Historisk arkiv

Kunnskapsbasert utdanningspolitikk

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Europaportalen

Med sitatet "Det er ingenting en regjering hater mer enn å være velinformert; for det gjør prosessen med å komme fram til beslutninger mye mer komplisert og krevende" fra John Maynard Keynes, innledes Kommisjonens arbeidsdokument om kunnskapsbasert utdanningspolitikk. Sitatet er heldigvis lite treffende for Norge og Kunnskapsdepartementet, hvor denne tilnærmingen til politikkutvikling har stått sentralt i mange år. Likevel kan kanskje også vi plukke opp et og annet tips.

Kommisjonen har tidligere gitt uttrykk for at dette arbeidet ville munne ut i en melding (Communication), som ville vært et dokument med en noe tyngre formell status. Underveis ble det besluttet at det istedet skulle være et "staff working document". Årsaken til dette er ikke helt klar for meg, med det er blitt sagt at man etterhvert så at dokumentet fikk en form og et innhold som ikke var så egnet som melding.

Notatet har en generell innledning hvor arbeidet med kunnskapsbasert utdanningspolitikk settes inn i en større sammenheng, og hvor særlig forbindelseslinjene til Lisboaprosessen og Education and Training 2010 trekkes. Formålet med dette dokumentet er å gi et overblikk over de tiltak som er igangsatt på nasjonalt og på EU-nivå for å styrke utvikling, bruk og formidling av kunnskap og forskning innen utdanningsfeltet. Videre tar dokumentet sikte på å identifisere utfordringer på området og sette en dagsorden for videre samarbeid.

Det har skjedd en betydelig utvikling på dette feltet de siste årene. Det har vært avholdt flere konferanser, blant annet under det tyske formannskapet, OECD har produsert en rekke ulike rapporter, og EU vært aktiv blant annet gjennom rammeprogrammene for forskning, gjennom byråer som CEDEFOP og ETF (European Training Foundation), gjennom støtte til nettverk og forskningssentre (CRELL, EENEE, NESSE) osv. Notatet understreker imidlertid at forholdet mellom forskning, praksis og politikkutvikling er komplisert og at det ikke er slik at forskning i alle tilfeller enkelt kan omformes til politikk eller til entydige anbefalinger om politikk. Ofte er det også slik at forskning har sin sterkeste påvirkning på politikken etter at den har blitt filtrert gjennom media, interessorganisasjoner eller likende.

Notatet bruker uttrykket "kunnskapskontinuum" for å beskrive interaksjonen mellom de tre ulike aktørene - forskere, politikkutformere og praktikere - og ulike dimensjoner i kunnskapsbasert politikk og praksis. Dette siste deler en inn tre dimensjoner kalt kunnskapsutvikling ("knowledge creation"), bruk av kunnskap ("knowledge application") og kunnskapsformidling ("knowledge mediation"). Den viktigste utfordringen er å styrke dette kunnskapskontinuum og de ulike dimensjonene. Resten av notatet beskriver utfordringer og gir eksempler på mulige tiltak innen de tre dimensjonene. Det understrekes at disse tre dimensjonene ikke er fullstendig separate og at i en kompleks virkelighet vil grensen mellom dem ofte viskes ut. De er her først og fremst brukt for å strukturere stoffet.

Utfordringen knyttet til kunnskapsutvikling
I dag synes situasjonen å være at forskning innen utdanning i mindre grad påvirker politikkutforming og praksis enn hva tilfelle er innen andre samfunnsområder, som for eksempel sosialpolitikk og arbeidslivs-/arbeidsmarkedpolitikk.

Utfordringene på området er knyttet både til utdanningsforskningens relevans og kvalitet, og til det faktum at det i mange land er begrensede midler tilgjengelig for slik forskning. Utdanningsforskning finnes dessuten innenfor en rekke ulike fagdisipliner som bruker ulike faglige tilnærminger og metoder og av den grunn kan komme til ulike resultater knyttet til like problemstillinger. Dette er positivt i den forstand at det bidrar til et mangfold som reflekterer kompleksiteten på dette området, men det kan også føre til at forskningen har liten påvirkningskraft på politikk og praksis fordi en mangler verktøy til å håndtere dette.

En rekke medlemsland har tatt ulike initiativ for å møte disse utfordringene. Notatet peker på en rekke konkrete eksempler på at en har forsøkt å øke utdanningsforskningens relevans blant annet gjennom å etablere forskningsprogrammer, nye forskningssentre, restrukturering av forskningsinstitutter på området og utvikling av infrastruktur for å støtte forskningen. På samme måte har mange ønsket å styrke kvaliteten i slik forskning gjennom å bidra til metodeutvikling, kapasitetsbygging, kvalitetsikring og større grad av internasjonal forskning og analyse.

På tross av dette, synes det å være rom for forbedringer knyttet til utdanningsforskningen, blant annet gjennom å utvikle nasjonale forskningsstrategier og å øke investeringene i slik forskning.

Utfordringen knyttet til bruk av kunnskap
Den andre utfordringen er å sette politikkutformere og praktikere bedre i stand til å bruke forskning og annen kunnskap i sitt arbeid. Dette er på ingen måte enkelt og rett frem. Både fordi forskningsresultater ofte er nært knyttet opp mot en bestemt kontekst og ikke uten videre kan brukes til politikkutforming, og fordi dette er et område som i mange tilfelle er preget av ideologi. Det er derfor behov for ytterligere å styrke det meldingen kaller en kultur av "refleksjon og evaluering", slik at forskningen i større grad enn i dag kan bidra til å øke innovasjon og bedre praksis. Å utvikle en slik kultur handler ikke alene om at forskningen gjøres tilgjengelig, men også om å styrke politikkutformeres og praktikeres evne til å vurdere og ta i bruk forskningen.

Videre bør praktikere og politikkutformere være produsenter av slik kunnskap, i nært samarbeid med forskere. Det er i dag for svake tradisjoner for slikt samarbeid. I for liten grad får f.eks. praktikere anledning til å dele sin faglige innsikt og erfaring med forskere og kolleger for på den måten å bidra til utviklingen av kunnskapen på området. Notatet har her også forbindelse til meldingen om kvalitet i lærerutdanning som kom i august, blant annet ved å peke på tiltak innen lærerutdanning for å styrke bruken av forskning.

Utfordringen knyttet til kunnskapsformidling
Formidling kan sees som broen mellom kunnskapsutviklingen og bruken av kunnskap. Slik formidling vil ofte medføre at forskningen må "oversettes" og spres. Pr i dag synes dette å være det svakeste leddet i medlemslandenes kunnskapskontinuum. Den utdanningforskning som finnes er ofte vanskelig tilgjengelig og vanskelig å tolke. Selv om blant annet internett har bidratt til at mer forskning er tilgjengelig, er denne ofte ikke underlagt noen form for kvalitetssikring. Dette øker igjen risikoen for at tvilsom forskning blir brukt i politikkutforming og at verdifull forskning blir borte i "støyen".

Gjennom å utvikle bedre og mer effektiv formidling av utdanningsforskning via partnerskap, nettverk og det som i notatet kalles "brokerage agencies" kan praksis og poltikkutforming bygges på bedre kunnskap enn i dag. Notatet viser blant annet til det britiske EPPI-senteret, det nederlandske Kunnskapskammeret og det danske Clearinghouse for utdannelsesforskning (www.dpu.dk) som eksempler. Det pekes på at det tar tid før fordelene ved slikt samarbeid viser seg, og at det derfor er viktig at slike nettverk også har bærekraft på lengre sikt.
 
Muligheter for felles europeiske anstrengelser for å styrke kunnskapen innen utdanning
Notatet framholder at det først og fremst er medlemslandene selv som har ansvar og myndighet på dette området, og at - som notatet viser - det er tatt en rekke nasjonale initiativ allerede. På EU-nivå kan en likevel hjelpe medlemslandene gjennom å knytte sammen eksisterende erfaringer og ekspertise. For å gjennomføre dette foreslår Kommisjonen at det tas en rekke initiativer i perioden 2007-2009. Det pekes på at kollegalæring kan styrkes gjennom eksisterende samarbeid innen Education and Training 2010 - blant annet klyngen "Making best use of resources". Livslang læringsprogrammet kan også brukes til å støtte etabliering av nettverk osv. I tillegg kan støtte fra 7. rammeprogram rettes mot slik forskning.

Avsluttende kommentarer
Notatet inneholder et vell av referanser til forskning på utdanningsområdet. Opplistingen og beskrivelsen av eksempler fra ulike medlemsland er også meget omfattende. Slik sett er det kanskje naturlig at dette, som i større grad likner en artikkel som viser status på feltet, har karakter av et arbeidsnotat enn en melding. Som mange er kjent med, var dette temaet gjenstand for en konferanse under det tyske formannskapet - hvor det også var norsk deltakelse. Det kan også være verdt å merke seg at dette vil være tema for en konferanse i Lisboa 8 oktober.

Arbeidsdokumentet "Evidence Based Policy Making"

Med sitatet "Det er ingenting en regjering hater mer enn å være velinformert; for det gjør prosessen med å komme fram til beslutninger mye mer komplisert og krevende" fra John Maynard Keynes, innledes Kommisjonens arbeidsdokument om kunnskapsbasert utdanningspolitikk. Sitatet er heldigvis lite treffende for Norge og Kunnskapsdepartementet, hvor denne tilnærmingen til politikkutvikling har stått sentralt i mange år. Likevel kan kanskje også vi plukke opp et og annet tips.

Kommisjonen har tidligere gitt uttrykk for at dette arbeidet ville munne ut i en melding (Communication), som ville vært et dokument med en noe tyngre formell status. Underveis ble det besluttet at det istedet skulle være et "staff working document". Årsaken til dette er ikke helt klar for meg, med det er blitt sagt at man etterhvert så at dokumentet fikk en form og et innhold som ikke var så egnet som melding.

Notatet har en generell innledning hvor arbeidet med kunnskapsbasert utdanningspolitikk settes inn i en større sammenheng, og hvor særlig forbindelseslinjene til Lisboaprosessen og Education and Training 2010 trekkes. Formålet med dette dokumentet er å gi et overblikk over de tiltak som er igangsatt på nasjonalt og på EU-nivå for å styrke utvikling, bruk og formidling av kunnskap og forskning innen utdanningsfeltet. Videre tar dokumentet sikte på å identifisere utfordringer på området og sette en dagsorden for videre samarbeid.

Det har skjedd en betydelig utvikling på dette feltet de siste årene. Det har vært avholdt flere konferanser, blant annet under det tyske formannskapet, OECD har produsert en rekke ulike rapporter, og EU vært aktiv blant annet gjennom rammeprogrammene for forskning, gjennom byråer som CEDEFOP og ETF (European Training Foundation), gjennom støtte til nettverk og forskningssentre (CRELL, EENEE, NESSE) osv. Notatet understreker imidlertid at forholdet mellom forskning, praksis og politikkutvikling er komplisert og at det ikke er slik at forskning i alle tilfeller enkelt kan omformes til politikk eller til entydige anbefalinger om politikk. Ofte er det også slik at forskning har sin sterkeste påvirkning på politikken etter at den har blitt filtrert gjennom media, interessorganisasjoner eller likende.

Notatet bruker uttrykket "kunnskapskontinuum" for å beskrive interaksjonen mellom de tre ulike aktørene - forskere, politikkutformere og praktikere - og ulike dimensjoner i kunnskapsbasert politikk og praksis. Dette siste deler en inn tre dimensjoner kalt kunnskapsutvikling ("knowledge creation"), bruk av kunnskap ("knowledge application") og kunnskapsformidling ("knowledge mediation"). Den viktigste utfordringen er å styrke dette kunnskapskontinuum og de ulike dimensjonene. Resten av notatet beskriver utfordringer og gir eksempler på mulige tiltak innen de tre dimensjonene. Det understrekes at disse tre dimensjonene ikke er fullstendig separate og at i en kompleks virkelighet vil grensen mellom dem ofte viskes ut. De er her først og fremst brukt for å strukturere stoffet.

Utfordringen knyttet til kunnskapsutvikling
I dag synes situasjonen å være at forskning innen utdanning i mindre grad påvirker politikkutforming og praksis enn hva tilfelle er innen andre samfunnsområder, som for eksempel sosialpolitikk og arbeidslivs-/arbeidsmarkedpolitikk.

Utfordringene på området er knyttet både til utdanningsforskningens relevans og kvalitet, og til det faktum at det i mange land er begrensede midler tilgjengelig for slik forskning. Utdanningsforskning finnes dessuten innenfor en rekke ulike fagdisipliner som bruker ulike faglige tilnærminger og metoder og av den grunn kan komme til ulike resultater knyttet til like problemstillinger. Dette er positivt i den forstand at det bidrar til et mangfold som reflekterer kompleksiteten på dette området, men det kan også føre til at forskningen har liten påvirkningskraft på politikk og praksis fordi en mangler verktøy til å håndtere dette.

En rekke medlemsland har tatt ulike initiativ for å møte disse utfordringene. Notatet peker på en rekke konkrete eksempler på at en har forsøkt å øke utdanningsforskningens relevans blant annet gjennom å etablere forskningsprogrammer, nye forskningssentre, restrukturering av forskningsinstitutter på området og utvikling av infrastruktur for å støtte forskningen. På samme måte har mange ønsket å styrke kvaliteten i slik forskning gjennom å bidra til metodeutvikling, kapasitetsbygging, kvalitetsikring og større grad av internasjonal forskning og analyse.

På tross av dette, synes det å være rom for forbedringer knyttet til utdanningsforskningen, blant annet gjennom å utvikle nasjonale forskningsstrategier og å øke investeringene i slik forskning.

Utfordringen knyttet til bruk av kunnskap
Den andre utfordringen er å sette politikkutformere og praktikere bedre i stand til å bruke forskning og annen kunnskap i sitt arbeid. Dette er på ingen måte enkelt og rett frem. Både fordi forskningsresultater ofte er nært knyttet opp mot en bestemt kontekst og ikke uten videre kan brukes til politikkutforming, og fordi dette er et område som i mange tilfelle er preget av ideologi. Det er derfor behov for ytterligere å styrke det meldingen kaller en kultur av "refleksjon og evaluering", slik at forskningen i større grad enn i dag kan bidra til å øke innovasjon og bedre praksis. Å utvikle en slik kultur handler ikke alene om at forskningen gjøres tilgjengelig, men også om å styrke politikkutformeres og praktikeres evne til å vurdere og ta i bruk forskningen.

Videre bør praktikere og politikkutformere være produsenter av slik kunnskap, i nært samarbeid med forskere. Det er i dag for svake tradisjoner for slikt samarbeid. I for liten grad får f.eks. praktikere anledning til å dele sin faglige innsikt og erfaring med forskere og kolleger for på den måten å bidra til utviklingen av kunnskapen på området. Notatet har her også forbindelse til meldingen om kvalitet i lærerutdanning som kom i august, blant annet ved å peke på tiltak innen lærerutdanning for å styrke bruken av forskning.

Utfordringen knyttet til kunnskapsformidling
Formidling kan sees som broen mellom kunnskapsutviklingen og bruken av kunnskap. Slik formidling vil ofte medføre at forskningen må "oversettes" og spres. Pr i dag synes dette å være det svakeste leddet i medlemslandenes kunnskapskontinuum. Den utdanningforskning som finnes er ofte vanskelig tilgjengelig og vanskelig å tolke. Selv om blant annet internett har bidratt til at mer forskning er tilgjengelig, er denne ofte ikke underlagt noen form for kvalitetssikring. Dette øker igjen risikoen for at tvilsom forskning blir brukt i politikkutforming og at verdifull forskning blir borte i "støyen".

Gjennom å utvikle bedre og mer effektiv formidling av utdanningsforskning via partnerskap, nettverk og det som i notatet kalles "brokerage agencies" kan praksis og poltikkutforming bygges på bedre kunnskap enn i dag. Notatet viser blant annet til det britiske EPPI-senteret, det nederlandske Kunnskapskammeret og det danske Clearinghouse for utdannelsesforskning (www.dpu.dk) som eksempler. Det pekes på at det tar tid før fordelene ved slikt samarbeid viser seg, og at det derfor er viktig at slike nettverk også har bærekraft på lengre sikt.
 
Muligheter for felles europeiske anstrengelser for å styrke kunnskapen innen utdanning
Notatet framholder at det først og fremst er medlemslandene selv som har ansvar og myndighet på dette området, og at - som notatet viser - det er tatt en rekke nasjonale initiativ allerede. På EU-nivå kan en likevel hjelpe medlemslandene gjennom å knytte sammen eksisterende erfaringer og ekspertise. For å gjennomføre dette foreslår Kommisjonen at det tas en rekke initiativer i perioden 2007-2009. Det pekes på at kollegalæring kan styrkes gjennom eksisterende samarbeid innen Education and Training 2010 - blant annet klyngen "Making best use of resources". Livslang læringsprogrammet kan også brukes til å støtte etabliering av nettverk osv. I tillegg kan støtte fra 7. rammeprogram rettes mot slik forskning.

Avsluttende kommentarer
Notatet inneholder et vell av referanser til forskning på utdanningsområdet. Opplistingen og beskrivelsen av eksempler fra ulike medlemsland er også meget omfattende. Slik sett er det kanskje naturlig at dette, som i større grad likner en artikkel som viser status på feltet, har karakter av et arbeidsnotat enn en melding. Som mange er kjent med, var dette temaet gjenstand for en konferanse under det tyske formannskapet - hvor det også var norsk deltakelse. Det kan også være verdt å merke seg at dette vil være tema for en konferanse i Lisboa 8 oktober.

Arbeidsdokumentet "Evidence Based Policy Making"

Til toppen