Sosialminister Hill-Marta Solberg

Åpning av konferansen om tiltak for hardt belastete rusmiddelmisbrukere

Tromsø, 4. desember l995.

Godt folk!

Det er flere gode grunner til at Sosial- og helsedepartementet har innbudt til denne samlingen i Tromsø. Flertallet av dere representerer 7 kommuner som har valgt delvis forskjellige tilnærminger til de hardt belastete rusmiddelmisbrukerne, ut fra ulike lokale forhold. Vi ser det som viktig at dere selv får anledning til å møtes, utveksle erfaringer og etablere et kontaktnett. Samtidig trenger vi, som jobber i departementet, hos fylkesmannen og fylkeslegen, i høy grad å få del i og lære av erfaringene deres. Enda viktigere er det å utvikle og styrke en god og løpende dialog mellom kommunene og fylkeskommunene, og jeg setter derfor pris på at representanter fra de regionale kompetansesentrene deltar. Jeg er også glad for at politimester Truls Fyhn har vært villig til å stille for å belyse et viktig deltema sett fra politiets ståsted.

Hovedinnsatsen mot rusmiddelmisbruk må finne sted i kommunene, slik det gikk fram av Stortingsmelding nr. 69 for l991-92 Om tiltak for rusmiddelmisbrukere, og fastslås i sosialtjenesteloven som trådte ikraft 1. januar l993. Kommunene spiller en helt sentral rolle i både utformingen og gjennomføringen av rusmiddelpolitikken. Det er kommunene som gir bevilling til salg og skjenking av alkohol, og som dermed i stor grad kan påvirke tilgjengeligheten av dette, aller mest utbredte, rusmiddelet. Det er som oftest kommunene som først kommer i kontakt med misbrukerne, og som skal holde kontakten både igjennom og etter et eventuelt institusjonsbehandlings-opplegg. Ofte trenger også misbrukerens familie oppfølging og hjelp til å håndtere en slik situasjon. Det er derfor av stor viktighet at rusmiddelspørsmål settes på den politiske og administrative dagsordenen i kommunene.

Det må etableres et nært og gjensidig forpliktende samarbeid med fylkeskommunenes spesialiserte tjenester. Dette krever at begge parter rent faktisk prioriterer arbeidet med rusmiddelproblematikk, både når det gjelder forebyggende tiltak, tiltak for å komme tidlig inn med hjelp til personer som er iferd med å utvikle et misbruksproblem, og tiltak for langtkomne misbrukere, herunder de tiltakstypene som står på dagsorden her idag og imorgen. Jeg er ikke i tvil om at et mer helhetlig og bedre organisert hjelpeapparat langs disse linjene, både vil kunne bidra til å redusere rekrutteringen til misbruk, gi den enkelte misbrukeren og dennes pårørende mer effektiv hjelp, og spare samfunnet for betydelige omkostninger. Her ligger det store utfordringer foran oss i åra som kommer.

Sosial- og helsedepartementet satser på flere måter på å bistå kommunesektoren i arbeidet med rusmiddelproblemene. De regionale kompetansesentrene er ett viktig satsingsområde, som følges opp i departementets budsjett for l996.

Pr. 1. februar l994 ble det registrert 3 218 plasser i institusjoner for rusmiddelmisbrukere i Norge, - en økning på ca 700 plasser fra l989. Et grovt anslag, gjort i forbindelse med arbeidet med Stortingsmelding 69, antydet at det i l992 ble bevilget anslagsvis 1 milliard kroner til spesialiserte tjenester for rusmiddelmisbrukere. Det dreier seg følgelig både om et betydelig pengebeløp og et stort antall plasser. Likevel etterlyser noen til stadighet flere plasser. Er dette et reelt behov? Eller er det istedet et uttrykk for at ledige plasser står tomme, at mange institusjoner ikke klarer "å holde på" og følge opp klientene sine godt nok, eller at tiltaksapparatet før og etter institusjonsbehandling i altfor mange tilfeller er for svakt eller svikter? Det kan neppe settes opp en absolutt norm for hva som er "nok" døgnbehandlingsplasser; behovet påvirkes etter alt å dømme av flere faktorer, hvorav for- og ettervernet sannsynligvis hører til de viktigste.

Jeg er sikker på at det gjøres mye godt arbeid av mange og sterkt engasjerte behandlere i norske institusjoner for rusmiddelmisbrukere. Som følge av blant annet endringer i klientgruppene og misbruksmønstrene, og dessuten økte kunnskaper, vil det nok likevel bli stillt større krav til omstilling, til utvikling av nye metoder og arbeidsmåter, og til evaluering og dokumentasjon i åra som kommer.

Under Stortingets behandling av Sosial- og helsedepartementets budsjettforslag for l994 ble det vist til at det finnes et betydelig antall behandlingsinstitusjoner, offentlige og private, for rusmiddelmisbrukere og at det bevilges betydelige midler til drift. Sosialkomiteen savnet en nøktern, samlet evaluering av disse institusjonene, og ba videre om at det foretas en evaluering av kost/nytte-effekten, kriteriene for inntak for behandling og kravene til etterbehandling og den faglige kvaliteten ved de ulike private og offentlige institusjoner og kollektiver innenfor omsorgen for rusmiddelmisbrukere. Komiteen etterlyste en slik evaluering pånytt under budsjettbehandlingen i høst.

Jeg ser positivt på dette. I tillegg til å etablere og videreføre Rusmiddelforskningsprogrammet ved Norges Forskningsråd, har departementet også gitt støtte til flere oppfølgingsundersøkelser av klienter i enkeltinstitusjoner, f. eks. Veksthuset ved Gaustad sykehus, Fossumkollektivet og Tyrilistiftelsen. Det er gjennomført en undersøkelse av kvinneaspekter innenfor omsorgen for rusmiddelmisbrukere, og satt igang en evaluering av Pinsevennenes evangeliesentre. Den siste forutsettes avsluttet i løpet av første halvår l996. Samtidig ventes også resultatene fra en undersøkelse av "Stifinnern", det mye omtalte samarbeidsprosjektet mellom Oslo kretsfengsel, Oslo kommune og Tyrilistiftelsen. La meg i denne forbindelse også tilføye at vi investerer betydelig i den forskningsmessige evalueringen av Metadonprosjektet i Oslo, for å få et best mulig grunnlag for å treffe beslutning om bruk av metadon som hjelpemiddel i behandling av opiatavhengige misbrukere i Norge i framtida.

Oppfølgingsundersøkelser av klienter i enkeltinstitusjoner vil fortsatt være viktige. Departementet har likevel de siste par åra, i samsvar med Stortingets anmodning, valgt å prioritere tilrettelegging av mulighetene for en mer systematisk evaluering av omsorgen for rusmiddelmisbrukere. Vi har bedt Rusmiddeldirektoratet utvikle et nasjonalt dokumentasjonssystem, som består av følgende tre deler:

1. En nasjonal institusjonsdatabase med nøkkelopplysninger om alle offentlige og private behandlingstiltak.
2. Et nasjonalt klientstrømregister, basert på anonymiserte opplysninger, slik at man kan følge bevegelser og endringer i klientmassen innenfor omsorgen, og også analysere nasjonale tendenser på dette området.
3. Et nasjonalt klientkartleggingsregister som vil gjøre det mulig å følge de enkelte klientene gjennom behandlingsforløpene og kartlegge situasjonen deres etter behandling.

Dokumentasjonssystemet vil bli operativt i løpet av l996. Med dette systemet vil vi både kunne foreta overordnete kost/nytte-analyser og mer dyptgående oppfølgingsundersøkelser av klienter etter behandling. Sett i sammenheng med utviklingen av de regionale kompetansesentrene, mener departementet at det nå legges til rette for ikke bare en mer systematisk evaluering, men også en kvalitativ videreutvikling av omsorgen for rusmiddelmisbrukere.

Kompetansesentrene vil ha en viktig rolle å spille i videreutviklingen av fylkeskommunenes spesialiserte tilbud. Minst like viktig blir deres rolle i forhold til helse- og sosialtjenesten i kommunene. Erfaringene fra "Rusmiddelprosjektet", det tverrfaglige etterutdannings-programmet for helse- og sosialpersonell i kommunene, som ble avsluttet i l993, var overveiende gode. Det bidro i mange tilfeller til at rusmiddelarbeid kom høyere på dagsordenen både i faglige og politiske miljøer. Departementet har forutsatt at kompetansesentrene drar lærdom av og følger opp disse gode erfaringene, og gir arbeidet i forhold til kommunene den aller høyeste prioritet. Departementets satsing på kompetansesentrene er dermed også indirekte en satsing på kommunenes arbeid med rusmiddelproblematikk.

Vi satser, som dere vet, også på andre måter. Programmet for styrking av sosialtjenesten, som startet opp i l994 i forlengelsen av Utviklingsprogrammet for sosialkontortjenesten, har flere prosjekter som retter seg inn mot rusmiddelproblematikk. Med utgangspunkt i sosialkontorer i Finnmark, Sør Trøndelag, Hordaland og Østfold, prøves det ut nye arbeids- og organisasjonsformer og ulike metodiske tilnærminger i arbeidet med rusmiddelmisbrukere. En egen tiltaksplan for gravide rusmiddelmisbrukere og misbrukere med barn, skal forebygge misbruk som kan skade den gravide og fosteret og føre til skadelige oppvekstvilkår for det nyfødte barnet. Troms, Rogaland og Vestfold er prøvefylker innenfor rammene av denne planen, og prosjekter er lagt til helsestasjoner i Trondheim, Bergen og Kristiansand.

De såkalte "straksmidlene" skal jeg ikke si mye om. Det er jo prosjektene som finansieres av disse midlene, dere skal drøfte i konferansen her i Tromsø. De kom til som følge av den foruroligende økningen av narkotikadødsfall i Oslo i l992, hvor det ble klart at noe måtte gjøres "straks". I 1994 ble det mulig for departementet å gå inn med slike, ekstraordinære innsatsmidler også i Bergen og Kristiansand, og jeg er glad for at vi fra og med 1995 har kunnet invitere også Tromsø, Trondheim og Drammen med i dette samarbeidet. Departementets støtte kan bare være et supplement til kommunenes egen, lovhjemlete innsats, men den kan hjelpe til at tiltak kommer hurtigere igang, og kanskje også gjøre det lettere å prøve ut en del nye, utradisjonelle tilnærmingsmåter.

De "hardt belastete" rusmiddelmisbrukerne, som disse tiltakene retter seg mot, er ingen ensartet gruppe, og begrepet er sånn sett helt upresist. Gruppen består av individer like unikt ulike som alle oss andre, og som varierer både med hensyn til alder, kjønn, misbrukskarriere og bakgrunnsproblematikk. Et fellestrekk er imidlertid at de ofte er sterkt nedkjørte og forkomne og at det har vært vanskelig å nå dem med varig effektiv hjelp. Mange av dem trekker i høy grad på samfunnets fellesressurser innenfor sosial- og helsevesenet og rettsapparatet, og har tilført familie og pårørende stor lidelse. Mange utgjør også et betydelig samfunnsproblem ved utøvd vinnings- og voldskriminalitet, og er følgelig ikke bare "ofre" med svære personlige og sammensatte problemer, men på samme tid også "gjerningsmenn". Det er derfor, uansett fra hvilket ståsted man ser dem, viktig å sette alt vi kan inn på å hjelpe dem ut av misbruket.

Det sier seg selv at det ikke finnes en enkel løsning. Mange av disse klientene "pendler" mellom rettsapparatet, sosial- og helsevesenet, og gata, og spiller ulike instanser og hjelpere ut mot hverandre. Hjelpearbeidet må krysse profesjons- og etatsgrensene, og innsatsen må samordnes. Den kaller på åpenhet og respekt for andre profesjoners yrkesroller, på vilje til å samarbeide med frivillige ressurser i organisasjonslivet og lokalmiljøene, på engasjement, kreativitet og utholdenhet.

Den kaller ikke på resignasjon og oppgitthet, slik jeg ser det. På realisme som gjør det mulig å dempe skadene av misbruket i visse faser, javel. Men dersom vi i hjelpe- og behandlingsarbeidet resignerer, og slutter å tro at det i hver eneste klient finnes i det minste noe mulighet for vekst, - noe å strekke seg mot -, da er vi "på ville veier". Det er jo nettopp slik oppgitthet og resignasjon som har ført til liberaliseringsbevegelsen som har "feiet over" en del storbyer i Europa. Vi skal være varsomme med å "sette oss på vår høye hest". Disse storbyene har tross alt sosiale problemer av en helt annen størrelsesorden enn vi kan forestille oss her hjemme. Men vi skal fortsatt tro at det er mulig, gjennom tverretatlig innsats som integrerer restriktiv kontroll og positiv hjelp og støtte, å bekjempe problemene.

Sosial- og helsedepartementet starter i disse dager arbeidet med en melding om narkotikapolitikken, som skal legges fram for Stortinget om et år fra nå. Ett av utgangspunktene for meldingen er nettopp situasjonen for de hardt belastete misbrukerne, som gir anledning til en grundig oppsummering og vurdering av virkemidlene vi rår over i hjelpe- og behandlingsarbeidet, herunder "strakstiltakene", mulighetene og begrensningene. En restriktiv narkotikapolitikk er like avhengig av et godt utbygget hjelpeapparat som av et velfungerende og aktivt politi og rettsvesen. Jo mer ett av disse innsatsområdene svikter, jo mer øker faren for oppgitthet og resignasjon, som er hele grunnlaget for tendensene internasjonalt i retning av legalisering av narkotikamisbruk. Meldingen vil analysere disse tendensene, og også ta for seg de ungdomskulturelle strømningene som har ført til misbruk av nye stoffer i nye ungdomsgrupper.

Selv om det er Sosial- og helsedepartementet som legger fram meldingen, sier det seg selv at den må bli til som et lagarbeid mellom flere departementer, i første rekke Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet. Vi vil underveis i arbeidet - så langt tid og krefter rekker - invitere interesserte grupper og enkeltpersoner til dialog om aktuelle narkotikapolitiske problemstillinger. Sett i denne sammenheng er konferansen her i Tromsø en god start allerede.

Velkommen til konferansen, og lykke til.