EØS-midlene: Norsk brobygging i Europa

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge med over ti milliarder kroner til sosial og økonomisk utvikling i de femten fattigste EU-landene. Ordningene, som ble satt opp for en femårsperiode i forbindelse med utvidelsen av EU og EØS-området i 2004, nærmer seg nå slutten. Etter nærmere tjue års arbeid med finansiering av utviklingsprosjekter, de fleste av dem i Verdensbanken, fikk jeg i 2004 et tilbud det var umulig å si nei til. Det gjaldt oppbyggingen og ledelsen av sekretariatet for EØS-midlene, Financial Mechanism Office.

Dette var en anledning til å ta i bruk all den kunnskapen og erfaringen jeg hadde opparbeidet meg gjennom disse årene, og bidra til å bygge opp en viktig satsing for Norge og partnerne Island og Liechtenstein. Arbeidsoppgaven var enorm. Nærmest alt måtte bygges fra bunnen av. Medarbeidere skulle rekrutteres og utvikles. Beslutningssystemer skulle etableres. Nærmere innhold i prioriteringssektorer skulle fremforhandles og defineres. Juridisk rammeverk, finansielt oppsett, søknads- og behandlingsprosesser måtte på plass. Alt innebar koordinering mellom giverland, mottakerland og sekretariat.

Det meste har gått i høyt tempo, og nå som det gjenstår under tre måneder er turboen definitivt satt inn. 31. januar gikk søknadsfristen ut og innen 30. april må alle søknader om prosjektstøtte være ferdigbehandlet. Da vil vi ha gjennomgått over 1300 søknader. Deretter vil prosjekter pågå fortsatt i et par år fremover, og fokuset vil gradvis flyttes mer og mer mot å evaluere resultatene av prosjektstøtten. Det får bli opp til eksterne eksperter å gjennomføre slike evalueringer, og å vurdere resultatene. De vil ganske sikkert komme med både positive og negative konklusjoner, og, aller viktigst, gi økt kunnskap om hvordan ting kan gjøres enda bedre i fremtiden.

Noe av det som likevel slår meg er at EØS-midlene bidrar til en unik profilering av Norge og at det skapes mangfoldige muligheter for samarbeid og kontakt på ulike arenaer og ulike nivåer. Da 97 prosent av EØS-midlene betales av Norge, snakkes det ofte om ”the Norwegian support” i mottakerlandene. Takknemligheten hos prosjekteierne og brukerne er enorm. Midlene skaper viktige kontakter på politisk, byråkratisk, organisasjonsmessig og mellommenneskelig nivå. Mer enn hundre norske aktører deltar i prosjektsamarbeid, som partnere med motparter i mottakerlandene. Sånn sett er EØS-midlene godt skrudd sammen for både mottaker- og giverland.

Når det gjelder prosjektsamarbeidet, så er det spesielt sterkt innen forskningsområdet. Norge støtter rundt 70 forskningsprosjekter med til sammen over 500 millioner kroner, og over halvparten av disse er med norske partnere. Dette gjelder både universiteter og andre forskningsinstitusjoner. Men partnerskapene skapes også på mange andre felter. Samarbeidet er naturlig nok størst med Polen, som mottar desidert mest midler. Eksempelvis bistår Statens forurensingstilsyn sin polske motpart i miljøarbeidet, Byantikvaren i Bergen bidrar i forbindelse med restaurering i gamlebyen i Warszawa og Politidirektoratet samarbeider med polsk politi i kapasitetsbygging og kriminalitetsbekjempelse. Statssekretær Elisabeth Walaas omtalte nylig utviklingen i samarbeidet med Polen gjennom EØS-midlene som en ”stille revolusjon”, noe jeg synes var ganske betegnende.

Forhandlingene er nå godt i gang mellom giverland og Europakommisjonen om en ny periode med EØS-midler. Erfaringen fra denne femårsperioden vil være viktig for utformingen av en ny avtale. I inneværende periode har blant annet støtten til sivil sektor gjennom fond for frivillige organisasjoner (NGOs) vært viktig. For neste periode har Norge også signalisert et ønske om å satse på trepartssamarbeid og sosial dialog mellom arbeidslivets parter. De videre forhandlingene vil avgjøre hvordan utformingen blir. Uansett er det grunn til å tro at EØS-midlene vil fortsette å være en viktig brobygger for Norge i Europa.