U-7/2003

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Ny forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene

Ny forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene

U-7/2003
Dato: 27.6.2003

Ny forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven trer i kraft 01.07.2003. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenester i kommunene, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 27. februar 1997.

Formål og hovedinnhold
Forskriften er et ledd i arbeidet med å harmonisere regelverket i helse- og sosialtjenesten. Den er hjemlet i både lov om helsetjenester i kommunene og i lov om sosiale tjenester, og gjelder pleie- og omsorgstjenester som ytes etter begge disse lovene. Forskriften skal tydeliggjøre for kommuner og brukere hvilke krav som bør stilles når det gjelder innhold i tjenestene.

Kvalitetsforskriften gir ikke brukerne rett til bestemte tjenester. Forskriften pålegger kommunene å utarbeide prosedyrer som tar sikte på å sikre at brukerne får dekket sine grunnleggende behov på en god måte.

Forskriften stiller krav om at kommunene skal dokumentere hva de gjør for å sikre gode tjenester, men det vil være opp til den enkelte kommune å finne fram til hensiktsmessige og gode organisatoriske løsninger for dette tilpasset de lokale forutsetninger. Forskriften pålegger kommunene å etablere et system av prosedyrer, men regulerer ikke på hvilken måte, eller hvordan prosedyrene nærmere skal utformes.

Forskriften omfatter alle pleie- og omsorgstjenester gitt med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven eller sosialtjenesteloven, uavhengig av årsaken til den enkelte brukers behov for tjenester, og uavhengig av om vedkommende bor i institusjon eller eget hjem.

Endringer i forhold til tidligere kvalitetsforskrift
Forskriften har stort sett samme innhold som den tidligere forskriften om kvalitet i pleie- og omsorgstjenester som ytes etter kommunehelsetjenesteloven og retningslinjene om kvalitet i pleie- og omsorgstjenester som ytes etter sosialtjenesteloven. Vi gjør oppmerksom på følgende endringer:

I formålsbestemmelsen (§ 1) er respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett tatt inn på linje med respekt for egenverd og livsførsel. Dette er gjort for å fremheve at også personer med behov for pleie- og omsorgstjenester fra det offentlige har en grunnleggende rett til å bestemme over eget liv, og at tjenestene i størst mulig grad må utformes i samsvar med dette.

I § 2 om forskriftens virkeområde er det tatt inn en presisering av at forskriften gjelder kommunens pleie- og omsorgstjenester uavhengig av hvor tjenesten utføres. Det er med andre ord uten betydning om tjenestemottakeren bor i eget hjem eller i institusjon, og om tjenesten ytes mens mottaker oppholder seg i eller utenfor boligen.

I § 3 første ledd første kulepunkt er det presisert at kommunen skal tilstrebe at tjenestene ytes i henhold til individuell plan når slik foreligger. Bestemmelsen innebærer ikke at noen får rett til en individuell plan. I tredje kulepunkt er det lagt vekt på tjenestemottakers rett til aktiv selvbestemmelse, ved at den tidligere formuleringen om at brukeren ”tas med på råd” er erstattet med at brukeren ”medvirker”.

§ 3 annet ledd inneholder som tidligere en opplisting av hva som menes med at brukerne av pleie- og omsorgstjenester får tilfredsstilt grunnleggende behov. Denne opplistingen er som tidligere ikke uttømmende. Rekkefølgen i punktene er endret. Det som anses som allmenne grunnleggende behov er plassert foran punkt som omhandler tiltak, eller som antas å ha størst interesse for enkelte grupper.

Det er også tatt inn to innholdsmessig nye punkt i § 3 annet ledd. For det første er det tatt inn et punkt om tilrettelagt tjenestetilbud for personer med demens og andre som selv har vanskelig for å formulere sine behov. Kommunen må være særlig oppmerksom på at disse gruppene får et tilbud som er tilrettelagt for dem. For det andre er det nedfelt i forskriften at ved langtidsopphold er tilbud om eget rom å anse som et grunnleggende behov. Muligheten til å ha eget rom har nær sammenheng med andre grunnleggende behov, som mulighet for ro, skjermet privatliv og styring av eget liv. Kommunene pålegges i forskriften å søke å sikre alle med langtidsopphold tilbud om eget rom. Det innebærer ikke noe krav om at kommunene skal tilby dette. Forskriften medfører med andre ord ikke at den enkelte får rett til enerom.

Sosial- og helsedirektoratet vil utarbeide en ny veileder i kvalitetsarbeid, knyttet til forskriften. Inntil den nye veilederen foreligger kan kommunene i hovedsak forholde seg til den veiledningen som finnes i rundskriv I-13/97.

En utskrift av forskriften følger vedlagt. Forskriften er tilgjengelig på www.lovdata.no.

Med hilsen

Tom Rådahl e.f.
Ekspedisjonssjef

Liv Telle
fung. avdelingsdirektør

vedlegg