Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.prp. nr. 75 (2003-2004)

Supplering av Verneplan for vassdrag

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Den generelle del

1 Innledning og sammendrag

Olje- og energidepartementet legger med dette fram forslag om supplering av Verneplan for vassdrag. Verneplan I ble vedtatt av Stortinget i 1973, og med Verneplan IV som ble vedtatt av Stortinget i 1993, kom det som skulle være den siste delen av landsplanen for vern av vassdrag mot kraftutbygging. Våren 2001 vedtok Stortinget at Verneplan for vassdrag skulle suppleres, jf. St.meld. nr. 37 (2000–2001) og Innst.S.nr. 263 (2000–2001).

Verneplanen er et av rammevilkårene i vannressursforvaltningen. Innholdet i verneplanen bærer preg av at det er en nasjonal plan som skal inneholde vassdrag med nasjonale verdier eller andre vesentlige verneverdier. Også andre vassdrag har kvaliteter som må ivaretas, og dette kan skje gjennom forvaltning etter vassdragslovgivningen og andre lovverk. EUs rammedirektiv for vannressursene vil være et viktig grunnlag for vannressursforvaltningen i framtiden. Direktivet legger opp til en helhetlig forvaltning av landets vassdrag gjennom vassdragsplaner/forvaltningsplaner for hvert nedbørfeltdistrikt.

81 vassdrag eller objekter har vært vurdert under denne suppleringen. For noen objekter dreier det seg om en justering av omfanget av vernet.

Det er i prinsippet opplysninger om de samme verneverdier og brukerinteresser som ligger til grunn for vurderingen nå som i de foregående verneplanene, men strukturen i inndelingen er omarbeidet. I tillegg er det denne gang gjennomført mer systematiske utredninger av samiske interesser. Det er fremskaffet dokumentasjon og gjort grunnlagsarbeid innenfor den tidsrammen som har vært til rådighet. Det foreligger bedre generell kunnskap om vassdragene enn tidligere.

I proposisjonens kapittel 2 gir departementet en kort oversikt over Verneplan for vassdrag. I kapittel 3 gis en gjennomgang av bakgrunnen for suppleringen av verneplanen og organiseringen av arbeidet med suppleringen. I kapittel 4 beskrives prosessen med utvelgelsen av vassdrag til vurdering for vern og forslagene fra styringsgruppen og NVE, samt at det gis en gjennomgang av departementshøringen. Stortinget forutsatte at suppleringen av verneplanen skulle samordnes med en omlegging av Samlet plan for vassdrag og andre runde av nasjonale laksevassdrag, men proposisjonen om verneplansuppleringen legges nå frem først. I kapittel 5 gjennomgås forholdet mellom verneplansuppleringen, Samlet plan og nasjonale laksevassdrag. Proposisjonens kap. 6 tar for seg virkningene av et vern etter Verneplan for vassdrag. Den primære betydningen av et vernevedtak er at det ikke er adgang til å gi konsesjoner til kraftutbygging i vernede vassdrag, men det følger av vannressursloven at det skal legges vesentlig vekt på verneverdiene også når det gjelder andre tiltak i vassdraget. I tillegg følger det av Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag at kommunene skal legge vekt på vernevedtaket i sin planlegging etter plan- og bygningsloven. Olje- og energidepartementet mener det er gode grunner til å likestille bygging av mikro- og minikraftverk i vernede vassdrag med andre tiltak i vassdraget som kan få konsesjon, og tilrår at det åpnes for konsesjonsbehandling av mikro- og minikraftverk (installert effekt opp til 1 MW) i vernede vassdrag. Kapittel 9 inneholder en fylkesvis gjennomgang av de enkelte vassdragene, hvor det i tillegg til departementets anbefaling fremgår hva styringsgruppen og NVE innstilte på.

2 Verneplan for vassdrag

Stortinget tok allerede i 1960 opp spørsmålet om å utarbeide en landsplan for vern av vassdrag mot kraftutbygging. Bakgrunnen var et ønske om å få en samlet vurdering av et antall vassdrag som var helt eller delvis uberørt av kraftutbygging. En antok at en landsplan ville lette avveiningen mellom utbyggings- og verneinteressene i de forskjellige delene av landet. Behovet for en verneplan var særlig aktuelt på dette tidspunktet fordi en var midt inne i en periode med intensiv kraftutbygging.

Verneplan for vassdrag er vedtatt i fire etapper, med Verneplan I som ble vedtatt av Stortinget i 1973, Verneplan II ble vedtatt i 1980 og Verneplan III i 1986. Ved Stortingets behandling av Verneplan IV i 1993, jf. St.prp. nr. 118 (1991–92) og Innst. S. nr. 116 (1992–93), ble det fastslått at mer enn 30 års arbeid med verneplanen for vassdrag var avsluttet. Gjennom Stortingets behandling av Verneplan I – IV for vassdrag er 341 vassdrag varig vernet mot kraftutbygging. Kraftpotensialet i disse vassdragene er på om lag 36,5 TWh.

3 Bakgrunnen for verneplansuppleringen og organiseringen av arbeidet

3.1 Bakgrunnen for verneplansuppleringen

Våren 2001 vedtok Stortinget at verneplanen for vassdrag skulle suppleres, jf. St.meld. nr. 37 (2000–2001) og Innst.S.nr. 263 (2000–2001). Det ble forutsatt at verneplansuppleringen skulle samordnes med en omlegging av Samlet plan for vassdrag og andre runde av opprettelsen av nasjonale laksevassdrag. Stortinget påpeker spesielt at dagens system for vurdering av utbyggingsprosjekter i Samlet plan ikke er tilfredsstillende, og begrunner behovet for en supplering av verneplanen også i dette forholdet.

3.2 Organiseringen av arbeidet

Det er Olje- og energidepartementet som har forvaltningsansvaret for Verneplan for vassdrag. I samråd med Miljøverndepartementet har Olje- og energidepartementet forutsatt at arbeidet med verneplansuppleringen skal skje i regi av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i nært samarbeid med miljøvernmyndighetene. Det ble nedsatt en styringsgruppe bestående av avdelingsdirektør Are Mobæk (NVE) og avdelingsdirektør Ola Skauge (Direktoratet for naturforvaltning (DN)). Styringsgruppen hadde et sekretariat med representanter fra NVE og DN, og det ble etablert en rådgivende gruppe for suppleringsprosjektet bestående av representanter fra kommuner, fylkeskommuner, statlige etater og bransje- og interesseorganisasjoner.

NVE sendte styringsgruppens forslag på en bred høring. Lokale og regionale myndigheter, statlige og regionale forvaltningsetater, utbyggere, interesseorganisasjoner og grunneier- og næringsorganisasjoner ga til kjenne sine synspunkter. På bakgrunn av styringsgruppens forslag og de innkomne uttalelsene, utarbeidet NVE sin innstilling til Olje- og energidepartementet som ble oversendt i brev av 28. januar 2003.

Olje- og energidepartementet sendte NVEs innstilling på en bred høring.

4 Utvelgelsen av vassdrag for vurdering

4.1 Grunnlaget for utvelgelsen av vassdrag for vurdering

I mandatet for arbeidet med supplering av Verneplan for vassdrag, er det ikke gitt konkrete føringer med hensyn til hvilke vassdrag som skal vurderes. Utvelgelsen er basert på de generelle prinsipper som fremgår av St.meld.nr. 37 (2000–2001) og behandlingen av meldingen i Stortinget.

I prosjektbeskrivelsen for prosjektet er følgende lagt til grunn for valg av hvilke vassdrag som er aktuelle for vurdering:

Saltfjell-/Svartisenområdet

I «st.meld. nr. 37 (2000–2001) Om vasskrafta og kraftbalansen» stopper regjeringen utbyggingen av tre vannkraftprosjekter i Saltfjell-/Svartisenområdet: Beiarnutbyggingen, Bjellåga og Melfjord. I arbeidet med supplering av verneplanen vil vern av de vassdragene som inngikk i utbyggingsplanene bli vurdert.

Samlet plan for vassdrag

Regjeringen forutsetter at supplering av verneplanen skal samordnes med en omlegging av Samlet plan for vassdrag. Samtidig med suppleringen av verneplanen, anser regjeringen at det er nødvendig med en vesentlig omlegging av Samlet plan.

Verneplanen for vassdrag skal suppleres med de vassdragene fra Samlet plan der ulempene og de negative konsekvensene er størst. Det er derfor behov for en gjennomgang av vassdrag i Samlet plan for å fastslå hvilke som skal vurderes nærmere for supplering av verneplanen. Dette bør skje etter nærmere fastsatte kriterier.

Nasjonale laksevassdrag

I forbindelse med supplering av verneplanen og omleggingen av Samlet plan, skal en også vurdere vassdrag som skal inngå i 2. pulje av Nasjonale laksevassdrag.

Andre vassdrag

Det kan være aktuelt å supplere verneplanen også med andre vassdrag. Også for denne gruppen bør utvelgelsen av vassdrag, som skal vurderes, skje etter nærmere fastsatte kriterier.

4.2 Innkomne forslag til vurdering for vern

Sommeren 2001 ble det åpnet for å foreslå vassdrag til vurdering for vern, og det kom inn nærmere 350 forslag til vassdrag eller -objekter. Det kom inn forslag fra ca. 70 instanser. Forslagsstillerne er i hovedsak fylkesmennene, noen fylkeskommuner og kommuner, samt frivillige organisasjoner. Samarbeidsrådet for naturvernsaker (SRN), Norsk Ornitologisk Forening (NOF), Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF), Fortidsminneforeningen, Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) står alene for forslag på ca. 150 vassdrag. I tillegg er det kommet forslag fra universiteter, museer, statlige myndigheter og grunneierorganisasjoner.

Styringsgruppen valgte ut 81 vassdrag/objekter for vurdering av vern, hvorav det for 5 objekter er tidligere vernede vassdrag hvor vernegrensene vurderes justert. Utvelgelsen av vassdrag for nærmere vurdering bygger på at Verneplan for vassdrag inneholder og fortsatt skal inneholde vassdrag med vesentlige verneverdier og et representativt utvalg av norsk vassdragsnatur.

4.3 Forslagene fra styringsgruppen og NVE

I styringsgruppens forslag er det for det enkelte vassdrag lagt vekt på en helhetlig vurdering av verneverdier og brukerinteresser. Det er primært lagt samlet vekt på verdivurderingene av de ulike fagområdene og brukerinteressene. Urørthet gjenspeiles ikke i verdivurderingene av de ulike fagområdene, men er vurdert for seg. Det er i den forbindelse både lagt vekt på hvorvidt vassdragene er hydrologisk intakt, men det er også tatt hensyn til hvor stor andel av nedbørfeltene som er inngrepsfrie.

Av de 81 vassdragene anbefaler styringsgruppen at 64 vernes. For 8 vassdrag er anbefalingen ikke vern og for 4 vassdrag konkluderes det ikke. Vernegrensene anbefales justert for de 5 objektene hvor det var aktuelt. SGs forslag innebærer at et utbyggingspotensial på ca. 9,4 TWh vernes.

NVE legger til grunn at suppleringen av verneplanen innebærer en begrenset utvidelse i forhold til tidligere vernevedtak. Det er også satt av begrenset tid til arbeidet. Samtidig skal suppleringen fange opp vassdrag med vesentlig miljøverdier med utgangspunkt i Samlet plan, i tråd med Stortingets mandat. Styringsgruppens forslag er etter NVEs vurdering omfattende i forhold til både antall vassdrag som er vernet i de foregående verneplanene, og i forhold til gjenværende utbyggingspotensial.

NVE har i sin innstilling anbefalt vern av 38 vassdrag. Ytterligere 2 vassdrag foreslås vernet etter naturvernloven gjennom en justering av grensene for Saltfjellet nasjonalpark. For 6 vassdrag mener NVE hensynet til verneverdier og urørthet i tilstrekkelig grad ivaretas gjennom eksisterende eller planlagte verneområder etter naturvernloven. For 30 anbefales ikke vern, mens en justering av vernegrensene anbefales for 4 av 5 vassdrag. Forslaget innebærer at et utbyggingspotensial på ca. 6 TWh vernes.

NVEs innstilling er omfattende og følger derfor denne proposisjonen som utrykt vedlegg.

Styringsgruppens og NVEs vurderinger og forslag er for øvrig gjengitt under omtalen av de enkelte vassdragene, jf. kapittel 9.

4.4 Departementshøringen

Olje- og energidepartementet sendte den 18.03.03 NVEs innstilling på høring til berørte departementer, kommuner og fylkeskommuner samt interesseorganisasjoner. Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet har opprettet en arbeidsgruppe som ser på forholdet mellom verneplansuppleringen, Samlet plan og andre runde av nasjonale laksevassdrag, og på denne bakgrunn har ikke Miljøverndepartementet avgitt noen høringsuttalelse.

I dette punktet gjennomgås de generelle synspunktene som kom inn i høringsrunden.

Høringsuttalelsene som gir uttrykk for synspunkter angående vernespørsmålet for det enkelte vassdrag er gjengitt i omtalen av det enkelte vassdrag. Høringsuttalelsen fra Samarbeidsrådet for Naturvernsaker (SRN) kom inn så sent i prosessen at det ikke har vært mulig å gjengi de deler av uttalelsen som angår enkeltvassdrag.

Fiskeridepartementet slutter seg til merknader fra Kystverket og Fiskeridirektoratet. Kystverket har ingen merknader til vassdragene som NVE anbefaler vernet, men påpeker at vassdragsvernet ikke må være til hinder for verken etablering og vedlikehold av navigasjonsinstallasjoner, ferdsel på innenlands transportårer eller opprettholdelse av farleder sommer og vinter. Vernevedtaket bør heller ikke være til hinder for beredskap og aktive tiltak mot utslipp til elv og sjø. Fiskeridirektoratet krever at oppdrettsnæringen ikke blir rammet av verneplansuppleringen. Det er uakseptabelt om eksisterende oppdrettsvirksomhet må innstille sin virksomhet.

Kommunal og regionaldepartementet støtter NVEs innstilling.

Landbruksdepartementet er positiv til at Verneplan for vassdrag suppleres, men etterlyser en nærmere redegjørelse om rekkevidden av vernet. Departementet mener den mangelfulle kartleggingen av vassdragene kan få negative konsekvenser spesielt for utnytting av de mest produktive arealene langs vassdragene. Landbruksdepartementet forstår NVEs innstilling slik at vern av de foreslåtte vassdrag innebærer vern mot tiltak i vassdraget. Dersom vernevedtaket skal ha virkning i nedbørsfeltet, må det bestemmes positivt at en går ut over vannressurslovens virkeområde.

Landbruksdepartementet forutsetter at det i de vassdrag som nå vernes mot kraftutbygging fortsatt skal kunne tillates bygging av mikro- og minikraftverk, når disse ikke kommer i konflikt med allmenne hensyn og viktige naturverninteresser.

Departementet forutsetter videre at vernet ikke medfører restriksjoner på utnyttelse av ressursene langs vassdrag og i nedbørfelt til jordbruks-, skogbruks- eller turistformål utover det som eksisterende forvaltning innebærer i dag. Dersom vernet skal ha virkning i nedbørsfeltet, må dette bestemmes positivt og synliggjøres.

Vedtak om etablering av vegetasjonssoner forutsettes fattet for hvert enkelt vassdrag.

Sametinget er i det vesentlige fornøyd med NVEs innstilling, men påpeker at følgende vassdrag ikke er anbefalt vernet til tross for at det er dokumentert viktige samiske interesser: Vefsna, Jørstadelva, Håkvikvassdraget, Eidevassdraget, Storvasselva i Rødøy og Rana, Indre og Ytre Stelåga og Nattmoråga i Rødøy og Neselva, Vesterelva og Austerelva i Måsøy.

Det påpekes at det for vassdragene i det sørsamiske området foreligger utilfredsstillende dokumentasjon på historisk bruk av området. Sametinget understreker at dette ikke må utelukke fremtidig samisk forvaltning av vassdragene, fordi de samerettslige forhold utenom Finnmark er under avklaring. Sametinget er svært kritisk til at de samiske interessene som er dokumentert i vassdragene i det sørsamiske området ikke er tatt med i innstillingen.

Sametinget mener at de samiske interessene må tillegges meget stor vekt ved vurderingene av hvilke vassdrag som skal gis varig vern.

Det understrekes at forvaltningen av ikke-vernede vassdrag er like viktig som forvaltningen av de vernede. Fremtidig forvaltning må skje på grunnlag av og i forhold til ny Samlet plan, som tas sikte på å bli en kunnskapsbasert ressursbase – forutsatt at denne basen har tilstrekkelig samisk­relatert kunnskap.

Direktoratet for naturforvaltning (DN) påpeker at antallet vassdrag som foreslås vernet er sterkt redusert i forhold til forslaget fra styringsgruppen. DN er av ulike årsaker ikke enig i NVEs begrunnelse for ikke å verne de fleste vassdragene som er tatt ut. Enkelte vassdrag er kommentert spesielt. DN mener NVEs begrunnelser ikke i tilstrekkelig grad vektlegger de primære kriteriene som er gitt fra Stortinget. Utvelgelsen av vassdrag må primært bygges på forholdet til verneverdier og urørt natur. Behandlingen av suppleringsforslaget og en del inkonsistens mellom argumentasjon og faktisk tilrådning, avdekker vesentlige logiske svakheter ved NVEs innstilling.

DN er kritisk til at NVE for enkelte vassdrag har brukt som argument mot vern at vassdraget ikke har utbyggingspotensial i Samlet plan. DN understreker at Samlet plan ikke inneholder en uttømmende oversikt over mulige kraftutbyggingsprosjekter.

DN er sterkt uenig i NVEs vurdering om at verneverdiene for en del vassdrag blir tilstrekkelig ivaretatt gjennom vern etter naturvernloven. Videre mener DN at NVE i for stor grad overser klare nasjonale verneinteresser og går mot vern på grunnlag av lokal motstand.

DN mener NVEs innstilling ikke i tilstrekkelig grad vektlegger kulturminne- og de samiske interessene.

Forutsatt at det er hensynet til verneverdiene som er i fokus, er DN positiv til forslaget om å kunne sette vilkår til små kraftverk i vernede vassdrag. DN er imidlertid opptatt av at tillatelsen til å bygge små kraftverk i vernede vassdrag må skje etter en to-trinns vurdering og ikke ordinær konsesjonsbehandling.

Riksantikvaren ønsker primært det utvalget vassdrag vernet som ble foreslått av styringsgruppen. Følgende fem vassdrag er fremhevet som spesielt viktige når det gjelder kulturminneinteressene: Vefsna, Bjerkreimsvassdraget, Nedalselva, Vinda og Indre Offerdalselvi. Riksantikvaren er videre kritisk til NVEs anbefaling om å verne åtte vassdrag etter naturvernloven og er fornøyd med styringsgruppens vurderinger.

Samarbeidsrådet for Naturvernsaker (SRN) skriver at de er skuffet over omfanget av NVEs innstilling som de mener ikke er i samsvar med Stortingets signaler. Det påpekes at det ikke er noe underskudd på kraft og at utfordringen ligger i å gjøre Norge mindre avhengig av vannkraften fremover.

Det understrekes at verneplanen er vårt viktigste verktøy for å sikre den unike vassdragsnaturen, og at vernet derfor i langt større grad enn i dag må hindre både kraftutbygging og andre inngrep. Dette bør skje gjennom en revisjon av vannressursloven, som må slå fast at en rekke tiltak ikke er tillatt i vernede vassdrag.

SRN kan akseptere at det åpnes for konsesjonsbehandling av mikro- og minikraftverk i vernede vassdrag, men påpeker at denne størrelsesgrensen må være absolutt. Videre vil SRN ha en styrking og konkretisering av Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag.

SRN støtter NVEs anbefaling der NVE har gått inn for vern, men vil i tillegg ha med minst 23 (helst 29) vassdrag til av de som har vært vurdert. Følgende vassdrag trekkes frem: Vismunda, Måråi, Vinda, Nedalselva, Dagali (Godfarfoss), Raua, Skoevassdraget, hele Tovdalsvassdraget, Høyeåna, Sokndalselva minus Barstadgreina, Bjerkreimsvassdraget, Guddalselva, Alsåkerelvi, hele Erdalselvi, Nausta, Gjengedalsvassdraget, Indre og Ytre Offerdalselvi, Storelva (Skjerdalen), Garbergelva, Håvikvassdraget, Jørstadelva, Kvistaelva, Kongsmoelva med Nordfolda, Vefsna, Storelva, Indre Stelåga og hele Lakselva i Misvær. SRN støtter også styringsgruppas forslag til justering av vernegrensen for Enningdalselva med Mjølnerrødfoss.

I tillegg vil SRN ha inn 38 nye vassdrag, som ikke er blant dem styringsgruppen og NVE har vurdert. SRN vil også ha inn vassdrag hvor konsesjonssøknad er blitt avslått av regjering eller storting. Det vises her til Måråi i øvre Otta, vassdragene tilknyttet Sauda-utbyggingen (Åbøelva, Dalelva og Vaulaelva), Erdalselvi og Storelva (Saltfjellet).

Det påpekes at de mest verneverdige vassdragene ikke er foreslått vernet av NVE, og at NVE har lagt avgjørende vekt på eventuell lokal motstand mot vern. SRN er kritisk til NVEs tilråding om at verneverdiene i visse vassdrag blir tilstrekkelig ivaretatt gjennom vern etter naturvernloven. Det påpekes at det bare er de øvre delene av vassdragene som faller inn under vernet etter naturvernloven, og at det er svært sannsynlig at det da blir bygd kraftverk i de nedre delene.

Småkraftverkforeningen påpeker at det både fra styringsgruppen og NVE understrekes at man har arbeidet under et sterkt tidspress og at dette har påvirket hvor grundig prosessene kunne gjennomføres. Småkraftforeningen mener det er under enhver kritikk at man ved gjennomføring av så omfattende verneprosesser ikke setter av tilstrekkelig med tid og midler til å gjennomføre prosessen på en kvalitativ best mulig måte, både med tanke på miljøverdier og forholdet til grunneiere/fallrettighetshavere.

Småkraftverkforeningen stiller seg positive til NVEs forslag om å åpne for konsesjonsbehandling av mikro- og minikraftverk i vernede vassdrag. Småkraftforeningen mener likevel at grensen for konsesjonsbehandling i vernede vassdrag primært bør settes til 10 MW slik at den omfatter det som kan defineres som småkraftverk og dermed faller overens med EUs definisjon på «grønn» energi.

Det påpekes at det fysiske omfanget av installasjonene, og konsekvensene for vassdraget ikke nødvendigvis er større for et småkraftverk enn for et minikraftverk. Skal man i nasjonal målestokk kunne utløse nok energi til å gi et viktig bidrag til energiforsyningen bør konsesjonsgrensen settes til 10 MW. Alternativt bør grensa settes til 5 MW.

Videre påpekes at fylkesmannen ofte oppleves som flaskehalsen ved etablering av små vannkraftverk, og da særlig miljøvernavdelingen.

Foreningen støtter NVEs forslag om en gjennomgang av hele verneplanen, og er enig i at en slik gjennomgang vil heve verneplanens status og verdi i nasjonal sammenheng. Dette forutsetter at en slik gjennomgang gjennomføres på en måte som balanserer verne- og næringskonsekvensene på en god måte.

Et eksempel som kan illustrere behovet for en gjennomgang av Verneplanen er Imsa-vassdraget i Hedmark. Vassdraget er vernet i forhold til en planlagt utbygging av hele vassdraget på 250 GWh. Grunneierne i området har nå organisert seg med tanke på en alternativ utnyttelse med små kraftverk på til sammen inntil 92 GWh. En slik utbygging vil være uten skade for verneformålet, og hverken kommunen eller grunneierne i området ønsker en stor utbygging i Imsa.

Statkraft SF har i denne høringsrunden fokusert på Vefsna, men viser til de generelle merknadene gitt i forbindelse med NVEs høringsrunde. Her påpekte Statkraft at vern av vassdrag vil ha innvirkning på kraftbalansen, og vern av ytterligere 10 TWh vil øke Norges avhengighet av kraftimport. Reduksjon av verneforslaget vil ikke alene løse de fundamentale utfordringer som Norge står overfor på lang sikt, men hensynet til kraftbalansen bør tillegges vekt. Lokaliseringen av produksjon er av stor betydning for utbyggingen av sentralnettet. Verneforslaget for Nordlands del vil isolert sett være gunstig for overføringsnettet som her er anstrengt. I Rogaland vil verneforslaget kunne påskynde utbyggingen av sentralnettet. Hensynet til sentralnettet vurderes imidlertid ikke å være et vesentlig hensyn i vernespørsmålet.

Landssamanslutninga av vasskraftkommunar (LVK) finner grunn til å beklage at kommunene ikke har vært invitert som en selvfølgelig deltager i selve prosjektorganisasjonen, men kun har vært representert i den rådgivende gruppen, sammen med ulike sektor- og spesialinteresser. Kommunene har i sin arealforvaltning i likhet med de statlige sektormyndighetene, ansvar for å samordne og avklare ulike interesser og behov til et samfunnsmessig beste, og har et overordnet ansvar på tvers av sektorinteressene. Inntrykket i kommunene er til en viss grad at verneplanprosjektet kommer som et pålegg ovenfra, med begrenset forankring i lokalnivået, og dette har betydning for forvaltningen av vassdragsvernet.

Kommunene ble heller ikke i tilfredsstillende grad involvert i prosessen med å komme med forslag til verneobjekter. På grunn av manglende informasjon til kommunene, oppsto det mye usikkerhet med hensyn til hva slags prosess som var satt i verk, og hvilke virkninger suppleringsprosjektet kunne få for primærkommunene.

Med hensyn til verneplansuppleringens omfang, blir det understreket at det dreier seg om en supplering av verneplan for vassdrag, og ikke en ny verneplanprosess slik man kjenner det fra de tidligere verneplanvedtakene. Vern av vassdrag mot kraftutbygging har langt mer vidtrekkende konsekvenser enn at vassdraget ikke lenger kan utnyttes til kraftutbygging. Vernevedtaket legger sterke føringer på kommunens arealplanlegging, i tillegg til at kommunen kan bli pålagt ressurskrevende arbeid med forvaltningsplaner og -systemer.

LVK er derfor tilfreds med at NVE i sin innstilling har begrenset prosjektets omfang betydelig, sammenlignet med hva man kunne få inntrykk av ved oppstarten av prosjektet sommeren 2001.

Det må være et grunnleggende kriterium for bruk av vassdragsvernet at vassdraget har et utbyggingspotensial. Vern mot andre inngrep enn kraftutbygging bør skje ved hjelp av andre virkemidler, som vern etter naturvernloven eller restriksjoner med hjemmel i plan- og bygningsloven.

I flere vassdrag er verneverdiene for dårlig dokumenterte, et forhold som særlig gjelder vassdrag som ikke er vurdert for vern i forbindelse med de tidligere verneplanene, og slike vassdrag må ikke tas inn i verneplanen.

Flere av verneforslagene omfatter store utbyggingsprosjekter, og det er en mangel ved arbeidet at det ikke er foretatt beregninger av alternativkostnaden ved å frembringe disse energimengdene på annen måte enn ved de aktuelle utbyggingsprosjektene. Det bør gjennomføres en samfunnsøkonomisk analyse av betydningen av vassdragsvernet for den fremtidige dekningen av landets energibehov.

Kommunens syn på verneforslaget må tillegges avgjørende betydning for om et foreslått vassdrag skal inngå i suppleringsforslaget eller ikke.

Vassdrag der det foreligger søknad om konsesjon for kraftutbygging må tas ut av forlaget til supplering av verneplan. Vassdraget kan eventuelt tas inn i verneplanen dersom konsesjonssøknaden blir avslått.

God og bred informasjon til kommunene om grunnlaget og innholdet av vassdragsvernet, informasjon om differensiert forvaltning og kartlegging av verneverdiene vil bidra til en konkretisering av vassdragsvernet og en mer formålstjenlig forvaltning. Forvaltnings- og informasjonsopplegget burde utarbeides som et ledd i suppleringsprosessen, og ikke etterpå, slik det blir signalisert i høringsdokumentet.

Det er forutsatt at hensynet til vassdragsvernet også skal tillegges vekt ved forvaltning etter annet lovverk enn vannressursloven. En forbedret kartlegging og presisering av verneverdiene, vil forenkle arbeidet med å hensynta disse verdiene i kommunenes planlegging, slik at man på best mulig måte kan kombinere bruk og vern av vassdraget.

LVK støtter NVEs forslag om å tillate konsesjonsbehandling av mikro- og minikraftverk i vernede vassdrag. LVK støtter også styringsgruppens forslag om å tillate å gi konsesjon for opprustning av tiltak i vernede vassdrag med konsesjon etter vassdragsreguleringsloven.

LVK viser til kompensasjonsordningen som ble opprettet i forbindelse med de tidligere verneplanene. Kommunene hadde etter denne ordningen ikke noe rettskrav på kompensasjon, og kompensasjon ble ytet som et begrenset, skjønnsmessig engangstilskudd. LVK går inn for at det i forbindelse med suppleringen av verneplanen etableres en tilsvarende kompensasjonsordning.

LVK påpeker at medlemskommunene i mange tilfeller støtter NVEs verneforslag, men at det av praktiske hensyn bare blir kommentert de vassdragene hvor kommunene er uenige i NVEs innstilling. Det påpekes at det derfor ikke må foretas en utvidelse av verneplanen i strid med NVEs innstilling uten at kommunene får uttale seg på nytt. LVK mener følgende vassdrag må tas ut av verneforslaget: Digeråi og Kåla i Telemark, Tovdalsvassdraget i Aust-Agder, Litleåna i Vest-Agder og Glomåga og Beiarelva med sidevassdragene Store Gjeddåga, Tollåga og Tverråga i Nordland.

Energibedriftenes landsforening (EBL) mener Verneplan mot vannkraftutbygging er en anakronisme. Alternativene til vannkraft er nå langt flere både teknologisk og økonomisk enn tidligere, og sammen med periodevis lave priser har dette ført til at presset på vassdragsressursene er langt mer begrenset enn for 30 – 40 år siden da kravet om verneplanene og Samlet plan vokste frem. I dette perspektivet mener EBL at behovet for en supplering av verneplanen ensidig mot vannkraftutbygging ikke lenger er til stede.

EBL er enig i at myndighetene har et ansvar og behov for å sikre ulike type- og referansevassdrag gjennom en verneplan. Da må en imidlertid ta sikte på å verne de ulike naturkvalitetene mot alle typer inngrep som kan redusere verneverdien, og ikke spesielt mot en teknologi slik som nå.

Med den omfattende konsesjonsbehandling som alle prosjekter nå må gjennomgå, og den modernisering i tråd med økte miljøkrav som vassdragslovgivningen har gjennomgått, har myndighetene alle muligheter til å stoppe kontroversielle prosjekter underveis. Også i dette perspektivet påpeker EBL at behovet for en supplering av verneplan mot videre vannkraftutbygging ikke virker helt i takt med tiden. I denne sammenheng påpekes også at moderne vannkraftutbygging foregår på en helt annen måte enn for 30 år siden. Dagens prosjekter kan utformes på en måte som gir svært begrensede negative virkninger på naturen.

EBL viser til at klimaproblemet globalt sett er den største miljøutfordringen vi står overfor. På den bakgrunn vil det være uheldig både av miljøhensyn og av hensyn til fremtidig kraftforsyningssikkerhet at det gjennom en verneplan mot vannkraftutbygging nå ensidig legges ytterligere begrensninger på mulighetene til fremtidig utnyttelse av en fornybar og miljøvennlig kraftressurs.

EBL registrerer at det fremstår som et ambisiøst mål å øke bruken av andre fornybare energiressurser enn vannkraft med 7 TWh frem til 2010 slik det fremgår av St.meld. nr. 29 (1988–1999). Kraftbalansen er anstrengt og miljøutfordringene store. Det er derfor overraskende at vannkraftpotensialet for fremtiden båndlegges så vidt sterkt som foreslått i innstillingen fra NVE.

Norges Bondelag er imot store utbyggingsprosjekter i urørte vassdrag, men for opprusting av eksisterende anlegg. Bondelaget mener også det må være åpent for bygging av mikro- og minikraftverk i urørte og/eller vernede vassdrag, så lenge effekten av slike inngrep på natur- og verneverdiene i vassdraget ikke blir for store.

Bondelaget stiller seg kritisk til at NVE ikke har anbefalt vern av store og viktige vassdrag, men stiller seg positivt til at verneplansuppleringen sees i sammenheng med andre runde av nasjonale laksevassdrag.

Bondelaget finner det naturlig å ikke la verneplanen omfatte vassdrag uten utbyggingspotensial. Videre påpekes at vannkraftutbygging ikke er den eneste trusselen mot naturkvaliteten i vassdragene, og viser som eksempel til den utstrakte veibyggingen.

Norges Bondelag mener at vassdrag med spesielle naturverdier kan sikres gjennom en egen forvaltningsplan som utformes av den lokale forvaltningen bestående av kommune og rettighetshavere.

Norges Bondelag mener det må lages prosesser og brukes tilstrekkelig tid til at alle lokale interesser blir hørt og får delta i utformingen av den lokale vassdragsforvaltningen. Bare på denne måten kan en få en samfunnsmessig og lokalt forsvarlig differensiert vassdragsforvaltning.

Norskog er svært kritiske til at man ved gjennomføringen av verneprosessen ikke har satt av tilstrekkelig med tid og midler til å gjennomføre prosessen på en kvalitativ best mulig måte.

Norskog stiller seg positivt til å åpne for konsesjonsbehandling av mikro- og minikraftverk i vernede vassdrag, men mener grensen primært bør settes til 10 MW installert effekt. Alternativt bør grensen settes til 5 MW. Det påpekes at konsesjonsbehandlingen sikrer at en heving av grensen for hva som kan konsesjonsbehandles ikke automatisk fører til større press på verneverdiene. Norskog ser det som ønskelig at det etableres et prøveprosjekt med etablering av småskala vannkraft i et vernet vassdrag.

Samtidig med at det åpnes for konsesjonsbehandling i vernede vassdrag, ser Norskog behov for at det utarbeides nærmere retningslinjer for hvordan denne typen saker skal behandles hos fylkesmannen – som ofte oppleves som flaskehalsen.

Norskog stiller seg positivt til NVEs forslag om å gjennomgå hele verneplanen for å vurdere om alle vassdragene som er inne fortjener sin plass. Det forutsettes at gjennomgangen balanserer verne- og næringskonsekvensene på en god måte.

Friluftslivet Fellesorganisasjon konstaterer at NVE har foreslått å redusere betydelig antallet vassdrag som omfattes av verneplansuppleringen. Det understrekes at den generelle samfunnsutviklingen fører til et stadig sterkere press på naturen, og derfor er det svært viktig å ta vare på de naturverdiene som fortsatt finnes.

5 Forholdet til Samlet plan og nasjonale laksevassdrag

5.1 Forholdet til Samlet plan

Samlet plan har sammen med Verneplan for vassdrag lagt rammene for hvilke vannkraftprosjekter som kan konsesjonsbehandles. Samlet plan for vassdrag er en nasjonal plan hvor gjenstående utbyggingsprosjekter er plassert i kategorier. Kategoriinndelingen er gjort på bakgrunn av prosjektenes miljøkonflikter og økonomi. For at et vannkraftprosjekt skal kunne konsesjonsbehandles, må det i utgangspunktet være plassert i kategori I i Samlet plan eller være unntatt fra Samlet plan. Prosjekter plassert i kategori II må utstå inntil videre, eller de kan omarbeides slik at de oppfyller kriteriene for å bli plassert i kategori I. Vannkraftprosjekter med installert effekt opp til 1 MW, eller med en årsproduksjon på inntil 5 GWh, er ikke omfattet av kravet om behandling i Samlet plan.

Samlet plan som verktøy i forvaltningen er, med unntak for en del forenklinger i saksbehandlingsprosedyrene, lite endret siden den ble utformet på 1980-tallet. Mange av vannkraftprosjektene som er beskrevet i Samlet plan er nå vesentlig endret, og det har også skjedd endringer med hensyn til vurderinger knyttet til økonomi og miljø. På den bakgrunn fungerer ikke Samlet plan lenger tilfredsstillende, og det er satt i gang et arbeid med å legge om planen. Omleggingen vil i korthet innebære at den nåværende sortering og kategoriinndeling av vannkraftprosjekter erstattes med en sortering av vassdrag og vassdragsområder. Miljøverndepartementet har hovedansvaret for dette arbeidet.

Det var opprinnelig lagt til grunn at suppleringen av verneplanen skulle samordnes med omleggingen av Samlet plan. Arbeidet med Samlet plan er imidlertid noe utsatt i tid. Grunnen er at Miljøverndepartementet har funnet det nødvendig å se omleggingen i sammenheng med innføringen av EUs rammedirektiv for vann, og da særlig det pågående arbeidet med å karakterisere vannforekomstene. Denne karakteriseringen vil skaffe frem kunnskap av vesentlig betydning for å vurdere hvilke vassdrag og vassdragsavsnitt som er best egnet for fremtidig vannkraftutbygging. Karakteriseringsarbeidet skal ferdigstilles medio 2005 og det tas det sikte på å legge frem et forslag til omlegging av Samlet plan i 2006.

Vannkraftprosjekter med installert effekt opp til 1 MW, eller med en årsproduksjon på inntil 5 GWh, er ikke omfattet av kravet om Samlet planbehandling. Siden det nå ikke blir noen felles fremleggelse av supplering av verneplanen og omleggingen av Samlet plan, vil regjeringen allerede nå foreslå en endring av Samlet plan for å forenkle saksbehandlingen av vannkraftprosjekter. Det legges i den forbindelse også vekt på at verneplanen nå blir supplert med mange av vassdragene fra Samlet plan hvor de negative virkningene av en utbygging er størst.

Olje- og energidepartementet tilrår på denne bakgrunn at grensen for prosjekter som skal behandles i Samlet planbehandling heves fra 1 MW til 10 MW installert effekt eller en årsproduksjon på inntil 50 GWh. Endringen vil omfatte både tradisjonelle småkraftverk som behandles etter vannressursloven samt reguleringer og overføringer som trenger tillatelse etter vassdragsreguleringsloven. En heving av grensen til 10 MW/50 GWh vil redusere virkeområdet til Samlet plan og gjøre det pågående omleggingsarbeidet med Samlet plan enklere. Samtidig vil saksbehandlingen knyttet til små vannkraftverk bli betydelig forenklet, noe som er i tråd med regjeringens politikk for en enklere saksbehandling av slike prosjekter.

Dersom den foreslåtte endringen skulle føre til at det blir fremmet prosjekter som er svært problematiske i forhold til miljøpolitiske mål, vil konsesjonsmyndighetene tidlig i prosessen gi informasjon om dette til tiltakshaver og gi råd om endringer av prosjektet.

5.2 Forholdet til andre runde av nasjonale laksevassdrag

St.prp.nr. 79 (2001–2002) Om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder ble lagt fram for Stortinget i juni 2002. Proposisjonen ble behandlet av Stortinget den 23. februar 2003, og Stortinget opprettet 37 nasjonale laksevassdrag og 21 nasjonale laksefjorder, jf. Innst.S.nr. 134 (2001–2002). Det ble samtidig lagt til grunn at ordningen skal suppleres og totalt omfatte om lag 50 vassdrag.

Stortinget understreket i likhet med regjeringen at ordningen totalt skal omfatte om lag 50 laksebestander. Dette betyr at ytterligere om lag 13 bestander skal inngå når ordningen er ferdigstilt. Av de vedtatte nasjonale laksevassdragene inngår de fleste i Verneplan for vassdrag.

I St.prp.nr. 79 ble det lagt til grunn at et forslag til supplering og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag skulle fremmes samtidig med forslagene om supplering av Verneplan for vassdrag og omleggingen av Samlet plan. I ettertid har dette imidlertid vist seg vanskelig. Grunnen er at utredningsarbeidet har vist seg å være mer omfattende enn forutsatt og at Miljøverndepartementet ønsket en noe lengre høringsperiode for å sikre god tid til lokal behandling av de enkelte forslagene.

Som ledd i arbeidet med å ferdigstille ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder har DN utredet 27 vassdrag og 19 fjordområder som skal vurderes i det videre arbeidet. Det er foretatt en konkret vurdering av de enkelte laksebestandene og gitt en detaljert beskrivelse av hvert vassdrag og fjordområde og av de viktigste næringsinteressene knyttet til disse. Utredningen fra Direktoratet for naturforvaltning ble sendt på høring i mars 2004 med høringsfrist i oktober. Resultatene av høringsrunden skal oversendes Miljøverndepartementet innen utgangen av 2004, og det tas sikte på å legge frem et forslag til ferdigstilling av ordningen i høstsesjonen 2005.

Ni av vassdragene i DNs utredning er også aktuelle i forbindelse med supplering av Verneplan for vassdrag: Bjerkreimsvassdraget, Nærøydalselvi, Nausta, Beiarelva, Vefsna, Tovdalselva, Verdalselva, Orkla og Namsen. Seks av disse vassdragene er vurdert i sin helhet i forbindelse med supplering av verneplanen (Bjerkreimsvassdraget, Nærøydalselvi, Nausta, Verdalselva, Beiarelva og Vefsna). Tovdalselva er i forbindelse med verneplansuppleringen bare vurdert vernet ovenfor Herefossfjorden. Orkla og Namsen er også blant vassdragene som vurderes i forbindelse med andre runde av nasjonale laksevassdrag. Disse to vassdragene er ikke vurdert i i sin helhet i forbindelse med verneplansuppleringen, men sidevassdragene Svorka (Orkla) og Nesåa (Namsen) er vurdert.

Formålet med opprettelsen av nasjonale laksevassdrag er at disse laksevassdragene skal gis en særskilt beskyttelse. I de nasjonale laksevassdragene vil det ikke være adgang til å sette i verk tiltak eller aktiviteter som kan skade villaksen. Det er med andre ord virkningene av det planlagte tiltaket som er avgjørende. Det er ikke et generelt forbud mot å gi konsesjoner til kraftutbygging i nasjonale laksevassdrag, men hensynet til villaksen vil være avgjørende i konsesjonsvurderingen.

6 Verneplanens virkninger

6.1 Verneplanens rettslige status

Verneplan for vassdrag er vedtatt av Stortinget i plenum. Av dette følger at planene ikke direkte pålegger private noen rettigheter eller plikter. For at Stortingets vedtak skal være bindende for private direkte, må pålegget vedtas i lov eller med hjemmel i lov. Vernevedtaket fungerer imidlertid som en bindende instruks overfor regjeringen.

Siden Verneplan IV ble vedtatt i 1993, er lov om vassdrag og grunnvann vedtatt (vannressursloven). Vannressursloven trådte i kraft 1. januar 2001. Gjennom vannressursloven har Verneplan for vassdrag blitt forankret i lovverket. Vannressursloven kap. 5 inneholder bestemmelser for vassdrag som er vernet etter Verneplan for vassdrag.

Med hjemmelsgrunnlaget i vannressursloven har vassdragsvernet fått en klarere rettslig forankring enn tidligere. Loven inneholder regler for tiltak i vassdragene og understreker blant annet at nye tiltak bare kan tillates dersom hensynet til verneverdiene ikke taler i mot. I tillegg til reglene om tiltak, viser loven til at vassdragsvernet særlig må følges opp av bindende planer etter plan- og bygningsloven, og etter bestemmelsene i natur­vern­loven. I sistnevnte vises det spesielt til § 11 a som ble vedtatt samtidig med vannressursloven og gir hjemmel for å sikre særlig viktige områder i vernede vassdrag. Bestemmelsen skal spesielt ivareta verdiene i referansevassdrag.

De nye bestemmelsene i vannressursloven innebærer i praksis ingen vesentlig endring i forvaltningen av vernede vassdrag, men hjemler en allerede etablert praksis om at tiltak i vernede vassdrag skal vurderes mer restriktivt enn i andre vassdrag.

6.2 Forholdet til vannkraftutbygging

Verneplanvedtakenes primære betydning er at forvaltningen ikke kan gi konsesjoner til kraftutbygging i vernede vassdrag. Dette er nå lovfestet i vannressursloven § 34, som slår fast at det ikke kan foretas kraftutbygginger i strid med Stortingets vedtak. Dersom miljøvirkningene av en utbygging er så små at det ikke kreves konsesjon, kan den på sin side gjennomføres. Alle planer om kraftutbygging i vernede vassdrag er meldepliktige, jf. vannressursloven § 34.

Dersom et planlagt kraftverk vil belaste den alminnelige lavvannføringen, følger det av vannressursloven § 10 at tiltaket er konsesjonspliktig. Utover denne bestemmelsen følger ikke konsesjonsplikten automatisk av en bestemt belastning av middelvannføringen i vassdraget – verken i vassdrag som ikke er vernet mot kraftutbygging eller i vernede vassdrag. I den generelle konsesjonspliktbestemmelsen i vannressursloven § 8 er det tiltakets virkninger på allmenne interesser i vassdraget som er avgjørende for om konsesjonsplikten inntrer, og når vassdraget er vernet skal det tas spesielt hensyn til verneinteressene i konsesjonspliktvurderingen.Det innebærer at konsesjonspliktvurderingen blir strengere i vernede vassdrag.

Det kan gis vassdragskonsesjon til opprusting av eksisterende kraftverk også i vernede vassdrag. Det kan videre gis tillatelse til mindre utvidelser i form av begrenset heving av overvann/senking av undervann og økning av slukevne. Det er imidlertid en forutsetning at hensynet til den samlede virkningen på verneverdiene i vassdraget ikke taler i mot.

Kraftutbygginger som krever tillatelse etter vassdragsreguleringsloven, er uaktuelle i vernede vassdrag. Det finnes imidlertid utbygginger i vernede vassdrag som har konsesjon etter vassdragsreguleringsloven fra før vernevedtaket ble fattet.

6.3 Mikro- og minikraftverk i vernede vassdrag

Det følger av Stortingets vernevedtak at det ikke er adgang til å gi konsesjoner til ny kraftutbygging i vernede vassdrag. Det innebærer som påpekt ovenfor at bare nye utbygginger som ikke utløser konsesjonsplikt er tillatte i vernede vassdrag.

Både SG og NVE har i sine innstillinger foreslått å åpne for konsesjonsbehandling av mikro- og minikraftverk (dvs. kraftverk med installert effekt opp til 1 MW) i vernede vassdrag. Høringsinstansene har i hovedsak vært positive til dette forslaget. Det påpekes at mikro- og minikraftverk som oftes har små konsekvenser for miljøet, og at Stortinget har lagt føringer som tilsier at vassdragsvernet ikke skal være til hinder for utbygging av småskala vannkraft. Enkelte mener grensen på 1 MW er satt alt for lavt, og at grensen bør stemme overens med EUs definisjon på «grønn» energi og settes til 10 MW, eller eventuelt til 5 MW. Andre mener vassdragsvernet bør hindre all kraftutbygging. Enkelte har tatt til ordet for at konsesjonsbehandlingen i vernede vassdrag i så fall må underlegges andre krav enn dagens system.

Vannressursloven har ingen bestemmelser som knytter seg til størrelsen på kraftverket slik som i betegnelsene mikro-, mini- og småkraftverk. I ulike andre sammenhenger som for eksempel Samlet plan er det imidlertid et skille mellom mikro-/minikraftverk (<1 MW) på den ene siden og (små)kraftverk på den andre (1 MW til 10 MW). Mikro-/minikraftverk vil nok av mange sees på som et vassdragsinngrep med i hovedsak begrenset omfang og begrensede, lokale virkninger. Enkelte mindre småkraftverk (1–5 MW) vil kunne komme i samme kategori, men her vil en også i mange tilfeller få prosjekter som oppfattes som «tradisjonell» kraftutbygging.

NVE har vurdert om grensen for hva som kan konsesjonsbehandles bør settes ved 5 MW, som er sammenfallende med de utbyggingssaker NVE er konsesjonsmyndighet for, eller om det alternativt kan åpnes for å gjøres unntak for visse typer prosjekter. NVE mener det er nødvendig med en klar og forutsigbar grense, og at en derfor bør begrense en konsesjonsbehandling til å omfatte mikro- og minikraftverk (< 1 MW). En grense på 5 MW mener NVE vil kunne undergrave verneplanens betydning i forhold til kraftutbygging, og vil åpne for konsesjonsbehandling av tiltak som oppfattes som tradisjonell kraftutbygging. NVE anbefaler derfor at det kan åpnes for at mikro- og minikraftverk kan konsesjonsbehandles.

Olje- og energidepartementet mener det er gode grunner til å likestille mikro- og minikraftverk med andre typer tiltak som kan få konsesjon i vernede vassdrag, som for eksempel vannuttak til settefiskanlegg. En konsesjonsbehandling av mikro- og minikraftverk vil gi et bedre grunnlag for å vurdere miljøvirkningene av inngrepet og om verneverdiene blir påvirket, fordi tiltaket da blir underlagt en mer omfattende behandling enn ved en vurdering av om konsesjonsplikt foreligger. I tillegg vil det kunne settes vilkår som ivaretar hensynene til verneinteressene. Olje- og energidepartementet vil derfor tilrå at det åpnes for konsesjonsbehandling av mikro- og minikraftverk i vernede vassdrag. En forutsetning for å gi konsesjon vil være at verneverdiene ikke svekkes.

6.4 Forholdet til andre tiltak i vassdragene

I mange høringsuttalelser gis det uttrykk for usikkerhet med hensyn til hva vassdragsvernet innebærer av konsekvenser for arealforvaltningen generelt og forvaltningen av 100-metersbeltet langs vassdragene spesielt. En rekke av de kommunene som har vassdrag som kan inngå i suppleringen her frykter at et vassdragsvern innebærer en overføring av myndighet fra kommune til stat, og at 100-metersbeltet langs vassdragene båndlegges. Det gis også uttrykk for bekymring for at det blir båndlagt arealer i nedbørfeltene med konsekvenser for tradisjonell jord- og skogbruksvirksomhet.

Andre uttalelser påpeker at konsekvensene av vern er for svake, og at forvaltningspraksis i forhold til tiltak i vassdragene og i 100-metersbeltet langs vassdrag må innskjerpes.

Det har i alle vedtakene av verneplanen blitt lagt vekt på at de verdiene som ligger til grunn for vassdragsvernet heller ikke må reduseres av andre typer inngrep. Først da vannressursloven trådte i kraft den 1. januar 2001 ble vassdragsvernet hjemlet i lov. Vannressursloven § 35 inneholder særregler for tiltak i vernede vassdrag. Nye tiltak i de vernede vassdragene kan bare tillates dersom verneverdiene ikke taler i mot.

Vannressurslovens virkeområde framgår av definisjonen av vassdrag, jf § 2. Tiltak som kun berører landarealer i nedbørfeltet reguleres ikke av vannressursloven, jf. Ot.prp nr. 39 (1998–99) s. 350. Annet lovverk har relevans i forhold til verneverdiene i vassdrag og nedbøfelt. Plan- og bygningsloven er her sentral. Rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag (RPRVV) skal legges til grunn for planlegging etter plan- og bygningsloven. Retningslinjenes virkeområde er i hovedsak innen et belte på inntil 100 meter langs vassdraget, men også andre deler av nedbørfeltet er omfattet dersom det er faglig dokumentert at områdene har betydning for verneverdiene. RPRVV retter seg først og fremst mot kommunene og fylkeskommunene i forhold til deres planlegging etter plan- og bygningsloven. Enkeltpersoner er ikke bundet av RPRVV.

Verneplan I-IV, og suppleringen her, berører til sammen store arealer. Av den grunn er det sentralt for departementet å gjøre det klart at vernet ikke kan fortolkes så strengt at det legger vesentlige begrensninger på enhver type virksomhet i verneområdet. Vernet gjelder i utgangspunktet i forhold til kraftutbygging. RPRVV er begrunnet ut fra Stortingets syn om at verneverdiene heller ikke bør forringes eller ødelegges av andre typer tiltak. Hva som normalt kan tolereres i forhold til verneverdiene må sees i sammenheng med dette.

Tålegrensen for inngrep vil avhenge av begrunnelsen for vernet og hvor i vassdraget verneverdiene befinner seg. Dette tilsier en utstrakt differensiering i forvaltningen av de vernede vassdragene. Før den supplerende runden omfatter vassdragsvernet i alt 341 vassdrag/objekter. Det er stor variasjon i de ulike vassdragenes inngrepsstatus, fra vassdrag i sentrale bystrøk til tilnærmet uberørte vassdrag. Videre er det ofte betydelig variasjon av inngrepsstatus i ett og samme vassdrag fra kilde til utløp. I RPRVV pekes det på at differensiering av vassdragene må etterstrebes på bakgrunn av verneverdier og arealtilstand, og at arealplanleggingen særlig må legge vekt på å ivareta verdiene som er knyttet til vassdragenes nærområder. RPRVV angir tre ulike forvaltningsklasser som kommunene kan benytte i forbindelse med arealplanleggingen i vernede vassdrag. Disse omfatter i korthet:

  • klasse 1) vassdragsbelte i by/tettsted med betydning for friluftsliv,

  • klasse 2) vassdragsbelte med moderate inngrep i utmarks og spredt bebyggede områder

  • klasse 3) vassdragsbelte som er lite berørt av av moderne menneskelig aktivitet

For hver enkelt klasse er det lagt visse føringer for forvaltningen. Kommunen kan også definere andre klasser tilpasset lokale forhold. Vassdraget kan på den måten inndeles i kategorier etter grad av menneskelig påvirkning og verneverdier. Kommunene klargjør hvilke hensyn som er sentrale i de ulike delene av vassdraget.

I oppfølgingen av kommunal planlegging legger NVE vekt på at vassdragsvernet kan og bør differensieres i tråd med de rikspolitiske retningslinjene med utgangspunkt i kunnskapen om verneverdiene i vassdragene. Der det ikke er registrert spesielle verneverdier vil det i utgangspunktet ikke bli lagt større begrensninger på bruken enn det som gjøres i ikke-vernede vassdrag. Dette er også i tråd med vannressurslovens bestemmelser om inngrep i vernede vassdrag. I avgjørelser som gjelder vernede vassdrag skal det legges vesentlig vekt på verneverdiene, jf. vannressursloven § 35 nr 8.

Det må legges stor vekt på en aktiv lokal medvirkning i forvaltningen av de vernede vassdragene. For å sikre kommunal innflytelse i forvaltningen, er det viktig med bidrag fra lokale myndigheter for å oppnå intensjonene med vernet. Gjennom en aktiv kommunal arealplanlegging vil statlige myndigheter ha et godt grunnlag for å kunne ta hensyn til det lokale engasjementet.

Relevante sektorlover må som nevnt ovenfor ivareta hensynet til vassdragsvernet. I forhold til landbruksinteressene, som særlig har uttrykt bekymring for virkningene av vernet, må dette skje gjennom praktiseringen av landbrukslovgivningen. Et eksempel på dette er at planer for skogsveibygging langs vassdragene skal legges fram for fylkesmannen for uttalelse. Konflikter vil ofte kunne løses med en alternativ lokalisering av aktuelle veier.

Skogbruket selv har innført miljøstandarder som i stor grad legger grunnlag for å ivareta de verdiene som er knyttet til vassdragsvernet.

Som det er redegjort for ovenfor, legger vassdragsvernet ingen direkte forpliktelser på den enkelte grunneier, men kan få konsekvenser for tiltak som er avhengig av tillatelse fra det offentlige.

7 Økonomiske og administrative konsekvenser av verneplansuppleringen

Som nyttbar vannkraft regnes i dag et kraftpotensial på 187 TWh/år midlere årsproduksjon. Potensialet er innenfor en investeringsgrense på 4,0 kr/kWh.

Hensynet til natur- og miljøinteressene gjør at et økende kraftpotensial blir holdt utenfor utbygging, enten ved at vassdrag vernes mot kraftutbygging eller ved at en planlagt utbygging blir beskåret i forbindelse med konsesjonsbehandlingen

Hvilke direkte økonomiske konsekvenser det har å verne et vassdrag mot kraftutbygging, er vanskelig å angi. I noen av vassdragene som foreslås vernet finnes det utbyggingsprosjekter som er kontroversielle av hensyn til miljøet. Disse prosjektene ville trolig ikke blitt realisert uavhengig av Verneplan for vassdrag. Dreier det seg om rimelige utbyggingsprosjekter med god samfunnsøkonomisk lønnsomhet, kan kostnadene ved varig vern bli betydelige.

I St.prp. nr. 118 (1991–92) Verneplan IV for vassdrag ble det gitt en omfattende drøftelse av de økonomiske kostnadene ved vern av vassdrag. De generelle hensyn som da ble trukket fram gjelder fortsatt.

Det er imidlertid skjedd vesentlige endringer som gjør det vanskeligere å vurdere de økonomiske konsekvensene. Kraftpotensialet som er beskrevet for det enkelte vassdrag er hentet fra Samlet plan. Samlet plan ble sist rullert i begynnelsen av 1990-tallet (samtidig ved Verneplan IV fremleggelsen), og mange av prosjektene er det i dag ikke realistisk å gjennomføre i sin opprinnelige form. Dette gjelder dels den tekniske utformingen, men særlig forholdet til dagens miljøkrav. Mange av utbyggingsprosjektene vil derfor sannsynligvis bli redusert i omfang. Erfaringene med prosjekter som har kommet til utføring viser også at disse er blitt mindre omfattende.

Et viktig poeng er at selv om et vassdrag ikke blir vernet er det langt fra sikkert at det vil bli gitt tillatelse til kraftutbygging i vassdraget. Føringene i Sem-erklæringen om en restriktiv holdning til videre vasskraftutbygging understreker dette. Det er også et moment at vassdrag uten inngrep kan gi økonomisk avkastning gjennom annen næringsvirksomhet enn kraftutbygging, for eksempel gjennom sin betydning for friluftsliv og rekreasjon.

I denne proposisjonen foreslår Regjeringen å verne vassdrag med et mulig utbyggingspotensial på om lag 7,3 TWh. Regjeringen mener at verdien av å sikre disse vassdragenes verneverdier og urørthet er større enn den gevinsten disse vassdragene vil kunne ha ved kraftutbygging.

Departementets forslag til supplering av Verneplan for vassdrag innebærer ingen administrative konsekvenser.

Til toppen
Til dokumentets forside