Når blir vi norske?

Av Bjarne Håkon Hanssen, arbeids- og inkluderingsminister, publisert i Dagbladet 27. august 2007.

Det lille mindretallet som fortsatt insisterer på å bruke ordet ”neger” er et lite problem. Den store utfordringen er hvordan språket til hver og en av oss bidrar til å skape skiller og avstand.

Da jeg startet som arbeids- og inkluderingsminister for snart to år siden, var innvandringsfeltet ganske nytt for meg. Jeg erfarte raskt at dette var et område der det gjaldt å ha tunga rett i munnen. Samtidig ville jeg ikke la engstelsen for å si noe feil kneble meg. Jeg mente den gang, og mener fortsatt at det viktigste er å få sagt det jeg mener, så får det heller være at jeg av og til kommer i skade for å bruke ett og annet uheldig uttrykk.

I møte med unge mennesker får jeg mange frustrerte meldinger over at de til stadighet blir omtalt som ”andregenerasjonsinnvandrere”. Flere har spurt hvor lang tid det egentlig skal ta før de kan kalle seg nordmenn. De opplever måten de blir omtalt på som ekskluderende.

Det vil være enklere å skape et inkluderende samfunn dersom vi også fører et inkluderende språk. Et språk som ikke fremmedgjør de vi ønsker skal være inkludert. Også i Arbeids- og inkluderingsdepartementet merker vi at det er krevende å unngå en språkdrakt som skaper distanse. Alle ansatte får derfor i disse dager et lite veiledningshefte i god språkbruk. Vi har ikke laget en fy-liste eller en liste som sier hvordan departementsansatte skal snakke. Derimot har vi samlet vanlige ord og uttrykk og sagt noe om hva som gjør dem vanskelige. Målet er å få folk til å tenke seg om og bli litt mer bevisste på hvordan de snakker og skriver. Da er sjansen også større for at vi får sagt det vi vil.

De færreste mener det vondt når de sier ”fremmedkulturell”. Det er for dem et ord som er like verdinøytralt som ”bord”, ”stol” eller ”parkett”. Men for mange andre er det ikke det. For meg er det åpenbart at hensynet til dem som opplever en slik språkbruk som belastende skal veie tyngst. Uansett er det uheldig å knytte uttrykk som ”fremmed” til ungdommer som er en del av vårt samfunn, en del av oss.  

Mye handler om å bruke rett ord til rett tid og være så nøyaktig som mulig. Det er bedre å si norsk-vietnameser enn innvandrer, hvis det er det vi mener.

Som regel er det ikke enkeltord som er problematiske, men måten de blir brukt på.

Det er ikke den ene gangen tunga krøller seg og ord som ”fremmedkulturell” eller ”andregenerasjonsinnvandrer” kommer ut av munnen som er problemet. Det er alle gangene til sammen. Mønsteret slike ord skaper over tid er utvetydig. Noen er annerledes. Noen hører ikke hjemme her. De er fremmede.

Sammenhengen bør avgjøre når det er og ikke er relevant å trekke fram at noen har innvandrerbakgrunn eller at foreldrene deres ikke er født i Norge. Ofte er det ikke nødvendig å påpeke det. Ingen liker å bli satt i bås, enten de bruker hijab eller grilldress. Jeg ser fram til et Norge der vi oftere klarer å se forbi folks hudfarge eller etniske bakgrunn, og snakke om dem som fotballspillere, rørleggere, naboer eller advokater. Men det er et stykke dit.

Den største utfordringen er kanskje å bli bevisst på hvordan språket kan skape skiller mellom ”oss” og ”de andre”. Også nøytrale begreper som beskriver nøkterne fakta, kan bli brukt på måter som skaper skiller, avstander og motsetninger mellom folk.

På denne måten er språket ikke bare noe som beskriver virkeligheten, men også noe som skaper virkeligheten. På svært mange områder vil det være forskjeller i synspunkter, interesser og verdier som går på kryss og tvers av ulike grupper. Alle i Norge har mange identiteter. I sin ytterste konsekvens kan forenklede generaliseringer føre til at den politiske debatten baseres på feil premisser.

Mange blir engstelige når språkdebatten blusser opp. Enkelte synes det er krevende å holde seg orientert i hva som til enhver tid er ”riktig” å si. Andre er krampeaktig opptatt av å nettopp ikke si det som er ”riktig”, men helst alt mulig annet.

For min egen del er det viktig å ikke snakke på en måte som skaper avstand til den virkeligheten folk lever i. Men jeg ser ingen grunn at ”andregenerasjonsinnvandrer” skal være et ord som skal være nærmere virkeligheten, enn ”førstegenerasjonsnordmann” eller ”etterkommer av innvandrere”. Eller rett og slett ”norsk”.

Samfunnsdebattanter, journalister og politikere har et særlig ansvar. Den offentlige debatten skiller seg fra de private samtalene ved at man har færre muligheter til å korrigere lite treffende utsagn. I møte med mennesker man ikke kjenner godt er det også vanskeligere å forutsi hvordan den andre parten vil reagere på det man har å si. I slike situasjoner er det ekstra viktig å føre et språk som gjør at man ikke blir misforstått, eller som skaper unødvendig avstand.

Samtidig må vi beholde et lekent forhold til språket. At vanskelige ord blir brukt i en humoristisk kontekst kan også være med på å gi dem nye ladninger og betydninger. Et ord eller uttrykks betydning er ikke gitt en gang for alle. Slik vil det alltid være.

Begreper utvikler seg i takt med omgivelsene, men lever også sine egne liv. Et eksempel er begrepet ”andregenerasjonsinnvandrer”. Da Statistisk sentralbyrå introduserte begrepet var det ingen instanser som reagerte. Men over tid har ordet fått en ladning som mange med innvandrerbakgrunn opplever ekskluderende.  Byrået sluttet for øvrig å bruke begrepet for sju år siden.

Et annet eksempel er ordet ”pakkis”. I veldig mange sammenhenger er dette et svært nedlatende ord å bruke. Men ungdommer med pakistansk bakgrunn bruker det også om seg selv eller hverandre. Ofte mens de ler og tuller. Dette viser hvordan hvem som snakker med hvem, om hva og i hvilken sammenheng er med på å avgjøre hvordan man bør ordlegge seg. 

Ingen er tjent med at det utvikler seg et språkpoliti som tar folk i skole hver gang de skal si noe. Eller at alle begynner å snakke innenfor en mal av ”korrekte” ord og uttrykk. Jeg har ikke til hensikt å normere språket til folk flest. Det er langt utenfor mitt mandat. Men jeg vil gjerne at flere tar aktivt stilling til hvilke ord og uttrykk de bruker for å snakke om den mangfoldige virkeligheten vi finner i Norge i 2007. Det er sjelden vond vilje som gjør at enkelte fører et ekskluderende språk. Det er som regel manglende bevissthet eller et øyeblikks ubetenksomhet. Og det gjør ikke noe. Bare det ikke skjer hele tiden.