Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Friluftsliv i fokus

Innledning på FRILUFTSRÅDENES LANDSFORBUNDS 10-ÅRSJUBILEUMS-KONFERANSE, 20. SEPTEMBER 1996, VETTRE - ASKER

Først av alt vil jeg få gratulere Friluftsrådens Landsforbund (FL) med sitt 10 års jubileum; det er en glede for meg å få lov til å holde innlegg på denne jubileumskonferansen.

Jubilanten - en driftig 10 åring

10 år er kanskje ingen alder i organisasjonssammenheng, men de interkommunale friluftsrådene som landsforbundet organiserer, har som kjent sin historie helt tilbake til 30-tallet. Den gangen så noen framsynte personer at det var behov for å ta vare på en av verdens flotteste fjorder og skjærgårder for friluftsliv, og de forsto at hele Oslofjorden - fra svenskegrensa til Telemark - måtte betraktes som en helhet. Det var et pionerarbeid for regionalt samarbeid og naturvern som startet med opprettelsen av det første friluftsrådet, Oslofjorden Friluftsråd, i 1933. Feiringen av FL er derfor like mye en feiring av det organiserte interkommunale friluftslivsarbeidet.

På dette feltet som på så mange andre områder i samfunnet, startet det opp gjennom frivillig innsats. Først seinere kom det offentlige skikkelig på banen, og det første samlede uttrykket kom med Friluftsmeldinga på slutten av åtti-tallet. I denne meldinga er også det interkommunale friluftslivsarbeidet og de interkommunale friluftsrådene omtalt: "Miljøverndepartementet ser positivt på slike ordninger" heter det temmelig nøkternt og byråkratisk i meldinga. Friluftsrådenes Landsforbund var da så vidt født. Det skjedde på rådenes landskonferanse i Ålesund i 1986, og FL har siden meldinga ble drøftet i Stortinget høsten 1988 i sannhet markert seg som vaktbikkje og pådriver overfor departement og direktorat. Men ikke bare det; gjennom FL har det offentlige også hatt en meget konstruktiv samarbeidspartner i svært mange sammenhenger. Jeg vil særlig trekke fram innsatsen i forbindelse med DN's handlingsplan for friluftsliv i 1991 og i den revisjonsprosessen som handlingsplanen nylig har gjennomgått.

Vi har imidlertid også hatt gleden av å registrere FL's arbeid den andre veien - utover i samfunnet og nedover til lokalnivået. Det er i FL's korte levetid kommet til flere interkommunale friluftsråd; i 1991 var det 10 råd, i 1996 er tallet kommet opp i 14. Rådene omfatter nå 125 kommuner med 2.5 millioner mennesker. Det sier ganske mye om nedslagsfeltet for FL's arbeid. Innenfor rådsfamilien er det store variasjoner når det gjelder arbeidsfelt, men under FL- paraplyen er det skapt nettverk, kompetanseheving og fornyelse, noe som uten tvil øker rådenes påvirkningskraft lokalt og regionalt.

Tradisjonelt forbinder vi friluftsrådene med arealsikring, tilrettelegging og drift; nå ser vi at rådenes arbeid i økende grad også retter seg utad mot publikum for å gjøre områdene kjent. Jeg aner at det er kunnskap om og kjærlighet til de naturherligheter og kulturhistoriske verdier dere forvalter - det være seg i Oslofjorden, på Finnskogen eller i Salten - som ligger i bunnen for Naturvette-opplegget som dere lanserte i fjor.

Friluftslivet i fokus

Friluftslivet som samfunnsinteresse kom uten tvil sterkere i fokus etter stortingsmeldinga, og dette skyldes bl.a. bedre organiserte friluftslivsinteresser både innenfor FL og innenfor FRIFO. En økonomisk satsing som Friluftslivets år hadde ikke vært mulig uten dette apparatet å spille på, og Friluftslivets år i 1993 ble en suksess både målt med antall arrangementer og i mediaomtale. Friluftslivets organisasjoner - herunder friluftsrådene -var også i høy grad med på å gi innhold og tyngde til Naturvernårets budskap - både det som gjaldt allemannsretten og det som gjaldt biologisk mangfold. Naturvettene er et godt eksempel i så måte. Med mer enn 50 000 påmeldte barn bare i 1995, må "Naturvettene" sies å ha truffet.

Naturvernåret ble, takket være initiativ fra FL, også et merkeår når det gjelder forvaltningen av offentlige friluftslivsområder. For første gang ble "Årets friluftslivsområde" kåret. Blant 100 kandidater ble det pekt ut to vinnere, Auglend friluftsområde i Eigersund og Nørdalen natur- og kultursti i Os, områder som på hvert sitt vis er godt utstyrt med kvaliteter fra naturens side, og som skjøttes nennsomt og etter plan. Dette tiltaket har utvilsomt betydd mye for å øke kvalitetsbevisstheten både hos eiere og brukere av de offentlige friluftsområdene.

Neste år skal stå i kulturminnevernets tegn. Da er det først og fremst kulturminneorganisasjonenes år. Også kulturminnevernet trenger et bedre organisert frivillig apparat ute i samfunnet. Jeg er for øvrig ikke et øyeblikk i tvil om at større oppmerksomhet omkring og omsorg for kulturminnene samtidig vil komme friluftslivet til gode. Vi har allerede erfaring for at så er tilfelle. Tenk bare på den nye turkulturen som er i ferd med å vokse fram i kjølvannet av at pilegrimsrutene mot Trondheim blir gjenoppdaget. Det er interessant å se hvordan denne koblingene av natur, kultur og friluftsliv fenger både lokalt og nasjonalt; ikke minst er det interessant å se Kirkens store engasjement i "Pilegrimsled-prosjektet". Jeg har også merket meg at friluftslivets organisasjoner har begynt å se med nye øyne på kysten og mulighetene for friluftsliv her. Dette virker spennende, ikke minst med tanke på at kystens kulturminner er valgt som en av hovedsatsingene i Kulturminneåret. Kulturminneåret vil også være en god ramme for en ny kåring av "årets friluftslivsområde", denne gangen med vekt på kulturminner.

Friluftsliv - en populær aktivitet

Det er vel ingen tvil om at friluftsliv har en posisjon i det norske samfunnet. Undersøkelser de siste årene viser at friluftsliv er blant de fritidsaktiviteter som har størst oppslutning i befolkningen. Både menn og kvinner, unge og eldre driver friluftsliv i en eller annen form, først og fremst rolige aktiviteter som bading og soling, kortere turer i skog og mark. Det er selvsagt ulike preferanser og ulike muligheter alt eller hvem en er og hvor en bor.

Et av hovedmotivene for å drive friluftsliv er å komme bort fra stress og mas og å oppleve naturens stillhet og fred. Friluftsliv viser seg også å være sunt - bl.a. i den forstand at svært få fritidsulykker er knyttet til naturbruk - bare 2.8 %. En undersøkelse i juni i år viser 1/4 av all nærtransport med personbil gjelder transport til og fra friluftsområder, besøk etc. I tillegg kommer helge/feriekjøring på 12.8%. Dette kan tolkes dit hen at det å komme ut er viktig for folk, men det kan også indikere mangel på tilfredsstillende friluftsområder innen gang- og sykkelavstand.

Kunnskapen om friluftsliv og fritidsbruken av natur er foreløpig mangelfull og spredt, og data fra ulike typer undersøkelser er ofte usammenlignbare. Fra i høst skal vi imidlertid starte opp undersøkelser etter et opplegg som kan gi oss bedre grunnlag for å følge utviklingen av naturbruken over tid.

Allemannsretten - et kjent begrep

Friluftslivet hviler på allemannsretten, og hvordan står denne retten i dag? Undersøkelser i forbindelse med Naturvernåret viser at kunnskapen blant folk er ganske god, og at den faktisk økte i løpet av året. Kjennskap til hva som menes med allemannsretten steg fra 58% til 67% fra januar 1995 til januar 1996, og mange hadde også fått med seg hvor de kan få svar på spørsmål om allemannsretten.

Også media engasjerer seg etter hvert på en positiv måte for allemannsretten. Diskusjoner om avgift på naturbruk får plass i spaltene. Det er også eksempler på at lokalpressen går grundig og konkret til verks for å undersøke tilgjengeligheten for allmennheten til strandsonen. Det har bl.a. skjedd i Vestfold der både allmennhet, kommunen og grunneiere er kommet til orde (Østlandsposten - Larvik kommune). Slik kan media på en god måte bidra til folkeopplysning når det gjelder de rettigheter og plikter som følger av friluftsloven. Fra Miljøverndepartementets side forventes det for øvrig at kommunene som myndighet for arealplanlegging har et bevisst forhold til friluftsinteressene, og da særlig i strandsonen. Kystsoneplanlegging er et godt virkemiddel i så måte, og vi registrerer at stadig flere kystkommunene tar dette i bruk.

Friluftsloven - et blant flere virkemiddel for kommunene

Dere har vel alle registrert at friluftsloven nå har gjennomgått visse endringer - kanskje ikke de helt store tingene; likevel er de vedtatte lovendringene vesentlige. Loven har nå fått sin formålsparagraf, og hensyn til natur er tatt inn i § 11 om ferdselskultur. Kommunens ansvar og rolle er klarere definert. Sammen med plan- og bygningslov, lakse- og innlandsfiskelov og viltlov har kommunen nå gode virkemidler for å føre en målrettet friluftslivspolitikk. Selve rettsgrunnlaget står fast; det har ikke skjedd noen svekkelse av allmennhetens rettigheter gjennom denne lovendringen. Pliktene som følger av loven er derimot sterkere presisert i og med at hensynet til natur nå omtales eksplisitt. I departementet arbeider vi med et nytt rundskriv om friluftsloven for å gi kommunene bedre holdepunkter for sitt arbeid. Det er imidlertid viktig at det alltid finnes en våken opinion som følger med og reagerer på forhold som kan bety uthuling og innsnevring av allemannsretten.

Jeg vil for øvrig minne forsamlingen om at Miljøverndepartementet i utgangspunktet ønsket en "kvassere" friluftsluftslov - Det utkastet som var ute på høring foreslo bl.a. en hjemmel for vern av områder til friluftsmark på privat grunn. Dette forslaget falt; tida var ennå ikke moden. Jeg er fortsatt av den oppfatning at vi må se oss om etter supplerende virkemidler for å sikre og forbedre mulighetene for friluftsliv. Allemannsretten er som vi vet, uhyre følsom og sårbar overfor arealbruksendringer, det være seg utbyggingstiltak eller forskyvninger mellom innmark og utmark.

Friluftslivets arealbehov

Arealsituasjonen for friluftslivet i dag er tvetydig. På noen områder kan vi snakke om svekkelse - på andre måter om forbedringer. Vi mangler fremdeles de helt gode måleinstrumenter for å følge utviklingen. Vi vet jo at inngrepsfrie områder i Norge er gått vesentlig tilbake i løpet av de siste ti-årene. På den annen side har vegbygging økt tilgjengeligheten til natur. Men det er vel i dag enighet om at vi ikke trenger flere veger av hensyn til friluftslivet!

Endringer i landbruket - arealbruk og driftsformer - påvirker mulighetene for friluftsliv - det er ikke alltid like lett å komme seg til utmarka gjennom jordbruksområdene. Derfor er det bra at landbruksmyndighetene gjennom sine virkemidler oppmuntrer gårdbrukere til å åpne og tilrettelegge ferdselsveier. Her tror jeg det kan være et stort potensiale for forbedringer framover.

Utviklingen i strandsonen har generelt sett gått utover mulighetene for friluftsliv. De mange i og for seg små inngrepene og byggetiltakene har etter hvert avskåret allmennheten fra sjøen mange steder. På den annen side er det gjennom skjærgårdsparkene og på annen måte, sikret mer enn 500 områder for friluftsliv bare på strekningen Grenland - Lindesnes. Stadig flere løpemeter med kyststier slynger seg fram der det før var mer eller mindre stengt for ferdsel. I byene - der fortetting som oftest har skjedd på bekostning av grønne lunger - ser vi en voksende vilje til å ta vare på natur. De fem miljøbyene er aktive i faglig utvikling av "grønn planlegging", og gjennom friluftspakkemidler bidrar staten slik at byene får fortgang i gjennomføring av tiltak. Ofte er det sammenbinding av turveglenker som står høyest på byenes prioriteringslister. Dette er tiltak som kommer mange til gode.

Drivkrefter og hvordan møte dem

Selv om mye er bra på friluftslivsfronten, er det likevel all grunn til å være på vakt! I en verden der endringer skjer i raskt tempo og spesialisering tvinger seg fram på de fleste områder, kreves det betydelig innsats dersom en ønsker å ta vare på og holde vedlike verdier, rettigheter, goder av grunnleggende og mer allmenn karakter.

De verdier og rettigheter som det enkle, naturvennlige friluftslivet hviler på, er følsomme overfor sterke drivkrefter i dagens Norge. Noen stikkord kan være sentralisering, urbanisering og kommersialisering. Naturen taper fortsatt i kampen om arealer til bolig, næring og transportformål. Familiene - ikke minst barna - lever en gjennomorganisert og travel hverdag - ofte preget av transport og inneliv. Naturen er borte fra hverdagen både i fysisk og mental forstand; folk blir fremmede overfor prosesser i naturen. På den annen side stiger verdien av norsk natur som reiselivsprodukt; det dukker stadig opp nye naturbaserte produkter som fenger i et kjøpesterkt marked både hjemme og ute. Dette har mange implikasjoner: Jakt- og fiskerettigheter stiger i verdi, og dette kan gå utover vanlige folks muligheter. Kravene til komfort og utstyr øker, behov for ulike typer "infrastruktur", f.eks. motorisert transport, presser seg fram, og risikofylte aktiviteter vinner terreng. Vi kan ikke uten videre regne med at folk kjenner til og respekterer de lover og regler som gjelder naturbruk i Norge, og det er heller ikke gitt at folk har de mest grunnleggende ferdigheter for å klare seg ute. Sannsynligheten både for ulykker og lovbrudd er med andre ord økende.

Det er derfor et godt steg i riktig retning at vi nå har fått på plass det juridiske grunnlaget for opprettelsen av Statens naturoppsyn. Nå i høst regner jeg med at Statens naturoppsyn blir formelt opprettet, og vi tar sikte på å gi signaler om innholdet og om organiseringen av oppsynet i budsjettet for 1997. Loven om statlig naturoppsyn omfatter også oppgaver knyttet til friluftsloven. Vi tenker oss videre at oppgaver som angår forvaltning av skjærgårdsparkene skal kunne dekkes av oppsynet.

Revidert handlingsplan for friluftsliv

På denne bakgrunn vil utfordringene framover være knyttet til bevaring av det verdimessige, rettslige og arealmessige grunnlag for det naturvennlige friluftslivet på tross av sterke urbaniserings- og kommersialiseringskrefter. Dette er utgangspunktet for DN's reviderte handlingsplan for friluftsliv mot år 2000, og planen drøfter utfordringer og muligheter både for miljøvernmyndigheter og andre. Ved at de viktigste medspillerne både innenfor det offentlige og blant de frivillige organisasjonene har deltatt i revisjonsarbeidet, er det lagt et godt grunnlag for videre samarbeid på alle nivåer. På denne måten representerer handlingsplanen et meget nyttig dokument.

Det er vel allerede alminnelig kjent at skoleverket og helsesektoren krever økte offentlige ressurser i årene framover. Vi står overfor store og viktige utfordringer på disse feltene. Fra vårt ståsted bør vi kunne forvente at skolemyndighetene bruker ressursene slik at barn og unge sikres kontakt med natur og muligheter for friluftsliv gjennom skolen. Grunnlaget for dette er lagt bl.a. innenfor det vi med et samlebegrep kaller "miljølære". Videre vil vi nok ha forventninger om at forebyggingstiltak og helsefremmende arbeid får en mer framtredende plass innenfor helsesektoren. Vi ser fram til at helsemyndighetene etter hvert kommer sterkt på banen når det er fare for at nedbygging av natur "går på helsa løs". Friluftsliv og helse er nå satt høyt på dagsorden i samarbeidet mellom Miljøverndepartementet og Sosial- og helsedepartementet; natur som helseressurs og friluftsliv som helsepolitisk virkemiddel skal bl.a. drøftes på et seminar i midten av oktober.

Friluftslivet innenfor det nye miljøvernet

Jeg er klar over at mange forventer at det nå med utgangspunkt i DN's revisjonsarbeid skal komme en ny stortingsmelding om friluftsliv. Jeg har vurdert dette og er kommet til at det ikke bør fremmes en særskilt melding om friluftsliv. Det vil være riktigere å behandle friluftsliv i mer overordnet miljøvernpolitisk sammenheng. Den friluftsmeldinga som foreligger, slår fast prinsipper og setter opp mål som det ikke er noen grunn til å fravike eller ta opp til ny diskusjon nå. Det gjelder bl.a. den velferdsmessige betydningen av allemannsretten, verdien av jevn fordeling av muligheter til jakt og fiske, og ikke minst natur i nærmiljø som en av forutsetningene for å nå målet om friluftsliv for alle. Dette er for øvrig tema som er satt på dagsorden i Arbeiderpartiets nye programforslag.

1997 blir et merkeår for miljø og utvikling. Da er det 25 år siden FN's store miljøkonferanse ble holdt i Stockholm, det er 10 år siden Brundtland-kommisjonen la fram sin rapport, og det er 5 år siden Rio-konferansen der det ble vedtatt et program - Agenda 21 - som peker inn i et nytt århundre. På en spesialsesjon i FN neste år skal alle land rapportere om sin oppfølging av Agenda 21.

Miljøvernpolitikken i Norge har gått gjennom flere faser siden den for alvor kom på dagsorden. Nå er vi igjen inne i en endringsfase der livskvalitet og de verdiene som ligger i natur- og kulturarven kommer stadig sterkere i fokus. Forhold som rettferdighet, trygghet, tilhørighet, trivsel og identitet vil bli sentrale miljøvernutfordringer. Dermed får friluftslivspolitikken sammen med kulturminnevernet en ny relevans og økt tyngde i politikkutformingen framover.

Slik jeg ser det, er det to vektige grunner til å plassere og utdype friluftslivspolitikken innenfor det samlede miljøvernet: For det første betydningen av å verne om naturen som helseressurs og kilde til økt livskvalitet. For det andre: å verne om det verdigrunnlag våre friluftslivstradisjoner hviler på. Det handler i korthet om å holde vedlike og formidle videre kunnskap, ferdigheter og holdninger som fremmer hensynsfull og naturvennlig adferd, skaper miljøvernansvar og gir livskvalitet og helse med på kjøpet. Skal vi lykkes i dette, må forholdene legges til rette slik at denne kompetansen læres gjennom familien, i barnehager og i skolen. Og slik kompetanse læres ikke primært gjennom bøker, men gjennom den praksis en som liten får i samvær med voksne og andre barn ute. Det bør bli et mål at alle barn skal kunne vokse opp i nærheten av en "hundremetersskog" der det finnes utfordringer både for kropp og sjel og intellekt, og det bør være mulig for familier å nyte friluftslivets gleder i helger og ferier uten å eie egen hytte, bil eller båt.

I 1997 vil jeg legge fram to stortingsmeldinger, en ny melding om den regionale planlegging og arealpolitikken og en melding om miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling. Begge vil ta opp spørsmål med betydning for friluftslivets framtid i Norge, nemlig forhold knyttet til arealbruk og bevaring av biologisk mangfold. Bærekraftsmeldinga vil også drøfte positive og understøttende drivkrefter i retning av en bærekraftig samfunnsutvikling.

Tar vi utgangspunkt i hva friluftsliv er og hva friluftsliv gjør i det norske samfunnet - dets egenart og dets utbredelse - burde vi her ha et godt grunnlag å bygge på. Som sagt ovenfor, en stor andel av den norske befolkningen forbinder naturkontakt og friluftsliv med livskvalitet. Dette burde tilsi en sterk opinion for å bevare grunnlaget for denne type opplevelser og aktiviteter, en opinion som protesterer mot naturødeleggelse, og som har vilje til selv å velge bort adferd som er miljøfientlig og helsefarlig. I et bærekraftsperspektiv vil opplevelse med beskjeden ressursinnsats være et ønskemål. Et enkelt friluftsliv der opplevelse og naturvennlig høsting står sentralt kan og bør konkretisere tanken om "et rikt liv med enkle midler".

Begge meldingene vil fokusere på kommunenes rolle, og bærekraftsmeldingen vil gripe fatt i den utfordring og de muligheter som ligger i arbeidet med lokal agenda 21. Viktige "krav" til en slik lokal agenda vil være at den sikrer bred medvirkning, ikke minst fra kvinner og ungdom, at den tar opp i seg både hensynet til naturens og menneskenes helse, og at den har et globalt perspektiv. Hva en lokal agenda 21 konkret skal gripe fatt i - hvordan prosessene blir, hva som kommer ut av dem, er det i stor grad de respektive kommuner og lokalsamfunn som må finne ut av. Om det blir plass for friluftslivet innenfor en lokal agenda 21-prosess og i "virkeligheten", er det med andre ord flere enn meg som avgjør... bl.a. dere som er til stede her.

Avslutning

I friluftslivets år dukket det opp et slagord på noen grønne T-trøyer. "Vi har Råd til friluftsliv" - står det - Råd med stor "R".

Det må forsatt være slik at samfunnet kan garantere for at friluftsliv - retten til å ferdes og oppholde seg i naturen - skal være et gratis gode for alle; og samfunnet må har råd til å sørge for at mulighetene for å nyte dette godet blir jevnt fordelt. Friluftslivspolitikken og hele miljøvernet er også tjent med at vi har aktive Råd for friluftsliv. Disse rådene er heller ikke særlig dyre, men noen ressurser må de ha for å kunne fungere etter hensikten, det er helt klart.

Det er et paradoks når det gjelder friluftslivet. På den ene side opplever vi en utrolig privat velstand - folk bruker tid, og de er villige til å investere penger i alt som trengs for å nyte friluftslivets gleder - hytte, båt, bil og allskens utstyr. I paradoksal kontrast til dette stagnerer de offentlige bevilgninger til dette feltet - av konjunkturpolitiske grunner. Det betyr mindre mulighet for å sikre areal med regional og nasjonal verdi, og vi kan også frykte mangel på vedlikehold og skjøtsel av de områder som allerede er sikret for allment friluftsliv. Og da er gode råd dyre ........

Et svar på dette er en bedre samordning av kommunale, fylkeskommunale og statlige ressurser i en helhetlig forvaltning, slik som den vi nå har fått til på deler av kysten. Her har rådene for friluftsliv en viktig rolle å spille. Samtidig må vi kanskje i langt større grad enn nå innføre brukerbetaling for de som har råd til et bil- og båtbasert friluftsliv, og som dermed trenger ekstra service i form av parkeringsplasser og gjestehavner.

Jeg tror det er realistisk å se et skifte i statlig virkemiddelbruk på friluftslivsområdet i årene framover. Fra å drive fram resultater gjennom økonomiske støtteordninger, kommer trolig vekten til legges på juridiske virkemidler og den informasjons- og veiledningsplikten som følger av disse. Plan- og bygningsloven blir i dette perspektivet det fremste virkemidlet. Med begrensede økonomiske ressurser blir det desto viktigere å bruke disse målrettet - koble egne virkemidler og bygge allianser med andre som har sammenfallende mål.

Som jeg sa innledningsvis, vil hovedfokus neste år være på kulturminnevernet. Sånn sett er friluftslivet ute av fokus. Men slike dreininger av fokus kan være fruktbare. Det kan i neste omgang bety oppdagelse av enda flere muligheter for gode opplevelser og enda flere "allierte" i arbeidet med å videreføre og fornye den kulturarv friluftslivet representerer. Det viktigste med slike "markeringsår" er derfor de nettverk og de sjøldrivende prosesser som lever videre. Kulturminneåret 1997 kan bety en ytterligere konsolidering av miljøvernets mange gode hjelpere på grasrota.

Denne jubileumskonferansen kan være et viktig bidrag i så måte, og jeg tar dette initiativet fra Friluftsrådenes Landsforbund som tegn på at dere vil fortsette den pådriver- vaktbikkje- og brobyggerrolle som vi har sett resultater av flere ganger i løpet av de 10 årene forbundet har eksistert.

Lykke til både med konferansen og med arbeidet videre.