St.meld. nr. 7 (2008-2009)

Et nyskapende og bærekraftig Norge

Til innholdsfortegnelse

1 Sammendrag

1.1 Regjeringens innovasjonspolitikk

Regjeringen vil ha et samfunn der velferdsordningene er blant de beste i verden. Vi vil ha et samfunn med konkurransedyktige bedrifter over hele landet. Og vi vil ha et samfunn der vi dekker våre behov på en måte som ikke ødelegger for kommende generasjoner. Innovasjon og omstilling vil være en nøkkel for å få til dette.

Dette er den første norske stortingsmeldingen om innovasjon. Meldingen legges frem for å sette innovasjon enda tydeligere på dagsorden. Meldingen presenterer helheten i regjeringens politikk og viser en retning for det videre arbeidet. Regjeringen vil føre en politikk som bidrar til økt bærekraft, som bygger på en samfunnsmodell med trygghet og tillit og som styrker innovasjonsarbeidet både i næringslivet og i offentlig sektor. Vi må investere i fremtida nå. Vi må skape for å dele. Innovasjon handler om å gjøre noe nytt for å skape fremtidas verdier.

I disse tider er det store utfordringer i de internasjonale finansmarkedene som påvirker norsk næringsliv. Denne meldingen handler ikke om vår politikk for å møte disse akutte utfordringene. Særlig i urolige tider er det viktig å tenke framover. Regjeringens innovasjonspolitikk skal legge til rette for langsiktig bærekraftig verdiskaping i Norge.

Å legge til rette for innovasjon går som en rød tråd gjennom regjeringens politikk. Vi styrker velferdsordningene som sikrer et høyt utdanningsnivå, høy yrkesdeltakelse og et sikkerhetsnett ved omstillingsprosesser. Vi fører en økonomisk politikk som gir gode rammebetingelser og skaper trygghet for næringslivets investeringer i innovasjon. Vi styrker virkemidlene for innovasjon, og har økt satsingen blant annet på forskning, design, entreprenørskap og forenkling. For eksempel foreslår regjeringen en rekordstor bevilgning på nærmere 20 mrd. kroner til forskning i 2009.

Regjeringen vil videreføre hovedlinjene i den innovasjonspolitikken som er ført i perioden, men vil også gjennomføre konkrete forbedringer på flere områder.

Regjeringens visjon for innovasjonspolitikken er:

  • Et nyskapende og bærekraftig Norge.

Regjeringen vil legge til rette for innovasjon ved å fremme:

  • Et skapende samfunn – med gode rammevilkår og et godt klima for innovasjon

  • Skapende mennesker som utvikler sine ressurser, sin kompetanse og har mulighet til å ta dem i bruk

  • Skapende virksomheter – med offentlige og private virksomheter som utvikler lønnsomme innovasjoner.

Skapende samfunn er samfunn som verdsetter nysgjerrighet, kunnskapstørst og skapertrang. Det må være akseptert å feile samtidig som det skal være akseptabelt at noen gjør suksess. Den nordiske samfunnsmodellen gir et godt utgangspunkt for omstilling og innovasjon. Mennesker og virksomheter har vært gode til å omstille seg, ta i bruk og spre ny kunnskap og teknologi, og til å ta i bruk nye forretningsmodeller.

De store utfordringene i vår tid krever at vi legger til rette for videre fornyelse av det norske samfunnet. Naturressursene er under press og vi må utvikle mer bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Offentlig sektor står overfor voksende oppgaver i årene som kommer og må stadig fornyes for å videreutvikle velferdssamfunnet over hele landet. Langsiktig kunnskapsoppbygging gjennom forsknings- og utdanningssystemet er nødvendig for at vi skal være rustet til å møte utfordringene.

Etterspørsel fra private og offentlige virksomheter driver innovasjon fremover ved å utfordre innovatører til å komme med løsninger på nye og avanserte behov. For å få til et nyskapende Norge, må støttetiltak på tilbudssiden suppleres med tiltak som fremmer etterspørselen etter nye løsninger.

Skapende mennesker er mennesker som deler innsikter og erfaringer og bruker sin kreativitet til å få frem nye og bedre løsninger. Vår evne til å få utløst talentene, kunnskapen og evnene hos den enkelte, vil være avgjørende for innovasjon og videre utvikling av det norske samfunnet.

Myndighetene påvirker tilgangen på skapende mennesker gjennom utdanningssystemet, arbeidslivet og ved å legge til rette for en kultur for kreativitet og entreprenørskap i samfunnet. Regjeringen vil videreutvikle et offentlig utdanningssystem som holder høy kvalitet og gir alle muligheter for utvikling. En høyt utdannet arbeidsstyrke har større mulighet til å få frem nye ideer og introdusere og tilpasse nye teknologier og nye måter å organisere arbeidet på.

Regjeringen vil mobilisere og utvikle kvinners og menns ressurser, deres kompetanse og muligheten til å ta den i bruk. For å lykkes med dette må vi bryte barrierene som hindrer kvinner og menn i å realisere sine ideer, både som arbeidstakere og som entreprenører.

Skapende virksomheter utgjør selve motoren i innovasjonsprosessene. Innovasjon er en sentral del av mange virksomheters daglige innsats for å skape større verdier for eiere og kunder. Tøffere global konkurranse gjør at virksomhetene ikke kan skjerme seg for krav om stadig forbedring, og innovasjon skjer i økende grad i samvirke med internasjonale kunder og samarbeidspartnere. For mange bedrifter kan likviditeten i tidlig fase være en utfordring som må håndteres for at forretningsideen skal overleve og faktisk resultere i lønnsomme varer og tjenester.

Myndighetene har en sentral rolle når det gjelder å legge rammer som gjør det mulig for virksomhetene å innovere. Myndighetene bidrar også med støtte og reguleringer der hvor markedet ikke strekker til. Regler og krav er nødvendig for et velfungerende samfunn, men noe av dagens regelverk kan være unødvendig og kan gjøres mindre tungvint enn i dag. På den annen side kan ambisiøse krav, etterspørsel og standarder også virke positivt på innovasjon og stimulere virksomhetene til å finne frem til nye løsninger.

Virkemiddelapparatet med Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og SIVA i spissen spiller en sentral rolle i å drive innovasjon fremover ved å koordinere regjeringens virkemidler. Virkemiddelapparatet skal legge til rette for at det blir enklere å starte og drive egen bedrift og bidra til at forretningsideer kan resultere i fremtidig lønnsom næringsvirksomhet.

Regjeringens innovasjonspolitikk skal fremme bærekraftig verdiskaping i norsk økonomi, blant annet ved at:

  1. Regjeringen legger til rette for innovasjon i små og mellomstore bedrifter, blant annet ved å utarbeide en overordnet næringspolitisk strategi for små og mellomstore bedrifter og ved opprettelse av et strategisk råd som skal styrke dialogen med bedriftene.

  2. Regjeringen fremmer en kultur for entreprenørskap, blant annet ved å legge frem en handlingsplan for entreprenørskap i utdanningen med en særlig vektlegging av høyere utdanning, og ved å utrede om de generelle ordningene som stimulerer til entreprenørskap er tilpasset seniorene, med sikte på å eventuelt fremme forslag til tiltak for grått entreprenørskap.

  3. Regjeringen satser på medarbeiderne, og vil i samarbeid med LO og NHO utrede nye tiltak for å fremme medarbeiderdrevet innovasjon, og blant annet se nærmere på hvordan medarbeiderdrevet innovasjon kan utnyttes bedre i bygge- og anleggsnæringen.

  4. Regjeringen styrker innovasjonsevnen i offentlig sektor, blant annet ved å vurdere om dagens insentiver for innovasjon i offentlig sektor er gode nok, ved å sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere utfordringer og muligheter for innovasjon i omsorgssektoren, og ved å styrke kliniske enheter for utprøving av nye legemidler og behandlingsmetoder i helsesektoren.

  5. Regjeringen styrker forskningen i næringslivet, blant annet ved å øke bevilgningene til brukerrettede forskningsprogrammer, gjennomgå kriteriene for tildeling av midler til doktorgrader som er utført i samarbeid mellom en forsk­ningsinstitusjon og en bedrift (nærings-ph.d.) og bidra til utredning av muligheten for etableringen av et fremtidsrettet havlaboratorium.

  6. Regjeringen vil legge til rette for kommersialisering av gode forretningsideer, blant annet ved å tilby bedre informasjon om dagens virkemidler og vurdere nye virkemidler.

  7. Regjeringen satser på miljøvennlige innovasjoner, blant annet ved å bevilge mer forskningsmidler til utvikling av miljøteknologi, ved å legge frem en nasjonal strategi for miljøteknologi og ved å opprette et strategisk råd for miljøteknologi.

  8. Regjeringen sørger for at verdiene som skapes får god beskyttelse, blant annet ved å legge frem en tiltakspakke for patenter og andre rettigheter med et forbedret undervisningstilbud og et mer moderne lovverk.

  9. Regjeringen styrker virkemidlene for innovasjon, blant annet ved å øke de samlede bevilgningene til forskning og innovasjon og ved å sette i gang helhetlige evalueringer av Innovasjon Norge og SIVA.

  10. Regjeringen styrker bruken av design som innovasjonsverktøy, blant annet ved å opprette et designdrevet innovasjonsprogram.

  11. Regjeringen legger til rette for tjenesteinnovasjoner, blant annet ved å invitere organisasjonene i tjenestenæringene til dialog, med sikte på å utvikle effektive og treffsikre virkemidler for økt innovasjon.

  12. Regjeringen vil utvikle innovasjonspolitikken videre, blant annet ved å forbedre kunnskapsgrunnlaget og ved å opprette strategiske råd på enkeltområder.

1.2 Om innholdet i meldingen

Del I av meldingen består av kapittel 2 og 3. Kapittel 2 gir en oversikt over hva som legges i innovasjonsbegrepet og diskuterer viktige drivkrefter for innovasjon. Kapittel 3 gir et bilde av innovasjonstilstanden i norsk økonomi og gjennomgår ulike indikatorer for måling av dette.

Del II av meldingen, som består av kapitlene 4 til 8, presenterer regjeringens innovasjonspolitikk. Kapittel 4 er en gjennomgang av regjeringens helhetlige innovasjonspolitikk og presenterer hovedtrekkene i del II. Innovasjonspolitikken på enkeltområder utdypes i de påfølgende kapitlene. Kapittel 5 gjennomgår regjeringens politikk for å fremme et nyskapende næringsliv og et effektivt virkemiddelapparat. Kapitlet gjennomgår også innovasjon på sentrale områder. Kapittel 6 tar for seg hvordan utdanning og kompetanse bidrar til å videreutvikle arbeidsstyrken. Kapittel 7 gjennomgår hvordan forskning og utvikling kan bidra til utvikling av et mer kunnskapsintensivt næringsliv og en mer effektiv offentlig sektor. Kapittel 8 gjennomgår regjeringens politikk for å fremme fornying og innovasjon i offentlig sektor.

1.3 Om utarbeidelsen av meldingen

1.3.1 Dialogmøter og konferanser

I arbeidet med meldingen har regjeringen lagt vekt på å få innspill fra virksomheter og næringsmiljøer over hele landet.

Høsten 2007 ble det avholdt fire regionale innovasjonsverksteder der nærings- og handelsministeren inviterte regionalt næringsliv til dialog. Mer enn 300 personer fra næringsliv, kompetansemiljøer, virkemiddelapparatet og lokalpolitikk deltok på verksteder i Narvik, i Tønsberg, på Kapp og i Førde. Kommunal- og regionalministeren, miljøvernministeren og fornyings- og administrasjonsministeren deltok på ett verksted hver. Høsten 2008 hadde også nærings- og handelsministeren et samråd med bred deltakelse i Oslo.

De regionale verkstedene og samrådet ga verdifulle innspill til arbeidet med meldingen. Deltakerne på verkstedene kom blant annet med innspill om hva som er drivkrefter for innovasjon i virksomhetene og pekte på forutsetninger for å lykkes med innovasjon innenfor sine områder. På tross av enkelte regionale forskjeller var det store likhetstrekk i det som ble fremhevet som viktig for å gjøre virksomhetene eller regionene mer innovative. Temaer som er tatt inn i de innspillene som har kommet opp er nærmere omtalt nedenfor.

I tillegg til de regionale verkstedene har stortingsmeldingen om innovasjon vært tema på en rekke seminarer og konferanser der ulike organisasjoner og virksomheter har invitert nærings- og handelsministeren som foredragsholder og diskusjonspartner.

Nærings- og handelsdepartementet har i løpet av meldingsarbeidet også hatt møter med bedrifter, bransjeorganisasjoner, arbeidslivsorganisasjoner, forskere, forskningsmiljøer og enkeltpersoner som alle har bidratt med synspunkter og faglige innspill knyttet til utforming av regjeringens innovasjonspolitikk. Nærings- og handelsministeren har dessuten, sammen med forsknings- og høyere utdanningsministeren, hatt egne dialogmøter med ulike aktører i næringslivet, universiteter og forsk­ningsinstitutter om næringslivets forskningsinnsats.

1.3.2 Skriftlige innspill

Nærings- og handelsministeren sendte før jul 2006 ut et brev der det ble bedt om skriftlige innspill til arbeidet. Samtidig ble det på Nærings- og handelsdepartementets hjemmesider oppfordret til å komme med innspill.

I brevet ble det bedt om en vurdering av følgende spørsmål:

  • Hva er gode eksempler på innovasjon eller på hindringer for innovasjon i din sektor eller bransje?

  • Hvilke deler av innovasjonssystemet i Norge (sammenhengene mellom myndigheter, næ­rings­liv, forskningsmiljøer, finansielle aktører, regelverk, markedet og kulturelle forhold) fungerer godt og mindre godt?

  • Hva kan myndighetene gjøre for å fremme innovasjon i norsk økonomi? Hva kan nærings­livet gjøre? Og hva kan næringslivet og myn­dig­hetene gjøre i fellesskap?

  • Hvilke tiltak og virkemidler (eksisterende eller nye) kan bidra til å øke innovasjonsevnen i norsk økonomi?

Responsen var svært god. Det kom om lag 200 skriftlige innspill fra næringsliv, offentlige aktører og forskningsmiljøer som har vært svært nyttige i arbeidet med meldingen.

Et annet verdifullt underlagsmateriale i startfasen av arbeidet var innspillet fra den såkalte Kunnskapsdugnaden, hvor de tre organisasjonene Tekna, LO og NHO ba ulike forskningsmiljøer om å oppsummere kunnskapsstatusen på felt som var antatt å være viktige for innovasjon og verdiskaping.

1.3.3 Sentrale temaer fra innspillene

Mange av innspillene er positive til at regjeringen har valgt å legge frem en stortingsmelding om innovasjon. Det blir lagt vekt på den betydningen innovasjon har for fremtidig verdiskaping, vekst, sysselsetting og velferd.

Mange fremhever at innovasjon påvirkes av en rekke ulike forhold og at innovasjonspolitikken derfor bør ha en bred og helhetlig tilnærming. Innovasjon skjer i alle deler av økonomien og det tas til orde for at innovasjonspolitikken må være inkluderende og omfatte mer enn bare forskningsbasert innovasjon. Flere fremhever betydningen av koordinering og samarbeid mellom de ulike delene av innovasjonssystemet; mellom politikkområder, ulike virkemiddelaktører, utdanningsinstitusjoner og næringslivet. Det pekes på at bruker- eller etterspørselstyrt innovasjon bør få økt oppmerksomhet også i det offentlige virkemiddelapparatet. Disse overordnede forholdene er hovedsakelig behandlet i kapitlene 2 og 4.

Den nordiske modellen nevnes av flere som et viktig grunnlag for innovasjon ved at arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter ser en felles gevinst i at det gjennomføres omstillinger og fornying. Det anbefales blant annet å videreutvikle de fortrinn som et godt samspill mellom partene i arbeidslivet og myndighetene gir. Den nordiske modellen er spesielt diskutert i kapitlene 2.4 og 4, men omtales også andre steder i meldingen.

Betydningen av å støtte forskning nevnes av svært mange. Det tas til orde for å styrke den norske forskningsinnsatsen på en rekke områder og det er flere konkrete forslag til nye virkemidler, ikke minst for å øke kommersialiseringen av forsk­ningsresultater. Mange uttrykker støtte til virkemidler som Skattefunn, FORNY 1, forsknings- og utviklingskontrakter 2, Norwegian Centres of Expertise (NCE), brukerstyrte forskningsmidler, internasjonale forskningsavtaler med mer. Enkelte legger vekt på at store bedrifter bør stimuleres til å etablere forskningsprogrammer sammen med universiteter og høyskoler, blant annet for å styrke regionale næringsmiljøer og -klynger. Disse problemstillingene er særlig behandlet i kapitlene 5 og 7.

Tilgang på kompetent arbeidskraft fremheves av flere som den viktigste innsatsfaktoren for virksomhetenes innovasjonsarbeid. Det legges vekt på at undervisning i innovasjon, entreprenørskap og immaterielle rettigheter bør styrkes og integreres i flere studieprogrammer. Holdningsskapende aktiviteter kan bidra til at det utvikles et bedre klima for entreprenørskap og innovasjon. Andre peker på betydningen av å legge til rette for tilgang på god realfagskompetanse gjennom utdanning og innvandring, stimulere mobilitet mellom akademia og næringsliv og å videreutvikle den kunnskapen de ansatte sitter på gjennom etter- og videreutdanning. Utdanning og kompetanse er hovedsakelig behandlet i kapittel 6.

Eksponering av norske bedrifter for internasjonalkonkurranse blir av mange sett på som en nødvendighet for å styrke virksomhetenes innovasjonsevne og konkurransekraft. Dette stiller økte krav til språk- og kulturforståelse. Flere mener det bør legges bedre til rette for at internasjonale selskaper velger Norge som lokaliseringsland og at Norge derfor må markedsføres som et land som er spesielt interessant for lokalisering av kunnskapsbedrifter. Regional innovasjon er behandlet i kapitlene 5, 6 og 7.

Flere tar opp behovet for sterkere insentiver for innovasjon i deler av offentlig sektor. Helsesektoren blir av mange trukket frem som en sektor som har store muligheter for å få til en positiv utvikling ved å legge enda bedre til rette for nye og smartere løsninger. Mange fremhever at det offentlige i tillegg kan spille en rolle som krevende kunde, pilotbruker og referanse. For å få til dette blir det foreslått å styrke samspillet mellom offentlige innkjøpere og leverandører fra næringslivet. Flere peker på at offentlig sektor i Norge har gode løsninger som bør kunne eksporteres, eksempelvis AltInn, Arbeids- og velferdsetaten og Skatteetatens løsninger. Innovasjon i offentlig sektor er behandlet i kapittel 8.

En rekke aktører etterlyser nye og forsterkede finansielle virkemidler til ulike deler av innovasjonsprosessen; midler til idégenerering, til pilotfasen og implementeringsfasen, såkornkapital og risikokapital, midler til knoppskyting, øremerkede midler til enkeltnæringer, midler til småbedrifter, nystartede bedrifter, etablererstipend, designstøtte, innovasjonskuponger 3, skatteinsentiver m.m. Flere av disse problemstillingene er omtalt i kapittel 5.

Flere legger vekt på behovet for økt oppmerksomhet om betydningen av immaterielle rettigheter, herunder patenter. Enkelte peker på at premissene for fordeling av immaterielle rettigheter i forsk­ningsprosjekter bør tydeliggjøres. Andre er opptatt av at myndighetene bør bidra til å fylle det kompetansebehovet som blant annet medlemskapet i Den europeiske patentorganisasjonen EPO aktualiserer. Myndighetene oppfordres til å stimulere næringslivet til å ha et mer aktivt forhold til bruken av immaterielle rettigheter og til å styrke virkemiddelapparatets arbeid med immaterielle rettigheter. Dette er omtalt i kapittel 5.

Mange peker på behovet for mer kunnskap om betydningen av innovasjon i tjenester. Enkelte peker på at gevinster ved nye innovasjoner i stor grad ligger i å utvikle nye forretningsmodeller med basis i eksisterende teknologi. Det bør derfor legges økt vekt på tjenesteinnovasjoner enn det i det offentlige virkemiddelapparat. Det foreslås blant annet å satse sterkere på forskningsprogrammer for innovasjon i tjenesteyting. Innovasjon i tjenester er hovedsakelig behandlet i kapittel 5.

Mange peker på at fornying og utvikling av næringslivet er avhengig av at entreprenører lykkes. Myndighetene oppfordres derfor til å legge til rette for at gründere som er motiverte for å starte og utvikle nye, kunnskapsbaserte bedrifter med internasjonalt potensial får gode rammebetingelser og gunstige finansieringsbetingelser. Enkelte peker på behovet for å sikre sosiale rettigheter for gründere på linje med lønnsmottakere. Flere viser også til at det er ønskelig med tiltak som styrker programmer hvor entreprenører kan få testet og forbedret sine forretningsplaner. Entreprenørskap er behandlet i kapittel 5.

Mange har synspunkter på det regionale innovasjonssystemet. Enkelte peker på behovet for å etablere regionale møteplasser rundt universitetsbyene, hvor også de statlige høyskolene kan inngå. Enkelte mener at regionene ikke selv kan regne med å være selvforsynt med kunnskap og at man derfor er avhengig av å ha en nasjonalt god infrastruktur og gode nasjonale nettverk. Noen trekker frem at det regionale utviklingsarbeidet må tilpasses ulike regioners behov og at det regionale utviklingsarbeidet bør forankres i næringsklynger og hos sterke næringsaktører som har vilje og evne til å satse. Enkelte viser til at det også kan bli betydelige distriktseffekter av innovasjonssatsinger i sentrale strøk og at statlige innovasjonsmidler i større grad bør være tilgjengelig også for hovedstadsområdet. Blant synspunktene på de regionale virkemidlene er det ønske om at det satses på regionale partnerskap, regionale innovasjonsfond, bedre samordning av virkemidlene og større regionalt ansvar for virkemidlene. Disse temaene er blant annet behandlet i kapitlene 4, 5, 6 og 7.

Behovet for g od, rimelig og tilgjengelig infrastruktur blir fremhevet av mange. Det blir pekt på at innovasjon fordrer en infrastruktur som blant annet inkluderer utdannings- og forskningsmiljøer av høy kvalitet, moderne laboratorier, gode veier, høy bredbåndskapasitet som kan redusere avstandsulemper og et enkelt og forutsigbart regelverk som tilgodeser småbedriftenes behov. Disse temaene er behandlet i kapitlene 4, 5, 6 og 7.

Enkelte peker på at tydelige miljøkrav fra myndighetene sammen med støtteordninger for miljøvennlig teknologiutvikling er viktige drivere for innovasjon. Blant innspillene er det forslag om å gi mer langsiktig støtte til nye energiformer og forslag om å etablere en møteplass for å styrke utviklingen av ny miljøteknologi. Dette er behandlet i kapittel 5.

I innspillene har det kommet mange gode eksempler på vellykkede innovasjonsprosjekter fra ulike bransjer og regioner. Mange har også vist til eksempler fra andre land. En del av disse eksemplene er gjengitt i meldingen.

Enkelte tar opp behovet for å sikre et system for regelmessig oppfølging av innovasjonspolitikken og meldingen. Det foreslås også å styrke kunnskapsgrunnlaget om innovasjons- og kunnskapsprosessene og å få frem bedre statistikk og evalueringer som grunnlag for fremtidig politikkutvikling. Dette er hovedsakelig behandlet i kapittel 4.

Fotnoter

1.

FORNY-programmets hovedmål er økt verdiskaping i Norge gjennom kommersialisering av forskningsresultater fra offentlig finansierte forskningsinstitusjoner.

2.

Forsknings- og utviklingskontrakter innebærer et forpliktende og målrettet samarbeid mellom to eller flere parter innen næringslivet og det offentlige. Samarbeidet skjer mellom en kundepartner som har konkrete behov for et nytt produkt eller tjeneste, og en leverandørpartner med kompetanse og potensial innenfor det feltet varen etterspørres.

3.

Innovasjonskuponger eller «Innovation vouchers» innebærer at små bedrifter får støtte til å opprette kontakt med en kunnskapsinstitusjon. Dette er et virkemiddel som er introdusert i flere land, herunder Danmark, Nederland, Irland, Singapore og Storbritannia.

Til toppen
Til dokumentets forside