– Europa har et ansvar for Libya

Av Maria Hoel, EU-delegasjonen

Situasjonen i Libya har nådd et kritisk punkt. Volden brer om seg, økonomien stuper og folket har mistet tilliten til den politiske prosessen. Under et seminar på Norges Hus i forrige uke diskuterte man hva Europa kan gjøre.

Abdul Rahman Alageli, Mary Fitzgerald, Bernandino Leon og Heidi Johansen diskuterte hva Europa kan gjøre for å hjelpe Libya. Mattia Toaldo var moderator. Foto: Anders Aalbu, EU-delegasjonen

I samarbeid med «The European Council on Foreign Relations» (ECFR) inviterte EU-delegasjonen i Brussel i forrige uke til diskusjon om krisen i Libya. Diskusjonen baserte seg på publikasjonen «A European Agenda to Support Libya’s Transition» som er skrevet av Mattia Toaldo fra ECFR.

Arrangementet var en oppfølging av lunsjseminaret på Norges Hus 25. mars som satte søkelys på grunnlovsprosesser og forsoning i Libya med utgangspunkt i dokumentarfilmen «The Road to Tawergha». Libya-seminaret var et av tre arrangementer i markeringen av Grunnlovsjubileet i Brussel våren 2014.

Store sikkerhetsutfordringer
I Libya har situasjonen nådd et kritisk punkt. Med store sikkerhetsutfordringer, sviktende økonomi og et manglende demokratisk fundament står landet på utrygg grunn. Overgangsprosessen etter Gaddafi-styret går sakte, og nødvendige steg i riktig retning må tas i løpet av de kommende månedene. Nyvalg til nasjonalkongressen skal etter planen avholdes i juni.  

– Vi er i en situasjon med ekstremt dårlig forvaltning. Tilbudet av offentlige tjenester har lenge vært nedprioritert. Grasroten har derfor utviklet måter å sikre seg slike tjenester. Et eksempel er anskaffelse av våpen for egen sikkerhet. Langtidsvirkningene av dette er store. Når det kommer til assistanse fra det internasjonale samfunn så mangler vi kapabilitet til å utrede hva vi trenger, sa paneldeltaker Abdul Rahman Alageli, sikkerhetsrådgiver ved statsministerens kontor i Libya.

Ingen beslutningsdyktig myndighet
Panelet bestod videre av Mary Fitzgerald, journalist og forfatter basert i Tripoli, Bernardino Leon, EUs spesialrepresentant for det sørlige Middelhavet, og Heidi Johansen, landansvarlig for Libya og Egypt i det norske Utenriksdepartementet.

Faktum er at Libya har vist liten framgang siden 2011. Lovgivende og utøvende makt har feilet i å råde over militsen og har til ulike tider selv vært fanget av dem. Utfordringen for Europa og andre aktører som ønsker å hjelpe er at det ikke eksisterer en beslutningsdyktig myndighet i Libya.

Bernandino Leon og Heidi Johansen var enige om at situsjonen i Libya er spesiell ettersom det er mange aktører som må bli enige om en løsning. Foto: Anders Aalbu, EU-delegasjonen
Bernandino Leon og Heidi Johansen var enige om at situsjonen i Libya er spesiell ettersom det er mange aktører som må bli enige om en løsning. Foto: Anders Aalbu, EU-delegasjonen

– Det internasjonale samfunn må være koordinert
– Det eksisterer ingen gode modeller for å hjelpe land som ikke har fungerende statlige institusjoner, dette er en utfordring i en rekke land i verden. Det internasjonale samfunnet må være koordinert og her må FN og EU spille en sentral rolle. Det er viktig i denne situasjonen å gi koordinerte beskjeder, sa Heidi Johansen.

Mattia Toaldo stilte spørsmålet om det i Libyas tilfelle kan være en idé å se på en koordineringsmodell a la giverlandsgruppen for palestinerne (AHLC). Norge har det faste formannskapet i AHLC.

Johansen svarte at dersom det er noe Norge kan bidra med fra erfaringene med giverkoordinering i AHLC, er dette noe man selvfølgelig vil være positivt innstilt til fra norsk side. Hovedformålet med AHLC er å bidra til god koordinering i arbeidet med å bygge statlige palestinske institusjoner.

Den europeiske tilnærmingen har feilet
Bernandino Leon, EUs spesialrepresentant for det sørlige Middelhavet, erkjente at Europa har et ansvar for å hjelpe Libya.

– Europa har et ansvar for Libya. Vi har forsøkt å gjøre noe, men vi har ikke ønsket å diktere hva som er løsningen. Denne tilnærmingen har feilet, uten tvil, sa Leon.

Ifølge Leon er krisehåndtering det første man må ta tak i. Deretter må det gjøres en innsats for å bygge stat, sikkerhet, økonomi og grenser. Leon la til at det er mange aktører som må bli enige om en løsning i Libya – regjeringen, nasjonalkongressen, lokale myndigheter, militsen, stammeledere og sivilsamfunn.

–Økonomien er årsaken til krisen
Moderator Mattia Toaldo mener økonomien er en av årsakene til at Libya er på vei mot borgerkrig. Siden sommeren 2013 har militsen og andre bevæpnede gruppers okkupasjon av ulike oljefasiliteter i Libya i kombinasjon med streikende arbeidstakere stoppet store deler av produksjonen.

Få andre økonomier i verden er like avhengige av olje og gass som Libya der petroleumssektoren utgjør 98 prosent av statens inntekter. Siden begynnelsen av 2013 har produksjonen falt fra 1,4 millioner fat per dag til 150.000 fat per dag (mai 2014).

– Dersom man kommer til et punkt der krigen tjener økonomien vil krigen vare i mange år. Det er et «point of no return», sa Toaldo.

Bekymret for økende polarisering
Journalist Mary Fitzgerald la vekt på den økende polariseringen i Libya mellom islamister og ikke-islamister og uttrykte bekymring for oppfatningen om at eksterne aktører favoriserer en part i konflikten.

– Hva vi kan gjøre? Her må vi være realistiske. De internasjonale aktørene har ingen visjon, ei heller de libyske. Holdningene til internasjonale aktører er motsigende. Oppfatningen er at verden snudde seg vekk fra Libya i 2011. Jeg mener likevel at det bør være muligheter for å legge til rette for dialog, sa Fitzgerald.