Folkemøte med Hillary Clinton i Europaparlamentet

Foto: European Parliament

Et sterkt EU var en essensiell partner for USA.
I motsetning til den avgåtte administrasjonen, var USA nå 100% dedikert til miljøsaken. Samarbeidet med Russland ville ikke underminere andre land i regionen. Konferansen i Sharm el-Sheikh hadde vært en stor suksess med signifikant EU-bidrag. For mye prosess og retorikk i internasjonal diplomati, en trenger mer og raskere handling.

EU-USA
Clinton holdt fram disse globale hovedutfordringene: finanskrisen, klimaendringer, energisikkerhet, truende epidemier og trafficking av mennesker. Det var avgjørende å finne internasjonale løsninger, og USA, EU og Russland måtte sammen finne konkrete samarbeidsformer.

Tross dagens økonomiske utfordringer hadde Europa aldri vært sikrere og mer framgangsrike. Det var viktig ikke å undervurdere vanskelighetene framover, men med en koordinert tilnærming var Clinton trygg på at oppgavene var overkommelige. Hun oppfordret de inviterte ”unge europeerne” til å bidra til å fortsette ”Europas mirakel”, noe hun understreket var bygget på lite annet enn hardt arbeid. Enheten i EU hadde imponert henne. Andre land måtte oppfordres til å benytte EU-modellen til å tenke bredere og knytte seg til felles saker.

Miljø, energi og Russland
På spørsmål om miljøsaken svarte hun at den nye amerikansk administrasjonen hadde utnevnt en spesialutsending for klimaendringer (Special Climate Change Envoy). Hun holdt dette fram som bevis for at USA, i motsetning til den avgåtte administrasjonen, nå var 100% dedikert til saken. Det gjaldt å ta igjen den tapte tiden bl.a. ved å legge til rette fra myndighetenes side for at det skulle lønne seg økonomisk også for den enkelte å investere i miljøet. Hun understreket at hun sa dette vel vitende om at en ikke var gjennom finanskrisen enda, men uttalte i den forbindelse: ”Never waste a good crisis”. Finanskrisen kunne være et viktig hjelpemiddel til å influere områder som klimaendringer og energisikkerhet.

President i Europaparlamentet Hans-Gert Pöttering, som ledet folkemøtet, benyttet her anledningen til å påpeke at Europaparlamentet i desember ferdigstilte sin lovgivning ift. klimaendringer og har nå ventet på at den nye amerikanske administrasjonen er på plass for å innlede et nært samarbeid.

På spørsmål om forholdet til Russland gjentok hun amerikansk støtte til Georgia og lovte at samarbeidet med Russland ikke ville underminere andre land i regionen. Hun nevnte at på NATO-møtet dagen før hadde en gjort et avgjørende vedtak for å revitalisere NATO-Russia Council som et viktig diskusjonsforum framover.

Midtøsten og terrorisme
Clinton besvarte et spørsmål om israelske bosetninger på Vestbredden med å si at slik virksomhet ikke var nyttig for fredsprosessen og var på hennes liste over saker hun ville ta opp med israelske myndigheter. Samtidig støttet hun Israel ved å påpeke at ingen land kunne inngå avtaler som svekket deres sikkerhet. Hun benyttet også anledningen til å understreke at konferansen i Sharm el-Sheikh hadde vært en stor suksess og takket EU for ”det signifikante bidraget til humanitær hjelp på Vestbredden og i Gaza”.

I forlengelsen av svaret gikk Clinton videre til å omtale terroraktivitet i Midtøsten og knyttet dette direkte til nettverk langs grensen av Pakistan og Afghanistan. Obama-administrasjonen gikk nå gjennom sin politikk på dette feltet (policy review) med tanke på å undersøke nærmere forholdet mellom de to landene.

En representant for walisisk uavhengighet stilte et spørsmål om mulig støtte til walisisk, skotsk og katalansk uavhengighet. Det kontante svaret var at Clinton hadde ingen planer om å blande seg inn i noen EU-lands indre anliggender.

Bedre internasjonale prosesser
Avslutningsvis understreket Clinton at demokratier måtte passe seg for ikke å bli altfor prosessorienterte og så overveldet av prosedyremessige forhold i beslutningsprosesser at en som konsekvens ble paralysert. Det skulle for eksempel en miljøkrise til for å samle nødvendig politisk vilje til å gjøre investeringer en kjente viktigheten av allerede 10-20 år tilbake i tid.

Pöttering benyttet sin sluttreplikk til å oppfordre Irland til å stemme ja til Lisboatraktaten.

I tillegg til folkemøte hadde Clinton et eget møte med kommisjonspresident Barroso, etterfulgt av et møte med høyrepresentant/generalsekretær Javier Solana, utenrikskommissær Benita Ferrero-Waldner, sittende formannskapsland Tsjekkias utenriksminister Karel Schwarzenberg og kommende formannskapsland Sveriges utenriksminister Carl Bildt. Dette møtet var i hovedsak viet finanskrisen.

Her varslet Clinton at president Obama vil delta på et uoffisielt toppmøte mellom USA og EUs medlemsland 5. april. Møtet vil følge like etter G20-møtet 2. april og NATO-toppmøtet 3 - 4. april i anledning 60-års jubiléet.

Kommentar
Hillary Clintons besøk ga startskuddet til et markert tettere forhold mellom EU og USA. Det var også slik det var tenkt fra den amerikanske EU-delegasjonen. Besøket var det høyest rangerte besøket til EU av en amerikansk president siden Reagans tid, og kommentarene i det såkalte Brusselmiljøet har vært svært positive. Protestene som gjerne fulgte på Condoleezza Rice’ NATO-besøk til byen uteble, og både folkemøtet og NATO-møtet dagen før ga Clinton stående applaus.

EP-president Pöttering var raus med ordene og påpekte bl.a. at med den nye amerikanske administrasjonen var det nok engang tydelig at USA og EU ”delte de samme verdiene”. Clintons tale kunne ”like gjerne vært holdt av en europeer”, mente han.

Det er all grunn til å tro at konkrete samarbeidsformer vil følge i kjølvannet av besøket. I tillegg til å innlede med å promotere et sterkt EU, understreket Clinton selv til media i etterkant av møtet at USA og EU til sammen står for halvparten av verdens BNP og 40% av handelen. Det var derfor nødvendig med en koordinert strategi rettet mot å stabilisere markedene og revitalisere økonomiene allerede i forkant av G20-møtet 2. april.

Samtidig utfordret hun EU-landenes politiske landskap noe ved å sammenlikne dets kompleksiteter med det amerikanske to-partisystemet og uttale at hun aldri hadde forstått flerpartidemokrati. Og hun tirret nok enkelte i EU-systemet da hun i forlengelse viste til at ”amerikansk demokrati hadde eksistert lengre enn europeisk demokrati”. Enkelte mediekilder hang seg opp i dette.

iEP6mars20091.jpg" border="0" />

Foto: European Parliament

Et sterkt EU var en essensiell partner for USA.
I motsetning til den avgåtte administrasjonen, var USA nå 100% dedikert til miljøsaken. Samarbeidet med Russland ville ikke underminere andre land i regionen. Konferansen i Sharm el-Sheikh hadde vært en stor suksess med signifikant EU-bidrag. For mye prosess og retorikk i internasjonal diplomati, en trenger mer og raskere handling.

EU-USA
Clinton holdt fram disse globale hovedutfordringene: finanskrisen, klimaendringer, energisikkerhet, truende epidemier og trafficking av mennesker. Det var avgjørende å finne internasjonale løsninger, og USA, EU og Russland måtte sammen finne konkrete samarbeidsformer.

Tross dagens økonomiske utfordringer hadde Europa aldri vært sikrere og mer framgangsrike. Det var viktig ikke å undervurdere vanskelighetene framover, men med en koordinert tilnærming var Clinton trygg på at oppgavene var overkommelige. Hun oppfordret de inviterte ”unge europeerne” til å bidra til å fortsette ”Europas mirakel”, noe hun understreket var bygget på lite annet enn hardt arbeid. Enheten i EU hadde imponert henne. Andre land måtte oppfordres til å benytte EU-modellen til å tenke bredere og knytte seg til felles saker.

Miljø, energi og Russland
På spørsmål om miljøsaken svarte hun at den nye amerikansk administrasjonen hadde utnevnt en spesialutsending for klimaendringer (Special Climate Change Envoy). Hun holdt dette fram som bevis for at USA, i motsetning til den avgåtte administrasjonen, nå var 100% dedikert til saken. Det gjaldt å ta igjen den tapte tiden bl.a. ved å legge til rette fra myndighetenes side for at det skulle lønne seg økonomisk også for den enkelte å investere i miljøet. Hun understreket at hun sa dette vel vitende om at en ikke var gjennom finanskrisen enda, men uttalte i den forbindelse: ”Never waste a good crisis”. Finanskrisen kunne være et viktig hjelpemiddel til å influere områder som klimaendringer og energisikkerhet.

President i Europaparlamentet Hans-Gert Pöttering, som ledet folkemøtet, benyttet her anledningen til å påpeke at Europaparlamentet i desember ferdigstilte sin lovgivning ift. klimaendringer og har nå ventet på at den nye amerikanske administrasjonen er på plass for å innlede et nært samarbeid.

På spørsmål om forholdet til Russland gjentok hun amerikansk støtte til Georgia og lovte at samarbeidet med Russland ikke ville underminere andre land i regionen. Hun nevnte at på NATO-møtet dagen før hadde en gjort et avgjørende vedtak for å revitalisere NATO-Russia Council som et viktig diskusjonsforum framover.

Midtøsten og terrorisme
Clinton besvarte et spørsmål om israelske bosetninger på Vestbredden med å si at slik virksomhet ikke var nyttig for fredsprosessen og var på hennes liste over saker hun ville ta opp med israelske myndigheter. Samtidig støttet hun Israel ved å påpeke at ingen land kunne inngå avtaler som svekket deres sikkerhet. Hun benyttet også anledningen til å understreke at konferansen i Sharm el-Sheikh hadde vært en stor suksess og takket EU for ”det signifikante bidraget til humanitær hjelp på Vestbredden og i Gaza”.

I forlengelsen av svaret gikk Clinton videre til å omtale terroraktivitet i Midtøsten og knyttet dette direkte til nettverk langs grensen av Pakistan og Afghanistan. Obama-administrasjonen gikk nå gjennom sin politikk på dette feltet (policy review) med tanke på å undersøke nærmere forholdet mellom de to landene.

En representant for walisisk uavhengighet stilte et spørsmål om mulig støtte til walisisk, skotsk og katalansk uavhengighet. Det kontante svaret var at Clinton hadde ingen planer om å blande seg inn i noen EU-lands indre anliggender.

Bedre internasjonale prosesser
Avslutningsvis understreket Clinton at demokratier måtte passe seg for ikke å bli altfor prosessorienterte og så overveldet av prosedyremessige forhold i beslutningsprosesser at en som konsekvens ble paralysert. Det skulle for eksempel en miljøkrise til for å samle nødvendig politisk vilje til å gjøre investeringer en kjente viktigheten av allerede 10-20 år tilbake i tid.

Pöttering benyttet sin sluttreplikk til å oppfordre Irland til å stemme ja til Lisboatraktaten.

I tillegg til folkemøte hadde Clinton et eget møte med kommisjonspresident Barroso, etterfulgt av et møte med høyrepresentant/generalsekretær Javier Solana, utenrikskommissær Benita Ferrero-Waldner, sittende formannskapsland Tsjekkias utenriksminister Karel Schwarzenberg og kommende formannskapsland Sveriges utenriksminister Carl Bildt. Dette møtet var i hovedsak viet finanskrisen.

Her varslet Clinton at president Obama vil delta på et uoffisielt toppmøte mellom USA og EUs medlemsland 5. april. Møtet vil følge like etter G20-møtet 2. april og NATO-toppmøtet 3 - 4. april i anledning 60-års jubiléet.

Kommentar
Hillary Clintons besøk ga startskuddet til et markert tettere forhold mellom EU og USA. Det var også slik det var tenkt fra den amerikanske EU-delegasjonen. Besøket var det høyest rangerte besøket til EU av en amerikansk president siden Reagans tid, og kommentarene i det såkalte Brusselmiljøet har vært svært positive. Protestene som gjerne fulgte på Condoleezza Rice’ NATO-besøk til byen uteble, og både folkemøtet og NATO-møtet dagen før ga Clinton stående applaus.

EP-president Pöttering var raus med ordene og påpekte bl.a. at med den nye amerikanske administrasjonen var det nok engang tydelig at USA og EU ”delte de samme verdiene”. Clintons tale kunne ”like gjerne vært holdt av en europeer”, mente han.

Det er all grunn til å tro at konkrete samarbeidsformer vil følge i kjølvannet av besøket. I tillegg til å innlede med å promotere et sterkt EU, understreket Clinton selv til media i etterkant av møtet at USA og EU til sammen står for halvparten av verdens BNP og 40% av handelen. Det var derfor nødvendig med en koordinert strategi rettet mot å stabilisere markedene og revitalisere økonomiene allerede i forkant av G20-møtet 2. april.

Samtidig utfordret hun EU-landenes politiske landskap noe ved å sammenlikne dets kompleksiteter med det amerikanske to-partisystemet og uttale at hun aldri hadde forstått flerpartidemokrati. Og hun tirret nok enkelte i EU-systemet da hun i forlengelse viste til at ”amerikansk demokrati hadde eksistert lengre enn europeisk demokrati”. Enkelte mediekilder hang seg opp i dette.