Justisminister Grete Faremo

Innlegg på seminar om voldskriminalitet i regi av kommunenes sentralforbund

Kommunenes hus, 30. november 1995

Kriminalitetsutviklingen i Norge de siste tiår har vært bekymringsfull. Ikke minst gjelder dette økningen i vold og narkotikakriminalitet. De utviklingstrekk vi har registrert her hjemme, er i all hovedsak de samme som har funnet sted i de øvrige nordiske land. Heller ikke Norden står i noen særstilling - snarere tvert i mot. Fra alle verdens hjørner rapporteres om en kraftig økning av kriminaliteten, og tiltak for å forebygge og bekjempe kriminalitet står høyt på dagsorden i de fleste land.

Det er mange forklaringer til dette. Dels kan det ha sammenheng med endringer i de sosiale strukturene. Nettverkene er ikke like tette som tidligere, ikke engang i små nærmiljøer. At folk flytter til byer - og at byene blir større har langt på vei ført til en anonymisering som innebærer at den sosiale kontrollen minsker.

Videre har den økonomiske og teknologiske utviklingen gitt oss mange nye muligheter blant annet på kommunikasjonssiden. Penger overføres på sekunder fra et verdenshjørne til et annet. Det har blitt enklere og billigere å reise både innenlands og internasjonalt. Bare ut og inn av Norge har vi hvert år millioner av grensepasseringer. I kjølvannet av denne positive utviklingen åpnes det for nye muligheter når det gjelder kriminalitet. Det står utrolig sterke krefter bak den internasjonale kriminaliteten - ikke minst narkotikatrafikken. Nye og avanserte metoder brukes i større og større grad for å få innpass på markedene og for å hindre kontroll. Siktemålet til disse internasjonale forbrytersyndikatene er enkelt: størst mulig gevinst til minst mulig risiko. Vi må se i øynene at Norge og Norden vil være et attraktivt marked for de som skor seg på narkotikakriminalitet. Vi er attraktive av den enkle grunn at vi har en høy levestandard, at det er mye penger blant ungdom og at det dermed er mulighet for å selge narkotiske stoffer til en forholdsvis god pris. Nettopp derfor er det av avgjørende betydning at vi fører en politikk som innebærer et høyt kontrollnivå og strenge reaksjoner slik at risikoen for å bli tatt er så stor at dette i seg selv kan virke avskrekkende.

Slik jeg ser det vil det ikke være mulig for oss å føre en god og effektiv kriminalpolitikk uten å ta i betraktning kriminalitetens internasjonale aspekter, selv om vi skulle bo i Norges minste kommune. Uansett på hvilket nivå det settes inn kriminalitetsforebyggende tiltak, er det nødvendig å se på sammenhengen mellom lokale tiltak, tiltak på nasjonalt nivå og behovet for et samarbeid på internasjonalt nivå for å komme den internasjonale kriminaliteten til livs.

Det er lett for oss å enes om at kriminaliteten - og dermed også redselen for kriminalitet - er et stort samfunnsproblem. Omkostningene ved kriminaliteten er store både i penger og i psykiske og fysiske skader for de som blir rammet. Kriminaliteten truer vår trygghet, og dermed livskvaliteten til det enkelte mennesket. Den volden som rammer stadig flere - direkte og indirekte - er uakseptabel. Regjeringen har derfor gjort kampen mot vold til et av sine viktigste innsatsområder innenfor kriminalitetsbekjempelsen.

Det er et faktum at volden stadig har økt i de siste ti-år. Antallet registrerte voldsforbrytelser er mer enn 5-doblet fra 1960, og utgjorde i 1993 ca 10 500 saker. De siste 10 - 15 årene har volden også blitt merkbart mer brutal og grov. Såkalt "blind" vold har økt.

Bare en del av voldskriminaliteten blir registrert. Mørketallene er antagelig meget store, ikke minst når det gjelder vold i hjemmet. Resultatene fra levekårsundersøkelsen i 1991 viser at 5% av de spurte hadde vært utsatt for vold eller trusler om vold det siste året.

Voldskriminaliteten fører til at mange mennesker blir utrygge, og redde for å ferdes ute. Selv om risikoen for å bli utsatt for voldsforbrytelser er liten for den enkelte av oss, rammer disse forbrytelsene mange mennesker indirekte ved at det skapes frykt og utrygghet som hemmer den alminnelige livsutfoldelse. Levekårsundersøkelsen fra 1991 viser også at frykten for vold er størst blant kvinner. Hele 18% av alle voksne kvinner svarer at de er urolige for å bli utsatt for vold eller trusler om vold i sitt nærmiljø. For menn er andelen 3%. Både for kvinner og menn øker frykten for vold med alderen.

Likevel vil jeg understreke at kriminaliteten er lav i Norge sammenlignet med de fleste andre land. Etter en sterk økning frem mot slutten av 1980-tallet viser utviklingen i antall ferdig etterforskede forbrytelser i hovedsak en utflating på 1990-tallet. Selv om man ser endringer i kriminalitetsbildet som gir grunn til uro vil jeg advare mot forsøk på å tegne et for dystert bilde av kriminalitets utviklingen.

Statistikkføringen ble lagt om i 1994. Vi registrerer antall anmeldte forhold og enkeltsaker registreres anderledes enn før. Dette gir endringer og utslag som vi ennå må utvise stor varsomhet i tolkingen av. Statistisk sentralbyrå påpeker eksempelvis i sin statistikk for 3. kvartal 1995 at det ikke vil være full sammenliknbarhet fra i fjor til i år før tallene for 4. kvartal 1995 foreligger.

Tidligere straffedømte er ansvarlig for mesteparten av den anmeldte kriminaliteten i samfunnet. Statistikken viser at fire av fem som fengsles hvert år er tidligere straffedømte. Siden en så stor del av kriminaliteten begås av gjengangere, er det derfor en stor utfordring å redusere tilbakefallet til kriminalitet. Vi vet at flere forhold utenfor selve strafferettssystemet, som arbeidsforhold, boforhold, helse, undervisning og sosialt nettverk er av betydning. Det er derfor nødvendig med et godt samarbeid med de ansvarlige etater innenfor disse områdene.

Samtidig må vi styrke kunnskapsgrunnlaget om tilbakefallet. Politikamrene vil nå på en systematisk måte registrere førstegangskriminelle. Videre forsøker vi på ulike måter å kartlegge hvilke faktorer som påvirker tilbakefall. Jeg nevner også at Justisdepartementet nå arbeider med en stortingsmelding om kriminalomsorgen. Spørsmålet om progresjonen under fullbyrdelse av straff vil bli viet særlig oppmerksomhet. Formålet er å forebygge ny kriminalitet ved at den innsatte gjøres best mulig i stand til å forholde seg til samfunnets normer og krav på en lovlydig måte.

Utfordringene er mange. Ikke minst har vi alle et ansvar for at folks frykt for kriminelle handlinger ikke skal vokse seg større enn det faktisk er grunnlag for. Nettopp derfor er det viktig at vi er i forkant - at vi tar problemet virkelig på alvor. Dersom vi lar de kriminelle "kjøre fra oss" får vi et samfunn hvor det er grunn til å frykte vold og overgrep i det daglige for nesten hvem som helst. Slik er det heldigvis ikke i dag. Den gjennomsnittlige nordmann og kvinne bærer ikke først og fremst med seg frykt for at han skal bli utsatt for kriminalitet når han eller hun tar seg en tur til byen. Og dit må vi heller aldri komme! Nettopp derfor må vi ta dette så alvorlig som vi gjør.

Stilt overfor en rad problemer er det åpenbart at det er nødvendig med et sett av tiltak på mange og ulike plan. Det er av avgjørende betydning at vi både sentralt og på lokalt nivå fører en politikk som innebærer sosial trygghet og hvor mennesket står i sentrum. Dette gjelder på alle samfunnsområder. Innenfor de ulike deler av politikken - det være seg i den økonomiske politikken, familiepolitikken, helse- og sosialpolitikken og skolepolitikken. Uansett hvilket politisk ståsted vi har ønsker vi et samfunn som gir størst trygghet for at barn og unge kan vokse opp og utvikles til modne, trygge og ansvarsfulle mennesker. Å skape gode leve- og oppvekstvilkår for barn og unge er en del av vår alminnelige velferdspolitikk. Vi må hele tiden ha denne dimensjonen for øye når vi skal vurdere hvordan vi skal bekjempe kriminalitet.

Mobilisering mot vold

Regjeringen har gjennom flere år fremhevet betydningen av samordnet innsats for på forebygge og bekjempe kriminaliteten. Et bredt engasjement fra offentlige etater og frivillige lag og foreninger er en forutsetning for å nå disse målene. Politiet og den øvrige justissektoren har et hovedansvar for å bekjempe kriminaliteten, men uten befolkningens aktive medvirkning kan politiet alene ikke løse de problemene vi står overfor.

Og det er mange gode krefter som nå setter spørsmålet på sin dagsorden. Jeg nevner f.eks. at i forrige måned avholdt fagbevegelsen en stor kriminalpolitisk konferanse hvor nettopp voldsbekjempelsen og mobiliseringen mot voldsutviklingen sto i fokus.

Videre er dagens konferanse et viktig signal om at kommune-Norge ser behovet for initiativ på bredt plan for å finne virkemidler som kan bidra til at vi får beholde Norge som et trygt og godt land å bo i. Det er viktigere enn noen sinne å se problemene og utviklingstrekkene i sammenheng, forene kreftene og sette inn en samlet innsats mot de forhold som skaper utrygghet i samfunnet.

Denne konferansen setter søkelyset på de mest iøynefallende problemstillingene vi står overfor ved utformingen av morgendagens kriminalpolitikk, nemlig den økende volden og den negative kriminalitetsutviklingen, hva gjelder både vold, vinningsforbrytelser og narkotika i våre storbyer.

Regjeringens overordnede strategier for å bekjempe volden er presentert i St. meld. nr. 23 (1991-92) om bekjempelse av kriminalitet, de årlige budsjettproposisjonene og handlingsplanen "Trygghet og nærhet i hverdagen" som Regjeringen la fram i revidert utgave tidligere i høst.

Voldskriminaliteten, som all annen kriminalitet, skal bekjempes etter to hovedstrategier; nemlig ved forebygging og ved en effektiv straffeforfølging av lovbrudd.

Det er særlig viktig at innsatsen mot vold og annen kriminalitet samordnes både lokalt og sentralt. Justisdepartementet har ansvar for den sentrale koordineringen av både den forebyggende virksomheten og straffeforfølgingen. På lokalt hold har kommunene ansvaret for å planlegge og koordinere den forebyggende virksomheten.

Men uansett innsats fra stat, fylker og kommuner, helsearbeidere, terapeuter, politi, domstoler og politikere - bare for å nevne noen - vil vi ikke få bukt med voldsproblemet uten en bred folkelig mobilisering. Siden årsakene til aggresjon og vold er mange og sammensatte, må alle gode krefter samordne sin innsats mot volden. Strafferettspleiens område alene er for snevert. Det kreves innsats fra familie, skole, frivillige organisasjoner, media og lokale og sentrale myndigheter. Vi kan ikke pålegge folk flest og gjøre en innsats mot vold og narkotika. Men vi kan bidra til å skape holdninger. Dog blir ikke dette mer enn et bidrag. I sum er det viktige at den enkelte ikke er "seg selv nok" - men bryr seg om sine barn, klassekamerater, arbeidskolleger, familie og naboer. Vi må vise at i vårt samfunn hører ikke fremmedgjøring, passivitet og likegyldighet hjemme. Vi må bry oss og vi må ta ansvar.

Regjeringen har i de seneste årene satset svært meget på å bekjempe kriminaliteten. Bare til politi- og lensmannsetaten er bevilgningene økt med drøye 1 milliard kr. fra 1990 til 1996. Bemanningen er totalt øket med ca.1700 stillinger. Og flere stillinger blir opprettet i 1996. Utdanningskapasiteten ved Politihøgskolen er betydelig utvidet, og vil bli ytterligere bedret ved etableringen av politiutdanning i Nord-Norge fra høsten 1997. Men det er viktig å være klar over en ting - uansett hvor mye politiet vi måtte ha i dette landet vil vi aldri komme dit at politiet kan passe på hvert eneste hus som kan bli utsatt for innbrudd, at de vil være på pletten på alle de steder hvor det begås en kriminell handling, at de kan passe på hvert eneste portrom hvor det skjer en narko-deal.

Om vi så hadde doblet, eller for den saks skyld tredoblet eller firedoblet politistyrken ville vi ikke oppnådd et slikt resultat. Og det ville vel heller ikke vært ønskelig med en slik "politistat". Derfor er mange andre tiltak vel så viktige. I statsbudsjettet for 1996 følger derfor Regjeringen opp de siste års prioriteringer innenfor kriminalpolitikken ved at det legges opp til en helhetlig strategi med nær sammenheng mellom de forebyggende og de etterfølgende tiltakene. Følgende områder innenfor kriminalitetsbekjempelsen skal ha høy prioritet i 1996.

• Forebyggende arbeid
• Bekjempelse av voldskriminalitet
• Internasjonal organisert kriminalitet, herunder narkotikakriminalitet.
• Økonomisk kriminalitet
• Raskere behandling av straffesaker.

Sammenhengen mellom ruspåvirkning og kriminalitet

Det er nær sammenheng mellom rus og vold. Alkoholbruk er trolig en av de viktigste kriminalitetsutløsende faktorene. All erfaring og statistikk viser det samme: Berusede unge menn er sterkt overrepresentert blant voldsmenn og ofre. Mye av volden skjer i helgene i tilknytning til eller i nærheten av skjenkesteder. Vi må derfor sette søkelyset på deler av alkoholpolitikken, og da særlig skjenkebevillinger og stengningstider og kontroll.

Kommunene har en sentral rolle her, men da dette er en del av programmet dere kommer til senere skal jeg ikke gå nærmere inn på dette her.

Det smugles alkohol i stor stil inn til landet. Videre er det all grunn til bekymring når vi får avdekket omfanget av hjemmebrenning for organisert omsetning i enkelte deler av landet, og ikke minst hvordan denne ulovlige alkoholen selges til barn og ungdom. Derfor er det viktig for oss å fortsette aksjonen mot ulovlig spritomsetning. Ikke minst er det viktig å forfølge bakmennene og de som profitterer på ulovlig alkoholproduksjon.

Mobilisering mot narkotika

Det er også en sammenheng mellom narkotikakriminalitet og såvel voldsproblemer som vinningskriminalitet. Dels skjer dette ved at misbrukere i rus utfører voldshandlinger, og dels ved at narkotikamiljøet, både på selger- og misbrukersiden, fremmer asosiale og voldelige adferdsmønstre. Vi vet og at mange narkomane stjeler for å finansiere forbruket sitt. Vår narkotikapolitikk har derfor også betydning for bekjempelsen av annen kriminalitet.

Det er mye som tyder på at tilgangen på stoff i Norge er økende, bl.a. på grunn av mer narkotikasmugling fra og gjennom de øst- og sentraleuropeiske land. Så og si daglig hører vi om store narkotikabeslag som gjøres av politi- og tollmyndighetene. La meg med en gang si at beslagstallene ikke i seg selv er et uttrykk for at narkotikainnførselen øker. Det er ganske enkelt slik at dess mer ressurser politi-og tollmyndighetene setter målrettet inn på å avdekke narkotikakriminalitet, dess flere beslag gjøres. Vi vet jo at omfanget av narkotika i Norge er langt, langt større enn beslagene indikerer. Enkelt sagt er det derfor mitt mål for 1996 å øke antall og mengde narkotikabeslag. Det gir ikke pene tall på statestikken, men det vil vitne om en økt og effektiv kontrollvirksomhet.

Det er nødvendig å sette i verk en bred plan for å involvere foreldrene og deres barn i et læringsopplegg om narkotika, alkohol, vold og kriminalitet. Skolen er det naturlige stedet for en slik opplæring. Vi vil bygge videre på det gode arbeidet politiet i dag gjør i skolen, men det må utvides og være mer systematisk. Det må utvikles skolemateriell og fagpersonale må få skikkelig opplæring. Foreldrene må føle seg forpliktet til å delta. Det dreier seg tross alt om hvordan egne barn kan unngå å komme inn i stoffmiljøer.

Folks egen kamp mot narkotikaen må følges opp med at myndighetene skjerper kampen mot narkotikahandelen. De som tjener penger på narkotikaen, må få merke både at etterspørselen etter stoff går ned som følge av holdningsarbeidet blant foreldre og barn, og at det blir stadig vanskeligere å drive narkotikahandel som følge av økt kontroll og oppsporing av fortjenestene.

Det er blant venner, i familien eller sammen med skole- og arbeidskamerater holdninger formes. Derfor er det disse miljøene som må mobilisere mot rusmisbruk. Samtidig må myndighetene gjennom lovverket og kontrolltiltak signalisere en klar holdning mot misbruk.

Forebyggende må også her være det viktigste. Ungdomspolitikken som føres i kommunene vil her være helt sentral. Barn og ungdom trenger muligheter til å utfolde seg i rusfrie miljøer som idrett, musikk og dans, i fritidsklubber og frivillige organisasjoner. Kutt i investeringen for å sikre barn og ungdommers oppvekstmiljø kan enkelte ganger være fristende, men etter min mening er dette en investering i fremtiden. En investering hvor gevinsten er mye høyere enn utgiften.

De siste årene har det nye rusmiddelet ecstasy fått fotfeste i visse ungdomsmiljøer. Ecstasy har mange av de samme virkningene som LSD. Pillene fremstilles i morsomme farger - gjerne med festlige motiver. Men dette er gift forkledd som sukkertøy. Pillene kan drepe og/eller påføre brukeren alvorlige skader. Derfor må dette nye rusmiddelet møtes med en kampanje som innbefatter alt fra lokale og sentrale myndigheter til frivillige organisasjoner og familien. Det er gjerne blant venner og bekjente i ungdomsmiljøer at de fleste for aller første gang møter slike stoffer. Derfor må en kampanje rettet mot ungdommen ta utgangspunkt i en hverdag de unge kjenner seg igjen i.

Jeg registrerer med stigende uro de gryende debatt vi har i visse miljøer om å legalisere såkalt lettere stoffer.

La meg også slå fast at jeg som justisminister og regjeringen sier et klinkende og klart nei til legalisering av narkotika. Ett av de mest forebyggende tiltak overfor narkotika er å sørge for at svineriet ikke er tilgjengelig. Erfaringer fra land som har forsøkt å legalisere lette narkotiske stoffer viser at etterspørselen har økt voldsomt. Omsetningssteder for lette stoffer utvikler seg til å bli omsetningssteder for hardere stoffer. Svært mange misbrukere er eller blir blandingsmisbrukere. Både besittelse, bruk og handel med narkotiske stoffer er og skal fortsatt være helt uakseptabelt i vårt samfunn - og straffbart.

Avdekking av narkotikakriminalitet krever store ressurser.. Narkotikakriminalitet anmeldes i liten utstrekning fordi alle involverte tjener på hemlighold. I kjeden mellom misbrukere og bakmennene medvirker en rekke profittører på ulike nivåer.Jo tidligere i kjeden man griper inn jo større effekt vil det ha i misbrukermiljøene.

Hovedinnsatsen må likevel settes inn mot bakmennene. Organiserte former for kriminalitet kan til syvende og sist bare motvirkes ved straff og ved å frata profittørene gevinsten fra den straffbare handling. Jeg har derfor nedsatt et utvalg som skal vurdere hvilke tiltak som bør iversettes - og eventuelt hvike lovendringer som er nødvendige - for at vi skal lykkes med å inndra utbytte fra straffbare handlinger i langt større utstrekning enn i dag.

Forebygging

La meg så sterkt jeg kan understreke det selvfølgelige at det er vi foreldre som har det grunnleggende ansvaret for å gi våre barn den trygghet og den respekt for seg selv og andre som gjør dem fremmede for voldsbruk. Familien er det viktigste lærested for hvordan konflikter løses. Vi foreldre må sette grenser for barnas uteliv, alkoholbruk og TV-vaner, og rydde opp i tendenser til mobbing, trakassering og usosial adferd. Og vi må ved egen adferd sette gode eksempler.

Skolene har også et spesielt ansvar. Det er dessverre en kjensgjerning at vold, mobbing og trakassering av medelever er en del av hverdagen på mange skoler. Det er viktig at lærere, elever og foreldre i fellesskap tar fatt i disse problemene. Dette er nødvendig for å hjelpe ofrene ut av en ulykkelig situasjon og for å hjelpe overgriperne over på et bedre spor. Mange skoler har gjort en imponerende innsats som andre skoler har mye å lære av.

Enkelte steder er det igangsatt en ordning med "politifaddere" , som samarbeider med skole og barnevern om tiltak som kan forebygge vold i skole og nærmiljø. Politifadderen skal være konfliktløser og rådgiver. Jeg nevner også at det i høst er satt i gang et utviklingsprogram om skolemegling som skal stimulere til holdningsdannende tiltak mot mobbing og vold i skolen. Det spesielle med skolemegling er at barn og unge selv aktiviseres til å ta ansvar for å løse hverdagslige konflikter ved hjelp av meglere. Jeg har store forhåpninger til at dette vil kunne fungere som en god konfliktløsningsmodell som samtidig lærer de unge å forstå at konflikter skal løses ved dialog og ikke med nevebruk.

Kommunene må drive forebygging gjennom sin egen virksomhet f.eks. i forbindelse med sin planlegging og utbygging av bo- og nærmiljøer, barnevern, helsestasjoner, sosialtjeneste og fritidstilbud. Videre skal de koordinere den samlede forebyggende innsatsen lokalt. For å sikre bredden i tilbudene, må planleggingen skje gjennom samarbeid på tvers av sektorene og med medvirkning fra frivillige organisasjoner. Ikke minst er dette viktig for å gi et godt tilbud til de mest utsatte barne- og ungdomsgruppene. Politiet kan forøvrig være en viktig instans for kommunene å ta aktivt med på råd i forbindelse med utarbeidelse av planer. Det er få som vet så mye om lokale problemer som nettopp politiet. Jeg vil også benytte anledningen til å minne om politimesterens adgang etter Plan - bygningslovens § 10 - 2 til å delta på møter i bygningsrådet når saker vedrørende barns interesser skal behandles. Det er ønskelig at politimesteren er seg bevisst den muligheten som ligger her til å påvirke i en planprosess med tanke på å legge forholdene til rette slik at mulighetene for å begå kriminalitet reduseres. Det ligger også en oppfordring til de kommunale myndigheter om å benytte seg av politiets erfaringsbaserte kunnskap i utformingen av de fysiske bo- og oppvekstsmiljøer.

Politiets innsats i det forebyggende arbeid er helt sentral. Vi arbeider derfor aktivt for et mer synlig politi som er til stede der folk har bruk for det og til rett tid. Dels skjer dette gjennom måten vi organiserer politiet på og dels gjennom de strategier som følges for selve polititjenesten.

Nærpolitimodellen kjennetegner fra før norsk politi. Den nye organisasjonsmodellen for politidistriktene understreker betydningen av nær kontakt med lokalmiljøet. Vi får driftsenheter med ansvar for all polititjeneste i et geografisk område og med lokaler i dette området. Vi er også i ferd med å bygge ned ineffektive skiller mellom ordenstjeneste og etterforskning. Nærpolitimodellen er det overordnede strategien vi arbeider etter for å få til et mer synlig og tilgjengelig politi. I de største byene er vi i ferd med å etablere en ordning med såkalt lokalområdepoliti. Dette innebærer at øremerket personell plukkes ut til å arbeide i geografisk avgrensede områder. Denne måten å organisere nærpolitiet på har en gode erfaringer med bl.a. i Sverige og i USA gjennom såkalt community policing. Gjennom dette får vi et helhetsgrep på kriminalitetsbekjempelsen.

De særlige gatevoldsaksjonene som ble satt i gang høsten 1993 er et uttrykk for Regjeringens ønske om å bidra til økt trygghet for folk flest gjennom en mer målrettet polititjeneste. Gatevoldsaksjonene omfatter i dag 16 politidistrikter, og betyr en opptrapping av innsatsen i de største og mest voldsbelastede byene.

Vi har sett gode resultater i storbyene etter dette målbevisste arbeidet, blant annet her i Oslo. Dette kommer politimesteren tilbake til senere i dag. Den økte tilstedeværelsen og synliggjøringen av politiet har utvilsomt virket konfliktdempende. Publikum har gitt positive tilbakemeldinger, og uttrykt at de føler økt trygghet ved politiets innsats mot gatevold. I flere av de største byene ser vi at antall voldsanmeldelser reduseres i de områdene hvor politiet setter inn ressurser. Dette viser at det nytter å bekjempe volden i sentrum av storbyene.

De såkalte natteravnprosjektene er et meget nyttig supplement til politiets økte synlighet og tilstedeværelse. Natteravnene er frivillige unge og voksne som ferdes i voldsbelastede områder på kvelds- og nattestid, for å dempe volden ved sitt nærvær. Det er opprettet natteravnprosjekter i alle deler av landet, og erfaringene er gode. Justisdepartementet har derfor bedt politikamrene om å ta initiativ til slike prosjekter alle steder dette har noe for seg.

Straff

Som jeg tidligere sa er det nødvendig med sammenheng mellom de forebyggende og de etterfølgende tiltakene i kriminalitetsbekjempelsen hvis en skal nå Regjeringens mål om en helhetlig kriminalpolitikk. Straffeforfølgelsen er derfor en helt sentral strategi i kampen mot kriminalitet.

Straff markerer at samfunnet ikke aksepterer visse typer atferd. Å gjennomføre straffereaksjoner har også et klart forebyggende formål. Dels skal de gi et budskap til folk i sin alminnelighet om at forbrytelser ikke lønner seg , og dels skal de påvirke lovbryteren til å føre et lovlydig liv i fortsettelsen.

Regjeringens hovedstrategi for straffeforfølgingen av voldskriminaliteten bygger på følgende fire hovedelementer:

• Straffen for voldskriminaliteten må være tilstrekkelig streng til å avspeile samfunnets syn på disse forkastelige handlingene, og til å virke allmenn- og individualpreventivt.
• Voldskriminaliteten i samfunnet må avdekkes og oppklares så langt som mulig.
• Straffeforfølgingen må gjennomføres så raskt som mulig gjennom alle ledd i strafferettskjeden.
• Straffen må benyttes aktivt til å forbedre voldsforbryteren.

Avslutning

La meg til slutt få understreke at kampen mot vold og annen kriminalitet er noe langt mer enn kroner og øre i et statsbudsjett eller kommunebudsjett, og noe langt mer enn politi, fengsler og domstoler. Det er i like stor grad et personlig ansvar - et spørsmål om holdninger. Et spørsmål om at vi alle mennesker tar ansvar for egne handlinger og er gode forbilder.

Jeg forventer ikke at alle av oss skal opptre perfekt i alle sammenhenger, og dessverre finnes det ingen lettvinte grep som kan fjerne samfunnsproblemet kriminaliteten utgjør. Men vi har alle et overordnet ansvar for å holde oss til normer som viser våre omgivelser, og lærer våre barn og unge forskjellen på noe så viktig som: rett og galt.