Svar på spørsmål om vaksinedoser

Skriftlig spørsmål nr. 1705 (2020-2021).
Datert 19.03.2021

Fra representanten Sylvi Listhaug (Frp) til utviklingsministeren:
Medfører det riktighet at Norge takket nei til opsjon på 700.000 vaksinedoser og vil regjeringen sikre den norske befolkningen de 1,2 millioner dosene vi har opsjon på?

Utviklingsministerens svar:
Norge har ikke takket nei til vaksinedoser som var tiltenkt vaksinering av borgere her i landet. Vårt bidrag til Covax ble gitt nettopp med tanke på å sikre vaksinetilgang i de fattigste landene. Det ble finansiert gjennom bistandsbudsjettet.

Det ville ha vært både ulogisk, usolidarisk og i strid med grunnleggende, norske interesser å legge beslag på de aktuelle vaksinene.

Å risikere vår troverdighet og anseelse på grunn av vaksinedoser til 115.000 mennesker som ville ha ankommet i juni, i en situasjon hvor Norge allerede vil ha mottatt doser til 3,3 millioner mennesker gjennom EU-avtalene, fremstår meget uklokt. I verste fall kunne man ha risikert å sette EU-avtalen i spill ved å legge beslag på Covax-dosene

Korona-vaksinene er utviklet i rekordfart. Normalt tar det 6-8 år å utvikle vaksine mot et nytt virus. Da vi inngikk avtalene med Covax og EU, visste ingen hvor lang tid det ville ta, og ingen visste heller hvilke produsenter som ville lykkes.

Da henvendelsen fra Covax kom i november, hadde altså Norge allerede en avtale med EU om tilgang til de samme vaksinene gjennom unionens innkjøpsordning. Det var på dette tidspunktet også ukjent hvor mange Covax-doser som i fremtiden kunne ha kommet til Norge, og når de kunne ha vært klare til bruk. Helse- og omsorgsdepartementet forventet med god grunn at EU-avtalen ville gi langt flere doser, og langt tidligere tilgang, enn hva tilfellet ville ha vært gjennom Covax. 

I avtalen som Europakommisjonen og EUs medlemsland inngikk om felles vaksineanskaffelser, forpliktet medlemslandene seg til ikke å inngå egne avtaler direkte med de samme leverandørene som vi gjorde gjennom EU-avtalen. Å forsøke å inngå to ulike avtaler om de samme vaksinene, ville derfor kunne svekke vår egen forhandlingsposisjon. Ingen av landene i EU-avtalen har benyttet vaksineopsjonene via Covax.

Vi brukte da heller avtalen med Covax slik den var tenkt, nemlig til å sikre vaksiner til helsearbeidere og sårbare grupper i utviklingsland.

Koronaviruset krysser grenser, og de nye mutasjonene er en alvorlig påminnelse om at dette ikke kan løses nasjonalt. Pandemien er et globalt problem, og det samme er løsningen. Viruset rammer nå Afrika, Asia og Latin-Amerika hardt. De nye variantene kan medføre at vaksinene som er utviklet blir mindre effektive. Det er altså viktigere enn noen gang å bidra til å stanse virusets spredning også på steder som tilsynelatende ligger langt borte.

Nasjonal helsesikkerhet henger tett sammen med global helsesikkerhet. Derfor er norske bidrag for å sikre fordeling av vaksiner i utviklingsland ikke bare rettferdig og solidarisk, men også i vår åpenbare egeninteresse.

Pandemien rammer alle, men den rammer ulikt. Land med mye konflikt, mat-usikkerhet og stor fattigdom, som Sør-Sudan, Somalia, Mosambik og Den demokratiske republikken Kongo, rammes særskilt. Helsevesenet er svært presset. Helsearbeidere er meget utsatt. Dette påvirker ikke bare tilbudet folk får når de blir syke av covid-19. Det påvirker også behandlingen av små barn som er underernært og kvinner som skal føde. Det er viktig å sikre at disse helsearbeiderne kan jobbe trygt på sykehusene. Covax leverer nå vaksiner til fattige land som ikke har råd eller kapasitet til å konkurrere på vaksinemarkedet.

Om vi utelukkende tenker på oss selv, vil det ta lengre tid å bekjempe pandemien.

Både under og etter pandemien vil Norge være best tjent med å opptre som en forutsigbar og troverdig aktør i et internasjonalt samfunn preget av gjensidig forpliktende samarbeid.