Alle er vi like, men det er utenpå.

Alle er vi like, men det er utenpå.

Så du ikke feilen?
Barnesangen lyder nemlig sånn: Alle er vi like, men IKKE UTENPÅ.
Det var den gang utlendinger med andre hudfarger var på fjernsyn og bodde i UTLANDET,- verdens største land. Ordet rasisme var et fremmedord som ikke var med i det daværende Store Norske Leksikon.

En av de undervurderte forskjeller, etter min mening, er kulturforskjeller. Det lærte vi lite om da jeg gikk på skolen og med det tempoet skolebøker oppdateres, lærer man kanskje fortsatt lite om det.

Kultur forbindes jo ofte med kunst eller melk (?) og i mindre grad med forskjeller mellom hvordan mennesker er og hvordan de tenker inni hodene sine. Selv om man tenker så det knaker, er det ikke lett for utenforstående å se HVA eller HVORDAN de tenker.

Det er vel det som har slått meg mest etter noen år i Brussel, at vi vet lite om kulturforskjeller. Det første ”kultursjokket” for lite kroppsfikserte nordmenn som knapt nok håndhilser i begravelser, er jo all denne klemmingen. Er det to, tre eller fire ganger og hvilken side skal man starte fra? Er det bare ved ankomst eller når man går hjem, og når kan man klemme naboen? Klemmer man i vous-fasen eller venter man til at tu-fasen kanskje er inntruffet etter noen år i samme naboskap?

Det er blitt mange lange møter i Brussel gjennom årene. Når det sitter en gjeng med dresskledde europeiske menn, for det er fortsatt stort sett menn her, med matchende slips til, for det anvendes jo fortsatt her nede i Europa, så tror man at nå er vi alle like?

Jeg pleier av og til å si at nå at nå har jeg bodd her så lenge at jeg har begynt å holde italienske innlegg,- ikke på italiensk, men på norsk. Det som kjennetegner et typisk italiensk innlegg er at det er langt, det er kanskje ikke særlig presist, og det kan være fattig på konklusjoner. Men hvis man har hørt på mange av dem lenge nok, kan man legge merke til en viss struktur nemlig: tese,- antitese og konklusjon. Det er slik de alle er oppdratt i likhet med de fleste av sine latinske eller katolske søstre og brødre. Og argumentene er nummererte: uno, doe, tre. Argumentasjonen er bygget opp slik at alle andre skal forstå hvordan man har tenkt og dermed argumenterer for sin konklusjon eller standpunkt.
Men vi skandinaver forstår ikke, vi faller av kanskje allerede i tesen og går glipp av standpunktet.

Men det er ikke lett for språkmektige EU- funksjonærer heller å følge et innlegg holdt på et skandinavisk språk. Ta en belgier for eksempel. Han er født to-språklig, flamsk og fransk. Studiene i England ga ham engelsken nesten inn aksentfritt og hans første kone lærte ham italiensk. Den andre lærte ham spansk. Hvilket språk han snakker med sin elskerinne er det ingen som vet.
Han lytter nesten alltid til debatten uten øretelefoner. Så kommer det norske innlegget. På med øretelefonene,- der var de. Finne riktig kanal,- sånn ja. Justere volumet,- dett var dett ja, nå er alt i orden. Det eneste belgeren hører er slutten på innlegget. That’s all.
Det norske innlegget, to the point som alltid, var over! Ferdig! Next, please.
Da er det enklere med de som sier hva de skal snakke om, - deretter sier det har sagt at de skal si og til slutt gjentar hva de har sagt. Så hvis tolken har falt av i en eller annen sving, har vedkommende to sjanser til å få oversatt innholdet til de andre. Men også for de som fikk med seg innlegget, kan det være vanskelig å følge med. Her kom konklusjonen først og kanskje etterpå kom det litt argumentasjon. Jumping to conclusions! Dessuten roste ikke nordmannen de andre sine meninger etter uttrykte noen form for støtte eller enighet.
Det var bare: ”Eg meina at…… …….  og dermed basta!”
Sterkest står den som står alene. Hvem var det som sa det? Jeg?

Det sto en kronikk i Aftenposten for noen tid siden av en utlending som fra første dag i Norge hadde oppfattet nordmenn som uhøflige, kalde og uinteresserte. Hun mente etter noen år at hun kanskje hadde funnet forklaringen på at vi ikke bruker alle de små ordene som ikke betyr noe, men som smører de ”sosiale relasjoner” som det heter på fint. Slik som: God Dag. Hvordan går det? Ha en fin dag! Takk! Takk for hjelpen! De finnes alle i ordboken, men kanskje ikke i det daglige ordforrådet. Forklaringen var ganske enkel. Vi bruker dem ikke, fordi nordmenn er så få og vi er så homogene. Det er ikke behov for alle disse unødvendige ordene, eller small talk, siden vi ikke oppfatter hverandre som verken truende eller fremmedartede. Og vi bor ikke så tett på hverandre at vi må si ”Unnskyld” eller ”Vær så god” eller ”Vær så snill”. Den slags er overlatt til fulle metrovogner i Paris eller multikulturelle metropoler med uttrygge strøk som New York, for å si at vi ikke har farlige hensikter. Vi skal helst bo slik til at kan pisse på egen tomt og at hver gård må holde seg med egen hannkatt.

Kanskje det er en endring på gang? Ungdom i Oslo har begynt å bruke de små ordene, kanskje influert av MTV, antall innvandrere og utenlands reiser. Hva vet jeg?

Ikke er vi like, verken inni eller utenpå.
Leve forskjellen!