- Norge må inn i EU!

<p>- Norge må inn i EU, skriver NHO-sjef Finn Bergesen jr. i vår gjeste-spalte "Månedens penn". Han påpeker at EU i dag er noe annet enn det EU var i 1994: - Spørsmålet om medlemskap i EU må være en kontinuerlig vurdering i norsk politikk. Det er det ikke! </p>

NHO har vært en trofast støttespiller av EØS-avtalen helt siden den ble forhandlet frem i 1990-92 sammen med de øvrige EFTA-landene. EFTA var den gang EUs nest største handelspartner. Etter vårt nei til medlemskapsavtalen fra 1994, har EØS-avtalen vært næringslivets navlestreng til EU og sikret store deler av norsk næringsliv tilnærmet like vilkår med EUs næringsliv.

Etter NHOs oppfatning må spørsmål om medlemskap i EU være en kontinuerlig vurdering i norsk politikk. Det er det ikke!

Vi står overfor et annet EU i 2008 enn i 1994. I stedet for 12 land, er nå hele 27 land med i EU. Sentral-og østeuropeiske land er kommet med. Flere europeiske land ønsker å bli medlem. Den tidligere vesteuropeiske alliansen er blitt et alleuropeisk prosjekt. Dette har endret EUs agenda og innhold. EUs traktater har vært gjennom fire revisjoner etter at Norge forhandlet frem EØS-avtalen. EU-samarbeidet omfatter nå flere politikkområder og andre samarbeidsformer enn i 1994. Europaparlamentet – det direkte folkevalgte organet - er blitt vesentlig styrket. Samtidig er de prosesser som foregår i regjeringenes politiske fora, EUs toppmøter og i ministerrådet blitt viktigere. I begge disse viktige politiske beslutningsarenaer er Norge fraværende og utestengt.

EU er blitt mer demokratisk som tiden er gått. Norge har samtidig fått et formidabelt demokratisk underskudd. Utenforskapet har svekket den norske selvråderetten, ikke styrket den, slik Nei-siden påsto under folkeavstemmingen. Siden 1994 har Norge innlemmet ca. 6000 rettsakter i norsk rett gjennom EØS. Det er mer enn en lov per dag. Ingen norske folkevalgte organer har vært med i beslutningsprosessen når EU har vedtatt disse rettsaktene. Mange av rettsaktene gjelder utformingen av rammebetingelsene for næringslivet. Det er svært utilfredsstillende for næringslivet at norske politikere og byråkrater er fraværende i EUs demokratiske beslutningsprosesser. Vi kommer sent inn i prosessene og havner lett i bakleksa. Regjeringens aktive europapolitikk skal hjelpe oss til å bli en bedre lobbyist. Det er vel og bra, men Norge forblir en lobbyist og ikke en fullverdig medspiller i Europa.

Mens norske bedrifter og borgere må etterleve EUs regler, kan norske politikere fortsette som gratispassasjerer i det europeiske byggverket. Norsk politikk blir opptatt av de helt nære ting – og de helt fjerne ting, mens det som skjer rett utenfor vår egen stuedør, med våre naboer og med oss selv, blir nedprioritert. Det er grunn til å reise spørsmål ved om hva egentlig Norge har bidratt med når det gjelder utviklingen i Europa. Gratispassasjerer er en ting, men rike sådanne, har lett for å få noe usympatisk og egoistisk ved seg.

EU er et dynamisk samarbeid som stadig forandrer seg. Mange av de viktigste utfordringene som verden står overfor i dag, krever internasjonale løsninger. Det er ikke tilfeldig at EU fremstår som en drivkraft i kampen mot miljø- og klimaendringer. EU er alene om å ha et institusjonalisert system som kan vedta bindende retningslinjer som gjelder for et stort antall land. Dette er egenskaper som er helt nødvendig for å løse fremtidens globale utfordringer. 

Selv om det i første rekke er demokratiske og politiske grunner for et medlemskap, er det fortsatt også noen næringsmessige og økonomiske grunner. EUs angrep på  norsk oppdrettsnæring de siste 15 årene gjennom lakseavtaler og antidumpingtiltak er et godt eksempel på EØS-avtalens utilstrekkelighet for en av våre viktigste eksportnæringer. EUs tollprofil, høyere toll jo mer bearbeiding, har i tillegg medført at mye prosessering skjer innenfor EU i stedet for i Norge.

Innføringen av euroen forenkler hverdagen for bedrifter og folk i store deler av EU. Dette har redusert valutaspekulasjoner, redusert kostnader og etablert en mer robust valuta for et stort område. Kun et medlemskap kan gi tilgang til euro og fjerne usikkerheten ved valutaspekulasjon og høy kronekurs.

EU har vedtatt nye sikkerhetskrav og forhåndsvarsling av all eksport og import av varer fra tredjeland. Denne ordningen skal iverksettes fra 1. juli 2009. Norge har arbeidet for at vi skal være på innsiden av EUs sikkerhetssone, men uten å vinne gehør i Kommisjonen. Denne diskusjonen og usikkerheten hvorvidt dette betyr innføring av nye handelshindringer og konkurransevridende ordninger for bedrifter som ikke fått status som autoriserte økonomiske operatører, hadde vært unngått ved et medlemskap. Norge må nå forhandle med Kommisjonen om en avtale. 

Våre interesser i nordområdene hadde vært bedre ivaretatt gjennom et EU-medlemskap. Vi hadde stått sterkere i forhold til Russland og andre som har økonomiske og ressursmessige interesser i området. 

Det er på ingen måte gitt at EØS-avtalen også er en sikker avtale i årene fremover. Skulle Island velge å søke om medlemskap – hvilket ikke er usannsynlig i disse økonomiske krisetider, vil det være svært vanskelig å opprettholde avtalen med kun Norge og skatteparadiset Liechtenstein som EØS-EFTA-medlemmer. EU vil neppe godta en EFTA-pilar med kun 2 land, og  vil sannsynligvis kreve at Kommisjonen overtar ESAs oppgaver. Dette reiser fundamentale spørsmål for Norge. En såkalt sveitsisk avtale er et urealistisk blindspor. Norge kan dessuten ikke velge hvilke rosiner i pølsa vi vil ha. I et slikt scenario vil kun medlemskap være realistisk og det beste for norsk næringsliv og for Norge.

Det er viktig at norske partier i sine forberedelser til sine kommende stortingsvalgsprogrammer, inntar en åpen holdning til medlemskap i neste periode og ikke låser seg fast. Ingen partier bør akseptere og delta i en koalisjonsregjering med partnere som stiller med veto i denne saken. ”Politisk handlingsrom” er et viktig slagord for den rødgrønne regjeringen. Det er viktig å ha politisk handlingsrom i EU-saken.