Urix bommer

Urix inviterte utenriksministeren til et avskjedsintervju 12. oktober på NRK2. Det minnet mer om valgstudio hvor journalistene var de politiske motstanderne.

Gjennom misvisende og ubalanserte reportasjeinnslag, stadige avbrytelser og drøye påstander fra programlederen, ble det skapt et inntrykk av sentrale utenrikspolitiske saker som det er nødvendig å korrigere.

Det er bred politisk enighet på Stortinget om reglene for norsk eksport av militært materiell. Det er velkomment med en debatt om dette regelverket, men det er ingen holdepunkter for at norsk militært materiell blir benyttet i strid med humanitærretten i Jemen. Og i motsetning til hva som ble hevdet, selger Norge ikke våpen til Saudi-Arabia.

Russland blir fremstilt i en offerrolle. Det bilaterale forholdet sies å være historisk dårlig. Virkeligheten er at Russland har begått alvorlige folkerettsbrudd i Ukraina. Vi står sammen med våre allierte og likesinnede i Europa i reaksjonene på dette. Naboskapspolitikken og samarbeid med Russland har samtidig blitt videreført, og det er lagt opp til et nytt bilateralt møte på utenriksministernivå neste uke.

Det påstås at vi «valgte 17. mai» for en pressekonferanse om Joshua French, når tidspunktet for frigivelsen av French selvfølgelig var utenfor UDs kontroll. Det påstås videre at utenriksministeren har hatt mange møter med den israelske statsministeren, mens palestinske ledere i mindre grad har blitt prioritert. Sannheten er at han har hatt vel så mange møter med president Mahmoud Abbas som med statsminister Benjamin Netanyahu. Det fremholdes også at Brende ikke kondolerte da fredsprisvinner Liu Xiaobo døde, uten at det nevnes at statsministeren kondolerte på vegne av regjeringen.

Det fremstilles som at normaliseringen med Kina kom til «en høy pris», samtidig som journalistene ikke med et ord nevner fordelene av denne normaliseringen. Det handler om viktigheten for norsk utenrikspolitikk og norsk økonomi av å ha kontakt med Kina som verdens nest største økonomi, fast medlem av Sikkerhetsrådet og en viktig global aktør.

Norge har ikke gitt konsesjoner i forbindelse med normaliseringen. Vi kan nå snakke med Kina om for eksempel menneskerettigheter, mens de siste seks årene hadde vi ikke politisk kontakt.

En utenriksminister bør måles på hvordan Norge møter de store internasjonale utfordringer på hans eller hennes vakt, og på om Norge klarer å markere seg internasjonalt, gjennom de initiativ vi tar. Et av de tyngste initiativene denne perioden er satsingen på jenters utdanning i utviklingspolitikken. Utenriksministeren fikk ikke anledning til å snakke om dette eller andre satsinger.

Det er også spesielt at man i en gjennomgang av hva som har skjedd i norsk utenrikspolitikk de siste fire årene ikke nevner fredsavtalen i Colombia, giverkonferansen for Syria, uttransporteringen av kjemiske våpen fra Syria eller bidragene til gjennomføring av atomavtalen med Iran.

Dette er viktige deler av bildet, om man har et ønske om en balansert og helhetlig presentasjon av utenriksministerens virke de siste fire årene.