Utvikling krever samspill

På lederplass mandag (12. februar) etterlyser VG en bredere debatt om prioriteringene i norsk bistand. Dette er en oppfordring jeg hilser velkommen. Samme dag satt jeg sammen med mer enn hundre representanter fra sivilsamfunn, næringsliv og forskningsmiljøer for å få deres innspill til hvordan vi kan forbedre og videreutvikle utviklingspolitikken.

Det er solid flertall i det norske folk og i Stortinget for at vi skal bruke om lag en prosent av nasjonalinntekten på bistand. Men det er ikke nok at vi har et høyt bistandsbudsjett. Vi må sikre at vi bruker pengene på en best mulig måte. Dette krever tydelige prioriteringer og tiltak som gir resultater. 

Bærekraftsmålene, som alle FNs medlemsland har blitt enige om, innebærer et brudd med troen på at utvikling primært er et spørsmål om hvor mye penger vi bevilger til bistand. Bistand alene fører ikke til utvikling. Bistanden må generere private pengestrømmer og investeringer fra utviklingslandene selv.

For å bidra til å oppnå bærekraftsmålene på en effektfull måte, har vi valgt å konsentrere utviklingsarbeidet om fem hovedprioriteringer; utdanning, helse, klima/miljø/fornybar energi, jobbskaping/næringsutvikling og humanitær bistand. Ved å prioritere disse områdene kan vi sikre både innsats, bevilgninger og kompetanse som virkelig monner.  

Selv om vi har noen tydelige overordnede prioriteringer, vil jeg fremover se om vi kan samarbeide bedre på tvers av privat sektor, sivilt samfunn, akademia og myndigheter, for å oppnå enda bedre resultater. Universitetet i Bergen tok et viktig initiativ i forrige uke. De samlet norske universiteter og forskningsmiljøer for å drøfte hvordan akademia kan bidra best mulig for å nå bærekraftsmålene. Og bærekraftsmålene har skapt entusiasme hos bedrifter som ser nye muligheter for verdiskaping og bærekraftig vekst.

Forskning kan bidra med ny kunnskap og teknologi, næringslivet med kapital og markedskunnskap og sivilsamfunnet med lokalkunnskap om lavinntekstland. Hvis disse aktørene samordner sin innsats – og bistandspenger tar deler av risikoen – vil vi oppnå bedre resultater for utvikling.

Nøkkelen til langsiktig vekst og utvikling er en lønnsom og ansvarlig privat sektor – både her hjemme og i lavinntektsland. Nasjonal ressursmobilisering er grunnleggende for at land skal finansiere egen velferd. Samtidig er grunnlaget for vekst at utdanning, helsetilbud, infrastruktur og tilgang på energi styrkes på en bærekraftig måte. Derfor må vi utvikle de ulike sektorene i sammenheng med hverandre. 

Jeg ser frem til en fruktbar debatt om utviklingspolitikk og bistand i tiden som kommer. Jeg håper debatten vil dreie om tiltak og prioriteringer heller enn prosentmål og størrelsen på bevilgningene, slik at Norge kan bidra best mulig til en mer rettferdig og bærekraftig verden. 

Til toppen