Ka skjer, Europa?

Jeg er grunnleggende optimist. De positive signalene nederlenderne sendte oss forrige uke sier meg at jeg har rett i å ha trua på at europeerne har skjønt alvoret.

For de som frykter at de nasjonalistiske, proteksjonistiske og til dels fremmedfiendtlige strømningene vi har sett i Europa og ellers i verden det siste året skulle være smittsomt, så velger jeg å tolke valgresultatet i Nederland dit at Europa har tatt medisinen sin.

Når EUs statsoverhoder samles til toppmøte og fest i Roma denne uken for å markere 60-årsdagen for Romatraktaten, den som ligger til grunn for opprettelsen av det som senere skulle bli Den europeiske union, så er det med vissheten om at aldri har det vært viktigere for oss politikere å vise nettopp dette: at vi står sammen.

Vi kan likevel ikke senke skuldrene riktig ennå, vi må alle bidra til å vise at det som brexit satte i gang, ikke er en bølge, det var et blaff.

Sist Europa opplevde en konflikt, lå min del av Norge for en stor del i ruiner. I tillegg var mange tusen innbyggere tvangsevakuert av den tyske invasjonsmakta. De historiene mine besteforeldre fortalte fra denne tiden gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Millioner av andre europeere tenkte etter 1945 det samme som oss i Finnmark: Aldri mer et Europa i flammer. Åtte år før jeg ble født, ble Romatraktaten undertegnet. Det er ikke vanskelig å forstå drivkraften som motiverte europeiske politikere den gang: Aldri mer.

Romatraktatens 60-årsjubileum feires i disse dager med fest og ettertanke. Med sitt mål om stadig tettere bånd mellom folkene i Europa, la traktaten grunnlaget for det gjennomgripende samarbeidet i og rundt EU, slik vi kjenner det i dag.

Samarbeidet har vært avgjørende for den lange perioden med fred og velstand Europa har hatt siden den andre verdenskrig. EU var en verdig vinner av Nobels fredspris i 2012. Tanken om europeisk samling hadde blitt lansert allerede tidlig på 1900-tallet. Men ideen fikk først grobunn etter at Europa på den aller grusomste måte fikk erfare konsekvensene av at nasjonalisme, ekspansjonisme og fremmedhat, slik det fikk fritt spillerom under den andre verdenskrig. Samarbeidet har altså vært avgjørende for de endringene på veien tilbake til et mer samlet Europa vi har sett etter murens fall og opphevelsen av Sovjetunionen.

Norge sto på sidelinjen da Romatraktaten ble undertegnet i 1957. Vi gikk så vår egen vei inn i det europeiske samarbeidet, først i Efta, senere gjennom EØS og tett samarbeid med EU på en rekke områder, om alt fra justispolitikk til utenrikspolitikk.

Innenfor eller utenfor EU - vi europeere er i samme båt. Norges handlingsrom formes av de samme storpolitiske realiteter som resten av Europa. Europas utfordringer er våre utfordringer. Slik var det også i 1957. Fire dager før Romatraktaten ble undertegnet, truet Sovjetunionen med å bruke atomvåpen dersom Norge tillot utenlandske militærbaser på vårt territorium. Året før tok Norge imot 1.000 ungarske flyktninger som rømte landet etter den sovjetiske invasjonen i 1956.

Et uberørt og innadvendt Norge var ikke mulig den gang og er heller ikke mulig eller ønskelig i dag. Derfor engasjerer vi oss sterkt i det europeiske samarbeidet for å håndtere dagens migrasjonsutfordringer. Derfor står vi samlet med EU-landene i reaksjonen på Russlands folkerettsbrudd i Ukraina. Derfor er det viktig for oss å være en del av EUs indre marked. Derfor støtter vi opp om reformer i land som ønsker å delta i tettere europeisk samarbeid, både på Vest-Balkan og i det østlige Europa.

All politikk dreier seg om å tenke tanker som er større enn deg selv. Høylytte røster i flere land tar nå til orde for å svekke det europeiske samarbeidet. Jeg er urolig for at hvert land skal være seg selv nok. Jeg er bekymret for den overdrevne troen på at nasjonalstaten kan håndtere alle utfordringer alene. Nasjonalitet og god kjennskap til egen historie er en positiv kraft når den brukes til å skape trygghet i møte med andre folk eller personer. Det er positivt trygghet i egen kultur og eget språk brukes til å skape respekt for andres identitet. Men å bruke nasjonalisme for å isolere oss eller andre er en farefull ferd i feil retning. Den type politikk gjør oss sårbare på et tidspunkt hvor behovet for felles politikk og samhold er større enn på lenge.

Seksti år etter at Romatraktaten tok til orde for å fjerne barrierene i Europa må ingen tro at vår verdensdel er skånet for krig og konflikt. I Ukraina pågår krigshandlingene. Og på Balkan ble krigene på 1990-tallet en smertefull påminnelse om hvor galt det kan gå når nasjonal kappestrid og fremmedhat trenger unna samarbeid og gjensidig forståelse.

Samtidig skal vi vokte oss vel for å krisemaksimere. Isolasjonistiske og nasjonalistiske stemmer roper kanskje høyest i dagens Europa, men fortsatt er det slik at det store flertallet av europeere ønsker forpliktende samarbeid på tvers av landegrensene. De forventer at samarbeidet skal skape resultater, og sørge for sikkerhet, frihet, rettferdighet og velstand. Det fredsprosjektet skal Norge fortsatt støtte opp om. Vi skal ta vår del av ansvaret for å videreføre Pax Europaea. Det skylder vi mine besteforeldre i Finnmark – og våre europeiske barnebarn.