Irlands ja - en analyse fra Dublin

En overbevisende seier til ja-siden i det andre irske referendum om Lisboa-traktaten. At rundt 20% av velgerne skifter standpunkt fra nei til ja i løpet av et år, skyldes først og fremst de økonomiske nedgangstider. Her er vurderingene fra den norske ambassadøren i Dublin, Øyvind Nordsletten.

• For det store flertall i Irland ses integrasjon og deltagelse i indre marked og den økonomiske og monetære union som forutsetninger for at Irland igjen skal kunne komme inn i en positiv økonomisk sirkel med fremgang og vekst. I bunn ligger hos irere flest også en grunnleggende tro på den europeiske idé og EU, som mellom 70 og 80 % av befolkningen slutter opp om. 
• Nei-siden var fragmentert og representerte først og fremst yttergruppene - både på høyre- og venstresiden - i irsk politikk. Den maktet aldri å presentere et slagkraftig, alternativt budskap.  
• De presiseringer og garantier Det Europeiske Råd ga Irland i et antall nøkkelspørsmål, bidro likeledes klart til så snu stemningen i favør av ja. 
• Med det irske ja, er et viktig hinder borte for at Lisboa-traktaten kan settes ut i livet. I tillegg til den store betydning det vil ha for EUs videre utvikling, har ja´et på det hjemlige plan fjernet frykten for at Irland ville kunne ende med et stigma som annenrangs medlem. For den sittende regjering er ja´et utvilsomt en fjær i hatten, men den står i de kommende uker og måneder overfor veivalg som for irere flest nok vil oppleves som like skjebnesvangre som det nettopp gjennomførte referendumet. 
• Irland har siden årtusenskiftet to ganger gjennomført folkeavstemninger i viktige EU-spørsmål, første gang vedrørende Nice-traktaten i 2001. I begge tilfeller ble et nei senere omgjort til ja ved annen gangs avstemning. Denne fremgangsmåten kan stå som en illustrasjon på den kombinasjon av prinsipp og pragmatisme som irske og andre lands politikere i et demokratisk system må ty til i møtet med dilemmaer som virkeligheten stiller en overfor. 
 
                                                * * *
Etter en overbevisende seier for ja-siden er Irland på ny tilbake "at the heart of Europe", som er det uttrykk som hyppigst brukes for å karakterisere Irlands idéelle plassering i Den europeiske union.
 
Under den andre folkeavstemningen over traktaten 2. oktober d.å. stemte 67,1 % for irsk tiltredelse, 32.9 % mot. I fjor var de tilsvarende tallene 53.4 % nei, og 46.6 % ja. Hele 20 % av velgerne har således i løpet av litt over et år skiftet standpunkt.. Valgdeltagelsen lå denne gang på 58 %, dvs. 5 % høyere enn ved den første avstemningen i juni 2008. Bare i to valgdistrikt - begge på den irske Atlanterhavskysten lengst mot nordvest - gikk et knapt flertall i mot Lisboa-traktaten.
 
Hvordan kan stemningen snu seg så avgjørende på bare litt over et år?
 
Det kan neppe være tvil om at hovedgrunnen må søkes i de drastisk endrede rammebetingelser som det irske samfunn - og først og fremst irsk økonomi og næringsliv - i dag må leve med. Om enn den keltiske tigeren var i ferd med å miste noe av sin vitalitet allerede i fjor, eksisterte det ennå en følelse av overmot og hybris - illustrert ved at Irland hadde gått forbi Storbritannia i BNP per capita og lå helt i tetskiktet i EU - som fikk mange til å føle at man ikke hadde noe å tape på å si nei. I tillegg førte regjering og ja-siden den gangen en uinspirert kampanje, mens nei-siden var på offensiven med velartikulerte og populære talsmenn.
 
Følelsen av overmot fra 2008 er det lite og ingenting igjen av. Det Irland som gikk til urnene sist fredag var et annet - et samfunn som befinner seg i sin dypeste økonomiske og sosiale krise siden Fristaten Eire kom til på 1920-tallet. Stilt overfor nye og beske realiteter, har et stort antall velgere erkjent at tiden ikke er inne for alenegang, markeringer og eksperimenter, men for å søke trygghet i lojal og helhjertet integrasjon i det indre marked og den økonomiske og monetære union. For et land som eksporterer over 80 % av alt som produseres, er det, når det kommer til stykket, i det lange løp neppe heller egentlig noe valg.
 
Når så mange irere skiftet side, henger det imidlertid ikke bare sammen med krisestemning og nedgangstider, men med en grunnleggende og vedvarende irsk oppslutning om den europeiske idé. Helt siden 1972, da 82 % av Irlands befolkning stemte for EU medlemskap, har tilslutningen til et forpliktende europeiske samarbeid, hatt gjenklang i store deler av den irske befolkning. Til enhver tid sier et sted mellom 70 og 80 % at de støtter irsk EU-medlemskap. Noe annet ville også ha vært merkelig. For det store flertall har de 36 årene med medlemskap vært identiske med en fremgang og modernisering få ville trodd var mulig. Mange ville også legge vekt på at landet i kraft av sitt EU medlemskap har rådd ut av Storbritannias slagskygge, og i en helt annen grad maktet å bli en selvstendig økonomisk og politisk aktør.    
 
Det hører nok også med til forklaringen på resultatet, at nei-siden var fragmentert, og stort sett bestod av folk fra ytterkantene av irsk politikk som, utover protest mot regjering og the establishment, i liten grad maktet å presentere noe attraktivt alternativ. Ja-siden hadde på sin side betydelige ressurser til disposisjon, og i tillegg den klare fordel at - med unntak av det nasjonalistiske Sinn Féin - gikk alle partier, enten de nå befinner seg i posisjon, eller opposisjon, fullt og helt inn for traktaten.   
 
Hva betyr Irlands ja?
Den første og umiddelbare konsekvens er selvsagt at med det positive irske resultat, øker sjansene for at de betydelige reformer traktaten legger opp til, kan bli virkeliggjort og satt ut i livet i løpet av det svenske formannskap. Også for Irland vil dette uten videre være viktig, men på det hjemlige plan er det nok følelsen av at Irland igjen vil bli et fullverdig og respektert medlem av det gode, europeiske selskap, som er mest kjærkommen. Det er som man i vide kretser kan høre et lettelsens sukk. Finansministeren har åpent sagt at så lenge det fortsatt bestod en mulighet for at Irland ville kunne torpedere hele Lisboa-traktaten, ble kontakten med EU kolleger stadig mer anstrengt. Ingen venter at ja´et med et slag skal bringe arbeidsplasser og utenlandske investeringer, men regjering og næringsliv slår fast at uten et ja, ville forutsetningene for ny vekst og fremgang ha vært udelt semrere.
 
Irland er et ungt, men levende demokrati. For ikke mange måneder siden toget over hundre tusen personer gjennom Dublins gater i protest mot nedgangstider og upopulære tiltak. Selv om man - slik de Gaulle i sin tid sa - tar en stor risiko om man i form av et referendum spør folket til råds i et gitt spørsmål, (fordi folket gjerne vil stemme ut fra noe annet enn det man blir spurt om) - har Irland to ganger i dette århundre gjennomført folkeavstemninger i viktige spørsmål på EUs agenda. I begge tilfeller har folket i første omgang sagt nei - slik det også var med Nice traktaten i 2001 - for deretter, et år senere - å si ja. Man skal kanskje være forsiktig med å trekke for vidtrekkende slutninger av disse referenda og de irske erfaringer, men de reflekterer formodentlig et behov for å kombinere prinsipp og pragmatisme, som er et av folkestyrets kjennetegn.
 
Veien videre
Selv om flertallet av irere føler lettelse over at det ble ja, brer det seg ingen stemning av eufori. Til det er både den økonomiske og politiske situasjonen for alvorlig.
 
Selv om regjeringen har rundet en viktig milepæl, og fått Lisboa-traktaten vel i havn, står utfordringene i kø. Ikke minst gjelder det arbeidet med å rette opp det skakkjørte bankvesenet og de offentlige finanser. Det sier sitt, at staten i disse dager må ta opp rundt en halv milliard kroner i lån per dag for å holde det gående. Dette kan i det lange løp ikke fortsette, og det budsjett som regjeringen nå forbereder, vil uunngåelig måtte inneholde radikale nedskjæringer på nær sagt alle områder. Om ja´et til Lisboa er viktig for Irland og den videre utvikling av EU, herunder ikke minst Unionens evne til å gjøre seg gjeldende på den internasjonale arena, vil nok de veivalg regjeringen og det irske samfunn står foran i de kommende uker og måneder, på det hjemlige plan bli sett på som like skjebnesvangre.   

Skrevet av Øyvind Nordsletten, amb. Dublin