Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 6 (2002-2003)

Tiltaksplan mot fattigdom

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

1.1 Regjeringens hovedmål og strategier

Over 1 milliard mennesker i verden lever i ekstrem fattigdom preget av sult og stor nød. Regjeringens svar på de globale fattigdomsutfordringene følger av handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot 2015.

Norge er et av verdens beste land å leve i. Flertallet i befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Likevel lever et lite mindretall i en situasjon preget av fattigdom. Fattigdom i Norge i dag er noe annet enn fattigdom i internasjonal sammenheng, og omfanget er lite sammenlignet med andre industrialiserte land. Den tradisjonelle fattigdommen er så godt som utryddet. Det å leve i sosial og materiell nød i et velferdssamfunn med generelt høy levestandard vil imidlertid ofte oppleves som særlig belastende.

Regjeringens visjon er at ingen skal leve i fattigdom i Norge. Regjeringen vil med utgangspunkt i denne tiltaksplanen iverksette tiltak for å bekjempe fattigdom i Norge.

Fattigdom i vårt land rammer i dag ikke store, lett identifiserbare grupper, men enkeltpersoner med ulik bakgrunn. Årsakene til at enkelte faller utenfor er ofte mange, og er forskjellige fra person til person. Brede velferdsordninger bidrar til å hindre at store grupper i befolkningen havner i fattigdom på grunn av arbeidsledighet, sykdom, uførhet, rusmiddelproblemer, alderdom mv. Til tross for et høyt generelt velferdsnivå og et godt utbygd velferdssystem er det likevel enkelte som faller utenfor. Regjeringen mener derfor at fattigdomsutfordringene ikke bare løses gjennom universelle velferdsordninger og en bred utjamningspolitikk. Bekjempelse av fattigdom fordrer i tillegg målrettede tjenester tilpasset den enkeltes spesielle situasjon og behov.

Innsatsen skal målrettes mot de personene som lever i fattigdom og mot årsakene og risikofaktorene for å utvikle fattigdom. Regjeringens mål er å hjelpe personer ut av fattigdom og å forebygge fattigdom. I tillegg til målrettede tiltak, vil regjeringen videreutvikle de universelle velferdsordningene for at disse i større grad skal bidra til å hjelpe personer ut av fattigdom og forebygge fattigdom.

Flertallet av personer som lever i fattigdom over lengre tid er ikke i arbeid eller arbeider kun sporadisk. Hovedinnsatsen skal derfor rettes inn mot å gjøre disse personene bedre i stand til å forsørge seg selv gjennom eget arbeid. Både velferdstjenestene og stønadsordningene skal rettes inn mot dette målet.

Noen har dårlig helse og andre problemer som gjør at de ikke er i stand til å arbeide. Disse personene har det offentlige et ansvar for å sikre en tilstrekkelig levestandard, samtidig som de skal gis mulighet for meningsfylt aktivitet og samfunnsdeltakelse.

Det er spesielt uakseptabelt at barn lever i fattigdom. Vanskeligstilte barnefamilier er en prioritert målgruppe i den samlede innsatsen for å bekjempe fattigdom.

I tillegg til å iverksette tiltak for å hjelpe personer ut av fattigdom, vil regjeringen legge vekt på forebyggende innsats som hindrer at nye personer havner i en situasjon preget av fattigdom.

Regjeringen vil arbeide for å forebygge sosial utstøting som har sammenheng med fattigdomsproblemer. Det er særlig viktig å sikre sosial inkludering av barn og unge som på grunn av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon står i fare for å bli utestengt fra aktiviteter i skole- og fritidssammenheng.

Regjeringen vil legge til rette for en politikk som bedre bidrar til å forebygge og redusere fattigdom. Regjeringen har derfor innledet en dialog med sentrale brukergrupper, interesseorganisasjoner og ulike forskningsmiljøer, om hvordan fattigdom mest effektivt kan løses. Stat og kommuner har en sentral rolle i å tilrettelegge tiltak som er tilpasset den enkeltes behov. Frivillige organisasjoner er viktige medspillere til det offentlige i dette arbeidet.

Fattigdommen slik den arter seg i dagens Norge, er kompleks og sammensatt, og det finnes ingen enkle løsninger. Visjonen om et samfunn uten fattigdom lar seg ikke virkeliggjøre i løpet av ett år. Tiltaksplan mot fattigdom er et første skritt i en langsiktig, systematisk og målrettet innsats.

1.2 Verdigrunnlaget

Det er uverdig at enkeltpersoner opplever fattigdom i det norske velferdssamfunnet.

Mennesket har materielle, sosiale og åndelige behov, som er ulike fra person til person. Gode levekår er viktig for individuell utfoldelse og livskvalitet. Levekårene og livssituasjonen til den enkelte er et resultat av livshendelser og rammebetingelser, men er også bestemt av individuelle valg. Regjeringen vil føre en politikk som gir den enkelte frihet til å velge.

Alle mennesker har uendelig verdi, uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn og kulturell og religiøs tilhørighet. Alle skal gis like muligheter ut fra den enkeltes evner, ressurser og forutsetninger. Det offentlige har et ansvar for å legge til rette for at alle får like muligheter og vilkår for å skaffe seg gode levekår.

Det offentlige kan ikke alene bekjempe fattigdom. Det enkelte mennesket har et ansvar for eget liv. Det må stilles krav til alle, ut fra hver enkelts evner og ressurser. Et velferdssamfunn må bygge på en forståelse av at det er et gjensidig ansvar og forpliktelse mellom stat og borger. Å stille krav er et uttrykk for respekt og tro på enkeltmennesket. Tro på egne muligheter er viktig for å komme seg ut av en vanskelig situasjon. Regjeringen vil arbeide for et velferdssamfunn som støtter opp under den enkeltes initiativ og egeninnsats, og hvor den enkelte tar medansvar.

Barn har ikke muligheter til å påvirke sin økonomiske situasjon, men er avhengige av foreldre og andre voksenpersoner. Barns levekår er i stor grad bestemt av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon. Foreldre har hovedansvaret for å sikre barn gode oppvekst- og levevilkår. Barn som er utsatt for økonomisk og sosial nød har imidlertid et særlig krav på beskyttelse fra storsamfunnet. Dette er ikke minst viktig for å hindre at sosial utstøting og fattigdom går i arv.

Regjeringens politikk for bekjempelse av fattigdom tar utgangspunkt i at enkeltmennesket har et naturlig ønske om å mestre sin egen livssituasjon og å livnære seg og sin familie ved egen innsats. Økonomisk selvstendighet er viktig for den enkeltes selvrespekt og handlefrihet. Regjeringen vil legge til rette for at den enkelte i størst mulig grad kan forsørge seg gjennom eget arbeid.

Mange vil i løpet av kortere eller lengre perioder av sitt liv ikke være i stand til å forsørge seg selv gjennom arbeid og egne inntekter, og oppleve å være avhengig av at andre stiller opp. Mange finner løsninger innen familien, gjennom venner og andre sosiale nettverk. Andre vil ikke kunne klare seg uten hjelp fra samfunnet. Alle skal føle trygghet for at de får den nødvendige hjelp, uavhengig av årsak. Samfunnet har et ansvar for å stille opp når mennesker er i nød, eller står i fare for å falle utenfor. Velferdsordningene skal gi økonomisk og sosial trygghet slik at alle kan leve et verdig liv. Personer som på varig basis er avhengig av offentlige ytelser for sitt livsopphold, skal ha en grunnleggende trygghet for at de ikke rammes av fattigdom eller vedvarende dårlige levekår.

For de som ikke kan delta i ordinært eller tilrettelagt arbeid, vil andre aktiviteter gi livskvalitet og skape tilhørighet. Regjeringen vil arbeide for et inkluderende samfunn, hvor deltakelse og tilhørighet gjennom familie, nærmiljø og frivillig engasjement, utdanning eller annen aktivitet vektlegges.

For de som faller utenfor, skal den offentlige hjelpeinnsatsen ta utgangspunkt i den enkeltes behov. Tjenestene skal tilpasses brukerne, og ikke omvendt. Dette betyr at ulike personer vil bli møtt med ulike tjenester og ytelser, avhengig av de individuelle og unike behov som den enkelte har.

Det kan ta tid å arbeide seg ut av en situasjon preget av fattigdom og omfattende levekårsproblemer. Regjeringen vil føre en politikk som gir den som trenger det en ny sjanse. Tjenesteapparatets møte med brukerne skal bygge på respekt for menneskeverdet, og fremme verdier som personlig ansvar og individets råderett over eget liv.

1.3 Hva er fattigdom?

Det finnes ingen offisiell fattigdomsdefinisjon eller fattigdomsgrense i Norge. Forskermiljøene har anbefalt å ha en tydelig og omforent definisjon av fattigdomsbegrepet som grunnlag for politikkutforming og offentlig debatt. Regjeringen har sett behov for å foreta en begrepsavklaring, som utgangspunkt for å måle omfang og utvikling av fattigdom og utforme tiltak som møter problemene. En enkelt definisjon vil ikke kunne fange opp fattigdommen som et sammensatt og uensartet fenomen. Definisjonen må derfor suppleres med et sett av indikatorer for å måle ulike sider ved fattigdomsproblemet. Dette gjelder ikke minst hvordan samfunnet på et tidlig tidspunkt kan fange opp at barn lever i fattigdom.

Det er også behov for å utvikle et godt begrepsapparat og måleindikatorer på andre sosiale problemer. Slike problemer skal møtes like seriøst og grundig selv om de ikke har direkte sammenheng med fattigdomsproblemet.

Fattigdom forbindes i alminnelighet med at personer har en uakseptabel levestandard grunnet store økonomiske og materielle mangler. Fattigdomsbegrepet som forskere benytter knyttes oftest til en økonomisk mangelsituasjon som får store konsekvenser for personers levevilkår. Regjeringen tar i tiltaksplanen mot fattigdom utgangspunkt i en slik forståelse.

Med fattigdom forstås at personer har så lav inntekt, eventuelt i kombinasjon med høye nødvendige utgifter i forbindelse med sykdom, funksjonshemning mv., at de over lengre tid ikke får dekket grunnleggende velferdsbehov. I tiltaksplanen legges til grunn lavinntekt, målt ved 50 prosent av medianinntekten, som varer i tre år som en hovedindikator på fattigdom.

En tilstrekkelig og forutsigbar inntekt er for de fleste en nødvendig forutsetning for å oppnå en akseptabel levestandard. Det finnes ingen objektive kriterier for hva som er tilstrekkelig inntekt. Både nasjonalt og internasjonalt er det vanlig å sette grensen for lavinntekt til 50 prosent av medianinntekten, og tiltaksplanen mot fattigdom tar utgangspunkt i dette inntektsmålet. Personer som befinner seg under denne grensen har en inntekt som avviker betydelig fra inntektsnivået til befolkningen i sin alminnelighet. Et slikt relativt inntektsmål tar hensyn til at det kreves større økonomiske ressurser for å delta i samfunnet i et rikt land enn i et fattig.

Når lavinntektsgrensen settes med utgangspunkt i inntektsfordelingen i befolkningen gir dette ikke direkte svar på hvem som har utilstrekkelig inntekt i forhold til å få dekket grunnleggende velferdsbehov. Fra flere hold er det tatt til orde for å supplere inntektsmål på fattigdom med beregninger av hva det koster å leve. Sosialdepartementet har derfor bedt Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) om å utvikle grunnlagsmateriale for en minstestandard for nødvendige leveomkostninger, med bakgrunn i instituttets kompetanse på levekår og forbrukerøkonomi.

Mange har forbigående lave inntekter. Dette gjelder blant annet personer under utdanning, vernepliktige og selvstendig næringsdrivende som har lav næringsinntekt i et enkelt år. Noen opplever inntektsbortfall eller -reduksjon i forbindelse med overganger i livet: mellom studier og arbeid, permisjoner, i forbindelse med skilsmisse mv. For de aller fleste av disse personene er ikke fattigdom et problem.

Lav inntekt over tid antas å øke risikoen for og forekomsten av dårlige levekår. I EU har en valgt å måle lavinntekt i en treårsperiode for å belyse fattigdom og sosial utstøting. I tiltaksplanen legges til grunn lavinntekt, målt ved 50 prosent av medianinntekten, som varer i tre år som en hovedindikator på fattigdom. For å belyse spredningen i lavinntekt og gi et bilde av hvor mange personer som antas å ha forhøyet risiko for å havne under lavinntektsgrensen, redegjøres det også for, i tråd med tilnærmingen i EU, antall/andel personer med inntekt under 60 prosent av medianinntekten.

Lav inntekt innebærer at en stor andel av inntekten går med til å dekke grunnleggende behov, som mat, klær og bolig. Spesielt for personer med høye nødvendige utgifter i forbindelse med sykdom eller funksjonshemning, bolig mv., vil lav inntekt kunne innebære at grunnleggende velferdsbehov ikke blir dekket.

Årsakene til at noen opplever en vedvarende økonomisk mangelsituasjon kan være ingen eller svak tilknytning til arbeidsmarkedet, dårlig helse, rusmiddelproblemer, ustabile boforhold, sosial utestenging mv. Brist på disse områdene innebærer forhøyet risiko for fattigdom, samtidig som det kan føre til ekskludering fra deltakelse på viktige samfunnsområder og en sosialt utsatt situasjon. Svak tilknytning til arbeidsmarkedet, dårlig helse, ustabile boforhold mv. kan også være konsekvenser av å ikke ha tilstrekkelige økonomiske ressurser over en lengre periode. Tiltak for å forebygge og redusere fattigdom må rettes inn mot disse problemområdene. Se nærmere beskrivelse i kapittel 3.

Lav inntekt er et endimensjonalt mål på et sammensatt problem, men viser altså ofte sammenheng med problemer på andre levekårsområder. Lav inntekt er derfor en ofte brukt indikator på personers samlede økonomiske og sosiale levekår. Regjeringen vil innenfor et system med sosial rapportering (se omtale i kapittel 6) utvikle et sett av indikatorer for å måle omfanget og utviklingen av fattigdom sett i sammenheng med levekårsproblemer og sosial utstøting i vid forstand.

Mange har lav inntekt uten at de lever i fattigdom, eller står i fare for å havne i en situasjon preget av fattigdom. Mange studenthusholdninger blir registrert med svært lave inntekter, da studielån ikke er regnet med i inntektsbegrepet i inntektsundersøkelsen. Studenter har gjerne lav inntekt i en periode av livet, men har utsikter til høyere inntekter etter endt studietid. Personer som tilhører husholdninger som har solgt aksjer eller eiendommer med betydelige tap og personer med finansformue over en viss størrelse kan ha lav inntekt i en gitt periode, men kan ta i bruk andre økonomiske ressurser for å opprettholde levestandarden. Andre vil kunne klare seg med lav inntekt, fordi de nyter godt av for eksempel boligformue, kan bli forsørget av familie eller finner egne mestringsstrategier. Enkelte personer velger frivillig bort arbeid og en stabil inntektssituasjon til fordel for andre livsprioriteringer. Midlertidige betalings- og disponeringsproblemer, gjeldsproblemer mv. ligger utenfor den fattigdomsforståelsen som ligger til grunn for regjeringens tiltaksplan mot fattigdom.

1.4 Fattigdomsbekjempelse som del av en bredere velferdspolitikk

Til tross for godt utbygde velferdsordninger og generelt god tilgang til offentlige velferdstjenester, viser situasjonsbeskrivelsen i kapittel 3 at et lite mindretall av befolkningen likevel lever i fattigdom, eller står i risikosonen for å havne i en situasjon preget av fattigdom.

Lavinntekt over tid viser sammenheng med, og har ofte sin årsak i, problemer på andre levekårsområder, som lav utdanning, manglende kvalifisering, lite norskkunnskaper, helsemessige problemer, rusmiddelproblemer, ustabile boforhold mv. Arbeidet for å forebygge og avhjelpe fattigdom må rettes inn mot disse bakenforliggende årsakene. Virkemidlene skal utformes slik at de treffer de sammensatte og individuelle problemene den enkelte har. Dette krever ofte både tverrsektoriell og tverretatlig innsats. Tiltaksplan mot fattigdom må derfor ses i nær sammenheng med innsatsen på andre områder, blant annet arbeidsmarkedspolitikken, utdanningspolitikken, integreringspolitikken, boligpolitikken, rusmiddelpolitikken og barne- og familiepolitikken. Innsatsen for å bekjempe fattigdom må også ses i nær sammenheng med innsatsen for å bedre levekårsproblemer og forhindre sosial utstøting som ikke er årsak til eller skyldes fattigdom. Fattigdomsproblemene må ses i sammenheng med velferdspolitikken for øvrig og kan ikke løses adskilt fra denne.

Norge står overfor store utfordringer for å sikre grunnlaget for fortsatt velferd. Arbeid er grunnlag for velferd, både for enkeltindivider og samfunnet. Norge har høy sysselsetting, likevel står altfor mange i yrkesaktiv alder utenfor arbeidsmarkedet. Økningen i sykefraværet og uførepensjoneringen er bekymringsfull. Stadig flere eldre i forhold til personer i yrkesaktiv alder bidrar til økt etterspørsel etter arbeidskraft, ikke minst for å løse viktige velferdsoppgaver blant annet innenfor helse- og omsorgssektoren. Det er en utfordring å få flere i arbeid. Ytelser og tjenester skal utformes slik at de leder de som kan det mot å delta i arbeidslivet. Det er samtidig en utfordring å utforme velferdsordningene slik at personer som på grunn av alder, funksjonshemning eller helsemessige årsaker ikke kan arbeide, får en inntekt som gjør dem i stand til å leve et verdig liv.

Regjeringen viderefører reformarbeid iverksatt av tidligere regjeringer, som er viktige i fattigdomssammenheng. Dette gjelder blant annet:

  • Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. Avtalen ble inngått mellom partene i arbeidslivet og myndighetene den 3. oktober 2001. Intensjonsavtalen skal være et virkemiddel for å redusere sykefraværet, få flere arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne i arbeid og å hindre utstøting av eldre arbeidstakere. Flere uførepensjonister skal få bistand til å komme tilbake i arbeid gjennom prosjektet «Tilbake til arbeid (Reaktivisering av uførepensjonister)» som ble startet som et samarbeidsprosjekt mellom trygdeetaten og Aetat i 2001.

  • Pensjonskommisjonen. I forbindelse med Langtidsprogrammet 2002-2005, ble det våren 2001 nedsatt en pensjonskommisjon med medlemmer fra de politiske partiene på Stortinget og uavhengige eksperter. Kommisjonen la i september i år frem en foreløpig rapport om mål, prinsipper og veivalg for pensjonssystemet. Regjeringen vil ta stilling til spørsmålet om pensjonsreform når den endelige rapporten foreligger. Det gis i Nasjonalbudsjettet uttrykk for følgende hovedmål for en reform: Trygghet for folketrygdens fremtid ved at systemet gjøres økonomisk bærekraftig, stimulering til økt arbeidsinnsats og en fortsatt garantert minstepensjon. Pensjonskommisjonen skal avgi innstilling høsten 2003.

  • Skatteutvalget. Regjeringen har nedsatt et skatteutvalg (Skauge-utvalget) som skal vurdere endringer i ulike deler av skattesystemet. Som en del av sitt mandat skal utvalget vurdere hvilke elementer i skatte- og avgiftssystemet som er mest effektive som fordelingspolitiske virkemidler, og skal herunder vurdere tiltak overfor lavinntektsgrupper. Skauge-utvalget skal etter planen legge frem sin innstilling innen utgangen av 2002.

  • Opptrappingsplan for psykisk helse (1999-2006). Regjeringen Bondevik I, la frem Opptrappingsplanen for psykisk helse, på bakgrunn av St.meld. nr. 25 ( 1997-98) Åpenhet og helhet, som viste at det var brist i alle ledd i forhold til psykisk helsearbeid og psykisk helsevern. Ved behandling av St.prp. nr. 63 (1997-98) sluttet Stortinget seg til hovedlinjene i den foreslåtte Opptrappingsplanen for psykisk helse. Overordnet målsetting for satsningen er å bidra til å fremme selvstendighet og evnen til å mestre eget liv for mennesker med psykiske lidelser. Denne målsettingen forutsettes lagt til grunn for planlegging, utbygging, organisering og daglig drift av tjenestene på alle nivåer.

Følgende initiativ og satsinger fra regjeringen må ses som et ledd i den samlede innsatsen for å bekjempe fattigdom:

  • Ot.prp. nr. 102 (2001-2002) om tidsbegrenset uførestønad. I odelstingsproposisjonen foreslår regjeringen å dele uførepensjonen i en tidsbegrenset uførestønad og en varig uførepensjon. Målet er å redusere antall nye uførepensjonister og forebygge varig uførhet. Forslaget er en oppfølging av NOU 2000:27 «Sykefravær og uførepensjonering. Et inkluderende arbeidsliv».

  • Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006). Handlingsplanen har som mål å sikre like muligheter og rettigheter for alle. Diskriminering og rasisme er et hinder for deltakelse, og kan ha som resultat utestenging fra sentrale samfunnsarenaer som bolig- og arbeidsmarkedet.

  • Handlingsplan med tiltak for å øke deltakelsen i samfunnet for barn og unge med innvandrerbakgrunn. Handlingsplanen inneholder tiltak som skal bedre barn med innvandrerbakgrunn og deres foreldres deltakelse i det norske samfunnet, blant annet i skolesammenheng. Tiltak for å bedre norskkunnskapene vil bidra til at disse bedre vil kunne klare seg i samfunnet.

  • Ot.prp. nr. 63 (2001-2002) Om lov om endringer i lov om borettslag og lov om eierseksjoner. Lovendringen trådte i kraft 1. juli 2002. Lovendringen åpner for at selskaper, stiftelser, frivillige organisasjoner eller andre som har inngått samarbeidsavtale med staten, fylkeskommunen eller kommunen, kan erverve inntil 10 prosent av boligene i borettslag og sameier for utleie til vanskeligstilte. Lovendringen gjør det lettere for private aktører i samarbeid med kommunene å bidra aktivt til å fremskaffe boliger til vanskeligstilte.

  • Ot.prp. nr. 94 (2001-2002) om gratisprinsippet i grunnskolen. Regjeringen la våren 2002 frem en odelstingsproposisjon med forslag til endring av opplæringsloven § 2-1 sjette ledd om gratis grunnskoleopplæring. Forslaget innebærer i det vesentligste en presisering av lovteksten, slik at det i sterkere grad enn før blir tydeliggjort at den offentlige grunnskoleopplæringen skal være gratis.

  • St.meld. nr. 39 (2001-2002) Oppvekst- og levekår for barn og ungdom i Norge. Meldingen gir en samlet presentasjon av hvordan regjeringen vil styrke og videreutvikle arbeidet med å sikre barn og ungdom trygge og gode oppvekst- og levekår. Arbeid for å motvirke marginalisering og bidra til utjevning av levekårsforskjeller blant barn og unge står sentralt i meldingen.

  • St.meld. nr. 40 (2001-2002) om barne- og ungdomsvernet. Meldingen gir en gjennomgang av barnevernet med vekt på tiltakssiden. Fortsatt styrking av det forebyggende familiearbeidet og bedre tilbud for utsatte barn og unge prioriteres. Tiltak som kan være med å styrke foreldrenes og familienes ressurser vektlegges. Arbeidet med barn og familier med annen etnisk bakgrunn og enslige mindreårige asylsøkere skal styrkes. Barnevernet vil gjennom en styrking av disse tiltakene bedre nå frem til de mest utsatte barna og deres familier med tiltak som er forebyggende og som kan forhindre problemutvikling og marginalisering.

Regjeringen vil komme med framlegg på følgende områder:

  • Stortingsmelding om samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Regjeringen utreder spørsmålet om endret organisering av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten, herunder spørsmålet om sammenslåing av etatene. Regjeringen tar sikte på å legge frem en stortingsmelding om spørsmålet i løpet av høsten 2002.

  • Handlingsplan mot rusmiddelproblemer. Regjeringen legger høsten 2002 frem en handlingsplan mot rusmiddelproblemer. Handlingsplanen redegjør for utfordringer på rusmiddelfeltet og regjeringens mål og strategier i alkohol- og narkotikapolitikken.

  • Stortingsmelding om arbeidsmarkedspolitikken. Et inkluderende arbeidsliv er ikke bare det viktigste tiltaket for å bekjempe fattigdom, men er også viktig for å fremme sosial inkludering og sikre høy arbeidsdeltakelse. Disse elementene i tiltaksplan mot fattigdom vil derfor også utgjøre en del av grunnlaget for en stortingsmelding om arbeidsmarkedspolitikken som regjeringen vil legge frem i 2003.

  • Odelstingsproposisjon om introduksjonsstønad. Det arbeides med et lovforslag som vil forplikte kommunene til å tilrettelegge individuelle introduksjonsprogram til nyankomne innvandrere. Innvandrere som deltar i introduksjonsprogrammet vil få krav på en bestemt ytelse (introduksjonsstønaden). Introduksjonsordningen skal være en hensiktsmessig og effektiv overgang til ordinært arbeid eller utdanning.

  • Stortingsmelding om boligpolitikken for de neste årene. Meldingen baseres på NOU 2002:2 Boligmarkedene og boligpolitikken og legges frem høsten 2003. Hovedfokus i meldingen vil rettes mot de boligpolitiske utfordringene knyttet til pressområdene og vanske­ligstilte på boligmarkedet, blant annet bo­stedsløse, unge i etableringsfasen, funksjonshemmede og innvandrere. Husbankens lån-, tilskudds- og støtteordninger gis en bred drøfting.

  • Stortingsmelding om storbyene. Meldingen legges frem våren 2003, og vil ta opp blant annet storbyenes utvikling og rolle, og utfordringer knyttet til regionalt samarbeid i storbyregionene. Meldingen vil også ta opp storbyenes spesielle utfordringer på det sosiale området, blant annet rusmiddelproblematikk, psykiske lidelser, vanskeligstilte på boligmarkedet og integrasjon av innvandrere.

  • Stortingsmelding om folkehelsepolitikken. Regjeringen vil høsten 2002 legge frem en stortingsmelding om folkehelsepolitikken med strategier for det neste tiåret. Meldingen vil blant annet ta tak i de utfordringene vi står overfor når det gjelder livsstil og helse, ulikheter i helse, psykiske lidelser som folkehelseproblem, barn og unge som målgruppe, og rammebetingelser for det lokale folkehelsearbeidet. Sosial ulikhet og helse vil bli grundig belyst i meldingen.

  • Stortingsmelding om mål, strategier og tiltak i politikken for funksjonshemmede. Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om mål, strategier og tiltak i politikken for funksjonshemmede våren 2003. Stortingsmeldingen er en oppfølging av NOU 2001:22 Fra bruker til borger og vil rette fokus på nedbygging av samfunnsskapte barrierer som er til hindrer for deltakelse og likestilling. I stortingsmeldingen vil også inngå en oppsummering av resultater og erfaringer med Handlingsplanen for funksjonshemmede og ansvarsreformen for mennesker med utviklingshemning.

Til toppen
Til dokumentets forside