KunnskapsministerØysteinDjupedals åpningstale, Forskningspolitisk seminar, Forskerforbundet, 7. november 2006, Oslo.

Godtfolk. Det er spesielt hyggelig for en statsråd å avlegge Forskningspolitisk seminar en visitt. For denne statsråden er det spesielt hyggelig å bli invitert, både fordi det er et viktig arrangement for sektoren og ikke minst på grunn av de mange diskusjonene om veivalg for UH- og forskningssektoren den senere tid.

De som tar en kikk på tastaturet på pcen sin vil oppdage at de første bokstavene, øverst til venstre, er "QWERTY". Bokstavsammensetningen på det vanligste tastaturet ble utformet for å redusere skrivehastigheten. Det var i skrivemaskinenes dager at dette ble gjort. Hvis en tastet for raskt kunne armene fra tastaturet som traff papiret flette seg inn i hverandre. Derfor måtte en redusere skrivehastigheten. Seinere har problemstilingen blitt irrelevant, men det er for vanskelig å bytte ut det vanlige tastaturet med andre. Dette viser to ting som er viktige i forskningspolitikken. For det første: Ny teknologi kan få store konsekvenser. For det andre: De beslutningene vi tar i dag, også i forskningspolitikken, vil ofte ha langsiktige og uante konsekvenser.

Jeg vil videre i denne åpningstalen peke på beslutninger, diskusjoner og prosesser regjeringen er en del av; og som vi vet vil gagne sektoren over tid. Regjeringen har høye mål for høyere utdanning og forskning. Vi deler de visjoner sektoren selv har.

Universiteter og høyskoler har ansvaret for grunn­leggende samfunnsoppgaver:

• grunnutdanning og kvalifisering på høyeste nivå
• forskerutdanning
• grunnforskning

Legitimiteten for disse institusjonene hviler på synlighet, på fremragende prestasjoner, på nytte, på de individuelle erfaringer som gjøres av studentene og av andre i deres møte med representanter for universiteter og høyskoler. Vår utfordring er ikke bare å rydde plass i neste års bud­sjetter, men å være trygge på at midlene gir avkast­­ning både økonomisk for landet gjennom den kom­pe­tanse som bygges, og den kunnskap som vinnes. Det krever langsiktig inves­tering å bygge opp gode forskningsmiljøer og forsk­nings­kom­petanse. Undersøkelser viser at forskning og utvikling har langt høyere avkastning enn noen annen investering samfunnet kan gjøre. Fortsatt høy leve­standard i Norge og vår velferdsstat er avhengig av produktivitets­vekst.

Forskningen leverer av­gjørende bidrag gjennom ny teknologi. Forskningen setter oss også i stand til bedre å utnytte forskning som er utført i andre land. Sterk satsing på forskning er viktig for å løse viktige samfunnsproblemer og for å sikre bærekraftig økonomi i framtida. Forskning kan likevel ikke bare begrunnes med dette. Forsknings­innsatsen motiveres også av sin egenverdi. Forskning øker forståelse, identitet og innsikt.

Derfor er det et bredt spekter begrunnelser for at Regjeringen er opptatt av å heve investeringene både i grunnforskning og annen forskning i årene som kommer. Så langt har vi styrket de offentlige forsknings­bevilgningene med 2,3 mrd. kroner og økt kapitalen i Forskningsfondet med 24 mrd. Kr.

Jeg har merket meg at mange i sektoren og i offentligheten likevel hevder at regje­ringen har sviktet forskningen! Det brukes ord som katastrofe, forferdelig, en svart dag etc. Jeg stiller meg selv spørsmålet om ord mister sin mening når dette gjelder en vekst på 2,3 milliarder. La meg slå fast med en gang: Vi har høyere ambisjoner enn dette. Statistikk utarbeidet av NIFU-STEP viser en positiv kurve i forskningsbevilgningene. Og godtfolk; tallenes tale er rimelig klare. Den positive kurven skyldes innsatsen fra den rød-grønne regjering. Den forrige regjering hadde fra 2002 til 2003 en økning på 0,6%. Året etter hadde de en oppgang på 6,8%, men det var i forbindelse med endring av den såkalte tippenøkkelen. Året etter kompenserte de med en nedgang på 2,3 %. I 2006 bidro vi til en økning på 6,7 %. Neste år er økningen på 2,5 %. Det har spredt seg en oppfatning av at knekken på kurven kom med den rød-grønne regjeringen. Det er altså ikke rett.

En årsak til kritikken kan være at vi rett før bud­sjettet ble lagt fram, fikk nye tall som viser at den sam­lete forskningsinnsatsen i Norge er nede på 1,5 prosent av BNP i 2005. Det betyr at det blir enda mer krevende å nå det vedtatte 3 prosent-målet innen 2010. NIFU STEP anslår nå at det må til ”vesentlig mer enn en dobling av den samlede innsatsen i tiden etter 2005”.

Vi har altså en formidabel utfordring, både når det gjelder offentlig og privat finansiering. Og det er særlig den private delen som utgjør utford­ringen i Norge. Det er på dette området vi ligger betydelig etter andre land, bl.a. våre nordiske naboer.Skal vi så skylde på næringslivet? Jeg mener at det ikke er så enkelt. Det finnes nemlig gode forklaringer på at det samlete nivået på nærings­livets forskning er relativt lavt i Norge. Det skyldes i stor grad nærings­strukturen, og det er noe vi har vært kjent med lenge. Når vi likevel vedstår oss ambisjonen om 3 prosent av BNP til forskning sier dette noe om ambi­sjonene våre. Vi er, og skal være, ambisiøse på vegne av norsk forskning.

Det jeg finner spesielt tankevekkende er at utviklingen i nærings­livets egen forskning ikke er sterkere. Faktisk er næringslivets egen forskning i 2005 reelt lavere enn i 2001. Med andre ord; Nedgang i en periode hvor de offent­lige forskningsbevilgningene har økt betydelig, hvor veksten i økonomien og bedriftenes inntjening har vært formidabel, og hvor næringslivet selv har satt forskning øverst på ønskelisten i sine innspill til de årlige statsbudsjettene. Jeg må tilstå at jeg ikke finner forklaringene vi har fått fra næringslivets aktører særlig troverdige. Overskuddene fra de børsnoterte selskapene har jo økt voldsomt de siste årene! Og likevel beveger næringslivets forskningskurve seg nedover.

Tallene næringslivet står ovenfor må derfor analyseres, forklares og løsninger må identifiseres. Jeg har derfor invitert NHO-leder Finn Bergesen til det neste møtet i regjeringens forskningsutvalg 7. desember for å drøfte hvordan vi sammen kan snu utviklingen. Når dette er sagt; tallene fra 2006 er enda ikke klare. Forhåpentligvis får vi se en økning i næringslivets forskningsinnsats? Jeg opplever faktisk at det er bred enighet om målene i norsk forskning, både tverrpolitisk og mellom myndighetene, forskningsmiljøene og næringslivet. Da bør vi også kunne stå sammen om oppfølgingen. Norsk forskning står foran viktige utfordringer. En av dem er rekruttering. Mangelen på nye stipendiatstillinger i budsjettet har vært framhevet fra opposisjonen, og fra sektoren. Sektoren fikk mange stillinger i fjor, og jeg vil understreke at departementet fortsatt er opptatt av rekruttering. Første halvår i år hadde 497 kandidater avlagt doktorgrad, 15 flere enn på samme tid i fjor.

Kvinneandelen er uendret 40 %. Det er nå kvinneflertall blant stipendiater ved Universitetet i Oslo. Vi nærmer oss målet om 1100 disputaser i 2010, og jeg har tro på at vi skal nå det! Perioden for rekrutteringssatsingen går ut ved utgangen av 2007. Da vil departementet vurdere videre satsing på rekruttering til forskning. Vi vil gjøre opp status og vurdere behovet fram mot 2020. Vi vil også vurdere behovet for post doc. stillinger og betydningen av å øke ressursene til den enkelte forsker. Vi trenger innspill fra sektoren på hvordan vi – og institusjonene - skal prioritere videre. Det er viktig for oss å få uteksaminert flere doktor­grads­kandidater, men det er ikke bare flere stillinger som er virkemiddelet her. Minst like viktig er det at stipendiatene faktisk disputerer.

Forskningsrådet har på oppdrag fra departementet utredet nasjonale forskerskoler, som nå blir vurdert. I disse dager leverer Forskningsrådet også forslag til en nærings-Ph.d, i et bredt samarbeid med både Univer­sitets- og høgskolerådet og ulike samfunns­aktører. En slik forskerutdanning bør kunne gi et helt annet grunnlag for samarbeidet med næringslivet.

En annen sentral utfordring er å gripe de mulighetene som vil by seg på den europeiske arenaen. I løpet av EUs nye langtidsbudsjettperiode fra 2007 til 2013 får både rammeprogrammene for forskning og utdanning doblet sine budsjetter. EU ser utdanning, forskning og innovasjon som helt sentrale elementer for Europas utvikling. Det samsvarer helt med denne regjeringens syn på betydningen av kunnskap for verdiskaping og velferd i Norge. Deltakelsen i EUs rammeprogrammer for forskning og teknologisk utvikling er vårt desidert største inter­nasjonale forskningsengasjement. Resultatene fra det sjette rammeprogrammet viser at Norge har hevdet seg godt. Faktisk har søknadene med norsk deltakelse høyest gjennomslag av alle, 28% mot 18% i gjennomsnitt. Det er et resultat jeg er stolt av.

Dere er opptatt av budsjettene for universiteter og høyskoler. Jeg vil ikke bagatellisere kuttet på 273 millioner. Selvfølge­lig må det merkes. Men sektoren forvalter 20 milliarder kroner. I gjennomsnitt er kuttet i drifts­bevilgninger 1 prosent. Søkelyset må rettes mot handlingsrommet med de 99 %, på hva man gjør og får til, ikke bare på hva man ikke har penger til. Spesielt når man faktisk har penger. Dette represen­terer ikke bare en utfordring for det enkelte universitet eller høy­skole, men også for meg som statsråd. Hensikten er at institusjonene skal bruke tildelte midler strategisk og fleksibelt, og at de skal kunne planlegge inves­teringer fram i tid, blant annet gjennom å sette av midler. Nettobud­sjetterings­systemet forutsetter at institu­sjonene selv evner å dis­­ponere sine midler langsiktig i samsvar med egne strategier. Men dersom likviditeten øker jevnt over flere år, er det vanskelig å forklare at man trenger mer penger for å realisere tiltak på kort sikt. Det gjelder innad i institusjonen og utad overfor myndighetene.Jeg har tro på at kuttet møtes offensivt. Dette er et hvileskjær, ja, men vi har de samme høye mål!

Soria-Moria erklæringen legger viktige premisser for politikken om forskning og høyere utdanning:

Universitetene og høyskolene skal være frie og uavhengige og gi studentene forskningsbasert undervisning.

Universitetene og høyskolene skal være offentlige eide forvaltningsorganer, med private institusjoner som supplement.

Debatten om Ryssdalutvalget og polemikken mot andre tilknytnings­former bør legges død, ettersom den kampen er vunnet av utvalgets kritikere.

Det nåværende styringsregimet i norsk høyere utdanning legger høy grad av myndighet til den enkelte institusjon. Tidligere styrte departement og Storting en rekke forhold som nå ligger innenfor beslutnings­området for institusjonene selv: det gjelder oppretting og nedlegging av fag, dimen­sjonering, adgangsbegrensning, budsjett­dispo­nering, personalpolitikk og forhandlingsfullmakter. Statlige høyskoler er blitt store, kompetente og selv­bevisste institusjoner. Også univer­sitetene har fått råde­rett i eget hus i en rekke saker som før måtte til departementet. (Professorer ble utnevnt i statsråd inntil 1990.) Lov om universiteter og høyskoler forutsetter myndig­gjorte universiteter og høyskoler med egen styringsevne og styringsvilje. Økt autonomi fritar ikke for styring; de skal i viktige henseende styre seg selv. Handlekraft for­utsetter beslutnings­kapasitet, og det er en tett kop­ling mellom ansvar og autonomi. Dette legger mye makt og stort ansvar til institusjonenes styre, som også fastsetter intern styringsstruktur. Det er ikke alle styrer som fyller dette rommet like godt.

Departementet stiller skjerpede krav til institu­sjonenes evne til å stake ut sin egen strategi – og å gjennomføre den. Det blir en hovedsak i departe­mentets etatsstyring. Det er en utfordring for universiteter og høyskoler selv å gi rom for ledelse, faglig og administrativt, og å etablere interne organisatoriske løsninger som kan møte disse kravene. Samtidig kreves evne til fleksibilitet og romslighet som ramme for den mange­artede faglige virksomheten som er institusjonenes kjerneoppgaver. At institusjonene selv fastsetter retningslinjer for fordeling av arbeidstid, er et viktig styringsverktøy for den faglige ledelse. Det er alle de tilsatte som utgjør institusjonen, og som avgjør hva den får til.

Som forskere, forelesere og veiledere representerer de en kjerneressurs i utvik­lingen av samfunnet. Derfor stilles det også store krav og forventninger til de resultater de kan frambringe. Forskning og undervisning er kreative aktiviteter – de krever personlig engasje­ment, visjoner og et godt handlingsrom. Det kan være ulike interesser på individnivå og institusjons­nivå. Det er samspillet som gir resultater. Jeg mottok nylig en utredning om akademisk frihet. Den ser på forholdet mellom institusjonenes styringsrett og styringsbehov og den enkelte viten­skap­lige ansattes rettigheter. Utvalget understreker at vern om den enkeltes faglige integritet er et grunnleggende prinsipp, men at den enkelte lærer eller forsker ikke kan ha en ubegrenset frihet. Utvalget konkluderer med å anbefale lov­hjemling av en individuell akademisk frihet, innen­for rammen av den myndighet loven legger til institu­sjonen selv. Utvalget søker å klarlegge hva det selv kaller legitime begrensninger. Innstillingen er nå på høring.

Jeg ønsker likevel allerede nå å signa­lisere at jeg ser fordeler med å utvide dagens lovbestemmelse om institusjonenes faglige frihet, med bestemmelser om den enkelte forsker og lærers akademiske frihet. Utredningen om akademisk frihet har også under­streket at virksomheten må utøves i samsvar med aner­kjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper. I løpet av det siste året har to enkeltsaker fått stor offentlig oppmerksomhet ved at forskningsfusk er avslørt. Vi tror det er sjelden. Vi ser at fagmiljøer har tatt tak. Uansett - Forskningsfusk er totalt uakseptabelt. Det strider mot hva forskning skal være som søken etter sannhet. Slik fusk utgjør derfor et moralsk sammenbrudd.

Disse sakene minner oss på at vitenskapens grunn­prinsipper må forvaltes og vernes på flere nivåer:

• ved de krav den enkelte forsker stiller til sitt eget arbeid – det er helt grunnleggende
• ved forskersamfunnets krav til den enkelte for­sker gjennom fagfellevurdering og varsling
• gjennom måten faglige ledere og institusjons­ledelse takler de heldigvis sjeldne, men uhyre viktige sakene der det foreligger mistanke og/ eller bevis for forskningsjuks.

Regjeringen har tatt tak i denne problemstillingen, og vi får nå et rammeverk på plass.

Utfordringene i styring av høyere utdanning kan ikke beskrives uten at NOKUTs rolle trekkes inn. Avgjørelser som tidligere var politisert, er nå over­latt til faglige vurderinger på sentralt nivå. Synsing og egenvurdering er avløst av eksternt innsyn, student­evaluering og ekstern evaluering.

Lov om universiteter og høyskoler fastlegger et akkrediteringssystem. I tillegg legger evalue­ringer fram data og vurderinger som institusjonene må forholde seg til. Revisjon av akkreditering av sykepleierutdanning og evalueringen av allmennlærerutdanningen har gitt oss alle økt kunnskap og innsikt. Vi har fått delrapporter om effekter av Kvalitetsreformen som ledd av den evalueringen som avsluttes ved nyttår. Verken institusjonene eller departementet har grunn til å være fornøyde med alt man har funnet. Vi skal imidlertid være glade for at fakta og kvalifi­serte vurderinger kommer på bordet. Da får vi ikke en skinndiskusjon eller skygge­boksing.

Hvis skulle være i tvil: det nye systemet forutsetter at evalueringer ikke er en situasjons­beskrivelse som kan leses, arkiveres og glemmes. Vi trenger debatt om tiltak, om hvem som kan gjøre hva, for å rette tingenes tilstand. Vi forutsetter at institusjo­nenes ledelse tar ansvar for prosesser som tar tak i kritikk­verdige forhold, og som sikrer forbedring. Ansvaret er lagt til institusjonene selv. Vi vil komme tilbake til hva vi vil gjøre for å sikre oppfølgning av evalueringen av allmennlærerutdanningen.

Vi forutsetter institusjonell læring. Det krever selvjustis. I forbindelse med en interpellasjon fra Anniken Huitfeldt om lærerutdanning advarte jeg i Stortinget mot å bagatellisere de funn og vurderinger som gjøres i evalueringsrapporter. Dette er en advarsel jeg vil gjenta her hvor institusjoner og tillitsvalgte er godt representert. Det har kommet enkelte kommentarer fra faglige ledere som gjør at jeg lurer på om vi har lest samme rapport. Vi ser – med beklagelse – at tidligere evalueringer ikke har gitt støtet til tilstrekkelig kraftfulle interne tiltak for å bøte på identifiserte svakheter. Vi vil stille krav til institusjonene om oppfølging av evalueringen av allmennlærer­utdanningen. Dette er et felles ansvar for fagmiljø og institusjonsledelse. For en skoleminister må lærerutdanning og kom­petanse for arbeid i skolen være sentrale spørsmål. Vi ønsker å få fram alter­na­tive tilnærminger til hva slags lærere skolen trenger. Vi – og skolen – kan ikke leve med en utdanning som får kritikk så vel for kvalitet som relevans. Mange forhold må det gripes fatt i lokalt. Samtidig ønsker vi å bidra til en bedre lærerutdanning. Det er etablert et forskningsprogram i regi av NFR om praksisrettet FOU i grunnopplæring og lærer­utdanning.

Det er igangsatt et veilednings­program for nyutdannede lærere. Vi tar initiativ til et utviklingsprosjekt for å få opp gode organisasjons- og samarbeidsmodeller for praksisopplæringen. Hensikten med dette er ikke bare å vite mer, men å skaffe fram et grunnlag for handling og endring.

Norsk høyere utdanning bestemmes i mange henseende som summen av vedtak i 38 styrer. Det er departementets oppgave å se til at dette gir den totalitet landet trenger. Uten det vanskjøtter vi den oppgave det er å ha det politiske ansvaret for norsk forskning og høyere utdanning. Institusjonenes og UHRs holdning til Ryssdalutvalgets innstilling tyder på at det er en prinsipiell aksept for at staten skal ha et nasjonalt ansvar og kunne iverksette en nasjonal politikk.

Denne konferansen handler om struktur­reformer. Jeg vil rette oppmerksomheten mot følgende utsagn:

Eg vil understreke at eg for kvar dag som går, får mindre og mindre optimistiske førestellingar om kva vi eigentlig kan oppnå med radikale utdanningsreformer.

Som det framgår av målformen: Dette er ikke min kommentar . Einar Førde skrev dette da han var knapt 30 år, og følgelig heller ikke hadde vært kirke- og undervis­ningsminister. Jeg har fortsatt tro på at utdanningsreformer kan forbedre norsk utdanningssystem, slik Kunnskaps­løftet nå skal gjøre. Det forutsetter en bred erkjennelse av endringsbehov, endringsretning og, ikke minst, endringsvilje. Institusjonsstrukturen og spilleregler for endring av den er nå under utredning. Utgangs­punktet i mandatet er Soria Moria-erklæringen, som sier at vi ønsker å styrke det regionale universitets- og høy­skolesystemet. Utviklingen mot flere universiteter i Norge og kriterier for det er en viktig del av den prosessen.

I offentlig debatt har det vært fokus på universitetene – både de som er det, og de som ønsker å bli det. I en legitim jakt på det gode universitet må de gode høyskoler også være i fokus. Norge har en felles lov som regulerer begge kategorier. Det har en rekke fordeler, ikke minst for studentene. Vi må ha fokus på en balanse i arbeidsdeling og ambisjonsnivå. Vi ønsker en prinsipiell gjennomgang av høyere utdanning med utgangs­punkt i norsk virkelighet. Det utelukker ikke endringer og konsoliderings­pro­sesser, for nettopp å styrke universiteter og høyskoler.

OECD har i en fersk rapport 1Review of Tertiary Education in Norway om Norge rettet søkelys mot vår desentraliserte høyskolestruktur og spør om det er kostnadseffektivt med flere studiesteder innen én høyskole, og om organiseringen sikrer tilstrekkelig godt studentmiljø og faglig nivå. Dette er innspill som Stjernø-utvalget må trekke inn i sitt arbeid. Vi vet ennå ikke om dette arbeidet vil føre til forslag om strukturreformer. Vi vet at spørs­målene vil bli underkastet en grundig og prinsipiell behandling, og at de vil trekke inn et bredt materiale. Vi skal ta utfordringen når innstil­lingen foreligger om et drøyt år – da skal vi love en god prosess og politisk oppmerksomhet. Folk som ser oss utenfra, sist evalue­­rings­panelet fra OECD, mener at hoved­utford­ringen for norsk høyere utdanning er å forbedre systemets evne til å svare på økonomiske og samfunnsmessige behov. Universiteter og høyskoler må gjennom sine styrer og sine tilsatte ta slike vurderinger innover seg.

Man må tenke bredt på samhandling og synlighet. Muséene er et sted der folk flest kan møte en viktig del av universitetenes virke. Levende muséer vekker vitelyst og gir oss forestillinger om fortid, om fremmede steder, om naturens mangfold. Jeg er museumsentusiast! Departementet har i år mottatt i NOU– 2006:8 Kunnskap for fellesskapet fra museumsutvalget som har utredet utfordringer knyttet til universitets­museenes virksomhet.

Høringsuttalelsene viser at de spørsmål som har engasjert mest, gjelder tilknytningsform: om universitetsmuseene fortsatt skal være underlagt univer­sitetene, eller om de er bedre tjent med en friere tilknytning. De mest berørte aktørene på området er klare i sine tilrådninger til oss: for at forsk­ningen ikke skal svekkes, må universitets­museene fortsatt være underlagt universitetene. Det er jeg enig i! Det er fullt mulig å utvikle de aktuelle universitets­museene til mer komplette museer, der innsamling, samlings­forvaltning, forskning og formidling utgjør et samspill. Det forutsetter at universitetene selv ser museumsvirksomheten som en naturlig og integrert del av sitt samfunns­oppdrag, og at rammevilkårene er til stede.

De regionale forvent­ninger til universiteter og høyskoler er sterke. Universitetet i Tromsø er hele tiden omtalt – og omtaler seg selv – som lands­delens universitet. Mange har positive erfaringer med distrikts­høgskoler og styrking av høyere utdanning i regionene helt fra 1970.

Slike forventninger ligger også i ambisjonene som defineres for en kommende forvaltningsreform. La meg understreke: universiteter og høyskoler skal være statlige og sammen utgjøre et nasjonalt system. Det ligger fast! Men sam­arbeid og samhandling med regionale miljøer er avgjørende for begge parter: for at regionene skal lykkes i sitt arbeid med næringsutvikling, og for at institusjonene skal kunne fylle sin oppgave som utdannings­institu­sjon for regionens befolkning og kompetansemiljø for regional utvikling. Uten slik samhandling svekkes begrunnelsen for høyskoler i regionene.

Norge står for en svært liten del av verdens forsknings­aktiv­itet (trolig mindre enn en halv prosent). Det kan lett lede til den slutning at vi må konsentrere innsatsen om noen få områder som vi skal hevde oss i. Altså en rendyrket spissing. Men man kan også tenke motsatt: Siden det meste av den kunnskapen vi tar i bruk, utvikles utenfor landets grenser, må vi ha en bredde som gjør oss i stand til å fange opp, forstå og ta i bruk kunnskap på mange områder. Altså en breddestrategi. Den innlysende strategien er selvsagt å satse på begge deler, altså opprettholde en bred kunn­skapsbase og samtidig dyrke fram fremragende forskning på noen områder. En breddesatsing er ikke en defensiv strategi, men faktisk en nødvendighet for at et lite land skal kunne innhente og ta i bruk kunnskap utenfra. I den sammen­­heng kan de ha bruk for drahjelp: frem­­­ragende miljøer hevder seg ikke bare for egen del, men åpner også opp for kontakt mellom inter­na­sjonal toppforskning og bredden i norsk forskning. Vi må samarbeide internasjonalt om høyere utdanning og forskning. Gjennom økt internasjonalisering av forskning og høyere utdanning skal verden berike oss. Dette setter oss i stand til å berike verden. Forskerne selv har tradisjon for utstrakt internasjonalt samarbeid. Studentutveksling og institusjonssamarbeid har utvidet samarbeidsflatene. Norge og norske institusjoner er en aktiv deltaker på mange arenaer. Blant annet har Norge ledet det europeiske arbeidet med å etablere samarbeid til høyere utdannings­institusjoner i alle verdensdeler. Norske universiteter er gjennom SiU viktige samar­beids­partnere i NORADs bistandsarbeid.

Det Norske Vitenskaps-Akademi er en ærverdig institusjon. Jeg er glad for å kunne fortelle at vi har gitt midler for at de skal ha ansvaret for å administrere utdelingen av tre Kavli-priser i astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap. Dette er muliggjort ved midler fra Kavli Foundation, grunnlagt av nordmannen Fred Kavli som utvandret til USA.

Vi er avhengig av fremragende forskningsmiljøer. Kunnskap er vår fremste innsatsfaktor. Samhandling mellom forskningsmiljøer og det øvrige samfunn er avgjørende for at vi skal lykkes i å pløye kunnskap tilbake slik at det sikrer økonomisk verdiskapning. Samfunnets opptatthet av høyere utdanning og forskning er grunnleggende positivt. Sektoren har lykkes å synliggjøre seg. En politikk for høyere utdanning og forskning bygger på og er avhengig av det arbeidet som gjøres ved universiteter, høyskoler og forsknings­institutter. Vi vet at mange av landets beste hoder jobber der. Derfor har vi tillit til at utfordringene kan møtes med kunnskap og klokskap.