Regjeringens forskningspolitikk

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens tale på Forskerforbundets årlige forskningspolitiske seminar 5. november 2013 i Oslo.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens tale på Forskerforbundets årlige forskningspolitiske seminar 5. november 2013 i Oslo.

 

Kjære venner, om jeg kan få kalle dere det allerede nå, eller foretrekker dere at vi venter til etter budsjettframleggelsen fredag?

Først må jeg få takke for invitasjonen. Å møte 300 forskere og andre fra sektoren er vel ikke akkurat definisjonen på en myk start, men jeg har gledet meg til å presentere kjernen i den politikken regjeringen skal føre på forsknings- og høyere utdanningsfeltet. Både fordi vi peker ut en ambisiøs kurs for utviklingen av forskning og høyere utdanning. Men også fordi kunnskap har en sentral plass i det større prosjektet denne regjeringen skal realisere, nemlig kunnskapssamfunnet.

Regjeringens forskningspolitikk

Jeg er stolt av å få være kunnskapsminister i en regjering som anser kunnskap som grunnlaget og den viktigste drivkraften i det arbeidet vi nå skal gjøre. I regjeringserklæringen er kunnskap bærebjelken gjennom alle de åtte satsingsområdene regjeringen har pekt ut som prioriteringer – fra «kunnskap gir muligheter for alle» til «et sterkere sosialt sikkerhetsnett».

Kunnskapssamfunnet handler om at vi skal legge et solid grunnlag for framtidige generasjoner, og ikke bare bygge et samfunn som er godt akkurat nå. Kunnskap er nemlig den eneste ressursen som er kilde til varig, bærekraftig velferdsutvikling. Kunnskap er nøkkelen til å håndtere vår tids store globale utfordringer. Arbeidet med å realisere kunnskapssamfunnet er et arbeid vi aldri kan bli helt ferdig med, det må fortsette hver eneste dag.

Vi har en form for enighet i Norge om at vi må realisere kunnskapssamfunnet. Men det betyr ikke at vi mener det samme. Og det betyr ikke at kunnskapssamfunnet er fritt for spenninger; la meg nevne to viktige iboende utfordringer:

Siden dette er min første mulighet til å snakke til dere om regjeringens kunnskapspolitikk, vil jeg gjerne si litt om prinsippene vi legger til grunn. For det første har kunnskap egenskaper som samsvarer med Matteus-prinsippet. Prinsippet forstås ofte som at den som har, skal få mer, mens den som mangler, skal miste det en har. Kunnskap er en viktig forutsetning for å tilegne seg mer kunnskap; kunnskapssamfunnet kan derfor øke forskjellene mellom de som kan, og de som ikke kan. Derfor har regjeringen valgt «Kunnskap gir muligheter for alle» som ett av de åtte sentrale prosjektene; derfor vil vi satse tungt på grunnleggende ferdigheter i skolen – også fordi det skaper sosial utjevning og mobilitet. I budsjettet som legges fram på fredag, vil dere se at vi initierer et klart taktskifte i arbeidet for kunnskapsskolen.

Den andre iboende spenningen er den klassiske mellom kunnskap som instrument for nytte og kunnskap som kilde til dannelse. Selv om det er viktig å erkjenne denne spenningen, er det like viktig å innse at det ikke er noen nødvendig motsetning mellom nytte og dannelse, instrumentalitet og idealisme. Kunnskap gir oss mer å leve av, men også mer å leve for.

Vi må ikke forstå verdier kun som klingende mynt i kassa. Det er humankapitalen som er Norges største ressurs. Verdien av kunnskapsinvesteringene består like mye i å skape flere trygge arbeidsplasser og en sterkere finansiering av velferdsordningene. Investeringer i forskning, innovasjon og teknologi er nødvendige satsingsområder for å ruste oss for morgendagens konkurranse på en global arena. Norge kan aldri bli billigst, men vi kan bli best! Det gjør kunnskap til et suksesskriterium for at vi skal kunne hevde oss. Det er ikke noe nytt, men i dagens globale konkurranse krever det mer å opprettholde dette.

Det er kunnskap og skaperkraft som har ført Norge til den unike økonomiske situasjonen vi står i i dag. Kunnskap var grunnlaget for teknologien som muliggjorde olje- og gass industrien, men også for det systemet vi forvalter oljeformuen i. Vi må klare å forvalte den enestående situasjonen vår generasjon er i, til å skape varige verdier for samfunnet og for kommende generasjoner. Derfor har regjeringen slått fast at «bruken av oljepenger skal vris i retning av investeringer i kunnskap og infrastruktur samt vekstfremmende skattelettelser».

Vi politikere kan dessverre ikke bare vedta oss til eller bare kreve god konkurransekraft. Den må skapes – i samfunnet. Kunnskapssamfunnet kan aldri oppfylles av det offentlige alene. Skal kunnskap være drivkraften i samfunnsutviklingen, må vi ha mer forskning og innovasjon i både næringslivet og i offentlig sektor.

Samtidig må jeg understreke – og dette er viktig for meg – verdien av forskning kan aldri måles (fullt ut) i nytte. En klok mann (E. Burke) har sagt «Det finnes ingen viten som ikke er verdifull», og det utsagnet stiller jeg meg bak. Måler vi forskning kun i et smalt nyttebegrep, har vi mistet respekten for kunnskap. I samme ånd har jeg besluttet å sende på høring et forslag om at fordypning i latin og gresk skal gi tilleggs­poeng ved opptak til høyere utdanning.

For det første er det en gang slik at vi ikke aner hvilken kunnskap vi vil trenge i framtida. Men solid grunnforskning er en viktig del av den kunnskapsberedskapen vi vet det vil være behov for.

For det andre handler de store gjennombruddene sjelden om en enkeltforsker som plutselig fant løsningen. De fleste gjennombrudd handler om at det har blitt lagt ned et solid grunnlag gjennom generasjoner. Arbeidet de la ned, bidrar til store gjennombrudd i vår tids forskning. Grunnforskning er en dugnad som krysser generasjonene, slik kommende generasjoner skal få det samme grunnlaget for ny kunnskap som vi fikk. Vi trenger anvendt forskning, vi trenger oppdragsforskning og vi trenger også grunnforskning.

Vi trenger kunnskapsutvikling i tråd med politiske vedtatte mål og programmer, og vi trenger kritisk og uavhengig kunnskap som utfordrer politikken.

Det er lett å snakke lenge om forskning når en skal snakke om hvordan vi kan bruke kunnskap til å bygge skaperkraft. Men det er høyere utdanning som er nøkkelen til at nærings- og arbeidsliv kan forstå og bruke forskning. Hvert år går tusenvis av kandidater fra universiteter og høgskoler og ut i arbeidslivet. Med seg har de en forståelse av hva forskning er, den verdien og de mulighetene forskning og innovasjon innebærer for deres arbeidsplass. Solid forståelse av kunnskap er noe av den viktigste lærdommen dere kan gi studentene. Både for studentenes skyld, men også for deres egen del. Kandidatene deres er et enestående kunnskapsnettverk spredd utover hele landet. Bruk det!

Enkelt kan vi si at norsk høyere utdanning bør ha to klare mål:
Det ene er å sikre kompetanse av høy kvalitet for hele landet. Som dere kanskje kjenner til fra plattformen, må dette ikke forstås som at vi vil låse oss til dagens institusjonsstruktur. Det viktige stikkordet her er kvalitet!

Det andre målet er at vi må ha utdanningstilbud av fremragende kvalitet. Vi må utdanne kandidater som utmerker seg i den globale konkurransen. Her er det ingen motsetning mellom å satse på kvalitet i bredden, samtidig som vi skal bygge opp noen spisser. Vi trenger begge deler.

Utfordringer

I regjeringsplattformen har vi pekt på det vi mener er hovedutfordringene for høyere utdannings-, forsknings-, og innovasjonssektoren i Norge, og hva vi ønsker å gjøre med det. Det er mye som er bra, men det er også en del som kan bli bedre. Da må vi prioritere! Så langt tror jeg vi er enige alle sammen. Utfordringen oppstår når prioriteringene skal settes ut i livet. Prioritering betyr å gi forrang til noe, det betyr at noe nødvendigvis må komme i andre rekke. Dersom vi prioriterer alt, prioriterer vi i realiteten ingenting.

Nærings og arbeidslivet trenger solid kunnskap og kompetanse for å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Skal vi få til det, må vi jobbe på lag med næringslivet. Regjeringen vil stimulere næringslivet til økte investeringer i forskning og innovasjon og sterkere samhandling med forskningssektoren. I plattformen har vi sagt at regjeringen vil bidra til dette blant annet gjennom å bedre Skattefunn og gave­forsterknings­ordningen, utvide brukerstyrt innovasjons­arena (BIA) og øke antallet nærings-ph.d.-er og offentlig-ph.d.-er. På alle disse områdene starter vi allerede kommende fredag. I Norge kan vi også bli enda mye bedre på å koble forskning, innovasjon og etablering av nye bedrifter. Derfor har vi i plattformen lovet at vi skal styrke programmer for kommersialisering av forskningsresultater.

Et annet tiltak, som vil være viktig for hele bredden av arbeidslivet, er at utdanningene våre møter deres behov. Ungdom studerer selvsagt fordi det er spennende, det er bra. Men de studerer jo også fordi de vil bruke utdanningen sin. Samfunnet vår trenger mange former for kompetanse, og vi skylder både studentene og samfunnet å ha et utdanningssystem som er lydhøre for arbeidslivets behov.

Da jeg studerte statsvitenskap, leste jeg Halvard Langes kjente tale «Retningslinjer i norsk utenrikspolitikk», hvor han slår fast at «Norge er et lite land». Det er det grunn til at vi minner oss selv på også når det gjelder forskning og høyere utdanning. I 2012 utgjorde norske artikler 0,63 prosent av den totale verdensproduksjonen. Det at vi er så små, gjør at vi må prioritere å spisse forskningen vår på noen områder for å være attraktive samarbeidspartnere. Men spisskompetanse er også uunnværlig for at vi skal få innpass i fremragende kunnskapsnettverk, og for å kunne ta i bruk det ypperste av den forskningen som skjer i resten av verden. Som et lite land er dette viktigere for oss enn for andre: vi kan ikke være best på alt. Vi skal være på topp på noen felt. Og på disse skal vi bidra med gjennombruddsforskning. Da må vi også prioritere ned andre felt. På noen felt må det være nok at vi kan dekke egne behov og nyttiggjøre oss av den kunnskapen som utvikles andre steder.

Om kort tid kommer en ny studie fra NordForsk som viser at veksten i tallet på vitenskapelige publikasjoner fra norske universiteter og universitetssykehus de siste årene har vært imponerende, mens utviklingen i antall siteringer ikke har vært like god. Det krever prioriteringer og konsentrasjon for å være gode nok på noen områder og det blir viktig framover å se hvor vi kan og skal være blant de beste. Hvor det er vi kan bidra med gjennombruddsforskning av ypperste internasjonale kvalitet. Mye tyder på at andre nordiske land klarer dette bedre enn oss, uten at det kan forklares med mer sjenerøs offentlig finansiering.

Den samme spenningen mellom kvalitet og kapasitet kan man se i studietilbudene. Vi må tilby et bredt sett med utdanninger, men det er urealistisk å tro at alle disse utdanningene kan baseres på egenutført forskning på øverste nivå. Også her må vi som et lite land velge. Regjeringen ønsker å bruke modellen fra sentrene for fremragende forskning til å satse på noen utvalgte fremragende studietilbud, samtidig som vi vil arbeide langsiktig for generell kvalitetsheving av høyere utdanning.

Vi trenger også å gjennomgående styrke vår vektlegging av kvalitet og banebrytende forskning i det norske forskningssystemet. Dette gjelder både på institusjonsnivå og på politisk nivå. Regjeringen vil utvikle flere verdensledende universitetsmiljøer for å sikre kompetanse av verdensledende kvalitet. Det vil være særlig viktig på områder av strategisk betydning for Norge.

Det finnes en rekke viktige unntak fra påstanden, men generelt har norske universiteter og høyskoler et stykke igjen for å få på plass den gjennomgående prestasjonskultur som preger utenlandske universiteter vi skulle ønske det var naturlig å sammenligne oss med.

Kvaliteten på forskningen ved norske universiteter er simpelthen (og dessverre) lavere enn ressurstilgangen tilsier. En av grunnene er antagelig mangel på konkurransevilje. Den lave interessen for EUs rammeprogram for forskning er et særlig godt eksempel på dette. Norsk deltakelse i EUs rammeprogrammer gir norske forskere en unik tilgang til forskningsfronten innen de fleste fag. Og vi har en rekke fremragende forskere som bruker rammeprogrammet aktivt. Men hva med resten? Hvorfor blir det hvert eneste år sendt flere tusen til programmet for fri prosjektstøtte (FRIPRO) i Forskningsrådet, men bare litt over 500 til Det europeiske forskningsrådet – ERC fordelt på sju år?! Dette blir særlig paradoksalt når innvilgelsesraten tidvis faktisk er høyere i ERC enn i FRIPRO.

Konkurranse er et virkemiddel for kvalitet. Derfor vil regjeringen styrke de åpne senterordningene i Forskningsrådet, slik som Sentre for fremragende forskning, Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Forskningssentre for miljøvennlig energi (FME). Disse spiller en sentral rolle i å samle ressurser på viktige felt. Samtidig er det klart at innvilgelsen i enkelte av Forskningsrådets programmer er for lav, og regjeringen vil derfor blant annet øke den frie prosjektstøtten for å fremme banebrytende forskning.

Vi må ha forskjellige finansieringsordinger for å belønne god kvalitet. Derfor vil regjeringen også øke den resultatbaserte delen av finansieringen til universitets- og høgskolesektoren.

I en globalisert verden er internasjonalisering av høyere utdanning og forskning avgjørende. Internasjonalisering er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå høy kvalitet og relevans. Det handler ikke lenger OM man skal være internasjonal, men om HVORDAN. Vi må bevege diskusjonen om internasjonalisering i forskning og utdanning til å heller snakke om hva internasjonalt samarbeid skal bety. Tre korte eksempler:

Vi vet at om du publiserer en artikkel sammen med én eller flere forskere fra andre land, er det større sjanse for at resultatene blir sitert og brukt, enn om du publiserer den sammen med forskere fra samme land; denne erkjennelsen må få større betydning i forskningssystemet vårt.

Samarbeider du med en forskergruppe på ved et ledende utenlandsk universitet, er det større sjanse for at det du gjør selv holder høy kvalitet; internasjonalisering er en vid kategori. Vi må begynne å skille mellom godt og dårlig internasjonalt samarbeid.

Vi må se verden som den er. Kina bruker snart mer penger på forskning enn USA. India gjør også kraftige byks innen forskning og utdanning. Det internasjonale landskapet endrer seg. Hvilke konsekvenser har dette for våre internasjonale strategier? Hvordan skal vi gjøre oss relevante i et globalt kappløp om ny kunnskap? Jeg er åpen for innspill om hva vi kan gjøre bedre sammen for å styrke internasjonaliseringen.

Selvsagt er store deler av norsk forskning internasjonal, det skulle bare mangle. Samtidig: Har vi gode nok incentiver for at de beste utenlandske forskerne skal velge å etablere seg i Norge? Her nytter det ikke at vi tenker på en ting om gangen. Internasjonalisering er ikke et alternativ vi skal prøve forsiktig ut, det er et av premissene for å være et kunnskapssamfunn. Både i UH-sektoren, i instituttsektoren og i næringslivet har det vært stor tilslutning til at Norge skal delta fullt ut i EUs neste rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020. Jeg anerkjenner at å komme i gang med EU-samarbeid kan være krevende, men Horisont 2020 byr på enorme muligheter for norske miljøer. Jeg forventer at dere griper disse!

Langtidsplan for forskning og høyere utdanning

Jeg er fullstendig klar over at mange av disse utfordringene ikke er småtteri. Men så er det heller ikke bagateller vi skal oppnå: å sikre kunnskapssamfunnet, et konkurransedyktig næringsliv, en bærekraftig offentlig sektor, trygge arbeidsplasser, et samfunn som er i stand til å møte klimaendringene. Kunnskapssektoren aksler på mange måter hele det framtidige kunnskapssamfunnet. Det er ikke rom for å ikke ha store ambisjoner. Det gjelder meg, og det gjelder dere. Jeg vet at universiteter, høyskoler og institutter har høye ambisjoner og arbeider godt for å nå dem. Det har jeg tillit til at dere vil gjøre også i framtiden. Her er det dere som er ekspertene på hvordan vi kan få dem ut i auditoriene, forskergruppene og laboratoriene. Vi må samarbeide, fordi i mine øyne er den sikreste veien til å oppfylle ambisjonene for forsknings- og utdanningspolitikken vår at vi bygger satsingen nedenfra.

Så er også en ting klart: Skal vi realisere ambisjonene, trenger vi en mer strategisk og koordinert forskningspolitikk. En konsistent politikk som sikrer at de ulike delene av høyere utdannings- og forskningssystemet fungerer bedre og mer helhetlig. Da trenger vi et langsiktig perspektiv.

Derfor trenger vi en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, og vi vil fortsette arbeidet med denne. For å sikre at investeringene bidrar til å realisere ambisjonene denne regjeringen har, tar jeg derfor sikte på å legge fram en slik plan i løpet av høsten 2014.

Skal vi bygge forskningsmiljøer i verdensklasse, holder det ikke å pøse på med milliarder, det krever mer enn penger. (Til de av dere som skvatt nå, jeg forstår at det også krever penger.) Kunnskapsfeltet er i en særstilling når det gjelder behovet for forutsigbarhet, langsiktighet og helhet.

Forsknings- og høyere utdanningspolitikken er langsiktig av natur. For regjeringen er målet å dyrke fram de gode ideene. Vi skal øke ressursbruken på forskning og høyere utdanning vesentlig de kommende årene, men det er ikke nok. Vi må ha tydelige prioriteringer som må følges opp med investeringer i forskning og høyere utdanning.

Det betyr at det ikke bare er forskningen som må være langsiktig, politikken må også være det. Det er ofte vanskeligere for oss enn for dere – som er vant til at arbeidet med en god artikkel kan ta godt over en stortingsvalgsperiode fra prosjektstart til publisering. Usikkerhet rundt framtidige politiske prioriteringer kan derfor gi et negativt signal som bidrar til å dempe investeringslysten i sektoren, særlig på de områdene som innebærer risiko. Det gjelder både for universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter og næringsliv.

Så hva gjør vi? Jeg har allerede sagt at politikken må favne helheten, minst like viktig er det at den er konsistent og langsiktig. For hva skal til for å bygge opp et kunnskapsområde? La oss si at vi bestemmer oss for å være best på marin næringsutvikling – fra tang og tare til fiske og oppdrett. Hvordan gjør vi dette? Det holder ikke å bare gi penger til et forskningsprogram. Det holder ikke bare å bygge et topp moderne laboratorium og håpe at noen vil bruke det. Det holder heller ikke å bare kjøre på med en hel masse studieplasser innen marinbiologi og marin teknologi.

Hvilke virkemidler som er nødvendig for å få til en helhetlig satsing er forskjellig fra felt til felt. I eksempelet med marin næringsutvikling ville det beste være å satse langs de tre aksene forskningsprogram, infrastruktur og utdanning på en gang. På et annet felt kan det være helt andre virkemidler som må til. På enkelte områder bør vi nok for eksempel ikke tenke offentlig finansiert forskning i det hele tatt, men heller satse på rammebetingelser som får næringslivet til å investere mer i egen forskning og utvikling. Poenget er at vi må se virkemidlene i sammenheng over tid, og det er nettopp derfor vi skal ha en langtidsplan

Av dere som sitter her, av resten av forskningssektoren, av interesseorganisasjoner, næringsliv og offentlig sektor, har vi fått over 150 innspill til hva en slik langtidsplan kan være og hva den bør inneholde. Vil først si: takk for innspillene!

En av de viktigste avgjørelsene er hvilke prioriteringer som skal gjøres i planen. Vi vil måtte prioritere bort noe. Jeg kommer nettopp fra regjeringens første budsjettkonferanse, og som Høyre- og Frp-politikere er vi alle enige om at det må prioriteres hardt – og jeg kan avsløre at også i denne regjeringen er det noen som mener at det prioriteres for hardt. Men når det kommer til stykket, har jo alle også en idé om at akkurat deres område bør få mer: mer oppmerksomhet, mer penger og mer prestisje.

Når vi skal sette opp prioriteringer, er en viktig del av beslutningen som må tas, hvilket nivå disse skal legges på for å være nyttige. Her må vi gjøre avveininger om hvor tydelig og skarpt det vil si at prioriteringene skal være. Det er for eksempel lett å si at vi skal prioritere et kunnskapsbasert næringsliv, det er litt vanskeligere å si hav, og igjen enda vanskeligere å snevre det inn til sild. Men jo tydeligere prioriteringer, jo viktigere instrument blir planen – vi blir nok nødt til å finne et nivå mellom å bare si kunnskapsbasert næringsliv og å bare satse på sild (for å ikke si tomatsild).

Jeg er forberedt på at dette vil skape støy, men skal vi ta forskningspolitikken ut i praksis, er det nødvendig. Selv om det smerter. Økt gjennomføringskraft er et viktig formål med denne planen.

Det som er tydelig i innspillene, er hvor enige dere tross alt er. Vi må ha en satsing som strekker seg over alle de store fagfeltene, fra samfunnsvitenskap og humaniora til realfag, teknologi og helsefag. De fleste av de foreslåtte områdene er tverrfaglige.

Jeg hører følgende:

  • Havrommet – det marine og maritime. Et område hvor Norge har opplagte naturlige fortrinn, og hvor vi har et sterkt og konkurransedyktig næringsliv som kan vokse og videreutvikle seg.
  • Energi, da særlig alternativ og fornybar.
  • Klima og miljø – som både nasjonal og global utfordring. Det omfatter også spørsmål om helse, samfunnsutvikling og hvordan klimaendringer påvirker oss.
  • Helse og velferd – de store folkehelseutfordringene, eldrebølgen og for eksempel utfordringer knyttet til migrasjon.
  • De muliggjørende teknologiene – IKT, bio- og nanoteknologi og nye materialer, men også miljøteknologi – som forutsetning for innovasjon og omstilling både i næringsliv og offentlig sektor.
  • Innovasjon og omstilling i næringsliv og offentlig sektor. Mer FoU i næringslivet, mer innovasjon i offentlig sektor, kunnskapsbaserte profesjoner og muligheter for etter- og videreutdanning. Mange av virkemidlene som trekkes fram, er tiltak som vi også har med i regjeringsplattformen.
  • Kvalitet og kunnskapsberedskap. Innspill fra alle sektorer vektlegger at vi trenger et knippe virkemidler som sikrer høy kvalitet i forskning og utdanning, som sikrer tilgang på og drift av infrastruktur, og som sikrer finansiering av den beste forskningen – også der hvor vi ikke vet i dag at vi har kunnskapsbehov, men hvor vi kan få det om 10 eller kanskje 30 år.

Det er et mønster og en hovedretning. Dette er bra og noe jeg definitivt vil ta med meg i det videre arbeidet.

Før jeg avslutter, vil jeg igjen få takke for muligheten til å tale til så mange av dere om retningen i regjeringens forsknings- og utdanningspolitikk. Jeg holdt på å si – det var fint dere kunne komme – men så er samtalen om langtidsplanen her i dag bare så vidt i gang. Jeg vet at dere sitter med mange sterke meninger både om det jeg har sagt og hva jeg burde ha sagt. Og jeg ville blitt skuffet av noe annet. I dag håper jeg dere kvesser synspunktene og innspillene slik at vi får på plass en solid og slagkraftig langtidsplan for de neste 10 årene.

Jeg ser fram til minst fire år med ambisiøse innspill, krevende kritikk og godt samarbeid!