Landbruks- og matministerens innlegg under Stortingets behandlingen av Interpellasjon fra Geir Pollestad (Sp) - Kva vil statsråden gjera for å sikre eit landbruk i heile landet og i framtida?

Det er sagt at «timing is everything». Vi skriver iallfall i dag 27. april. Dette er dagen for oppstart av årets jordbruksforhandlinger. Faglagene la i dag klokka 10 fram sitt krav. Slik sett kunne en jo gjerne ha sagt at det er god timing for dagens behandling av representanten Pollestads interpellasjon om landbruk i hele landet.

Jeg er stor tilhenger av den norske modellen, der jordbruket og staten i fellesskap setter seg ned og drøfter økonomiske rammer og prioriteringer innenfor rammen for de økonomiske virkemidlene i jordbrukspolitikken. Jeg er også tilhenger av den tradisjonen at når det foregår forhandlinger, foregår de forhandlingene i forhandlingsrommet. Jeg ser nå fram til å lese kravene og sette meg inn i hvordan jordbruket har prioritert i årets forhandlinger. Så vil staten legge fram sitt tilbud om en uke. Der vil alle interesserte, herunder representanten Pollestad, kunne få gå i detalj inn i regjeringens prioriteringer i årets forhandlinger. Jeg vil derfor i dag holde meg til det store bildet. Det er interessant og spennende nok i sin helhet.

Landbruk i hele landet er et av fire hovedmål i landbrukspolitikken. Dette er det tverrpolitisk enighet om, og det er jeg glad for. Med et spredt ressursgrunnlag i hele landet og begrensede arealer egnet til matproduksjon må vi ha et landbruk over hele landet for å sikre nasjonal matproduksjon på et høyt stabilt nivå. Spredt landbruk over hele landet er også et robust landbruk som bidrar til den særlig gode statusen som vi har med hensyn til lite forekomst av plante- og dyresykdommer. Det gir lavt forbruk av medisiner, det begrenser bruken av sprøytemidler, og det lager trygg mat. Dette er også i tråd med FNs bærekraftsmål.

En forgjenger av meg sa at landet vårt er langt, det er vått, det er kaldt, og det er bratt. Landet vårt er også skapt slik at vi må ha både små og mellomstore bruk for å utnytte ressursgrunnlaget og ta ut det produksjonspotensialet som finnes. Forutsetningen for å ha et landbruk i hele landet på små og store bruk er at det er lønnsomt i produksjonen. Regjeringen har derfor prioritert å styrke distrikts- og strukturvirkemidlene i de siste årenes jordbruksoppgjør.

Kanalisering er jordbrukspolitikkens columbi egg. I Norge er det som kjent bare 3 pst. av arealet som er dyrka mark, og det er en tredjedel av jordbruksarealet som kan brukes til planteproduksjon direkte – og da direkte til mat – mens resten er best egnet til gras for drøvtyggerne som også er slått-beite eller beite. Gjennom den geografiske arbeidsdelingen med korn og grønnsaker på de beste arealene og husdyrproduksjon på resten oppnår vi følgende: Vi maksimerer matproduksjonen, vi sikrer selvforsyning, og vi får god distriktspolitisk effekt.

Denne regjeringen har tatt grep for å styrke kanaliseringspolitikken, og det har virket. 85 pst. av bevilgningssøknadene under denne regjeringen har gått til distriktene gjennom styrking av de geografisk differensierte tilskuddene. Vi har avviklet stimulansen av grasproduksjon i kornområder for å stanse økningen som vi så var der tidligere. Vi har styrket strukturprofilen i distriktstilskudd, husdyrtilskudd og innført et særlig tilskudd til små og mellomstore bruk. Det er viktig for distriktene, fordi mange mindre bruk ligger akkurat der. Videre har vi økt bevilgningene til fraktordningene, som er viktig for at bønder kan få tilnærmet samme pris uavhengig av geografisk beliggenhet, og vi har styrket økonomien på korn, poteter og grønnsaker, som reduserer stimulansen til å gå over til grasbasert produksjon i de beste arealene i de sentrale strøkene.

Vi ser nå tydelige tegn på at disse tiltakene har virket. Grasarealene på Østlandet økte faktisk med 16 pst. under den rød-grønne regjeringen. Under denne regjeringen er de redusert med 2 pst., selv om det også er mange andre forhold som spiller inn. Og jeg kan ikke underslå hvor glad jeg er for at vi for første gang på lenge har sett en økning av kornarealet, på 65 000 dekar fra 2019 til 2020.

Melkeproduksjonen er bærebjelken i distriktslandbruket. Næringen er i omstilling, og mange har investert i nye løsdriftsfjøs og automatisk melking. Dette er investeringer i velferd for dyr og folk. Per i dag produseres 34 pst. av norsk melk i båsfjøs, mens andelen båsfjøs av totalt antall melkefjøs er ca. 57 pst.

Jeg er enig med representanten Pollestad i at det er nødvendig å få til investeringer i løsdrift på mindre og mellomstore bruk nettopp for å opprettholde en trygg nasjonal matproduksjon i hele landet. Dette er også bakgrunnen for at denne regjeringen har prioritert å gi investeringstilskudd til modernisering og oppgradering av landbruksbygg i de årlige jordbruksoppgjørene. I 2021 er rammen på godt og vel 664 mill. kr. Ordningen har en tydelig distriktsprofil, særskilt gjennom fordelingen av tilskuddsmidler gjennom den fylkesvise fordelingsnøkkelen. Det sikrer investeringer i hele landet.

Som representanten Pollestad tar opp, er det særskilt stort investeringsbehov som følge av kravet om løsdrift i storfeproduksjonen, som trer i kraft i 2034. For å sikre ivaretakelse av alle typer bruksstørrelser og ikke bare de største har investeringsprosjekter med inntil 30 kyr blitt særskilt prioritert i de siste jordbruksoppgjørene. Denne prioriteringen har også hatt effekt. Andelen prosjekter som har fått støtte og som etter utbygging er innenfor denne bruksstørrelsen, har økt fra 25 pst. i 2016 til 45 pst. i 2020. Investeringene som har blitt gjort, har et langsiktig perspektiv. Den store pågangen som vi ser etter investeringstilskudd i hele landet, må også forstås som et uttrykk for optimisme og satsingsvilje i landbruket, og særlig blant de unge, som er framtiden for landbruket. Det synes jeg er gledelig.

Landbrukseiendommers ressurser danner i grunnen utgangspunktet for at vi har mangfoldige produkter og tjenester. De ti siste årene har det vært en stor utvikling blant landbruksbaserte virksomheter som utnytter ressursgrunnlaget på landbrukseiendommen på nye måter. Utviklingen er særlig synlig innenfor lokalmatområdet, og det har ikke kommet av seg selv. Bygging av sterke mat- og reiselivsregioner har vært prioritert område, der ressursene fra det distriktsbaserte landbruket benyttes i nye produkter og konsepter og gir grunnlag også for sysselsetting, verdiskaping og bygging av et sterkt omdømme både for landbruket og for den enkelte region.

Regjeringen har også avsatt midler til å følge opp dette bl.a. gjennom Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping. Den nylig framlagte strategien for Matnasjonen Norge bygger opp under dette og skal være en felles plattform for Norge som matnasjon fram mot 2030. Dette henger sammen. Her vil jeg understreke samspillet mellom volumproduksjon og småskalaproduksjon, mellom ivaretakelse av tradisjoner og fornying gjennom innovasjoner og på tvers av sektorer. Det er et viktig utgangspunkt for å bygge et framtidsrettet norsk landbruk som bidrar til sysselsetting, som bidrar til verdiskaping i landbruket over hele landet.

Landbruk i hele landet er viktig for denne regjeringen. Det har vi vist gjennom aktiv politikk, og derfor ser jeg fram til dagens debatt. Jeg tror det er klokt at Stortinget samles om en debatt og takker interpellanten for å ha satt dette på dagsordenen.