Måle og lære
Artikkel | Sist oppdatert: 20.09.2018 | Smart spesialisering
Dette kapitlet kommer til slutt, men det kunne også stått først. Å satse på nye utviklingsveier er risikabelt. Det innebærer prøving og feiling. Hvis man fortsetter å feile over tid fordi man ikke måler og lærer underveis, skaper det mistillit, og det blir et pengesluk. Måling, evaluering og læring bør være integrert i prosessen hele veien, det er veldig vanskelig å hekte på til slutt.
I oppstarten av en smart spesialisering-prosess kan det være nyttig å diskutere:
- Hvordan arbeider fylkeskommunen med måling av resultater og læring underveis i utviklingsprosjekter?
- Hvilke erfaringer herfra er relevante?
- Hvordan kan man fornye arbeidet?
Å sette seg mål som det er mulig å følge opp
Overordnede og langsiktige visjoner bør underbygges av konkrete og målbare mål og delmål. Målstrukturen forteller hvilke antakelser som er gjort om årsakssammenhenger. Hvordan kan regionen nå de overordnede målene? Hvilke tiltak vil være sentrale på veien dit? Ved å beskrive eksplisitt antatte sammenhenger mellom mål og tiltak kan man få en diskusjon om både målene og tiltakene og over tid utvikle mer presise vurderinger. Vurderingene kan vise seg å være feil. Årsakssammenhenger er ofte komplekse, og mange aktiviteter og tiltak kan lede til det samme målet. Samtidig vil utenforstående hendelser påvirke resultatet. Hva som til slutt har vært mest utslagsgivende, vil derfor være vanskelig å vurdere. Diskusjonen om sammenhenger har som mål stadig å forbedre treffsikkerheten i tiltak og virkemidler, men diskusjonen vil aldri bli avsluttet eller avgjort. Diskusjonen har også som mål å gjøre det tydelig hvordan man har tenkt. Slik åpenhet styrker forståelsen for innsatsen også blant de som ikke er direkte involvert i arbeidet.
Det finnes ulike modeller for å vurdere sammenhenger mellom innsats og samfunnseffekter.
I eksempelboksen er en modell for vurdering av sammenhengen mellom innsats av ressurser og samfunnseffekter illustrert gjennom en videreutvikling av historien om regionen som ser potensialer i å eksportere levende krabber.
Risikovurderingen av aktivitetene handler både om å vurdere om man gjør de riktige tingene, altså det som har størst mulighet til å gi den samfunns- og brukereffekten man ønsker, og om man gjøre tingene riktig, altså setter inn riktige ressurser og får i gang hensiktsmessige aktiviteter.
Det tenkte eksemplet på siden om Hva er smart spesialisering viste en region som ser potensialer i å kombinere sjømat- og IT-næring og eksportere levende krabber. Hvordan kan fylkes kommunen og andre offentlige aktører legge til rette for at dette skjer i praksis? Hva er det behov for
av tiltak og hva håndterer bedriftene godt selv? Ilustrasjonen over viser noen ressurser fylkeskommonen kan bidra med og hva slags tiltak eller aktiviteter det kan få i gang. Aktivitetene vil gi visse utfall, som bedre kjennskap til potensielle markeder og kjennetegn ved disse, kontakt mellom aktører i IT og sjømatnæringen som tidligere ikke har samarbeidet, mer forskning om både levende transport av
krabber og overvåking av krabbene, etc. Virkningen kan bli at man får etablert et nytt næringsområde i regionen og på sikt kan det gi vekst og verdiskaping som samfunnseffekter.
Å følge med på utviklingen
Monitorering er systematisk oppfølging av aktiviteter og resultater ut fra offentlig tilgjengelig statistikk og rapportering fra aktiviteter og tiltak. Monitoreringen skal gi en indikasjon på om innsatsen bidrar til å nå målene.
Målbare mål og en antatt årsakskjede mellom tiltak og mål danner grunnlaget for å kunne følge med på utviklingen, eller rettere sagt følge med på indikatorer som viser om man er på vei til å nå målene. Indikatorene kan være både opptellinger (kvantitative) og beskrivelser (kvalitative). Det kan være nyttig å involvere flere interessenter i utviklingen av disse indikatorene.
Den første analysen kan være et godt utgangspunkt å sammenligne utviklingen med. Verdier som viser situasjonen når man begynner å måle, bør ligge i denne analysen. Viser monitoreringen at det er behov for justeringer av prioriteringene i virkemiddelbruken? Bidrar innsatsen til å nå målene som er satt i strategien? Har det vært betydelige utenforstående hendelser som har påvirket resultatet?
Smart spesialisering krever endring av fylkeskommunenes og andre offentlige aktørers måte å arbeide. Det vil ta tid og være krevende å gå fra en forvaltningsorientert rolle til å være pådriver for utvikling av nye nisjer og næringsområder. Også denne utviklingen er det relevant å følge og måle, men indikatorene er ikke enkle å identifisere. Oppstår det vekselvirkninger med private aktører? Er samarbeidet mellom private og offentlige til nytte for entreprenørielle oppdagelsesprosesser? Skjer det endringer som tyder på at nye nisjer og næringsområder er under utvikling?
Systematisk å legge til rette for å lære
Akkurat som analysen kan målingene gi grunnlag for dialog i partnerskapet og med dem som deltar i gjennomføringen av aktiviteter og tiltak. Monitoreringen kan bli brukt i og være en del av de entreprenørielle oppdagelsesprosessene, der læring underveis står sentralt. Fordi slike prosesser innebærer risiko kan det blant annet være nyttig
- å rigge prosjektene slik at de ikke bare sikter mot suksess, men også mot konkrete læringsmål underveis
- ikke bare å lære av erfaring (hva gikk bra/dårlig, og hvorfor), men å lære om hvorvidt antakelser om framtidig utvikling fortsatt holder mål
- å bygge prosjektincentiver og videreføringskriterier rundt læringsmålene, ikke bare suksessmålene
- å konstruere prosjektene (og porteføljen) slik at de kan avbrytes, legges om eller forsterkes etter lærdommene i prosjektene (og porteføljen)
Evalueringer gir grundigere og mer helhetlige vurderinger av måloppnåelsen. I evalueringen bør det være en vurdering av samfunnseffekten av aktiviteter og tiltak som er gjennomført.