Justisminister Grete Faremo

Innlegg på Norsk Politiforbunds formannskonferanse

Geilo, 30. november 1995

Mange takk for invitasjonen!

New York Times skrev en gang at opprinnelsen til valgløftene lå hos Aztek-fyrsten. Grunnen var at han hvert år lovet offentlig at solen ville fortsette å gå sin gang. Akkurat nå føler jeg det litt på samme måte. Da jeg møtte dere her på Geilo i fjor innledet jeg nemlig med å si at 1994 hadde vært et krevende og noe turbulent år. Og så skjer det igjen: Også 1995 har vært et krevende år og det har vært preget av stor turbulens. Ikke minst har spørsmålet knyttet til lønnsforholdene stått sentralt. Og vi har hatt politistreik for første gang på mange tiår.

Videre er hele etaten inne i en omstillingsperiode. OU-prosessen har vært - og er - svært krevende for alle aktører. Og vi har ennå ikke avsluttet fase 1.

Samtidig står vi alle overfor en felles utfordring: Hvordan skal vi bli enda bedre til å bekjempe kriminaliteten? Prioriterer vi riktig? Samarbeider vi godt nok - internt og eksternt. Utnytter vi våre ressurser godt nok? Har vi det rette verktøy ?

Kriminalitetsutviklingen

Kriminalitetsutviklingen i Norge de siste tiår har vært bekymringsfull. Ikke minst gjelder dette økningen i vold og narkotikakriminalitet. De utviklingstrekk vi har registrert her hjemme, er i all hovedsak de samme som har funnet sted i de øvrige nordiske land. Heller ikke Norden står i noen særstilling - snarere tvert i mot. Fra alle verdens hjørner rapporteres om en kraftig økning av kriminaliteten, og tiltak for å forebygge og bekjempe kriminalitet står høyt på dagsorden i de fleste land.

Det er mange forklaringer til dette. Dels kan det ha sammenheng med endringer i de sosiale strukturene. Nettverkene er ikke like tette som tidligere, ikke engang i små nærmiljøer. At folk flytter til byer - og at byene blir større har langt på vei ført til en anonymisering som innebærer at den sosiale kontrollen minsker.

Videre har den økonomiske og teknologiske utviklingen gitt oss mange nye muligheter blant annet på kommunikasjonssiden. Penger overføres på sekunder fra et verdenshjørne til et annet. Det har blitt enklere og billigere å reise både innenlands og internasjonalt. Bare ut og inn av Norge har vi hvert år millioner av grensepasseringer. I kjølvannet av denne positive utviklingen åpnes det for nye muligheter når det gjelder kriminalitet. Det står utrolig sterke krefter bak den internasjonale kriminaliteten - ikke minst narkotikatrafikken. Nye og avanserte metoder brukes i større og større grad for å få innpass på markedene og for å hindre kontroll. Siktemålet til disse internasjonale forbrytersyndikatene er enkelt: størst mulig gevinst til minst mulig risiko. Vi må se i øynene at Norge og Norden vil være et attraktivt marked for de som skor seg på narkotikakriminalitet. Vi er attraktive av den enkle grunn at vi har en høy levestandard, at det er mye penger blant ungdom og at det dermed er mulighet for å selge narkotiske stoffer til en forholdsvis god pris. Nettopp derfor er det av avgjørende betydning at vi fører en politikk som innebærer et høyt kontrollnivå og strenge reaksjoner slik at risikoen for å bli tatt er så stor at dette i seg selv kan virke avskrekkende.

Slik jeg ser det vil det ikke være mulig for oss å føre en god og effektiv kriminalpolitikk uten å ta i betraktning kriminalitetens internasjonale aspekter, selv om vi skulle bo i Norges minste kommune. Uansett på hvilket nivå det settes inn kriminalitetsforebyggende tiltak, er det nødvendig å se på sammenhengen mellom lokale tiltak, tiltak på nasjonalt nivå og behovet for et samarbeid på internasjonalt nivå for å komme den internasjonale kriminaliteten til livs.

Det er lett for oss å enes om at kriminaliteten - og dermed også redselen for kriminalitet - er et stort samfunnsproblem. Omkostningene ved kriminaliteten er store både i penger og i psykiske og fysiske skader for de som blir rammet. Kriminaliteten truer vår trygghet, og dermed livskvaliteten til det enkelte mennesket. Den volden som rammer stadig flere - direkte og indirekte - er uakseptabel. Regjeringen har derfor gjort kampen mot vold til et av sine viktigste innsatsområder innenfor kriminalitetsbekjempelsen.

Det er et faktum at volden stadig har økt i de siste ti-år. Antallet registrerte voldsforbrytelser er mer enn 5-doblet fra 1960, og utgjorde i 1993 ca 10 500 saker. De siste 10 - 15 årene har volden også blitt merkbart mer brutal og grov. Såkalt "blind" vold har økt.

Bare en del av voldskriminaliteten blir registrert. Mørketallene er antagelig meget store, ikke minst når det gjelder vold i hjemmet. Resultatene fra levekårsundersøkelsen i 1991 viser at 5% av de spurte hadde vært utsatt for vold eller trusler om vold det siste året.

Voldskriminaliteten fører til at mange mennesker blir utrygge, og redde for å ferdes ute. Selv om risikoen for å bli utsatt for voldsforbrytelser er liten for den enkelte av oss, rammer disse forbrytelsene mange mennesker indirekte ved at det skapes frykt og utrygghet som hemmer den alminnelige livsutfoldelse. Levekårsundersøkelsen fra 1991 viser også at frykten for vold er størst blant kvinner. Hele 18% av alle voksne kvinner svarer at de er urolige for å bli utsatt for vold eller trusler om vold i sitt nærmiljø. For menn er andelen 3%. Både for kvinner og menn øker frykten for vold med alderen.

Likevel vil jeg understreke at kriminaliteten er lav i Norge sammenlignet med de fleste andre land. Etter en sterk økning frem mot slutten av 1980-tallet viser utviklingen i antall ferdig etterforskede forbrytelser i hovedsak en utflating på 1990-tallet. Selv om man ser endringer i kriminalitetsbildet som gir grunn til uro vil jeg advare mot forsøk på å tegne et for dystert bilde av kriminalitets utviklingen.

Statistikkføringen ble lagt om i 1994. Vi registrerer antall anmeldte forhold og enkeltsaker registreres anderledes enn før. Dette gir endringer og utslag som vi ennå må utvise stor varsomhet i tolkingen av. Statistisk sentralbyrå påpeker eksempelvis i sin statistikk for 3. kvartal 1995 at det ikke vil være full sammenliknbarhet fra i fjor til i år før tallene for 4. kvartal 1995 foreligger.

Tidligere straffedømte er ansvarlig for mesteparten av den anmeldte kriminaliteten i samfunnet. Statistikken viser at fire av fem som fengsles hvert år er tidligere straffedømte. Siden en så stor del av kriminaliteten begås av gjengangere, er det derfor en stor utfordring å redusere tilbakefallet til kriminalitet. Vi vet at flere forhold utenfor selve strafferettssystemet, som arbeidsforhold, boforhold, helse, undervisning og sosialt nettverk er av betydning. Det er derfor nødvendig med et godt samarbeid med de ansvarlige etater innenfor disse områdene.

Samtidig må vi styrke kunnskapsgrunnlaget om tilbakefallet. Politikamrene vil nå på en systematisk måte registrere førstegangskriminelle. Videre forsøker vi på ulike måter å kartlegge hvilke faktorer som påvirker tilbakefall. Jeg nevner også at Justisdepartementet nå arbeider med en stortingsmelding om kriminalomsorgen. Spørsmålet om progresjonen under fullbyrdelse av straff vil bli viet særlig oppmerksomhet. Formålet er å forebygge ny kriminalitet ved at den innsatte gjøres best mulig i stand til å forholde seg til samfunnets normer og krav på en lovlydig måte.

Utfordringene er mange. Ikke minst har vi alle

et ansvar for at folks frykt for kriminelle handlinger ikke skal vokse seg større enn det faktisk er grunnlag for. Nettopp derfor er det viktig at vi er i forkant - at vi tar problemet virkelig på alvor. Dersom vi lar de kriminelle "kjøre fra oss" får vi et samfunn hvor det er grunn til å frykte vold og overgrep i det daglige for nesten hvem som helst. Slik er det heldigvis ikke i dag. Den gjennomsnittlige nordmann og kvinne bærer ikke først og fremst med seg frykt for at han skal bli utsatt for kriminalitet når han eller hun tar seg en tur til byen. Og dit må vi heller aldri komme! Nettopp derfor må vi ta dette så alvorlig som vi gjør.

Stilt overfor en rad problemer er det åpenbart at det er nødvendig med et sett av tiltak på mange og ulike plan. Det er av avgjørende betydning at vi både sentralt og på lokalt nivå fører en politikk som innebærer sosial trygghet og hvor mennesket står i sentrum. Dette gjelder på alle samfunnsområder. Innenfor de ulike deler av politikken - det være seg i den økonomiske politikken, familiepolitikken, helse- og sosialpolitikken og skolepolitikken. Uansett hvilket politisk ståsted vi har ønsker vi et samfunn som gir størst trygghet for at barn og unge kan vokse opp og utvikles til modne, trygge og ansvarsfulle mennesker. Å skape gode leve- og oppvekstvilkår for barn og unge er en del av vår alminnelige velferdspolitikk. Vi må hele tiden ha denne dimensjonen for øye når vi skal vurdere hvordan vi skal bekjempe kriminalitet.

Lønnsområdet

Lønnsvilkårene for politiet har i høyeste grad vært satt på dagsorden i inneværende år. Jeg tenker da spesielt på tariffrevisjonsforhandlingene pr. 1. mai 1995 mellom arbeidsgiver v/Administrasjonsdepartementet og SPL. Hva som faktisk skjedde her i løpet av mai/juni er kjent "stoff" for såvel dere som meg, og jeg har derfor ikke tenkt å gå nærmere inn på dette. Jeg nøyer meg med å konstatere at tvisten nå er til behandling i Rikslønnsnemnda, og at vi alle venter på kjennelsen som skal komme før nyttår.

Det har vært langt mellom gledesytringene fra SPL-hold hva gjelder oppnådde forhandlingsresultater og i lønnsspørsmål generelt. Det var derfor med ekstra stor glede jeg leste SPLs nyhetsfaks til lokallagene etter de nylig avsluttede sentrale justeringsforhandlingene pr. 1. juli 1995.

Jeg siterer overskriften i nyhetsfaksen:

"Endelig et godt lønnsresultat"

SPL fikk også langt større andel av justeringspotten enn ren matematikk tilsa. Det var viktig for oss å ta Rikslønnsnemndas kjennelse fra desember 1994 på alvor og som jeg sa allerede våren 1994 har jeg har forståelse for SPLs ønske om å avskaffe det såkalte to-lønnssystemet. Jeg har imidlertid hele tiden vært svært opptatt av at en slik overføring til lønnsramme 12 ikke må skje uten at også de som overføres kan anses å ha tilsvarende kompetanse som politihøgskolekandidatene. Slik jeg ser det har vi gjennom de kompetansekrav som er fastsatt fått til et godt grunnlag for hvilke betjenter som kan overføres.

SPLs hovedkrav om at "politi-, lensmanns- og sysselmannsbetjenter med politiskoleeksamen som fyller kompetansekravene i Justisdepartementets rundskriv G 49/95 skal plasseres i henholdsvis stillingskode 1210, 1208 og 1209", ble med et unntak innfridd i forbindelse med de sentrale justeringsforhandlingene pr. 1. juli 1995. Unntaket går på de som omfattes av sikringsbestemmelsen. Disse tjenestemenn vil det som kjent bli forhandlet om i forbindelse med de lokale forhandlingene pr. 1. september 1995.

Departementet vil så fort som mulig prøve å få kartlagt hvor mange og hvilke tjenestemenn som fyller kompetansekravene. Vi vil som et ledd i dette arbeid la det enkelte politidistrikt redegjøre for hvor mange og hvilke av distriktets tjenestemenn som fyller kravene. Jeg ser det som meget viktig at vi får til denne oversikt så raskt som mulig, og kartleggingsarbeidet vil derfor få høy prioritet. Hvor mange tjenestemenn som vil bli overført vet vi ikke med sikkerhet i dag, men det er mye som tyder på at det kan dreie seg om ca 12 - 1400 av totalt 4 600 betjenter.

Forhandlingsresultatet for øvrig er vel kjent i denne forsamling, og der er derfor unødvendig for meg å bruke mer tid på det her og nå.

Jeg vil bare avslutningsvis enda en gang si at det er min forhåpning at vi kan ta med oss den positive tonen i vårt videre samarbeid.

Budsjettet for 1996

I forslaget til statsbudsjett for 1996 foreslo Regjeringen bevilget ca 4,4 milliarder kroner på politi- og lensmannsetatens budsjett. Dette innebærer en vekst i forhold til 1995 på 5,6 % når man tar hensyn til midlene fra revidert nasjonalbudsjett for 1995.

Jeg regner også med at dere er kjent med Justiskomiteens budsjettinnstilling som ble behandlet i Stortinget 7. november. Stortinget er stort sett enig i de hovedprioriteringene og premissene som Regjeringen har lagt inn i budsjettet, men ønsker å øke ressursene noe mer enn det Regjeringen har foreslått. Konkret gjelder dette 100 flere kontorstillinger, 40 arrestforvarerstillinger og en økning av driftsbudsjettet.

Det endelige statsbudsjettet vedtas først like før jul, så jeg finner ikke grunn til å gå noe nærmere inn på Regjeringens salderingsopplegg her og nå.

Ressursbehov

Jeg tror ikke det er mulig å fastsette entydige normer for hva som er politi-og lensmannsetatens totale ressursbehov. Behovet vil avhenge av en rekke faktorer - ikke minst hvorledes vi utnytter de ressurser som er disponible.

Under enhver omstendighet må politi-og lensmannsetaten - som enhver annen etat- holde seg innenfor realistiske rammer. Riktignok kan det hevdes at etaten er spesiell fordi den skal sørge for å fremme borgernes rettssikkerhet og trygghet. Men også andre etater, som f.eks. helsesektoren, har ansvaret for helt grunnleggende verdier i vårt velferdssamfunn. Behovene synes av og til å være uuttømmelige.

Det er likevel viktig for meg å få sagt at det aldri har vært satset mer på politi- og lensmannsetaten enn nå. Og det er utvilsomt riktig når vi vet hvilke utfordringer etaten står overfor.

Like viktig er det at vi stiller krav til oss selv om at vi bruker ressursene riktig, og at vi er istand til å nyttiggjøre oss ressursøkningen på en god og forsvarlig måte. Dette er en forpliktelse som gjelder for samtlige ansatte i vår etat. Det er åpenbart at vi bare kan lykkes med dette arbeidet gjennom et konstruktivt samarbeid mellom Justisdepartementet, ledelsen i politidistriktene og dere som fagforeningen.

Stillinger

Vi har nå nærmere 10 000 stillinger i etaten.
I perioden fra 1990 til 1995 ble det opprettet over 1350 tjenestemannsstillinger, drøye 300 kontor- og saksbehandlerstillinger og ca. 80 embets-og juriststillinger. Dette representerer en stillingsøkning på over 20 % i denne femårsperioden. I tillegg er det blitt frigjort flere årsverk ved at oppgaver er blitt flyttet over til andre etater .

Det er vel knapt noen etat som har hatt en slik formidabel stillingsvekst som nettopp politi-og lensmannsetaten. 90-åra har vært preget av dette i motsetning til begynnelsen av 80-åra som hadde en markant kriminalitetsøkning men bare en økning på 211 nye stillinger i 80-85.

Uansett hva man måtte mene om behovet for nye stillinger må vi stille oss selv følgende spørsmål: Har den betydelige stillingsveksten vi har hatt i løpet av de siste fem år ført til de resultater samfunnet med rimelighet må kunne forvente? Har vi brukt ressursene på en riktig måte? Er etaten blitt mer produktiv eller kvalitativt bedre når det gjelder rettshåndhevelse, forebygging og annet politioperativt arbeid? Er politiet blitt mer synlig, og har publikumsservicen økt ? Jeg er ikke sikker på om disse spørsmålene fullt ut kan besvares med et ubetinget ja.

Utad er det skapt et inntrykk av at de økte ressursene nærmest er en dråpe i havet, og at det ikke er mulig for politiet å gjøre jobben sin skikkelig uten å få tilført enda flere stillinger. Jeg er opptatt av at et slikt inntrykk ikke må få feste seg.

For meg gir det lite mening å knytte en diskusjon om forbedring av den totale polititjenesten kun til spørsmålet om tilførsel av noen ekstra millioner eller noen ekstra stillinger. Det er selvfølgelig viktigere at vi først vurderer hvordan vi bruker de 4,4 milliardene og de 10 000 stillingene man har. Dette er en forpliktelse vi har bl.a. overfor skattebetalerne generelt, og overfor kriminalitetsofre spesielt.

Utdanning

Vi må sørge for at det er utdannet et tilstrekkelig antall polititjenestemenn. Dette er bakgrunnen til at regjeringen har foreslått å øke opptaket ved PHS fra 250 til 384 i 1996, noe Stortinget ga sin tilslutning til. Dette er det maksimale av hva PHS kan makte når det gjelder opptak av nye studenter neste år. Det store opptaket har vært mulig fordi skolens nybygg står ferdig til høsten.

Politisk fremstår dette som at Regjeringen trekkes etter hårene av opposisjonen. Galt! Det er resultatet av en god gjennomtenkt politikk i kjølvannet av en skolereform og nybygg.

Det gir også politisk ettertanke å se at Gro Harlem Brundtland ledet Regjeringen som i 80/81 tok opp 375 politielever. Willoch bygde dette systematisk ned. 175 pr år i 84 og 85 er de nakne tall.

Den gang som nå diskuterte man selvsagt hvordan få best mulig kriminalitetsbekjempelse ut av tilgjengelige ressurser. Gro Harlem Brundtlands regjering i 86- 89 satte for alvor utbygging av et synlig politi og et større korps på dagsorden.

Norsk Politiforbund har også lenge vært opptatt av spørsmålet om politiutdanning i Nord-Norge, og jeg vet at forbundet har deltatt svært positivt i arbeidet med den utredningen som nå er ute til høring.

Dere er vel kjent med at Stortinget i forbindelse med budsjettinnstillingen fattet vedtak om at det skal opprettes politiutdanning i Nord-Norge med oppstart seinest i 1997.

Fortsatt er det en rekke spørsmål som det skal tas stilling til: lokalisering og nærmere om administrative og økonomiske konsekvenser. Jeg vet at dere er like opptatt av dette som departementet er, og at spørsmålet vil bli undergitt grundig organisasjonsmessig behandling hos dere.

Ressursfordeling

Uansett resultatet av Stortingets budsjettbehandling for 1996 og senere år må vi vurdere om fordelingen mellom de ulike distrikter, særorgan, ledelsesnivåer og enheter er riktig. En slik gjennomgang og vurdering er bebudet i budsjettproposisjonen, uten at vi med dette signaliserer at de kriterier departementet idag anvender fører til store skjevheter. Men det er riktig og nødvendig å gjennomgå kriteriene slik at ressursfordelingen blir så godt som mulig tilpasset de behov og utfordringer det enkelte politidistrikt og den enkelte enhet står overfor.

Det nye etatstyringssystemet vil gi oss et bedre grunnlag for å fordele ressursene i samsvar med sentrale og lokale mål. Etatsstyring innebærer nettopp å se og bedre forholdet mellom arbeidsmengde /ressursbruk /resultater. For å få en oversikt over dette vil vi i 1996 foreta en ressursregistrering. Registreringen vil avdekke arbeidsbyrden og ressurssituasjonen i politidistriktene og i de ulike enheter innenfor politidistirktet. Vi vil også kunne sammenligne tjenesteproduksjon og resultater mellom politidistriktene og mellom enhetene i hvert politidistrikt. Mulige skjevheter kan bli avdekket og eventuelle behov for omdisponeringer /justeringer ved framtidige tildelinger kan bli tatt hensyn til.

Mål- og resultatstyring innebærer at ledelsen i det enkelte politidistrikt, må vise et skjønn og fleksibilitet i styringen av ressursene. I budsjettproposisjonen har jeg pekt på dette forholdet, og fremholdt at politimestrene - etter drøftelse med organisasjonene- i stor grad bør kunne avgjøre om de tildelte bevilgningene skal nyttes til investeringer, lønn eller til drift.

Jeg har fremholdt at dette også kan innebære at stillinger - etter en lokal beslutning - kan stå ledig i perioder dersom dette gir den beste måloppnåelsen innenfor de ressurser politidistriktet har til rådighet. Jeg ser at noen vil kunne oppfatte dette som kontroversielt. Dette er en konsekvens av den mål-og resultatstyring vi legger opp til. Jeg er overbevist om at det er nødvendig å gi politidistriktene en større frihet til å disponere ressursene utfra lokale behov.

Økt delegasjon og økt lokal frihet vil likevel ikke være til hinder for at departementet vil kunne ta opp spørsmål om lokale prioriteringer enten på generelt eller særskilt grunnlag. Departementets rolle som formidler av gode og effektive løsninger fra ett distrikt til andre bør stå mer sentralt i fremtiden. I så måte har jeg håp om at departementet, bl.a gjennom den nye etatsstyringen, vil kunne bli en bedre medspiller og rådgiver i forhold til å finne gode løsninger på lokale utfordringer.

Ressursutnytting

Som jeg tidligere har understreket er det viktig at etatens ressurser utnyttes best mulig. Effektivisering betyr ikke at innsatsen skal reduseres. Tvert imot - målet med effektivisering og god ressursutnytting er å sikre at ressursene omfordeles til de høyest prioriterte områder og at vi arbeider på en god måte.

God ressursfordeling vil som nevnt bidra til god ressursutnytting. Vi må bruke ressurser på riktige tingene og sette inn ressurser der det trengs mest. Men god fordeling av ressursene er ikke nok for å få til god ressursutnytting. Vi må også sikre oss at vi arbeider mest mulig effektivt. Det betyr at vi må ta fatt i en rekke ulike sider av politiets virksomhet. Vi må arbeide på ulike nivåer og være åpne for nye tiltak.

Som dere vet har vi en rekke tiltak på gang som vil føre til bedre ressursutnytting. Vi omorganiserer politidistriktene og vi skal regulere antall og størrelse på politidistrikter og driftsenheter. Vi har iverksatt ny etatsstyring som gir oss bedre muligheter til å vurdere ressursfordeling og ressursutnytting, og da både mellom nivåer og enheter internt i politidistriktene og mellom politidistriktene. Både omorganiseringen i seg selv og innføringen av informasjonsteknologi skal bidra til å effektivisere av internadministrative rutiner. Vi driver med metodeutvikling i polititjenesten. Sist men ikke minst nevner jeg at vi har flere prosjekter på gang for å effektivisere straffesaksbehandlingen og vi har fått et nytt rapporteringsopplegg for straffesaker

Jeg ønsker å understreke at det er en nær sammenheng mellom disse tiltakene. Når de ulike tiltakene innføres blir nettopp det å se sammenhengen mellom dem en utfordring både for ytre etat og for departementet. Analyse av oppgaver og funksjoner kan brukes i forhold til ulike effektiviseringstiltak.

Et sentralt spørsmål er hva vi benytter til intern administrasjon og hva som er disponibelt til utadrettet polititjeneste. Jo mer kostnadseffektivt vi driver, desto flere årsverk kan vi frigjøre til innsats overfor publikum.

I omorganiseringen av etaten innfører vi en modell som vil bidra tilå klargjøre hvilke oppgaver som bør utføres på politimesternivå og hvilke oppgaver som utføres på operativt nivå i driftsenhetene. Dette vil bidra til en bedre samordning av virksomheten i hele politidistriktet og til å bedre den strategiske tenkning og planlegging. Det er et helt overordnet mål å få mest mulig ressurser frigjort til utadrettet operativt arbeid.

Som dere vet vil vi vurdere å slå sammen enheter som tidligere hørte hjemme i hver sin etat, og som ligger i samme by eller tettsted. Dette vil bidra til en slankere internadministrasjon og bedre samordning av politiressursene . Jeg har med tilfredshet merket meg at det er en høy grad av aksept for dette prinsippet ute i etaten, selv om navnevalget på driftsenhetsleder i by i høyeste grad er et stridstema som foreløpig ikke har funnet sin løsning.

Også andre forhold som kriminalitetsutvikling og kommunikasjoner gjør at vi må se på organiseringen av driftsenhetsnivået. Men ideen om nærpoliti og våre målsettinger om et desentralisert politi er selvsagt et meget avgjørende premiss for vurderingene som må gjøres i denne forbindelse.

Vi vil også vurdere antall politidistrikter. Også dette må skje ut fra at den interne administrasjon i etaten skal bli mest mulig rasjonell og at det er et overordnet mål at de tilgjengelige ressurser i størst mulig grad skal benyttes til utadrettet polititjeneste. Kravet til rasjonalitet må sees i lys av de muligheter som tilbys for å etablere en effektiv styringsstruktur. Antallet enheter i etaten er preget av historisk tradisjon. I de seineste årene er det blitt mye lettere å utøve ledelse, administrasjon og styring enn det var da denne strukturen ble etablert. Vi har fått telefon, telefax og ikke minst informasjonsteknologi. Vi er altså ikke lenger så begrenset av fysiske avstander som vi var da strukturen i etaten ble fastlagt.

Jeg varsler ikke med dette vesentlige endringer i forhold til dagens struktur. Mitt hovedanliggende er at vi også må vurdere om den strukturen - eller antall politidistrikter vi i dag har, er den beste.

Ressursutnyttelse handler ikke bare om hvor mange organisasjonsenheter vi har på de ulike nivåene, men også hvordan enhetene er bemannet. Også dette er helt sentralt i forhold til hvordan vi kan frigjøre flere årsverk til politioperativ tjeneste. Men da er vi inne på personalpolitikkens område. Vi har jo fått en egen personalpolitisk handlingsplan som jeg ikke skal gå nærmere inn på her. Men jeg ønsker å nevne at den stillingsstruktur vi har må være tilpasset de oppgaver som skal fylles. I Staten har veien mot høyere lønn tradisjonelt gått via en lederstilling. Dette har ført til at vi har et betydelig andel av mellomlederstillinger som ikke alltid er like godt tilpasset de reelle lederoppgavene. Dette er uheldig med tanke på ryddigheten i organisasjonen og i forhold til målet om mest mulig utadrettet polititjeneste. Jeg presiserer at endringer her må sees i forhold til ordninger med alternative karrierestiger og at dette ikke nevnes for å redusere det totale lønnsbudsjettet, men i forhold til å få en bedre sammenheng mellom det reelle behov og lederstrukturen.

IT-satsingen vil føre til en bedring av kvaliteten på saksbehandlingen og korte ned behandlingstiden for straffesaker . En viktig del av effektiviseringen ligger i en enklere registrering og dokumentutfyllling. Videre vil tiltakene gi en bedre oversikt over og lette oppfølgningen av sakene. I tillegg skal de nye systemene også gi bedre effektivitet innenfor personalarbeid, økonomiforvaltning og som beslutningsstøtte for lederne. IT-satsingen skal dekke de grunnleggende behovene for kontor- og saksbehandlingsstøtte. 11 politidistrikter får utstyr og IT løsninger for moderne kontorstøtte i 1996 og innføringen skjer distriktsvis. IT-utstyr er meget kostbart. For at vi skal få noe igjen for det vi bruker på dette må vi analysere hvilke arbeidsoppgaver som utføres og så bygge opp nye rutiner slik at potensialet i IT-investeringene blir utløst. Vi må altså ikke benytte edb kun som en forlengelse av gamle arbeidsrutiner. IT- innføringen vil være en del av en helhetlig strategi for effektivisering av politi- og lensmannsetaten. Den vil bli samordnet med andre omstillingstiltak som innføring av mål- og resultatstyring, omorgansering av politidistriktene og satsing på personalutvikling.

De nye rapportene i STRASAK-systemet vil gi lederne på alle nivå innen politi og påtalemyndighet et godt grunnlag for å følge opp og styre straffesaksavviklingen, og derved i neste omgang utnytte ressursene bedre. Vi har også i flere politidistrikter særskilte prosjekter for generell effektivisering av straffesaksarbeidet. Erfaringer fra dette vil bli gjort tilgjengelig for de andre politidistriktene.

I dialog med politimesterene og i samarbeid med politiorganisasjonene må vi løpende analysere stillings- og ressursbehovet, samtidig som vi retter søkelyset mot hvorledes vi kan utnytte ressursene bedre.

I budsjettproposisjonen fremholder Regjeringen spesielt at vi må se nærmere på bl.a.:

• ressursbruken til internadministrasjon
• omfanget og innretningen av kurs og etterutdanning
• fangetransportene
• fordelingen mellom ulike stillingskategorier.

Arbeidet for å bedre ressursutnyttelsen i etaten kan bare lykkes hvis vi drar i hop - både dere i politiorganisasjonene, politimesterene og departementet. Jeg føler meg overbevist om at vi i fellesskap har evne og vilje til å gå løs på disse utfordringene. Vi trenger ikke nødvendigvis nye prosjekter, men vi trenger nytenkning.

Jeg startet med å si at innledningen min i år var ganske lik fjorårets. Aztek-fyrsten snakket om selvfølgeligheter da han lovet at solen skulle fortsette å gå sin gang. Det vi holder på med er ikke selvfølgeligheter. Tvert om kreves det innsats, samarbeidsvilje og hard jobbing fra alle parter for å lykkes. En rekke konkrete endringer er i ferd med å bli gjennomført. Så langt har dette arbeidet gått bra - kanskje bedre enn mange hadde forventet - noe som ikke minst skyldes at vi stort sett løfter i flokk. Tross endel uenighet konstaterer jeg at vi er på rett vei. Det eneste selvfølgelige i prosessen er at den ikke hadde vært - eller er - mulig å gjennomføre -uten aktiv deltagelse fra alle parter. Det gjelder ikke minst denne forsamlingen.