EU hjelper deg – når du ringer i utlandet

<p>Jeg har to telefoner i vesken. Det er ikke fordi jeg jobber i Telenor og må ha alle siste duppeditter. Jeg har to telefoner fordi jeg har et norsk og et belgisk abonnement, for å unngå de høye regningene som kommer etter besøk i Norge. Om et år kan jeg kanskje lette vesken. EU vil ha løst problemet for meg – tror jeg... </p>

"Roaming" er tema for denne utgaven av "Månedens penn", skrevet av Harriet E. Berg, leder for Telenors Brusselkontor:

Vi vet det er dyrt å ringe med egen mobiltelefon i utlandet. EU-kommisjonen og teletilsynene har klødd seg i hodet i flere år for å finne ut hva de kunne gjøre med dette. Alle andre telefonipriser ble stadig billigere. Det å gjeste et telenett til en annen operatør i utlandet, å ”roame”, var en relativt ny tjeneste, og prisene var høye. Dette skyldtes blant annet at Telenor ikke hadde noen forhandlingskort overfor for eksempel sør-europeiske operatører som Telefonica. Ola måtte få ringe når han var i Spania, og det var ikke teknisk mulig å flytte kunden til det billigste nettverket. Først da ny teknologi ble utbredt de siste par årene ble vår forhandlingsposisjon bedre.

Våren 2006 viste kommissæren for tele og media, Viviane Reding, sin besluttsomhet ved å foreslå en svært inngripende regulering. Regulering av grossistpriser (den pris operatørene betaler seg i mellom) er ganske vanlig i telesektoren. Men her skulle det ikke etterlates noe rom for tolkning. Via en forordning, som har direkte effekt i medlemslandene, skulle også sluttbrukerprisen for roaming reguleres.

Forslaget fra Kommisjonen i juli i fjor ble møtt med en viss skepsis fra hennes egne kolleger i Kommisjonen og fra medlemslandene. Regulering av sluttbrukerprisen var ikke sett på som verken nødvendig eller riktig. Det er jo tross alt ingen andre private tjenester som blir prisregulert slik i EU, heller ikke hoteller, bensin eller flybilletter som også har mye å si for ”fri flyt” i form av reiser i det indre marked. Men konsensus om hva som var akseptabel regulering ble stadig flyttet. De nasjonale teletilsynene fikk taleforbud. Europaparlamentarikerne, som roamer mye OG betaler det selv, grep muligheten med begge hender.

Vi er nå et år senere, og EU-reguleringen av internasjonal roaming har gått sin seiersgang gjennom et utall møter, komiteer og arbeidsgrupper. Det at roamingprisene er satt ned av mobiloperatørene med 25% fra i fjor (i gjennomsnitt) ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på beslutningstakerne. Mobiloperatørene er oppgitte. Kommissær Reding har all grunn til å feire.

Forordningen blir sannsynligvis vedtatt tidlig i juni. Nå forhandles de siste justeringer mellom EU-institusjonene. Kommisjonen har den sterke hånden. Europaparlamentet har behov for å vise at de er minst like forbrukervennlige som kommissær Reding. De gjør vedtak som går på tvers av alle råd de har bedt om fra uavhengige konsulenter. Medlemslandene er overlatt den vanskelige jobben å sikre at reguleringen er gjennomførbar og ikke resulterer i dårligere roamingtjenester. 

Resultatet er mest sannsynlig et krav om at operatørene må tilby en ”Eurotariff”, en fast lav roamingpris i EØS. Regulering av den prisen kunden betaler er noe som vi helst kjenner fra planøkonomier. Mobiloperatørene kan leve med en Eurotariff om de kan tilby kunden andre roamingpakker samtidig. Om prisen på Eurotariffen blir for lav risikerer vi imidlertid å få et marked med kun en Eurotariff. Dette er kanskje en løsning på kort sikt, men mobiloperatørene vil ha liten interesse i å tilby billigere og innovative prisplaner (for eksempel lavere priser per minutt for lengre samtaler jf. Telenor Sverige og Vodafone’s Passport). 

En gjenstående konflikt er om alle kunder skal flyttes over til Eurotariffen automatisk eller om de kun skal få et tilbud om overflytting. Kommissær Reding er svært opptatt av at forbrukeren skal merke at prisene går ned og tar ikke sjansen på at folk skal velge selv. Men en slik automatisk flytting inkluderer også kunder som har et billigere tilbud enn Eurotariffen i dag, slik som 500.000 av våre kunder i Sverige.

Prosessen rundt forordningen om roaming er et eksempel på hva EU kan gjøre for den europeiske forbruker. Roaming kan ikke reguleres nasjonalt. Jeg stor forståelse for initiativet. Men dette er også et eksempel på en regulering som nå kan gå for langt. Om de mer radikale forslagene blir vedtatt kan vi risikere at roaming-markedet forblir et regulert marked uten konkurranse og innovasjon.

Når Kommisjonen, Europaparlamentet og medlemslandene er enige er EU en effektiv beslutningstaker. Men jeg tror neppe at de europeiske forbrukerne i det lange løp er tjent med at det fører til at EU regulerer sluttbrukerpriser.