Kulturminister Åslaug Marie Haga

Framtida for norsk språk – statens rolle i norsk språkpolitikk

Trondheim, 22. januar 2000

Godtfolk!

Kjære språkfolk og målfolk !

Hyggelig å kunne delta på Noregs Mållags vinterseminar. Kort visitt til Trondheim i dag, men jeg ønsket å gjøre det for å understreke at jeg er opptatt av fremtiden for norsk språk – og få anledning til å treffe folk.

Forestillingen om at språket vårt er en truet art som må vernes, er nok sterkere og mer utbredt enn tidligere. Skal norsk språk overleve i nye tusen år? Eller vil stadig flere nordmenn gå over til å bruke engelsk, slik at norsk i løpet av de nærmeste generasjoner går helt i glemmeboka? Og i så fall, er ikke det bare utviklingens, internasjonaliseringens og framskrittets ubønnhørlige gang, som det kanskje ikke er noen grunn til å beklage i det hele tatt ?

La det være sagt med en gang: Jeg ser en rekke gode grunner til å motsette meg et angivelig framskritt av denne art, men jeg har på den annen siden ingen tro på at språket vårt virkelig står i alvorlig fare for å dø ut! Norsk vil nok bestå som kommunikasjonsmiddel mellom folk i Norge så langt fram som det i denne sammenheng gir noen mening å skue.

Språkdød er likevel et reelt og høyst aktuelt fenomen i verdensmålestokk. Av ca. 6 700 språk som ble registrert av det internasjonalt anerkjente språkleksikonet Ethnologue i 1996, var det nærmere 94 pst. som hadde mindre enn 1 million førstespråksbrukere. Hvor mange språk som vil forsvinne i løpet av de nærmeste år, kan vi vel bare gjette på, men jeg har forstått det slik at de som har greie på det regner med at språkdøden vil akselerere i årene framover.

I vår sammenheng er det grunn til å nære bekymring over at samisk er med blant de språk som Unesco har ført opp på sin liste over truede språk. Norsk er derimot ikke med på. Vi kan nok trygt slå fast at norsk er liv laga.

Ikke desto mindre er det all grunn til å være på vakt. For selv om det er liten fare for at språket vårt skal forsvinne, ser vi likevel tendenser til at engelsk er i ferd med å trenge norsk til side i enkelte sentrale bruksfunksjoner. I deler av næringslivet, på noen høyteknologiske områder, i forskning og kanskje i deler av høyere utdanning ser det ut til at det er et ikke ubetydelig press i retning å bruke engelsk i stedet for norsk.

Å bruke engelsk er til en viss grad både naturlig og nødvendig i en del slike sammenhenger. Å beherske engelsk og andre er bra og nødvendig . Nordmenn bør kunne mer språk. Viktig for norsk næringsliv og en forutsetning for internasjonal kulturutveksling og mellomfolkelig samkvem på alle plan. Men bruk av engelsk behøver ikke og må ikke skje i et slikt omfang at norsk trenges helt ut fra viktige funksjonsområder. Det er selvsagt den overdrevne og unødvendige bruk av engelsk i norsk sammenheng som er problemet. Vi må ikke komme dithen at norsk blir forvist til hverdagslivet, til familie- og vennekretsen, mens engelsk blir språket i utdannings- og arbeidsliv, og i kulturformidling, administrasjon og politikk.

La meg derfor slå klart fast:

Vi skal ikke vike en tomme fra det som må være det overordnede målet for vår språkpolitikk, nemlig å opprettholde norsk som kulturspråk og fullverdig bruksspråk på alle områder av samfunnslivet.

Dette dreier seg først og fremst om å hindre såkalt doménetap, at bruk av norsk språk blir trengt tilbake fra sentrale funksjonsområder, slik jeg her har vært inne på; men det er også et spørsmål om å motvirke et uhemmet inntak av engelske og andre fremmede språkelementer, slik at ikke språket vårt gradvis forvitrer innenfra. Det er ikke snakk om å bekjempe en naturlig utveksling av språkelementer, men å demme opp for en flom av fremmedelementer som ikke uten videre la seg innordne i det norske språksystemet. I Senterpartiets program for inneværende stortingsperiode heter det f.eks. at vi ønsker: økt bevissthet omkring bruken av utenlandske ord og uttrykk. Der det finnes fullgode norske ord, bør slike brukes.

I en kommentarartikkel i Nationen nyttårsaften skrev Gunnar Syverud blant annet følgende:

”Det er ikke noe galt med å beherske engelsk. Men uansett hvor internasjonalt orientert man er, kan man ikke fornekte språkets enorme betydning som kulturfaktor og identitetsmerke. En sivilisasjon uten eget språk kan knapt kalles sivilisasjon. Spør en franskmann i EU-kommisjonen i Brüssel om det er naturlig å innføre engelsk som unionsspråk, og du vil ikke få svar – bare et drepende blikk. Å ta vare på og dyrke sitt eget språk er ikke nasjonalisme i negativ betydning. Det er snarere å ta vare på sin identitet som nasjon – slik svært mange internasjonalt orienterte land er opptatt av (…).”

Dette kan jeg uten videre slutte meg til.

I forhold til flertallet av verdens språk er norsk et middels stort språk, men regnet fra toppen ligger vi visstnok bare på 142. plass. Noe verdensspråk er det så avgjort ikke tale om, og i forhold til den dominerende anglo-amerikanske kulturindustrien har Norge - sammen med mange andre - en kamp å føre på den internasjonale arena for å opprettholde vilkårene for de små og mellomstore språkenes levedyktighet og dermed for språklig og kulturelt mangfold i verdenssamfunnet.

Allerede i dag er det en overvekt av masseprodusert amerikansk materiale som fyller radio- og TV-kanalene i de fleste land. Dersom mindre språksamfunn ikke kan forsikre seg om at kanalene kan formidle programmer med materiale som gjenspeiler egen kultur og eget språk, er det på sikt en trussel mot små nasjoners kulturelle egenart.

For USA er musikk-, fjernsyns- og filmproduksjon en av de aller største eksportartikler, og amerikanerne ønsker å fjerne alt som hindrer økt amerikansk eksport. Ett slikt hinder finnes i EUs TV-direktiv, som er en del av EØS-avtalen, der det stilles krav om at minst 50 pst. av programmene i gitte kategorier skal være europeiske produksjoner. Dette oppfatter amerikanerne som en handelshindring, som i praksis er med på å begrense deres tilgang til det europeiske markedet.

Verdens handelsorganisasjon WTO har som utgangspunkt at en friere men regulert verdenshandel er et gode. På mange områder ja, men regjeringen mener at det finnes handelsområder der folks hverdagsliv faktisk er tjent med ordninger som gir et vern om sårbare verdier. De mindre landenes språk og kultur er et slikt område. Store land som Frankrike og Canada er enige med oss i dette. Også de legger vekt på at kulturelt mangfold er så viktig for utviklingen i verden at den må hegnes om. Derfor kan ikke kulturprodukter betraktes som vanlige handelsvarer. Meget viktig.

Det er ellers særlig i Unesco at det arbeides med sikte på å utvikle en strategi for å fremme språklig og kulturelt mangfold, her særlig med tanke på de mange informasjonsnettverkene. Et utkast til erklæring om dette ventes behandlet på generalkonferansen i 2001. Norge støtter dette arbeidet. Vi har også trappet opp vårt internasjonale engasjement gjennom deltakelse i et uformelt kulturministerforum som ble etablert etter initiativ av Canadas kulturminister Sheila Copps i 1998, og som spesielt skal se på hvordan man tar vare på det kulturelle mangfoldet. Min statssekretær deltok på et viktig møte i dette forumet i Mexico i september, og i desember var Norge representert på et ekspertmøte i Ottawa i Canada. Arbeidet er forankret i FNs handlingsplan for kultur og utvikling.

Den teknologiske utviklingen gir oss mange muligheter vi skal være glad for, men samtidig er det ingen tvil om at ny teknologi og nye medier representerer en trussel for små språksamfunn. Også lokale kulturaktiviteter og tradisjoner står i fare for å bli mer og mer ensartede i kommersialiseringens og globaliseringens kjølvann. Mye vil gå tapt dersom amerikanske såpeoperaer og lettere underholdning blir den dominerende kulturelle påvirkningsfaktor som resultat av internasjonalt samkvem.

Forflatning og ensretting av kulturen skaper en fargeløs verden. Kulturell egentrygghet - det å kunne føle stolthet og glede seg over verdien av sitt eget kulturelle opphav - er avgjørende for at også møtet med andre kulturer skal bli positivt. Det gir økt nysgjerrighet og gjør oss mer globale i vår tankegang. Men det forutsetter altså at vi opprettholder det kulturelle mangfoldet, og da må vi ikke stille oss slik at de største kapitalkreftene uhemmet får overkjøre den kulturelle identitet som er vokst fram gjennom en lang historisk utvikling.

Et beslektet hovedområde i arbeidet med å sikre framtida for norsk språk kan angis gjennom stikkordet språkteknologi. Det er antatt at koplingen mellom språk og informatikk vil prege den teknologiske utviklingen i årene framover. Teknikker som talegjenkjenning, syntetisk tale, diktering, maskinoversetting og avanserte søkesystemer vil være grunnleggende elementer i moderne informasjonsteknologi. Mye tyder på at disse hjelpemidlene vil komme til å styre vårt daglige liv over et bredt felt.

Språkteknologi ble allerede i Voksenåsen-erklæringen framhevet som et satsingsområde, og de kulturpolitiske utfordringene er nærmere beskrevet i den stortingsmeldingen om målbruk i offentlig tjeneste som regjeringen la fram ved årsskiftet 1997-1998. I statsbudsjettet for inneværende år er det bevilget midler for å etablere et sekretariat for norsk språkteknikk i tilknytning til Norsk språkråd, og to nye stillinger blir utlyst i disse dager.

I arbeidet med å legge til rette for språkteknologiske produkter og anvendelser basert på norsk språk, må det selvsagt være et bærende prinsipp å ivareta den likestillingen mellom målformene som er en integrert del av vår offisielle språkpolitikk. Vi må ikke gå i den fella at vi tror det er så vanskelig å hevde det norske språkets stilling på dette området at vi i praksis gir nynorsken på båten. Det er all grunn til å anta at det er området teknologibasert språkbruk som blir selve prøvesteinen for måljamstillingen i årene framover.

Den norske språksituasjonen med to likestilte målformer der den ene i praksis er såpass dominerende i forhold til den andre, byr selvsagt på noen ekstra utfordringer også på dette feltet. Men vi må ikke av den grunn resignere, og alt i utgangspunktet renonsere på de krav og forutsetninger som vi ellers bygger på i vår språkpolitikk. Det er også lett gjort å overdrive vanskene. Derfor må vi holde fanen høyt og ha målet klart for øye. (Og det er blant annet - slik det er slått fast i den nevnte stortingsmeldingen - at vi skal kunne tilby både nynorsk- og bokmålsbrukere gode redskaper til støtte for språkbehandling, og tilby relevante informasjonstjenester o.l. på begge målformer.)

Som mange antakelig er kjent med, er staten i ferd med å engasjere seg i utviklingen av et senter for språkteknologi på Voss, og jeg har registrert at det i denne forbindelse er satt spørsmålstegn ved om måljamstillings-hensynet blir ivaretatt.

Jeg skal ikke gå inn i teknikaliteter bare si at regjeringen har lagt til grunn som et premiss for sin deltakelse at det må tas fullgodt hensyn til de språkpolitiske målsettingene som likestillingen mellom målformene våre representerer.

Et av problemene vi lenge har slitt med når det gjelder måljamstillingen, er at de store datavareprodusentene bare lager programmene sine på et fåtall språk. Norsk språkråd har nylig satt i gang en utredning med sikte på å fremme vanlige brukerprogram på nynorsk – dvs. program der grensesnitt, hjelpefiler og meldinger er på nynorsk. Utredningen tar sikte på å besvare følgende fire spørsmål:

• (1) Hva innebærer det rent teknisk å oversette et dataprogram til et annet språk?
• (2) Omtrent hvor mye koster det?
• (3) Hvor stort er markedet for nynorsk programvare (offentlig og privat sektor)?
• (4) Hvilke virkemidler kan staten ta i bruk for å sikre at vanlige brukerprogram foreligger på begge målformer?

De to første delene av utredningen er i hovedsak fullført og viser at dersom et språk har utviklet den nødvendige terminologi, kan arbeidet med å oversette dataprogram rasjonaliseres mye ved bruk av maskinoversettelse.

Norsk språkråd har også tatt for seg det faktum at nynorsk i dag er sterkt underrepresentert i offentlige informasjonstjenester på nettet. Systematiske søk som Språkrådet gjennomførte i begynnelsen av 1999, tydet på at bare ca. 10 pst. av informasjonen på informasjonstjeneren ODIN (Offentlige dokumenter i Norge) var på nynorsk. Dessuten er alle menytekstene og nesten alle andre faste tekster på bokmål.

Om kort tid vil imidlertid ODIN framstå i ny skikkelse, blant annet med nye søkefunksjoner. Statens forvaltningstjeneste har varslet at nye ODIN også vil ha en del menyer og rammetekster på nynorsk, videre at det skal være mulig å søke etter dokument på ulike målformer eller språk (f. eks. nynorsk, bokmål og samisk).

I disse dager er det ellers åpnet en ny nett-tjeneste, informasjonsporten norge.no. Dette er en felles inngang til informasjon fra staten og kommunene, og er et samarbeidstiltak mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Kommunenes Sentralforbund. Her er det lagt stor vekt på likestilling mellom bokmål og nynorsk. I inngangsmenyen vil en kunne velge mellom bokmål, nynorsk og engelsk, og en del av den sentrale informasjonen vil foreligge både på bokmål og nynorsk.

Dette fører meg over i en omtale av det tilsynsarbeidet som Kulturdepartementet er tillagt etter lov om målbruk i offentlig tjeneste.

Fra 1994 har store deler av dette arbeidet vært delegert til Norsk språkråd. Arbeidsdelingen mellom Språkrådet og departementet er slik at Språkrådet innhenter og følger opp rapporter om målbruk fra statsorganer under departementsnivået, mens vi selv har beholdt arbeidet med å passe på de andre departementene.

Overføringen av tilsynsoppgaver til Språkrådet skjedde i 1994. Vi har i departementet et svært godt inntrykk av den måten Språkrådet har drevet tilsynsarbeidet på, og jeg vil benytte anledningen til å berømme den innsats og arbeidskraft som her har vært nedlagt, dette desto mer som vi jo alle vet at slikt tilsynsarbeid ikke gjør at man blir like populær i alle kretser.

Men uansett hvor godt tilsynsarbeidet drives, er det hvert enkelt statsorgan selv som til sjuende og sist har ansvaret, og det er ikke Språkrådet å klandre at situasjonen fortsatt er lite tilfredsstillende. Det står fortsatt mye igjen før alle statsorganer har oppfylt det som burde være en selvfølge, nemlig at minstekravene i lov og forskrift skal etterleves. Noe mindre enn det går ganske enkelt ikke an.

Språkrådet har nå satt inn ytterligere ressurser og påbegynt en prosjektbasert ekstrainnsats som tar sikte på å få de fleste sentrale statsorganer til å oppfylle kravene i målloven innen utgangen av år 2001.

Ellers må jeg bekjenne at heller ikke alle departementene har gjort det som kreves for å etterleve de minstekrav målloven setter til bruk av nynorsk. Her er det nødvendig med et nytt krafttak, og Kulturdepartementet vil i løpet av kort tid ta affære overfor de departementene som ikke har gjort jobben sin.

Som dere sikkert er kjent med, pågår det et arbeid for å se nærmere på en del spørsmål knyttet til virkeområdet for målloven. Både Noregs Mållag og Riksmålsforbundet er representert i den arbeidsgruppen som departementet har nedsatt, og det er ventet at arbeidet vil være fullført i løpet av våren 2000. Deretter blir det opp til departementet å vurdere de anbefalinger som blir lagt fram.

Når vi ellers snakker om statens rolle i norsk språkpolitikk, er det uten tvil Norsk språkråd som er det viktigste redskapet vi har. Språkrådet sprang ut av en bestemt språkpolitisk situasjon, og både selve rådssammensetningen og organiseringen for øvrig er ennå preget av den situasjonen som hersket på 1960- og 70-tallet. Vi drøfter nå om ikke tiden er inne til å foreta endringer og tilpasninger som kan gjøre Språkrådet til et enda mer slagkraftig redskap med tanke på en annerledes språkpolitisk situasjon og de nye utfordringer som står foran oss. Vi vil i løpet av våren starte en bred gjennomgang av aktuelle problemstillinger og vi ha kontakt med en rekke interessegrupper og språkmiljøer. Noregs Mållag er selvsagt en av de mange instanser vi vil snakke med.

Gjennom kulturpolitikken ønsker Regjeringen å utvikle folks kulturelle egentrygghet. Det dreier seg blant annet om å se verdien av sin egen dialekt, sitt lokalsamfunn – ja av hele det pulserende folkelivet en har omkring seg. Trygghet for egen identitet og kultur er en viktig ballast i møte med andre kulturer. Flerkulturell toleranse er avgjørende for harmoni og konfliktforebygging både i og mellom nasjoner. All erfaring viser at det ikke er smeltedigelen, men respekten for den gode mosaikk som hindrer rasisme og utvikling av hat mellom folk og nasjoner. Det er mangelen på vilje til å akseptere kulturforskjeller, også språkforskjeller, som forårsaker mye av den vold og de lidelser vi ser i verden omkring oss. Arbeidet for språklig toleranse er en del av den helhet av tiltak som må til for å motvirke slik konflikt og vold.

Mange har sterke meninger om språkspørsmål også her i landet - ikke minst her i landet skulle jeg kanskje si - selv om den språkstriden som har foregått gjennom store deler av 1900-tallet, aldri antok voldelige former – slikt har vi heldigvis ikke tradisjoner for. Og etter hvert er den norske språkstriden blitt avløst av en tilstand av relativ språkfred og dermed en større fordragelighet. Det må ikke bli for stille, vi må ha debatt. De vi må jobbe for er ikke stillhet men større toleranse overfor andres språksyn, språkpolitiske vurderinger, og språklige bakgrunn. Utviklingen av språklig sjøltillit er i så måte et sentralt stikkord.

Etter min mening går det ikke an å framheve språklig toleranse, språklig kvalitet og språket som kulturarv uten å bygge videre på det faktum at vi i Norge har to levende skrifttradisjoner som begge er en integrert del av det som i dag må rommes i begrepet norsk språk. Vi har her en historisk arv å ta vare på; det gjør vi ikke ved f.eks. å tillate vår ungdom å velge bort den skriftlige sidemålsopplæringen i skolen, slik det av og til tas til orde for i visse politiske leirer. Å velge bort sidemålet – denne minste motstands vei – skulle liksom være et middel til å bedre elevenes skriveferdigheter, ved at de fikk lov å konsentrere seg om hovedmålet. Vi kan ganske enkelt ikke være bekjent av et slikt amputert syn på den felles kulturarven som morsmålet vårt representer.

Her er faktisk avisen VG langt mer kulturbevisst enn mange andre innflytelsesrike deltakere i samfunnsdebatten.

VG har flere ganger gått ut til forsvar for nynorsk språk og kultur, blant annet i en lederartikkel 31. august i fjor, i anledning av at Oslo-byrådet ville søke Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om rett til å frita elevene i grunnskolen og videregående skole for den obligatoriske sidemålsopplæringen. Ifølge byrådslederen var det en bred oppfatning i bystyret at sidemålet ikke hadde livets rett; det burde bli valgfritt.

- ”Stakkars Oslo bystyre”, repliserte VG – ”det må være overbefolket av representanter utens sans for tradisjoner og kulturelle verdier! (…) ”Språket er en vesentlig del av vårt kulturforsvar”, (…). [Det er] avgjørende å gi alle barn og unge som vokser opp i Norge solid opplæring i norsk språk – i begge norske målformer.”

Selvsagt har jeg også merket meg den uttalelse som Kongen kom med i intervjuet med Norsk Tidend i fjor: Så lenge vi har to skriftmål i landet, må vi lære å mestre begge. Derfor er det rimelig å opprettholde sidemålsundervisningen i skolen.

Jeg tror vi vil ha en situasjon med to skriftmål her i landet i all overskuelig framtid. Det skal vi se på som en rikdom, ikke som en byrde!

Med dette ønsker jeg lykke til med seminaret!