Historisk arkiv

Blogginnlegg 26. mai 2016

Ingen snikinnføring av politimetoder i kampen mot alvorlig kriminalitet

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet

Svar på blogginnlegg av advokat John Christian Elden.

Innlegget ble først publisert som gjesteblogg på blogg.no.

 

Advokat Elden gir på sin blogg tilknyttet Nettavisen 25. mai uttrykk for at regjeringens forslag om politimetoder åpner for at staten kan spionere på hva alle privatborgere gjør på datamaskinene sine. Elden hevder at «nå er det bare for politiet å hacke seg inn på Smart-telefonen din på en fest og fjernstyre opptak av lyd og bilde gjennom telefonen som du tror er skrudd av, for så å forfølge alle som var på festen».

Jeg vil understreke at jeg naturligvis er enig med Elden i at det skal være klare grenser for hva politiets mannskap kan gjøre av innsyn i folks privatliv. Nettopp derfor er det slik at politiets metoder ikke skal rettes mot folk flest, men spisses mot personer det er skjellig grunn til å mistenke for alvorlige lovbrudd, eller benyttes for å avverge eller forebygge slike. Politimetodene må også være forholdsmessige og nødvendige ved etterforskning, slik at de ikke brukes i større grad enn nødvendig. Det er domstolene som skal foreta den vurderingen.

Politiet trenger gode verktøy. Terrorfaren har økt betraktelig, og annen alvorlig og organisert kriminalitet brer om seg. For at politiet skal kunne oppfylle sitt samfunnsoppdrag og beskytte borgerne i dagens trusselbilde, må det gis bedre virkemidler i kampen mot alvorlig kriminalitet. Det er det dette lovforslaget handler om.

Elden er svært opptatt av at regjeringen vil innføre dataavlesning som et virkemiddel for å avdekke kriminalitet. Han mener det dermed vil være slik at det «ikke [er] det du sier som overvåkes, men det du tenker og vet». Dette er en underlig innfallsvinkel. Hvis det er slik han oppfatter at dataavlesning virker, er det kanskje ikke så rart at han som eneste utvalgsmedlem i Metodekontrollutvalget var motstander av forslaget.

Vi foreslår at dataavlesing innføres som nytt, selvstendig tvangsmiddel. Dataavlesing er et helt nødvendig verktøy for å avdekke og iretteføre alvorlige lovbrudd i en tid der kryptering blir stadig mer vanlig. Regjeringen har ikke ønsket å strekke eksisterende hjemler for inngrep, slik Metodekontrollutvalgets kompromiss ville innebære. Vi flytter tvangsmiddelbruken nærmere den mistenkte, i stedet for å gripe inn «på linjen» som ved kommunikasjonsavlytting, der informasjonen er kryptert.

Politiet gis adgang til å følge med på bruken av et datasystem over noe tid, i motsetning til ved ransaking, for eksempel for å tilegne seg passord. Det finnes en rekke eksempler hvor dette er nødvendig, for eksempel ved utbredt bruk av kryptering og ved kommunikasjon der kriminelle kommuniserer digitalt uten at informasjon lagres. Dette kan ikke andre metoder, som for eksempel romavlytting, avdekke i dag.

Samtidig skal kontrollhensyn og rettssikkerheten ivaretas. Vi har lagt inn begrensninger for bruken av dataavlesing dersom utstyret er tilgjengelig for et større antall personer eller tilhører grupper som erfaringsmessig fører samtaler av fortrolig art, som advokater, leger, prester, samt redaktører og journalister. Dataavlesing underlegges domstolskontroll og etterfølgende, ekstern kontroll ved Kommunikasjonskontrollutvalget. Samtidig foreslår vi at midlene til kontrollutvalget tidobles for å styrke den tekniske og juridiske kompetansen, slik at kontrollen blir effektiv.

Elden peker forøvrig på at terskelen er satt for lavt for å anvende dataavlesning, og gir noen eksempler på dette. Det er krevende å sette en grense som skal avveie både samfunnets behov for trygghet og den enkeltes personvern, og vi har etter beste evne forsøkt å gjøre dette. Kravene om at bruk av metodene til etterforskning må være proporsjonale og nødvendige, vil sørge for at politiet ikke kan bruke inngripende metoder på mindre alvorlige hendelser. Jeg er likevel åpen for å justere terskelen, og ser frem til Stortingets behandling hvor vi skal diskutere oss frem til en god løsning.

Elden synes videre å legge til grunn at vi med dette forslaget utvider kameraovervåking til også å gjelde lyd, slik at en ved å få kjennelse på kameraovervåking samtidig gis rett til opptak av lyd fra kamera. Til dette bemerkes at straffeprosessloven § 202 a, med dagens henvisning til personopplysningsloven, aldri har vært forstått slik at den gir noe større adgang til avlytting og opptak av lyd enn bestemmelsen om romavlytting åpner for. Dette innebærer at vilkårene i straffeprosessloven § 216 m, om avlytting må være oppfylt hvis lyd skal tas opp sammen med bilde. Regjeringen har ikke ment å endre dette, noe jeg har gjort Stortinget oppmerksom på i brev. Vi har altså ikke forsøkt å snikinnføre «nye spionasjemetoder uten noen som helst demokratisk diskusjon».

Elden peker på at det vil være tillatt å bruke inngripende metoder i forebyggende øyemed under PSTs område. Han viser til at dette kan brukes overfor trusler mot myndighetspersoner fra enkeltpersoner, og skriver følgende: «Grensen mellom trusler og ytringsfrihet er hårfin, og nettopp det man i et diktatur setter store krefter inn på å ha kontroll over.» Elden ser ut til å overse at en sentral forskjell mellom diktaturer og et demokrati som Norge, er at vi har en rettsstat som sørger for kontroll av politiets virksomhet.

For å benytte slike tvangsmidler er det den klare hovedregel at det må være «grunn til å undersøke» forberedelsen av den den alvorlige kriminelle handlingen. Disse grunnene må være objektive og etterprøvbare. Tillatelse til slike undersøkelser gis av domstolene, slik at vi har kontroll over arbeidet. Kun unntaksvis kan sjefen eller den assisterende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste tre i stedet for kjennelse av rette domstol, og beslutningen skal snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmidlet ble tatt i bruk, legges frem for retten for godkjennelse.

Det er ikke grunnlag for Eldens påstander om at det eneste vi bryr oss om er statens, herunder sikkerhetstjenestens, interesser. Han ser helt bort fra at overgrep fra kriminelle, for eksempel ved menneskehandel og terroraktivitet, også er dramatiske inngrep i personvernet og integritetskrenkelser for ofrene. Det er slike overgrep vi vil slå ned på gjennom disse helt nødvendige lovendringene.