Framtidsrettet migrasjons- og utviklingspolitikk?

Asylpolitikken er ikke alene i stand til å hjelpe det rekordstore antall flyktninger. Vi må også skille mellom økonomiske migranter og flyktninger med behov for internasjonal beskyttelse. Den sistnevnte gruppen har vi påtatt oss å hjelpe ved å innvilge asyl etter klare kriterier og ved å støtte opp om UNHCRs gjenbosettingsarbeid. For at dette systemet skal ha legitimitet må de som får avslag etter en grundig behandling av asylsøknaden returneres raskt og effektivt. Her har regjeringen oppnådd mye.

Vi kan i årene som kommer stå overfor enda større migrasjonsutfordringer. Det vi i Europa gjør i samarbeid med afrikanske opprinnelses- og transittland for å møte dette er viktig.

En fremtidsrettet og rettferdig migrasjonspolitikk må ta utgangspunkt i felles løsninger og samarbeid for bedre og tryggere migrasjonsforvaltning. Regjeringens innsats gjennom Vallettasamarbeidet og EUs Trust Fund for Africa er eksempel på hvordan vi kan bekjempe irregulær migrasjon og fjerne inntektene til kyniske menneskesmuglere.

Det er ikke tilstrekkelig bare å øke humanitær hjelp i nærområdene. Humanitær bistand er økt med over 50 prosent siden 2013, og det har vært nødvendig. Men mange flyktninger blir værende i samme situasjon i snitt ca. 13 år. Livet i en flyktningleir er ikke en bærekraftig løsning - verken for flyktningene selv eller vertslandet. Regjeringens satsing på langsiktig bistand for god utdanning, helse og jobbskaping sammen med FN og hjelpeorganisasjoner er derfor en nøkkel for å skape en framtid for mennesker på flukt. Vi har doblet utdanningsbistanden og tatt ledelse internasjonalt for utdanning i konfliktsituasjoner, særlig for jenter.

Til sammenligning ble andelen bistand til utdanning redusert under den rødgrønne regjeringen. Gharahkhani hevder at regjeringen vil redusere bistandsbudsjettet. Men Jeløya-plattformen slår fast at om lag en prosent av BNI skal gå til bistand, noe det også er tverrpolitisk enighet om.