EU ser mot mineralressursene i nord

Både naturgitte og menneskelige ressurser vil gjøre Barentsregionen til en viktigere region i Europa.

Kampen om jordas råvarer gjør malm- og mineralressursene i Nord-Norge høyinteressante. De siste ti årene har prisene steget kraftig, og prognosene fremover er sterke. Bare i Sør-Varanger, Rana, Kvalsund og Brønnøy finnes det dokumenterte forekomster til en verdi av 260 milliarder kroner. I Nord-Norge er mineralforekomstene anslått å være verdt omkring 1500 milliarder kroner. Som et ledd i oppfølgingen av «Nye byggesteiner i nord» har Regjeringen satt av 105 millioner kroner ekstra over en fireårsperiode til kartlegging av malm- og mineralressursene i Norge, med hovedfokus på nord.

Næringsliv og investorer må også kjenne sin besøkelsestid. Kinesernes strategiske satsing over store deler av verden har fått mye oppmerksomhet. Men EU er også i ferd med å våkne. Med omlag 20 prosent av verdens forbruk av mineralressurser, men bare 3 prosent av verdens produksjon er EU i en krevende posisjon.

Sveriges utenriksminister Carl Bildt inviterte til et høynivåmøte om ressursene i Barentsregionen i EU-parlamentet i Brussel 15. mars. Tema var råvaresituasjonen i Europa og ”hvorfor Barentsregionen er nøkkelen til Europas økonomiske framtid.” Målet med min deltakelse var å bidra til oppmerksomhet om de mulighetene som ligger særlig i Nord-Norge. Kan hende kan det også være mulig å se for seg bidrag fra EU til kunnskapsutvikling og infrastruktur.

Jeg er overbevist om at Barentsregionen, med sine menneskelige og naturgitte ressurser vil bli en enda viktigere region i Europa.

Store prosjekter er på beddingen og krever solide samarbeidspartnere. Interessenter utenfor regionen ønskes velkommen fordi det er i vår egen interesse.  

Økt utnyttelse av mineralressursene er avhengig av at transport og logistikkløsningene utvikles parallelt.  Samferdselsdepartementet har tatt initiativ til en utredning av det fremtidige transportbehovet i også på tvers av landegrensene. I Den nordlige dimensjon, et praktisk innrettet prosjektsamarbeid mellom EU, Norge, Russland og Island, er det også opprettet et partnerskap for transport og logistikk. Jeg mener det vil være viktig ikke bare å styrke nord-sør kommunikasjonen i Norge, men også å fremme øst-vest-kommunikasjon og maritimt samarbeid.

Klimaendringene er dramatiske, men åpner også for nye næringsperspektiver. I september 2010 var isforholdene slik at både Den nordlige sjørute og Nordvestpassasjen var seilbare. Dette kan også telle positivt med for utviklingen av mineralnæringen i nord og være et ytterligere argument for økt utskipning fra Sverige og Finland over norske havner.

Den første kommersielle skipslast med jernmalmkonsentrat gikk fra Kirkenes til Kina 4. september i fjor, og ankom Lianyungang etter 22,5 dager problemfri seilas, 17,5 dager mindre enn om reisen hadde gått gjennom Suez-kanalen. Det er planlagt nye seilaser til neste år. 15 skip har allerede meldt sin interesse.

Ifølge det britiske tidsskriftet ”Monocle” er Barentsregionen et av de fem mest lovende områder i verden for næringsvirksomhet. Barentsobserver, som er en sentral informasjonskilde for Barentssamarbeidet og utviklingen i nord, har i samarbeid med forskere, regnet ut at det vil kunne bli investert over 114 milliarder euro i regionen de neste ti år til næring og samferdsel.

I 2013 er det tjue år siden Barentsregionen ble opprettet. Det har siden skjedd en stille og gradvis revolusjon.  Samarbeidet har knyttet land og regioner sammen, skapt et unikt grenseoverskridende samarbeid og sterke folk-til-folk-kontakter som var utenkelige for tjue år siden. Det må være en hovedmålsetning å omsette denne fortroligheten og kontakten også til økt næringsaktivitet.

Barentsregionen har en velutdannet og høyt kvalifisert arbeidsstokk og sterke, kompetente utdannings- og forskningssentra, også innen avansert teknologi. Norge har mye å lære gjennom et tettere samarbeid med våre naboer.

Det er avgjørende at nye næringsmuligheter balanseres på en god måte mot eksisterende interesser og miljøhensyn. Vi må ha høy bevissthet om miljøproblemer, stille strenge miljøkrav og vise sensitivitet i forhold til urfolks og lokalbefolknings særlige interesser. Samtidig er det viktig at alle parter blir bedre kjent med hvordan prosessene kan kjøres og ulike hensyn kan avstemmes på en mest mulig forutsigbar måte. Usikkerhet skremmer bort potensielle investorer, og er heller ikke noen fordel for øvrige parter.

De regionale samarbeidsorganisasjonene og myndighetene vil være viktige for å legge til rette, men først og fremst trenger vi investorer og et aktivt næringsliv.