Skriftlig spørsmål nr. 2123

Jeg viser til brev 20. august 2019 fra Stortingets president vedlagt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Lise Christoffersen:

«Statsråden viser i sitt svar til dokument nr. 15:2052 (2018-2019) at hun av hensyn til behovet for et mest mulig nøyaktig folkeregister, ikke ønsker å gjøre endringer i rutinene for vedtak om utflytting for personer uten fast bopel. Vil statsråden da i stedet ta initiativ bedre, enklere og raskere rutiner for å omgjøre feilaktige vedtak om utflytting når det er sannsynliggjort at vedkommende faktisk oppholder seg i landet, evt. heller aldri har forlatt Norge?

Begrunnelse:
Statsråden viser i sitt nevnte svar til at Skatteetaten imøteser alle opplysninger fra tredjeparter om at en registrering kan være feil. Frivillige som arbeider blant hjemløse har en annen oppfatning og kan fortelle om til dels alvorlige konsekvenser for dem som feilaktig er registrert som utflyttet. Selv om det ikke er et veldig stort antall dette gjelder (statsråden nevner promiller i sitt forrige svar), så kan det gjelde opp mot 10-12 personer i året, som får store problemer i kritiske faser av livet. Fra Bymisjonen har jeg fått kopi av et vedtak om utflytting. Det vises til klageadgangen må være utnyttet for at søksmål kan reises etter tvistemålsloven. I neste avsnitt henvises det til at varsel om vedtak er unnlatt med hjemmel i forvaltningsloven, og at det følgelig heller ikke er mulig å underrette om vedtaket eller klageretten.

Det var også lagt ved virkelige eksempler på personer som har forsøkt å klage, men uten respons. I det ene tilfellet forsvant papirene, og vedkommende fikk beskjed om at de aldri var mottatt. I et annet tilfelle skjedde det samme. Vedkommende ble fulgt av Bymisjonen for å levere klage. Også de papirene forsvant, men dukket opp igjen et halvt år etter. vedkommende fikk da beskjed om at klagen var avvist fordi papirene var innlevert for seint. Typisk for disse personene er at de ikke er "digitale". Det offentlige må også ha gode rutiner for å behandle deres saker på en god måte.

I begge disse tilfellene snakker vi om personer i femtiåra, med et langt liv som rusmisbrukere bak seg. Den ene personen hadde bolig og fast jobb inntil for ett år siden, men ble syk og fikk ikke sykmelding fordi vedkommende var utskrevet tross bolig og jobb og fikk heller ikke nødvendig behandling på sykehus av samme grunn. Den andre personen ønsker rusbehandling og substitusjonsmedisiner, men får det ikke fordi vedkommende ikke står i noe register. Bymisjonen har også fortalt om et tredje eksempel, der en person med store hjerteproblemer bare får akutt hjelp og ikke nødvendig innsetting av stent, fordi vedkommende er registret som utflyttet.

Samtidig viser Bymisjonen til at inkassobyråene stort sett ikke har problemer med å spore opp de personene som dette gjelder.»

Svar:
Jeg viser til mitt svar 14. august 2019 på spørsmål fra stortingsrepresentant Lise Christoffersen. Som nevnt er det utarbeidet egne rutiner for folkeregistermyndighetens kontrolltiltak, og registermyndigheten arbeider kontinuerlig med å forbedre sine kontrolltiltak for å sikre at Folkeregisteret inneholder korrekt informasjon om den enkelte.

Kontrolltiltaket knyttet til bostedsregistrering av personer som de siste to årene ikke har hatt kjent oppholdssted i Norge, ble i 2019 gjort landsdekkende og samlet på ett sted. Dette ble gjort for å sikre en ensartet og korrekt behandling i disse sakene. Samtidig skal det sørge for en rask og effektiv behandling hvis det blir kjent at en person urettmessig er registrert som utflyttet.

I rutinene for dette kontrolltiltaket er det gjort rede for den vurderingsnormen som legges til grunn for å avgjøre om det er sannsynliggjort at en person oppholder seg i Norge. For å ta hensyn til de personer som omtales i spørsmålet, er det særlig fremhevet at dette kan gjelde personer som reelt er bostedsløse og derfor uten kjent adresse eller oppholdssted. Disse personene kan ha dårligere forutsetninger for å dokumentere at de oppholder seg i Norge, noe som har innvirkning på hvilke krav som stilles til dokumentasjonen. Det skal derfor legges vekt på all dokumentasjon som kan indikere opphold i Norge. Dette kan for eksempel være bekreftelse fra en institusjon, en offentlig omsorgsperson, legeavtale, kontakt med politiet, utbetaling av sosialstønad, kvitteringer mv. En bekreftelse fra Bymisjonen vil også kunne sannsynliggjøre at vedkommende oppholder seg i Norge.

Dersom en person kontakter folkeregistermyndigheten og sannsynliggjør sitt opphold i Norge etter at forvaltningslovens klagefrister er utløpt, vil saken likevel bli behandlet. Saken behandles da som en omgjøringssak og ikke en klagesak. Dersom det sannsynliggjøres av vedkommende aldri har flyttet ut, kan utflyttingen omgjøres slik at vedkommende hele tiden har vært registrert som bosatt i Norge.

Skatteetaten kan kontaktes via en rekke kanaler, for eksempel e-post, telefon eller personlig oppmøte. Uavhengig av hvilken måte henvendelsen fremmes på, skal den som mottar henvendelsen sørge for at den blir registrert i saksbehandlingssystemet så raskt som mulig for videre behandling.

Registermyndigheten arbeider kontinuerlig med å sikre en ensartet, korrekt og rask behandling. Dette omfatter også revisjon av rutiner basert på erfaring fra arbeidet og innspill fra tredjeparter. Jeg vil be Skattedirektoratet ta kontakt med Bymisjonen for å undersøke om det er rom forbedringer av rutinene for registrering av personer som i lang tid ikke har hatt kjent oppholdssted i Norge.

Med hilsen

Siv Jensen