Forsiden

Hvordan vil sikkerhetspolitikken påvirke handelspolitikken?

Utenriksminister Anniken Huitfeldts innlegg på Sjømatdagene 2023.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt på Sjømatdagene 2023. Foto: Tuva Bogsnes, UD
Utenriksminister Anniken Huitfeldt innleder på Sjømatdagene 2023 i Stjørdal. Foto: Tuva Bogsnes, UD

Kjære alle sammen –

Takk for invitasjonen og takk for denne muligheten til å snakke om handelspolitikken i en urolig tid.

Ja, for det er dramatiske tider. Krig i Europa, energikrise, klimakrise, inflasjon, dyrtid og en seig pandemi. 

Men før vi går løs på dagens utfordringer kan det kanskje være greit å minnes på at det tidvis har vært enda tøffere før:

På midten av 1300-tallet herjet pesten i Norge, og situasjonen var bekmørk. Selv det norske kongeparet, kong Magnus og dronning Blanka, slet med å få endene til å møtes.

Da dronning Blanka døde i 1363, etterlot hun seg oppsiktsvekkende få eiendeler. Men blant disse få eiendelene fantes det likevel noe ganske spesielt:

Én kilo nellikspiker.

Denne luksusvaren hadde vært en handelsvare i Europa helt fra Romerrikets tid. Men til tross for at Norge også i middelalderen var en betydelig handelsnasjon, var det nok få som hadde nellikspiker i kjøkkenskapet her i nord.

Kryddernellik ble bare dyrket på noen små øyer helt øst i det som i dag er Indonesia. På disse øyene, Molukkene, dyrket man nellik i nord og muskatnøtt i sør. Handelen med de eksklusive varene snirklet seg gjennom mange ledd, langs silkeveier, gjennom krigssoner og over farefulle hav.  

***

Utfordringene som norsk  sjømat møter på veien til eksotiske markeder i dag er nok av et litt annet kaliber. Men, som dere vet bedre enn de aller fleste, kan hindringene på vei til markedene ta mange former. Og nellikspiker kunne nok tåle en litt lengre reisevei enn fersk fisk!

Etter at nettopp Indonesia innførte et nytt helsesertifikat for sjømat i 2021, ble det nærmest full stopp i all import av norsk laks og ørret. Men norsk fisk er da frisk og god! Så hva kunne vi gjøre med saken?

Jo – ambassaden vår i Jakarta la ned et omfattende arbeid for å synliggjøre helsekvaliteten til norsk sjømat. I Genève tok den norske delegasjonen opp saken i Verdens handelsorganisasjons (WTOs) organer sammen med andre land som hadde tilsvarende utfordringer. Sist høst kom det så på plass en avtale med indonesiske myndigheter som løste saken, og norsk fisk er nå tilbake på indonesiske tallerkener!

***

Dere har helt sikkert mange tilsvarende historier å fortelle. Om lokale myndigheter som plutselig har innført nye regler eller rutiner som har skapt utfordringer for eksporten. Om nye skjemaer som skal fylles ut. Om overraskende inspeksjoner og tester som skal foretas. Om kostbare forsinkelser, tapte markeder og tapte inntekter.

Mitt poeng i denne sammenheng er å forsikre dere om at norsk utenrikstjeneste står klar til å bistå norsk næringsliv som møter utfordringer i internasjonale markeder..

Arbeidet vi gjør i WTO og andre internasjonale organisasjoner er én del av dette. Konkrete tiltak og aktiviteter i enkeltland er en annen. Samtidig er det viktig å understreke at det er ikke bare er når det er problemer at vårt apparat skal bidra til løsninger. Vi skal også være med på å skape mulighetene. For mens dere er gode på fisk, er vi gode på utland. 

Derfor er også utenrikstjenesten en helt sentral del av regjeringens prosjekt Hele Norge eksporterer. Vi er med på å identifisere markedsmuligheter, kartlegge hindre, etablere nettverk og utvikle god kunnskap om hva Norge har å tilby. 

Det skal være en sammenhengende verdikjede mellom næringspolitikken her hjemme, innsatsen vår overfor land og organisasjoner, og støtten til norsk næringsliv ute i markedene.  Sjømaten er kanskje det beste eksemplet på hvordan vi kan bruke alle virkemidlene vi har tilgjengelig.

Sammen med blant andre Sjømatrådets utsendinger, arbeider vi målrettet fra ambassadene våre for at folk over hele verden får oppleve hvilken skyhøy kvalitet norsk sjømat har.

En egen sjømatuke i New York sist høst satte særlig søkelys på USA som den største importøren av norske skalldyr. Her ble det tydelig at amerikanernes skalldyr-appetitt er voldsomt økende. Den appetitten skal vi tilfredsstille.

Men det er ikke bare eksotiske kongekrabber på Manhattans eksklusive restauranter som gjelder der ute. I Sør-Korea har vi et eget makrellseminar; i Mexico har vi en egen klippfisk-satsing. Og nå skal skreien lanseres i Japan!

I et annet stort land, Brasil, planlegger nå ambassaden vår sammen med Sjømatrådet en pressetur til Norge, hvor vi inviterer influensere som når ut til mange. Slik er det moderne diplomatiet. Fokuset vil her være på den høye kvaliteten norsk sjømat kan skilte med.

Norsk sjømat har alle kvaliteter som gjør at vi bør vinne fram i konkurransen om markedene. Men i handelspolitikken har vi også stor nytte av å samarbeide med andre land. De utfordringene vi måtte løse med helsesertifikater i Indonesia er et godt eksempel på dette. Om en av våre eksportører har et slikt problem, er sannsynligheten stor for at andre har erfart noe liknende.

Da kan vi gå sammen med andre land for å ta opp saken både i hovedstedene og i Verdens handelsorganisasjon. Ved å stå sammen med gode allierte og med det globale handelsregelverket i ryggen øker sjansene for å finne gode løsninger på problemet.

***

Et hovedpoeng med handelspolitikken er nettopp å skape størst mulig forutsigbarhet for internasjonal handel: Forutsigbar adgang til markeder, at de mange nasjonale reglene ikke blir uoverkommelige handelshindringer, men holder seg innenfor visse rammer. Og at det finnes møteplasser der problemsaker kan drøftes og konflikter forhåpentligvis kan løses.

Derfor har vi EØS-avtalen. Og derfor har vi frihandelsavtaler - de fleste gjennom Efta - med 40 andre land og tollområder over hele verden.  Og - ikke minst - derfor har vi et globalt regelverk gjennom Verdens handelsorganisasjon som skal sikre at alle stater, store som små, holder seg innenfor de rammene vi er enige om.

For Norge er dette et kjernepunkt.

Vi er ikke tjent med en verden der det er den sterkestes rett som gjelder. Ikke i sikkerhetspolitikken. Og heller ikke i handelspolitikken. For oss er det helt avgjørende at vi har en internasjonal orden som er basert på felles regler og forpliktende avtaler. Og at den respekteres.

Mindre land vil tape på nær sagt alle fronter dersom det kun er den politiske kjøttvekta som rår i internasjonal politikk. Enten vi snakker om sikkerhetspolitikk eller handelspolitikk.

Folkeretten binder statene til masta. Til lovens lange mast, om du vil. Men grunnen til at vi har blitt enige om felles spilleregler – og la det ikke være noen tvil om dette – er at de tyngste på kjøttvekta anser det som i sin interesse. Hvis ikke USA, Kina eller EU ser seg tjent med forpliktende internasjonalt samarbeid. Vel, da skjer det ikke.

Respekten for inngåtte avtaler er avgjørende for at avtalene skal ha praktisk verdi. Derfor er det så viktig at alle respekterer regelverket – også våre nærmeste venner og allierte.

Et eksempel som ligger et stykke fra sjømat, men som illustrer et tegn i tiden. Norge gikk til tvistesak mot USA i Verdens handelsorganisasjon i 2018. Bakgrunnen var at Trump-administrasjonen økte tollsatsene på stål og aluminium til et nivå og med en begrunnelse som vi mente var i strid med regelverket.

USA hevdet at de kunne gjøre hva de ville med tollsatsene så lenge de begrunnet tolløkningen med hensynet til nasjonal sikkerhet.

USAs sikkerhet trues selvsagt ikke av at Norge eksporterer stål eller aluminium. Dersom USAs fortolkning av regelverket skulle blitt stående, ville det kunne føre til at andre land kunne gjøre det samme. At hver gang det var politisk bekvemt å hindre handel kunne man innføre hindringer og si at «dette gjelder nasjonal sikkerhet». Det kunne fått svært negative konsekvenser for det globale handelsregelverket. Og for verdensøkonomien.

Rett før jul kom resultatet fra tvistesaken. Deres konklusjon var helt i overenstemmelse med Norges syn. Det var en viktig seier i forsvaret av det regelbaserte handelssystemet.

Dette var ikke første gang Norge har gått til tvistesak i Verdens handelsorganisasjon. På begynnelsen av 2000-tallet gikk Norge til sak mot EU etter at EU hadde innført såkalte anti-dumpingtiltak mot norsk oppdrettslaks, noe som rammet oppdrettsnæringen hardt.

Konklusjonen ble at tiltakene var i strid med Verdens handelsorganisasjons regelverk. For norsk laksenæring var dette en svært viktig avgjørelse som bidro til å sikre stabile eksportbetingelser til EU.

Poenget med disse eksemplene er igjen å understreke at handelspolitikk handler om å ivareta helt konkrete næringsinteresser..

***

Verdens handelsorganisasjon og det globale handelsregelverket er nemlig en del av den internasjonale rettsordenen. Denne rettsordenen – eller folkeretten - er grunnmuren for vårt internasjonale samkvem.

Og som vi vet: Denne ordenen har vært under angrep det siste året. Putin forsøker å rive den ned gjennom å brutalt og voldelig bryte vårt felles regelverk. Krigen i Ukraina handler om mer enn Ukraina. Den handler om å forsvare internasjonale regler.

Sanksjonene vi og andre vestlige land har innført mot Russland er et eksempel i så måte.  Et normalt handelssamkvem med Putins Russland er rett og slett ikke aktuelt i dagens situasjon.

Men sanksjoner er og skal være eksepsjonelt. En ny sikkerhetspolitisk situasjon betyr at alle, også vi, må sikre at vår åpenhet ikke glir over i naivitet. Men vi kan heller ikke gå i den andre grøften og bli proteksjonistiske.

Økt proteksjonisme vil kunne få store negative konsekvenser for verdenshandelen og verdensøkonomien – og dermed for arbeidsplasser og folks velferd. Det er derfor bekymringsfullt når Verdens handelsorganisasjon har registrert en økende trend når det gjelder innføring av nye handelsbegrensende tiltak.

***

Et eksempel på hvordan sikkerhetspolitikk, geopolitikk og handelspolitikk glir over i hverandre er utviklingen i forholdet mellom de to supermaktene, USA og Kina.

Inntil nylig har vi opplevd at handelen og det økonomiske samarbeidet mellom disse gigantene har gitt store økonomiske gevinster. Men nå snakkes det høyt om frakopling og en mulig todeling av verdensøkonomien og verdenshandelen.

Det er vanskelig å se for seg at dette vil bli gjennomført med full styrke.  Verden preges fortsatt av betydelig økonomisk gjensidig avhengighet.  Men det som er klart er at geopolitikk og sikkerhetspolitiske hensyn i stadig større grad setter sitt preg på handelspolitikken og næringspolitikken.  Tilgangen til teknologi og mineraler er blitt et virkemiddel i en stadig skarpere global konkurranse.

Det er nå større oppmerksomhet omkring hvem som står bak investeringer i kritisk infrastruktur og strategisk viktig industri. Eller hvem som produserer eller kontrollerer sentrale komponenter i for eksempel telekommunikasjonssystemene. Og det er større bevissthet omkring sårbarheter i viktige forsyningskjeder.

Uansett hvordan dette utvikler seg videre vil forholdet og konkurransen mellom USA og Kina sette sitt preg på årene som kommer.

Denne realiteten må vi også forholde oss til. Vi har naturligvis ikke noe ønske om å ende opp med en todelt verden. Samtidig må vi ivareta våre grunnleggende sikkerhetsinteresser i samarbeid med våre nærmeste allierte.

Nå er det for så vidt ikke noe nytt at to kjemper på verdensarenaen tar grep som kan dele verden i to. I 1494 trakk Portugal og Spania opp en linje midt i Atlanterhavet. Alt nyoppdaget land i øst skulle tilhøre Portugal; alt i vest skulle tilhøre Spania. Slik lød Tordesillas-traktaten, et ganske spesielt eksemplar av folkeretten – som vi heldigvis ikke støtter oss på i dag.

Noen få år etter denne traktaten ble inngått, fikk man bekreftet det man trodde: Jorda var rund.

Spanske og portugisiske skip møttes etter å ha seilt hver sin vei. Og hvor møttes de? Jo, på Molukkene, de små øyene langt øst i dagens Indonesia, hvor altså den sagnomsuste nelliken og muskatnøtten vokste. Endelig var de funnet av europeerne! Men hvem skulle sikre seg handelen herfra?

Svaret på det er en lang og kronglete historie. Det hjalp ikke å dele verden i to, selv om Spania og Portugal prøvde. Kort sagt ville mange ha en hånd på rattet: England. Frankrike. Nederland.

Og, selvsagt, de som faktisk bodde på Molukkene og dyrket sin kryddernellik - den som alle ønsker seg. Gjennom kløktig alliansebygging og rask tilpasning til den nye verdensordenen som kom seilende fra begge kanter, klarte det lille sultanatet (Ternate) som regjerte over nelliken å manøvrere godt mellom stormaktene. Selv om det var uro rundt dem.

***

I Norge sitter vi også på ressurser mange har ønsker seg.

Dere har sørget for at norsk sjømat har tatt verden med storm, en verden som trenger mer mat. Norsk gass er mildt sagt etterspurt om dagen. Og så har vi kunnskap, kompetanse, erfaring og ressurser når det gjelder CO2-håndtering, havvind, grønn skipsfart, hydrogen, vannkraft, mineraler, batterier, prosessindustri og bioøkonomi. Det er dette vi skal leve av i fremtiden.

Få forstår bedre betydningen av det som skjer der ute i den store verden enn sjømatnæringen. Betydningen av forutsigbar adgang til markeder. Eksportinntektenes betydning for bedriftens bunnlinje og for arbeidsplassenes trygghet.

Det er noe også denne regjeringen forstår. Vi forstår veldig godt hvilken betydning sjømatnæringen har - for nasjonen, for lokalsamfunn og for enkeltmennesker. Det er god grunn til å gratulere sjømatnæringen med et nytt rekordår. Tallene som ble offentliggjort før helgen er imponerende og gledelige, og vitner om en dynamisk og livskraftig næring.

Nettopp i en usikker tid er det viktig å holde stø kurs og holde fast ved viktige prinsipper. Det er uro rundt oss. Derfor trenger vi mer internasjonalt samarbeid.

Vi skal hegne om internasjonal regler. For våre grunnleggende interesser kan best ivaretas innenfor rammen av en internasjonal rettsorden og effektive internasjonale institusjoner.

Det er mitt hovedbudskap her i dag. Å sikre stabile vilkår for sjømatnæringen i internasjonale markeder har høy prioritet for denne regjeringen. Vi skal fortsette vårt utrettelig arbeid for å bevare og styrke det globale handelsregelverket og for å ivareta norske næringsinteresser gjennom effektive frihandelsavtaler.

Og utenrikstjenesten og våre dyktige folk – både her hjemme og ute på ambassadene - står klare til å hjelpe norske bedrifter. Både med å løse konkrete utfordringer i fjerne markeder, og med å fremme alt det fantastiske norske bedrifter har å tilby.

Takk for meg.