CO2-skatt: Fordeler og ulemper

Professor i miljø- og energiøkonomi Don Fullerton fra Universitetet i Illinois i USA og professor i energi- og miljøpolitikk Paul Enkins fra University College London (UCL) i England var ekspertdelen av det brede panelet under seminaret.

Begge professorene tror CO2-skatt kombinert med kvotehandelssystemet er et mer effektivt virkemiddel for å senke CO2-utslipp enn reguleringer, frivillige avtaler, direkte subsidier for noen teknologier og økonomiske incentiver.

 - Det finnes mange måter å redusere CO2-utslippene. Alle krever at de som utvikler politikken må plukke vinnerne uten å vite hvilket resultat de vil få. Med en generell karbonskatt trenger man ikke måle utslippene direkte for å vite kostnadene, karbonskatt er derfor det eneste trygge alternativet der politikerne ikke behøver å spå om fremtiden, sa Fullerton.

Han pekte på innføringen av EU-forordningen om lyspærer som innebærer en gradvis utfasing av glødepærer over den kommende syvårsperioden. 

- Er det virkelig den rette løsningen å totalforby dette? Er det ikke mer effektivt å heller la dem som virkelig vil ha de mest forurensende lyspærene fordi de liker dem best, betale prisen for det? Så kan de selv velge om de synes det er verdt det, fortsatte han.

Elkins pekte på at økte skatter kun på bruken av utvalgte produkter heller ikke hjelper, ettersom mennesker er svært innovative i å finne nye måter å sløse med energien på.

- I Storbritannia ser jeg stadig nye eksempler på dette. Folk varmer opp hagene sine for å kunne dyrke tropisk planter og frukt om vinteren, og produserer kunstig snø om sommeren. Dette er vanvittig, og bare karbonprising vil kunne stimulere til en oppfatning om at energi generelt er et kostbart produkt, pekte han på.

Skandinaviske erfaringer
De skandinaviske landene har lenge operert med en skattelegging av CO2. Både Sverige og Norge innførte skatten allerede i 1991.   Paneldeltaker og statssekretær Ingemar Hansson i det svenske finansdepartementet pekte på at mange har oppfatningen av at den skandinaviske suksessen skyldes at landene har en fordel i arbeidet med CO2-skatt fordi det allerede er så innarbeidet i samfunnet.

- Det er nok riktig i dag, men det var jo aldeles ikke slik da vi begynte. Likevel ser vi at det har fungert, gjennom gradvise endringer. Sakte, men sikkert har CO2-utslippene gått ned mens brutto nasjonalprodukt har gått opp, forklarte statssekretæren.

Statssekretæren mente subsidier til alternative energikilder som ikke bidrar til økte CO2-utslipp fremfor tiltak mot de som er CO2-forurensere, er en dårlig løsning på problematikken.

- Subsidier er mye mindre effektivt og stjeler fra offentlige midler i stedet for å øke dem, sa han.

Hansson pekte på at firmaer og husholdninger, enten de vil eller ikke, må møte seg selv og prisen for sine utslipp i døra.

 - Klimaforandringene vi nå møter er resultat av en markedssvikt. Det er på tide vi tar ansvar. Vi må tilby politikerne energieffektivt verktøy for best og raskest mulig å nå de politiske målene innen klima og energi. Vi må sette en pris på alle utslipp, sa han.

Utjevning av konkurransefortrinn
Så hvordan sikrer man konkurranseevnen i internasjonal sammenheng for bedrifter i land hvor CO2 –skatt er et faktum? Må selskapene subsidieres eller gis spesielle tillatelser for å kunne konkurrere med landene som ikke er underlagt CO2-skatt? Professor Fullerton mener svaret er soleklart.

- Det vil bare være å gi bort penger og vil ikke løst det grunnleggende problemet. Fordelen firmaer i land som ikke skattelegger CO2 har i internasjonal handel er en kunstig fordel som følge av kunstig lavere kostnader. Dette er resultat av en urettferdig løsning der noen betaler for skadene på klimaet, mens andre ikke gjør det. En langt bedre løsning er tilpasning av disse skattene når varene passerer landegrensene, sa professoren.

Såkalt border tax adjustments gjelder tilfeller hvor varer produsert i land hvor karbon ikke skattelegges importeres til land som skattelegger karbon. For å minimere skattefordelen og sikre konkurranseevnen til firmaene som opererer i land der karbonen skattelegges tilføres varene avgifter ved import.

- Slik sikrer vi like konkurranseforutsetninger innen den internasjonale handelen, mens kostnadene for klimaskadene produksjonen av varene har medført tilføres produksjonlandet, oppsummerte professoren.

Han la til at dette tiltaket også kan gi andre land incentiver til å innføre skatt på sine utslipp, ettersom de i internasjonal sammenheng ikke tjener på å la være. Selv om et slikt system kan være vanskelig administrativt, kan et slikt system være ”et ris bak speilet” for at land uten karbonskatter velger å innføre slike skatter, og få gevinsten av dem selv i stedet for at importlandet foretar beskatningen.

- Lite effektivt
Ideen er omstridt, og motstanden gjorde seg gjeldende, også under seminaret i Europakommisjonen.

- Dette er en veldig dårlig idé. Resultatet vil bli en slags ”handelskrig”, og bare være enda en barriere i den internasjonale handelen, sa paneldeltaker og president av Jernkontoret – organisasjonen for svenske stålprodusenter, Elisabeth Nilsson.

Hun pekte på at initiativet ikke bare vil være ekstremt vanskelig å administrere, men at det heller ikke er i tråd med strukturen av internasjonal virksomhet på det nåværende tidspunkt.

 - En grenseskatt vil ikke bare være veldig lite effektivt, det kan også føre mange problemer, vanskeligheter som forvrengninger av forsyningsmønsteret for eksempel. Eller grensesetting: Hvilke varer skal inkluderes? Det blir rett og slett for uoversiktelig, og for vanskelig, sa hun.

For å lese mer og se presentasjonene holdt under seminaret, klikk her.