Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Svar på spørsmål om reform av bistandsforvaltningen

Utviklingsminister Nikolai Astrups svar på et spørsmål fra Kari Elisabeth Kaski (SV) om statsråden kan redegjøre for den faglige begrunnelsen for de varslede endringene i bistandsforvaltningen.

Skriftlig spørsmål nr. 2161 (2017-2018).
Datert 30.08.2018

Fra representanten Kari Elisabeth Kaski (SV) til utviklingsminister Nikolai Astrup:
Kan statsråden redegjøre for den faglige begrunnelsen for de varslede endringene i bistandsforvaltningen, og mener statsråden at en slik reform er tilstrekkelig utredet?

Utviklingsministerens svar:
Norsk bistand til utviklingslandene øker stadig. Siden den forrige store reformen i norsk bistandsforvaltning i 2004, har budsjettet mer enn doblet seg. Så lenge vi holder på prinsippet om at en prosent av BNI skal gå til bistand, og norsk økonomi er i vekst, vil bistandsbudsjettet fortsette å øke. Samtidig er det – heldigvis – blitt et mye sterkere fokus på resultater i bistanden, og det er blitt satt strengere krav til forvaltning.

Innretningen på bistanden har også endret seg. I dag går det svært lite midler til såkalt stat-til-stat bistand. En økende andel av bistandsmidlene kanaliseres gjennom flernasjonale strukturer som FN-systemet, Verdensbanken og ikke minst de store globale fondene. Disse endringene er gjort både fordi vi tror det gir bedre resultater når giverne går sammen om større oppgaver, og fordi det er en mer effektiv måte å forvalte pengene på. Regjeringen er også opptatt av å redusere antall avtaler og antall land som får bistand, selv om totalbeløpet øker. Hensikten er å oppnå bedre resultater og mer effektiv forvaltning.

I Jeløya-plattformen varslet regjeringen at den også vil reformere bistandsforvaltningen her hjemme. Over årene har det vist seg vanskelig å finne en modell for forvaltningen av de store bistandsmidlene som fungerer tilfredsstillende. Siden omorganiseringen i 2004 har UD gjennomført syv interne utredninger om temaet, i tillegg til rapporten fra KPMG som representanten Kaski refererer til. Utfordringene med dagens modell, og de ulike alternativene, er derfor godt belyst.

Utredningene som er gjennomført peker på noen hovedutfordringer som vi søker å løse gjennom en reform av bistandsforvaltningen. Det er for mye dobbeltarbeid mellom departementet og direktoratet. Det er behov for et sterkt fagmiljø som kan ivareta forvaltningsoppgavene som følger med et stadig økende bistandsbudsjett. Det er viktig å frigjøre kapasitet på ambassadene til å følge opp bredden i vårt engasjement, herunder også midlene vi kanaliserer gjennom globale fond, FN og multilaterale banker. Samtidig er det viktig at det er tilstrekkelig faglig kapasitet i departementet til å kunne fatte gode politiske beslutninger.  

Det er flere ulike måter å ivareta disse hensynene. Det er ikke modellen i seg selv som er viktig, men at vi finner gode løsninger som ivaretar intensjonene bak reformen. Utenriksministeren og jeg har derfor nedsatt en prosjektgruppe som skal utrede ulike gjennomføringsmodeller som kan ivareta målene med reformen, herunder å styrke det faglige grunnlaget for politikkutviklingen i UD, rendyrke et forvaltningsfaglig miljø, redusere omfanget av dobbeltkompetanse og duplisering av oppgaver, gi en mer effektiv forvaltning, gi rom for mer strategisk-politisk tenking i departementet, og skape gevinstrealisering, primært i form av bedre og mer effektiv bistand.

Prosjektgruppens oppdrag er å trekke ut kunnskapen fra de tidligere utredningene og systematisere dem slik at fordeler og ulemper med ulike gjennomføringsmodeller kommer tydelig frem. Dette vil gi et godt beslutningsgrunnlag når utenriksministeren og jeg skal beslutte hvilken gjennomføringsmodell vi mener er best egnet for å ivareta de overordnede hensynene bak reformen. Prosjektgruppen har fått innspill fra medarbeidere i både UD og Norad, men også fra en rekke eksterne miljøer som de største frivillige organisasjonene, forskningsmiljøer, Direktoratet for økonomistyring, andre departement og selvfølgelig arbeidstakerorganisasjonene i UD og Norad. Det er også innhentet kunnskap fra andre lands forvaltningsmodeller.

Det vil derfor være et solid faglig grunnlag å fatte en beslutning på. Det viktigste for utenriksministeren og meg er at vi organiserer oss slik at vi får en mest mulig effektiv forvaltning som er i stand til å løse oppgavene hjemme og ute på best mulig måte. 

Både prosjekteier (utenriksråden) og arbeidstakerorganisasjonene har bedt om mer tid til å gå dypere inn i noen av problemstillingene som har dukket opp underveis, noe de har fått. Når prosjektgruppens rapport foreligger, vil regjeringen gå gjennom de ulike vurderingene før det treffes en endelig beslutning om valg av modell.

Til toppen