Åpningsinnlegg på konferanse mot korrupsjon

Oslo, 9. juni 2016

Statssekretær Tore Hattrem åpnet mønstringen i Oslo 9. juni mot nasjonal og internasjonal korrupsjon med dette innlegget.

Kjære alle sammen,

La meg først få takke Økokrim, Transparency International Norge, PwC og advokatfirmaet Selmer for at de for tredje gang arrangerer denne viktige konferansen.

Deretter vil jeg si tusen takk for invitasjonen til å si noe om hvordan regjeringen gjennom utenriks- og utviklingspolitikken arbeider for å bekjempe korrupsjon.

Korrupsjon er moralsk forkastelig og det skader økonomien.

Korrupsjon er ett av de sterkeste hindrene i fattige land for å få en utvikling som kommer innbyggerne til gode.

Korrupsjon går utover den enkeltes sikkerhet og lands sikkerhet. Korrupsjon i alle fasonger er en av hovedingrediensene i den miksen som gjør at folk lever i frykt, at de ikke ser en framtid for seg selv, at de ser seg nødt til å migrere eller flykte.

Korrupsjon, sammen med organisert kriminalitet, voldelig ekstremisme og terror, er en driver av sårbarhet. Bekjempelse av korrupsjon, organisert kriminalitet og terror er viktig i mål 16 om fredelige samfunn i de nye tusenårsmålene - agenda 2030.

Dette illustrerer at verdenssamfunnet har forstått at det er sammenheng mellom sikkerhet, styresett og bredere utvikling.

Den tette koblingen vi ser mellom menneskesmuglere og lokale myndigheter i deler av Afrika eller narkotikasmuglere og lokale myndigheter i Afghanistan er sannsynligvis noe de fleste vil kalle korrupsjon. Korrupsjon er også en viktig motivasjon for å bli rekruttert til terror eller opprør.

Utenriksdepartementets fremste anliggende i denne sammenhengen er korrupsjonens negative virkninger for utvikling og for sikkerhet. Andre lands utvikling henger sammen med vår utvikling og andre lands sikkerhet med vår sikkerhet.

Sammenhengen mellom sikkerhet, utvikling og korrupsjon er særlig tydelig i utviklingsland hvor de svakest stilte befolkningsgruppene holder til. Det er de som rammes sterkest og mest direkte av korrupsjon.

Vi ser også at korrupsjon i disse landene ofte har forbindelser til rike land, som vårt eget.

Regjeringens stortingsmelding om globale sikkerhetsutfordringer omhandler terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og sikkerhetsutfordringer i det digitale rom.

Meldingen understreker sammenhengen mellom disse utfordringene og inneholder 40 konkrete tiltak. Tiltak mot korrupsjon står sentralt i meldingen.

Omfanget av korrupsjon

Globalt sett har korrupsjon et enormt omfang. På korrupsjonstoppmøtet i London nylig ble det sagt at ca. 1.26 trillioner (million millioner) USD stjeles hvert år gjennom ulike former for korrupt aktivitet.

Dette er penger som på en eller annen måte kunne vært brukt til fellesskapets beste. De kunne gått til private investeringer, til offentlig utbygging av infrastruktur, til skoler og helsevesen.

I stedet går de til å finansiere kriminelle enkeltindividers luksusforbruk, til utvidelse av deres imperier og noen ganger til terrorisme.

Det er gradsforskjeller mellom småkorrupsjon som folk flest møter i det daglige og de virkelig store sakene. Men egentlig dreier det seg om det samme. Korrupsjon er grunnleggende sett underslag av ressurser som kunne ha vært brukt til produktive formål og det undergraver tillitsforholdet mellom mennesker, og særlig mellom borgere og myndighetene.

Småkorrupsjon omtales ofte som en ekstraskatt på fattigfolk. Det er det definitivt. Fattige mennesker har lite ressurser til å stå opp mot den overmakten som myndighetspersoner eller kriminelle bander utgjør.

Som avisoppslag fra Ukraina viste nylig må de pent betale for å få helsetjenester, utdanning, for å få transportere avlingen sin til torget eller for andre goder de egentlig har krav på å få gratis.

Korrupsjonen tar det lille overskuddet de kunne hatt av sitt arbeid og holder dem nede i fattigdom.

Men også den voksende middelklassen i fattige land rammes.

Dette er den gruppen i befolkningen som vanligvis står for utvikling av småbedrifter. Når de må betale ekstra for lisenser og tjenester fra tollvesen og andre myndigheter, og når de ser at de ikke får rettferdig behandling i rettssystemet, så hemmes framveksten av et bærekraftig næringsliv.

Det blir skapt færre arbeidsplasser og en får redusert vekst i økonomien.

Dermed blir det også mindre skatteinntekter til å bygge ut infrastruktur, til å bedre folks helse og arbeidskapasitet, og mindre til å videreutdanne befolkningen til et nivå som på sikt kan øke landets velstand og internasjonale konkurranseevne.

Når det er snakk om storstilt korrupsjon som dreier seg om tyveri av nasjonale ressurser, er motparten ofte personer og selskaper fra utviklede land som er villig til å betale for urettmessig tilgang til disse ressursene.

Noen ganger skjer dette gjennom storstilt underslag og tyveri av nasjonale ressurser eller salg av lukrative rettigheter. I Nigeria anslår en at Abacha-regimet som var engasjert i mange former for korrupsjon, stjal mellom 3 og 5 milliarder USD mellom 1995 og 1998.

Mesteparten av dette gjemte de bort i skatteparadiser og etter hvert ble en del hvitvasket og investert i eiendom i andre land.

Dagens regime i Nigeria sliter fremdeles med å få tilbakeført disse verdiene.

Effekter av korrupsjon

Korrupsjon i myndighetsapparatet bryter ned tillitsforholdet mellom de styrende og de styrte. I noen land bruker kriminelle bander og karteller bestikkelser av politi og politikere for å få fred til å drive inn beskyttelsespenger, produsere og omsette narkotika og smugle mennesker.

Fortjenesten fra slik virksomhet går til å konsolidere bandenes virksomhet og våpenkraft.

Resultatet er dårligere styresett med svekket sikkerhet, svekket rettsstat, svakere vern av fundamentale menneskerettigheter og økt usikkerhet for vanlige borgeres liv, helse og levebrød.

I land som er gjennomsyret av korrupsjon er dette en av flere faktorer som gjør at folk ser seg om etter andre steder å bo og arbeide.

For en middelklasse med litt utdanning og litt oppsparte penger som sliter med å få realisert sin forretningsdrøm, senkes terskelen mht. å migrere til land med større sikkerhet hvor en ikke må betale for å få sine rettigheter oppfylt.

Forskningen har ikke kunnet påvise noe helt entydig negativt årsaksforhold mellom graden av korrupsjon og økonomisk vekst.

Det er likevel betegnende at de fattigste landene også er de som rangerer med høyest korrupsjonsnivå på internasjonale korrupsjonsindekser.

Natural Resource Governance Institute, anslår at mange land kunne firedoblet sitt bruttonasjonalinntekt pr innbygger gjennom aktiv bekjempelse av korrupsjon.

Hvordan arter korrupsjon seg?

Korrupsjon har mange former.

Nepotisme – å favorisere sine egne – er en form for korrupsjon vi kjenner godt, for eksempel i form av situasjoner der kjente belønner eller ansetter kjente.

Gjenytelsen for en styreplass kan være et solid lønnspåslag i neste omgang.

Vi som er oppflasket med Max Webers protestantiske etikk føler likevel intuitivt at dette er over streken. Denne typen korrupsjon er antakelig mer utbredt i land hvor kulturen krever at en skal hjelpe sine slektninger om en kan.

Et viktig tema for denne konferansen er direkte bestikkelser som er klart ulovlige. Storstilte underslag av naturressurser og private lisensinntekter fra politiske myndigheters side kjenner vi fra mange land.

Underslag av bistandsmidler har skjedd i en rekke utviklingsland, og mange steder er kickbacks og signaturbonuser stadig vanlig. Det har også vært en del saker av denne typen i Norge de senere årene, hvor store og delvis statseide selskaper er involvert.

Fra disse og andre saker ser vi at det kan være vanskelig å stille de skyldige til ansvar. Det er imidlertid ikke alltid enkelt, fordi et fellestrekk ved mange av sakene er at betalingen av motytelsen skjer langt fra Norge, i land med svake kontrollmekanismer og med motparter som tilsynelatende sitter trygt i sine maktposisjoner.

Ofte er den eneste grunnen til at vi får vite at norske bedrifter er innblandet, at det finnes varslere som sier fra, enten fordi de selv er blitt dårlig behandlet eller fordi de har fått moralske betenkeligheter.

Varslere får dessverre ofte dårlig behandling i mange land. På bistandsområdet har vi derfor laget en ordning med frivillig anonym varsling som vi mener fungerer godt.

Aggressiv skatteplanlegging er en annen utfordring. Selv om dette ikke uten videre er ulovlig, risikerer land å tappes for inntekter. Særlig går det ut over fattige land, som trenger inntektene mest.

Prinsippet er enkelt, overskuddet flyttes dit det gir minst skatt – gjerne til et skatteparadis, mens kostnadene flyttes dit fradragene er størst.

Som Panama Papers-saken viste er mange advokatfirmaer og banker eksperter på å gi denne typen skatteråd. De setter opp kompliserte selskapsstrukturer for å skjule hva som virkelig foregår og hvem som nyter godt av det.

Disse er bevisst laget så uoversiktlige at det skal være vanskelig å følge pengestrømmene.

Også kriminelle organisasjoner og terrorister benytter seg av slike konsulenter til å lage selskaper som hvitvasker inntektene deres.

Nepotisme, underslag, ulovlig kapitalflukt og hvitvasking gjennom skatteparadiser skjer overalt, men er mest utbredt i fattige land.

Felles for de mest korrupte landene, som ofte er utviklingsland, er at de mangler institusjoner som normalt har som oppgave å holde korrupsjon og økonomiske misligheter i sjakk eller at disse institusjonene er svake.

Kan korrupsjon motvirkes gjennom institusjonsutvikling?

Korrupsjon forekommer når grådige mennesker ser leilighet til å skaffe seg selv verdier som motytelse mot tilgang til ressurser.

Grådigheten blir vi neppe kvitt. Leiligheten til å skaffe seg urettmessig rikdom kan det imidlertid gjøres noe med. Alle land kan styrke institusjonene som skal sikre åpenhet og innsyn, kontrollere at korrupsjon ikke skjer og straffeforfølge de skyldige.

Dilemmaet er imidlertid at ved storstilt korrupsjon er ofte politikere på høyt nivå involvert. Disse har liten interesse i å styrke institusjoner som kan kontrollere eller avsløre dem, og de har heller ingen interesse i å strupe en betydelig inntektskilde.

Samtidig ønsker ingen politiker å bli sett på som korrupt og det er stor vilje til å ta imot bistandsmidler for å bygge opp slik kapasitet og kompetanse.

Det kan resultere i varige forbedringer, men det en tidvis ser når slike institusjoner etableres i utviklingsland, er at de over tid enten får forverrede arbeidsvilkår, eller så overstyres de politisk når de følger opp bestemte saker eller personer.

I enkelte tilfeller kan det gå på livet løs.

Redusert korrupsjon i et land er helt avhengig av at det er politisk vilje til å bygge opp sterke institusjoner og øke åpenheten om eierskap og økonomiske transaksjoner. Dette gjelder både for utviklingsland og for skatteparadiser.

En rekke land av den siste typen har etter hvert innsett at deres omdømme og gode forbindelser til andre land står på spill.

De ønsker stadig å konkurrere mht. skattefordeler og som baser for investeringer med høy politisk risiko, men de innser at det å være tilholdssted for kriminelle penger ikke er til deres fordel.

Dermed blir de i økende grad med på initiativer for registrering av reelle eiere og utveksling av informasjon.

I dialogen med land hvor viljen til å bekjempe korrupsjon er svak, vil UD fortsette å ta opp dette og argumentere for hvorfor det er viktig.

Erfaring viser imidlertid at det først og fremst er der det er sterk politisk vilje at en kan forvente at bistand skal bidra til effektiv og varig styrking av institusjoner og kompetanse som kan hindre korrupsjon.

Grunnlaget for dette er spesielt godt der hvor vi har et klart etterspørselsstyrt samarbeid som gir en naturlig ramme for en slik dialog.

Dette er f.eks. tilfellet med Olje for utvikling-samarbeidet, der integritet i ressursforvaltningen er en viktig del av opplegget.

I slike sammenhenger kan budskapet om fordelene ved godt styresett og fravær av korrupsjon formidles på en effektiv måte.

Norsk åpenhet

I Norge har vi lite korrupsjon og lite skatteunndragelse i forhold til mange andre land. Befolkningen har tillit til at politikere og embetsverk stort sett forvalter våre felles verdier fornuftig og ikke forsyner seg av dem.

Tilliten bunner bl.a. i at vi er et åpent samfunn. Det er relativt enkelt å finne ut hvem som eier bedriftene, kjører dyre biler, hva naboer, politikere og ledere i forvaltningen tjener og hva skattepengene går til.

Offentleglova med rett til innsyn gjør det vanskelig å skjule suspekt forvaltningspraksis og brukervennlige informasjonssystemer gjør det enkelt for publikum å få informasjon.

Disse systemene forbedres stadig og når de ikke strekker til har vi «vaktbikkjer» i form av ombud som ivaretar bl.a. forbrukeres, pasienters, barns og diskriminerte personers rettigheter i møte med det offentlige.

Vi har også et effektivt finanstilsyn, ditto konkurransetilsyn og et nærmest ubestikkelig politi og tollvesen. Et aktivt sivilsamfunn – ikke minst Transparency International – bidrar også til åpenheten.

I det hele tatt er åpenhet og gode kontrollmekanismer helt essensielt for å motvirke korrupsjon og økonomisk svindel.

Norsk respons og støtte til Internasjonale tiltak

Det er både i Norges, utviklingslandenes og verdens interesse at korrupsjon reduseres. Globalt er det stor enighet om at åpenhet og begrensning av handlingsrommet for korrupsjon er gode virkemidler.

I en situasjon hvor en ikke er garantert god politisk vilje i alle land, er det viktig å satse på å redusere handlingsrommet for de korrupte internasjonalt.

Det er forhåpentlig skapt et nytt momentum etter korrupsjons­toppmøtet i London i mai, der statsminister Erna Solberg deltok, som vi kan bygge på.

Norge bidrar med gode eksempler på praktisk korrupsjonsbekjempelse. Vi straffeforfølger korrupte i norske selskaper hvor i verden de enn har forbrutt seg.

Det samme gjelder vår nulltoleranse for korrupsjon og andre økonomiske misligheter. Innen bistand reageres det kontant på tilfeller av korrupsjon. Vi stiller krav til våre partnere om nulltoleranse.

Utenriksdepartementet har mange varslingssaker, og har en streng praksis ved økonomiske misligheter.

Bistand stanses, midlene kreves tilbakebetalt og de skyldige kreves straffet.

Norge implementerer de internasjonale anti-korrupsjons­konvensjonene, FATF-standardene, bestemmelsene i EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv vil ventelig snart bli integrert i norsk lov og vi har vært aktive pådrivere i EITI-samarbeidet.

Som oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak vil vi nå også etablere åpne eierskapsregistre.

Storbritannia, Frankrike, Nederland og en del andre land har gått i bresjen for å opprette åpne eierskapsregistre og automatisk utveksling av informasjon fra disse.

Storbritannia innfører i tillegg registreringsplikt for utenlandske eiere og investorer.

Vi må erkjenne at det er en lang vei igjen å gå før korrupsjon er bekjempet.

Norge har valgt å gå inn med bistand i noen av verdens svakeste og mest konfliktfylte land. Når vi gjør det, er det viktig å stille krav til god risikohåndtering og tilpassede kontrolltiltak for å nå målene og forebygge misligheter.

Det er viktig for bekjempelsen av korrupsjon internasjonalt at flest mulig vestlige land strekker seg så langt de kan og blir en sømløs del av en internasjonal mønstring.

Takk for oppmerksomheten.