre samordning av gjeldende regelverk mellom de ulike sektormyndigheter.

11.4.2 Havbruk

Muligheter og utfordringer

Langsiktig og forutsigbar tilgang til egnede kyst­arealer innenfor en ramme som også ivaretar andre viktige samfunnshensyn, er en grunnleggende forutsetning for videre vekst i havbruksnæringen. Areal er ett av de viktigste konkurransefortrinnene Norge har med en lang kystlinje, rent vann og stabile temperaturer.

Økt bruk av kystsonen og flere aktører kan føre til interessemotsetninger. Større konkurranse om de samme arealene kan bety mindre tilgang til areal for havbruksnæringen. Skal verdiskapingspotensialet realiseres må havbruk gis nødvendig prioritet slik at arealbehovet sikres. Kunnskap og forståelse for havbruksnæringens arealbehov fra andre brukere av kystsonen er grunnleggende for å få dette til.

Et annet tema som har vært diskutert i sammenheng med arealproblemstillinger i havbruksnæringen er innføringen av en arealavgift. Det kan være ulike begrunnelser for å innføre en slik avgift, bl.a. som et virkemiddel for å sikre tilstrekkelige egnede arealer til havbruksnæringen.

Kommunenes og regionenes engasjement i å legge til rette for havbruksnæringen i sin planlegging vil være avgjørende. Det vil være en sentral utfordring å skape forståelse for havbruksnæringens bruk og behov for areal i kystsonen, og at det må gjøres prioriteringer mellom de ulike interessene som gjør seg gjeldende.

Samtidig må lovverket utvikles på en slik måte at det tar opp i seg endrede krav til bruken av areal for havbruksnæringen. Dette hensynet vil ivaretas blant annet gjennom arbeidet med den nye akvakulturloven og forslaget til revidert plan- og bygningslov.

I behandlingen av Innst. O.nr 123 (2000-2001) ba Stortinget regjeringen om å utrede grunnlaget for å innføre arealavgift for havbruksnæringen.

En slik avgift vil kunne svekke konkurranse­evnen til norsk havbruksnæring. På bakgrunn av dette er det viktig at dette virkemiddelet utredes nærmere før eventuell innføring vurderes.

Regjeringens målsetting

  • Havbruksnæringen får tilgang til tilstrekkelig med egnede arealer.

  • Videre vekst innen havbruksnæringen skjer med minst mulig konflikter med andre interesser i kystsonen.

Tiltak

  • Utarbeide en strategi om hvordan havbruksnæringens bruk av tilgjengelig areal kan gjøres mer effektiv for å sikre vekst, økonomi, helse velferd og miljøhensyn.

Boks 11.2 Sirevåg – en ekspansiv moderne fiskerihavn

Sirevåg ligger i Hå kommune i Rogaland fylke og er en del av Jærregionen. Her er store deler av kysten landskapsverneområde, med et fredet fugle- og planteliv. Vernet inkluderer også et særpreget kulturlandskap med et mangfold av fornminner og kulturminner.

Kyststripen omfatter også naturlige havner, som Sirevåg. Gjennom flere år med offentlig og privat innsats er selve havnen forbedret, samtidig som innseilingsforholdene er utbedret. I perioden 1999 – 2001 sto Kystverket for bygging av en 500 meter lang molo med en kostnadsramme på 90 millioner kroner. I følge kommunale kilder er det investert om lag 400 millioner i Sirevåg havn i perioden fra 1993.

Etter byggingen av den nye moloen har aktiviteten i havnen økt, blant annet ved økninger i landingene fra utenlandske fartøy. Antall arbeidsplasser regnet i årsverk har i de siste år økt fra 50 til 150, og bedriftenes omsetting har økt fra 100 til om lag 400 millioner kroner årlig. De fleste av bedriftenes omsetning har tilknytning til marin sektor med vekt på reker, pelagisk fisk og fryserier.

11.4.3 Transport

Regjeringens politikk på transportområdet er presentert gjennom St.meld. nr. 24 (2003-2004) Nasjonal transportplan 2006-2015. Det har vært en betydelig vekst i transportomfanget, og dette forventes å fortsette i årene fremover. Veksten stiller krav til utvikling av infrastruktur og andre transportløsninger som gir fortsatt god fremkommelighet og som ivaretar hensynet til miljø og trafikksikkerhet. Videre har kommunene og fylkeskommunene ansvar for virkemidler, bl.a. innen arealplanlegging, som vil være viktige bidrag i utformingen av effektive transportsystem som ivaretar hensynene til miljø, sikkerhet og fremkommelighet.

11.4.3.1 Havner og areal

Muligheter og utfordringer

Hovedtyngden av befolkning og næringsliv er lokalisert nær kysten. Sjøtransport har derfor stor betydning i det norske transportsystemet som bl.a. skal bidra til opprettholdelse av bosetting og regionalt næringsliv. Havnene er bindeleddet mellom sjø og land. Det er således viktig å utvikle rammebetingelser for havnevirksomhet som kan bidra til å utløse sjøtransportens potensial samt tilrettelegge for utvikling av næringsaktivitet.

En viktig forutsetning for å kunne drive rasjonell havnevirksomhet er tilgang på egnede arealer.

Det er imidlertid flere interesser i kystsonen som kan bli berørt av havnevirksomhet eller havneutbygging. For eksisterende havneområder er det stadige utfordringer i forhold til nye planer og diskusjoner om disponering av omliggende arealer.

Det er et stort antall fiskerihavner som betjener fiskeflåten langs kysten. Enkelte steder opp­lever fiskeflåten et økt press om tilgjengeligheten til disse havnene fra andre interessenter, f.eks. fra fritidsbåter. I enkelte fiskerihavner har imidlertid ikke fiskeflåten de samme behov som tidligere, bl.a. som følge av omstruktureringer i fiskerinæringen. I en del sammenhenger vil disse fiskerihavnene kunne benyttes til annen aktivitet, eventuelt kan dette kombinertes med fiskerirelatert virksomhet. Forutsetningen for et slikt samarbeide er imidlertid at fiskeflåtens behov har prioritet i fiskerihavnene.

Figur 11.4 Utbedring av Ballstad havn.

Figur 11.4 Utbedring av Ballstad havn.

Regjeringens havnepolitikk følger av St.meld. nr. 24 (2003-2004) Nasjonal transportplan 2006-2015.

I Nasjonal transportplan blir det vist til at utvik­lingstrekk og kartlegging av problemstillinger innen havne- og farvannsektoren har medført at departementet ikke lenger anser gjeldende lovgivning som hensiktsmessig. Det har blitt foretatt et bredt utredningsarbeid for å kartlegge sentrale problemstillinger, reguleringsbehov og utforming av ny lovregulering på området. Departementet arbeider med forslag til ny lov om havner og farvann m.v.

Regjeringen har videre vurdert spørsmål om havnestruktur med tanke på å tilrettelegge for en rasjonell og hensiktsmessig havnevirksomhet som dekker næringslivets og andre samfunnsinteressers transportbehov. Gjennom Nasjonal transportplan er det etablert en havnestruktur bestående av to nivåer. Nasjonale havner skal fungere som effektive knutepunkter, både regionalt og nasjonalt. Øvrige havner skal betjene lokalsamfunn og stedlig næringsliv. Regjeringen mener at den nasjonale havnestrukturen vil kunne bidra til å styrke sjøtransporten og bedre næringslivets konkurransevilkår. Forutsetningen er at det utvik­les effektive havneanlegg som fungerer som effektive omlastingsterminaler. Dette stiller krav til de nasjonale havnene om å ha utviklingsplaner som er forankret i godkjente lokale og regionale areal- og transportplaner. Det er viktig at sektormyndighetene deltar i disse planprosessene.

Figur 11.5 Bruk av kystsonen, Helgelandskysten.

Figur 11.5 Bruk av kystsonen, Helgelandskysten.

Kilde: Kystdirektoratet

Regjeringens målsetting

  • Et transportnett og en havnestruktur som tar hensyn til de utfordringer som følger av lange transportavstander, både innenlands og til markedene i utlandet, og som varetar næringslivets behov i forhold til pris, kvalitet og tid. Havnene må få tilgang til egnet areal.

Tiltak

  • Tilrettelegge for hensiktmessige premisser for forvaltning og planlegging i forhold til havnevirksomhet gjennom blant annet ny lov om havner og farvann m.v.

  • Tilrettelegge for at de nasjonale havnene videre­utvikles som effektive omlastingsterminaler som dekker nasjonale og regionale transportbehov.

11.4.3.2 Farleder og areal

Muligheter og utfordringer

Det er behov for å se interessene knyttet til sjøen som ferdselsåre i sammenheng med andre interesser i kystsonen. Utfordringene knyttet til en sikker og miljøvennelig sjøtransport stiller krav til farleder med god oppmerking og tilstrekkelige arealer for manøvrering.

Det er et økt oppmerksomhet på at skipstrafikken langs kysten og anløp i havner medfører økt risiko for utslipp av olje, kjemikalier og andre giftige eller forurensende stoffer. En økende del av skipstrafikken og større skip frakter farlig eller forurensende last. Dette innebærer nye utfordringer for å tilrettelegge for en sikker og miljøvennlig sjøtransport. Som et ledd i den totale oljevernberedskapen har Fiskeri- og kystdepartementet sett det som viktig å utnytte muligheten som ligger i et utvidet territorialfarvann og tidlig etablere en påbudt minimumsavstand fra kysten for oljetransportene som går utenfor Finnmarkskysten. Kystverket fastsatte derfor med virkning fra 1. januar 2004 påbudte seilingsleder som ligger nær opp til den nye territorialgrensen utenfor kysten av Finnmark. Departementet vil vurdere behovet for ytterligere etablering av påbudte seilingsleder. For øvrig vises det til omtale av stortingsmelding om sjøsikkerhet og oljevernberedskap under kap. 5 Miljø som rammebetingelse.

Når det gjelder kommunenes arbeide med arealplanlegging i sjø har de ulike sektormyndighetene et ansvar for å følge opp viktige sektorinteresser. Kystverket skal i denne sammenheng ivare­ta sjøtransportens behov for tilstrekkelige ferdselsarealer.

Regjeringens målsetting

  • Tilgang til tilstrekkelig med areal for sjøverts ferdsel.

Tiltak

  • Sikre tilstrekkelige arealer i forhold til sjøtransportens behov blant annet gjennom ny lov om havner og farvann m.v.

11.5 Kartlegging av hav- og kystområder

Muligheter og utfordringer

Kartlegging av kystsonen og havområdene er en viktig, og omfattende jobb. Viktige næringer som fiskerier, havbruk, skipstrafikk, petroleumsutvinning og turisme utnytter ulike sider og egenskaper av havet. De marine ressursene representerer et potensial for videre verdiskaping.

Kunnskap om havbunnen, leveområdene og organismene som lever der er viktig både for å kunne foreta gode avveininger mellom ulike interesser og for å kunne vurdere mulighetene for fremtidig bioprospektering.

Arbeidet med det nasjonale programmet for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold ledes av Miljøverndepartementet. Programmet er organisert i en rekke arbeidsgrupper for ulike felt og fagområder, hvor arbeidsgruppen for kyst og hav er særlig relevant for marin næringsutvikling. Hittil har arbeidsgruppen prioritert å legge til rette for kartlegging og overvåking av marint biologisk mangfold i de nære kyst- og fjordområdene. Målsettingen er å utvikle en startpakke for kommun­ene som ledd i å få kartlagt kystsonen.

Havforskningsinstituttet, Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) og Sjøkartverket har gått sammen om et felles bunnkartleggingsprosjekt (MAREANO) med sikte på gjennomføre et program for kartlegging av våre havområder.

Dette er et prosjekt som vil kunne tette vesentlige kunnskapshull om det marine miljø. Kunnskapen skal samles i en marin arealdatabase for norske kyst- og havområder, med tilhørende system for formidling av geografisk informasjon. I tillegg til en databasedel vil prosjektet bestå av basiskartlegging av dybdeforhold, bunntyper, geologiske ressurser og grunnforhold, naturtyper, biologisk mangfold og marine ressurser og basiskartlegging av forurensning.

MAREANO er skissert med en total kostnadsramme på 250 mill kroner i perioden 2006–2010. Nærings- og handelsdepartementet, Miljøverndepartementetet, Olje og energidepartementetet og Fiskeri- og kystdepartementet er aktuelle departementer i forhold til programmet.

I tillegg til at kunnskap om våre kyst- og havområder er en forutsetning for en god forvaltning, vil en grunnleggende kunnskap om våre havområder også indikere hvilke områder hvor sannsynligheten for næringsmessig utnyttelse er størst.

Regjeringens målsetting

  • Grunnleggende kunnskap om alle våre kyst- og havområder som grunnlag for forvaltningen.

Tiltak

  • Bidra til igangsetting av kartlegging av marint biologisk mangfold i landets kystkommuner.

  • Vurdere om MAREANO, i et samarbeid mellom flere departement, skal igangsettes.

Figur 11.6 Bildet viser korallrev (brune rygger og runde strukturer) som det finnes mange av på Sularevet, vest for Trøndelagskysten. Flest korallrev sitter på fjellryggen som går fra nedre venstre til øvre høyre hjørne – på cirka 300 meters vanndyp. Langstrakt...

Figur 11.6 Bildet viser korallrev (brune rygger og runde strukturer) som det finnes mange av på Sularevet, vest for Trøndelagskysten. Flest korallrev sitter på fjellryggen som går fra nedre venstre til øvre høyre hjørne – på cirka 300 meters vanndyp. Langstrakte rygger dannet av isbreer krysser fjellryggen med lav vinkel, og danner et godt voksested for revene. Bildet er et fargelagt skyggerelieffkart, basert på detaljerte dybdedata (multistrålebatymetri) innsamlet av Statens kartverk Sjø for Havforskningsinstituttet og Norges geologiske undersøkelse.

Figur 11.7 Meløy-kysten med hovedleden, lykter og havbruk.

Figur 11.7 Meløy-kysten med hovedleden, lykter og havbruk.

Kilde: Orto foto

11.6 Geografiske informasjonssystem (GIS)

Muligheter og utfordringer

Den forventede veksten i fiskeri- og havbruksnæringen vil øke konkurransen om arealer, både mellom bruk og vern og mellom de ulike brukergruppene i kystsonen. Informasjon knyttet til kart har vist seg å være et effektivt verktøy både for å samordne informasjon fra mange kilder (interessegrupper, myndigheter etc.) og for å illustrere ulike interessers arealbruk og -behov. Slik kartbasert informasjon vil gjøre det enklere for både myndigheter og næringsaktører å skaffe seg oversikt over arealbruk i et område.

Bruk av geografiske informasjonssystemer skal i denne sammenheng først og fremst bidra til å kunne foreta gode avveininger mellom de ulike interessene i kystsonen. Det forventes at en ved hjelp av slike verktøy vil kunne effektivisere prosessene i så vel offentlige etater som i private aktørers planleggings- og dokumentasjonsprosesser. GIS vil være et viktig verktøy for videre næringsutvikling.

Regjeringens målsetting

  • Et nasjonal system for produksjon, vedlikehold og leveranser av geodata der alle viktige statlige og kommunale virksomheter er med slik det er beskrevet i St.meld. nr. 30 (2002-2003) Norge Digitalt.

  • Geografisk informasjon skal være tilgjengelige for næringsutøvere slik at de på en rask og effektiv måte får oversikt over eksisterende og planlagt utnyttelse av kystsonen.

  • Geodata som stilles til rådighet for andre skal ha god kvalitet og holdes løpende oppdatert.

Tiltak

  • Fiskeri- og kystforvaltningen skal ta i bruk geografiske informasjonssystemer som en del av saksbehandlerverktøyet.

  • Fiskeri- og kystforvaltningen skal tilrettelegge og kvalitetssikre egne geodata for eget og andres bruk.

Fotnoter

1.

"Fisk Som Agn – Utenlandsk Turistfiske i Norge", Abraham Hallenstvedt og Ivar Wulff, februar 2001.

2.

"Vurdering av turistfiske som inntektskilde i Norge", side 10, Cap Gemini Ernst & Young, august 2003.

3.

"Fritidsfiske i sjøen 2003", side 47, Abraham Hallenstvedt og Ivar Wulff, juni 2004.

Til dokumentets forside