Surrealistisk utenriksdebatt

 

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Initiativet er positivt, og det er ikke utenriksministerens skyld at det også virker nokså surrealistisk. Her drøftes norske verdier og interesser, nordområdene, sikkerhet, internasjonal solidaritet, energi, klima og global økonomi. Det eneste som ikke kan drøftes, er det viktigste og mest relevante, nemlig EU.

Det er nemlig svært mange som mener at det er i Norges strategiske interesse å melde seg inn i EU. Akkurat som vi ofte er kritiske til USAs tendens til alenegang, er vi skeptiske til norsk alenegang. Den lange linjen i norsk utenrikspolitikk er samhold og samarbeid. Det startet med FN og NATO på 40-tallet og burde strukket seg rett inn i EU ”for en ny tid”. Vi trenger EU – i nordområdene, i FN, i oppfølgingen av Kyoto-protokollen, i Kosovo, i Midt-Østen, i Afrika. Norge trenger en sterk venn.

EU er også en måte å gjenvinne styring på i en mer globalisert verden, og det burde også være i vår interesse. Personlig er jeg grunnleggende positiv til globaliseringens virkninger. Men det er også problemer og utfordringer. En av dem er at politikken lett hektes av – fordi den er nasjonal, mens problemene, mulighetene og utviklingen er global. Vi er derfor tjent med EU, fordi det er en større og mer relevant arena for mange viktige politikkområder.
 
Også verdiene taler for at EU-medlemskap er riktig. Det er snart 15 år siden Norge sist sa nei til EU. Den gangen var et av hovedargumentene på nei-siden at EU var en rikmannsklubb, og at det var utenkelig at EU ville la de tidligere østblokk-landene bli medlem. I dag er det Norge som er en rikmannsklubb, mens EU har vokst til 27 land og nå omfatter noen av Europas aller fattigste land.

På slutten av 2007 kom 11 nye land med i Schengen-samarbeidet. 11 land - som for under 20 år siden var lydriker under Sovjetunionen, stengt bak en mur – opplever nå passfrihet og åpne grenser!

Norges freds- og forsoningsarbeid rundt om i verden har gitt få resultater. EU, derimot, kan rose seg av å være et gedigent freds- og demokratiprosjekt som virker. Tenk bare på de tidligere diktaturene Portugal, Spania og Hellas – eller på Romania, Baltikum og Polen. Alle disse landene er nå frie land som er så sterkt integrert i det demokratiske Europa at ny ufred og anti-demokrati antagelig er umulig.

Men i dette viktige fredsarbeidet, som altså foregår rett utenfor vår egen stuedør, vil Norge ikke være med. Vi vil heller drive forsoning i Midt-Østen, Sri Lanka og Guatemala.

Ifølge en meningsmåling som ble presentert for noen måneder siden, sier 50 prosent nei til norsk EU-medlemskap, mens bare 30 prosent sier ja. Nei-siden er større enn noensinne i Norge.

I EU-landene er det motsatt. Ifølge det såkalte Eurobarometeret er oppslutningen om EU-medlemskap i EU-landene større enn på svært lenge.

EU-borgerne er i stigende grad positive til at det fattes felles beslutninger i EU. Det gjelder særlig på områder som miljøvern, bekjempelse av terrorisme, forskning og energi. 73 prosent oppga at de ønsker felles beslutninger om miljøvern.

Utviklingen siden 1994 har oversteget våre forventninger på minst to måter: Norge har ikke vært i nærheten av å bli det annerledeslandet nei-siden sa vi skulle bli. EU, derimot, har kommet mye lenger med sitt samarbeid enn noen turte å fantasere om.

I 2009 er det 20 år siden Europa ble samlet. EU er sterkere enn noen gang før. Det er synd at det nesten er tabu å diskutere Norges tilknytning til EU.