Tiltak for utstasjonerte og kollektive kampmidler presentert

Rapport fra arbeids- og sosialråd Jacob Hanssen, EU-delegasjonen

Før påske offentliggjorde Europakommisjonen forslag om å styrke utsendte arbeidstakeres rettigheter og å styrke retten til kollektive kampmidler i forhold til de økonomiske frihetene. De kontroversielle forslagene ble presentert som en pakke. Arbeids- og sosialråd Jacob Hanssen rapporter.


Sammendrag

Europakommisjonen offentliggjorde 21. mars 2012 forslag til et direktiv (heretter kalt Posting) for å styrke gjennomføringen av direktiv 96/71/EC om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tilbud av tjenester over landegrensene. Kommisjonen foreslo samtidig en forordning (heretter kalt Monti II) om retten til kollektive kampmidler (som streik) i forhold til de økonomiske frihetene. 

De to forslagene er presentert som en pakke. Kommisjonen foreslår tiltak for å sikre at utsendte arbeidstakere får de arbeidsvilkår de har krav på, for eksempel gjennom bedre kontrolltiltak. Kommisjonen foreslår videre at retten til kollektive kampmidler skal balanseres mot de økonomiske frihetene ved at de økonomiske frihetene ikke skal ha forrang framfor retten til kollektive kampmidler, og omvendt.

Forslagene skulle i henhold til planen vært offentliggjort i desember 2011 som en del av forslagene om å revitalisere det indre markedet (Single Market Act), men ble utsatt til februar 2012, og deretter igjen til mars. Utsettelsene må forstås på bakgrunn av at forslagene er kontroversielle, og kommentarer fra arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i forbindelse med framleggelsen av forslagene viser at partene i arbeidslivet står langt fra hverandre i synet på forslagene. Det har også kommet klare innvendinger fra sosialdemokratene i Europaparlamentet.

Forslagene fremmes i en tid der det i utgangspunktet er stor uenighet om arbeidsmarkedspolitikken og reguleringen i arbeidsmarkedene, jf. eksempelvis at regjeringene i Spania og Italia arbeider med forslag som skal gjøre det lettere å ansette nye personer og således få opp sysselsettingen. Det blir derfor krevende å oppnå enighet om Kommisjonens forslag.

Nærmere om Posting
Friheten til å tilby tjenester innebærer at bedrifter kan tilby tjenester over landegrense, og bedriftene kan for dette formål midlertidig sende arbeidstakere til andre medlemsland. Direktivet om utsending av arbeidstakere (96/71/EC) har som formål å forene retten til å tilby tjenester over landegrensene med sikring av utsendte arbeidstakeres rettigheter. Direktivet pålegger vertslandet å sikre at utsendte arbeidstakere omfattes av en kjerne av lovfestete arbeidsvilkår som gjelder arbeidsmiljø, arbeids- og hviletid, betalt ferie mv. Landene bestemmer selv nivået på disse rettighetene, inklusive definisjonen av nasjonal minstelønn og arbeidstakerbegrepet. Minstelønn må være forankret i lov, allmenngjort avtale, eller administrativ forordning, og kan også bygge på landsomfattende tariffavtaler som er allment gyldige og/eller inngått av de mest representative partene. Landene kan ut fra tvingende allmenne hensyn, også gjøre gjeldende andre arbeidsvilkår, og for utstasjonerte som er utleid fra vikarbyrå kan landene gjøre gjeldende hele sitt nasjonale lovverk om arbeidstakerrettigheter.

Bakgrunnen for Kommisjonens forslag om å styrke gjennomføringen av direktivet er at det er avdekket svakheter og mangler med hensyn til implementeringen av direktivet. Et eksempel er at utstasjonerte arbeidstakere mister sine rettigheter ved at oppdrag settes ut til underentreprenører. Dette er særlig et problem innenfor bygg- og anleggsbransjen. I en offentlig høring i Europaparlamentet i dag ble problemene med manglende praktisering av utsendingsdirektivet belyst ved konkrete eksempler der flere nivåer med underleverandør, underleverandør som opererer i flere land og utsendte arbeidstakere fra mange land bidro til at det var vanskelig å gjennomføre utsendingsdirektivet.

Kommisjonens forslag omfatter:

  • Definisjoner av utsending for lettere å kunne fastslå ansvar for vertsland og bedrifter som tilbyr tjenester i andre land
  • Forslag om at vertsland på en enkel måte skal frambringe informasjon om arbeidsbetingelser slik at det blir enklere å vite hva som skal gjelde for utsendte arbeidstakere
  • Forslag om solidaransvar som innebærer at utsendte arbeidstakeres kan rette lønnskrav mot hovedentreprenør dersom arbeidsgiveren (underentreprenøren) ikke betaler
  • Styrking av kontroll og inspeksjon av bedrifter for å sikre at utsendingsdirektivet overholdes

Nærmere om Monti II
To dommer i EU-retten (Viking og Laval) skapet mye debatt om forholdet mellom retten til kollektive kampmidler og de økonomiske frihetene i EU. Viking- dommen fra 2007 dreide seg om den frie etableringsretten, hvor et finsk ferjerederi (Viking Line) som ønsket å flagge ut et skip til Estland, ble møtt med trusler om arbeidskamp fra det finske sjømannsforbundet som ønsket å hindre flytting av arbeidsplassene. Viking hevdet at truslene var i strid med etableringsreglene i EU-retten. EU-domstolen slo fast at fagbevegelsen har en grunnleggende rett til å aksjonere dersom det er nødvendig for å beskytte arbeidstakerne, men slo samtidig fast at arbeidskamp i prinsippet etter en nærmere vurdering vil kunne utgjøre en «restriksjon» på den frie etableringsretten, som må utøves i samsvar EU-traktaten.

Laval-dommen fra 2007 dreide seg om tjenestefriheten, hvor et latvisk firma (Laval) som skulle bygge en skole i Vaxholm utenfor Stockholm i 2004, ble møtt med krav fra en svensk fagforening om å inngå tariffavtale. Da kravet ble avvist gikk det svenske Byggnadsarbetarförbundet i tråd med svensk rett til blokade. Laval hevdet aksjonene var i strid med tjenestefriheten. EU-domstolen slo fast at fagforeningene har rett til å benytte arbeidskamp for en rekke legitime formål (herunder beskyttelse av det nasjonale arbeidsmarkedet mot sosial dumping), men at det svenske forbundets aksjon var i strid med tjenestereglene i traktaten og utstasjoneringsdirektivet, dels fordi deres krav gikk ut over de minstekrav som fremgår av den svenske utstasjoneringsloven, og dels fordi tariffavtalen ikke inneholdt noen klare, forutsigbare minstelønnssatser.

Dommene ble sterkt kritisert av fagforeningene og karakterisert som ”licence for social dumping”. I rapporten av mai 2010 om revitalisering av det indre markedet foreslo Monti blant annet at en burde klargjøre forholdet mellom retten til kollektive kampmidler og de økonomiske frihetene. Retten til kollektive kampmidler er tidligere regulert i forbindelse med bevegelse av varer (Monti I) og kommisjonen foreslår nå regulering  av retten til kollektive kampmidler i forbindelse med fri bevegelse av tjenester (Monti II). Formålet med Monti II er å finne den rette balansen mellom de økonomiske frihetene og retten til kollektive kampmidler.

I Kommisjonens forslag presiseres det at:

  • Utøvelsen av retten til kollektive kampmidler skal respektere den frie etableringsretten og friheten til å tilby tjenester, og motsatt at utøvelsen av de økonomiske frihetene skal respektere retten til kollektive kampmidler
  • De nasjonale domstolene – i tilfeller der retten til kollektive kampmidler utøves og de økonomiske frihetene begrenses – må finne den rette balansen mellom de to hensynene, blant annet ved å se hen til hva som er nødvendig og rimelig.

Reaksjoner på forslagene
Arbeidsgiversiden (BusinessEurope) gir uttrykk for at forslagene bidrar til å svekke konkurranseevnen til europeiske bedrifter. BusinessEurope mener forsøket på å finne den rette balansen mellom de økonomiske frihetene og retten til kollektive kampmidler ikke bidrar til å endre situasjonen i forhold til de foreliggende dommer fra EU-domstolen. BusinessEurope gir uttrykk for at Monti II bør begrenses til å etablere en notifikasjonsprosedyre i situasjoner der den økonomiske friheten hindres av uforholdsmessig bruk av streikeretten. BusinessEurope er enig i at det er behov for å styrke implementeringen av utsendingsdirektivet, men mener Kommisjonens tilnærming innebærer for stor byrde på bedriftene. BusinessEurope er særlig kritisk til forslaget om solidaransvar fordi dette innebærer en overføring av ansvar fra offentlige myndigheter til bedrifter uten at bedriftene har kompetanse til å følge opp.

Arbeidstakersiden (ETUC) er ikke fornøyd med at Monti II forslaget til balansering mellom de økonomiske frihetene og retten til kollektive kampmidler, og mener forslaget innebærer restriksjoner på  retten til kollektive kampmidler.  ETUC er forøvrig av samme oppfatning som BusinessEurope med hensyn til at Monti II ikke endrer rettstilstanden med hensyn til rettslig status for retten til kollektive kampmidler i forhold de økonomiske rettighetene. Men mens arbeidsgiversiden ikke vil ha presiseringen, ønsker arbeidstakersiden at retten til kollektive kampmidler skal uttrykkes klarere. Arbeidstakersiden mener videre at forslagene i Posting ikke går langt nok. For eksempel vises det til at solidaransvar innføres med begrensninger: det skal blant annet bare gjelde for bygg og anleggsbransjen og for direkte underentreprenører. ETUC mener også at formuleringene i Posting vedrørende kontrolltiltak er for svake, og mener de bør bli mer forpliktende for medlemslandene.

Sosialdemokratene i Europaparlamentet gir uttrykk for at de ikke kan støtte forslag som på noen som helst måte rokker ved retten til kollektive kampmidler.

Videre behandling
Til tross for at arbeidet med forslagene til Posting og Monti II har pågått over lang tid med mye involvering av interessentene, kan det konstateres at forslagene fra kommisjonen har vakt sterke reaksjoner. Forslagene fremmes i en tid med stor uenighet om arbeidsmarkedspolitikken og  reguleringen i arbeidsmarkedene, og det blir derfor krevende å oppnå enighet om Kommisjonens forslag.


Se også:
Omtale a forslagene på Kommisjonens hjemmeside